tirsdag 29. november 2016

Urimelig streng straff: Salve mot munnsår er ikke doping!


Fra ANTI-DOPING NORGE sin
nettside i dag.
Therese Johaug er dømt til utestengelse fra all idrett i 14 måneder. Hun har hatt et munnsår som ble stort og ikke ville gro. Så fikk hun en salve som skulle hjelpe bedre enn de andre salvene hun hadde brukt. Og så inneholdt den altså et stoff som står på dopinglista, og som i store mengder kan bidra til å gjøre at hun skal kunne gå raskere. Sjøl om det er lite mengde, så tas dette som bevis på at hun kan ha tatt store mengder av dette stoffet for å bli bedre. Eller hvertfall ikke kan utelukkes.

Formelt er det lite å utsette påtalenemndas vurdering (den kaller seg «nemnden»). Stoffet klostebol er påvist i en dopingprøve av Johaug. Det er forbudt og fører til utestenging fra idrettsdeltaking. Egentlig fire års utestenging, men hun har altså sluppet unna med fjorten måneder. Det som er spørsmålet er om dopingbestemmelsene er riktige og naturlige, og ikke bare er rein formalisme. Reglene er for firkanta, samtidig som de åpner for stor forskjellsbehandling land imellom. 


Hvorfor skulle Johaug dope seg? Hun har vært en av langrennssportens to beste damer i flere år, med gullmedaljer i OL og VM og med en mengde dopingtester bak seg både i og utafor sesongen. Var det grunn til å tro at hun var redd for at hun skulle bli nummer to etter at Marit Bjørgen kom tilbake denne sesongen?

Hvilket sosialt fall og nederlag ville det være for Johaug om hun ikke vant en eneste gullmedalje i VM denne sesongen? Var sannsynligheten for henne så stor at hun skulle føle det som en så stor personlig katastrofe at hun måtte sikre seg med å dope seg? Nei, hennes posisjon som respektert utøver og langrennsutøver, og som i tillegg ville tjene gode penger uansett plassering, ville være uendra. Det er overhodet ingen sannsynlighet for at en slik topp utøver skulle dope seg, hvis en ikke legger til grunn at det har hun gjort i årevis tross alle tidligere dopingprøver. Som jurister sier, det faller på sin egen urimelighet.

Med norske velferdsordninger og samfunnets generelle respekt for alle, også for idrettsutøvere som ikke hele tida vinner, tror jeg også sannsynligheten er mye mindre for den type juks enn i andre fattigere land der det virkelig er en langvarig økonomisk gevinst på å vinne framfor å bli nummer to.

Det er mer sannsynlig at hun er et sonoffer for norsk moralsk prektighet som skal vise at vi ikke behandler dopere slik som spanjoler og italienere behandler sine syklister (Contador); østeuropeerne inkludert. Og et press fra journalistene.  

Norge har jo også den merkelige praksisen at høydehus skal regnes som doping. Fordi ledere og utøvere heller vil reise verden rundt for å trene i høyden, når vi kunne gjort det i lokalmiljøet med høydehus. Se min artikkel i Aftenposten  fra 2003

Det er selvfølgelig riktig at doping skal slås ned på. Det er å ikke konkurrere på like vilkår. Juan Antonio Samaranch, IOCs kanskje mest suksessrike president, uttalte seg sterkt mot arbeidet mot doping, for han frykta at det ville ødelegge for muligheten til å sette stadig flere nye rekorder og dermed at mediene og penga skulle forsvinne fra idretten. Bruk av EPO og andre former for bloddoping er slik juks. Som amfetamin og muligens smertestillende. Astmamedisin er omdiskutert. Med slik medisin fjernes ulempene ved en fysisk mangel, sjukdom. Det heter at det ikke er prestasjonsfremmende, men sett ut fra en ikkebehandla sjukdomstilstand, astma, er det jo prestasjonsfremmende i og med at du kan yte mer med medisin enn du ville ha gjort uten medisin. Kanskje de som har fysiske «skavanker» bare skulle konkurrert med de skavankene, eller gått over til idrett sammen med funksjonshemma, som en annen toppidrettsutøver foreslo? (Cologna?)


Straff bør stå i forhold til forseelsen. Å gi Johaug 14 måneders utestenging for nødvendig behandling av munnsåret sitt er mer enn en urettferdighet over for henne, det er formalisme som bare bidrar til å sette hele dopingarbeidet i vanry. 

Brexit og Trump, en følge av økonomisk stagnasjon og politisk motstand mot den



Boka til de to Der Spiegel-journalistene
Martin og Schumann fra 1998, blir stadig
mer aktuell.
Litteraturhusets økonomidag blei arrangert 28. november. Martin Sandbu, postdoktor i økonomi og kommentator i Financial Times, og økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, innleda.
Emnet var stoda etter Brexit og Trumps valgseier. Sandbu pekte på flere sammenfallende negative økonomiske utviklingstrekk, og både han og Ulltveit-Moe var bekymra for den politiske utviklinga.

Sandbus hovedpoeng er at vi har det største fallet i utviklinga av BNP i de viktigste statens i verden siden 1930-tallet. Det var djup krise i 2009, og viktigst skuffende oppgang etter det. Vanligvis følger det en oppgang etter en krise, men nå har veksttakten ikke tatt igjen veksttakten fra før krisa i 2009. Oppgangen har ikke nådd opp til takten/veksten før krisa. Og de store statenes økonomi vokser saktere enn de gjorde før. Veksten ligger 10-20 pst lavere. Det blir mindre til velstandsutvikling, og den samme nominelle gjelda øker i praktisk betydning.

Sandbu pekte på tre trekk ved de store økonomiene i verden:
  1.     Verdenshandelen har vokst saktere enn utviklinga i bruttonasjonalproduktene. Denne manglende veksten er noe nytt.
  2.     Det har vært rekordlave renter i lang tid. Av all økonomisk historie vi kjenner til har rentene aldri vært så lave så lenge.
  3.     Produktiviteten (bruttonasjonalproduktet delt på antall arbeidstimer pr år) synker: Entydig mønster: det går tregere og tregere å produsere det samme med samme innsats. Det er alvorlig, fordi det bare er med økende produktivitet at en kan få økonomisk vekst som fører til materielle velstand. I det lange løp er det kun med økende produktivitet at en kan få øk vekst og materiell velstand.


Hvorfor skjer det?
IMF, det internasjonale pengefondet har sett på årsaken til nedgangen i internasjonal handel: 75 prosent av nedgangen i handel skyldes ikke handelsbarrierer, men fallet i investeringer og behovet for handel av investeringsvarer
Rentene går ned fordi det ikke er vilje til investering. Forventer en at dette fortsetter, så blir det mindre investering. USA har nå kommet opp på 2006-nivå, mens Japan og eurosonen investerer mindre enn de gjorde for ti år sida.

Tilbud og etterspørsel
Tilbudssida preges av lite innovasjon, proteksjonisme, flere eldre, økende gjeld og ødelagte banksystemer. Etterspørselen preges av mangel på investeringer, for mye gjeld, feil skattepolitikk og økende ulikhet. Omfordelinga som skjer ved at det har blitt mer ulikhet, svekker etterspørselen. Sandu: Alle har vært for forsiktige med å drive opp etterspørselsfaktorer. Etterspørselsprobl forplanter seg over på tilbudssiden.
Både Brexit og Trump øker usikkerheten dramatisk, velgermassene som støtta brexit og trump innfører handelsbarrierer. May sier hun vil ta bedre vare på folk som stemte Brexit, mer offentlig forbruk. Trump sier nei til handelsavtalene og vil øke offentlige investeringer i infrastruktur.

«Vårt lille land – en risikovurdering»
skulle Karen Helene Ulltveit-Moeskulle snakke om. Hun sa at Norge var helt avhengig av handel, og helt avhengig av handel med EU og Storbritannia. Og at handel hadde gitt velstand til millioner over hele verden. Hun var derfor bekymra for følgene av både Brexit, Trump  og økende norsk EØS-motstand foruten den generelt høye norske EU-motstanden. Hunmente oppgaven var å opprettholde globaliseringens positive sider og gjøre noe for dem som hadde tapt på globaliseringa: Er det mulig å få globalisering til å gi noe bra til alle, eller går ikke det?

Som en liten åpen økonomi er Norge fullstendig avhengig av å selge det vi produserer  til andre land. Mens USA trenger ingen salg, de har et så stort hjemmemarked. En lukket verden, rasering av handelsavtaler, svakere EU, er også en dårlig nyhet for den fattige verden. For jo mer handel, jo mer verdiskapning: Handel løfter mange millioner ut av fattigdom. Derfor vil Brexit og Trump føre til at muligheten til å løfte millioner ut av fattigdom reduseres samtidig som at antallet økonomiske flyktninger vil øke.

Hvorfor er det så viktig for Norge hvor EU går? EU er den viktigste for oss. Norge trenger et EU i vekst. I EU er Storbritannia viktigst for oss. I forbindelse med Brexit, kommer Norge ikke til å bli forhandla med. Ulltveit-Moe er skuffa over nordmenns holdning til EU.

Økende politisk mistillit er en global pandemi
I USA har de mistet tilliten til at politikerne kan løse problemet, og misnøyen stiger også i Europa. Dette kombineres med realiteter: I Norge er det en uføreandel på ti prosent, og den øker for de unge, ikke for de eldre. Å ikke være i arbeid, å ta del i samfunnet, svekker samhørigheten og tilliten. Det som må til er en aktiv omfordeling via inntekts- og utgiftssiden på statsbudsjettet. Videre må en ha et regulert arbeidsmarked basert på
en lovgivning tilpasset fremtidens og ikke gårsdagens arbeidsliv. Fremfor alt må det være rammevilkår som fremmer omstilling fra én type aktivitet til annen aktivitet og ikke til passivitet. For nå blei en i stor grad omstilt til passivitet, mente hun.

I en tilleggskommentar sa Sandbu at det finnes noen som har grunn til å miste tilliten som har blitt skadelidende av globaliseringa. Noen har hatt grunn de siste 30-40 år. For tillit henger sammen med økonomiutvikling, hvordan ting går.

Sandbu viste til at de fleste vestlige land nådde toppen av industriarbeidsplassen på 70-tallet. Likevel produserer USA mer i dag enn på 70-tallet. Det til tross for at områder med hjørnesteinsbedrifter har falt sammen. produktene fr Kina førte til en ekstra støyt for USA og til stor arbeidsløshet. Han pekte også på at fram til år 2000 skjedde handel mellom mer like land, og det ble ikke så mange tapere av slik handel. Men Kina kom med en voldsom slagkraft og endra det globale arbeidsmarkedet med store tap for andre. Sandbu mente at politikerne skulle gått hardere til verks med omfordeling og markedsregulering.

Det blei pekt på at handel omfordeler velstand mellom land, og at de som får dårligere velstand må kompensere det på annen måte. Ulltveit-Moe viste til at innvandringa til Norge hadde vært vesentlig større enn i Storbritannia, og at når motstanden mot innvandring var så stor i GB, så måtte det skyldtes politikken de hadde overfor arbeidslivet.

Sandbu hevda at globalisering av finanstjenester har fungert skikkelig dårlig. Oppbyggingen av gjeld var et resultat av for stort finanssystem. Fri flyt av kapital er derfor betenkelig, mente han.

Min kommentar til innlederne
Særlig Sandbu presenterte en økonomisk alvorlig situasjon. Faktisk er det slik at Sandbu bekrefta det som Guenther Sandleben har hevda om finanskrisa: at den ikke er en finanskrise, men en krise i produksjonen. I boka «Finanskrise — myte og realitet.» Ordet stagnasjon blei ikke brukt av verken Sandbu eller Ulltveit-Moe. Og det finnes ingen politiske krefter som vil gjøre noe som kan bedre den økonomiske utviklinga. Snarere tvert imot: Det finnes ingen tradisjonelle politiske krefter som sier nei til den aktuelle utviklinga, de vil bare ha mer av den samme økonomiske politikken. Det vil ha mer skattelette til de rikeste, og mer inndragning av etterspørsel gjennom reduserte lønninger, reduserte pensjoner og økende gjeldsgrad. Og ikke minst fører de en politikk som øker den politiske usikkerheten.  

I praksis er det også politisk umulig å få til noe annet. Eventuelt bare av de høyrepopulistiske kreftene. Ulltveit-Moe skrøyt av EØS-avtalens fordler for Norge, og også av hvor viktig det var for Norge ved å allmenngjøre tariffavtaler. Men hun nevnte ikke hva som var hovedformålet og den lange tendensen med de fire «frihetene», og ESA-domstolens avgjørelser som innskrenker mer og mer av det som kalles den norske modellen og mulighetene til å bruke politiske virkemidler. Økonomiprofessoren er nok litt blind på sitt politiske øye.

Hva er det som virkelig kan få fart i investeringene og etterspørselen i en stadig økende sirkel? Det har historia vist. En verdenskrig ville fått i gang den økonomiske sirkulasjonen igjen. Den er jo dessverre heller ikke det minste usannsynlig. Den økonomiske nedgangen skjerper ikke bare de økonomiske, men også de politiske konfliktene statene mellom. Det er en samstemt veldig krigslyst særlig i Europa blant de tradisjonelle politiske kreftene. De som i Norge går fra Frp og hvertfall til SV, om ikke lenger til venstre. Det var et nærmest enstemmig politikerkorps som slutta opp om krigene som begynte med oppdelinga av Jugoslavia, og fortsatte med angrepene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Og til å skjerpe konflikten med Russland. Det er yngre generasjoner som er i ferd med å overta ledelsen av statene i Europa som nå har en svært naiv og historieløs oppfatning av makt og konflikter i verden, og som tror at om bare de «onde» tas, så blir det fred og fordragelighet med internasjonale lover som alle, også de mektigste statene, bøyer seg for.


Finnes det håp? Tja, jeg tviler. Men som Finn Gustavsen avslutta en leder i ukeavisa Orientering om FNs framtidige muligheter i 1965: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»

fredag 18. november 2016

Statsfinansiert frivillig ensidighet



Dagbladets forside etter valget,
ei forside som viser hvordan formålet
 er å gjøre seg populær blant meningsfeller.
Forrige tirsdag gikk jeg til sengs med Hillary Clinton som ny president i USA, men våkna opp med Donald Trump. Presentert av en nedbrutt NRK-redaksjon som ikke klarte å skjule hvor skuffa de var. Vi vet den internasjonale kvinnebevegelsens reaksjon, og kan konstatere at Clinton nå neppe kan få fredsprisen. 

I en meningsmåling tatt opp av VG da det blei klart hvem som ble valgt til president, frykta to av tre nordmenn for hva Trump kunne finne på. Nær 60 prosent (56,7) av norske innbyggere svarte at Donald Trump ikke kom til å bli en god president. Nesten halvparten (47,3) svarte også at de mente at mediene ikke hadde gitt et for negativt bilde av Trump. På en skala fra 1 til 5 ga de spurte i VGs måling uttrykk for en framtidig frykt til 4,11 med Trump som president. 

Meningene som kommer til uttrykk i VGs meningsmåling svarer til medienes dekning. Det har vært hederlige unntak fra dette når det gjelder informasjon om de to kandidatenes utenrikspolitikk, som en oversikt i Urix og en kronikk av Dag Seierstad i Klassekampen. Slike unntak endrer ikke på den tunge ensidige framstillinga. Hovedbudskapet har ikke fått fram at Clinton vil ha full krig med Russland i Syria og i Ukraina, mens Trump ikke lenger vil støtte den europeiske krigshissinga mot Russland verken i Ukraina eller Syria. Nordmenn flest frykter, og trur, at med Trump blir det krig i Europa, og kanskje i hele verden. Trass i at medienes favoritt, Clinton, sin faktisk utførte politikk og politiske løfter viser at det er hun som er krigshisseren.

Det er denne kunnskapsløse forståelsen av hva Trump i motsetning til krigshisseren Clinton står for, som er den virkeligste krigsfaren. I et intervju med BBC 13.11.16 kommenterte Nigel Farage EU-sjef Jean-Claude Junckers uttalelse nettopp at med Trumps annonserte reduserte bidrag til Nato, får EU bare ruste opp enda mer, som den virkelige krigsfaren. Ikke Trump. Denne krigerske politikken representert ved Hillary Clinton har oppslutning i Norge fra det ytterste høyre og i betydelig grad til det ytterste venstre. Det går ei linje fra Norges lite diskuterte innblanding i og støtte til, også med bombing, i land som Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Med medienes unyanserte støtte. Det er bekymringsfullt.

I Norge har vi det som omtales som  «en fri og uavhengig presse». Men tross denne friheten opptrer norsk presse svært så ensidig i sentrale innen- og utenriksspørsmål, bare med nyanser i ensidighet. I de viktigste sakene har de politiske journalistene og regjeringa og stortingsflertallet sammenfallende syn. Som på medlemskap i EU, EØS, frihandel, Nato og krigsdeltakinga i utlandet. Og nå på hvem som var den eneste akseptable presidenten for USA. Helt frivillig. Den politiske journalistikken er nærmest som en politisk offisiell del av statsstyringa i Norge. Ingen kan være politisk journalist i Norge i noe stort medium som opponerer mot «den eneste mulige politikken». Norsk politisk presse skriver for hverandre, og dels om å være flinkest til å latterliggjøre «de andre». Likevel får de nær 3,5 milliard kroner hvert år i statsstøtte under påskudd av å være det de ikke er, en bukett av varierte synspunkter.  I tillegg til NRK-utgiftene. Den politiske eliten i Norge har veldig god råd til å betale både moms og den reelle fulle prisen det koster å produsere avisene. Er det riktig at vi som ikke deler denne elitens synspunkter skal måtte betale for å bli utskjelt og få våre leserinnlegg refusert? 

I stedet for norsk statsstøtte vil jeg anbefale Clinton Foundation for norske medier som en sikkert svært takknemlig sponsor. 

onsdag 9. november 2016

Mine trøstens tanker til eliten…


I kveld går mine tanker til Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule, Knut Kjeldstali, Anders Giæver, Bjørnar Moxnes, Audun Lysbakken, Bjørgulv Braanen, norske partiledere, lederne av NHO og Virke, Jens Stoltenberg, Børge Brende og nesten alle norske journalister. Som de sier i boksekretser i NY: «Your boys took a hell of a beating!» Sjøl om deres håp var ei kvinne. 

Jeg føler med dere alle, og jeg fryder meg! Dere har ikke så god greie på politikk og samfunn som dere tror, og dere opptrer ikke i sosiale sammenhenger som gjør at dere kjenner til og forstår folkelige bekymringer. Det verste er at dere tar fullstendig feil av Clinton. Dere likte hennes karakteristikk av halvparten av Trumps velgere, en grov mobbing? Om de «vulgære» arbeiderklassefolka? Og hennes krigsforbrytelser mot Libya og Syria og generelle krigshissing? 


Men jeg frykter at også Trump farer med ord og ikke tør gjennomføre den utenrikspolitikken han har lovd med samarbeid med Russland osv. Likevel: den internasjonale og nasjonale eliten har fått et helt nødvendig varsko!

Med Trump og Brexit: Kan dagens intellektuelle venstre ta til vettet?


Misnøyen brer seg i Europa og USA. Økonomi og politikk gjør at mange føler seg «fremmedgjort» og protesterer. Hvordan forholder venstreorienterte seg til det? Hive på med flere skjellsord fra Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule, Mattias Gardell, alle de ledende venstreorienterte politikere og de politiserende «forskerne» som fyller Klassekampens spalter med sitt overklassesnakk? Jobbe enda hardere for økt innvandring og tilpasning til muslimske skikker?

Det er ikke bra at folks sinne fanges opp av de som går inn for en høyreorientert økonomisk politikk. Men det er det eneste alternativet i Europa og USA nå, når «venstre» vender vanlige folk ryggen. Kan de som går for en økonomisk rettferdig politikk for mer likhet, endre seg? Til å se de økonomiske og kulturelle problemene med stor innvandring av ufaglærte og uutdanna mennesker fra førindustrielle samfunn, med gjeninnføring av religiøse skikker, med de internasjonale handelsavtalene, det internasjonale rettstyrraniet med menneskerettsfundamentalismen?

Jeg er pessimistisk. Venstreorienterte ledere og sympatisører har over lang tid utmeisla en fast politikk med en nedlatende holdning til folk flest og knytta seg til en politikk med økt innvandring, prioritering av minoritetene og fortrinnsrett til internasjonale domstoler. Som sett fra professorkontorene på Blindern. Ellers i Europa er de venstreorienterte sterkt antinasjonale. I EU ser mange på motstand mot medlemskap i EU som noe nær nazisme. I Norge prioriterer Rødt å fjerne grensene og be som mange som mulig å komme til Norge, som det står i Rødts program og uttales av Rødts  antirasistiske leder. Dette skal Bjørnar Moxnes i Oslo kjempe for en stortingsplass med. (Med åpne grenser sparer Rødt om ikke annet enhver krone på forsvarsbudsjettet).

Når ikke milliarder av verdens folk kan komme  komme til Europa og USA, men bare noen få av dem som ikke en gang blir hjulpet, er det da riktig å satse sin politikk på disse få fattige i stedet for de mange fattige verden over? Hva med venstreforståelsene i samarbeid med USA for å lage militære opprør mot fungerende regimer som fungerer til millioner av menneskers fordel, framfor å omgjøre dem til krigsskueplasser som i Libya og Syria? En angrepspolitikk som Trump sier han vil stanse. 

Jeg er ikke optimistisk for hva de sprenglærde sjøloppnevnte venstreorienterte kan klare å endre seg til.

Det er mye uro i verden, og framtida er ikke lys.