Offentlig vurdering av PSTs politiske perspektiv

PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, har i ettermiddag endelig kommet på banen for å forklare seg etter at tidligere justisminister Anne Holt i morges kritiserte dem for sin taushet. Jeg ser på PST som et organ som utgjør en nødvendig institusjon for et samfunn for å forsvare befolkninga mot voldelige samfunnsangrep som det vi nettopp har sett. Men klarer PST med sin innretning, rekruttering og sine arbeidsmetoder å gjøre denne jobben?

Til dagbladet.no sier PST-sjefen Janne Kristiansen: «PST så ikke for seg at det første store terrorangrepet på norsk jord skulle bli utført av en hvit vestkantgutt med uklare politiske motiver». Nettopp. Det er ganske utrolig at vi har en PST-sjef som kan karakterisere Breivik som en person «med uklare politiske motiver». Det er jo å anse som en avskjedserklæring, og hvertfall en fraskrivelse av egen kompetanse.

En avdelingsleder i PST for politisk analyse, Jon Fitje, uttalte seg i NRK radio i kveld. Breivik passer ikke inn i det bildet vi har av høyreekstreme i Norge, sa Fitje etter mine notater. Dette er jo ganske oppsiktsvekkende, men ikke til å forundres over. Det er nettopp det som er kritikken av PST. Hvordan kan de i det hele tatt få seg til å mene at Anders Behring Breivik ikke representerer typiske høyreekstreme synspunkter? Både i fascismen og nazismen og generell radikal høyreagitasjon gjennom nesten et århundre kan det ikke være tvil om at Breiviks politiske synspunkter uttrykker en klassisk historisk høyreekstrem retning. Og fra Norge: At folk med slike synspunkter er villig til og har brukt vold og drap som sin metode.

Ekstremister er villig til å bruke slike maktmidler, sa Fitje også. Og la til at en terrortrussel eksisterer fortsatt fra ekstreme islamistgrupper. Det har ikke endra seg dramatisk etter denne hendinga, ga Fitje uttrykk for. Ikke?

Det er riktig som PST forsvarer seg med at en ikke kan slutte ut fra debattinnlegg på nettet eller andre ytringer, hvem som utgjør en voldelig fare. Men kombinasjonen av høyreekstremisme kombinert med kjøpet av kjemikalier til sprengstoff, fikk dem ikke til å reagere. Det reiser spørsmålet om det politiske perspektivet til PST. Det er selvfølgelig satt inn i rammene til myndighetenes politiske føringer og det dominerende politiske synet i samfunnet, inkludert både disse rammenes fakta, myter og fordommer. Svært viktig er rekrutteringa til PST, og at folk med et annet verdensbilde og politisk syn, kall det gjerne venstreorientert, ikke prioriterer å jobbe i PST og sannsynligvis ikke en gang blir oppfordra til å søke jobb der. Uten at jeg har kunnskap om det. Men en person som den tidligere (ulovlig!) politisk overvåkete Finn Sjue burde med sine kunnskaper om høyreekstremisme være en naturlig rådgiver for PST.

Det sier jo ganske mye om ideologien til ansatte i PST når noen av dem som pensjonister går i tjeneste for en fremmed stat, til og med svart arbeid, uten at det førte til politisk oppstandelse. Kanskje ikke en gang til straff i det hele tatt. Ved vurderinga av PSTs arbeid må en også trekke inn PSTs tette samarbeid med de utenlandske organisasjonene FBI (USA) og Mossad (Israel), og det øvrige samarbeidet med etterretningsorganisasjonene til alle de andre vestlige imperialistmaktene som er i krig i dag mot stater der muslimsk religion står sterkt. Spørsmålet er om informasjonsutvekslinga mellom etterretningsorganisasjonene styrer PST mer enn de konkrete vurderingene av oppgavene det har i Norge, og gir dem en annen lojalitet enn det som er oppdraget.

Jeg er fortsatt skeptisk til kvaliteten ved PSTs arbeid, og lurer på om de har evne til å erkjenne at det i Norge er de høyreekstreme som dyrker og utøver vold, og har gjort det i årtier, som mange eksempler viser.

En gransking av PSTs politiske vurderingsevne, mener jeg er nødvendig. Noe som også vil stille et spørsmålstegn ved det dominerende politiske synet om hvem som utøver vold i Norge.

Nok en gang høyreekstrem vold i Norge – hvorfor lærer vi ikke?

Den ufattelige tragedien som har rammet Norge, krever både medfølelse og støtte til de direkte berørte. Men en uhyrlig hending som dette er i særlig grad en politisk handling, politisk begrunna og med et klinkende klart politisk siktemål. Grusomheten er en politisk handling, og må vurderes politisk.

Det blinde muslimhatet og hatet mot innvandrere fikk seg en politisk knekk i går, stikk imot det terroristen ønsket å oppnå. Slik er alltid resultatene av terrorisme; en svekker alltid den saka en ønsker å fremme. Heldigvis.

Nok en gang er høyreekstreme avslørt som voldsutøvere. Det dreier seg om nazi-drapene på Hadelandsskogen for et par tiår sida, bombeangrepet på et 1. mai-tog på 1970-tallet, det nazistiske rovmordet på Benjamin Hermansen, drapet i Sogndal, angrepene i Brumunddal og nå dette angrepet. På dagen etter 37-årsdagen for det israelske terroristdrapet på Lillehammer. Likevel er det venstresida som er den store skyteskiva for å stå for voldsromantikk i Norge og som anklages for å være tilhengere av massemord og krig. Angrepene på venstresida for en påstått voldstilbøyelighet er en svertekampanje under ideologisk førerskap fra pågående høyreorienterte politikere som Bernt Hagtvet og Gerhard Helskog, der målet er minst å kriminalisere venstresynspunkter politisk og kanskje forby sosialistiske partier. En kampanje særlig Dagbladet og VG følger opp med stadig tilbakevendende kampanjer med et helt følge av aktive støttespillere. Hvorfor så dette voldsomme skytset mot venstresida, som til og med er mot de aktuelle krigene Norge deltar i? Og som aktivt har bekjempet terrorisme i flere tiår?

Det politiske bildet som Hagtvet og Helskog og de mest aktive venstrehaterne prøver å skape av det politiske landskapet i Norge er fullstendig feil. Det er ikke bare urettferdig mot venstresida, det åpner også for at høyreekstremistene får arbeide i fred år etter år og drive sin planlegging av og gjennomføring av sin voldsromantikk.

Det er ingen grunn til å tro at Hagtvet og Helskog & co vil lære av dette. Men kanskje myndighetene og særlig Politiets Sikkerhetstjeneste kan det?

Bildet: Frimurer Anders Behring Breivik.

Det hodet er fullt av…

NRK tekst-tv omtalte i går den tysk-franske enigheten om EUs tiltak overfor de kriseramma EU-landa under overskriften «Fransk-britisk enighet…». Dette er jo åpenbart en skrivefeil for fransk-tysk eller tysk-fransk enighet. Men er denne feilen tilfeldig?

NRK, og hele Norge, har en sterk tilknytning til Storbritannia og alt britisk, og mot London. NRK har lagt ned sitt korrespondent-kontor i Berlin. Jeg vil derfor påstå at denne skrivefeilen ikke er tilfeldig, men avslører hele NRKs tankegods, og det som skal til for å få jobb der.

Det nære norske forholdet til Storbritannia kan forklares historisk og næringspolitisk, med etterfølgende kulturelle og politiske bånd. Men hvorfor skal det gjelde i dag? Særlig for en elite som påstår at de er for EU og europeisk samling, hvorfor all denne konsentrasjonen om det britiske? Engelsk fotball, i denne middelmådige fotballnasjonen, blir jo også til dels presentert som viktigere enn norsk fotball.

Britisk-manien i NRK og i Norge er bare å beklage.

Libya-krigen: «Sikrer tilgang til billig olje»

Via en venn på Fjesboka har jeg blitt gjort oppmerksom på bloggen til Halfdan Carstens, «Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger». Han er også redaktør av bladet GEO365 og nettavisa GEO365.no .

Forstår jeg det rett er det lederen i årets siste nr av GEO som Carstens har lagt ut på nett under Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger. Under tittel «Sikrer til gang til billig olje» skriver Carstens «Det er neppe tilfeldig at Norge er i krig i Libya – langt hjemmefra.» Carstens viser til at Libya ligger på «førsteplass med hensyn til oljereserver i Afrika» — foran Nigeria. Han fortsetter: «Libya hører derfor i høyeste grad med til verdens ”oljekammer”, og dette faktum forklarer hvorfor vestlige verdens iver etter å ”opprettholde ro og orden”. Libya hadde som kjent utviklet seg i nasjonalistisk retning, og det er alltid dårlige nyheter for den internasjonale oljeindustrien.» Og Carstens viser til faren for Vesten til å tape oljen i Irak for ti år sida, men at den internasjonale oljeindustrien nå etter krigen er tilbake igjen etter to auksjonsrunder. Inkludert Statoils andel på 18,75 %, noe som gjør Irak til Statoils viktigste oljefelt.

«Vi kan bare gjette hvordan det vil gå i Libya. Men det er nærliggende å tro at den egentlige årsaken til at opprørerne får støtte er å sikre oljetilgangen på sikt, og at krigshandlingene ikke opphører før regimet er styrtet. At det er av ren medlidenhet med opprørerne at Norge, Frankrike, USA og andre land har sendt fly til Middelhavet, og i en lengre periode har bombet militære mål, er vanskelig å tro. I så fall burde vi sendt jagerfly til en rekke andre land som også blir styrt av despoter som legger sine egne land i ruiner og undertrykker sin egen befolkning på det verste.» (Min utheving).

Opprørende påstander, ikke sant Lysbakken og Holmås? Spørsmålet er, hvor lenge kan SV, det politiske presskorpset og det samla Stortinget få medhold i påstandene om at det var for å redde sivilbefolkninga at vi begynte bombinga i Libya?

Ta tilbake skjærgården!

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten 17. juli, se foto av teksten ved siden av bildet med kajakkene:

Dødsulykkene i skjærgården i år viser oss et samfunns-område ute av kontroll. Det har fått utvikle seg en kultur med motorisert støy i høy hastighet i konflikt med naturen, med andre sjøfarende som kajakkpadlere og seilere og til plage for alle på land med sin enorme støy. Siviliserte samfunn har regulert slik trafikk på land. Men under slagord som «Sjøen for alle» har de mest vulgære av oss fått etablere en anarkistisk oase med støyende fart i alkoholrus der det ikke er plass til andre enn dem sjøl.

Det er på tide å ta tilbake skjærgården som det fredelige natureldorado det kan være. Fjellheimen har vi klart å bevare på en bedre måte, sjøl om motorkreftene også der er på stor frammarsj, særlig på vinteren.

Både fart, motorkraft og støy i skjærgården må underlegges kraftige restriksjoner, og myke trafikanter som padlere, roere og seilere må gis forrang. At slike tiltak sparer livet til de mest uansvarlige, er ikke så viktig. Viktigere er at det gir trivsel og helse til et større flertall når vi får tilbake skjærgården.

Innlegget ble fra min side undertegnet med Ove Bengt Berg, padler.

Foto: OBB. Klar for tur på Tjøme.

Den egentlige Oslofjordforbindelsen: Senketunnel Moss-Horten!

Følgende innlegg står i dag på trykk i Drammens Tidende:

Mange skriver innlegg i DT og ber om at det bygges bro mellom Sætre og Drøbak. Det tror jeg er et forgjeves krav, og uansett feil.

Vi må ikke glemme at den fergefrie forbindelsen Drøbak-Sætre var et tiltak skrinlagt av Vegdirektoratet. Men forbindelsen likevel ble vedtatt, fordi den daværende Ap-regjeringa ga det som politisk kompensasjon til Buskerud Ap for at de stemte for å flytte hovedflyplassen fra Hurum til Gardermoen. Hele Drøbak stod samla mot ei svær bru som ville ødelegge stedet, bare for at buskerudfolk skulle komme raskere til Sverige på handleturer. Motstanden fra Drøbak mot bru vil ikke bli mindre nå. I tillegg kommer de resterende 4-5 milliardene på ny tunnel fra Spikkestad til Lier og E-18. Et viktig argument for mammutsjukehuset på Gullaug var å få utløst disse 4-5 milliardene. Nå blir det enda vanskeligere.

Drammen og Buskerud bør nå tenke nøyere over til hvilke formål de vil be staten om 10-15 milliarder til. Deres tidligere krav har svekka dem svært: Med kamp mot rensing av elva, kamp mot sykehuset i Drammen, og også kampene for Gullaug og Drøbakforbindelsen. Og prioritering av lokalveg til Konnerud, der formannskapet bor, framfor E-18 i tunnel under elva.

Ferge«frie» samband betyr stansing av reisemuligheter for fotgjengere og syklister. Når først fotgjengere og syklister skal hindres, bør det gjøres i kombinasjon med milliardtiltak som har stor samfunnsnytte. Den egentlige Oslofjordforbindelsen er den mellom Horten og Moss. Den ligger sentralt for alle steder nord og sør for aksen Horten-Moss på begge sider av fjorden. Hvis det fortsatt skal satses på privatbilismen, er det her staten bør bruke sine milliarder. På en senketunnel — et rett rør på pæler på bunnen og ikke lenger ned enn at store skip kan passere over. Egne rør for tungtransport og tog kan også bygges samtidig. Dette er den egentlige Oslofjordforbindelsen. Å kalle Drøbak-Sætre-tunnelen for Oslofjordforbindelsen, er et misvisende navn og bare uttrykk for et politisk kupp — og sneversyn.

Finnes det noe raseri som brer om seg i Europa? Nei, og politisk ufarlig, om så

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 14. juli i år:

Klassekampen skriver på sin forside 1. juli (feildatert 1. juni) at «Raseriet brer seg i Europa». Det kan da ikke stemme? Særlig ikke hvis en er opptatt av at dette raseriet skal få politiske konsekvenser, det vil si at det vil utgjøre noen trussel for de som har makt til å styre folks liv. «Raseriet» Klassekampen omtaler er blinde, uorganiserte og voldelige miniaksjoner uten mål og mening. EUs, IMFs, USAs og de store internasjonale finans- og produksjonsselskapenes makt med den reelle verdensregjeringa OECD, trues ikke. Anarkistisk voldelig ungdom i Aten har ikke folks velferd på agendaen. Klassekampen videreformidler enkeltindividers oppfatning i fravær av politiske opprørsledere. Rødts alternativ til boligpolitikken i Norge, er i Oslo å prioritere å gå høyt på banen ved å støtte husokkupasjoner fra utgrupper framfor boligpolitiske tiltak for flertallet.

«Raseriet» som Klassekampen påstår finnes har ingen grobunn som kan få politiske konsekvenser med det første. Politisk er det dessverre slik at Europas og Nord-Europas folk i økende grad gjennom valg og meningsmålinger blir overbevist om riktigheten av en politikk som gir mer til de rikeste og større byrder for dem sjøl. Derfor slutter de opp om partier som vil føre en politikk som reduserer deres levestandard enda mer. Dagens Næringsliv skriver, også 1. juli, at Europas folk må endre sine vaner, og at de kan tåle det fordi de fortsatt vil ha det bedre enn mange andre i verden. Og det må også folk flest tro på. OECD og EU kan trygt klemme enda hardere til.

For det finnes ingen politisk organiserte motkrefter. Sosialdemokratiske partier legger premisser og gjennomfører den samme politikken til mikroskopisk forskjell fra tradisjonelle høyrepartier og EUs markedsøkonomiske diktat. Enhver opposisjon, som sosialdemokratisk politikk ala 1950-tallet, er politisk kriminalisert og selvkriminalisert. Selv Norges relativt sterke LO er ikke noe redskap mot nedskjæringene, kontrollert av Ap som de er.

Det finnes faktisk ingen politisk hørbar kraft som kan forklare de økonomiske problemene på en riktig og troverdig måte, og som kan komme opp med et alternativ for Vestens folk. Det er heller ikke en oppgave noen politisk organisasjon i Norge har stilt seg. SV bomber i Libya av prinsipielle grunner, og SVs og Rødts støttespillere har ellers sitt intense engasjement i å gi forrang til undertrykkende og reaksjonære kulturelle og religiøse tiltak i antirasismens navn. De som styrer verden og tjener på dagens politiske og økonomiske utvikling, kan sove trygt. Mer trygt enn på årtier. Brechts beskrivelse fra 1933 om at «Urettferdigheten går i dag trygt omkring», gjelder enda mer i dag. Det finnes ikke noe raseri og sinne i Europa og i Nord-Amerika, og hvertfall ikke noe som truer makta eller hjelper folk flest. Og der det er sinne, som i Gaza, er de maktesløse. For spøkelset fra 1848 er dødt og gravlagt. Brechts håpefulle påstand om at «de beseirede av i dag er de seirende av i morgen», er det ikke mulig å se sannheten i.

Foto OBB: Statue av Marcus Thrane på stedet han i Drammen 1848 startet Norges første arbeiderforening.

Norge og SV hjalp IMF til å fortsette med sin usosiale nedskjæringspolitikk

I sin lange artikkel i Klassekampen 7. juli, «Ein politisk blindgjengar», tar Rune Skarstein også opp et interessant forhold mellom IMF og den norske regjeringa. Der SVs tidligere finansminister er stolt over at Norge sikra at IMF kom på banen, påstår Skarstein at Norge redda IMF fra nedlegging slik at IMF kunne fortsette å gi sine pålegg om nedskjæringer i allerede kriseramma land.

Skarstein hevder: «Etter katastrofen i Argentina rundt tusenårsskiftet vart IMF praktisk talt utan oppdrag. Brasil, Argentina og Indonesia, som i 2004 representerte 82 prosent av fondet sine samla utlån, betalte tilbake all si gjeld i 2005/06. Dermed forsvann også renteinntektene som skulle dekke fondet sine driftsutgifter. Gullbehaldninga, som høyrer til medlemslanda, var meint å skulle støtte støtte utlåna. Men for å berge IMF vedtok styret at fondet kunne selje delar av gullbehaldninga for å finansiere lønningar og andre driftsutgifter. IMF var i praksis bankerott.

Som The Economist rapporterte 3. februar 2007, håpa dei tilsette i fondet at nye statar snart måtte hamne i gjeldskrise! Nye pengeinnsprøytingar sette i verk av KH [Kristin Halvorsen] og andre vestlege politikarar gjorde at IMF så å seie vart redda av gongongen.

Halvorsen skriv at IMF fekk «jobben» mot at dei skulle «endre kurs». Det har dei ikkje gjort.»

Skarstein belegger den siste påstanden med mange eksempler. Han viser til studien som den amerikanske økonomen Mark Weisbrot gjorde av IMFs avtaler i 41 land. I 31 av disse krevde IMF innført en politikk som førte til arbeidsløshet og økt fattigdom. Skarstein viser også til en studie av David Stuckler som har ført til at helsetjenester for «folk flest» har blitt klart svekka.

At Skarstein også viser til at politikken til SVs finansminister Kristin Halvorsen går helt på tvers av klare formuleringer i SVs program, er egnet til å overraske, — ja, hvem egentlig?

En naiv krigersk venstreside

Dette kronikkforslaget ble sendt Klassekampen for en måned sia. Det ble liggende køen og seinere refusert fordi avisa mente den ble for gammel nå. Jeg tillater meg likevel å mene at den inneholder mange gode poenger, og legger den derfor ut nå:

Med Libyakrigen er det nytt at ledere i partier som kaller seg «venstre» og til og med har «sosialist» i partinavnet, i Norge i 2011 stiller seg offensivt deltakende bak kriger på andre kontinenter. De er i politikk helt enig med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary. Og ikke bare det, mange av krigstilhengerne kritiserer med moralsk indignasjon dem som er motstandere av krigene.

SVs nestleder og statsråd Audun Lysbakken kaller Nato-krigen mot det libyske regimet for «venstresidas krig» i Klassekampen 25.03.11. Tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister Jonas Gahr Støre, innrømmer kledelig overfor Søndagsavisa i NRK at avgjørelsen om krigsdeltakinga var vanskelig og problematisk, men likevel riktig og nødvendig. Vel så viktig er at mange selverklærte progressive og sosialister forsvarer krigen med argumenter av typen «endelig begynner FN å forsvare enkeltmennesker og sivilbefolkninga mot overgripere», og «nå ser vi begynnelsen av et rettferdig verdenspoliti for lov og orden».

I Klassekampen 30.04.11 ser Edvard Hoem på motstanderne av krigen i Libya som «typisk for den forvirring som den såkalla venstresida av og til kan rote seg opp i». Bendik Wold er i samme avis ikke snauere enn at han hevder at ved å ikke gå til krig, så «ville man bare ha forsterket inntrykket av at FN er handlingslammet, og at Vesten ikke ønsker demokrati i araberlandene». Daglig leder i Manifest Analyse, Julie Lødrup, forsikrer om sin støtte til krigen. Rødts Mona Bjørk «har vært i tvil». Gaddafi er ondet som må stanses, mener de alle. Vår utenriksminister gir dem alle støtte i Klassekampen 30.05: «...operasjonen skjer i samsvar med FN-mandatets adgang til å bruke alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile».

Av all den urett som skjer i verden er det altså den i Libya der verdenssamfunnet setter inn sine ressurser for sivilbefolkninga. Dette er det i seg sjøl utrolig naivt å tro på. Hver time hver dag drives palestinerne fra skanse til skanse, hus for hus. De utsettes for blokader, fratas økonomiske midler, husene deres jamnes med jorda og barn bombes og beskytes som bevisste mål. Alt i strid med FN-vedtak det siste halve århundret. Men aldri har FN reagert på Israels forbrytelser med annet enn bevisst virkningsløse ord i betydninga «bare fortsett». Etter Libya-krigens «nye FN» finnes det heller ikke tanker om å stanse Israel. Israel er ikke det eneste eksempelet. Enten krigens tilhengerne ser Libya-krigen som verdens eneste urett, eller at de med denne krigen tror at nå begynner verdenssamfunnet å ta for seg både små og store krigsforbrytere, er like ille. Hvorfor bombes det ikke i Jemen og i Syria? Eller i…? Å tro på at stormaktene denne gangen er ute i den gode saks ærend, og kan utrette noe positivt — det er rett og slett ufattelig naivt.

Opprøra i Midt-Østen kom overraskende på vestmaktene, og ikke noe de hadde fått informasjoner om fra sine agenter. Opprøret avsatte vestmaktenes egne støttespillere og allierte, og skapte en usikker situasjon for dem. I Libya tok de imidlertid grep. I motsetning til opprøret i Tunis og Egypt ble opprøret i Libya væpna. Britiske og franske agenter var inne på forhånd og fortalte noe.

Grepet i Libya ble ualminnelig vellykka. Helt tradisjonelle økonomiske maktinteresser kunne skjules i et edelt formål, nesten uten motstand, også når det ikke har gått som planlagt. Hvordan har et slikt skifte blitt mulig?

USA lærte av Vietnamkrigen at for å være sikker på å vinne militært i dag må en også vinne beskrivelsen om begrunnelsen for krigen og hva som skjer i krigen.

Og hva er mer egna til å begrunne en krig og få oppslutning om den enn hensynet til å beskytte en sivilbefolkning? Derfor: «Gaddafi har sagt han vil drepe sin egen befolkning! Drep ham, i menneskehetens navn!» Men internasjonal kunnskap om før-situasjonen støtter ikke denne beskrivelsen, jf Peter M. Johansen i Klassekampen 05.05. Det naive bildet som er (gjen-)skapt som årsaker til politiske konflikter, er at de skyldes enkelte av de mange onde lederne som Saddam Hussein, bin Laden og Mladic. Derfor var Gaddafi et gunstig eksempel å bruke som et uhyre som verden og libyerne må reddes fra. Bombene kan slippes med den åpenbart feilaktige påstanden for å redde sivilbefolkninga. Argumentet «redde sivilbefolkninga» baner veg for de egentlige interessene: Gjenerobring av den britiske og franske kontrollen over libyernes oljeressurser, og hindre avtaler med konkurrenter som kineserne. Og kanskje vel så viktig, å si klart fra til Midt-Østens opprørske ungdommer: Ikke prøv dere på å endre vår verdensorden!

Det er jo egentlig meningsløst at Norge av alle land som ett av få land skal delta i bombingen av et afrikansk land. Når for eksempel Tyskland og Italia ikke gjør det. Det må være en hittil ukjent årsak til denne deltakelsen, som jo bryter med vårt påståtte fredsskapende selvbilde. Men jeg kan ikke forstå annet enn at den nåværende regjeringa svekker venstreopposisjonen i Norge, og får den til å tie. For den toneangivende delen av venstresida lar seg på en naiv måte bruke av de vestlige imperialistmaktene. Det påståtte grunnlaget SV og en rekke støttespillere har lagt til grunn for krigen, finnes ikke. Alle de imperialistiske krigene de siste tjue åra har blitt begrunna med formålet om å skape fred og redusere overgrep og død. Men resultatet har alltid blitt det motsatte.

Mer enn fakta, nemlig også organisatorisk mobilisering mot krigen som er en Vestens krig mot Libya, og ikke bare Gaddafi, må til. Når kan vi begynne?