søndag 26. desember 2010

Nansens «På ski over Grønland» — men ikke så mange dager på ski…


Fridtjof Nansen leda i 1888 en ekspedisjon over Grønland. Ekspedisjonen er mest kjent gjennom boka «På ski over Grønland». Men av de 40 dagene på innlandsisen, brukte Nansens ekspedisjonsdeltakere bare skia i 19. Og blant de 19 døgna er også regna med de dagene reisefølget seilte med kjelkene. «Antall rene «skidøgn» er med andre ord i mindretall. Vi må nesten halvveis ut i den totale tiden gruppa befinner seg på innlandsisen, og nærmere 500 sider ut i boka, før skiene spennes til beina. Allikevel bærer boka tittelen «Paa ski over Grønland». Hvorfor?».

Det er Audun Renolen Aasbø, litteraturviter med skiløperprosa som spesiale, som påpeker hvor lite Nansen brukte skia på Grøndsekspedisjonen, og stiller spørsmålet om hvorfor boka fikk den etter hans mening misvisende betegnelse på ski, når skia var klart i mindretall i antall dager. Men dog at ski ble brukt mest hvis en regner i antall kilometer. Det er i et essay i Bokmagasinet i Klassekampen 11. desember i år (side 4-5) at Aasbø skriver om Nansens debutbok.

Aasbø påstår at valg av tittel var et bevisst litterært grep fra Nansens side. Aasbø kaller sitt essay «SKILØPEREVANGELIET». Aasbø mener at Norge etter Nansens syn spiller en ærerik rolle i skiutviklingas historie. Skibrukens opprinnelse kommer fra Sibir, ikke Norge. Det visste Nansen og uttrykte det og. I Aasbøs ord: «Først i det skiløperkunsten kommer til Norge, får den realisert seg selv. Her er både land og folk som skapt for skiene. Nansen skriver sjøl: «Neppe nogensteds egner naturen sig bedre for skiløbning end i Norge». Og: «hvilken fest er det ikke vinteren igjennem, naar hele bygdens ungdom (…) samles efter aftale for i ædel kappestrid at maale sig med hverandre og more sig.»

Aasbø hevder at det var flere mulige valg av titler for boka. Som «Den norske Grønlands-ekspedisjonen 1888-89», «Paa truger over Grønland» og forhåndsberetninga med tittel «Gjennem Grønland». Aasbø skriver: «Når de øvrige befordringsmidlene ikke nyter den samme statusen som skiene i Nansens debutbok, er det fordi de ikke i samme grad bygger opp om bokas formål. Nansen hadde satt seg fore å skrive et nasjonalt skiløperepos.» Mens ««skitur» neppe er fullstendig dekkende merkelapp for hele prosjektet. … Den faktiske skigåingen opptar påfallende liten plass i et verk med løfter om skitur i tittelen.» Men boka har fått et tillegg på 55 sider om «Skiløbningen, dens historie og udvikling», viser Aasbø til.

Aasbø nevner andre forfattere som går inn i en tradisjon der Nansens litterære grep aksepteres som en sann beskrivelse av den faktiske turen. Som slik Nansen-biograf Roland Huntford oppsummerer ferden, bemerker Huntford at den «hadde vært bare en skitur, når det kom til stykket». I NRKs serie Norsk polarhistorie fra 2009 legges det til grunn at Nansens Grønlandsekspedisjon var en «skitur over Grønland [som] forandrer alt». Etter Aasbøs mening viderefører også Atle Næss i den nye norske litterære kanon denne tradisjonelle måten å se Nansens Grønlandsekspedisjon på.

Aasbø mener at Nansen gjorde et bevisst valg. «…han ville at Grønlandsprosjektet først og fremst skulle bli oppfattet som en skitur. … «Paa ski over Grønland» …skulle vise seg å bli en gavepakke til den norske skiidrettsbevegelsen, som fikk sitt evangelium idet den var i ferd med å befeste seg som en norsk nasjonalidrett.»

Så langt Audun Renolen Aasbø, om jeg har oppfatta han rett. Les hele artikkelen i Bokmagasinet Klassekampen. For øvrig blei det gitt ut ei anna debutbok i 1890, minner Aasbø oss om: «Sult» av Knut Hamsun. Sult blei trykt i 2000 eksemplarer, og hadde sju år seinere et restopplag på 500 eksemplarer. Nansens førsteutgave kom ut i 7000 eksemplarer og solgte som «varmt hvettebrød». — Til ettertanke?

Bildet er fra Klassekampens artikkel, men tegninga er en illustrasjon fra Nansens bok, opplyser Klassekampen.

torsdag 23. desember 2010

Flaut for Drammen

Denne kronikken står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Sykehuset blir ikke flyttet ut av Drammen. Drammens politikere fikk ikke viljen sin — heldigvis. Men den mislykte kampen er flau og pinlig for Drammen, og en ubehagelig innledning til byjubileet. Drammensere flest vil nok ikke oppfatte det slik. Flere er mer opptatt av at et lyskryss ikke gjør det mulig å kjøre i 60 km/t i en 40-sone. Og håper vel at millioner til omdømmebygging kan tildekke enhver ubehagelig sannhet. Men ikke noe kan skjule at Drammens tradisjonelle kultur er som før, med uansvarlige og unnvikende politikere og ledere.

Mens alle over hele landet kjemper for å bevare sjukehuset i sin kommune og sitt nærmiljø, har Drammen som den eneste kommunen kjempa for å flytte sjukehuset ut av byen, mot alle statlige miljøføringer. En kan også se på sjukehuset som en hjørnsteinsbedrift med 3000 ansatte. Det gjør ikke saken bedre. Heller ingen andre kommuner i landet kjemper for å kvitte seg med en hjørnesteinsbedrift, slik Drammen gjorde. Men Drammens historie preges ikke av framsyn og modernisme. Det er mulig fordi nærheten til Oslo gjør det lett å sende bort annerledes tenkende. I tjue år kjempa Drammens ledende politikere mot å rense innbyggernes egen kloakk, som gikk urensa ut i elva. Det var ikke andre kommuner i landet som hadde et så uansvarlig forhold til sin egen kloakk og miljøet som Drammen. Når staten skal ha en motorveg gjennom byen, ville de fleste andre byer stille krav til at vegen ble mest mulig gunstig for byen. Drammens krav var imidlertid bare at staten skulle betale for en kommunal veg til Konnerud, noe som endte med at Drammen satt igjen med ingenting.

Det var drammensere som var drivkrafta bak Gullaug og arbeidet for utflytting av sjukehuset, men den politiske tyngden var samstemmigheten blant alle partiene på fylkestinget og så å si alle stortingsrepresentantene. Jo nærmere representantene bodde Hardangervidda, jo større var støtten på fylkestinget til Gullaug. Bylista og varaordfører Freddy Hoffmann i bystyret uttalte seg åpent mot. «Alle» visste at Høyre i Drammen og ordføreren var mot utflytting, men hva gjorde de egentlig for sin mening og sin by?

Høyres bystyremedlemmer ville ikke skrive under på opprop for Drammen og mot Gullaug, sjøl om de var enige. Forklaringa må åpenbart være den at lederen i nominasjonskomiteen i Drammen Høyre er stortingsrepresentant Trond Helleland, opprinnelig fra Ål. Helleland har på en nedlatende måte vært en meget aktiv talsperson for Gullaug og har overkjørt Drammens interesser både i Buskerud Høyre og i Høyres stortingsgruppe.

Det kan virke urettferdig å kritisere ordføreren som i 2005 offentlig la fram en utredning om Drammen som et alternativ, og som har vært imøtekommende overfor oss tilhengere av å beholde sykehuset i Drammen. Høyres ordfører kan slåss for noen saker, som spørsmålet om spillautomater og Lierstranda. Men i den viktigste saken for Drammen på flere tiår, hjørnsteinsbedriften sykehus, lot han seg og sin partigruppe i bystyret underordne Buskerud Høyre og sin «føringsoffiser», Trond «Gullaug» Helleland. Om Gullaug-kampen er mest pinlig for Arbeiderpartiet, så kommer også ordføreren klart svekka ut av sykehusstriden. Ordførerens partikolleger og ordførere i Asker og Bærum gjorde dessverre mer for sykehuset i Drammen enn Drammens egen ordfører.

De tre store sakene for Drammen i de siste tiåra, kloakkrensing, motorvegvalg og sykehus, viser at Drammen ikke klarer å utvikle selvstendige og framsynte politikere. Ikke ett eneste bystyremedlem tok i 1987 opp kampen for rensinga av kloakken. I den kanskje viktigste saka for Drammen i et 50-årsperspektiv, kampen for bevaring av hjørnesteinsbedriften sjukehuset, unnlot bystyret å kjempe for. Igjen måtte ikke-politikere trå til, som de måtte i spørsmålet om motorvegen et tiår tidligere.

Før siste stortingsvalg sa en sentral fylkespolitiker til meg, tilhenger av Gullaug, at i det spørsmålet skulle Arbeiderpartiet «få steike i sitt eget fett». Nå har Gullaugstandpunktet kostet vedkommende sjøl sin politiske posisjon. Det gleder meg imidlertid mer at Helleland er i den samme gryta. Det største problemet er imidlertid den manglende selvstendighet i hele Drammen og dets bystyre. En hovedoppgave for Drammen i jubileumsåret, for både bystyret, Drammen Næringslivsforening, Byen vår Drammen og Drammens Tidende, er å pensjonere sin store strateg de siste 35 år, Erik Dahlheim. Hans mislykte hånd med Drammenselva, motorvegsaken og sykehuset avslører et ukritisk Drammen ingen omdømmemillioner kan bortforklare.

onsdag 22. desember 2010

Åssen forhindre terror?


Dette er en meningsytring om terror som politisk og militært virkemiddel. Konklusjonen er at det er umulig, slik regjeringa og de fleste mektige tror, at terror kan hindres med overvåking. Hvis ikke alle personer overvåkes av minst to andre 24 timer i døgnet, kan terror ikke hindres. Det gjelder både enkeltmenneskers gale handlinger som skyting av skoleklasse eller tilfeldige mennesker i en folkeansamling, eller individuell terror som ledd i en militær og dermed politisk kamp. Individuell politisk terror kan bare hindres med politiske virkemidler som å holde dialog, samarbeide og la være å utstøte. Skriket på hevn og 100 % kontroll og 100 % utrydding av terrorister fører bare til opptrapping som i de fleste tilfeller ikke kan redusere den voldelige striden, men heller øke den. Spesielt vil den øke om noen føler eller blir forklart at de handler på vegne av minst 1,5 milliard undertrykte og forhatte muslimer.
Hva menes med terror? Terror er et latinsk ord som betyr å spre frykt. Som et ledd i å dempe politisk motstand og kue et folk eller en befolkning, eller for å oppnå et politisk resultat som ellers er uoppnåelig. Jeg vil heller se på terror som dels individuell voldelig kamp, og viktigst: som et første ledd i en større militær slag, som i siste instans har tanks og fly som våpen. Det er også slik jeg er ganske sikker på at de aktuelle islamistiske selvmordsbomberne ser sitt offer som et ledd i. Wikipedia har en god innføring, mens jeg synes Store Norske Leksikon på nett ikke er så god.
Vladimir Uljanov, bedre kjent som Vladimir Lenin, skal ha skrivi at terror var de utålmodige intellektuelles virkemiddel. Enkeltstående terrorhandlinger blir det lite politiske resultater av, ut over reduserte demokratiske rettigheter for ens egne (påståtte) politikk. Lenins uttalelse er jo ekstra interessant fordi hans bror var med på drapet av tsar Alexander II i 1881, og måtte bøte med livet for den terrorhandlinga. Lenin kritiserte den individuelle terrors taktikk slik: «Lenin mente denne taktikk var skadelig for den revolusjonære bevegelse, da den erstattet massenes kamp med de enkelte helters kamp. Den betydde mistro til den revolusjonære folkebevegelse.» (Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie. Oktober 1974. Side 24).
Derfor har terror ikke vært noe alternativ i det hele tatt for den venstreopposisjonen etter 1968 og Vietnam-krigen med utgangspunkt i «ml-bevegelsen». Snarere tvert imot. I den grad det fantes uansvarlige og ville elementer på venstresida, blei de hardt bekjempa og holdt nede av AKP(m-l), blant flere. Og det i en tid der sikkerheten rundt Slottet, Stortinget og regjeringsbygningen ikke var som i dag. Jeg vil tru, uten at jeg har tenkt nøye over det eller har kunnskap om det, eller hørt andre snakke om det, at noen få uten altfor god planlegging med 5-10 personer kunne klart å drepe både kongen, stortingspresidenten og regjeringsmedlemmer — om det hadde vært et ønske og et mål. Hvilket det ikke var. Ikke overhodet. Jeg veit ikke om noen venstregruppe som ikke ville jobbe for å få politisk flertallsoppslutning om det synet vi stod for. Ikke væpna vi oss heller. Det var bare Asbjørn Bryhn, Olav Versto og Bernt Hagtvet som må ha trodd noe annet.
Ett eksempel som ofte dras fram som terrorisme er Rote Arme Fraktion i det autoritære Vest-Tyskland. Jeg vil i grunnen ikke se på RAF som en politisk bevegelse med et politisk sikte, men heller en aksjon for personlig selvtilfredsstillelse. Full av forakt for andre var de.
Terrorhandlinger som ledd i en krigføring, kan derimot ha noe for seg. Wikipedia siterer påstanden «et lands terrorist er et annet lands frihetskjemper». Den norske krigshelten og terroristen Gunnar «Kjakan» Sønsteby fra siste verdenskrig, kan kanskje sies å ha vært en terrorist som ledd i en krig mot Nazi-Tyskland. Men muligens var han kanskje bare en terrorist i en nasjonal politisk og sosial kamp mellom Hjemmefrontens ledelse og den kommunistinspirerte motstandsfronten under ledelse av Peder Furubotn. Kommunistenes konsekvente kamplinje under krigen bidro til deres store popularitet etter krigen. Mens den offisielle norske linja var «Sitt i ro, la de andre folkene kjempe og død, så kan vi hoppe uskadd ned fra vår betrakterrolle etter krigen som seierherrer». (Men sjøfolkenes liv blei kasta inn i verdenskrigen). De norske kommunistene fulgte oppfordringa fra Stalin og Sovjet, om at nazistene og deres allierte skulle møte motstand på alle mulige fronter, noe som ble påstått raskere ville føre til deres nederlag, og faktisk sparte liv. Noe Stalin utvilsom må ha hatt rett i. Hvertfall kommunistenes terror var et ledd i verdenskrigen. Ved Nazi-regimets fall opphørte denne formen for militær kamp, som all annen.
Terror har ellers blant vært brukt av palestinerne i deres kamp, som flykapringer. Det er ikke lett avvise deres terroraksjoner som uten politisk nytte. Men palestinerne bruker ikke det nå, det vil si at de er enige med militæreksperter flest at terror bare kan være ett av mange virkemiddel i en politisk og militær kamp, og ikke på noen måte den viktigste.
Å ta avstand fra terror på prinsipielt grunnlag, synes jeg imidlertid er vanskelig. Da må en være pasifist og ikke tilhenger av for eksempel militær motstandkamp mot en okkupant. En prinsipiell avstandtaking av terrorisme, vil jo ramme Sønsteby, blant flere. Men jeg for min del vil generelt være sterk motstander av terror, og jeg kan ikke tenke meg situasjoner i en ikke-krigssituasjon i Norge hvor jeg vil forsvare det, og neppe i utlandet heller. Kanskje kan enhver bombing ses på som en terrorhandling som må karakteriseres som en krigsforbrytelse. Individuell terror bekjemper jeg, ikke bare fordi det rammer åpenbart tilfeldig og uskyldige mennesker, men fordi terror gjør det umulig å få politisk oppslutning fra dem en ønsker å arbeide for og få støtte av. Jeg slutter meg til Lenins argumenter mot individuell terror. Nå er jo de fleste i Norge for bombing fra fly, og for rakettbruk. Så så viktig for meg å «tilstå» min motstand mot terror, er ikke til stede i forhold til absolutt alle stortingsrepresentanter og vel nesten alle politiske journalister, som er tilhengere av bombing og rakettbruk, og ikke minst angrepskrigene i Irak og i Afghanistan. Noe mer terroristisk enn bombing og rakettbruk finnes ikke, i alle betydninger av terrorisme. Så de meningsdannende og meningsbærende norske politikerne og journalistene er jo i praksis for terror, sjøl om de slipper å bli konfrontert med at de er tilhengere av terror.
Det er ikke tvil om at det må være frustrerende å være menneske i land i den muslimske religionssfære. De blir alle sett på fra den rike vestlig verden som én felles fiende med samme syn, og bekjempes på alle vis av verdens ledende stater, kanskje med unntak av Kina. Så lenge den internasjonale vestlige kampen mot muslimske land fortsetter, og særlig når den er begrunna med påståtte kritikkverdige sider ved islam, vil det såes og høstes for terrorister og selvmordsbombere. Særlig når den kombineres med nasjonale offensiver i de enkelte rike krigsførende landa mot sine egne muslimske innbyggere. Terrorisme er et utilsikta (?) resultat av en feilslått vestlig politikk. En ny politikk vil redusere det politiske rekrutteringsgrunnlaget, men selvfølgelig ikke hindre galninger med pappas pistoler som også finnes blant skoleelever på landsbygda i Buskerud.
Men spørsmålet er vel så mye: kan Obama, Putin, Blair, Merkel, Jagland, Versto, Storberget med flere klare seg uten motstandere som selvmordsbombere? Er de ikke avhengige av selvmordsbomberne for å skaffe oppslutning om sin egen politikk, og aller viktigst: skjerpe overvåkinga og innskrenke de demokratiske rettighetene for sine politiske motstandere til å skaffe oppslutning om sin politikk?

fredag 17. desember 2010

Gullaug — felt av politikerne, ikke byråkratene

Følgende innlegg står i dag på trykk i Drammens Tidende:

I en kronikk 9.12 som de kaller en nekrolog over Gullaug-prosjektet, hevder forfatterne at Gullaug-prosjektet viser at byråkratiet seiret over politikken.

Jeg må faktisk tillate meg å si meg uenig i det. Gullaug-prosjektet ble felt av politikerne, ikke av byråkratene.

Først må jeg si at selvfølgelig fantes det gode argumenter for Gullaug, og mange av forslagsstillerne bak Gullaug har åpenbart arbeidet med de beste hensikter. Det fantes akseptable argumenter mot Drammen, også mot å bygge nytt på et eksisterende sykehus. Men det som ga tyngden i drivkraften for Gullaug, var det politiske ønsket, som viktigst var basert på de ringvirkningene plasseringa av en hjørnesteinsbedrift der ute kunne få. Hoveddrivkrafta var Buskerud Ap med full støtte fra et samla fylkesting, og der Buskerud Høyre fra Stortingets talerstol var ivrig med å plage Ap med å etterlyse fortgang. Gullaug framstod som Buskerud Aps fremste valgkampsak i fjor, med Kolberg og statsråd Hanssen kyssende. Litt merkelig lot Gullaug-kreftene seg representere av de tidligere Ap-toppene Dahlheim og Haraldseth, nå kalt aksjonsgruppa, som stadig ble avbildet i DT på besøk hos helsestatsrådene.

Det var først når realiteten i prosjektet begynte å gå opp for politikere utafor Buskerud; de nærmeste i Akershus, og det øvrige av landets politikere, at Gullaug-prosjektet begynte å møte motbør. Asker og Bærum Høyre ble en kraft mot Gullaug, og det var heller ikke populært i Akershus Ap. Alt tidlig gikk det fram at tidligere statsråd Sylvia Brustad heller ikke var noen entusiastisk tilhenger av Gullaug. Prosjektet kom også på tverke med alle etablerte statlige miljøhensyn. Det kan godt være at helsebyråkratiet i Helse Sør-Øst ikke ivra for Gullaug. Men hadde den politiske viljen vært til stede, og helsestatsråd Strøm-Erichsen hadde følt at dette var en enkel politisk sak å si ja til, hadde hun selvfølgelig (eventuelt) overstyrt helsebyråkratene. For Gullaug-aksjonistene har jo helt rett i det som de skrev den 9. 11 om at 3-400 millioner ekstra på grunn av kvikkleire ikke er noe problem om den politiske viljen er til stede. Men det var altså denne politiske viljen som det ikke var mulig å få til utafor Buskerud, samtidig som motstanden i Buskerud økte. Gullaug ble felt av politikerne av politiske grunner.

Men aksjonistene peker imidlertid på et generelt problem som jeg er enig med dem i: byråkratiet har fått for mye makt i helsepolitikken. De har blitt for mange også. Men den bevisste tanken bak organiseringa av dagens helsesektor, kalt «foretaksmodellen», er å skjule det politiske ansvaret. De nærmeste rundt Stoltenberg har tenkt at her skal de få til effektiviseringer og nedskjæringer i helsesektoren, uten at politikerne framstår som de ansvarlige. Reduksjonene skal framstå som «Det bare skjer». Det finnes politikere i helseforetakenes styrer, men de er ikke ansvarlige for noen folkevalgt forsamling eller velgerne. En slags narrepolitikere.

Det er viktig nå å arbeide for igjen gjøre helse- og sjukehuspolitikken til et politisk tema. Alt kan ikke være som før i helsesektoren, men et land med akseptert spredt bosetting må tilby viktig sykehustilbud nærmere enn tre timers bilveg over fjelloverganger som kan være stengt. Jeg oppfordrer politikere og andre til å arbeide for igjen å overta styringa med helsepolitikken. Og bytt gjerne helsebyråkratene i leger og sjukepleiere.

fredag 10. desember 2010

Nobels fredspris: Hans Ebbing: Ord for dagen — i anledning to fanger


I Klassekampen er det i dag to interessante innlegg om fredsprisen. Økonomiprofessor Arne Jon Isachsen spør om ikke en annen demokratiforkjemper i Kina, Li Rui, Maos gamle sekretær og deltaker i den lange marsjen, burde fått den i stedet. Men når en leser magister i filosofi og SV-medlem Hans Ebbing sitt innlegg i Klassekampen, skjønner en at det ikke har vært aktuelt for Nobelkomiteen.

Ebbing siterer en person som kritiserte demokratenes presidentkandidat John Kerry for utopi for ikke å støtte førsteslagsdoktrinen. Førsteslagspraksisen er nødvendig for å forsvare ikke bare USAs interesser, «men også i menneskehetens langsiktige interesser som helhet». Personen hevder at USAs interesser under Bush og menneskehetens interesser er sammenfallende. Personen støttet derfor presidentkandidat Bush sitt standpunkt, som kan utlegges som «skyt først, spør etterpå». Hvem som uttalte dette? Nettopp! Dagens fredsprisvinner.

Nok en fredsprisvinner som hyller krig, og som hyller angrepskrig. Det er vel denne uttalelsen fra Liu som har sikret ham fredsprisen?

I en strid som denne er det faktisk mulig at kinesiske myndigheter kan ha produsert uttalelser for å tillegge dem Liu for å sverte han. Men jeg bringer dette videre i tiltro på at det er korrekt gjengitt. Oppgitt nettkilde forstår jeg meg imidlertid ikke på. Ebbings innlegg slik det er trykt i Klassekampen i dag:

«Som et svar på eksistensielle trusler mot sivilisasjonen slik som terrorisme, må ikke USA nøle med å bruke fysisk makt. Bare med resolutt besluttsomhet kan en hindre et nytt 11. september, redusere internasjonal terrorisme og redusere trusselen fra masseødeleggelsesvåpen. Dette valget (førsteslag) har mindre omkostninger enn fredspolitikk (appeasement), eller å vente på et nytt terrorangrep. Dette er ikke bare i USAs nasjonale interesse, så sant som dette er knyttet til sikkerhetens og frihetens vilkår i USA, men også i menneskehetens langsiktige interesser som helhet, fordi det er knyttet til spørsmålet om fred i verden og utviklinga av et globalt demokrati».

Disse varme ord for dagen med støtte til krigen mot terror (som altså blir fred og globalt demokrati til slutt), er gitt oss av vinneren av fredsprisen, Liu Xiaobo, 31. oktober 2004, se også http://chinastudygroup). Det skjedde under valgkampen mellom George W. Bush og John Kerry. Kerrys mykere strategi karakteriserer fredsprisvinneren som «utopi». USAs nasjonale interesser under G. W. Bush og menneskehetens interesser er sammenfallende, får vi vite. Følgelig sitter fredsprisvinneren i arrest i Kina.

Samtidig som fredsprisvinneren i dag hylles med fakkeltog og vakre ord om ytringsfrihet og demokrati, sitter WikiLeaks frontfigur, Julian Assange, i Londonpolitiets arrest, angivelig for utuktig omgang med to svenske kvinner. USA, som har forstått hva dette egentlig dreier seg om, forlanger han derimot utlevert slik at han kan stilles for en domstol i USA, der kravet om dødsstraff alt er reist. Hva vil Liu Xiaobo mene om det? La ham snakke!

Vel vitende om at Nobelkomiteen aldri vil kunne dele ut en fredspris som USA vil mislike, foreslår jeg likevel at Julian Assange og WikiLeaks blir kandidat til fredsprisen i 2011. Jeg må i det minste forvente at min partifelle i Nobelkomiteen, Ågot Valle (SV), vil støtte og eventuelt fremme et slikt forslag

I sitt innlegg om fredsprisen i forrige uke, skrev kommentator Hege Ulstein: «Konsekvensene av dette kan bli at Nobels fredspris mister sin betydning og prestisje. Hvis også framtidige priser viser seg å virke mot sin hensikt og er mer til skade enn til gagn, er det antakelig like greit.» Ja, og jo før Nobels fredspris er borte, jo bedre — i fredens tjeneste.

torsdag 9. desember 2010

Nobels fredspris: Den vestlige krigsprisen: Ynkelig smisking!

Det er fullstendig uakseptabelt at kineseren Liu Xiaobo er fengsla for sitt opprop og sin politiske aktivitet. Straffen er jo også hinsides all rimelighet: hele 12 år i fengsel! Men den kinesiske statens overgrep kan ikke forsvare tildelinga av fredsprisen til han. NRK-journalist Øystein Heggen spurte i dag korrespondent Gunnar Magnus lett hånlig i forbindelse med den litt merkelig alternative fredsprisen til de kinesiske myndighetene: Og hva har denne prisen med fred å gjøre? Og her traff nok Heggen helt ufrivillig spikeren på hodet: For hva har egentlig Lius politiske arbeid for enkeltmenneskers muligheter til opposisjonell virksomhet i Kina med fred å gjøre? Hvilken krig eller hvilken opprustning har han hindra?

For det første må sies at tildelinga av årets fredspris inngår i en lang rekke av fredspristildelinger som åpenbart er i strid med Alfreds Nobels hensikt med fredsprisen. De er ikke knytta til krig og fred. Jeg viser til Fredrik S. Heffermehls artikler og bøker.

Det er jo komisk inntil det tragiske når Thorbjørn Jagland og Nobelinstituttets direktør påtar seg oppdragerrollen på verdens vegne overfor verdens største stat. «Nå må de lære demokrati, av oss!». Det er helt utrolig at norske politikere og journalister ikke ser hulheten i dette. Og ikke minst feigheten. For når de snakker om en modig pris, så koster det jo ikke Jagland, Lundestad eller andre noen som helst slags form for prestisje eller politisk kritikk fra noen i Norge eller i den vestlige verden. Tildelinga er ikke uttrykk for mot, men for å underkaste seg andre og for å bli pissa opp over ryggen av verdens mektige. Ynkelig!

Ekstra ynkelig er det når en veit hvem som ikke fikk prisen, og ikke har fått den etter gjentatte ganger. Nemlig Mordechai Vanunu. Han har jo faktisk bidratt til å avsløre at Midt-Østens mest aggressive stat Israel har atomvåpen. Han har sitti 18 år i fengsel, og sitter fortsatt i husarrest med utreiseforbud. Om han hadde fått fredsprisen, da ville det blitt huskestue! Internt i Norge, og internasjonalt i den vestlige verden. Bare tenk på reaksjonene fra Kjell Magne Bondevik og kristen-Norge (som støtter kampen mot de kristne palestinerne), og alle avisenes lederskribenter. En sånn tildeling har ikke Jagland mot og ryggrad til. Han smisker for vestens imperialistiske ledere og den amerikanske presidenten, som takka for prisen med å forsvare krig!

At Julian Assange i Wikileaks, en av Vestens anti-helter, skulle få fredsprisen, er jo selvfølgelig ikke mulig. Og det avgjørende vil i så fall ikke være hans manglende forhold til krig og fred, men at han ikke danser etter Vestens pipe.

Jagland sier at prisen ikke er en pris mot Kina, men all argumentasjon er jo retta mot staten Kina.

Jagland sa at det ikke var første gang det var prisutdeling med en tom stol, men det ble han umiddelbart korrigert på av Lundestad. Det var jo også ganske oppsiktsvekkende at Jagland under pressekonferansen i dag egentlig sammenlikna Kina med Nazi-Tyskland. Det er nok en sammenlikning som mange setter pris på, og som sikkert Jagland heller ikke er fremmed for. Det skal bli interessant å se om Kina finner seg i en slik sammenlikning. Men å tildele fredsprisen til pasifisten Carl von Ozzietzky, som satt i tysk nazistisk fangenskap, var en modig utdeling, for det provoserte en mektig vennligsinna stat med stor prestisje blant de andre statene i Europa.

Den vestlige imperialistiske krigsprisen forvaltes av det norske politiske establisment med sin USA-underdanighet. Når regjeringa forsøker å hevde at Nobelkomiteen er helt uavhengig av norske politiske myndigheter, er jo det ekstremt mislykka. Medlemmene oppnevnes av Stortinget! Og Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann, Morten Høglund, gikk jo her om dagen, ufrivillig, ut og bekrefta sammenhengen mellom myndighetene og Nobelkomiteen når han sa at med en Frp/H-regjering så ville sammensetninga bli en annen.

Egentlig misbruker Jagland Liu, ved å gi Liu verre fengslingsforhold for sjøl å innynde seg hos vestens mektige imperialister.

onsdag 8. desember 2010

Gullaug skrinlagt: En drøm blei til seier! Oppsummering


Jeg må innrømme at jeg sterkt hadde håpa på at Gullaug blei skrinlagt. Gullaug var jo et meningsløst prosjekt som jeg ikke kunne forstå at ansvarlige myndigheter kunne bruke opptil 10 milliarder på. Men med så sterke krefter for, og krefter som liker å briefe med makta si, turte jeg ikke å regne med at Gullaug blei forlatt. Den gledelige meldinga kom brått og overraskende på mandag, mens det så ut til å bli en enda skarpere og vanskeligere kamp. Jeg er egentlig fortsatt ganske opprørt over Arbeiderpartiet, men jeg kan selvfølgelig ikke unnlate å berømme dem for omsider å ha tatt til vettet og snudd. Det krever jo også litt mot å gjøre det etter all den uforsonlige kampen de har ført mot oss motstandere av Gullaug.

På den andre sida av banen:
Et enstemmig fylkesting støtta Gullaug foran siste stortingsvalg der representantene fra Fremskrittspartiet blei trua med eksklusjon hvis de ikke stemte for Gullaug, sjøl om de måtte være mot. Der Thorbjørn Jagland, Martin Kolberg og Bjarne Håkon Hanssen var pågående forkjempere i kjent autoritær Ap-stil. Tidligere drammensordfører Lise Christoffersen fortalte meg triumferende en gang i desember i fjor at helseministeren hadde bekrefta Gullaug fra Stortingets talerstol, og Torgeir Micaelsen fortalte meg «at dette tror jeg vi skal få til». Buskerud Høyre ivra også for Gullaug. Med hallingdølen Trond Helleland i spissen fulgt av Lene C. Westergaard-Halle som både er bystyrerepresentant i Drammen, fylkestingsrepresentant i Buskerud — og leder i Larvik Høyre! Og lederen i Buskerud Unge Høyre. Alle disse høyremedlemmene har ivret og ment at de har hatt svært gode poenger mot den rød-grønne regjeringa når de har etterlyst spaden i jorda på Gullaug. Trond Helleland har i spørretimen i Stortinget sikkert kost seg når han har kunnet skylde på Senterpartiet i fylket og SV sentralt for at det ikke kom fortgang i tomtekjøpet.
Helleland i Stortinget i mars i år: «…det blir undergravd av representanter for regjeringspartiene. Rett før jul gikk statssekretær Heidi Sørensen ut og sa at lokaliseringen av sykehuset var feil, det burde ligge midt i byen, og hun viste til Trondheim. Buskeruds egen Per Olaf Lundteigen gjør det han kan for å så tvil om prosjektet, og Senterpartiets årsmøte i Buskerud brukte lang tid på å sable ned et nytt sykehus på Gullaug.»

…mot oss
Resultatet er altså blitt det motsatte av det disse mektige jobba for. Fordi jeg starta en aksjon og
vi jobba mot dem? Selvfølgelig ikke, men uvesentlig har vår innsats heller ikke vært. Vi organiserte motstandere av Gullaug har gitt vårt bidrag. Vi har vært en del av aktørene. Jeg vil særlig takke Tom Helgesen og Harald Kaldestad for all hjelp og støtte når alt har sett som mørkest ut. Vi har bidratt til å svekke noen politikere, og styrke andre. At vi for eksempel har hatt null betydning for utfallet, kan jeg ikke forstå. Men hvor viktig målt med statistisk signifikans, er ikke lett å fastslå når det gjelder politiske prosesser.

Helse Sør-Øst, Vestre Viken og forurensa kvikkleire
Et avgjørende banesår for Gullaug kom selvfølgelig med foretaksmodellen, som fratok fylkene eiendomsretten til sjukehusa. Og når underforetaket Vestre Viken blei oppretta, og Bærum sykehus blei knytta sammen i en enhet med sjukehusa i nedre Buskerud, blei Gullaug-ideen enda vanskeligere å gjennomføre. Men Buskerud Ap og Buskerud Høyre høyna likevel den politiske innsatsen, og dermed fallhøyden.

Hurumflyplassen blei skrinlagt på grunn av tåkemålinger. Nå kom kvikkleire og forurensing på banen på Gullaug. Det kunne blitt en håndsrekning, som Gullaug-forkjemperne Dahlheim, Haraldset og Iversen ikke tok, i det de i et avisinnlegg 09.11.2010 i DT skreiv: «Kvikkleireforekomstene er løsbare, hvis den politiske vilje til å bygge et nytt sykehus for psykiatriske og somatiske pasienter i Drammensregionen er til stede». Heldigvis tok Aps nåværende ledelse etterhvert et annet standpunkt enn den tidligere «kloakkalliansen». Buskerud Ap har ikke offentlig sagt at de frykta konsekvensene for partiet ved det kommende kommunevalget. Det må likevel ha vært en reell grunn. Å hente et partimedlem fra Modum, som også er innvandrer fra Iran, gjøre han til ordførerkandidat i Drammen og få han til å fortelle drammenserne at de må akseptere flytting av sjukehuset til Gullaug, kunne lett ført til at Drammen Ap hadde blitt utradert av bystyret.

Naturvernforbundet kom med
Jeg ba om å få innlede om Gullaug overfor styret i Naturvernforbundet i Drammen. Og da styret blei overbevist om miljøulempene ved Gullaug, fikk med seg fylkesstyret og Naturvernforbundet sentralt hjalp til med å beregne miljøbelastningene med Gullaug, var et nytt nivå nådd. Det er ikke ofte Naturvernforbundet i Drammen, i Buskerud eller i Norge vinner fram! Per Valset har gjort en svært grundig og utholdende kamp for å påvise miljøskadene ved Gullaug. Imponerende, Per!

…statssekretær Sørensen
I forbindelse med siste stortingsvalg gikk Heidi Sørensen fra SV, statssekretær i Miljødepartementet, ut og sa at plassering av en arbeidsplass med 3 000 ansatte så langt i utkanten av et sentrum, stred mot alle miljøhensyn. Martin Kolberg gikk igjen fresende ut og sa at dette hadde ikke Miljøverndepartementet noe med. —
Hallo!

Venner av Bærum sykehus, Asker og Bærum Høyre
Så begynte venner av Bærum sykehus og Bærum og Asker Høyre å forstå hvilke farer som lå i å bygge et nytt kjempedyrt sykehus på Gullaug som måtte finansieres med pasientbehandling, så mange som mulig. Og dermed måtte ta pasienter fra Bærum, foruten Ringerike og Kongsberg. Da sa Asker og Bærum Høyre nei. For mer enn et år sida begynte jeg å skrive innlegg i Budstikka om Gullaug, men jeg gjorde ikke mer enn å følge opp det lokalpolitikerne der alt hadde skjønt.

Per Olaf Lundteigen
I god tid før siste valg fikk jeg kontakt med Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen, og han begynte å uttale seg mot Gullaug fordi han skjønte hva et stort dyrt Gullaug kom til å bety for de lokalsjukehusa han jobba for. Lundteigen ga motstanden i Buskerud et ansikt, det eneste blant fylkets stortingspolitikerne, noe som var svært viktig. Sjøl om han møtte sterk motstand fra sitt eget parti, særlig fra dem som hadde nær forbindelse med fylkesordføreren. Martin Kolberg blei på sin vanlige «sjarmerende» måte rasende på Lundteigen i gjentatte debatter dem imellom i NRK Buskerud. Utenom Lundteigen var det særlig Frps (og nå Høyres) varaordfører i Drammen, Freddy Hoffmann, som profilerte motstanden. Nedre Eikers varaordfører for Frp, Knut Gjerde, var en av medinitiativtakerne til «Bevar og forny sykehuset i Drammen». Samme kommunes Ap-leder, Bent Inge Bye, gikk på overtid ut mot Gullaug, og ville ha sjukehuset i sin egen kommune, og fikk kraftige korrekser fra eget parti. Men ellers har det vært stille blant politikerne.

Buskerudbyen
Viktig har også etablering av det miljøvennlige samferdselsprosjektet Buskerud-byen vært. Formålet har vært å redusere klimautslippene og biltrafikken i hele nedre Buskerud rundt Drammen. Rapporten fra Transportøkonomisk institutt som ligger til grunn for prosjektet, tilsier klinkende klart at Gullaug strider mot alle prosjektets miljømål. Kanskje kunne Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet ha stansa Gullaug av hensyn til miljøet om ikke Ap hadde snudd?

Bystyrepartiene
Av partiene i bystyret i Drammen er det bare Bylista som har profilert en motstand mot å flytte sjukehuset ut av Drammen. Alle de andre har sittet stille, bortsett fra Ap som har vært sterkt for.

Hva gjorde og mente egentlig Drammen Høyre?
«Alle» har visst at Drammen Høyres ordfører er mot Gullaug. Han har også lagt fram et forslag rett etter valget i 2005, men har siden sittet stille og ikke villet kjempe offentlig for Drammen. Han ville ikke delta i panelet på folkemøtet mot Gullaug. Han ville kjempe med «andre midler». Men med hvilke midler overfor en Ap-leda regjering? I det siste har han ikke argumentert for Drammen, men nøyd seg med å hevde at «Det viktigste er at vi trenger nytt sykehus», men lagt til — for noen — at han vil bli overrasket om Gullaug er best. Sånn har han tilpasset seg Drammens reelle ordfører i sjukehussaka, hallingdølen Trond «Gullaug» Helleland. Askers Høyre-ordfører mente Hansen burde tone flagg. Jeg har bedt medlemmer av bystyregruppa til Høyre skrive under oppropet mot flytting av sjukhuset. De nekta. Ikke fordi de ikke var enig, men fordi de hadde fått beskjed om at de da kunne bli inhabile om en avstemning om plassering av sykehuset i Drammen kom opp til votering bystyret! Bystyrerepresentantene for Høyre i Drammen må da være de eneste politikerne verden som blir inhabile ved å stemme for et politisk standpunkt de har sagt at de har! Drammen Høyre overlot jobben med å slåss for Drammen sykehus til Asker Høyre og Bærum Høyre.

Det har selvfølgelig vært viktig at Drammen Høyre har signalisert at det ønsker og har plass til sykehuset, og har beholdt tomter, og at ordfører har gitt uttrykk for «vi kan begynne i morra». Men Drammen Høyre har vært for passive og unnvikende i forhold til Buskerud Høyre. Jeg skjønner ikke at Drammen Høyre kan ha spilt noen avgjørende politisk rolle for at Gullaug blei vraka.

Frp
Etter tre avstemninger på Fremskrittspartiets fylkesårsmøte i 2007, var det fortsatt likt mellom tilhengere og motstandere av Gullaug. Den ubestridte sjefen for Frp i fylket, stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, har åpenbart vært for Gullaug. Han tvang gjennom partipisken i fylkestinget der motstandere av Gullaug fikk valget mellom å stemme for Gullaug eller bli ekskludert. Knudsens løpegutt, stortingsrepresentant Jørund Rytmann, var i Stortinget
i juni i spørretimen og purra på Gullaug.

SV, Venstre og Rødt
Via kontakter prøvde jeg å få mulighet til å legge fram mitt syn for styret I Buskerud SV, men jeg nådde aldri fram med min henvendelse.

Drammen Venstre har ikke villet ha noe med motstanden mot Gullaug å gjøre, og har derfor avvist enhver kontakt på mine forespørsler. Venstre har på Stortinget også purra på Gullaug, ved stortingsrepresentant Ludvigsen. Venstre i fylket har fått vervet som fylkesvaraordfører. Det er vel riktig å si at Venstre blei betalt med dette vervet for å støtte Gullaug og få Drammen Venstre til å tie?

Rød Valgallianse/Rødt har også støtta Gullaug. Men søndag den 5. desember, dagen før demonstrasjonen til folkeaksjonen for lokalsjukehus foran Stortinget, og dagen før Ap snudde, snudde også Rødt og fylkesstyret oppheva årsmøtevedtaket og gikk mot Gullaug.

Andre aktører
Miljøverndepartmentet avviste å møte oss for å høre våre argumenter. Derimot fikk vi lov til å snakke med politisk og administrativ ledelse i Helsedepartementet ved hjelp av Lundteigen fordi Senterpartiet hadde en statssekretær der. Underskriftene mot Gullaug, ca 800, innhenta på kort tid, blei også overlatt Bjarne Håkon Hanssens departement uten at Hanssen gadd bry seg om motstanden.

Jeg har lagt fram mitt syn for «Drammen Næringslivsforening». Men de ville ikke ta noe standpunkt; det er likegyldig for dem, forstod jeg daglig leder på Hans-Petter Tonum. Jeg har også sendt et brev privat til tidligere styreleder i Helse Sør-Øst, Hanne Harlem, og sendt en epost til Raymond Johansen. Rune Gjelsten stoppa jeg også i skiløypa på Øyerfjellet og ba han bruke av sine «lommepenger» og kjøpe hele Gullaugtomta for å legge ballen død…Men Gjelsten ville ikke kjøpe tomta for den var for forurensa, mente han.

NRK og Drammens Tidende
En særlig kamp har jeg måttet føre overfor NRK Buskerud, som jeg i leserinnlegg kalte «Radio Gullaug». Nå pensjonert NRK-journalist Bjørn Nybro-Nilsen har vært et reint mikrofonstativ for Buskerud fylkesting og en ukritisk tilhenger av Gullaug, og kalt vår aksjon for ikke-eksisterende, med kraftig støtte fra toppledelsen i NRK Østafjells. I min avispolemikk med NRK Østafjells fikk jeg faktisk støtte på lederplass i Drammens Tidende. Heldigvis snudde NRK, og aksjonen vår og jeg blei plutselig eksisterende, og NRK begynte igjen å opptre som et normalt medium.

Drammens Tidende har vært en viktig debattplass i og med at den har sluppet til mange andres og mine innlegg mot Gullaug. Det skal DT ha takk og ros for. Men jeg er derimot skuffa over at avisa aldri tok mot til seg til på lederplass å gå imot Gullaug. DT unnlot å ta et annet standpunkt enn den politiske eliten i Buskerud. Det vil hefte ved DT som et historisk mistak i ei sak som vil gå over som en av de viktigste i Drammens historie.

Og bakom synger Erik Dahlheim…


Og nok en gang i en viktig sak for Drammen er tidligere ordfører og stortingsrepresentant Erik Dahlheim arkitekten bak en feilslått politikk. Dahlheim var den som stod bak politikken med å hindre rensing av kloakken til Drammenselva fra hvertfall 1976 og til 1987. Hans drivkraft var å sikre utbygging på Konnerud. Valg av trase for E-18 gjennom byen kombinert med ny veg til Kongsberg, blei også forpurra med dårlige løsninger initiert av Dahlheim, for å få staten til å betale for en kommunal veg opp til Konnerud, der Dahlheim sjøl bor. Dahlheim stod også i fronten for Gullaug, med utallige besøk hos helsestatsråden. Hvorfor? Åpenbart var igjen bihensyn og en hestehandel viktig: Å få penger til å fullføre hans erstatningsprosjekt for Hurum-flyplassen, den unødvendige Drøbak-tunnellen og riksveg 23. Dahlheim er også i spissen for å få kontæinerhavn til Drammen, som ingen andre byer langs Oslofjorden vil ha…

Det er vel nå på tide for politiske ledere og næringslivsledere å avsette Erik Dahlheim som strateg for Drammen og Buskerud?

fredag 3. desember 2010

Gullaug: Vegmilliardene som trengs — hvorfra?



Følgende innlegg stod på trykk i Budstikka i går, 2. desember:

Buskeruds stortingsrepresentant fra Høyre, Trond Helleland, viser til Høyres leder Erna Solberg og deres helsepolitiske talsperson Bent Høie for at Høyre står bak vedtaket om å kjøpe tomt for bygge et nytt stort sykehus på Gullaug i Lier. Jan Tore Sanner benekter sin støtte i tirsdagens avis.

Ut fra erfaringene med Ahus arbeider jeg i Drammen sammen med Venner av Bærum sykehus for å hindre igangsetting av Gullaug — i enhver form. Dette for å beholde et likeverdig tilfredsstillende sykehustilbud både i Bærum, på Ringerike og i Kongsberg. Og vi kan ikke legge til grunn at Høyres helsepolitiske talsperson er uvitende om Høyres helsepolitikk.

Faktum er at Høyre i dette spørsmålet har valgt å stå skulder ved skulder med Arbeiderpartitoppene i Buskerud og på Stortinget. Nå reduseres sykehustilbudet i Agder, i Sogn og Fjordane og på Nordmøre. Investeringsmidler i størrelsesorden mellom 5 og 10 milliarder kan derfor sluses derfra og inn Gullaug-prosjektet. Men før en arbeidsplass med 3000 ansatte, tusen pasienter og enda flere pårørende kan få en reguleringsplan godkjent, må adkomsten godkjennes. Veg- og transportsystemene til de krav et framtidig Gullaug stiller, finnes ikke i dag. Og vegutbygging er kanskje den viktigste drivkraft i Buskerud for Gullaug-prosjektet.

Å fullføre riksveg 23 med tunnel fra Spikkestad til noen kilometer nord for Gullaug, ble i 2008 anslått til 4 milliarder kroner. Anlegget er ikke nevnt i Nasjonal transportplan for de neste ti åra, en ikke-forpliktende plan. Veg fra tunnelåpningen med tilknytningskryss til E-18 ei heller. Dette anlegget kan umulig koste under 2 milliarder? Plassering på Gullaug krever også et nytt kryss på Brakerøya, på grensa mellom Lier og Drammen. Hvor mye? Forbi Gullaug og sørover trengs også nye veganlegg i milliard-klassen. Og enda er ikke kollektivtransport tenkt på.

Det vil ta minst ti år å få vedtatt og bygget Gullaug. Men vegene finnes det ikke midler til å bygge innen ti år. Vegene kan vanskelig bli gjennomført på under 20 år.

Hvordan skal Høyre, og andre partier, få midler til alle disse veganleggene samtidig som Gullaug står ferdig? Bare å sløyfe ny E-18 til Oslo monner ikke.

I mellomtida må det brukes mange hundre millioner bare for å legge til rette for midlertidige løsninger på Drammen sykehus de kommende 10-20 år. Hvorfor ikke la de pengene som må brukes i Drammen bli permanent brukt der?

Gullaug er et uansvarlig prosjekt i mangemilliarders klassen. Prestisjeprosjektet er nærmest en fiks ide fra noen gammeldagse Ap-politikere, egentlig infantilt i sin uansvarlighet. Det er utrolig å se at Høyre, av alle, er villig til bruke så mange offentlige milliarder på Gullaug når et bedre alternativ er atskillig rimeligere.

onsdag 1. desember 2010

Møteinvitasjon: Nei til flytting til Gullaug — bevar og forny sykehuset i Drammen


Møte 8. desember kl 19

Indremisjonshuset Rådhusgata 25

v/Høytorget Drammen


Nei til flytting til Gullaug —

bevar og forny sykehuset i Drammen


Gullaug er tungvint, miljøskadelig og en trussel mot tilbudet

i Kongsberg, Ringerike og i Bærum



Innledning ved administrerende direktør i Vestre Viken, Nils Fr. Wisløff:

Om strategiprosessen i Vestre Viken


Wisløff vil etter innledningen ikke delta i debatten som har følgende innledere:


Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant, Senterpartiet

Gullaug vil true helsetilbudene på lokalsykehusene

John Kjekshus, leder av Venner av Bærum sykehus

Vi ser på Gullaug som en trussel mot tilbudet i Bærum

Per Anders Owren, leder Asker Høyre, formannskapsmedl Asker

Asker kommune ønsker ikke at Gullaug bygges

Freddy Hoffmann, varaordfører i Drammen for Høyre

Drammen sykehus har plass til alt som er

planlagt på Gullaug

Haakon Fossen, tidl varaordfører Drammen:

Sykehus i Drammen er best!

Per Valset, Naturvernforbundet i Drammen

Flytting til Gullaug er i strid med alle miljømål:

Ove Bengt Berg, Bevar og forny sykehuset i Drammen

Lær av Ahus, skrinlegg Gullaug: Skap ro i Bærum,

Ringerike og Kongsberg ved å bevare og

fornye sykehuset i Drammen.



Etter paneldebatten vil det bli mulig å stille spørsmål til paneldeltakerne.


Arrangør:

Bevar og forny sykehuset i Drammen

www.bevarogforny.no