Ny Nato-krig, nå mot Syria?

Aftenposten melder i dag at Tyrkias utenriksminister sier at det tyrkiske jagerflyet som ble skutt ned av Syria, befant seg i internasjonalt farvann. Og at det ikke var ikke ute for å angripe, hevder utenriksministeren. Han gjensgis slik av Aftenposten: «Flyet var på oppdrag for å teste tyrkisk radar- og forsvarssystem, sier forsvarsminister Ahmet Davutoglu til tyrkisk TV søndag. - Flyet deltok ikke i noen form for operasjon mot Syria, og det bar ikke våpen. Det forsøkte heller ikke å skjule sin identitet, identiteten kunne sees av alle, sier Davutoglu og avviser påstanden fra Syria om at syrisk militære ikke var i stand til å se hvilket land flyet tilhørte. Utenriksministeren medgir at flyet var innom syrisk luftrom om lag 15 minutter før det ble skutt ned.- Men det fikk ingen advarsler før det ble skutt ned, sier han.»

Det kan altså godt være helt i samsvar med virkeligheten at det tyrkiske jagerflyet verken var over syrisk territorium, at det ikke var bevæpna og at det bare skulle teste Tyrkias «radar- og forsvarssystem». Men, ærlig talt, hvor sannsynlig er det? Særlig når utenriksministeren innrømmer at det var over syrisk luftrom i 15 minutter? Hadde et russisk fly fått lov til å være 15 minutter i norsk luftrom i en situasjon med en anspent militær situasjon mellom Norge og Russland? 

For det første er dette litt andre argumenter enn det Tyrkias president Abdullah Gül sa i følge Aftenposten dagen før:   «Det er rutine for jagerflygere å av og til fly inn og ut over nasjonale grenser.»  Men under den kalde krigen holdt norske jagerfly seg godt vest for grensa til Sovjet.

For det andre, hvorfor skal et jagerfly fly på testoppdrag i en krigssone nær en stat som en anser seg for å være i praktisk krig med? Det må vel bokstavelig talt være som å leke med ilden? Ord som provokasjon kan vel være naturlig å bruke?

Norske politiske journalister og politikere avskyr «konspirasjonsteorier». Og det er sant, mange konspirasjonsteorier er av en slik art at det setter reelle konspirasjonsteorier i vanry.  Men her må jeg si at det virkelig lukter svidd. For Russland og Kina nekter, hittil hvertfall, å stemme for en FN-invasjon for å kaste regimet i Syria. Hvordan få til en invasjon ellers? Jo, Nato-landet Tyrkia kan brukes via Nato-regelen om at ett land som blir angrepet, skal ansees som et angrep på alle Nato-land. Bortsett fra at det her er et tyrkisk jagerfly som har flydd i det minste ganske nær grensa til Syria. Men når en trenger et påskudd, så holder dette godt som påskudd. For en har ikke bare en voldsom militær slagkraft. En velvillig mediebransje står bak og vil sørge for at det ikke stilles kritiske spørsmål.  

Tyrkia har innkalt til et møte i Nato for å be om rådslagning, ifølge NRK tekst tv.

Dette er en gunstig utvikling for flere. Tyrkia trenger å styrke sin goodwill overfor EU, og bekrefte at det er mer et vestlig land enn et muslimsk. Og trenger støtte for sin kamp mot kurderne. USA og de vestlige allierte vil gjerne gå til en ny krig. Hvorfor kan være uklart, men kanskje for å sikre et vestlig pro-israelsk regime i Syria? Det kan jo hende at Russland og Kina, eller hvertfall Russland, under hånden har sagt at de kan akseptere en invasjon. Hvorfor i så fall, har ikke jeg kunnskaper om å si grunnen til.

Og vil Norge i så fall igjen bruke sine F-16-fly? Det er vel fortsatt ikke en eneste stortingsrepresentant som vil være imot en ny krigsinnsats, denne gang i Syria?

Men dette er uansett en utvikling som peker i retning av en ny militær konfrontasjon mellom stormaktene. Den åpenbare tyrkiske provokasjonen, (eller er det på oppdrag fra Nato?), for å få med Nato på en invasjon kan vise seg å være vellykka. Men beveger ikke USA & co seg stadig nærmere en ny verdensomfattende krig med en slik invasjon?

Syria og rivaliseringa i verden

Denne artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag:

Medlem av arbeidsutvalget i Rødt, Vegard Velle, finner i Klassekampen 7. juni det nødvendig å bekjentgjøre at Rødt mener «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet» (avisas overskrift). Sjøl om det er liten grunn til å tru at Rødts mening betyr noe som helst for hvordan syrerne handler.

Overraskende nok hevder Velle at «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon [i Syria]…». Dette er vel ganske langt fra sannheten, hvertfall når det gjelder de vestlige stormaktene. Ikke bare den nye franske presidenten har ivret for invasjon. FNs generalsekretær truer med det også. USA gikk langt i å støtte invasjon 11. juni, og Stoltenbergs uttalelser samme dag pekte i samme retning. Det er Russland og Kina som hittil har forhindret at Vesten under FNs stadig mer krigerske vestlige flagg har invadert Syria.

Det er åpenbart at Syria ikke er noe demokrati, og at det finnes mange gode grunner til å endre både styresett og politikk innad i landet. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen samla opposisjon som representerer et samlende flertall mot Assads regime. Flere minoriteter hevder overfor Klassekampen 12. juni at de får det verre når Assad faller. Færre blei drept under Assads diktatur før opprørerne starta oppstanden. En folkets fortropp burde vurdere ansvaret for å gripe til våpen på vegne av et ubevæpna og ubeskytta folk. Har opprørerne vurdert det like nøye som de har skjønt betydninga av å informere vestlige medier om krigshandlingene, særlig de som taler til sin fordel? Trudde de at norske F16-fly skulle hjelpe også dem? Det er vanskelig å tru at ikke noen av opprørerne bevisst har satsa på utenlandsk intervensjon. Sjøl om opprøret er initiert av syrere av lokale årsaker, er det ingen grunn til ikke å tru at det omreisende «revolusjonære» CIA eller dens allierte ikke prøver å lede opprøret til sin fordel i en stat med mange svake maktgrupper.

Velle konkluderer heldigvis med at «Et militært angrep mot Syria vil skape enda mer splid og bitterhet mellom folk…». Men sett fra det ubetydelige partiet Rødt i det lille Norge langt fra Syria, synes jeg det er viktigere i Norge å bruke borgerkrigen i Syria som eksempel på rivaliseringa og nyoppdelinga av verden mellom de mektigste statene. Og som en av mange eksempler på kimen til en ny verdenskrig. Framfor å prioritere å logre for det samstemte Stortinget og pressekorpset om at også Rødt synes det er ille med hver enkelt som blir drept i Syria. I en verden der tusener dør av politisk undertrykking hver dag. I tillegg de omfattende dødsfallene av strukturell vold i verden som følge av handelsavtaler o.l..

Libya-krigen: «Sikrer tilgang til billig olje»

Via en venn på Fjesboka har jeg blitt gjort oppmerksom på bloggen til Halfdan Carstens, «Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger». Han er også redaktør av bladet GEO365 og nettavisa GEO365.no .

Forstår jeg det rett er det lederen i årets siste nr av GEO som Carstens har lagt ut på nett under Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger. Under tittel «Sikrer til gang til billig olje» skriver Carstens «Det er neppe tilfeldig at Norge er i krig i Libya – langt hjemmefra.» Carstens viser til at Libya ligger på «førsteplass med hensyn til oljereserver i Afrika» — foran Nigeria. Han fortsetter: «Libya hører derfor i høyeste grad med til verdens ”oljekammer”, og dette faktum forklarer hvorfor vestlige verdens iver etter å ”opprettholde ro og orden”. Libya hadde som kjent utviklet seg i nasjonalistisk retning, og det er alltid dårlige nyheter for den internasjonale oljeindustrien.» Og Carstens viser til faren for Vesten til å tape oljen i Irak for ti år sida, men at den internasjonale oljeindustrien nå etter krigen er tilbake igjen etter to auksjonsrunder. Inkludert Statoils andel på 18,75 %, noe som gjør Irak til Statoils viktigste oljefelt.

«Vi kan bare gjette hvordan det vil gå i Libya. Men det er nærliggende å tro at den egentlige årsaken til at opprørerne får støtte er å sikre oljetilgangen på sikt, og at krigshandlingene ikke opphører før regimet er styrtet. At det er av ren medlidenhet med opprørerne at Norge, Frankrike, USA og andre land har sendt fly til Middelhavet, og i en lengre periode har bombet militære mål, er vanskelig å tro. I så fall burde vi sendt jagerfly til en rekke andre land som også blir styrt av despoter som legger sine egne land i ruiner og undertrykker sin egen befolkning på det verste.» (Min utheving).

Opprørende påstander, ikke sant Lysbakken og Holmås? Spørsmålet er, hvor lenge kan SV, det politiske presskorpset og det samla Stortinget få medhold i påstandene om at det var for å redde sivilbefolkninga at vi begynte bombinga i Libya?

En naiv krigersk venstreside

Dette kronikkforslaget ble sendt Klassekampen for en måned sia. Det ble liggende køen og seinere refusert fordi avisa mente den ble for gammel nå. Jeg tillater meg likevel å mene at den inneholder mange gode poenger, og legger den derfor ut nå:

Med Libyakrigen er det nytt at ledere i partier som kaller seg «venstre» og til og med har «sosialist» i partinavnet, i Norge i 2011 stiller seg offensivt deltakende bak kriger på andre kontinenter. De er i politikk helt enig med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary. Og ikke bare det, mange av krigstilhengerne kritiserer med moralsk indignasjon dem som er motstandere av krigene.

SVs nestleder og statsråd Audun Lysbakken kaller Nato-krigen mot det libyske regimet for «venstresidas krig» i Klassekampen 25.03.11. Tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister Jonas Gahr Støre, innrømmer kledelig overfor Søndagsavisa i NRK at avgjørelsen om krigsdeltakinga var vanskelig og problematisk, men likevel riktig og nødvendig. Vel så viktig er at mange selverklærte progressive og sosialister forsvarer krigen med argumenter av typen «endelig begynner FN å forsvare enkeltmennesker og sivilbefolkninga mot overgripere», og «nå ser vi begynnelsen av et rettferdig verdenspoliti for lov og orden».

I Klassekampen 30.04.11 ser Edvard Hoem på motstanderne av krigen i Libya som «typisk for den forvirring som den såkalla venstresida av og til kan rote seg opp i». Bendik Wold er i samme avis ikke snauere enn at han hevder at ved å ikke gå til krig, så «ville man bare ha forsterket inntrykket av at FN er handlingslammet, og at Vesten ikke ønsker demokrati i araberlandene». Daglig leder i Manifest Analyse, Julie Lødrup, forsikrer om sin støtte til krigen. Rødts Mona Bjørk «har vært i tvil». Gaddafi er ondet som må stanses, mener de alle. Vår utenriksminister gir dem alle støtte i Klassekampen 30.05: «...operasjonen skjer i samsvar med FN-mandatets adgang til å bruke alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile».

Av all den urett som skjer i verden er det altså den i Libya der verdenssamfunnet setter inn sine ressurser for sivilbefolkninga. Dette er det i seg sjøl utrolig naivt å tro på. Hver time hver dag drives palestinerne fra skanse til skanse, hus for hus. De utsettes for blokader, fratas økonomiske midler, husene deres jamnes med jorda og barn bombes og beskytes som bevisste mål. Alt i strid med FN-vedtak det siste halve århundret. Men aldri har FN reagert på Israels forbrytelser med annet enn bevisst virkningsløse ord i betydninga «bare fortsett». Etter Libya-krigens «nye FN» finnes det heller ikke tanker om å stanse Israel. Israel er ikke det eneste eksempelet. Enten krigens tilhengerne ser Libya-krigen som verdens eneste urett, eller at de med denne krigen tror at nå begynner verdenssamfunnet å ta for seg både små og store krigsforbrytere, er like ille. Hvorfor bombes det ikke i Jemen og i Syria? Eller i…? Å tro på at stormaktene denne gangen er ute i den gode saks ærend, og kan utrette noe positivt — det er rett og slett ufattelig naivt.

Opprøra i Midt-Østen kom overraskende på vestmaktene, og ikke noe de hadde fått informasjoner om fra sine agenter. Opprøret avsatte vestmaktenes egne støttespillere og allierte, og skapte en usikker situasjon for dem. I Libya tok de imidlertid grep. I motsetning til opprøret i Tunis og Egypt ble opprøret i Libya væpna. Britiske og franske agenter var inne på forhånd og fortalte noe.

Grepet i Libya ble ualminnelig vellykka. Helt tradisjonelle økonomiske maktinteresser kunne skjules i et edelt formål, nesten uten motstand, også når det ikke har gått som planlagt. Hvordan har et slikt skifte blitt mulig?

USA lærte av Vietnamkrigen at for å være sikker på å vinne militært i dag må en også vinne beskrivelsen om begrunnelsen for krigen og hva som skjer i krigen.

Og hva er mer egna til å begrunne en krig og få oppslutning om den enn hensynet til å beskytte en sivilbefolkning? Derfor: «Gaddafi har sagt han vil drepe sin egen befolkning! Drep ham, i menneskehetens navn!» Men internasjonal kunnskap om før-situasjonen støtter ikke denne beskrivelsen, jf Peter M. Johansen i Klassekampen 05.05. Det naive bildet som er (gjen-)skapt som årsaker til politiske konflikter, er at de skyldes enkelte av de mange onde lederne som Saddam Hussein, bin Laden og Mladic. Derfor var Gaddafi et gunstig eksempel å bruke som et uhyre som verden og libyerne må reddes fra. Bombene kan slippes med den åpenbart feilaktige påstanden for å redde sivilbefolkninga. Argumentet «redde sivilbefolkninga» baner veg for de egentlige interessene: Gjenerobring av den britiske og franske kontrollen over libyernes oljeressurser, og hindre avtaler med konkurrenter som kineserne. Og kanskje vel så viktig, å si klart fra til Midt-Østens opprørske ungdommer: Ikke prøv dere på å endre vår verdensorden!

Det er jo egentlig meningsløst at Norge av alle land som ett av få land skal delta i bombingen av et afrikansk land. Når for eksempel Tyskland og Italia ikke gjør det. Det må være en hittil ukjent årsak til denne deltakelsen, som jo bryter med vårt påståtte fredsskapende selvbilde. Men jeg kan ikke forstå annet enn at den nåværende regjeringa svekker venstreopposisjonen i Norge, og får den til å tie. For den toneangivende delen av venstresida lar seg på en naiv måte bruke av de vestlige imperialistmaktene. Det påståtte grunnlaget SV og en rekke støttespillere har lagt til grunn for krigen, finnes ikke. Alle de imperialistiske krigene de siste tjue åra har blitt begrunna med formålet om å skape fred og redusere overgrep og død. Men resultatet har alltid blitt det motsatte.

Mer enn fakta, nemlig også organisatorisk mobilisering mot krigen som er en Vestens krig mot Libya, og ikke bare Gaddafi, må til. Når kan vi begynne?

Osama bin Laden: Rettsprinsipper mot terror? Eller øye for øye, tann for tann?

Når alle roper «Korsfest, korsfest», «La han død!» eller «Flott, endelig drepte vi han!», er det grunn til tenke nøyere etter. Jeg forstår ikke at det er etter slike handlinger vi skal bygge et rettferdig samfunn nasjonalt eller i verden. Det som preger idealene om rettsstat og demokrati er nettopp «Med lov skal landet bygges», «Ingen skal dømmes uten etter lov og dom». Det gjelder for alle, også de som har begått de alvorligste forbrytelsene. Det er det som er rettsprinsippene med likhet for loven.

Jeg har alltid vært en sterk motstander av individuell terror, både som politisk strategi og fordi den har som mål å ramme sivile som uskyldige. Osama bin Ladens eller Al-Qaidas politikk og også politiske strategi har jeg derfor overhodet ingen sympati for og er en sterkt imot dem.

Det er nok ikke klima for å ta til motmæle i en slik seiersrus. Journalist Gerhard Helskog la lista for hva som kan ytres når han i dag tidlig på twitter la ut denne meldinga: «Mats Gilbert, Gert Nygårdshaug og Johan Galtung er lei all motgang. Først Berlinmuren, så det arabiske folkeopprøret og nå dette...» (Foruten det fine saklighetsnivået hans, ser Helskog bort fra at det arabiske opprøret mer er en trussel mot de statlige lederne Vesten støttet.) Det argumenteres også på twitter om «skaphumanister» om dem som ikke ukritisk applauderer henrettelsen. Men jeg kan, tross denne stemninga, ikke forstå at det vi betrakter som våre rettsprinsipper og som skal vise vår overlegenhet, at det kan forsvare den type statlige henrettelser av politiske ledere som bin Laden ble utsatt for av USAs raid inn i Pakistan, uansett hvor grove og kriminelle overgrep de har stått for. Det er selvfølgelig en fordel at bin Ladens personlige politiske kraft er satt ut av spill. Men hvorfor var ikke alternativet å sørge for å få han arrestert og stilt for en domstol og dømt? Er det ikke det som er vår holdning, og vårt samfunnsmessige og siviliserte fortrinn som vi vil flere skal ta etter? Er det ikke slik oppførsel vi forventer av en som har fått Nobels fredspris?

Asle Toje peker i et innlegg i dag i Dagsavisens nettside nyemeninger.no, «Hvorfor er det greit å drepe Osama men ikke Muhamar», på at vi har som strategi å henrette Gaddafi, som tross alt er en statsleder. Det er helt konkret omtalt i folkeretten i Haag-konvensjonens § 23B som ulovlig i følge Toje.

Om forsøkene på å drepe Gaddafi skriver Toje at «Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen». Jeg vil la argumentet gjelde også måten bin Laden ble drept på. Som argument mot dødsstraff husker jeg en kollega sa en gang: «Det er jo å synke ned på deres nivå å bruke dødsstraff».

Men like viktig som å arbeide for en sivilisert politikk, er det å skape fred og forsoning. Fjerner dette grunnlaget for terror og motstand mot Vesten? Lite trolig. Aftenposten siterer utenrikspolitisk kommentator Eirik Bergesen, som har ti år bak seg i UD: «- Bin Laden var allerede død. Ble drept på Tahir-plassen. Dødsfallet er spektakulært nå, men vil bli parentens i fortsettelsen av Den arabiske våren, skriver han på sin Twitter-side.»

Galtung: «Vestens krig mot Gaddafi»

Johan Galtung er sterkt mislikt og en konstant årsak til irritasjon ikke bare blant høyrevridde som Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv og statsviter Bernt Hagtvet, men av hele den hegemoniske norske medieoffentlighet. Klassekampen trykker i dag på kronikkplass Galtungs artikkel fra Inter Press Service, Journalism and Communication for Global Change, THE WEST'S WAR AGAINST GADDAFI. Siden det er SKUP-konferanse i dag, burde Klassekampen vært en sentral kandidat til SKUP-prisen for å gjøre Galtungs tanker kjent, siden de er så provoserende for alle dem som forvalter den udiskutable sannheten i Norge. Jeg gjengir noen poenger fra Johan Galtungs kronikk her.

«Vestens krig mot Gaddafi

…Det er riktignok ikke noe historisk i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars. En resolusjon som beskyttet sivile i alle kriger, inkludert en flyforbudssone over Gaza, Bahrain, Pakistan, Afghanistan, ville ha vært historisk. Men på samme dag som resolusjon 1973 ble vedtatt, skapte Nato overskrifter ved å drepe flere sivile i Afghanistan, i noe som ser ut til å være en daglig rutine.

Det som nå skjer, er en intervensjon som støtter én side mot den andre. Dette kalles vanligvis for krig.

… ikke går inn for at Nato skal okkupere Libya. Men den hadde med USA-parolen «med alle nødvendige midler».

Om vedtaket i sikkerhetsrådet, hva kjennetegner det: …den britisk-amerikansk-franske trioen representerer mindre enn en halv milliard mennesker, mens de fem som avsto (Brasil, Russland, India, Kina og Tyskland) utgjør halvparten av menneskeheten. Tyskland er det største europeiske Nato-medlemmet, og Nato skal være basert på konsensus. Enn viktigere: Blant dem som avsto, er to støttespillere i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), Kina og India (ikke fullverdig medlem, men observatør) og Brasil, det største landet i Latin-Amerika. Stort sett er Libya-intervensjonen «vesten mot resten», Nato mot SCO. Og alle snakker om et vagt alternativ: våpenhvile og megling. La oss håpe at de kommer til å sette handling bak denne retorikken, og det snart.

Den tredje makten er islam, men der Nato og SCO bruker statsterrorisme (soldater dreper sivile), har noen elementer i islamske land med USA-støttede autoritære styrker brukt terrorisme (sivile dreper sivile). Den som vinner støtte fra de islamske landene, vil styre verden. Nato er nå i krig med fire av dem, med Danmarks Anders Fogh Rasmussens, som skaffet seg mange fiender blant muslimer ved å nekte å ha en dialog om Muhammed-karikaturene, som generalsekretær.

… Nato-aksjonen har bekreftet skremmebildet av landene som koloniserte Afrika — Storbritannia, Frankrike og Italia. For å beseire Gaddafi og troppene hans kan man komme til å trenge bakketropper.

Det er åpenbart at ingen skal stå og se på når et regime brutalt angriper sitt eget folk — hvis Gaddafi hadde gjort virkelighet av retorikken sin. Alle andre midler skulle vært tatt i bruk, inkludert å skyte ned krigsflyene hans med raketter fra marinefartøy. Men, som noen på US National Public Radio påpekte: «President Obama har skutt flere raketter enn alle andre fredsprisvinnere til sammen». Og de har truffet alle slags mål, i luften og på bakken. Hva blir neste skritt?

…Fienden reduseres til en person som skal hates. Orwells oppskrift fra boken 1984 tas i bruk. Milosevic, Hussein, bin Laden, nå Gaddafi. Grunnlaget er også lagt for Castro og Chavez, men enn så lenge uten oppfølging. Det er et paradoks at vesten, som har skapt ideen om en sosial kontrakt som folket kan endre — Rousseau mot Hobbes — er fokusert på bare én person og så lite på folket. …

Om opprørerne mot Gaddafi: Men hva står de for? Man kan anta at de kommer til å tillate direkte utenlandske investeringer i olje og en militærbase eller to, av takknemlighet og for å sikre seieren. Og USA kommer til å få det de har forsøkt å få til i lang tid, en militærbase i Afrika.

.…I Libya er det kanskje millioner som misliker Gaddafi, men liker mye av det han har oppnådd. Vesten kan komme til å bli ofre for egen «ett land — en person»-doktrine og begå enda en langvarig, tragisk forbrytelse mot menneskeheten.»

Måtte Gaddafi vinne!

Dette innlegget er nå også trykt i Klassekampen 28. mars, med følgende nye første setning som redaksjonen ba om blei tatt inn: «Ønsker jeg virkelig det?»:

Nei, først og fremst ønsker jeg at de vestlige allierte koalisjonsstyrkene som kriger under ordre fra FN, skal tape. Og da ser jeg ikke annen mulighet enn at Gaddafi vinner. Og det til tross for at det er åpenbart at Gaddafi er en diktator som mishandler og undertrykker sine motstandere og landsmenn i og utafor Libya.

Men Gaddafi er ikke på noen måte verre enn de regimene de vestlige invasjonsstyrkene med støtte fra de afrikanske diktatorene ellers verner. Gaddafi var for inntil få uker en god vestlig venn. Gaddafi er ikke verre overfor en forsvarsløs sivilbefolkning enn det supervestlige regimet i Israel eller Russland er i Tsjetsjenia. Verden er full av småkriminelle jævler som Gadaffi og Netanyahu. Problemet er ikke først og fremst dem, men de store som holder sin hånd over disse småjævlene så lenge de er lojale mot dem eller ellers tjener dem.

Og disse store maktene, alle de sentrale vestlige landa og Russland og Kina, er militært offensive i økende grad de siste åra. Fra angrepet på Jugoslavia, via angrepene på Irak, Afghanistan, Pakistan, Gaza, Tsjetsjenia, Tibet og nå Libya. Det er denne økende krigsaktiviteten fra verdens stormakter som utgjør den store krigstrusselen for verdens folk. Den øvrige utviklinga i verden med finanskriser, råvareknapphet, vannmangel og klimakriser, demper heller ikke krigslysten for et overopprusta Vesten. Særlig alvorlig er det at det som skulle være fredsinstitusjoner som FN og Nobels fredspris, heller bensin på krigsbålet. Et nederlag for stormaktene i Libya vil gi deres krigslyst et skudd i baugen, og tid for folk til å mobilisere motstand om vår framtidig tiltenkte rolle som kanonføde. Taper invasjonsstyrkene i Libya, eller går seg fast i en stillingskrig, vil det være en strategisk viktig seier for verdensfreden, og dermed for verdens folk.

Libya: Norge i nok en krig: FNs krigsråd — får snart Nobels krigspris?

Det er vanskelig å være uenig med FNs sikkerhetsråd vedtak om militær intervensjon i Libya uten å bli tatt til inntekt for å støtte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Men det er likevel nødvendig å ta avstand fra FNs vedtak om militære invasjoner.

FN blei ikke oppretta etter siste verdenskrig for å initiere kriger og militære intervensjoner — faktisk det motsatte. Både FNs vedtak om angrepet på Afghanistan og dette siste om angrepet på Libya er klart i strid med FN-paktens ord og ånd. Det er bare politisk makt som gjør en slik tolkning mulig, er det påvist av mange. Påskuddet for angrepet på Libya er sivile ofre, og at Gaddafi skyter på egne sivile innbyggere. Men hvorfor tillater FN og vestmaktene Russlands okkupasjon og krig i Tsjetsjenia? Hvorfor godtar sikkerhetsrådet Israels snart 60-årige brudd på FNs egne vedtak, og hvorfor gjorde FN ingenting da Israel angrep Gaza med det sikte nettopp å drepe flest mulig barn?

Klassekampens Peter M. Johansen hevder i Klassekampen 16.03.11 at det i Libya ikke er noen humanitær katastrofe, men borgerkrig. Det har han nok rett i. Han nevner også at Saudi-Arabia, USAs nære venn, ruller inn tropper i Baharain sammen med De forente arabiske emirater for å knuse opprøret der. Vil fredsprisvinner Obama ha invasjon for å bekjempe opprøret der? Den arabiske liga som vestmaktene nå skyver foran seg, er som Johansen peker på, tross alt ikke annet enn de afrikanske diktatorenes fagforening.

Det sier seg sjøl: Stormaktene i FN følger regelen om at «for mine venner er det andre regler enn for mine motstandere». FN blir sånn et aktivt redskap for de til enhver tid mektige statenes tidsbestemte interesser, ikke et prinsipielt organ for å hindre kriger.

Gaddafi har det siste tiåret blitt vestmaktenes beste venn. Det er alltid dumt, da får du snart kniven i ryggen, jf de USA-avsatte presidentene Panamas Noriega og Iraks Saddam Hussein. Gaddafi styrer udemokratisk med hard hånd, og fortjener ingen støtte eller sympati. Men det er likevel vanskelig å unngå nevne at Gaddafi som inntil nylig anerkjent statsleder ikke gjør annet enn det alle statsledere og stater mener de har rett til, nemlig å forsvare staten og regimet mot væpna revolusjon. Det er interessant å se hvor mange som nå plutselig er tilhengere av væpna revolusjon, etter at de har brukt et langt politisk liv på å bekjempe en slik politikk.

Frigjort av Frankrike og Nato?
En oberstløytnant fra Luftforsvaret som var på Morgennytt i dag sa at særlig Frankrike var ivrig på militært angrep. Det er jo kjekt med litt oljetilgang fra en stat som står for 2,2 % av verdens produksjon. Libya har tidligere tilhørt Storbritannia.

Opposisjonen i Libya ville først ikke ha utenlandsk hjelp, fordi de mente at folkets frigjøring må komme som et resultat av deres egen innsats. Det er forståelig at den ber om hjelp. At de ikke blir frigjort av seg sjøl, men måtte ha vestmaktenes hjelp, vil for all framtid binde dem til usjølstendighet. Men opposisjonen kan si ja til Israel som takk til vestmaktene?

Det er et like dårlig tegn nå som i 30-åra at FN, som Folkeforbundet da, ikke lenger er en fredsorganisasjon, men er blitt en organisasjon som skal løse politiske problemer med militærmakt. Men sikkerhetsrådet kan kanskje få Nobels fredspris for sine krigsvedtak, eventuelt sammen med Nato?

Kombinert med mange internasjonale kriser som finanskrisa, er ikke dette noe godt tegn for framtida. Krigslysten er ikke bare stor hos de mektigste statene i verden, den er kanskje også nødvendig?

Opprøra i araberlanda: Med Libya er vestmaktene tilbake i kjent politisk terreng

De regimeveltende opprøra i Tunisia og Egypt, og uroen i Jemen, Jordan, Algerie og Saudi-Arabia har kommet brått og ubehagelig på vestmaktene. Deres utsendte diplomater og mange etterretningsagenter har ikke varsla dette, ei heller de mange «kritiske» journalistene. Det er vestens støttespillere inkludert Russland som faller, og som skaper usikkerhet for deres fortsatte innflytelse. Vesten har aksepert at menneskerettighetene ikke har blitt respektert hos sine allierte falte regimer. Dette peker også Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet, på i NRK Dagsnytt i dag tidlig. Ekstra interessant er det at det er Thorbjørn Jagland som sier dette; en av den vestlige, amerikanske og europeiske maktpolitikkens beste støttespillere som leder av Stortingets Nobelkomite.

Med utviklinga i Libya er vestmaktene tilbake i kjent politisk terreng. Libyas diktator Muammar Gaddafi sprer om seg med ord og fraser som kan oppfattes som om han er en sosialist, og motstander av vestlig oljeimperialisme. Og han får dessverre støtte av både den folkevalgte presidenten i Venezuela, Hugo Chaves, og den ikke akkurat folkevalgte Fidel Castro på Cuba. Da trues det med flyforbud over Libya, det vil si at bare USA får fly over Libya? USA sender sine krigsskip til kysten utafor Libya. EU-land som Sverige forbereder seg til militær invasjon (Aftonbladet i går). Glemt er at disse landa de siste ti åra har invitert Libya inn i det gode selskap som gode allierte til blant andre Italia og Frankrike, og med besøk av Tony Blair. Gaddafi har også lært seg det nye vestlige mantra som kan begrunne alle overgrep: Det er al-Qaedas terror som står bak motstanden mot meg! For en gangs skyld lar ikke verdens mektige stater seg styre av dette mantraet.

Rapporter tyder på at Gaddafi er truandes til å bruke alle sine militære ressurser på å beholde makta og nedkjempe sine landsmenn som er imot han. Det kan bli en langvarig borgerkrig. Han skal også ha brukt flyangrep mot egen sivilbefolkning. Men store deler av hans hær har gått over til opprørerne mot han. Gaddafis regime går åpenbart mot en slutt, men det kan bli en enda mer blodig kamp enn det hittil har vært. Se også reportasjene i Dagens Næringsliv i dag (ikke på nett?).

Invasjonsstyrkene er selvfølgelig ikke velkomne av den libyske alliansen som vil kvitte seg med regimet til Gadaffi. Men her står store økonomiske interesser på spill. Libya står for 2,2 % av verdens oljeproduksjon. Viktigere er det at det for USA og dets allierte i Europa nå er på tide å signalisere klart til opposisjonelle grupper i land som Algerie, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia og Syria: Gjerne demokrati og bedre sosial fordeling, men vi skal ikke ha noen redusert innflytelse! Israels rett til fortsatt ekspensjon og fortrenging av palestinerne, gjelder fortsatt, og er viktigst for oss! — Hvis ikke kommer fredsprisvinner Obama og tar dere! Igjen.

Tunisia, Egypt og arabiske diktaturer — det er Vestens støttespillere som faller! «Vesten risikerer tilsvarende uro»

Det er helt uforståelig å registrere den sympatien som blir folkene i Tunisia og Egypt til del fra hele det politiske dominerende Norge, og spesielt fra lederen for verdens mest krigerske stat, president Obama i USA. Folket og omveltningene hylles, mens diktatorene omtales i frastøtelige ordelag. Men diktatorene har diktert i tiår, Mubarak i mer enn tre tiår. Mubarak har til og med gjennomført valg der han har fått mer enn 99 % oppslutning. Hvor var USAs presidenter, Norges utenriksministre eller Høyres Eriksen og den kronisk sjokkerte og sinte Jensen da? Ikke et vondt ord fra disse om diktatorene, eller det tunisiske eller det egyptiske folkets lidelser da. Eller de øvrige folkenes lidelser. Det er noe som er viktigere for disse diktatorenes støttespillere enn demokrati, rettferdighet og sosial fordeling. Og det er vestlig makt og rett til politisk og økonomisk å kontrollere disse folkenes ressurser for å berike vestlig stort sett ikke skattebetalende firmaer. Og ikke minst, men kanskje det viktigste, å sikre Israels fortsatte rett til folkerettsstridig undertrykking og fordriving av palestinerne.

Det er ikke tilfeldig at Tunisas president Ben Ali og Egypts president Mubarak ikke er kasta slik USA og vestmaktenes ellers pleier å styrte regimer de ikke liker, som i Sør-Amerika og i Afghanistan og Irak. De har sett på disse diktatorene som sine støttespillere. Vestens politiske ledere i USA, Nato og EU, er selvfølgelig bekymra for den overraskende utviklinga. En av vestens store helter i Midt-Østen, er palestinernes såkalte president Mahmoud Abbas. For det første gikk han i spissen for å endre grunnloven etter press fra USA og Israel i 2003, og så tapte han valget blant palestinerne. Se særlig Jan-Erik Smildens artikkel i Dagbladet 18.06.2007. Det var Hamas som vant parlamentsvalget blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Abbas ville likevel styre tross nederlaget. Og da måtte en rekne med at vestlige stormakter og politikere i demokratiets navn ville protestere, og forlange at flertallet, de som vant valget, skulle få danne regjering? Men, nei. Tvert imot. Vesten likte ikke Hamas´ politikk, derfor gjelder ikke demokratiske regler for Hamas. Sannheten om Vestens demokratiske proklamasjoner er vel ganske talende? Da heller framstille en lovlig endra grunnlov i Venezuela som et overgrep, mens et USA-støtta statskupp i det samme landet forbigås i taushet.

Situasjonen er mest usikker for Vesten og Israel etter de arabiske revolusjonene. Om omveltningene i Tunisia og Egypt ikke fører til noen endringer i politikk og økonomi — for den nåværende makta sitter på et helt arsenal av politiske og økonomiske maktmidler, ikke minst politisk erfaring — er opprøret en påminning om at Israel ikke kommer til å kunne eksistere «evig», ganske klar. Men dette fører ikke til at USA; EU og andre legger bånd på seg i sin fortsatte ukritiske støtte til et stadig mer aggressivt ekspanderende Israel. Det gamle kinesiske ordtaket om «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter», gjelder fortsatt. Slik vil det særlig bli når politikken styres av ekstreme bevegelser i USA og fra bibellesende pensjonister i Sarons dal.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv har professor i samfunnsøkonomi og og offentlig politikk ved Harvard, og tidligere sjeføkonomi i IMF, Kenneth Rogoff, på trykk en artikkel han skreiv under toppmøtet i Davos 04.02, om at også i Vesten er dagens situasjon sårbar. «Ustabilitet kan oppstå hvor som helst». DN skriver i ingressen at «Vesten risikerer tilsvarende uro». Rogoff trekker også inn Karl Marx sine observasjoner og konklusjoner.

Mens NRK Dagsrevyen i går rapporterte om en suksessrik norsk motedame fra Holmenkollåsen som ikke lenger kan snakke norsk, viste TV2 utkastelsene fra boligene som rammer vanlige folk over hele USA. Og hvordan utkasta boligløse folk etterpå også mister de få eiendelene de tok vare på etter å ha mista boligen.

Nå har lederne i Vesten sikra seg svært godt med politisk å kriminalisere enhver politikk som kan erstatte dagens urettferdige samfunn, i følge Marx et logisk umulig økonomisk system. Rogoff skriver i dagens DN at «Det er bare litt over 40 år siden opptøyer og demonstrasjoner rystet den utviklede verden, og resulterte i omfattende sosiale og politiske reformer». Hovmotet stiger til ukritiske høyder i Vesten som i Norge, der Minerva er på offensiven. Som Bertolt Brecht så talende skriver om dem i diktet Ros av dialektikken (oversatt av Georg Johannesen):

Urettferdigheten går idag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

…

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

For de beseirede av i dag

er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

Det er all grunn til å peke på at «Det er mye uro under himmelen, og framtida er lys!» Jeg ser fram til uro også i Europa og USA!

Tunisia og Egypt: Det er rettferdig å gjøre opprør! Også i Europa og USA!

Det blei opprør og regimeskifte i Tunisia. Jeg mener at en kommentator påstod at Tunisia var et særtilfelle, og at uroen ikke ville spre seg til andre arabiske land. For Tunisia var et atypisk land, med god økonomi, god styring og en velutdanna ungdommelig befolkning, men som var uten arbeid. Det er disse velutdanna arbeidsløse som gjorde opprør. Men forholda i de andre landa ligger ikke til rette for det, fordi forholda ikke var så gode som i Tunisia, mente kommentatoren. Men så har opprøret likevel spredd seg til Egypt. Vil det spre seg videre, til Jordan og Jemen? Intet vil glede meg mer, særlig også om arbeidsledige og undertrykte europeere og amerikanere tar lærdom fra Nord-Afrika. Jeg kan ikke annet enn å si meg prinsipielt enig med gamle Mao, når han (som mange andre) sa at det er rettferdig å gjøre opprør.

De vestlige makthaverne er nervøse. Det er de arabiske regimene som er støttespillere for vestlig imperialisme som nå står for fall. Hilde Henriksen Waage hevdet i Klassekampen 1. februar at Tel Aviv har all grunn til å skjelve. Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttrykte bekymring samme dag i et innslag sendt på NRK TV. Særlig Egypt, kjøpt og betalt av USA, har vært en sentral støttespiller for Israel. Ethvert brått og ukontrollert regimeskifte vil selvfølgelig skape usikkerhet hos naboer. Og hos andre mektige stater langt unna om skiftet skjer i et strategisk land, eller i en strategisk region.

Men opprør og revolusjon, hva så? Hva kommer i stedet? Hva og hvem utløste opprøret? Spontane opprør trenger ikke nødvendigvis føre til et bedre regime for folk flest. Spontane opprør kan også føre til nedslakting av store folkegrupper, nettopp fordi de ikke er organisert og bevæpna mot kontraopprørsk vold internt eller fra stater som USA. Jeg kan ikke forstå at opprøret mot den amerikanske terroristen i Iran, sjahen, førte til et bedre regime når Ayatollah Khomeini overtok. Så vidt jeg kan se er det ingen eksperter på forholda i Tunisia og Egypt, eller i andre av araberlanda, som sier at det finnes noen sterk organisert opposisjon med sterk folkelig oppslutning. NRK-journalist Laila Ø. Bakken har laga en oversikt over opposisjonsgrupper i Egypt. Med stor tilfredshet registrerer jeg at den vestlige verdens helt for Egypt, Mohamed ElBaradei, blir rapport å ha null oppslutning. Folkemassene gidder ikke en gang å stanse for å høre han tale på torget i Kairo slik de vestlige journalistene gjør. Han fikk den vestlige krigsprisen, også kalt Nobels fredspris, for som leder av Det internasjonale atomenergiinstituttet IAEA å tillate vestvennlige regimer som Israel, India og Pakistan å utvikle atomvåpen, og bekjempe atomvåpen til ikke-vestlige regimer som Iran, Irak og Nord-Korea.

Rødts internasjonale leder, Arnljot Ask, hevder, på vegne av Rødt må jeg anta, at «Opprøret som nå brer seg i den arabiske verden er historisk og må støttes av alle progressive og framskrittsvennlige krefter. Det retter seg mot urettferdighet og undertrykking både på det økonomiske, sosiale og politiske planet». Ask fortsetter: «Faller Mubarak er ingen andre herskere der trygge. Ingen kan si for sikkert hvem som tar styringa etterpå. USA og Vesten og prestestyret i Iran vil manøvrere for at det skal bli deres folk. Når vestlige stemmer nå advarer mot at opprøret kan ende i barbari og kaos og skremmer med at det kanskje vil ende på samme måte som opprøret i Iran i 1979, er det for å stagge og kontrollere opprøret, sier Ask.»

Jeg har ikke noe annet ønske enn at alle skal få et godt liv, og at alle mennesker og nasjoner skal bli fri for at andre stater, firmaer og enkeltpersoner beriker seg på deres vegne og som takk undertrykker dem. Men tross advarslene fra Arnljot Ask i Rødt: Opprøra i Tunisia og Egypt er dog et spontant og uorganisert opprør, og dermed et dristig opprør med et uvisst utfall. Det kan selvfølgelig føre til en varig forbedring og at verdenshistoria tar et steg i riktig retning, slik Ask antyder. Jeg er tilhenger av opprør og revolusjoner som kan føre til nye regimer og nye maktforhold som styrer til folks beste. Men spontane opprør som er dømt til mislykkes, er jeg faktisk ikke tilhenger av. Faller de vestlige marionetteregimene i arabiske land — i Jordan har kongen nettopp avsatt statsministeren — kan situasjonen bli så truende for Israel og den vestlige oljeforsyninga at det ikke kan utelukkes at USA, EU og Nato «ser seg tvunget» til å sende tropper for å okkupere de opprørske og «ustabile» landa. Også Stoltenberg og Kristin Halvorsens SV kan måtte slutte seg til å sende soldater for å sikre interessene til den vestlige imperialismen, for eksempel eksistensen til sitt brohode staten Israel og å sikre lavere bensinpriser. I så fall er mitt spørsmål til Ask og Rødt, vil et opprør som har ført til en direkte vestlige okkupasjon da ha vært vellykka? På kort sikt?

Maos påstand om at det er rettferdig å gjøre opprør, og at det er marxismens kjerne, bringer meg inn på Marx´ kjente påstand om at kapitalismen vil ende i opprør og revolusjon når «folk ikke har annet enn sine lenker å miste». Men de hadde vel mer enn sine lenker å miste i Øst-Europa når de sovjetiske vasallregimene i Øst-Europa falt? Og også i Tunisia og Egypt? Det er jo heller ikke så sikkert at det blir mer opprør og motstand jo fattigere folk er, kanskje snarere tvert imot? Lærdommen for makthavere, internasjonalt som nasjonalt, er at jo sterkere undertrykkinga og kontrollen er, jo lenger beholder de makta. («Politisk makt vokser ut av løpet på et gevær», som Mao hevdet).

Arbeidsledigheten i USA er på 9,4 % (desember 2010) , i antall mennesker rundt 15 millioner. Siden 1978 har all produksjonsøkning gått til den rikeste 0,01 prosent av befolkninga i følge Paul Krugman. I Irland er arbeidsledigheten på 13 prosent og 45 000 irere forventes å reise til utlandet for å få arbeid. I Tyskland er arbeidsledigheten ca 7 % og i Storbritannia er 2,5 mill arbeidsledige. I deler av London er ungdomsarbeidsledigheten enda større. I Storbritannia har prisstigninga vært på 3,7 prosent. Ikke nok med det, de ledende finanskreftene krever nå at Bank of England må sette opp renta. For å bedre forholda for de arbeidsledige? I Frankrike er rundt 9 % arbeidsledige. Se også oversikt over arbeidsledighet i tabell fra SSB. I følge de tidligere henviste tv2-nyhetene er det i alle G20-statene nå 81 millioner unge under 25 år som er arbeidsledige. Tidligere statsminister Gordon Brown har bedt USAs president Barack Obama, av alle, om hjelp til å løse dette G20-problemet. Lederne i den vestlige imperialismen, inkludert et sosialdemokrati i politisk forfall, har bare én felles løsning på denne økonomiske krisa: Større overføringer til de rikeste, tøffere forhold for de arbeidsledige og vanlige folk.

Hva om en hel generasjon europeisk og amerikansk ungdom arbeidsledige tar lærdom av sine jamnaldrende i Tunsia og Egypt med flere land og gjør opprør? Flott, og med en omskriving av Che Guevaras parole; skap ikke bare ett, men flere Egypt! Men et opprør i Europa og USA i dag med sikte på et økonomisk regimeskifte vil høyst sannsynlig bare føre til blodbad, uorganiserte som vi er etter at all form for reell opposisjon er kriminalisert formelt og politisk og umuliggjort.

Da er det ikke annet å gjøre enn å ønske Politiets sikkerhetstjeneste PST (overvåkingspolitiet) og det politiske politiet i Minerva og Civita en god dag. Også Bernt Hagtvet koser seg nok nå med situasjonen i Midt-Østen og arbeidsledigheten i G20-landa? Måtte dere alle få mange dårlige opplevelser med hendingene i Midt-Østen og ringvirkningene av dem! Og kanskje er det «velstandsfellen» som redder NHO og dets allierte mot opprør?

Gratulerer med dagen, Johan Galtung!

I dag fyller Johan Galtung 80 år, og jeg stiller meg i den lange rekka av gratulanter. Galtung har ikke opp gjennom livet mitt vært den store politiske inspiratoren for meg. Men han har mye godt for seg som jeg ser opp til, og som jeg etterhvert i større grad setter pris på. Særlig tiltaler det meg at han er utstøtt av det gode selskap av den norske hegemoniske eliten. Det er ikke plass til han i Norge. Særlig er Aftenpostens infame og utspekulerte omtale av han på hans 70-årsdag, ført i pennen av Per Egil Hegge, noe som har økt min sympati for han i det siste. Aftenpostens omtale er ikke bare brudd på den alminnelige høflighet som de påstår de er så opptatt av på Aftenpostens kjerneområde; Oslo Vest. Jeg ser Hegges artikkel som en skamplett for Aftenposten på linje med at avisas lot seg hylle av Joseph Goebbels til avisas 75-årsjubileum i 1935. (I avisa 20.04.1935). (Det taler imidlertid Aftenposten til fordel at avisledelsen hadde vett til å aldri å tilsette den smålige og retthaverske Hegge til sjefredaktør.)

Johan Galtung oppfatter jeg som særlig kunnskapsrik, og fortsatt dønn hederlig og ærlig for fred, rettferdighet og menneskeverd. Han har ikke som utgangspunkt å være diplomatisk overfor makthaverne for å snakke dem etter munnen. I Dagsrevyens intervju med han i går, satt han i RVs gamle t-skjorte: «Jeg vil se mappa mi». Han provoserer makteliten i Norge, som har som mål å ignorere ham. I boka «Norge sett utenfra» hevder Galtung at både Ibsen og Gandhi var for stor for Nobels priser. Galtung er åpenbart for stor for Norge, og er blitt utstøtt. Slik Gudmund Hernes skriver om i den første maktutredninga: Departementsfunksjonærer som ikke tilpasser seg Oslo 3-ånden, blir «støtt ut».

Ved valget av leder for Det norske Studentersamfund i 1975 stilte Galtung opp som kandidat for De grønne. I den forbindelse definerte han seg som «demokratisk rød». 12.05.1975 ble han av signaturen HE gjengitt slik i Aftenposten om hans meninger om Rød Front: «…kunne ane den mistrivsel som fra første stund kom til å spre seg i det samfunn hvor Rød Front eventuelt måtte komme til makten.»

Galtung om fred i Midt-Østen

Jeg mener Johan Galtung er den som har gjort meg oppmerksom på det grunnleggende forhold i Midt-Østen, Israel og Palestina. Jeg mener å huske at rundt 1965 hadde han et lite innlegg i Aftenposten der han pekte på det urimelige i at det var palestinerne som måtte betale prisen og ta belastningene, straffen for, nazistenes og europeernes jødeforfølgelser og utryddelser både under siste verdenskrig og hundreåra før. Enda det ikke var palestinerne som hadde drept 6 millioner jøder. I går klarte jeg ikke å finne igjen det innlegget ved søk i Aftenpostens arkiv, men jeg holder fortsatt på at det var han som skreiv det, og at han skreiv det i Aftenposten.

I min tolking og husk av hans innlegg om Palestina: Hvorfor ikke da heller straffe tyskerne med å tvinge dem til å avstå et landområde for jødene?

Av alle de interessante kapitlene i boka «Norge sett utenfra» på Kagge forlag, har han ett kapittel om Israel-Palestina-konflikten som jeg må innrømme at jeg er en del uenig i. Fordi han legger til grunn en fortsatt framtidig Israel-stat, men samtidig som han støtter en egen palestinsk stat. Galtung avviser uten videre begrunnelse Josteins Gaarders to Israel-kronikker i Aftenposten som ensidige. Det kan jeg ikke forstå er riktig. Gaarder var meget balansert. Så går Galtung gjennom både Israels og palestinernes ufravikelig krav som de begge ikke kan og vil forhandle om, og hevder disse posisjonene kan la seg forene. Og at en tostatsløsning dermed er mulig.

Kravet om belønning for nazistenes forfølgelser avviser Galtung, nå som i 1965, med begrunnelsen at da kunne like godt Tyskland avstått Baden-Wurten[-berg?] for verdens jøder. Eller som jeg mener kunne vært like naturlig: Et sted i Norge, fordi det norske ordinære, ikke-nazistiske politiet, var så ekstremt pliktoppfyllende ved å fange inn alle norske jøder og sende dem til nazistiske konsentrasjonsleire. Et sted der oppslutninga om Israels rett til fordriving av palestinerne er spesielt sterkt i Norge, et sted på Sør-Vest-landet.

Galtung avviser Israels krav begrunnet i 1. Mosebok om et land mellom Eufrat og Tigris som et hjem for alle verdens 13-14 millioner jøder. Men det er da det som er Israels åpenbare aktuelle politiske mål i dag, sjøl om den ikke er helt klart uttrykt? Galtung legger altså til grunn en israelsk politikk som overhodet ingen støtte har i Israel i dag. Et slikt utgangspunkt kan da ikke skape fred?

Galtung gir faktisk verdens tilreisende jøder til Palestina, de av dem som er sionister, en legal rett til å bo i Palestina. Det er djupt urettferdig og strider mot alle folkerettsregler og private juridiske rettigheter. Staten Israel trekker til seg de mest ekstreme og voldelige sionistene fra Russland og USA, noe som ikke gjør staten Israel det minste fredeligere.

I hans kronikk i Aftenposten 27.08.2006, «Tre byggesteiner for fred», forutsetter også Galtung en to-statsløsning.

Hans forslag ville kanskje gitt en fred i Palestina, men bare kortvarig. Jeg kan ikke forstå annet enn at freden forutsetter oppløsninga av staten Israel. Israel bygger hele sin eksistens, og oppslutning i den kristne verden, på 1. Mosebok. Det er ikke gjenstand for forhandling, og dermed er det eneste mulige en oppheveing og tilbakekalling av det ulykksalige FN-vedtaket om oppretting av staten Israel.

Galtung må etter min mening ta feil i spørsmålet om Israels eksistens. Merkelig nok siden har han vært engasjert i konflikten så lenge og åpenbart har så god innsikt. Butenschön har gjennom arbeidet med boka «Midt-Østen og Palestina» opparbeidet seg det synet at en tostatsløsning er umulig, og dermed også og feil? Og at det derfor bare kan bli en framtidig palestinsk stat, som må kunne tillate og akseptere både jøder, kristne og muslimer.

De nyinnvandra ekstreme sionistene må reise hjem til Russland, USA og Europa hvis de ikke kan tilpasse seg en slik multikulturell og normal flerreligiøs stat. Verdenssamfunnet får sikre en våpenhvile og et langvarig forsoningsarbeid så folk i Palestina kan leve sammen. Dette høres litt romantisk og urealistisk ut, men er dog den eneste muligheten for fred, ikke minst for det er den rettferdige vegen.

Om framtida

Jeg husker også fra Galtung fra et møte i Studentersamfundet («Det norske …») i Oslo i Kroa i Storgata. Det kan ha vært møtet om «Framtidssamfunn og framtidsforskning» 08.04.1967. Jeg hadde ikke en gang kommet ned i salen, men stod oppe i garderoben, da jeg gjennom høyttalerne hørte han siterte et lite populært Marx-sitat blant marxister (og også lite populært av den eldre Marx sjøl), fra Marx´ før-marxistiske fortid om hvordan det ville bli under kommunismen:

«…gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter middag kritisere så meget jeg lyster ― uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. »(Den tyske ideologi, VU 2, s.73--74).

Det var første gangen jeg hørte det Marx-sitatet. Galtung nevnte dette neppe som et innlegg for marxismen, men heller som et eksempel på en visjon. En visjon han syntes var litt interessant? Jeg må innrømme at jeg fortsatt synes den er interessant slik jeg tenker meg et allsidig liv…

Galtung, burde fått Nobels fredspris og sittet i komiteen

Galtungs livslange innsats for å forstå konflikters årsaker og mulige løsninger — som en internasjonal foregangsmann — burde gjort ham til en opplagt kandidat både til å få Nobels fredspris og til å være fast medlem av Nobelkomiteen. Men det at han er så utenkelig til både prisen og komitemedlemskapet, gjør ham bare enda mer kvalifisert til et slikt verv. Galtung er en torn i øyet på det provensielle og USA-underdanige norske makt-kompleks, derfor et ekstra rungende hurra for Galtung i dag!

Gullaug: Skage, en nyttig talsman for motstanderne

Følende innlegg av meg står på trykk i Drammens Tidende i dag:

For oss som er imot flyttinga av sykehuset til Gullaug, er det nyttig å ha en talsperson som Arvid Skage for Gullaug og nedlegging av Drammen sykehus. Først gjør han et stort nummer av at det ikke er plass for det prosjekterte nye sykehuset i Drammen. Når han så blir konfrontert med at det er det, så kommer han opp med et helt nytt argument; byggestøy! Ja, ja.

Deretter filosoferer han litt rundt det han kaller Buskerud-sykehuset og spørsmålet om i hvilken grad sykehuset i Asker og Bærum skal sogne til hans drømte Gullaug. Men det er bare det at fylkeskommunene ikke lenger har ansvaret for sykehusene. Buskerud er omfatta av sykehusområdet Vestre Viken, hvorav inngår Asker og Bærum. Og nå har innbyggerne i Bærum innsett hvilken fare et nytt kjempestort sykehus på Gullaug innebærer for eksistensen av Bærum sykehus. Dette ut fra erkjennelse at det nye Akershus sykehus i Lørenskog trengte så mange pasienter at lokalsykehusene i Oslo måtte legges ned for å betale investeringa. Gullaug, hvis det bygges, må bli så stort at de må få alle pasientene fra Asker og Bærum også. Derfor har aksjonen Venner av Bærum sykehus trått i virksomhet og arbeider for Bærum og mot Gullaug.

Jeg ser fram til nye argumenter for Gullaug av Skage. Basert som de er, ikke på fakta, men kun på hans ønsker, er det lett å tilbakevise dem. Skage er derfor en nyttig Gullaug-talsmann for oss som er tilhenger av fornying og utviding av Drammen sykehus, tilpasset et fleksibelt behov til et rimelig beløp og hensynet til miljø.

Ove Bengt Berg, Bevar og forny sykehuset i Drammen

Nobels fredspris: Vestens krigspris

Alfred Nobel (se bilde fra wikipedia) bestemte at hans fredspris skulle brukes til å belønne dem som har gitt et bidrag til en fredeligere verden. Merkelig nok ga han denne oppgaven til Norge, til Stortinget. Stortinget delegerte oppgaven videre til en fempersoners komite.

Tidligere president i Norges Fredsråd, Fredrik S. Heffermehl, har påvist at fredsprisen er gitt i strid med forutsetningene i Nobels testamente. På norsk wikipedia står det følgende: Den 6. oktober 2008 lanserte Heffermehl boka Nobels vilje, der han analyserer Nobels testament (1895) og påviser hva Nobel må ha tilsiktet med ordene "nationenes forbrødring", "reduksjon eller avskaffelse av stående hærer" og "avholdelse av fredskongresser". En historisk og juridisk analyse viser at Nobelkomiteen er forpliktet til å respektere at det Nobel ville var å opprette en pris for aktivt fredsarbeid, for en ny internasjonal rettsorden hvor statene trygt kunne avskaffe sine militærvesen. Heffermehl mener det skjer et misbruk av Nobelprisen. Nobelkomiteen begår en elementær misforståelse av sin oppgave etter norsk lov når den har valgt å tolke begrepet "fredspris" i stedet for å se på ordene Nobel brukte og hans spesifikke formål med prisen. Det er da ikke lenger Nobels fredspris, men Nobelkomiteens pris som utdeles.

Videre hevder Heffermehl i wikipedias ord: Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette.

Prisen er dels gitt til humanitære organisasjoner som har bidratt til rettferdiggjøre brutale og meningsløse kriger (min formulering), og dels til brutale krigsforbrytere som har lagt ned våpnene, som Kissinger, Perres, Rabin og de Klerk.

Verden preges i dag av en skjerping av alle økonomiske konflikter og flere kriger og opprør. Særlig i vesten øker krigsinnsatsen, gjennom den såkalte «krigen mot terror» som har ført til invasjonene i Irak og Afghanistan og som har rasert disse statene sosialt, økonomisk og deres infrastruktur. Et viktig ledd i den vestlige verdens strategi er omgjøring og desavuering av FN-paktens bestemmelser mot krig slik at det blir lettere å omgjøre FN til et organ som gir tillatelser til krig. Et annet viktig tiltak som gjør mulighetene for flere borgerkriger og internasjonale angrepskriger større, er dels sløyfinga, dels uthulinga av verneplikten. Kombinert med den økonomiske krisas utvikling av stadig flere fattige, kan nå de fattige rekrutteres som kanonføde og gjøre det lettere for de rike som slipper å gå i krigen.

I dag burde det ha funnets en internasjonal lov, med maktapparat, som kunne forhindret og straffet personer som har gått til krig og sluttet opp om krig. Krigsforbryterdomstolen straffer i dag alle småforbrytere som går til lokale kriger og massakrer. Men alle vestens ledere, og Norges ledere, som står ansvarlige og medansvarlige for kriger som den i Irak, Afghanistan og Palestina, burde selvfølgelig også vært straffa og fengsla.

I 1937 fikk vi en fredspris som provoserte en framvoksende aggressiv stormakt, Nazi-Tyskland, i og med at fresforkjemperen og pasifisten Carl von Ossietzky fikk den. Hitler, Aftenposten og Hamsun raste mot utdelinga. Ossietzky døde i Hitlers fengsel. En slik provoserende utdeling overfor en vestlig stormakt er det utenkelig at Nobelkomiteen vil utdele i dag. Tildelinga må være akseptabel for mektige vestlige interesser. Han som avslørte at Israel brøt ikke-spredningsavalen og skaffet seg atomvåpen og slik økte krigsfaren i Midt-Østen, Mordechai Vanunu, vil selvfølgelig ikke få den. Det ville vært en naturlig oppfølger av tildelinga til Ozzietsky, men vil provosere for mye.

Jeg synes også Johan Galtung burde vært en verdig vinner. Har ikke han lagt grunnlag for å forske i konfliktårsaker? Men hans konkrete politiske synspunkter er ikke akseptable i vesten (jeg er heller ikke enig med han i alt han hevder). Kanskje er det også aktive politiske aktører som er de som er viktige til å få prisen.

Jeg kan heller ikke forstå at legene Gilbert/Fosse, som har gjort formidabel humanitær og fredsskapende virksomhet i Gaza, sammen med svært mange andre, kan få fredsprisen.

EU-tilhengerne i Norge er veldig ivrig på at den internasjonale stormakten EU, som truer ressurs- og matgrunnlaget til folk over hele verden, skal få fredsprisen. Angivelig for at krig mellom Tyskland, Frankrike og Storbritannia i 1956 ble forhindret. Men hvilken krig mellom disse statene var politisk, økonomisk og militært mulig da? Ingen! Men EU som prisvinner går inn i Nobelkomiteens vestlige oppdrag.

Vinneren skal være en som får stor oppslutning, i følge Jaglands uttalelser i dag tidlig. Korrigert seinere til at vedkommende vil være omstridt kl 08.30. Jagland er på mange måter en «løs kanon», med et voldsomt markeringsbehov etter at den sentrale og mektige høyrefløya til Jens Stoltenberg i hans eget parti fikk fjerna han som partileder. Jagland tror kanskje at han skal være en slags verdensrettleier som skal vise vegen til fred i verden?

Om noen aktør har gjort noe for å gjøre krig umulig, eller forbudt, burde den/de selvfølgelig fått den. Jeg kjenner ikke til mange sånne, som Det internasjonale fredsbyrå, som fikk prisen i 1910.

At en kvinnelig aktivist i Afghanistan skulle få prisen, ville passe veldig godt inn i den vestlige krigspropagandaen for å rettferdiggjøre USAs og Natos krig mot landet, og gjøre det politisk lettere for den norske regjeringa. Det ville også passe fint for USAs økonomiske konflikter med Kina om en kinesisk opposisjonell fikk den.

Jeg kan ikke forstå annet enn at også årets tildeling vil være en bekreftelse på at prisen brukes for å støtte den vestlige imperialismen. I beste fall bare et unntak.