tirsdag 31. mai 2016

Eksisterende partier passer ikke til dagens politiske oppgaver


Framveksten av partier og politiske ledere som ikke har bakgrunn i det etablerte partimønsteret bekymrer både det etablerte politiske apparatet og dem som liker framveksten av ikke-etablerte og gjennomfriserte politikere. De siste fordi den protesten mot de etablerte ofte kombineres med en høyreorientert økonomisk politikk, men ikke bare.

De som er til bekymring
Bekymringa gjelder oppslutninga om Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og Ny Allianse og Liberal Allianse i Danmark, Frihetspartiet i Nederland, Uavhengighetspartiet i Storbritannia, Le Pen i Frankrike, Alternativ for Tyskland, Frihetspartiet i Østerrike og ikke minst oppslutninga om Donald Trump og Bernie Sanders i USA. I de gamle vasallstatene til Sovjet i Øst-Europa finnes det egentlige ingen etablert partistruktur, men utviklinga er den samme der også.
Politiken skriver i en kommentar 31. mai 2016: «Befolkningen over hele den vestlige verden nærer ikke længere bare en sund skepsis, men en usund mistillid til, at regeringer, de selv har bragt frem til magten, arbejder for samfundets bedste. Den fælles fjende er ved at blive dem, vælgerne udstationerer i parlamenterne.»
De fleste av disse partiene som markerer seg med en høyreekstrem retorikk har også en politikk som står til venstre for de sosialdemokratiske partiene, særlig i pensjonsspørsmål og en del grunnleggende sosiale ytelser.

De som bekymrer seg, …
Det bestående politiske sjiktet med alle deres partier er hylende forbitra på disse nye politiske strømningene inkluderte deres samstemte presse og den intellektuelle eliten. «Venstre»partiene og dets støttespillere er på elitenes side. Visepresident i den tyske forbundsdagen, Petra Pau fra partiet Die Linke, tidligere PDS, begge partier som baserer seg på restene av DDRs statsbærende parti, hun tidligere SED-partimedlem og leder av DDRs «Freie Deutsche Jugend», sa under partiets landsmøte sist helg at Alternativ for Tyskland (AfD) var et «nasjonal-rasistisk» og «neoliberalistisk» parti.

… det nye uformelle politiske regimet i Vesten
Det er et etablert — ikke formelt, men reelt — fleksibelt politisk styrende regime i hele den vestlige verden. Under ledelse av organiserte rikfolk og konserner som Bilderberg-konferansen, World Economic Forum der Norges utenriksminister ble rekruttert fra, til EU, G7 og USA (Nato). Disse er samstemte i sin felles politikk for verden. Tross påstanden om at de står for forskjellig politikk. Som om Støre og Solberg skulle være uenige, og Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle være uenig med dem. Lett høyreorienterte CNN har vært aggressivt mot Trump, som om han er en trussel mot deres egen makt. Alle mediene leiter med mikroskop etter regimekritikernes politiske ledere for å finne noe å henge dem ut for. De ikke-etablerte politikerne forskjellsbehandles grovt av mediene i forhold til deres «egne» politikere.

Sovjets fall i 1990 – slutten på freden etter siste verdenskrig
SFs og SVs tidligere leder og stortingsrepresentant Finn Gustavsen, hadde helt rett i at Sovjetunionens fall varsla dårlige tider for mange. Det aller viktigste er at vi har kommet mye nærmere en omfattende krig, flere store regionale kriger som kan utvikle seg til en over hele verden. Dette uformelle regimet som leder verden i dag legger ikke noen diplomatiske bånd på sin framferd (Jugoslavia, Libya, Øst-Europa, Syria) og bruker en aggressiv retorikk og handling. Som meningsløse voldelige og ødeleggende kriger i Midt-Østen, og de flytter fram posisjonene mens de ruster opp. Russland ringes inn, og USA ypper til konflikt med Kina.

Kapitalismen i krise
Finanskrisen rundt 2008, noen hevder det er en produksjonskrise og ikke en finanskrise, kan sees på som om veksten med gjenoppbygginga etter siste verdenskrig er over. Vesten produserer lite, og finanstransaksjoner dominerer den vestlige økonomiske utviklinga. Økonomisk gjøres mange strukturelle tiltak som skattelettelser til fordel for de rikeste samtidig som velferdsytelser skjæres ned og arbeidslivet brutaliseres som i Frankrike der arbeidstida økes fra 10 timer hver dag og 45 timer i uka, til 12 timer dagen og maksimalt 60 timer i uka. Samtidig reduseres overtidsbetalingen. Dette innføres i Belgia og Frankrike under ledelse av sosialdemokratene.

Det nye verdensregimets rettsvesen
«I følge med røverflokkene kommer domstolene», diktet Bertolt Brecht. Tjuven gjemmer tjuvgodset «innpakket i et papir, på det står det en paragraf». Internasjonalt har det utvikla seg et rettsregime helt uavhengig av nasjonalstatene. Menneskerettighetserklæringa var den første, og den brukes til politisk og militær invasjon verden over fra vestlig side, og dette forsøket på å etablere en internasjonal overordna rett følges opp med flyktningkonvensjoner og internasjonale domstoler. I stedet for synlige politisk makt, skyver det nye internasjonale regimet domstoler, domsavsigelser og dommere foran seg. Disse uttrykker ikke mer enn alminnelig politisk makt hevet over statenes egen nasjonale rett. Men som noen stater vil begrunne sin drøm om å være verdenspoliti med. Mens et rådgiverpanel tilknyttet FNs menneskerettighetskomite ledes av en representant fra en av de mest undertrykkende og reaksjonære regimer i verden, USA-støttete Saudi-Arabia.

Religion for reaksjonære politiske krav
Krigsførtida og den tunge økonomiske krisetida kombineres med en omfattende innvandring av mennesker med levesett og kulturer som vi i nord bare kjenner fra middelalderen og som innvandrerne dyrker mer ekstremt i Vesten enn i statene de innvandra fra. Svært mange både i Europa og USA føler seg fremmed i eget land. En følelse de blir angrepet kraftig for, og for å være både rasistisk og politisk kriminell, fra folk som bor i områder der de bare bor sammen med den etnisk hvite økonomiske og intellektuelle og medieeliten som Ullevaal hageby (universitets- og mediepolitikerne) og med Arbeiderpartiets leder fra Holmenkollåsen. Mens alle «venstre»orienterte sammen med universitets- og medieeliten og «moderne» ungdommer er overlykkelige over denne utviklinga der de innbiller seg at alle mennesker, kulturer og religioner skal leve side om side i det de tror skal bli et tolerant fellesskap. Men som i stedet bare styrker de mest reaksjonære og intolerante kreftene som er på frammarsj i verden som aldri før i historia. I tillegg er innvandrerne ufaglærte uten evne eller vilje til å ta arbeid i det høyteknologiske Europa og Norge. De har jo heller ikke kommet til Europa først og fremst for å arbeide.

Særegent for Norge
Kampen for å oppløse det nasjonale sjølstyret og etablere det internasjonale styret har hatt særegent gode kulturelle og ideologiske forhold i Norge. FNs eksistens har blitt forstått som et forsøk på en slik demokratisk verdensorden styrt til fordel for de svakeste i verden. FN har i Norge bidratt til å skape godt utbredte  illusjoner om politiske krefter i verden og deres handlemåter. Som illusjonen om at «inni er vi like».
I tillegg har støtten til den ideologiske undertrykkinga i den fattige verden, særlig i Afrika, stått veldig sterkt i Norge. Der kolonimaktene kom med våpen for å rane og undertrykke, kom nordmenn med Bibelen for å fullbyrde misjonsbefalinga om «å gå ut og gjøre alle folkeslag til mine disipler». Dette er et stort økonomisk og ideologisk sjikt i Norge med betydelig statsfinansiering, minst 1 prosent av statsbudsjettet. Det er dette sjiktet Terje Tvedt har kalt et godhetsregime. Tankegangen bak disse hjelpetiltaka, som i det små åpenbart hjelper litt, er likevel klart «fariseersk» og rasistisk. Rasistisk fordi det bygger på en tankegang at «de», i motsetning til oss, ikke kan klare seg på egen hånd, men trenger hjelp fra oss. Dette særegne norske statsfinansierte hjelpesjiktet gjennomsyrer store deler av norsk offentlighet, og er minst kritisk til det nye krigerske verdensregimet til verdens økonomisk mektigste.

Protestene forstummer fra det etablerte politiske sjiktet
Protestene mot krigen mot Irak var omfattende i Europa med millioner på gatene. Men Thorbjørn Jagland fikk rett da han hånte de protesterende for å ikke ha noe de skulle ha sagt. Etter nederlaget for massedemonstrasjonene mot de vestlige angrepene på Afghanistan og Irak, har ingen gått på gatene for å protestere mot krigene, bare for å øke innvandringa og støtte muslimske reaksjonære politiske krav. Endringa av Norges holdning til å innta en svært aggressiv holdning med støtte til militære invitasjoner verden over er et eksempel på denne økte vilje til å ta i bruk krigsmidler. Initiert av Arbeiderpartiet, fulgt opp av de andre. Antallet kriger har økt, og tidligere krigsmotstandere har skiftet side og er nå ivrige tilhengere for å hjelpe USA og EU i Libya og Syria.

De som protesterer
Over hele den vestlige verden nå møter dette regimet motstand fra den maktesløse delen av befolkninga, de som er styrt. Fra krefter utafor det politiske miljøet, og mest markant fra tradisjonelle høyrekrefter. Og dem som ikke deltar i det roste «pluralistiske» demokratiet der eliten dominerer alle kanaler som organisasjonskanalen, mediekanalen og demonstrasjonskanelen. I Norge med betydelig statsstøtte. De styrte kan kanskje kalles den tause majoritet?
Eliten kaller Trumps tilhengere nedsettende for de autoritæres opprør (Dag og Tids redaktør Svein Gjerdåker 18.03.16) og det som verre er, men Trump sjøl kaller sine velgere for de sintes opprør. Og sinte er det opplagt at mange har grunn til å være. Avindustrialisering med tap av arbeidsplasser kombinert med reduserte sosiale ytelser. Nåtida har endra seg radikalt fra fortidas drømmer om framtida for dem med vanlige jobber og med et trygt og godt liv. Og de står overfor en økonomisk og politisk situasjon de ikke har fått spørsmål om de vil si ja eller nei til i noe valg.

Viktigste suksessfaktor – knusing av det nasjonale sjølstyret
Denne politikken har kunnet gjennomføres bare ved å bryte ned det nasjonale sjølstyret og nasjonene. Det som har gitt det europeiske folket sin sosiale og individuelle velferd og frihet, utvikla og tilpassa hvert enkelt lands økonomiske og sosiale utvikling. Kampen for å bryte ned nasjonalstatene har lyktes veldig bra, med de økonomisk mektigste aktørene i spissen med trotskistene — den eneste gjenlevende og aktive kommunistretning i verden — som overlykkelige blindpassasjerer. Denne eliten har klart å ensrette universitetsmiljøene og mediebransjen og har oppretta et selvgående internasjonalt juridiske styre med ensretta traktatforfattere og lojale dommere.


2. Hvordan gå imot denne utviklinga?
Jo flere som ser denne situasjonen og vil prøve å gi den en annen retning enn i andre land, er et godt utgangspunkt. De ikke-etablerte politikernes protest er viktig, og til å støtte. Men de har noen alvorlige minus: Den tradisjonelle høyredemagogien, uklar som de er til krigsmotstand og en økonomisk politikk som er mer opptatt av skattelette enn til økonomisk utvikling og fornuftig samfunnsøkonomi. Trass i at flere av dem, som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene, støtter viktige elementer i en offentlig velferdsstat, noe som også Fremskrittspartiet gjorde tidligere. Men deres hegemoni som representant for folks misnøye og mistillit må utfordres av andre krefter.

2.1 Nytt politisk styresett
Dagens vestlige politiske styresett, der de fleste land har et representativt demokrati der de valgte representantene har blankofullmakt til å gjøre hva de vil i valgperioden, er svært udemokratisk. De er valgt etter en valgkamp der det er helt tilfeldig hva som kommer opp som to-tre- fire saker av de mange tusen sakene som de valgte skal avgjøre i kommende valgperiode. Partiene forsøker å påvirke hva som skal være valgemner, hjulpet av journalisters tilfeldige innfall og bevisste valg ut fra egne politiske prioriteringer. De såkalte demokratiske virkemidlene i vårt omtalte «pluralistiske» demokrati gjennom de tre kanalene medie-, organisasjons- og aksjonskanalen, svekker vanlige folks innflytelse fordi dette er kanalene som de ressurssterke fullstendig dominerer.
Spørsmålet om innføring av multikulturalismen, antall innvandrere med muslimsk bakgrunn og konsesjonene i form av samfunnsendring for at vi skal tilpasse oss de nye innbyggere fordi disse ikke kan forstå å tilpasse seg til eksisterende europeiske kulturer og tenkesett, er ikke blitt tatt opp til egen avstemning. Bare i valg sammen med mange andre viktige saker som økonomi. Måten å svekke elitens makt på, er derfor å innføre konkrete folkeavstemninger om slike spørsmål. Som når, for Norge, 50 000 krever en slik avstemning. Dette bremser elitens makt, for den skrur ned endringstempoet i den retninga de vil. Det er ikke like lett å få flertall for tiltak i en egen folkeavstemning som det er å tvinge og kjøpe opp og ensrette et partis representanter i en avstemning i parlamentet.
Det norske folket har stemt nei til EU-medlemskap, men eliten bryr seg ikke om dette og tvinger Norge inn i et reelt medlemskap. Eliten sier både at det er uunngåelig og nødvendig uten at noen av dem protesterer, men rett nok, det gjør ikke folk flest heller. Sjøl om folket også desauvueres i folkeavstemninger, eliten sitter på et reservoar av virkemidler, er det åpenbart at folkeavstemninger vil hemme elitens maktutøving. Derfor er det et viktig anti-elitistisk og folkelig tiltak å få gjennom folkeavstemninger som en viktig del av den politiske beslutningsprosessen.

2.2 Nytt parti eller endre eller overta et etablert parti?
Trond Andresen har på Facebook, i gruppa «Vi som bryr oss om Klassekampen» (mange der er veldig misfornøyd med Klassekampens redigering), tatt til orde for å skape enten et nytt parti, Selvstendighets partiet (for nasjonal sjølråderett) eller gå inn i Senterpartiet. Sp fordi det er et klart nasjonalt parti, et parti som setter nasjonalt sjølstyre høyt. Hvis det dreier seg om EU, og ikke USA, vel og merke.

2.3 Ikke Senterpartiet
Sp er et parti som står veldig svakt i byer, som i Oslo og i Drammen. Oslo Sp er ofte overtatt av anarkister og narkoliberale rabulister. På 1980-tallet klarte Sp å få inn en representant i to påfølgende valg i Drammen. Kort tid etter at begge ble valgt inn, meldte de overgang til Høyre. Senterpartiet er et næringsparti for bøndene og landbruksnæringa, et kristent USA-vennlig parti, for kontantstøtte og som er sterkt for motorbruk over alt i friluftsområder og mot naturvern. Noe politikkskifte fra Senterpartiets side i disse spørsmåla er bare helt utenkelig med mindre alle nåværende medlemmer melder seg ut. Tross at Sp er mot både EU- og EØS-medlemskap, er det å sløse med kreftene å få Sp til å gjøre noe med de politiske, økonomiske og sosiale problemene som jeg har nevnt foran. Du vil stange mot en fasttømra partikultur, og mest sannsynlig bli ekskludert veldig tidlig.

2.4 …eller SV eller Rødt
Som for SP gjelder det tilsvarende for Sv og Rødt. SV er et parti for den nye internasjonale utviklinga. De støtter krigene, utviklingshjelpa, er veldig for økt innvandring og de støtter særlig at det sjølbestalta domstols- og traktatsystemet til det nye verdensregimet, skal styre i verden. Rødt kommer fra en kultur hvor den internasjonale kampen for det nasjonale sjølstyret var viktig, men inntaket av de godt organiserte og beleste trotskistene i IS-gruppa har hindra dem i å forstå internasjonale vestlige angrepskriger og betydninga av det nasjonale sjølstyret:  At det må være et lands egne innbyggere som bestemmer hvem som skal styre det, ikke USA, EU og Norge. Prega som Rødts medlemmer er av den «humanitære» kampen for økt innvandring og overfølsomheten for alt som de mener kan smake av «rasisme» av kritikk av religionenes politiske framstøt, gjør også dem til unyttige verktøy mot den aktuelle politiske situasjonen.

2.5 Små partier med håpløst «image» — bare noe nytt kan skape oppslutning om nødvendig politisk bevegelse
SP, SV og Rødt har oppslutning av knapt ti prosent av velgerne, og vil overfor velgerne for alltid være prega av sin historie. SV og Rødt eksisterer mest til innvortes bruk for medlemmer og livsvarige velgere. SP for å uttrykke storbøndenes og landbrukssamvirkets økonomiske interesser.
Å samle nye velgere i en motstand mot elitens politikk, skjer ikke gjennom disse småpartiene og deres velgere. Det er blant Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets velgere at en må gjøre innhogg. Mange av velgerne til disse partiene er ikke tilfreds med den aktuelle politiske utviklinga, og sitt partis ledere som andre partier og dets ledere.

2.6 Nytt parti — uten ideologiske ismer. Men konkrete paroler mot dagens politikk
Skal vi gi bidrag til denne nødvendige kampen mot det nye ikke-demokratiske og aristokratiske verdensstyret, er det en illusjon å tro at gamle partier som delvis har vært med på denne utviklinga, og trives i den. det er vanskelig å lage noe nytt, men det er mulig og bedre for å utvikle noe som passer til de aktuelle konfliktene. SF fikk to mandater etter et halvt år (ja, i en annen tid, men likevel). Noe nytt, enten et parti, men gjerne en sånn statsfinansiert lobby som venstre ellers er så god på, kan være et skritt på vegen. Men du må inn og ta over politikken snarest mulig. Sosialdemokratiets forfall og sjøltilintetgjøring i Europa, er et varsel om at noe må gjøres.

2.7 Hvem kan ta et troverdig initiativ? De tradisjonelle venstrekranglerne?
Å skape et troverdig initiativ som vokser og skaper entusiasme rundt seg, er ikke lett. Ekstra vanskelig er det fordi de som lettest kan se den store forskjellen mellom de styrte og de styrende, og som kan ha evne til å vurdere den politiske utviklinga mest kritisk, ofte vil komme fra venstre. Men disse er samtidig opphengt i en kranglende og splittende tradisjon der kompromisser ikke finnes, de skal ha alt eller intet. De er prega av en «krangle-isme».
En slik tradisjon kan ikke et nytt parti bygges på. Det må finnes andre uten denne tradisjonen som kan se utviklingstrekk som jeg har pekt på, og som må bidra.

2.8 Ikke modent nok?
Kanskje er ikke tida moden nok for et slikt alternativ? Kanskje må det diskuteres vilt blant mange lenge, breiere enn gamle venstreorienterte. Og så kan en slik diskusjon legge grunnlag for å gå videre. Kanskje det ikke er aktuelt med et parti foreløpig, ikke en gang til neste valg i 2017. Men kanskje heller en motfront til alle «utviklingshjelporganisasjonene» og «innvandringsorganisasjonene».

2.9 Venstrepopulistene (venstrepopulistene.no)
er foreløpig et alternativ med en skisse til program som ikke er et ideologisk parti, men konkrete paroler mot norsk krigsdeltaking, for en annen økonomisk politikk og for realisme i innvandringsdebatten og en annen holdning til reaksjonære politiske krav framført av muslimske innvandrere i religionsfrihetens navn.

Kan ikke det være et slikt sjølstendig nytt initiativ? 



torsdag 26. mai 2016

Frikjent



«på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner
mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon.
Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke
tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert
gjennom at titusener skal få bosette seg her. »
Med Sylo Tarakus bok «Innvandrings-realisme – Politikkens muligheter i folke-vandringens tid» mener jeg at mine politiske standpunkter og argumenter de siste nær ti år er rettferdiggjort og at jeg er frikjent. For antydningene om å lide av irrasjonell fremmedfrykt og være både intolerant og nær rasist, og det som verre er.



Tarakus bok er kanskje den viktigste debattboka som er utgitt i Norge de siste tjue åra? For det er ikke bare hva han sier, som enkelte andre også, men også på hvilken bakgrunn han uttaler seg: Som tidligere leder i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, og som en av initiativtakerne til LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold). Også sett sammen med at dette emnet er det moralsk mest betente spørsmålet i norsk offentlig debatt de siste tjue åra. Hans asylpolitiske skifte skriver han sjøl: «gått mest ut på at jeg ikke lenger kun setter asylsøkernes interesser i sentrum. Det er selvsagt forståelig at mange ønsker å bo i Norge. For meg er også kapasiteten i det norske mottaksapparatet og landets evne til å integrere asylinnvandrere viktige og legitime hensyn. For ikke å snakke om behovet for helhetstenking og at ressursene bør nyttes bedre globalt sett.»


Taraku bringer debatten over på en helt annen bane, på et helt annet nivå og grunnlag enn debatten hittil har vært mulig å føre i Norge.  «Nå snakker vi», som det heter. Som tidligere leder i en kamporganisasjon for ubegrensa innvandring, kjenner han innvandringsentusiastenes argumenter ut og inn, og er i virkeligheten en desertør fra den moralske, entusiastiske  og dominerende statsfinansierte innvandringsfronten. Slike desertører er ofte de viktigste politiske lederne, slik velstående mennesker tidligere i historia har skifta side for kjempe på de fattiges og svakestes side.

De moralske anklagene om «rasisme» hvis du ikke er enig med «oss», vil ikke forstumme. For en så vellykka taktikk vil det ta tid før den blir oppgitt som nyttesløs. Det er jo denne taktikken som har gitt selvtilfredsstillelse i professorkontorene, i redaksjonene og i «venstresidas» statsfinansierte studiesirkler. Å overbevise virker som å ha vært underordna det å nyte selvtilfredsstillelsen av den moralske overlegenheten. Likevel håper jeg det blir det vanskeligere for sånne som Agendas leder Marte Gerhardsen — og hennes allierte som ønsker innvandring for å senke lønningene og øke sin egen fortjeneste — å komme med deres standardargumenter som «fremmedfrykt». Og alle de andre suverene velutdanna debattkontrollørenes karakteristikker om «fremmedfiendtlighet, rasisme og islamofobi» om dem som ikke er enig med dem. Men at det må være mulig å være uenig i omfanget av innvandringa og oppbygginga av parallellsamfunn uten å bli hetsa med elitens skjellsord.

Taraku har skrivi ei bok på nær 300 sider, og han har også synspunkter jeg er uenig i. Kjøp og les boka hans, vil jeg si til alle. Her klipper jeg og limer av det viktigste jeg er enig i fra hans bok, og gjengir det i kursiv. Når også han kan si dette, mye bedre enn jeg sjøl, må også både jeg og andre kunne si det.

Realisme og samfunnets 
absorberingsevne: Hvor mange?

SV-veteran og tidligere stortingsrepresentant Torild Skar, skreiv for ikke lenge sida i Klassekampen at det var opplagt at det måtte settes grenser for antall innvandrere, og at det var meningsløst å kritisere SV og andre innvandringsentusiaster for at de ikke ville det. Uten sjøl å tallfeste noe. Partikollega Dag Seierstad har avvist all innvandringskritikk som sterkt kritikkverdig feil. Taraku skriver: «Det nærmest vi kan komme norske offentlige dokumenter som setter et tak, er stortingsmeldingen fra den rødgrønne regjeringen (St.meld 9:2009-2010 Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv) som sier at vi ikke skal ta imot en «uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Norge».
Taraku skriver: «Ti tusen flyktninger årlig betyr hundretusen i løpet av bare ti år. Kan vi skaffe jobb til titusener nye nordmenn i løpet av en annen tiårsperiode? Neppe, slik situasjonen er i dag med økende arbeidsledighet og stadig færre jobber til ufaglærte». Med 300 000 i løpet av et tiår: «Og sjansene for å bli en del av arbeidslivet blir langt mindre for flyktningene med tanke på begrensningene i det norske arbeidsmarkedet». «Det finnes ikke jobber til (ti)tusener av nye (ufaglærte) innvandrere årlig. De sosiale forskjellene vil dermed fortsette å øke og bli stadig verre vanskeligere å bære for det norske velferdssystemet.» «Som for 20 år siden er arbeidsledigheten fortsatt tre ganger så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen. Blant afrikanere i Norge er den seks ganger så høy.» «For ti år siden hadde 25 prosent av fattige barn i Norge innvandrerbakgrunn; i 2014 var tallet nesten 50 prosent».
Han konkluderer: «Det går med andre ord en grense for et samfunns absorberingsevne». (Min utheving).

Nasjonalt demokrati eller pålegg
gjennom internasjonale traktater?
«Hvor mange flyktninger skal Norge forplikte seg til å ta imot? Det er opp til det norske folk å bestemme. Norge skal ikke tvinges av konvensjoner eller overnasjonale organer til å akseptere ukontrollert innvandring». «Poenget mitt er at tilnærmingen til flyktningepolitikken bør være mer politisk og mindre juridisk». Se min blogg

Forskerne og akademikere veit lite, 
men er likevel samstemte for økt innvandring
«Det som gjør debatten vanskelig, er den generelt mangelfulle kunnskapen om migrasjonsprosessene». «Mitt inntrykk er at kunnskapen hos politikerne som bestemmer asylpolitikken, er påfallende begrenset. Det virker også som de i stor grad baserer sin kunnskap på virkelighetsbeskrivelser eller «myter» fra interesseorganisasjoner og det som skrives i mediene». «Retorikken som brukes fra forskningsmiljøer og NGO-aktivister, kan være ganske lik. Migrantenes perspektiv og interesser blir vektlagt, mens kontrollpolitikken enten blir kritisert i sterke ordelag eller betraktes som fånyttes. Det er også et problem at debattanter med tunge akademiske titler ofte slipper å bli konfrontert med sine påstander eller å begrunne dem nærmere. For eksempel når man sier at noe av det regjeringen foreslår, er «i strid med folkeretten». Det er ofte snakk om svært ulike tolkninger av de samme forpliktelsene.»

Muslimsk identitetsbygging 
— mer muslimsk i Norge enn i muslimske land
«Flere forskere har lagt til grunn at innvandrere med tiden vil ta til seg normer og trekk fra majoritetsbefolkningen og for eksempel bli mindre religiøse i hverdagen. En undersøkelse fra Fafo (Nytt land, ny religiøsitet? — Religiøsitet og sekulering blant ikke-vestlige innvandrere i Norge) viser derimot at etterkommere av innvandrere ikke blir mindre religiøse enn sine foreldre. Mer botid fører ikke til mindre religiøsitet blant innvandrergrupper
«Mens første generasjon muslimske innvandrere i stor grad identifiserte seg med sin nasjonale bakgrunn som tyrkere, pakistanere osv., har andre og tredje generasjon gjort muslimskhet til en sentral identitetsmarkør.»
«Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land

«Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her.» «Nærsynt humanisme kan ha inhumane konsekvenser».
«Norge, med nesten 200 000 med flyktningebakgrunn, er et klart større mottakerland enn Kenya i forhold til folketallet.» Kenya «har over 40 millioner innbyggere og rundt 500 000 flyktninger
«Sverige og Tyskland …Deres forsøk på å gå foran som et godt eksempel har ikke vært så vellykket. Idealismens møte med realitetene har vært en smertefull erfaring». (Min utheving).
«At Norge med den geografiske beliggenheten vi har, er blant de største mottakerlandene i verden i forhold til folketallet, er imponerende. Mindre imponerende er det at flere rike arabiske land velger å ikke være solidariske overfor syriske flyktninger selv om de har bedre forutsetninger enn de fleste til å ta dem imot og integrere dem eller returnere dem når krigen er over».
«Det finnes mange land med autoritære regimer eller med svak respekt for menneskerettigheter, men løsningen kan ikke være at alle som bor i disse landene per definisjon skal ha krav på å bli borgere i demokratiske land.»
«Antallet flyktninger i verden fluktuerer noe, men på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner av mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon. Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her».
15 prosent av Norges befolkning vil ha enda mer liberal innvandringspolitikk, hevder Taraku: «Tallmessig er denne gruppen ganske marginal, men den er godt representert i debatten av småpartier som SV og KrF, mange ulike interesseorganisasjoner og tradisjonelt også av nesten alle høringsinstanser i innvandringsrelaterte lovendringsforslag.» Taraku burde tatt med også partiene Venstre, Rødt og MDG i denne gruppa som «er godt representert i debatten».

Ikke asylsøkere, ikke flyktninger, 
men de mer velstående fra verdens fattigste land
Den tidligere lederen av NOAS stiller også spørsmål om dagens asylpolitikk som han mener ikke kan opprettholdes. I likhet med UDI-leder Frode Forfang. «Asylsøkere velger bort trygge stater uten velferdsordninger». Og de velger stater som har bygd opp så store rettigheter til innvandrerne at de i praksis aldri kan sendes tilbake.
Om fattige, særlig fra Afrika: «De aller fattigste vil stadig mangle penger til å investere i migrasjon, og det er heller ikke de som migrerer. Forskjellen er imidlertid at flere relativt fattige blir i stand til å flytte på seg.»

I helgens landsstyremøte i SV var partileder Audun Lysbakken opptatt av æreskulturens problemer og trussel mot kvinner i Norge. Han har også for noen år siden kritisert imamer for å ikke ta hensyn til norske forhold og tradisjoner. Det er jo veldig bra. Men jeg har problemer med å forstå hvorfor Lysbakken tar opp dette som noe problem når han ikke kan få nok innvandrere til Norge, særlig med muslimsk bakgrunn og med alle religionsrettigheter ellers. Og at han kan kombinere denne kritikken med det som dog er det viktigste for SV: Økt innvandring som hjelp til verdens fattigste, og anklager mot dem som ikke er enig i denne politikken. Det er jo det som er SVs store og eneste mobiliseringssak nå.