onsdag 28. oktober 2009

Krigsklakkøren Kokkvoll

Kanskje det største sannhetsvitne for kritisk og liberal presse, er den sjeldent ubeskjedne sannsiger og merkelig nok anerkjente overdommer, Per Edgar Kokkvoll. På vegne av den selvutnevnte ukritiske pressa som dessverre i helhet ikke framstår annet enn en sterkt høyreorientert klakkør og propagandamaskin, tross misnøyen med dem fra Fremskrittspartiet og Kristin Clemet.

Før Irak-krigen startet, var det omfattende demonstrasjoner mot krigen både i Oslo og i London, og i andre store byer i verden. I Oslo var jeg sammen med anslagsvis 60 000 demonstranter. (Oslopolitiet, under sin leder, den spreke politimester Anstein Gjengedal, har fortsatt som politisk oppdrag å redusere antall demonstranter mot makta mest mulig, ville likevel ikke redusere antallet demonstranter til under 60 000). I London var det oppgitt at kanskje så mange som 1 million mennesker deltok i protestene mot starten av krigen, og mot USAs, vestemaktenes og FNs kriger. Thorbjørn Jagland, «det største som har hendt Norge siden Trygve Lie», hånte demonstrantene som maktesløse personer uten politisk innflytelse. (Takk Gud for at vi har representanter for folket som Jagland). Demonstrantene representerte det overveldende flertallet av de vestlige land. Men som med Folkeforbundet, som med FN: Når verdens mektigste stater vil gå til krig eller gjennomføre sine maktpolitiske mål om nødvendig med militære midler, så endres spillereglene og/eller FN-traktatens bestemmelser tolkes til å bety det klart motsatte av hva de er ment som, nemlig som at krig er ok, ikke fred og forhandlinger. I stedet for ordet krig, fant de krigslystne maktene opp ordet forkjøpskrig.

Per Edgar Kokkvoll var, og er fortsatt, så oppslukt av sin egen makt med ubegrensa tilgang til alle norske medier når det måtte passe ham med hvilke som helst utsagn, at han lot sin egen underdanighet over for amerikansk, og særlig den britiske imperialismen og Tony Blair som han vel elsker over alt av i verden, til å bli en av Norges fremste støttespillere av USAs angrep først mot FN-pakten, og så mot Irak og Afghanistan. Jeg husker at jeg leste det og reagerte på Kokkvolls agressive krigsholdning, men fant etter google-leiting ikke igjen hans uttalelser på nettet, og jeg fikk heller ikke hjelp av dem jeg spurte om dokumentasjon på den såkalte frie presses orakels krigsstøtte. Derfor er jeg svært takknemlig for at SVs nyvalgte stortingsrepresentant, Snorre Valen, på sin blogg i dag faktisk skaffer fram den dokumentasjonen på den imperialistiske krigshisseren Per Edgar Kokkvoll. Godt jobba, Valen! Kokkvoll er ikke annet enn en underdanig ussel imperialistisk krigshisser.

Måtte Kokkvoll til evig tid representere norsk presses «frihet»! Noe mer avslørende kan vel ikke finnes?


søndag 25. oktober 2009

Hysteriske anti-hysterikere

Det dør nesten ett menneske hver dag i biltrafikken. Derfor er det lett å si at sjukdommer som kanskje ikke får fullt så omfattende konsekvenser, ikke er noe å bry seg om. Helsemyndighetene, med den uhyre raske skiløper, helsedirektør Bjørn-Inge Larsen (Birken på under 3 timer), har i mange måneder sagt følgende: 1) mange vil bli smitta, 2) for de aller fleste vil sjukdommen arte seg som en mild vinterinfluensa, men 3) noen godt friske og spreke, som ingen kan si på forhånd hvem er, vil dø.

Ja vel. Mange dør av mange grunner. Uforsiktighet, sløvhet, mangel på mosjon, røyking, drekking. «Dette må vi tåle», mener mange. Fornuftig nok. Men det må da være viktig å sørge for å redde dem som reddes kan, at lidelsene i live blir redusert og at færrest mulig dør?

Mange som meg, til og med fastlegen min hvis jeg forstod ham rett, og særlig «politisk oppegående folk», har avvist svineinfluensaepidemien som i hovedsak overdrevent hysteri. Som Trøndelags nyvalgte SV-representant, Snorre Valen, på twitter. (Jeg ble i sommer også mer sjuk av bronkitt enn nødvendig fordi alle skydde meg fordi helsepersonellet trodde jeg hadde svineinfluensa). Men først og fremst er det den litt merkelige legen og professoren Per Fugeli som avviser alvorligheten av svineinfluensaen. Han som ikke kan få gitt nok uttrykk for sin forakt mot Fremskrittspartiet, men som bruker alle Frps kronargumenter mot røykeforbud, helseråd mm, inkludert særlig kunnskapsrike råd: «Jeg er meg og gjør hva jeg vil, kom faen ikke her med gode råd, lover, skatter og fartsgrenser!».

Det er ikke gitt statlig pålegg om tvangsmedisinering. Så du må ikke la deg vaksinere hvis du ikke vil. Men hva om du blir sjuk og smitter andre som ikke tåler influensaen så godt, Fugeli & co? «De hadde dødd av noe annet likevel, seinere» — er det det dere mener?

Vaksinen er enkel å ta, og har ingen spesielle dokumenterte skadevirkninger. Hvis vi ikke tror på alle konspirasjonsteoriene samtidig, da.

Dette er hva Folkeinstituttet sier i VGs drakt.

Samme dag som Fugeli kom med en av sine bannbuller (kommer han med annet?) mot helsemyndighetene, kom den nye statsråden og helsemyndighetene med sine råd om vaksinering av alle, og gjentar at influensa for de fleste vil være mild, men noen friske som overhodet ikke er ventet å dø, vil dø. Og uten at noen på forhånd kan vite hvem det er som vil dø. Men utbredelsen økte sterkt mens Fugeli satt og skreiv. Nå står folk i kø, og nå slåss politikere om å få mest mulig av vaksinen til sin kommune raskest mulig. Sjelden har en selvutropt myndighetsfiende og sannsiger som Fugeli blitt mer offer for feil «timing» !

Fugeli er vel gammel nok til å gå av med AFP? Gjør det, på mandag!

tirsdag 20. oktober 2009

Desavuering av politisk arbeid — kraftig høyrevri

Norsk presse er tydeligvis stolt av seg sjøl. De siste dagene har de brukt enorme ressurser på å finne ut hvem som skal bli nye statsråder, og hvem som skal bytte departement. Enda vi alle ville få vite resultatet i dag. Hva er vitsen med dette arbeidet? Det tyder hvertfall på at norsk politisk presse har altfor lite å ta seg til, og at de åpenbart er for mange. «Pressedød» kan derfor ikke være noe problem.

Med tanke på de navnene som alt er kjent i dag tirsdag morgen, må det være grunn til å fastslå at den nye regjeringa representerer en klar høyredreining med personer som Sigbjørn Johnsen og særlig Microsoft-sjefen Grete Faremo. Det er grunn til å merke seg at Stoltenberg ikke trekker inn en representant fra LO. Kanskje er han redd fra protester fra opposisjonen fra Stortinget og det politiske pressekorpset?

Kanskje aller viktigste er desavueringa av politisk arbeid. Arbeiderpartiet er Norges største parti, med den desidert største gruppa på Stortinget. Likevel var ingen av Arbeiderpartiets erfarne stortingskandidater gode nok verken til å bli parlamentarisk leder eller stortingspresident. Tre lederverv kom utafra fra Stortinget. Av andre navn som Stoltenberg tydeligvis ikke fant aktuelle, var Drammens tidligere ordfører Lise Christoffersen. Hun er utdanna statsviter, har lang erfaring som ordfører i en av landets største byer, har sittet minst en periode på Stortinget, og har vært ansvarlig for å lose Stoltenbergs pensjonsnedskjæringsprosjekt gjennom i Stortinget. Marit Nybakk har sittet lenge på Stortinget. Ikke en gang verdig til å bli stortingspresident. En ivrig forsvarer av krigen i Afghanistan. Men likevel tydeligvis uaktuell som statsråd. Og Stoltenberg får vel frysninger av å høre navnet Jan Bøhler, enda så lojal han er mot DnAs nåværende linje?

Arbeiderpartiet er altså tjukk av erfarne politikere lokalt og på Stortinget. Men hvem velger han? Næringslivseliten og byråkratiske karrierister. Dette er en tydelig desavuering av politisk arbeid. Sluttrapporten fra den siste makt- og demokratiutredningen beskriver det slik (NOU 2003:19, side 60): «Mens folketallet vil ha økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll, vil beslutningselitene ha effektivitet, omstilling og internasjonalisering. – Selv om samfunnslederne danner undergrupper av med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Lederne i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. …utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.» Heri inngår selvfølgelig det mektige høyreorienterte norske politiske pressekorpset. Som maktutredninga peker på, denne rekrutteringa sikrer en klar høyrekurs.

Hvordan kan SV godta dette persongalleriet? Lysbakkens radikale image vil smelte som dogg for sola.

Kan desavuerte politikere danne en egen radikal politisk opposjon mot elitesirkulasjonen, mot «effektivitet, omstilling og internasjonalisering» og for «økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll»? Vi kan hvertfall være sikker på at dette er en helt utenkelig problemstilling for det «kritiske» politiske pressekorpset.

søndag 18. oktober 2009

En desertør — ære være Knut Harald Ulland! Og Care, bøssebærere og andre bidragsytere.

I dag burde selvfølgelig Care og TV-innsamlingsaksjonen æres, og det gjøres den hermed. Inkludert særlig alle de tusener av bøssebærere som fotsoldater som sørger for at flest mulig blir spurt på dørene om å gi. Men jeg har ikke noe konkret stoff om Care å videreformidle. Jeg fant ikke en kronikk av Marte Gerhardsen hvor hun etter det jeg forstod, peker på behovet for strukturelle systemendringer, det vil si politiske endringer, i tillegg til helt nødvendig humanitær og øyeblikkelig hjelp.

I stedet vil jeg bruke denne dagen til å ta opp en tråd i det jeg vil kalle den samme gata. Utviklingsfondet er også en av de mange uegennyttige bidragsytere til en bedre verden. Knut Harald Ulland er den nye daglige lederen i Utviklingsfondet. Han skriver om seg sjøl i Utviklingsfondets infoblad i år: «Hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet i bistandsorganisasjoner, noe som jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt. Med bakgrunn som toppidrettsutøver og idrettsstipend til 6 års studier i business og administrasjon ved et universitet i USA, var jeg litt broiler og klar for næringslivskarriere. Men så ble jeg kjent med andre sider av meg selv. Jeg leste mye, blant annet bøker av Erik Dammann og Arne Næss. Og jeg stilte etter hvert spørsmål ved hva vi gjør ved verden, og hvor jeg så meg selv i det bildet jeg tegnet». Dermed en i mine ord en som ikke satser på karriere, høy lønn og rett ut «seg sjæl», men noe større utafor seg sjøl. En flink og ressursrik mann som deserterer for å hjelpe andre fattige. En «vare» det har blitt atskillig færre av de siste 50 åra. Men slike overklassedesertører bidro på første del av 1900-tallet, og kanskje på slutten av 1800-tallet, for store framskritt for millioner av mennesker.

Lykke til i arbeidet i Utviklingsfondet, Ulland! Måtte du vise veg for mange andre til også å bli desertører! Kan dagens tv-aksjon og Care sette i gang noe av det samme for flere?

lørdag 17. oktober 2009

Regjeringa har velgernes støtte

Den politiserende «valganalytiker» Svein Tore Mathinsen fulgte opp mitt motinnlegg til hans kronikk med et innlegg i Drammens Tidende dagen etter, 14.10.2009. Innlegget hans hadde overskriften «Velgerne tapte valget». Marthinsen gjentar der sin påstand om at regjeringspartiene fikk 50 000 stemmer færre enn «Stortingets fire opposisjonspartier KrF, V, Høyre og Frp.» Han benekter med det ikke min påstand om at han ser bort fra stemmene til de velgerne som ikke nådde opp til mandat. Han bygger dessuten sitt resonnement på en illusjon, for de fire partiene Marthinsen feilaktig hevder har flertall, ville jo uansett ikke danne regjering sammen, eller bidra til at dette påståtte flertallet kom i regjering. Jf motviljen mot og fra Frp.

I det følgende avisinnlegget som stod på trykk i Drammens Tidende i dag, har jeg ikke kommentert en påstand fra Marthinsen: «Berg trekker så fram at valgforsker Bernt Aardal forsvarer valgordningen. At Aardal har behov for å forsvare den, …[han] er en av arkitektene bak denne skjeve valgordningen». Men det var ikke mitt formål med å trekke fram Aardal at han forsvarte valgordninga, for jeg skreiv: «Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering». Poenget, som statsviter Mathinsen ikke ønsker å registrere, er jo at Aardal går gjennom en rekke ulike valgordninger som har vært oppe til debatt, og alle ville gitt det samme utfallet, nemlig et flertall av rød-grønne stortingsmandater. Se Aardals blogg.

Her er mitt innlegg:

Regjeringa har velgernes støtte

Marthinsen vil ikke gi seg på sin personlige politiske kamp for å vise at vi i Norge har fått en regjering mot folkets vilje. Men fakta sier noe helt annet, fortsatt. Marthinsen er ikke i stand til å dokumentere at de velgerne som vil ha Stoltenberg i regjeringsposisjon, er færre enn de som vil ha Marthinsens konservative regjering. Justert opp med de offisielle tall, og inkludert Pensjonistpartiet som det også er dekning for å si at ikke vil ha Marthinsens regjering, er flertallet for dagens regjering på 702, landet sett under ett, når en ser bort fra Kystpartiet og partier med under 300 stemmer på landsbasis.

En valgordning kan aldri bli 100 % rettferdig. Den er gjenstand for et politisk valg, der flertallet bestemmer hvordan det neste valget skal foregå. Som det politiske valget at noen distrikter skal få relativt flere mandater enn andre, noe som uansett ikke ville ha endret på dagens valgresultat. Ingen krefter av noen betydning har verken før eller etter valget sagt at valgresultatet ikke kan respekteres på grunn av valgordninga. Heller ikke jeg er enig i alt i dagens valgordning. At det skal være vanskeligere å få ett mandat enn mandat nr 2, 3 og 4 osv, synes ikke jeg er rettferdig. Men Marthinsen og hans meningsfeller nådde ikke opp med sin skattelette til de rikeste, verken ved mandatutregninga eller i oppslutninga blant folk. Marthinsen skyver sin status foran seg i sitt politiske korstog. Nettopp fordi han er så politisk, har han liten om noen faglig oppslutning for sine konstruksjoner om manglende demokratisk støtte for den rødgrønne regjeringa. Jeg synes heller ikke han viser særlig demokratisk sinnelag når han med sin argumentasjon vil se bort fra min stemme ved valget over de som var for og imot den rødgrønne regjeringa, når jeg faktisk stemte for det.

Et tillegg:

En av Høyres statsrådskandidater, Kristin Clemet, har hevdet det samme Svein Tore Marthinsen. Høyres nyvalgte stortingsrepresentant, Torbørn Røe Isaksen, også statsviter, uttalte i Dagsnytt atten den 14. oktober, at det ikke står et flertall bak den rød-grønne regjeringa.

Over hele verden fører valg til voldelige opptøyer fordi den tapende part ikke aksepterer valgresultatet. Det har vært et av de vestlige lands og Norges fortrinn, at den tapende part har akseptert nederlaget og overlatt posisjonene til den seirende part.

Høyre har formelt gjennom riksvalgstyret og Stortingets konstituering godkjent valgresultatet. Men vil Høyre fortsette kampen for å undergrave, på feilaktig grunnlag, legitimiteten til Stortingets valgte representanter og den rødgrønne regjeringas legitime grunnlag? Eller vil Høyre akseptere valgresultatet ikke bare formelt, men også reelt?

fredag 16. oktober 2009

«Ingens herre, ingens trell» — men Guds utvalgte er redaktørene

Av en av mine venner på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på et innlegg av redaktør Frode Rekve i Halden Arbeiderblad på Redaktørforeningens nettopp avslutta årsmøte. Jeg registrerte en innleder og en forsamling full av selvsikker selvrettferdighet i hånlig og uforståelig forakt for at noen i det hele tatt kunne stille spørsmål om redaktørers ubetinga enerett på autoritative ytringer og prioriteringer av redigering av avisa. Jeg er ikke sikker på om redaktører i det uendelig kan forvente å bli trudd på at de har en så 100 % god sak som de tror de har. Logisk sett kan jeg ikke forstå at de har mer rett enn den makta som de har fått og blitt gitt av den grunnleggende hegemoniske ideologien betalt av de til enhver tid alltid mektigste, om ikke alltid så synlig økonomiske makthavere.

Først: Det prinsipielle er, hvorfor kan ikke en eier av en avis bestemme innholdet i avisa, og hvorfor kan de ikke som andre eiere instruere sine ansatte? Se min tidligere blogg om dette. Redaktørene, sikkert med støtte av de fleste journalistene i dag, mener at de kan skrive hva de vil og at eierne ikke skal ha med et ord i laget. Denne særretten begrunner de egentlig ikke. De tar det for gitt at de skal få skrive og si hva de vil, i motsetning til oss innsendere. Jeg skjønner det bare ikke hva det er som gjør at de står i en sånn særstilling, som for å bruke et uttrykk faren min brukte, som «svoger til Vår Herre». Redaktørene hevder egentlig ikke annet enn at deres rett er gudegitt.

Redaktørene og journalistene hevder at de er de eneste arbeidstakerne i Norge som ikke kan la seg styre av sine arbeidsgivere. Redaktører og journalister skriver at vi andre må innordne oss våre overordna og eierne. Redaktører og journalister gir uttrykk for at de i praksis er tilhengere av en antiautoritær og anarkistisk samfunnsform — for dem. Kanskje kan jeg ha en viss sympati for antiautoritære og anarkister, men ikke maktas ukritiske og høyt betalte klakkører; redaktørene og journalistene.

Faktum er jo at redaktører og journalister i Norge i dag er en kompakt høyreorientert blokk, en samfunnsmessig elite. De er for norsk medlemskap i Nato, de er for norsk medlemskap i EU. Ja, de er ikke bare for norsk medlemskap i EU, mener de ikke at motstanderne egentlig er noen uvitende sneversynte egoistiske tullinger? Særlig også hvis du er motstander av EØS-avtalen? Hvor mange redaktører stiller spørsmål om riktigheten av vegutbygging og økt satsing på bilbruk? Og vi vet vel hva de mener om trygdeytelser og likelønn, meklere, kapitalismen og krigene i Irak og Afghanistan?

Frode Rekve sjøl var et interessant skue i videoopptaket på journalisten.no. Han brukte stadig vekk uttrykket «karene». Dette er et uttrykk helt ukjent på Oslos østkant, men er et standarduttrykk på Oslos vestkant når de velstående kjekkasene fra Hemingbanens omgivelser enten vil vise at de er litt kjekke, eller vil snakke nedsettende om vanlige folk, les folk fra østkanten. Motbydelig nedsettende var også Rekve når han omtalte en av sine motstandere i styret i avisa som en «portvakt» på Saugbruksforeningen! Tenk noe så usselt som at en portvakt kunne ha en mening om en redaktørs arbeid og innhold i avisa! Svarte skinnjakker hadde styrerepresentantene også, etter at de tidligere hadde hatt rutete skjorter! Hvor djupt går det ikke an å falle! Det andre styremedlemmet hadde i følge Rekve et like usselt arbeid som portvakten. Takke meg til Lenin som ville at sypikene skulle styre staten! Ja, heller dem enn Rekve og hans redaktørvenner.

Det var en sjelden ekstrem forakt for vanlige folk og demokratisk deltakelse som Rekve ga uttrykk for blant redaktørene. Det er nesten utrolig at det fortsatt uimotsagt går an å lufte så aristokratisk motbydelige holdninger, nærmest 130 år på overtid.

Nå viste det seg at folket i Halden sluttet massivt opp om redaktør Rekve, i følge ham sjøl. Torget var i følge Rekves innlegg «tjukt av folk» til støtte for Rekve (ja, han brukte enkelte folkelige språkformer, til og med en a-ending, «forbanna»). Etter først å ha snakka nedsettende om 1. mai-feiringa i Norge generelt og Halden konkret, var det hvertfall en suksess for 1. mai-toget i Halden i følge Rekve: Oppslutninga om han som redaktør. Gamle folk og velartikulerte eldre damer slutta opp om han, sa han. — Så flott!

Frode Rekve seira åpenbart i kampen for å gjøre om Halden Arbeiderblad til en avis for kritikk av Halden Arbeiderparti og det lokale LO. Jeg kjenner ikke standpunktene til DnA og LO lokalt. Kanskje vil jeg ikke like alle deres standpunkter, som jeg er overbevist om på mange områder, for eksempel om miljø og antiimperialsimen, ikke er særlig gode. Og det er åpenbart at de ikke har hatt noen god strategi eller taktikk i kampen mot Rekves høyrevri for avisa. Men prinsipielt vil jeg gi uttrykk for sympati med dem mot de høyreorienterte redaktørenes selvinnbilte gudegitte nådegaver.

Rekve tar nå over som leder av Institutt for journalistikk i Fredrikstad. Kanskje kan han finne en hjelpepleier i Fredrikstad som han hyle opp om som innbiller seg å ha meninger om hvordan aviser og medier bør redigeres?

Rekve valgte mottoet «Ingens herre, ingens trell» for sin redaktørgjerning i Halden Arbeiderblad. Det var brukt av en tidligere redaktør mot den nazistiske okkupantmakta under siste verdenskrig, og mottoets formulerer blei drept av okkupantene fordi han ikke overlevde et opphold i konsentrasjonsleir i Tyskland. Jeg synes det er vel ukritisk ambisiøst, nærmest blasfemisk, å velge et motto utformet som et våpen mot en okkupant omgjort til retten for å være herren for arbeidsfolket i Halden, inkludert en ussel «portvakt» og skinnjakkekledde arbeidere med rutete skjorter. Når Rekves budskap egentlig er «Jeg er herren, du er trellen».

Om redaktørers påståtte opphøyde særstilling i samfunnet er det bare en ting å si:

«Yankee, go home!».

tirsdag 13. oktober 2009

«Valganalytiker» i Drammens Tidende bløffer

Det går som en løpeild fra de høyreorienterte propagandistene at det er 50 000 flere velgere som vil ha en «borgerlig» regjering enn den gjenvalgte rød-grønne regjeringa. Sist ute var en som kaller seg statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, som i en kronikk i Drammens Tidende lørdag 10.10.2009 kom med sin feilaktige påstand. Jeg har i dag på trykk følgende innlegg i avisa:

Svein Tore Marthinsen presenterer seg som statsviter og valganalytiker i lørdagens DT, og hevder der blant annet: «til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50.000 flere stemmer» enn den fortsatte rødgrønne regjeringa. Men dette ikke er riktig. Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, skriver i Dagbladet 22.09.09: Stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne sammen med stemmene fra Ap, SV og Sp fikk en oppslutning fra 1 339 977 nordmenn. Alle disse støtter en rød-grønn regjering. De som stemmer på den regjeringa som Marthisen hevder at har flere nordmenn bak seg, pluss stemmene til DLF; Kristent Samlingsparti og Demokratene, får til sammen 1 337 368. 2 609 flere av velgerne har stemt på partier som sa de ville støtte den nåværende gjenvalgte regjeringa, Marthinsen! Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Det er uansett helt feil som Marthinsen påstår, at 50 000 flere velgere vil ha en «borgerlig regjering».

For å få påstanden sin til å stemme må Marthinsen se bort fra alle de stemmene som ikke står bak de representantene som ble valgt inn. Altså i demokratiets navn å nulle ut stemmene fra disse velgerne. En politisk holdning som er akseptabel i Marthisens høyreorienterte Minerva-kretser?

Marthinsen viser at han under merkelappen «statsviter» og «valganalytiker» lar seg styre av sine egne politiske sympatier — helt i strid med fakta.


søndag 11. oktober 2009

Stortingets svekka rolle


Stortinget er for mange symbolet på demokratiet, der folket velger sine representanter som så til enhver tid skal velge den regjeringa som skal styre landet til neste valg. Slik er det jo selvfølgelig ikke. Mange vil betrakte det som udemokratisk i dag hvis Stortinget og regjeringa ikke tok hensyn til innspill fra enkeltpersoner og organisasjonene. Som Stein Rokkan skreiv alt i 1966: «Stemmer teller, men ressurser avgjør». Kanskje det er sånn at en kan si at folkeviljen og demokratiet ikke bestemmes gjennom valg og Stortinget, men gjennom den daglige løpende politiske kampen i samspill med de sterkeste samfunnsaktørene. Denne sannheten vil selvfølgelig ødelegge illusjonen hos mange, men sånn er det jo ofte med sannheter.

Stortingets rolle som et eget suverent organ med sitt eget indre liv er nå i det siste redusert i samsvar med denne politiske realiteten. Tidligere var det slik at den som skulle bli stortingspresident var den som hadde sittet lengst i Stortinget for det største partiet. En kunne heller ikke gå rett i lederverv i Stortinget. Det ble det slutt med alt i forrige periode da Ap-ledelsen løste problemet Jagland med å gi han stillingen som stortingspresident. (Seinere er problemet Jagland forsøkt løst med en rekke andre ulike verv…).

Dag Terje Andersen er nå valgt til stortingspresident. Han har vært valgt inn på Stortinget tre ganger inkludert årets valg, men har bare sittet 4 år på Stortinget som valgt representant. I år ble Helga Pedersen valgt som stortingsrepresentant for første gang, og går deretter rett inn i rollen som parlamentarisk leder for Stortingets største partigruppe. Nestlederen i Arbeiderpartiets store gruppe er også nyvalgt, Martin Kolberg. Og på sin andre periode begynner Arbeiderpartiets Torgeir Michaelsen som leder av finanskomiteen! Så mange dyktige stortingsrepresentanter som Ap har hatt i så mange år, men likevel er de ikke så kvalifisert som de nye og nylig valgte! — Audun Lysbakken, SV, begynner sin andre periode som stortingsrepresentant, og går inn som leder av SVs gruppe på 11 personer.

Mange av disse personene har åpenbart allsidig politisk erfaring. Det er ikke poenget, men at det ikke lenger er noe som skiller Stortinget ut fra andre politiske institusjoner. Stortinget krever ikke lenger en egen erfaring og kjennskap til Stortingets arbeidsmåter og «kultur» for å kunne innta lederstillingene der. Stortinget er ikke lenger noe særegent politisk organ. Stortingets «makt» og betydning er åpenbart svekka — og har vært det lenge. Men det blir i gjort svært tydelig nå med de siste valgene av Stortingets fremste tillitsvalgte.

Også når det gjelder Stortinget kan vi se at elitens sirkulasjon har overtatt, jf sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen, Makt og demokrati, NOU 2003:19, side 60. Som det også heter der, når all samfunnsmessig sirkulasjon av personlige verv inkluderes: «Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester».

Bildet er fra www.stortinget.no

fredag 9. oktober 2009

Nobels fredspris til Obama: Latterlig, meningsløst og useriøst!

Tildelinga av fredsprisen til den sittende amerikanske presidenten er latterlig, meningsløs, uforståelig og rett og slett useriøs. Presidenten har altså innehatt vervet under ett år. Hva får han den for? Valgkampanjen sin på Facebook? For inndragninga av våpen i USA? For opprustinga i Afghanistan? For underkastelsen av Israel, etter på toppen av det hele gitt den arabiske befolkninga inntrykk av å ville gjøre noe for ett av verdens mest undertrykte og fordrevne folk, palestinerne?

Det er utrolig at komiteen ikke møter en samla storm av protester for denne meningsløse tildelinga. I høyden ikke annet enn typisk Jagland-smisk. Tildelinga går inn i rekka av pro-vestlige og pro-imperialistiske tildelinger der Mahatma Gandhi ikke står på lista over prisvinnere. Prisen til Carl von Ossietzky, som Hitler tok livet av, står som en enslig høydare. Kanskje han skulle ønske at han ikke kom på denne blodige fredsprislista?

Gjennomføringskraft og realpolitikk? Begrunnelsen for prisen iflg Jagland skal være støtte til det som Obama har sagt at han vil gjennomføre, altså for å gi ham gjennomføringskraft. Det spørs om ikke Nobel-komitteen her har gitt seg en vel stor innflytelse. Tror de Israel-lobbyen i USA lar seg overbevise, eller Israels statsminister Netanyaho? Realpolitisk er det ikke Nobelkomiteen som styrer verden, eller bidrar til å endre den. Naiv visste vi at Jagland var, nå drar han hele Nobelkomiteen med seg. — Ser vi her et eksempel på norsk stormannsgalskap og et urealistisk selvbilde, en moderne Peer Gynt?

Andre meninger:
Fornuftig fra Hege Ulstein i Dagsavisen
Ukritisk i Aftenposten
Halvor Elvik i Dagbladet har en diffus kommentar
Klassekampens Henriksen og Horn
Torstein Dahle, leder i Rødt
Michael Moore, filmskaper

torsdag 8. oktober 2009

Hanssen abdiserer fra politikken

Bjarne Håkon Hanssen, en av regjeringas tilsynelatende mest innflytelsesrike medlemmer, føler seg ikke nok «dedikert» til å jobbe videre. Han trekker seg tilbake fra politisk arbeid.

At så sentrale regjeringsmedlemmer trekker seg tilbake fra en av samfunnets kommandoposter der han kan utøve politikk og drive iverksetting, er i seg sjøl interessant. Det er selvfølgelig riktig å gi seg hvis en er tom. Men Hanssen vil jobbe med noe annet, i «det private». Jeg tenker på da en av mine tidligere sjefer, trygdedirektør Dagfinn Høybråten, som trakk seg fra trygdedirektørjobben fordi han heller prioriterte å «være med i landets ledelse», ta plass ved Kongens bord i regjeringa. Hanssen prioriterer altså bort å være med i styringa av landet.

Er ikke Hanssens politiske abdikasjon og prioritering av andre oppgaver enn å være med å styre landet, et uttrykk for politikkens retrett? At politisk arbeid ikke er så viktig lenger? Det er riktignok politikerne som har fulgt Carl I. Hagens kamp for å frata politikerne, folkets representanter, makt. Og dermed frata folket makt. At en statsråd ikke synes at statsledelse er viktig lenger, er jo egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Hanssens avgang er også en begreftelse av det som blir hevda i den siste maktutredninga, Makt og demokrati, NOU 2003:19. Der heter det bl a på side 60: «…formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt med «selskapiseringen» — fristilling og markedsretting — av offentlig verk».

Det Hanssens avgang kan være et interessant tegn i tida på, er viktigere enn å vurdere hans politiske virke. Men selvfølgelig også det. Først og fremst løper Hanssen fra «halvgjorte jobber», som Ukeavisen Ledelse skriver. Pensjonsnedskjæringene, som vel egentlig først og fremst er Stoltenbergs personlige politiske livsverk, er ennå ikke fullbrakt. Nav-reformen, med en helt feilaktig begrunnelse — ytterst få gikk fra svingdør til svingdør — er ikke på langt nær brakt inn i et tilfredsstillende spor. Og samhandlingsreformen er bare lagt fram, ikke påbegynt. Anders Todal Jensen, professor ved NTNU i Trondheim, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, sier det sånn til Ukeavisen Ledelse i dag: «Politikk handler faktisk om mer enn å bestemme ting, det handler om å lande sakene og få dem gjennomført». Og der sviktet Hanssen.

Hanssen er ikke mannen som har stått fram med de sosiale rettferdsambisjonene og nye sosiale omfordelingsreformer. Han er mannen for utgiftsreduksjoner og nedskjæringer. I og for seg ikke galt, men de politiske ambisjonene hans er i strid med arbeiderbevegelsens mer enn hundreårige tradisjoner. Noe han trives veldig godt med. Striden med LO-leder Valla er viktigere og mer prinsipiell enn han prøver å gi inntrykk av. Min uerbødige påstand er at den unge Hanssen i dag ikke ville meldt seg inn i Arbeiderpartiet, men i Fremskrittspartiet. Kanskje følte han seg utilpass med å være rundt samme regjeringsbord som Senterpartiet og SV, enda så milde og svake de er?

onsdag 7. oktober 2009

Perspektivløs regjeringserklæring satser på mer bilbruk

Det er de store idealene som «rører menneskenes sjel», skaper entusiasme og politisk engasjement. Men entusiasme er et fremmedord for den markedsliberalistiske sosialøkonomen Stoltenberg, en konserndirektør feilplassert som statsminister.

Regjeringas svar på miljø og klima er mer bilkjøring, og finanssvaret er også mer bilkjøring.

I regjeringas erklæring står det under samferdsel på side 42: «I byer og bynære områder betyr det en styrking av vegnettet og jernbanen og en styrking av fylkeskommunenes mulighet til å bygge ut kollektivtrafikken, herunder bybane». Jeg vil likevel framheve det aller første kravet for regjeringa for «byer og bynære områder»: «en styrking av vegnettet». En styrking av vegnettet er både et politisk signal og reell beslutning om å satse på økt bilbruk for arbeidsreiser til og fra bysentra. Når det legges til rette for økt mulighet til å bruke bil, vil det selvfølgelig bli brukt mer bil. Satsing på økt vegutbygging inn mot bysentra for arbeidsreiser koster et enormt antall milliarder, og da blir det ikke tilstrekkelig igjen til det enorme løftet av kollektivtrafikken i byene som trenges. Det er ikke mulig å gjøre begge deler, det viser all samferdselshistorie.

Regjeringspartiene må vite at det finnes ikke noen form for dokumentasjon på at en kan bygge seg ut bilkøene. All erfaring i Norge, som i resten av verden, er at det blir mer bilkjøring når det bygges ut for bilkjøring. Men «makta» sier noe annet: Å si nei til å tilrettelegge for enhver ønsket bilbruk, er noe som en politisk ikke kan opponere mot. Alle andre samfunnskrav om ubetinget øyeblikkelig tilfredsstillelse sier politikere nei til, men ikke til å tilrettelegge for enhver ønsket biltur. Alle journalister og alle politikere er enige om at ønsket om tilrettelegging for enhver ønsket biltur, er noe som samfunnet øyeblikkelig må bruke skattepenga til for å tilfredsstille. Noe annet er nærmest umulig å forfekte offentlig. Økt tilrettelegging for bilkjøring er et standpunktet som har «hegemonisk og ideologisk monopol».

Samferdselssektoren står for mer enn en firedel av Norges CO2-utslipp. Naturvernforbundet skriver på sin hjemmeside «faktisk har bruken av personbil blitt mer enn femdoblet i løpet av de siste 40 årene. Det har katastrofale følger for miljøet». Regjeringserklæringa uttaler ikke noe om at den har til hensikt til å gjøre noe med bilbruken. Det betyr at den ikke har tenkt å gjøre noe med denne klimautfordringa. Jeg er sikker på at regjeringspartiene har kunnskapen, men de tør overhodet ikke ta den politiske oppgava det er å utfordre det samferdselspolitiske hegemoniske monopolet. De har altså regjeringsmakt, men uten å benytte dens fordeler. — Tøft!

Mange vil si det er positivt og flott at det under samferdsel på regjeringserklæringas side 28 står: «- satse på utbygging av sammenhengende sykkelnett i byområder og tettsteder.» Det er bare det at i Vegplan II, fra 1977, ja nittenhundreogsøttisju, så stod det: «Utvalget har foreslått at utbygging av gang- og sykkelvegnettet bør prioriteres slik at alle tettstedene i 1985 har etablert et sammenhengende overordnende gang- og sykkelvegnett». Pr 7. oktober 2009, 32 år seinere, finnes det ikke et eneste sammenhengende sykkelnett i noen norsk by eller tettsted. Hvorfor skal vi tro på regjeringa nå?

Bilavgifter: Mer bilkjøring

Videre heter det under næringspolitikk på side 19 i regjeringserklæringa: «fortsette omleggingen av bilavgiftene for å stimulere til valg av mer miljøvennlige biler.» Hvor mye mindre forurensing blir det av «miljøvennlige biler»? Jeg vet at miljøvennlige biler er et av hovedkrava til særlig Bellona, men miljøvennlige biler er en blindveg. Også miljøvennlige biler krever areal, og enorme klimabelastinger til produksjon og utbygging avde samme veganlegga, og reduserer i tillegg det økonomiske grunnlaget for kollektivtransport. Såkalte «miljøvennlige biler» forutsetter tilrettelegging for at en fortsatt skal kunne bruke bil, og dermed i praksis slippe å bruke kollektive reisemåter. Altså: Fortsatt mer og økende privatbilbruk.

— Men hva med arealet som også de miljøvennlige bilene trenger for å komme fram? Litt dårligere framkommelighet for busser i bussfeltene? Hvor skal de miljøvennlige bilene parkere? På bekostning av hvem, Navarsete?

fredag 2. oktober 2009

Rødt: Alder – et blindspor

Dette er et refusert innlegg som ble sendt Klassekampen få dager etter valget. Det tok sin tid å få det refusert. Men jeg legger det likevel ut her, sjøl om diskusjonen heldigvis har begynt å nærme seg noe mer fornuftig, nemlig om politikk.

Fordi Rødt nok en gang ikke kom inn på Stortinget, reises det nå en diskusjon om nye ledere og lederkandidater i Klassekampen. Ankepunktet fra mange er at de to fremste kandidatene er «gamle». Det er ikke en politisk kritikk mot dagens ledelse. Hvis en da ikke mener at folk over 40 over år pr definisjon ikke kan representere og delta aktivt i den politiske kampen, og det er det vel få som tør si rett ut? Folk over 40, og enda eldre enn det, er både politisk aktive, har erfaring og representerer aldersmessig en betydelig del av den norske befolkninga med all rett til å delta i politikken — på alle nivåer.

Den som er misfornøyd med Rødts manglende representasjon på Stortinget må søke løsninga i å endre Rødts politikk, det vil si Rødts strategi og taktikk, ikke i ledernes alder.

Det er pekt på Aslak Sira Myhres lederperiode. I en organisasjon full av sjeldent erfarne og dyktige politikere, av Aslak Bonde kalt «politiske evighetsmaskiner», valgte RVs landsmøte i 1998 altså en 24-åring. Jeg så på det da, og fortsatt, som en populistisk løsning. Den var heller ikke særlig vellykka viste det seg. Valget av Myhre, tross sine gode sider, var mest et uttrykk for organisatorisk og politisk svakhet i RV. Kan 24-åringer og 30-åringer bli ledere i Arbeiderpartiet og Høyre? Nei, og det er fordi det er stor kamp om ledervervene blant de fremste i så sterke organisasjoner. «Kjekk og ung» er en kvalifikasjon som ikke slår an for å samle støtte som øverste leder i sterke organisasjoner, og som ikke bør slå an heller. Andre partier drar også fram unge kjekkaser i posisjoner, men de blir ikke ledere. Det er ikke tilfeldig.

Skal, og vil, Rødt bestå framover, er det prioriteringa av hvilke standpunkter av sin ideologi som de skal sikre seg stortingsmandater for, som er avgjørende. Dahles og Folkvords alder har ikke noe med denne politiske oppgava å gjøre. For heller ikke Myhre ble valgt inn på Stortinget.



torsdag 1. oktober 2009

60 år for et håp for en rettferdig verden uten tyranner og utsugere – og utrydding av millioner for bare en mulig trussel

Den 1. oktober 1949 kunne det kinesiske kommunistpartiets leder, Mao Tse-tung (som nå skal skrives Mao Zedong), proklamere den kommunistiske kinesiske staten. Da hadde de nye lederne i Kina slått okkupantmakta USA sine støttespillere på sitt eget territorium. Først i 1972 måtte USA akseptere dette faktum, som hadde sendt koloniøya Taiwan som fast vetomakt i FNs sikkerhetsråd til dette året, og holdt en betydelig del av verdens befolkning utafor det globale demokrati. Dette blei de hylla for, nasjonalt som internasjonalt — i det globale demokratiets navn! Heldigvis hadde Norge tidligere en sjølstendig holdning i forhold til USA, og anerkjente regimer som hadde kontroll over sitt lands areal, uavhengig om den norske Ap-regjeringa var enig i politikken til regimet.

Den kinesiske sosialistiske revolusjonen var en stor inspirasjon for verdens politisk interesserte og engasjerte folk over hele verden. Det var veldig bra. Og førte helt sikkert til en progressiv offensiv over hele verden, og mange gode opprør mot undertrykking. Men utviklinga, blant annet at Mao sjøl, den tidligere revolusjonære inspirator, endte sine dager som en åpenbar despot, dessverre. Dette svekka åpenbart idealet om likhet og rettferdighet for verdens folk. Dette beklagelige faktum kan likevel ikke rokke at den eneste reelle mulighet for verden er at vi alle samarbeider om å legge til rette for et best mulig likt liv for alle, og ikke hausse opp og støtte reelle diktatorer som bare tenker på å berike seg sjøl og sine nærmeste allierte. Det gjelder selvfølgelig også i Norge. Hvem jeg tenker på? For ikke å fornærme sjølinnbilte framskrittsvennlige LO-ledere og deres beundrere, ikke minst overbetalte LO-tillitsvalgte, unnlater jeg av høflighet selvfølgelig å nevne navn.

I dag fikk jeg også vite via NRK at USA ved president Kennedy faktisk ville gå til atomkrig og dermed utslette millioner, om ikke milliarder, av mennesker. Ikke av selvforsvar mot et angrep, men som mottiltak for at USA kunne herje med hele verdens folk etter eget sitt eget forgodtbefinnende. Leda av en mann som jeg beklageligvis i tenåra så opp til, rikmannssønnen og president John F. Kennedy, og som fortsatt er det overflødige og reaksjonære intellektuelle og journalistiske sjiktets store helt. Og ikke at Sovjets daværende leder, Krusjtsjov, hadde vett til å trekke seg.

Forakten for den kinesiske revolusjonen, Sovjets tilbaketrekking fra en likevektssituasjon på Cuba, og beundringa for Kennedys vilje til å utslette millioner med atomvåpen — henger kanskje sammen?

PS:

Den 1. oktober 1967, eller var det 1968, var jeg gjest i den kinesiske ambassaden. Det var etter at styret i SUF-stud hadde bestemt at vi «forlangte» å bli invitert til feiringa. Det var mitt ansvar som sekretær å stå for denne bestilte invitasjonen. Ambassaden aksepterte vårt krav. Vi var flere der. Jeg kan så vidt huske noe av den uvante maten vi fikk servert der. Og risbrennevinet, Mao thai. Jeg, og flere andre, syntes ikke det smakte så godt, og holdt oss til Ringnes´ små flaskeøl (det var 0,35 liter, før EU kom med sitt krav om at det bare var tillatt med 0,33). Men aller mest hyggelig er det å huske at flere av oss plutselig satte i gang med allsang i ambassaden, ikke mindre enn Internasjonalen, mens sjølveste Trygve Bratteli og NKPs leder Reidar T. Larsen ikke følte seg særlig vel til mote! Men det gjorde vi!

ds