torsdag 31. mai 2018

Halvliteren som krymper: Økonomisk lureri


I økende grad lures vi på mengde når du bestiller en pils på et serveringssted. Et økonomisk lureri som det bør bli slutt på. Dette innlegget står på trykk i Dagbladet i dag (nett:):

En halvliter øl er en europeisk og norsk standard der du får servert øl fra fat på serveringssteder. Men i de siste åra har halvliteren krympa på norske serveringssteder. En halv liter er ikke lenger 0,5 liter, men 0,4 liter, hele 20 prosent mindre.  

I Oslo er det særlig vest i byen, der de antatt beste skolene er, at de tror at en halv liter er 0,4 liter, hele 20 prosent mindre. 0,4 som en halv liter er både matematisk og språklig vankunne.

På 1960-tallet tvang Oslo kommune gjennom at halvliterglasset skulle få en målestrek for 0,5 liter. Da ble det svindlet med at glassene ikke ble fylt opp, men ikke så mye som 20 prosent mindre som i dag. I fjor var fant jeg bare fire serveringssteder i Bergen der jeg kunne få servert en øl med 0,5 liter. I Oslo kan du øst i byen fortsatt få en 0,5 liter. «Den gode, gamle halvliteren forsvant i Stavanger for omtrent syv til åtte år siden», fortalte salgssjef i Ringnes Bryggeri, Christian Gundersen, til avisa BYAS 25. august i fjor.

Denne krympinga av halvliteren har ikke skjedd fordi gjestene unisont på norske serveringssteder har forlangt at vi bare skal ha 0,4 liter øl i glasset, og ikke 0,5. Drivkrafta til å bløffe med at en halvliter er det samme som 0,4 liter, skyldes selvfølgelig ønsket om profittmaksimering. Tilbyderne bruker sin markedsmakt til å skaffe seg ekstrafortjeneste ved å gi inntrykk av at prisen for 0,4 liter er prisen for en halv liter. 

Det er ikke sånn at du reiser deg og går fra stedet etter å ha blitt avspist med 80 prosent av den halvliterbestillinga du har fått akseptert, for å gå gatelangs for å finne et sted som selger en halvliter. 

Krympinga til 0,4 for en halvliter går vel tilbake til den tida da prisen for en halvliter nærma seg 50 kroner. Merkelig nok må serveringsstedene ha trodd at gjestene ikke ville kjøpe øl om prisen kom over 50 kroner halvliteren. 
Men øl på et serveringssted, er lite prega av det økonomene kaller priselastisitet, at prisen er viktig for om du vil kjøpe varen eller ikke. Utepilsen vil vi «bare ha». Vår kjøpekraft har økt siden 1965, sånn at 0,5 liter utepils har blitt rundt 15 prosent billigere på 52 år.

Forbrukerrådet at det er helt i orden å bli servert 0,4 liter etter at du har bestilt en halvliter, så Forbrukerrådet må nok vurdere sine ansattes matematikkunnskaper bedre.

Hvorfor er det så viktig at en halvliter skal inneholde 0,5 liter og ikke 0,4, hele 20 prosent mindre? Jeg reagerer for det første på bransjens lureri, på ekstrafortjenesten. 
Og: En bartender i et av Bergens kjente serveringssteder som i fjor solgte 0,5-halvlitere, der restauranten fem meter fra bardisken serverer fatøl med 0,4 liter, sa det slik: «En halvliter sitter bedre i handa». Helt enig. 
For det tredje: Alt skal ikke være som før. Men den tradisjonsrike halvliteren kan det. I flere hundre år til, om ikke annet inntil alkohol blir forbudt. 

Halvliteren kan gjenoppstå som et tilbud overalt på to måter: Enten kan politikerne stille krav om at vilkåret for skjenkeløyve er at de må tilby 0,5 liter fatøl i glasset for en halvliter — hvis kunden ber om det. Slike politikere finnes ikke lenger. 
Da gjenstår bare at det lages aksjoner der kundene ikke godtar halvlitere som ikke inneholder 0,5 liter. Og med klistrelapper på dører og vinduer på serveringsstedene mot luringa, for krav om 0,5 liter øl i glasset. 
Hvorfor skal ikke kunden lenger ha og få rett?

mandag 28. mai 2018

Støtten til «Føderasjonen Nord-Syria» — Midtøstens «unike stat»


Skjermdump fra nrk.no, Dagsnytt 18, 28.05.18
Jeg merka meg i Dagsnytt 18 i dag at to kjerne-AKPere som Erling Folkvord og Johan Petter Andresen står fram for at Norge skal hente hjem overbeviste IS-krigere og sympatisører. Ikke overraskende, men litt overraskende kanskje at de vil ha dem hjem for å straffe dem. 


Det som imidlertid slo meg mest under innslaget var Folkvords gjentatte ordbruk om «Føderasjonen Nord-Syria» som det frigjorte demokratiske sekulære tverrkulturelle som fører makt fra menn til kvinner. Føderasjonen med sin utenriksminister og gode og ansvarlige etterretningstjeneste. Midtøstens mest oppsiktsvekkende og eneste gode stat, iflg Folkvord. Som det var viktig for norsk UD å ta kontakt med for å hjelpe IS-dama hjem.

Sjøl vi som ikke er rakettforskere registrerer Rødts enorme politiske problem med Syria-krigen, uten at vi er sikker på om det skyldes frykt for å bli kritisert av det gode selskap, eller det skyldes at for Rødt er støtten til danning av en kurdisk stat viktigere enn alt annet.

For Folkvord kan det ikke være tvil om at han så på «Føderasjonen Nord-Syria» som paradis på jord med godorda «demokratisk», «sekulært», «tverrkulturelt», «maktoverføring fra menn til kvinner» — alt «unikt» i Midtøsten. Alt det som har erstatta sosialismen i identitetspolitikken.

Folkvord sa til og med at føderasjonens eksistens og «unike» samfunnssystem var «årsaken til eller hovedårsaken til» at Tyrkia og IS fører krig mot dem for å hindre denne samfunnsforma. Altså at kamp mot Assad og for oppløsing av Syria ikke var noe særlig viktig. Men innslaget i Dagsnytt 18 bekrefter hvertfall at Folkvord/Andresen støtter at kurdiske krefter bare uten videre kan okkupere og erobre deler av Syria, og at det er helt topp og et stort framskritt.

Jeg støtter også kurderne. Kurderne utgjør tross alt mellom 25 og 30 millioner grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Kanskje opp mot 40 millioner i alt. Men skal de få sin egen stat, bare ved å rappe en bit fra en stat utsatt for et sterkt imperialistisk angrep, uten at alle lokale stater kan forhandle seg fram til en avtalt kurdisk stat? Og er kurderne så enige at de er i stand til å samle seg i en kurdisk nasjon? Er ikke kurderne i krig med hverandre, og i praksis at kurderfraksjoner er gisler for imperialistmakter?

Med Folkvords/Andresens kamp for norsk anerkjenning av «den kurdiske staten», «Føderasjonen» i Nord-Syria, kan de to gutta hjelpe særlig Ap og også Solberg-regjeringa med å forsvare deltaking i krigen med at de drev kamp for den kurdiske føderasjonen — tverrkulturell med kvinnemakt! Og alle hjerter smelter!

Mange fluer i en smekk — men ikke for alle.

søndag 20. mai 2018

Ingen promillegrense for sykling, «fyllesykling» finnes ikke


Skjermdump fra VårtOslo,
ukritisk sitert av de fleste mediene
I alle medier jeg har sett er det gjort et stort nummer av at en MDG-politiker etter en rettssak offentliggjort 15. mai ble dømt for promillesykling. Det skapes derfor nok en gang inntrykk av at det gjelder samme regler for sykling med promille som for bilkjøring og annen kjøring med motorkjøretøy med promille. Det gjør det ikke! Å være i trafikken med promille, mot det, har hjemmel i vegtrafikkloven. I § 22 står det: «Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde…»(Ad «han»: bestemmelsen gjelder nok også kvinner og transkjønna med sikkert flere identiteter). Men sykkel er ikke et motorkjøretøy. (Med sykkel holder jeg meg videre kun til sykler drivi fram med bare menneskelig muskelkraft.) 

Det er derfor positivt feil som alle medier ukritisk skriver at MDG-politikeren blei dømt for fyllesykling, etter avisa VårtOslos overskrift. Det er også feil i den opprinnelige artikkelen i VårtOslo som ellers er den mest grundige, i denne sammenheng mest «edruelige» artikkelen, når det skriver «Vanligvis vil en bot for å sykle etter å ha drukket alkohol, dette gjelder også elektriske sykler, ligge på 8.000 kroner». «Drukket alkohol» skriver journalisten i VårtOslo. Er det strengere enn for en bilfører, gjelder det også for en alkoholpromille på 0,1 og 0,05 der grensa for bilkjøring er 0,2 promille? 

En kan sykle med promille, akkurat som en kan gå på et fortau med promille. Men hvis du skader noen, eller skader deg sjøl, og det kan påvises at det er en sammenheng mellom denne handlinga og alkoholpåvirkninga, kan du bli pålagt en betydelig skadeserstatning. Blir du påkjørt av en bil og det kan dokumenteres at din alkoholpåvirka oppførsel var skyld i ulykken, får du ingen skadeserstatning, og du kan bli pålagt å betale bilskadene. Akkurat som en fotgjenger i tilsvarende situasjon.

Den grunnleggende regelen for trafikal oppførsel, vegtrafikklovens § 3, gjelder for alle: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende så det ikke kan oppstå fare … ». 

Den nevnte syklisten blei ikke dømt for promillesykling, «fyllesykling», som VårtOslo påstår i overskriften og alle mediene ukritisk har etterplapra. Til tross for at mediene skryter av seg sjøl ved å være først og fremst «kritiske». MDG-syklisten blei dømt for ikke å ha oppgitt personlige data til politiet, noe enhver har plikt til når politiet ber om det. Og for å ha opptrådt uaktsomt etter vegtrafikklovens § 3 fordi han fikk en sykkelvelt med en femåring på lasteplanet som følge av at forhjulet kom ned i en trikkeskinne.

Tilliten min til journaliststanden blir ikke større etter en så unison framstilling av noe som er så fullstendig feil. Den journalistiske ensrettinga i omtalen av krigen i Syria og med kritikken av Russland viser seg også i en så liten bagatell som en sykkelvelt i en trikkeskinne. Dette kan sees på som en metodisk bekreftelse på teorien om casestudier, «tilfelle-studier», der de store linjene går igjen også i de små sakene. (Som at en bloddråpe er helt identisk med våre 5 liter blod). 

Faktum om jus og sykling med promiller av alkohol i blodet er: Du kan sykle hjem etter flere halvlitere (der de er å få kjøpt, ikke bare en krympa en på 0,4). Du får ingen strafferettslige problemer om du unngår å skade verken deg sjøl eller andre personer og gjenstander. Og sånn bør det være. I motsatt fall må alle politifolk trekkes tilbake fra Stovner, og ellers i Oslo, for å lage en kontrollerende ring rundt indre Oslo by mot sykkelpromille hver kveld, særlig i varme sommerkvelder. Men først etter en lovendring i Stortinget. Og da bør samtidig Stortinget vedta en promillegrense også for gående og kollektivpassasjerer, og kanskje like godt forby alkohol i samme slengen? Bare sånn får den «kritiske» yrkesgruppa rett om sin «opplysning» om «fyllesykling». 

søndag 13. mai 2018

Kampen om Stovner, politikk viktigere enn løsning


Skjermdump fra Klassekampen
11. mai 2018. Bøhler med lua med tekst
Glem det!
Kampen om hva som er sannheten om og årsakene til gjengene på Stovner og Holmlia er viktigere enn den løsninga alle tilsynelatende er for. For den viktigste kampen er spørsmålet om innvandringa er en suksess eller ikke. Ikke å stanse den uheldige utviklinga. 

Den konfliktlinja flest er opptatt av i Europa nå, og som var viktigst for norske velgere ved siste stortingsvalg; nemlig om omfanget av innvandringa og i hvilken grad eller om innvandrerne skal tilpasse seg det nye landets tradisjoner, dominerer all debatt om kriminalitet. Alle er enige om at Stovner og Holmlia viser innvandringspolitikkens suksess eller fiasko. 

Men at det har noe med innvandring eller innvandringspolitikk, det som byrådslederen omtaler som etnisitet, er meldinga helt klar: Glem det! Sier byrådslederen og Aps stortingsrepresentant Jan Bøhler. 

Det er uvanlig å starte en oppgave eller et endringsprosjekt med forutsetninga at noen årsaker skal utelukkes som utenkelige. Men det gjøres i tilfellet Stovner og Holmlia når alt som kan tenkes å ha noe å gjøre med innvandring, etnisitet og religion, overhodet ikke skal vurderes i forbindelse med løsninga.


Likevel kan vi slå fast:
1. Påstanden om at det på Stovner er en  multikulturell idyll, har tapt 
Byrådslederen peker på at det kun er 131 personer i Oslo og på Stovner og Holmlia som er problemet. Men skyting inn blant folk, og organiserte angrep på politiet, er klare eksempler på at Stovner ikke er noen idyll. Politiet forbød natteravnene å gå på grunn av steinkasting mot dem.  

Sylvi Listhaug dro i valgkampen i fjor til Sverige, for å vise hvor ille det kan bli hvis vi ikke følger politikken til det hun hevder er Frps. Det var nok lurt for henne og oppslutninga om Frp, men var det nødvendig? Nåværende kulturminister Trine Skei Grande mente at Listhaug heller burde dratt til Stovner, for der mente Grande at hun kunne vise Listhaug at hun kunne sett hvor vellykka norsk integreringspolitikk er på Stovner. 

Ikke før valget var over, gikk rektoren på Stovner ut og sa at han ikke lenger kunne garantere for lærernes sikkerhet. Og Grande snudde også: «Kan ikke dysse dette ned.» Full krise: Undervisningsstatsråden innkalte til krisemøte, riktignok under protest fra byrådet i Oslo som mente dette var krisemaksimering og regjeringas innblanding i Oslos egne forhold.

Siden har det bare blitt fulgt opp med drap og drapsforsøk på Holmlia og Bjørnholt, angrep på natteravnene og politiet.
Påstanden om idyllen Stovner og Holmlia er avslørt som det falske drømmebildet på norsk innvandringspolitikk det er. Det er vanskelig sjøl for Oslo byrådsleder å få gjennomslag for den situasjonsbeskrivelsen nå. 


2. Ja, løsning er viktigst
Om noe, er det grunn til å håpe at alle med ulikt syn på innvandring og behandling av dem med en annen kulturbakgrunn enn den norske er enige: Om at det er løsninger på fattigdom og utenforskap som er viktigst,«det er resultatene som teller». Ikke diskusjoner om hvor ille eller vellykka Stovner og Holmlia er. Diskusjonen om løsninger burde derfor ha gode muligheter for å lykkes når så mange som er uenige står sammen om samme mål: Gjengene skal knuses og oppløses! Alle skal med! Men:

3. Uten riktig årsak, ingen god løsning
Hvordan kan en finne den riktige løsninga når noen årsaker av ideologiske og politiske grunner er utelukka? 

4. Kampen om årsaken: viktigst å forsvare egen politikk
Og dermed er striden tilbake på nivået «Glem det!». For byrådslederen er det viktig å avvise at etnisitet er en årsak. «Det er en avsporing», sier han til vg.nett 8. mai: «Vi har alltid hatt den type problemer i Oslo, helt uavhengig av etnisitet. Å snakke om hvor de kommer fra, det er med respekt å melde en avsporing».  Så fortsetter byrådslederen:

«Vi har problemer med integrering, det er kulturproblemer, det er problemer knyttet til at mange ikke er i arbeid, det er problemer knyttet til trangboddhet, det er problemer knyttet til at mange unge gutter ikke fullfører utdanningsløpet, ikke kommer i arbeid, ikke klarer seg selv. Alle de tingene henger sammen, sier han».

Hvorfor har problemene på Stovner og på Holmlia, der byrådslederen sjøl nevner ord som «integrering» og «kulturproblemer», ikke noe med etnisitet å gjøre? Det er ikke nevnt at den aktuelle kriminaliteten, som byrådslederen sjøl sier skal «knuses», dreier seg om etniske nordmenn i nevneverdig omfang. Hvorfor har det da ikke noe med etnisitet å gjøre?

Hvor enkelt kan vi da bruke de gode erfaringene med fattigdomsbekjemping vi har med med arbeidsløse og fattige i både Europa og USA etter mange tiår, og som vi har lyktes med å dra inn i samfunnet? Da hadde vi ikke utfordringer med at fattige «utafor» som har eller utvikler utenlandsk inspirerte ideologiske og kulturelle forsvarsmekanismer for å ikke vil være med, aktivt støtta av norske innvandringsentusiaster. 

Det er vel kjent hvilke kulturelle og/eller religiøse tradisjoner som er viktige faktorer for utvikle fattigdom og utenforskap. Uansett syn på innvandring, kjenner alle til dem, sjøl om noen sjølsagt ikke vil akseptere dem. I tillegg kommer en viktig faktor som har vært lite framme, nemlig at mange norske førstelinjefolk er sterkt blenda av deres egen drøm om det multikulturelle paradis på jord, en drøm de deler med mange politikere. Bedre blir det ikke av at problempersonene skal sees på som «ofre for den norske rasismen», og ikke som sjølstendig handlende mennesker.

Glem det?
Det er mulig mange problemer kan løses med «Glem det!». Jeg ønsker lykke til, men jeg tror ikke på politikken deres. Særlig fordi deres svar i tillegg er økt innvandring, som byrådslederen høsta applaus for i sin 1. mai-tale i Oslo i år. Med helt sikkert den samme «integreringspolitikken» byrådslederen sier at det «er problemer» med Vi har problemer med integrering, det er kulturproblemer…»)

Det er åpenbart at det viktigste ikke er å løse utfordringa med utenforskap og fattigdom, men å forsvare sin egen ikke helt vellykka politikk. 


onsdag 2. mai 2018

Tilbake til demokratiet: Populisme!



Mona Ringvejs angrep på politikk
hun er uenig i.
Dette motinnlegget til Mona Ringvejs innlegg i Klassekampen 24. april, står på trykk i Klassekampen i dag. Det er imidlertid forkorta uten min medvirkning, enda det var under 3000 tegn. Her er hele innlegget med min overskrift:  

I sin faste spalte melder Pax-redaktør Mona Ringvej seg 24. april på blant populismekritikerne. Kritikken ble svært viktig for de dominerende samfunnskreftene etter brexit og valget av Trump. Ringvej er skarpere enn mange: Populisme «er en sikker vei bort fra demokratiet». 

Ringvejs konklusjon baserer seg på et naivt syn på politikk: «Politikk handler om å finne løsninger på fellesskapets problemer og utfordringer, …». Nei. Politikk handler om å skaffe seg makt til med offentlig autoritet å tvinge gjennom egen gruppes vilje. For politikk er kampen om fordeling av goder og byrder. Hvis Ringvej har rett i sin definisjon av politikk, så er det også feil å si at krig er fortsettelse av politikken med andre midler. 

Ringvej framhever «offentlighetens voktere». De må «tvinge de politiske debattene tilbake til saken». Men er hun da uenig med dem som har formulert slagordene «Listhaugs retorikk» og refleksargumentet «Han høres ut som Frp/Listhaug»? Er det å være opptatt av sak? 

Ringvej skriver at det er et særtrekk ved populismen at «den sår splid og dyrker motsetninger». I Klassekampen 7. september 2017 skreiv statsviterprofessor Øyvind Østerud en artikkel om populismen og hevdet: «Populisme har aldri hatt betydningsinnhold uavhengig av tid og sted, hevet over den historiske teksten. Populismen har ingen fast substans fordi den er en form, en politisk stil i opprøret mot de herskende og priviligerte.» Og som det passer seg en artikkel i Klassekampen, forklarer Østerud protesten med strukturelle forhold: 
  • tap av arbeidsplasser, internasjonale vedtak og omfattende innvandring
  • de fattigste slutter opp om protesten
  • tradisjonelle partier forvitrer, sentrum og venstre ignorerer sosiale rettigheter og rettferdighet

Østerud oppsummerer: «De tradisjonelle venstrepartiene appellerer i større grad til andre samfunnslag. … Protestpartiene er blitt store arbeiderklassepartier der hvor usikkerheten på arbeidsmarkedet er stor og stemmeseddelen har redusert kjøpekraft». Denne protesten som nedsettende omtales både som rasisme og populisme, omtaler Østerud som «de forstøttes gjenkomst». 

Sjøl mener jeg at kampen mot populismen viser elitens kamp for å bevare sin kontroll over samfunnsutviklinga i frykt for stemmeseddelens makt. De få, men mektige har lite å hente gjennom valg, særlig i folkeavstemninger om enkeltsaker. Men de har kontroll over mediene, organisasjonene og over enkeltaksjoner. Det er utenom valgene at denne lille gruppa mennesker med stort sett like meninger utvikler de politiske vedtaka som sjelden kommer opp til debatt i valgene. Den demokratiske styreformen der alle innbyggerne i valg skal avgjøre både enkeltvedtak og politisk retning, er underminert av andre påvirkningskanaler som er forbeholdt denne vesle samfunnseliten. Brexit og Trump er eksempler de føler seg truet av. Derfor setter de så mye inn på å bekjempe det de kaller «populismen». Som Østerud skriver: «Når moderne velgerprotester blir kalt populistiske, er det for å kunne avfeie dem som illegitime».