Kongen sa ikke nei, han bare gjentok regjeringas nei Filmen pluss kong Haralds tale: har kongen og kronprinsen politiske ambisjoner?

Filmen «Kongens nei» kan ikke framstå som noe annet enn en bevisst og planlagt historieforfalsking. 

«Manuset er ved Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw Eeg, John Christian Rosenlund har foto, filmen produseres av Stein Kvae og Finn Gjerdrum i Paradox og distribueres av Nordisk Film Distribusjon». Det er helt utenkelig at manusforfatterne og regissør Erik Poppe ikke skulle være i stand til å finne seg rådgivere som kunne fortelle dem at hele fundamentet for filmfortellinga om kongens nei 9. april er grunnleggende feil. Så grunnleggende feil at det ikke kan kalles noe annet enn en bevisst politisk løgn. Som historieprofessor Tom Kristiansen påviser i Aftenposten 29. september i kronikken med overskrift «Regjeringen sa det første nei til Nazi-Tyskland»: Kong Haakon opererte hele tida i samråd med regjeringa. Regjeringa var aldri i tvil, fra natta til 9. april 1940 og helt til krigens slutt, om at en skulle bekjempe de tyske nazistenes okkupasjon av Norge. Militært så lenge det gikk, til 10. juni 1940, og deretter med alle andre midler. Blant annet med støtte til Hjemmefronten/«Gutta på skauen» og med begrensa terror mot okkupasjonen der de kommunistiske motstandsgruppene stod for en mer offensiv, og mer virkningsfull svekking av nazismen fordi formålet var å svekke nazismen over alt i verden.   

Kongen trua riktignok 3. juli 1940 med abdikasjon, da Stortingets presidentskap, av alle, 27. juni 1940, ba om at kongen skulle abdisere for å opprette administrasjonsrådet som skulle administrere landet på vegne av de nazistiske okkupantene. Men også med det valgte kong Haakon å underlegge seg hva regjeringa mente. Regjeringa kunne jo ikke godta administrasjonsrådet, da ville det vært å gå av. Som en følge av regjeringas avvisning av administrasjonsrådet, var det bare en mulighet for kongen, han måtte også si nei. Som han var tvunget til av regjeringa også i de dagene filmen «Kongens nei» omhandler. Kongens avvisning den 3. juli 1940 av tyskernes og de medløpende stortingspolitikerne, er neppe skrivi av kongen sjøl, men sannsynligvis ført i pennen av regjeringas utenriksminister Halvdan Koht.

Den løgnaktige historiefortellinga i filmen «Kongens nei» er så åpenbar feil, at det kan ikke være tilfeldig. I tillegg har vi kong Haralds meningsløse parktale der han opphever statsgrensene og den norske nasjonen, og forfalsker hele Norgeshistoria. Hvem kan ha lokka kong Harald til å si noe så fjollete og unasjonalt som i den talen? I tillegg har spredninga nasjonalt og internasjonalt av kong Haralds tale åpenbart vært tilrettelagt av spindoktorer, initiert av kongehuset. Eller noen av kongens, eller høyst sannsynlig kronprinsens nære venner i Arbeiderpartiet. Og så kommer i tillegg at kongefamilien viste filmen «Kongens nei» på en slottsvegg med sitteplasser i Slottsparken. En film som det er helt utrolig, og om ikke annet uakseptabelt, at kong Haakons barnebarn og oldebarn ikke skulle vite er en rein historieforfalskning.

Situasjonen viser derfor tydelig at vi har å gjøre med en aktiv og i økende grad politiserende kongefamilie. Nærmest aggressiv. Helt i strid med kong Haakon som var svært nøye på å følge sin konstitusjonelle rolle som underordna folkets og regjeringas vilje. Kong Harald og kronprins Haakon og bryter kong Haakons tradisjon. De viser åpenbart offensive politiske ambisjoner. Kanskje har den politiske kronprinsen suget dette av eget bryst, eller han er inspirert av sin venn Trond Giske eller helt andre og skjulte aktører. Det er uansett et brudd på det konstitusjonelle, i virkeligheten det meningsløse og politisk impotente kongedømme som vi har i Norge.

Nå finnes det knapt journalister i Norge som er så kritiske at de kunne stilt kong Harald spørsmål om sin reelt sett abdiserende parktale. Men i så fall, er jeg ganske sikker på at kong Harald som den politiker han er, ikke er i stand til å kunne ta en diskusjon om og kunne forsvare sine påstander i parktalen mot for eksempel Kaj Skagen i NRK TVs debattprogram Debatten. Bare det sier jo hvor håpløs kongens politikk er. Kongen skal jo ikke opptre som en vanlig politiker i et program som Debatten, men når han kommer med slike håpløse politiske uttalelser, ville enhver annen nordmann med en viss posisjon bli innkalt til å forsvare påstandene. Mens kong Harald slipper unna med håpløshetene sine som «upolitisk» monark, også fordi han helt sikkert personlig er fullstendig ute av stand til å delta i en offentlig politisk debatt som en hvilkensomhelst annen politiker med noen som er klart uenig med han. 

I virkeligheten nærmer vi oss en konstitusjonell krise på grunn av Haralds politiske offensiv. Aldri har vi hatt større grunn til å kvitte oss med kongehuset. Det er udemokratisk med sånne ikkevalgte politiserende statsledere, og i strid med norsk konstitusjon.

Når kongehuset er så politisk offensivt, blir spørsmålet: Vil kong Harald, eventuelt den enda mer politiske kronprins Haakon, noen gang gripe inn for å virkeliggjøre sine politiske standpunkter? Formelt kontrollerer de militærapparatet i Norge, og er som øverste generaler, formelt, også personlig ansvarlige for ordren om norsk krigsdeltaking med bombing og massedrap i borgerkrigene i Afghanistan, i Libya og i Syria. Egentlig er også de som regjeringa og stortingspolitikerne krigsforbrytere. 

Etter det bevisst falske budskapet om kongens nei 9. april — tar kong Harald og kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit filmen med parktalen som en inspirasjon til en politisk maktoffensiv? 

Kvinnesakskvinnene: Å hindre krig ikke viktigst

Det kan ikke være tvil, de organiserte kvinnene i Norge vil heller ha gjennomslag for flere kvinnekrav i USA enn å hindre mer krig i verden og i Europa. Krig er tydeligvis ikke så kvinnefiendtlig.

Oslo kvinnesaksforening og Norsk kvinnesaksforening arrangerte 26. september et møte med tittel «Kvinneblikk på det amerikanske valget – hva kan og bør vi vente av Hillary Clinton som president?». Det var bare drøyt tjue damer med høy gjennomsnittsalder til stede — og én mann!

Innleder Hilde Restad

Det var tydeligvis viktig for kvinnene å markere avstand til og frykt for Trump som president, som de så på som noe nær uutholdelig. Det til tross for at innleder Hilde Restad begrunna at Clinton var en «hauk», en som lett tyr til militære virkemidler. Restad viste til at Clinton som utenriksminister var mer på linje med forsvarsministeren enn Obama. Hun var en ivrig pådriver for angrep i Libya, og ville være mer aggressiv i Syria (dog uten bakkestyrker). Dag Seierstad har skrivi en omfattende kronikk i Klassekampen om Clintons krigerske holdning. 

Mens altså Trump har sagt at USA har fått lite igjen for krigene for europeerne, bortsett fra hjemsendte kister. Konsekvensene for europeiske statslederes krigslyst med Trump som president, gitt at han står ved sine uttalelser, blei ikke oppfatta som noe interessant. Det er jo veldig interessant. Antikrig og fred er tydeligvis ingen viktig kvinnesak, basert på Kvinnesaksforeningas møte mandag. Med europeiske statslederes krigshissing uten USAs støtte med Trump som president, er jo alternativene enten en ny mer fredsvennlig forsonende politikk overfor Russland, eller fortsatt militæroppbygging mot Russland og en voldsom økning av militærutgiftene som vil bety både skatteøkninger og mindre penger til sosial velferd og kvinner.

Stemninga på møtet mandag var neppe sånn at kvinnene bevisst valgte sosiale kvinnekrav framfor mindre krigshissende politikk. De var bare ikke opptatt av at valget av Trump eller Clinton er viktig for hvor krigersk framtida blir for særlig europeere. Og det er jo ille nok i seg sjøl.

En av kommentatorene til «USA-ekspert» Hilde Restad sin innledning, Liss Schancke fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, IKFF, tok imidlertid opp det at Clinton var en hauk, og forutsatte at følgende måtte skje med henne som president: Stans av all den ulovlige overvåkinga, benåding av Edward Snowdon, gransking av invasjonene i Libya og Afghanistan, reduserte militærutgifter og gå bort fra at USA er et eksepsjonelt land med forpliktende verdensoppgaver; noe hun kalte et ulogisk og meningsløst dogme. Schancke pekte på at Clintons omsorg for barn var forferdelige når en tenker på hvordan afghanske kvinner og barn blei behandla gjennom Clintons Afghanistan-politikk. Det blei likevel ikke et tema som fenga damene, og Schancke avslutta også med å håpe både på Clinton og at hun ville føre en god politikk. Overraskende og lite troverdig konklusjon, ala «måtte hell og lykke følge deg».

Men nå var egentlig ikke temaet hvem som er best av Clinton og Trump, men «kvinneblikk» på hva de kan og bør vente av henne som president. «USA-ekspert Hilde Restad» innleda med en del interessante observasjoner om hvordan Hillary har framstilt seg og hvordan hennes kandidatur har blitt mottatt i 2008, 2012 og i dag. Restad sa at Clinton i 2008 ville markere seg som en kompetent person som «tilfeldigvis» også er kvinne. Mediedekninga av henne var kjønnsbasert, at hennes stil var viktigere enn innhold. Og spørsmål som: Kan en kvinne eldes mens vi ser henne på tv? (På CNN finnes det vel ingen kvinner eldre enn 40 år?). Synet på kvinner i USA er svært ulikt norsk og europeisk. Videre framheva Restad: Clinton har også noe personlig imot seg, hun er ikke «likandes», noe som er svært viktig for en politiker i USA. I 2008 var hun dessuten for Irak-krigen, det var et problem for henne som for McCain. Nå lanserer Clinton seg som en historisk kandidat – første kvinnelige presidentkandidat for et av de store partiene – akkurat som Obama gjorde: Første farga president. Og nå er hun trygg på å være feminin. Hun er mer komfortabel med å være kvinne og bestemor. Dessuten har mediene i USA endra holdning til hvordan en omtaler kvinner — men ikke Trump. Hun får god oppslutning om jobber hun har gjort, men motstand mot seg når hun stiller til valg. 

Ellers var også Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marit Nybakk med som kommentator. Oppmuntrende nok sa hun at invasjonen i Libya var feil, og basert på vår manglende forståelse av situasjonen der. Men Nybakk mente at Clinton ikke er en hauk, fordi hun bare har vært minister før (!).

Ellers så ble det sagt i debatten at familien Clinton har inspirert et hat i USA siden 1992. Knapt noen familie er blitt granska så mye som dem. Det er unormalt og merkelig det som nøres opp mot dem. Granskerne finner ikke noe «ild», bare «røyk» og mye dumt. Røykleggerne er nærmest en høyreindustri som har dette som hovedoppgave.

OBOS mot beboerne

Dette innlegget står på trykk i Dags-avisen i dag:

OBOS markedsfører seg som en boligbygger som tar beboernes parti. Det var en sannhet. Nå er OBOS først og fremst en boligutbygger med fortjeneste som mål. OBOS skyver medlemmene foran seg som et demokratisk alibi. Medlemmer som ingen innflytelse har på OBOS sin politiske utvikling.

Boligprodusentenes Landsforbund slipper stadig til i NRKs Dagsrevyen for å fremme sine økonomiske særinteresser. Som når boligprodusentene kritiserer myndighetenes krav til god utforming av boligene. Og motarbeider at boligprosjekter blir tilrettelagt for et helhetlig bomiljø, ikke bare for flest toroms leiligheter som bare fører til dårlige bomiljø. Boligprodusentene vil gjerne skyve OBOS foran seg i sine politiske framstøt. For da kommer det ikke så klart fram at det dreier seg om utbyggere som bare er opptatt av å tjene mest mulig penger

Som et siste eksempel er OBOS sin tolking av borettslagsloven når det gjelder bruk av leiligheter til hotellvirksomhet. OBOS mener at det ikke er åpenbart at slik næringsmessig bruk av borettslagsleiligheter til hotellvirksomhet gjennom utleiefirmaet Airbnb bryter med borettslagsloven. Verken Kommunaldepartementet, Norske Boligbyggelags Landsforbund eller Ungdommens Selvbyggerlag USBL er så positive som OBOS til å bruke en borettslagsleilighet til slik hotellvirksomhet. Dette bekrefter OBOS sin skuffende politiske utvikling. Hvis OBOS sin tolking hadde vært riktig, burde jo OBOS med sin påståtte beboervennlige profilering i det minste straks bedt om en klargjørende lovendring. Men politikerne har ikke ment at borettslagsleiligheter kan brukes til hotellvirksomhet.

OBOS bygger også i økende grad selveierleiligheter, noe som legger til rette for at private boligeiere kan kjøpe opp et stort antall leiligheter som de tjener seg rike på å leie ut. Til dem med dårligst råd.

OBOS står nå for en boligpolitisk utvikling som Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre jubler for. Men hvis også Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti gjør det, ser det trist ut for framtida til norske bomiljøer og det at nordmenn også i byer fortsatt skal kunne eie sine egne leiligheter.

Klassekampens politiske plattform: Tilslørende illusjon

Klassekampen, «Venstresidas dagsavis», har én formell og en annen reell plattform. Reelt forutsetter avisa at Arbeider-partiet hører med til venstresida. Det til tross for at avisas lederartikler og flere andre reportasjer er imot Aps krigspolitikk, Aps kamp for underkastelse av EU-kommisjonen og til Aps sosiale nedskjæringer. 

Sist fredag skreiv Klassekampens nyhetssjef Kjell-Erik N. Kallset om et felles politisk prosjekt på venstre side. Der Ap hører naturlig med. Jeg sendte et motinnlegg samme dag, men som med innlegget om Aps kontroll over LO er jo dette ikke så interessant som om Munch skal uttales monk eller munk og andre viktige debatter. Det er ikke ubehageligheter om Ap og LO leserne liker å lese om. Mitt avviste innlegg fortsetter slik:

Det er ikke til å betvile at det Kallset 16.09 omtaler oppfattes som en realitet av nesten alle dem som regner seg for å høre til venstresida. Men det er likevel en illusjon om Ap han bringer videre, og som tilslører virkeligheten.

Arbeiderpartiet støtter og utfører i dag en aggressiv og krigersk utenriks- og internasjonal politikk, med statsødeleggende formål. Økonomisk kjemper Arbeiderpartiet hardt for å redusere nivået på pensjonene til mange hundre tusen statsansatte, foruten resten av befolkninga. Alle sosiale og nasjonale tiltak Arbeiderpartiet arbeider for er formelt kriminalisert av EØS-avtalen som Arbeiderpartiet sterkt slåss for. Som Ap også kjemper for handelsavtaler med mellom USA, Canada og EU som vil forby omtrent alle offentlige fellestiltak. Sammen med Frp og Høyre stemmer Ap for å underlegge norske finansinstitusjoner EU-kommisjonens pålegg,  i strid med Grunnlovens bestemmelser for slik myndighetsavståelse.

Standardargumentet mot kritikk av Aps faktiske politikk er alltid at «vi skal hjelpe Ap til å ta et riktig standpunkt». Unntaksvis kan et nederlag utsettes. Men venstresida taper nesten alltid enhver viktig strid med Ap. Sosialdemokrati som ideologi med politisk styrt markedsøkonomi finnes ikke lenger etter kommunismens fall. Slike partier i Europa danner regjeringer med de mest høyreorienterte partiene, og fører ellers samme politikk.

I 2005 fikk jeg, etter flere diskusjoner, på trykk en lengre artikkel her i avisa om den feilaktige vurderinga av Ap, «Fra bedrag til selvbedrag». Situasjonen er vesentlig mye verre i dag enn da. Det aller verste er imidlertid at det knapt finnes noen som innser og forstår at Ap er et krigshisserk og asosialt parti og som tar opp kampen mot partiet.

Kaj Skagen: Kongens tale glatter over og underslår uenigheter: dvs skjerper dem

En av de mest kritiske samfunns-observatørene i Norge er Kaj Skagen, fast kommentator i Dag og Tid.  I gårsdagens nummer skriver Skagen om kongens tale. Han trekker fram både feil og logiske brister i den talen. 

Redaksjonen i Dag og Tid framhever dette fra artikkelen hans: «Kongen la i hagefesttalen sin så sterk vekt på dei individuelle skilnadene at det vert eit stort behov for å høyra kva som bind saman.» «Ein større fellesskap treng eit minimum av konkret, sams grunnideologi som kan motivera oss til respekt og toleranse for det og dei som er annleis enn oss sjølve».

Skagen er opptatt av hva kongens tekst sier og ikke sier: «Eg trur at talen i praksis opnar for en radikal fleirkultur utan sameinande element.» Når kongen sier at dette landet består av «fremfor alt mennesker», innvender Skagen: «men det universelt menneskelege er jo noko alle menneske i heile verda har, og er ikkje noko særkjenne for norske statsborgarar eller noko typisk for Noreg som skulle knyte oss meir saman med kvarandre enn til dømes med folk frå Kina eller Moldova». «Samlande kulturell identitet, …, finst ikkje i talen til kongen». «Alt kulturelt vert såleis framstilt som noko som individualiserer oss og skil oss frå kvarandre.» Og da tenker Skagen på uttalelsen til Margareth Thatcher: «Det finst ikkje noko slikt som eit samfunn.» Fundamentet, tråden i kongens tale, hevder Skagen er: «Vi er i grunnen berre kundar på ein marknad for livssyn og fritid, arbeid og varer. Vi er alle like for kapitalen.»

Når kongen sier: «At vi skal kjenne at vi — på tross av all vår ulikhet — er ett folk.», kommenterer Skagen: «Her har alle dei ulike einskildindivida på gåtefullt vis skaffe seg «tillit, fellesskap og raushet», fått kjærleik til kvarandre og gått opp i ein høgare folkeeinskap av mystisk karakter.»

Skagen mener at det fellesskapet kongen snakker om ved å vise til Bjørnsons grunnlag for å skrive om nasjonen gjennom nasjonalsangen «Ja, vi elsker», mangler fundament. Nasjonalsangen uttrykker noe helt annet enn det kong Harald opp til. «Nesten alle versa i «Ja, vi elsker» handlar om korleis slektene attende til gamal tid levde og døydde for Noregs fridom og sjølvstende». Mens kongen sa: «Det er ikke alltid så lett å se hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er — og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Mot kongen innvender Skagen: «Såleis har nordmennene ikkje ein gong heimane sine i det same landet, hjarta deira er spreidd for alle vindar. Og likevel skal vi vera «eitt». Dermed privatiserer kongen heimkjensla og nasjonalidentiteten, som vert spreidd over heile jorda på tvers av alle grenser.» Med denne uttalelsen mener jeg Harald enten gjør seg til konge over hele verden, eller så oppløser han staten Norge og reelt abdiserer.

Skagen mener at det som har knyttet nordmennene sammen til en nasjon på Bjørnsons tid og hundreåret etter, «er no borte eller så sterkt svekt at det vanskeleg kan nemnast i nokon tale». Der håper jeg og tror jeg at Skagen tar feil. Skagen fortsetter: «Men då må noko setjast i staden om Noreg på sikt skal overleva som sosial og kulturell fellesskap og dermed som sjølvstendig nasjon. Ein kan ikkje rekna med at «tillit, fellesskap og raushet» er noko som boblar fram av menneskenaturen av seg sjølv. Tvert om kan den individualiseringa kongen talar om, like mykje vera ei kjelde til strid som einskap.» «Sjumilsspranget frå skildringa av samfunnet som berre ulike einskildindivid og til eit mystisk «Noreg» der vi alle er «eitt», underslår at ein større fellesskap treng eit minimum av konkret, sams grunnideologi  som kan motivera oss til respekt og toleranse for det og dei som er annleis enn oss sjølve, og sosiale institusjonar som dyrkar fram denne ideologien…»

Det er neppe overraskende hvor samstemt ukritiske den bransjen som markedsfører seg som «kritisk», mediene, har vært i analysen av kongens tale. For Skagen har helt rett at i kongen med talen skjerper de reelt eksisterende politiske motsetningene han underslår i talen sin. Når kongen nevner nordmenn fra ulike deler av landet «i same andedrag» som innvandrere fra Afghanistan, Somalia, Sverige og Syria, «underslår han utfordringane med integrering av menneske frå område med annleis moralsystem og nasjonalkjensle». Skagen mener at kongens måte å oppfordre til toleranse på, er prisverdig, men «tryllar bort» alle uenigheter ved å gjøre dem til friksjonslaust individuelt mangfald, «så er han inkluderande på overflata, men utgrensar under handa alle dei andre som ikkje deler synspunkta hans på fleirkultur, innvandring, nasjonal identitet og liknende spørsmål. Men dekkjer ein over desse motsetningane, vert dei berre styrkte.»