Ja, massevoldtekter er ikke bra, men… og men: Det er dere som er like ille og egentlig verre. Dere er problemet!

Som partileder og viktig medlem i innvandrings- og muslimfronten i Norge, der Dagbladet er en sentral avis, hadde Rødts leder Bjørnar Moxnes en kronikk i den avisa 12. januar i år.  Han forstod den politiske konsekvensen av de mange masseovergrepene og voldtektene mot kvinner på offentlige plasser mange steder i Tyskland og i Europa kunne få for elitens og de «venstre»-orientertes store ide om økt innvandring og tilpasning av europeiske tradisjoner til de arabiske og muslimske skikkene. Derfor måtte han rykke ut for å sette «skapet» på plass. For det er nemlig ikke arabere og dem som med utgangspunkt i den muslimske lære om kvinnen som ikke likestilt menneske, som driver med slike organiserte masseovergrep som er noe problem. Det er det nemlig hvite middelaldrende menn i ikke-akademiske yrker som driver med.

Et høyst vanlig og tradisjonelt politisk innlegg som det går 63 av på dusinet og som alle debattredaktører slåss om å få på trykk i sine mer eller mindre identiske medium. Men denne gang skjedde det noe både overraskende og svært gledelig: To Rødt-medlemmer på Sørlandet tok til motmæle og karakteriserte Moxnes´ innlegg som en relativisering. Motinnlegget til de to Rødt-medlemmene, Halvor Fjermeros (tidligere journalist i Klassekampen) bystyremedlem i Kristiansand og Øyvind Andresen, leder i Vest-Agder Rødt, kom merkelig nok på trykk i Klassekampen, med blå utheving. Innlegget var en avskrift av et blogginnlegg på Fjermeros´ blogg,  men Klassekampen fjerna et avsnitt om de omfattende seksuelle overgrepene i Rotherham i årtier i Storbritannia som blei tia i hjel av en samla engelsk presse av redsel for å spre rasisme.

Moxnes svarte alt lørdag på Facebook på Fjermeros/Andresens innlegg i lørdags-KK.  Innlegget hans i Dagbladet var forutsigbart, og følger den europeiske «venstre»-linja: «Men noe skurrer når…» Og etter «men» kommer «vi» (de mener «dere») er ikke noe bedre! Så fortsatte Moxnes med refrenget «Det er ikke bra, men…» En klinkende klar relativisering, akkurat som Fjermeros og Andresen skreiv. Moxnes  fortsatte hele artikkelen etter denne argumentasjonstråden; «men». Som Rødts nestleder, Marielle Leraand, for et par år sida sa på mitt muntlige spørsmål om hun kunne ta avstand fra kvinnediskriminerende plagg som hijab, nikab og burka: Det ville hun overhodet ikke, fordi det var like ille at norske ungjenter av foreldrene fikk lov til å gå med bikini-overdel! Hun er nok feminist av høyeste orden, må forstås! Og Leraand er ikke aleine, alle innvandrings- og muslimsympatisørene på Facebook uttrykker det samme: norsk kvinnebehandling av både voksne kvinner og små jenter er like ille som den muslimske, så hold bare kjeft dere muslimhatere!

I den danske avisa Politiken skriver deres faste kommentator, forfatter og idehistoriker, Rune Engelbreth Larsen, etter samme linja, samme dag som Moxnes i Dagbladet : «Kvindeforagten findes skam ogsaa i vores egen kulturarv» med artikkeloverskrift «Lad oss kigge innad efter Köln. Kvinder krænkes af mænd overalt i verden, derfor kommer vi ingen vegne ved at reducere debatten til islam og flygtninge.» Ingebrigt Steen Jensen har fått to og et halvt tusen «likes» på en relativisering om at katolske geistlige i 40 år har forgrepet seg på unge gutter, så kritiser ikke dem i Köln! De kunne valgt å si: Slike masseoverfall har vi ikke hatt i Europa før, det er en klar forverring av kvinnebehandling, og vi tar fullstendig av stand fra det. Punktum! Men de kommer alltid med sitt «men»: det er alltid noen som er like ille eller verre. Og da er det ikke så ille?

De kulturelt baserte kvinnefiendtlige masseovergrepene over hele Europa fra innvandrere som nå fortsetter er ikke en høyst ordinær vanlig europeisk kvinnediskriminerende handling, det er noe kvalitativt nytt og en klar forverring av kvinnediskriminering. Kan en ikke ta avstand fra disse overgrepene uten samtidig å si alt annet er det samme og like ille, sier en bare at en ikke vil ta avstand fra det. Og det er det heller ingen grunn til å tvile på at de ikke vil.

Det er tidligere gitt en annen karakteristikk av slike retoriske knep: «whatabout-ism». Det er alltid noen andre som er like ille eller verre, så kom ikke her! Eller som fartsovertredere sier til politiet når de blir tatt: Hvorfor tar dere meg når dere ikke tar drapsmenn og tjuver?

Moxnes mener at han gjør et forsøk på å ta avstand, men jeg kan vanskelig se at han verken vil det eller klarer det. Han taler til menigheten, og da trenger han ikke skjerpe seg. Fortsatt er problemet dem som er uenig med han i synet på innvandringens omfang og konsekvenser. Moxnes gir inntrykk av at han mener at det bare er noen som er verdige til å ta avstand fra slike masseovergrep, «taharrush gamea», og det er de som oppfyller kravet til å være perfekte feminister. For tar de ikke avstand fra absolutt all kvinnediskriminering og forakt, etter deres definisjon og av alle grader slik som han påstår han gjør, så er de ikke verdige til å kritisere masseovergrepene. Det får bare innvandringsentusiastene gjøre — når det passer dem eller når de blir tvingi til det.

Moxnes & co vil ikke se det graverende i masseovergrepene, fordi det ikke passer inn i det politiske hovedbudskap deres med at alle muslimer er uskyldig anklaga og forfulgte, ingenting galt mener eller gjør og at det er vanlige hvite nordmenn som er de egentlige verstingene på alle områder både i Norge og ellers i verden. Dette politiske budskapet deler Moxnes foruten partimedlemmer flest i Rødt og SV med alle «venstre»-orienterte i Norge og i Europa, de fleste universitetstilsatte og de fleste journalistene og redaktørene: De som styrer det offentlige ordskiftet og utgjør den «opplyste allmennhet.» Uten at de er særlig opplyste, de bare gløder for det «det gode budskap» helt uavhengig av hvordan virkeligheten måtte være.

Moxnes kommer også med en annen svært interessant påstand: Se ikke ned på de innvandrerne som kommer fra muslimsk prega land, de har kanskje nettopp flykta fra muslimsk undertrykking og diskriminering. «…at en del flykter nettopp fra denne kulturen (eller ukulturen)». Ja, nettopp! Poenget er bare at disse ikke er «venstre»sidas helter, de er faktisk venstresidas motstandere og avskypersoner! De som har flykta fra muslimsk undertrykking vil tilsvarende heller ikke vite av «venstre»orienterte, for de støtter deres undertrykkere! Trenger jeg nevne Salman Rushdie? Han er vel ikke akkurat europeiske «venstre»orienterte sin helt, «motbydelig provoserende» som han har vært mot muslimer? «Venstres» budskap var klart: Det er Rushdie som er problemet! Amal Aden, Lily Bandehy, Shabana Rehmann Gaarder og Walid Al-Kubaisi er noen av de verste «venstre»orienterte i Norge kan tenke seg, rett og slett fordi disse flyktningene fra muslimsk undertrykking blir sett på som forrædere som ødelegger det idealiserte bildet en gjerne vil ha av muslimer og muslimsk tro. Det er ikke for ingenting at Al-Kubaisi har skrivi om sånne som Moxnes: «…ein typisk venstreradikalar, prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer» (Dag og Tid 01.08.14). Al-Kubaisi mener at de sekulære muslimene ikke passer inn i de «venstre»-orientertes bilde.

Politikken til Rødt og SV, som vi kjenner til, er klinkende klar, utmeisla gjennom tiår, fra Khomeinlis maktoverttaking i Iran som utpekt verdensleder i kampen mot imperialismen: all kvinneundertrykking i verden, som alt annet, er minst like ille i Norge, om ikke egentlig verre.

Moxnes bekrefter på utmerka vis Al-Kubaisis påstand om dem han karakteriserer som islamovenstre: «…, nordmenn på venstresida som i praksis stør dei religiøse muslimane. Heilt sidan dei støtta Khomeini i 1979, har dei hatt ei for ukritisk haldning til islamismen. Mange på venstresida har indirekte støtta Hamas, Hisbollah og Den muslimske brorskapen i ei mistydd tru på at dei støttar dei undertrykte. I Noreg har dette ført til at dei har oversett dei sekulære og liberale muslimane. Dei har ikkje kritisert hijab på born i barneskulen. Og sjølvsagt har dei gått inn for hijab i politiet» (Dag og Tid 30.10.15)

Kaj Skagen: Velfortjent pris — hvorfor fra Klassekampen?

Kaj Skagen har helt fortjent fått en pris for sine politiske kommentarer. Han er kommentator i Dag og Tid, der han skriver artikler som som «Då Jan Egeland fekk styra landet», 19. juni 2015. Om Jan Egelands krav om å ta imot 10 000 flyktninger som styrte Arbeiderpartiet og Stortinget. Skagen kritiserte også den moralske svøpen Gunnar Stålsett kom med i forrige nummer i Dag og Tid med artikkelen «Religionskrig i den politiske sona» 8. januar i år. I den kraftige stormen av moralske anklager mot meningsmotstandere, er Kaj Skagen en viktig motstemme.

Men at Klassekampen gir han en pris, er ikke umiddelbart lett å forstå. Heller ikke at Ulrik Imtiaz Rolfsen fikk den for 2014. Klassekampen er avisa til den moralistiske sjølsikre universitetseliten, og trykker derfor leserinnlegg med anklager om «skam» i tillegg til de tradisjonelle skjellsorda overfor dem en er uenig med. Også innlegg med «hjertesukk» for ønsker om å sende motdebattanter til Mars, trykker avisa. Journalistikken i Klassekampen er heller ikke slik at den passer med Skagens synspunkter, snarere tvert imot. Stikkord: Åse Brandvold. Men det er heldigvis et lyspunkt ved avisa: Som Kaj Skagen sa ved prisutdelinga (sikkert litt for å være høflig også): «Jeg føler meg ofte beslektet med synet som kommer fram på lederplass i Klassekampen». For det er vanligvis redaktør Bjørgulv Braanen som skriver lederne, og Braanen uttrykker et mer realistisk syn på spørsmål om innvandring, er mer kritisk til toleranse for intoleranse og mer positiv til nasjonal sjølråderett enn «venstre»orienterte flest. Uten at Braanens ledere svekker avisas tilpasning til hovedtyngden av de kjøpekraftige leserne, den nye grenseløse intellektuelle eliten, til dels sterkt religiøst fundert.

Samtidig har prisutdelinga også et bevisst politisk mål fordi den er et valg av «verdige kritikere» blant alle med meninger «motstrøms», eller akseptable kritikere. Ingen prisvinner av denne typen er uten lyte. Det kunne vært valgt andre som også kunne vært en slik ytringspris verdig. Som Kjetil Rolness eller Halvor Fosli. Eller Bjørn Nistad, som dessverre blei sendt til Mars av Klassekampen. Eller Pål Steigan for bloggen sin, «Steigan blogger». Men Steigan er jo en fullstendig utenkelig vinner av Klassekampens Neshornpris, uansett kvalitet Steigans blogg måtte ha eller få. «Alle veit jo det», som Kari Bremnes synger i Håvard Rems norske oversetting av Leonard Cohens tekst.

Hvorfor framheva statsminister Solberg en som besøker eldre nordmenn?

Ut fra ommøbleringa av regjeringa med Sylvi Listhaug som ny innvandrings- og integreringsminister, var statsminister Erna Solbergs nyttårstale overraskende og vanskelig å forstå. Den kunne ha vært skrivi av de fleste partilederne i Norge, og særlig av en Rødt- eller SV-leder eller en av lederne av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene. Erna Solberg trakk fram tenåringen Ali Al-Jabri fra Stovner som et stort ideal og et menneske å framheve for å vise at «integrering ikke trenger å være vanskelig».

Solberg sa om Ali Al-Jabri: «Han og andre unge besøker eldre, til gjensidig glede og nytte. Besøksordningen er et forbilde for unge fra hele landet.» Men er en slik besøksordning virkelig viktig for integreringa? Det sa ikke statsministeren noe om. «Integrering» er et svært uklart begrep som de færreste legger det samme i. Men besøksordning for eldre, mens for mange innvandrere strever og er til dels er motvillige til å lære seg norsk, til å ta utdanning, motvillige til å ta til seg norske og moderne skikker fra et postindustrielt samfunn og komme seg i arbeid? Virkelig? Besøksordning for eldre pleietrengende nordmenn må vel være noe av det minst viktige integreringstiltaket for innvandrere eller nordmenn med innvandrerbakgrunn som ikke liker norske tradisjoner og skikker?

Å initiere en besøksordning er sjølsagt positivt i forhold til mange andre tenkelige samfunnsaktiviteter, særlig blant dem som noen få innvandrere tyr til. Men hvor viktig og riktig er egentlig sånne besøksordninger? Jeg er veldig skeptisk til sånne besøksordninger fra helt ukjente mennesker, når jeg prøver å sette meg inn i en situasjon der det er jeg som er eldrehjemsbeboer (noe jeg håper at jeg slipper). Dessuten er jeg en sterk tilhenger av offentlig tjenestetilbud, som et tilbud jeg har krav på som skattebetaler. Og der jeg slipper å bli tvunget til ydmykt å be om takk. Jeg er tilhenger av prinsippet «Gjør din plikt, krev din rett». Men det er forståelig at en partileder for et parti som markedsfører seg på å privatisere mest mulig av det offentlige helsetilbudet, trekker fram et slikt privat tilbud som en besøksordning på et eldrehjem. Hvem er det på sykehjem, eller i sine egne hjem, som har spurt om å få nordmenn med muslimsk foreldrebakgrunn på besøk? Thomas Hylland Eriksen og Lars Gule er da vel ikke pleiehjemspasienter ennå?

Som vellykka personer på det statsministeren kaller «integrering», ville jeg heller trukket fram stortingsrepresentantene Tadja Hadjik og Abid Raja. Begge har vist at du kan komme deg fram med å legge den førmoderne kulturen bak deg. Den som fortsetter å prege altfor mange av dem som kommer fra områder med en slik kultur. Og dessverre i økende grad fra andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere fra slike områder. Hadjik, nynorskbrukeren, har markert seg mot det muslimske symbolet for undertrykking av kvinnene, hijab på jenter, mens Raja har imøtegått de innvandrerne som ikke vil tilpasse seg forholda og skikkene i det landet de har innvandret til. Men slike standpunkter er jo ikke så populære å ta fram overfor det dominerende innvandrings- og muslimsforsvarende norske politiske sjiktet, tydeligvis heller ikke for en statsminister.

Erna Solbergs danske regjerings- og parti-kollega, stats-minister Lars Løkke Ras-mussen, sa noe helt annet i sin nyttårstale, idet han kalte flyktningstrømmene mot Europa og Danmark som kanskje den største og mest kompliserte krisen i dette århundret, og videre i følge den danske rikskringkastinga sa med min oversetting: 

«La oss være ærlige overfor hverandre: Vi er utfordret. Det utfordrer vår økonomi, når vi skal bruke mange ekstra milliarder på asylsøkere og flyktninger. Penger, som ellers kunne gått til helse, utdanning og flere private arbeidsplasser. Og det utfordrer vår samhandlingsevne, når det kommer mange hit fra helt andre kulturer som er fremmed overfor de uskrevne regler og normer som er så innlysende for oss.»

Vi kan oppsummere statsminister Erna Solbergs nyttårstale med å si at det politiske budskapet som Fremskrittspartiet de siste månedene har fått økende oppslutning om, ikke har fått noe gjennomslag i den regjeringa dette partiet er med i.