søndag 27. juni 2010

Kommentar til Anders Heger om Richard Herrmann

Anders Heger har i sin faste kommentar i Dagsavisen 26.06.2010 omtalt Richard Herrmanns død under overskriften «Stemmen» med kommentaren «De lager ikke journalister som Richard Herrmann lenger».

Jeg er ikke så opptatt av spørsmålet om Richard Herrmann var en god journalist eller ikke. Jeg er tydeligvis eldre enn Heger, og jeg tente ikke på Herrmanns kåserireportasjer, uten at det skal brukes mot Herrmann. Jeg konstaterer at mange likte han, og han hedres som en stor formidler av britisk historie og nåtid.

Men jeg husker også dette, gjengitt etter Hans Fredrik Dahls artikkel om Herrmann i Store Norske Leksikon etter Norsk Bibliografisk Leksikon:«1966 ble han kalt hjem til Marienlyst for å overta etter Halfdan Hegtun som leder av utenriksavdelingen. Her ble han imidlertid innhentet av fortiden, da Dagbladets Jan Eklund i artikkelen “Det skal være en grense” på avisens vegne reiste protest mot at “folk som sviktet for 25 år siden” skulle kunne få en så fremtredende stilling. Dette uforsonlige møtet med Norge fikk Herrmann til å snu og vende tilbake til London, der han fortsatte som korrespondent.» Bakgrunnen var at Herrmann under krigen, i 1941, «fikk tilbud» om jobb i Norsk Telegrambyrå som da var under kontroll av de tyske naziokkupantene, og Herrmann måtte melde seg inn i NS for å få den etterlengta journalistjobben. Hans Fredrik Dahl som har skrevet denne SNL-artikkelen, skreiv videre i artikkelen jeg viste i forrige lenke: «medlemskapet varte for Herrmanns del bare noen uker. I forståelse med ledelsen opptok de det de anså som et proforma medlemskap for å holde landets sentrale nyhetsinstitusjon unna reell NS-innflytelse. Linjen viste seg like fullt effektiv, idet NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Men ved oppgjøret etter krigen ble slike tilfeller sett strengt på. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, bestemte Norsk Presseforbund ved sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode.» Andre journalister valgte andre motstandslinjer enn Herrmann og hans politiske journalistvenner, som også mange av hans medstudenter gjorde. Hans Fredriks Dahls påstand om at linja med å gå inn i NTB var en vellykka motstandsstrategi, kan det stilles spørsmålstegn ved i og med at Dahl generelt er meget vennlig stemt til NS-medlemmenes argumenter for sin okkupasjonsvennlige linje (av mange kalt forræderi), og dermed også til dem som var motstandere av okkupasjonen, men som ville «samarbeide» med okkupantene «om fred». Dahl setter vel snart satt likhetstegn mellom okkupantenes støttespillere og motstandsbevegelsen?

Herrmanns kortvarige medlemskap i NS og arbeid for et nazikontrollert NTB, trenger ikke svekke Herrmanns popularitet og anseelse som kåsør eller journalist. Men om det ikke er noen hovedsak: også hans valg under krigen hører med i helhetsbildet. Særlig hvis han aldri kommenterte dette, for eksempel i 1966 da striden stod som hardest, men bare dro snurt tilbake til sitt kjære England igjen.

fredag 25. juni 2010

Hvilken begrunnelse mot oljeboring?

SV, og dels Sp, har profilert seg på motstanden mot oljeleting og oljeboring i Lofoten og i Vesterålen. Også miljøorganisasjonene har vært veldig imot boring her. Motstanderne mot oljeboring har fått økt oppslutning på grunn av oljelekkasjen i Mexicogulfen. Mens særlig Arbeiderpartiet i Nordland, og sikkert også arbeidere flest, ser på oljeboring som en mulighet til å skaffe seg arbeidsplasser og at oljevirksomheten i tillegg skal gi økonomiske ringvirkninger i tillegg.

For Stoltenberg og Ap-ledelsen kan det være behagelig å vise til ulykken i Mexicogulfen som argument for å si nei, og så slippe en mulig regjeringskrise. I tillegg har jo mulighetene i Barentshavet nå åpnet seg som en erstatning for Lofoten og Vesterålen. Men for ikke å slå hendene av eget parti, og vel også eget grunnsyn, sier han i morges at ingen områder er fredet for oljeboring.

Hensynet til klimaendringene og miljø krever en annen politikk enn den som føres i verden nå. Det må være hovedbegrunnelsen. For jeg synes ikke det kan avvises enkelt at olja ikke kan ilandføres på en sikker måte. Jeg tror faktisk at det er mulig å bygge og ilandføre olja på en sikker måte. Og at sannsynligheten for et slikt uhell er så liten at det betyr mindre at konsekvensene kan bli enorme. Naturen har jo også en fantastisk egenevne til å rense seg opp. Jeg er prinsipielt villig til å akseptere at en må ta noen sjanser. For eksempel: Å tru at en skal kunne bygge og drifte jernbaner uten at liv går til spille, er urealistisk. Det er en risiko jeg er villig til å ta. Kanskje ikke helt sammenliknbart, men bare for å si at alt har en risiko ved seg, og risikoen for uhell kan ikke få styre hva en skal gjøre.

Mitt argument for å gå mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og alle andre steder, er at dette innebærer å satse på en energikilde som vi ikke lenger kan basere oss på. Tilgangen på olje og andre fossile kilder må sterkt reduseres slik at den blir så dyr at andre og mer miljøvennlige energikilder utvikles og tas i bruk.

Slike prinsipielle argumenter har imidlertid svært vanskelig for å slå gjennom politisk og i mediene. Men satsinga på sikkerheten som argument mot olja er en dristig veg å gå.

Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor det er så viktig å hente opp mest mulig olje nå straks. Det er mulig det ligger lett og åpenbart i dagen, men jeg finner det ikke på nett, og kan ikke se at for eksempel Oljedirektoratet skriver noe prinsipielt om det. Dette er vel heller ikke noe vår kjære kritiske presse spør om?
Skal jeg anta noe, må det være at Stoltenberg & co tror at om olja ikke tas opp og selges nå, så vil den ikke ha noen verdi når andre og/eller miljøvennlige kilder tas i bruk. Og at rike Norge dermed plutselig blir et fattig land?

Er det ikke også en viktig grunn at de norske regjeringene vil sikre USA en pålitelig oljetilgang, og for at amerikanske bilister skal få kjøre rundt med bensin til 4,9 kroner literen?

Jeg håper jeg kan komme tilbake med mer stoff om norske grunner til å ta opp olja nå.

Et viktig argument mot oljeboring, er jo rett og slett at vi ikke får noen nytte av oljeinntektene. De kan jo ikke brukes i Norge, men brukes til å opprettholde internasjonal finansspekulasjon, og i beste fall til litt infrastruktur i andre land. Ved en virkelig omfattende internasjonal krise vil alle våre oljeinntekter, investert i tall på papirer, forsvinne som dogg for sola. Hadde de vært investert i infrastruktur her i landet, hadde vi i det minste hatt noe igjen.

Det finnes altså svært mange andre viktigere argumenter mot oljeboring og mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen enn faren for oljesøl. Men de er det vanskeligere å nå fram med. I stedet må en satse på risikoargumentet som for øyeblikket er opportunt å bruke. Det er trist, men også typisk for det offentlige ordskiftet.

onsdag 23. juni 2010

Profileringa av Rødt


Partiet Rødt har nylig avslutta sitt landsmøte (30.05.2010). Oppslutninga om partiet har ikke økt de siste åra. Navneskiftet ga ikke muligheter for et nytt medlems- og velgergrunnlag, og det har heller ikke den reelle økonomiske situasjonen med alvorlige økonomiske kriser internasjonalt, og norsk deltaking i imperialistiske kriger, gjort. Ikke en gang den regjeringspålagte høyredreininga av SV har gitt politisk spillerom for Rødt, eller rekruttering av misfornøyde SVere.

Landsmøtet av Rødt resulterte i en politisk massakre i det hele 8 av 12 i landsstyret blei skifta ut. Etter landsmøtet har Rødt framheva at 5 av de 12 lederne i partiet er under 30 år, og at partiet nå hadde fått en leder fra arbeiderklassen (Klassekampen og Rødts hjemmeside). Og nå har det blitt store muligheter for en bedre framtid for Rødt med et nytt og utvida velgergrunnlag?

Den nyvalgte lederen, Turid Thomassen, blei presentert som en fra arbeiderklassen, i motsetning til den avgåtte partilederen, siviløkonomen Torstein Dahle, oppvokst i blokkene på Lambertseter i Oslo. Kristin Clemet blei sitert på at hun kalte Dahle «borgerlig», mens Thomassen til det svarte :«Det er det ingen som kan komme å si om meg».

Arbeiderklassen er ikke definert i Rødts presentasjon av den nye ledelsen. Det er selvfølgelig flott at folk som har kjennskap til vanlige folk sine livsvilkår kommer inn i partiledelser og i styringa i samfunnet, og særlig er det viktig for Rødt. Thomassen var inntil valget som partileder førstekonsulent i avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Førstekonsulent er en stillingsbetegnelse jeg sjøl har hatt, og samtidig vært både organisert og tillitsvalgt i den samme forbundet som også Thomassen er tillitsvalgt i. Hadde jeg påstått å være fra arbeiderklassen i «hine hårde dager» med Thomassens arbeidsoppgaver, ville jeg bare blitt utsatt for forakt og hån av partimedlemmer som var industriarbeidere. Da var «arbeiderklasse» forbeholdt industriarbeidere og andre med tilsvarende arbeidsplasser.

Bakgrunn er ikke uviktig, det er faktisk viktig. Men en må ikke glemme at det ikke er sånn at de egenskaper som gjør en industriarbeider til en god industriarbeider, eller en kvinnelig saksbehandler i offentlig tjeneste dyktig, automatisk kan kvalifisere til å bli leder av et landsomfattende politisk parti. Gjennom den kunnskapstilegnelsen og praktiske og organisatoriske erfaringa som er nødvendig på vegen mot å komme i en posisjon der en kan være aktuell som partileder, mener jeg mye av arbeiderens opprinnelige røtter og verdier forsvinner, og må forsvinne, på vegen. Einar Gerhardsen var vegarbeider og blei statsminister, men det var ikke hans egenskaper som vegarbeider som gjorde han til ordfører, partileder og statsminister. Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard er ikke blitt partileder fordi hun var postbud. Det er ikke slik at den politiske samfunnsinnsikten og organisatoriske egenskaper automatisk kommer gjennom hendenes arbeid med maskiner, eller tastaturet, og gjør en fiks ferdig til å styre partier og staten.

Men ungdommen, da? Ungdom i flertall i ledelsen gir vel en lysende framtid? For det første er det slik at Rødt er et parti med medlemmer og et omland med det kommentatoren Aslak Bonde har kalt «politiske evighetsmaskiner». Jeg mener det er få partier, hvertfall så små, som har så mange medlemmer med lang erfaring, stor politisk innsikt og fortsatt høyt aktivitetsnivå, som Rødt. Og så er altså ingen av disse eldre kvalifisert til, eller har lyst til, å være en av lederne i Rødt? Jeg husker jeg reagerte på all opphaussinga av Aslak Sira Myhre som ble RV-leder som 24-åring. Valget av han blei framheva som et stort pluss for RV. Det viste det seg at det ikke var. Han ville rett og slett ikke være leder særlig lenge. Vervet blei bare et springbrett videre i en annen viktigere karriere, særlig etter at han ikke kom inn på Stortinget. Heller ikke uforståelig, det tar kanskje noen år før en kan vedkjenne seg at noe så slitsomt, og kanskje håpløst, som å bruke så mye tid døgnet rundt på som RV/Rødt, resten av livet, er noe en faktisk vil. — Torstein Dahle tok over, og var det så dumt, da?

En må ikke glemme at det ikke er tilfeldig hvor ungdommen slipper til. Verken i Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet er det mulig å få til et ungdomsflertall i partiledelsen. Det er det heller ikke i noen idrettsklubb av noen størrelse, eller i en lokal fagforening. Når så mange ungdommer kommer inn i partiledelsen i Rødt, er det derfor ikke et tegn på styrke, men det motsatte: at Rødts organisatoriske og politiske styrke er veldig svak. At vegen er åpen, fordi ingen andre vil kjempe om posisjonene. Jeg skreiv om det i min blogg 02.10.2009 (refusert innlegg i Klassekampen). Noen ser det som at ungdommen har fått innflytelse når politikere som unge Torgeir Micaelsen, rundt 30 år, har blitt tildelt vervet som leder av finanskomiteen i Stortinget. Poenget er at Micaelsen ikke har fått det vervet i kraft av egen styrke, at han har skaffet seg en politisk posisjon «det er umulig å komme utenom». Han har blitt tildelt jobben av andre i Ap som har funnet det passende å bruke han som sitt redskap i sin politikk. Mister de som har innsatt Micaelsen innflytelse, er dermed også Micaelsen ute av de innflytelsesrike.

Det finnes en del ungdommer, men det finnes vel en del eldre også?

Arbeiderklassen i dag stemmer først og fremst på Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Skal arbeiderklassen erobres, må det vel legges enda mer vekt på økonomisk politikk? Rødt og partiets medlemmer og sympatisører har gjort mye i pensjonskampen, og i tariffpolitikken. Og imot imperialistiske kriger. Men er det ikke slik at Rødt har blitt svært mye opptatt av individuelle rettighetskrav, akkurat som den intellektuelle middel- og overklassen er, slik som kampen for homofiles rettigheter, flyktninger og asylsøkere og religionsrettighetene til muslimer og andre religioner fra den 3. verden? Dette er vel de verdisakene som har kommet i sentrum når økonomisk politikk har blitt mindre viktig, og der Rødt har et motsatt syn enn arbeiderklassen? Ikke feil å støtte, men hvor viktig? Dette er vel ikke sakene som får arbeiderklassen til å vrake Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet og slutte opp om Rødts kandidater ved valgene? Heller ikke skjønner jeg politikken med å gi inntrykk av at løsninga på imperialismens utbytting av folk i den tredje verden er å la dem innvandre til Europa og Norge. Jeg har også problemer med å tro på Rødts miljøengasjement, det møter intern og ekstern motstand fra tradisjonell arbeiderklassepolitikk.

Slik som verden har blitt, beklager jeg at en politisk retning som Rødt ikke klarer å «finne seg sjæl» og bli et viktig politisk alternativ for folk flest i Norge i dag. Men det er kanskje heller ikke mulig?

Foto: Rødt nytt, fra Rødts nettside

tirsdag 22. juni 2010

Gratulerer Bergen!


I dag blir bybanen i Bergen åpnet - gratulerer! Det er et lite skritt i riktig retning, og jeg gratulerer dem som har klart å kjempe dette gjennom. Mitt nærmest ubetydelige bidrag var å få holde et foredrag 07.10.1991 i Bergens Sporveisfunksjonærers forening til støtte for bybanen. Noen måneder seinere ga jeg for øvrig et intervju til Bergens Tidende der jeg ga uttrykk for at jeg syntes synd på Bergen, fordi hele byen kom til å bli gjennombora og ødelagt av breie motorveger.


Men blir bybanen, en påstått kombinasjon av trikk og t-bane, et effektivt alternativ til bilkøer, eller bare et sosialt alternativ for dem som ikke har bil? Eksklusiv plass for bybanen i sentrum krever vel litt vel mye areal? Er tilrettelegging for privatbilbruk i sentrum fortsatt hovedsporet?


Og blir det sånn at med gjenopprettinga av bytrikken i Bergen, at trikker og trolleybusser igjen blir etablert i norske byer? Det var en stolt ordfører i Bergen, Harry Hansen, som gravla bytrikken 1965, som landets første by, og han sa at nedlegginga av trikken var et framtidsretta tiltak i tråd med Bergens tradisjoner. Framskrittet som alle skrøyt av på slutten av 1960-tallet, var ikke noe framskritt, verken økonomisk, miljømessig eller i forhold til effektiv transport. Det var ikke tilfeldig at bilindustrien kjøpte opp alle kollektivselskap i California, og la dem ned.


Men litt synd er det at en med utforminga av bybanetraseen ikke har klart å ta tilstrekkelig hensyn til syklistenes behov.

Foto fra Bybanens hjemmeside.

mandag 21. juni 2010

Kapitalismen, umoralsk eller logisk umulig?


«- Sådan är kapitalismen, otack är den armes lön», sang Fred Åkerström i sin versjon av danske Per Dichs dikt Kapitalismen. Av alle var det finansmannen Øystein Stray Spetalen som i Dagens Næringsliv på forsida 10.06.2010 «Varsler slutten for kapitalismen». Der pekte han på det faktum at 0,01 prosent av befolkninga i Vesten stikker av med hele gevinsten, og at det er middelklassen som igjen må betale det samme mindretallet for de finansødeleggelsene de har påført andre. Debatten har gått i DN seinere, men uten at jeg kan se at den har slått an i øvrige medier.

Dette er jo egentlig en debatt som burde vært initiert av både Klassekampen og Rødt, og gjerne SV. Rune Skarstein har reist den i «Økonomi på en annen måte», og Krugman med sin bok om finanskrisa i 2008. Men det har vel blitt sånn at det er umulig for kapitalismens kritikere å ta dette opp, uten fra dem som har vært betrakta som kapitalismens største tilhengere. Kapitalismens kritikere møtes bare av et samla politiker- og pressekorps med hån og hoderystende håpløshet, som når pressen møter systemkritikk. Men altså ikke på samme måten som når Spetalen, også kalt Spettis i Vålerenga-kretser, tar det opp. Da blir problemstillinga kommentert seriøst, om ikke akkurat applauderende, av respekterte maktpersoner som statsministeren, de i finansverdenen og andre rikssynsere. Men ut over Dagens Næringsliv, har ikke dette blitt en særlig omfattende diskusjon.

Slik jeg oppfatter Spetalen, er han altså opptatt av det urimelige i at alt overskuddet av samfunnets produktivitet går til en minoritet, at det er spekulantene som var årsak til krisa som støttes av statene gjennom enorme finansieringspakker, og at det nok en gang er middelklassen som må ta belastninga for kapitalismens havari. I tillegg vil han satse på mer realøkonomi, finansmekleren!


«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen.» Karl Marx, Das Kapital. Sitert som et oppslag i Financial Times 18.10.2008.

Å spå kapitalismens død, er en velkjent øvelse blant sosialister og marxister. Marx blir ofte tatt til inntekt for påstanden om at kapitalismen er et umoralsk system. Det mente han muligens også. Men hans hovedpoeng var at han mente å kunne påvise at kapitalismen er et økonomisk system med slike innbygde motsetninger at det ikke kunne overleve til «evig tid», men før eller seinere må bryte sammen. Derfor hadde vel også Marx håpet at mange kunne ta avstand fra kapitalismen på dette grunnlaget, sjøl om de måtte mene at kapitalismen er et moralsk riktig system. I dette perspektivet er Spetalens kritikk interessant, som Paul Krugmans kritikk er det.

I et ekstranummer av tidsskriftet Rødt! har Peder Martin Lysestøl en artikkel om kapitalistiske kriser. Og han viser til at kampen mellom kapitalistene om omfordeling av merverdien skjedde med finanskapital. Omsetninga av derivater i USA økte fra 1 000 milliarder dollar i år 2000 til 20 000 milliarder dollar seks år seinere. «Så skjedde det som ingen politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs.» Og politikernes og statenes løsning på dette er: Reduserte lønninger og reduserte offentlige ytelser. Sånn svekker de kapitalismens fundament enda mer.

Trøsten kan være som økonomiprofessor Steinar Holden har proklamert fra Blindern: Kapitalismen har ingen alternativer, derfor må oppgaven være å rette opp dens svakheter. (Min omskriving av hans ingress i DN 18.06.2010 side 3). Slik John M. Keynes, en sosialøkonom som nå står veldig svakt blant økonomer og politikere, foreslo å berge kapitalismen som system fra krisa i 1930-åra. Keynes ville overstyre kapitalismen ved å sørge for at folk fikk et minimum av kjøpekraft, og satse på offentlige tiltak som satte den økonomiske sirkulasjon i gang igjen. Kapitalistene satset heller på verdenskrig. Kapitalismens redningsmann Keynes blei etter hvert kapitalistenes skrekk og hån parallelt med økende finansspekulasjon.

Erfaringa er klar: Krisene kommer igjen og igjen, neste gang alltid mer omfattende og grunnleggende enn den forrige. Sjøl ikke verdenskriger som forsøk å løse kapitalismens motsigelser, har hjulpet. Lysestøl: «Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag». Jeg er ingen ekspert på Marx, og han hadde vel neppe rett i alt han hevdet i Das Kapital, kan det være trygt å hevde. Men foreløpig er det mer og mer som tyder på at han har grunnleggende rett: at kapitalismen som system ikke kan overleve. Infløkte matematiske likninger fra Økonomisk institutt har ikke vært til annen økonomisk samfunnsnytte enn at likningsmakerne har fått sin gode lønn.

Spørsmålet er bare, slipper vi unna en ny(e) verdenskrig(er) før det irrasjonelle kapitalistiske system gis opp?

Bildet er tatt fra Rødt! nr 2A 2010, side 17.

fredag 11. juni 2010

På felgen

Ukas studentkronikk i Dagens Næringsliv i dag på side 37 var av meg. Artikkel gjengitt i min originalform.

Det kan ikke være mange ganger i norsk presse at sykkelpolitikk blir omtalt på lederplass, og hvertfall ikke i ei riksavis. Det er derfor fortjenstfullt av Dagens Næringsliv 04.06.2010 å kommentere utspillet om sykkelveger fra finanskomiteens leder Torgeir Micaelsen.

I forbindelse med en masteroppgave i statsvitenskap om i verksetting av vedtatt politikk, har jeg sett på gjennomføring av Oslo bystyres vedtak om utbygging av sykkelveganlegg. I 1977 ble det gjennom statens vegplan II (nå nasjonale transportplaner) vedtatt at det innen 1985 skulle være et sammenhengende sykkelvegnett i 72 norske byer og tettsteder. I dag, 33 år seinere, finnes det ingen by eller noe tettsted i Norge med sammenhengende sykkelnett. Målsettinga blei i Nasjonal transportplan 2010-2019 endra til at 50 % av norske byer og tettsteder med over 5 000 innbyggere skal ha en plan for sammenhengende nett (etter tips fra Egon Olsen?).

I dag er 69 norske kommuner med i sykkelbynettverket. Men det finnes likevel ingen sykkelby i Norge: Ingen med et sammenhengende sykkelnett, ingen by med anlegg med kvalitet som vegplan II i 1977: «med minst like høy standard som bilvegene, god og hensiktsmessig linjeføring, et godt dekke som er belyst og at de vedlikeholdes tilfredsstillende sommer og vinter». Hele sykkelbynettverket er bare hykleri og bør straks legges ned.

Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Nesten ingen av de økonomisk og politisk krevende tiltaka er gjennomført. I de tre åra fra 2006 til 2008 blei det bygd 1 100 m sykkelveg! Av de tiltaka som bystyret vinteren 2006 vedtok skulle være gjennomført innen 2009, er ingen gjennomført i indre by! Og det nytter ikke å skylde på at det er bilpartiet Frp som har hatt byråden for transport siden 2004. Ikke var det bedre når Arbeiderpartiet og SV hadde byrådsmakt (Raymond Johansen, da SV, var samferdselsbyråd fra 1992-95). Virkeligheten er at sykkeltiltak ikke er en viktig nok sak for noe parti i Oslo, og heller ikke for noe parti noe annet sted i landet.

Som buskerudpolitiker kjemper Torgeir Micaelsen for at Helse Sør-Øst skal iverksette tidligere sykehuseier Buskerud fylkeskommune sitt vedtak om å bygge nytt sykehus en mil utafor Drammen på en gammel dynamittomt. Et tiltak som sterkt vil øke privatbilbruken, koster milliarder og ikke er i samsvar med Helse Sør-Øst sine nåværende planer og behov. Prosjektet Micaelsen har penger til er bare nok et kompensasjonsvedtak for fantasiløse buskerudpolitikere som fortsatt sutrer over at de ikke fikk hovedflyplassen til Hurum. Finanskomiteens leder burde vite hvorfra han kan ta penger til sin påstått ønskete sykkelvegutbygging.

Partifellen, statsminister Stoltenberg, innrømte tidligere i år at det går for sakte med sykkelvegene i Oslo, men han skyldte på vanskelige reguleringssaker. Andre politikere skylder også på planmyndighetene. Som de også skylder på manglende bevilgninger. Men når den nye hovedflyplassen, flytoget dit, Operaen, Bislett og Holmenkollbakken blei bygd, da var ikke penger og reguleringer noe problem. Hvorfor?

Jeg kan ikke forstå at det på noe annet samfunnsområde er et større misforhold mellom ord og handling enn når det gjelder sykkelveganlegg. Ikke på noe annet område skryter et samla politikerkorps så uhemma av at de er fullstendig maktesløse.

Dagens Næringsliv er for snill med Micaelsen og hans politikerkolleger. Det er ikke luft i deres sykkeldekk, derfor kan de heller ikke punktere. De har vel knapt hjul på sykkelen — eller vet hvor den står?


torsdag 10. juni 2010

Bare ikke England vinner!

I morgen begynner fotball-VM. Er det viktig og interessant? Tja. Politisk hvertfall. Og for meg står det som aller viktigst at fylket England i Storbritannia, og som uforståelig nok har egen nasjonsplass i FIFA, — ikke vinner. Det har noe med den unaturlig enorme interessen om engelsk fotball blant sports- og fotballinteresserte nordmenn, inkludert journalister, som jeg reagerer på, og som jeg unner nok et nederlag. Rune Bratseth har treffende uttalt at norske fotballinteresserte lider av «engelsk syke». Fylket/delstaten England er knapt et middelmådig internasjonalt fotballag. (Se mitt innlegg i Aftenposten 3. juli 2002, debattsidene). Bare én finale har denne landsdelen klart å spille seg fram til, og det på hjemmebane. Der de feilaktig fikk dømt et ikke-mål som mål og ble mester. Spillestilen med langballer og innlegg fra kantene uten ballbesittelse, liker jeg ikke. Det er som alt annet britisk, totalt uten eleganse, bare vulgær pompøsitet. Sterkt prega av mange hundre års bestialsk undertrykking av hele verden.

Dessuten har jeg vært i strid med britiske kommandosoldater i en NATO-øvelse i Nord-Norge: De utga seg feilaktig som stridsdommere, overfalt jeepen min med røykbomber, kasta meg ut av bilen sjøl om jeg prøvde å klamre meg til rattet i den. De oppdaga at jeg prøvde å ta med meg startnøkkelen og trynte meg inn i ei snøfonn. (Som israelerne: ekstra straff for å sette seg til motverge mot angrep?). Personlige eiendeler i jeepen min stjal de. Ikke bare min Volvo-jeep blei tatt, men så mange norske kjøretøyer at det gikk rykter via befalet om at hele NATO-øvelsen var nær ved å bli avlyst hvis ikke laisse-fair-offiserene fra «spillereglenes land» begynte å følge spillereglene.

Det er med stor fornøyelse overfor mine venner, både de fotballinteresserte og politisk interesserte, jeg kan peke på Tyskland har de beste VM-resultatene. Brasil har flest seire, men Tyskland har sammen med Brasil spilt flest finaler, sju. Tyskerne har en helt annen fotballstil enn den grove engelske. Selvfølgelig var den tyske bekken, maoisten Paul Breitner, spennende, han som skal ha lest Maos lille røde i pausene… (Han og Drillo kunne jo ha gjort det i kor?)
Min største VM-opplevelse må jeg ellers si at jeg hadde under VM i 1966. Jeg var aleine hjemme i leiligheten i Forsvarets Boligbyggelag i Karl Staaffs vei på Ulven i Oslo, hadde to «murere» (langpils) og så ned på oberstens leilighet, kongens adjutant. Og sensasjonen var nær, Nord-Korea skåra tre ganger og leda 3-0 til pause. Men manglende fotballtradisjoner til å gå i forsvar, jeg veit ikke hva, gjorde at Portugal med Eusebio, kom tilbake og vant 5-3. En politisk sensasjon skjedde ikke, dessverre. Ikke for Nord-Koreas seier, et regime som jeg visste lite om da og neppe hadde noen sympati for. Men viktigere: For alle dem som ved Nord-Koreas seier hadde fått seg en på trynet. (Eusebio så jeg ellers skåre med handa på Ullevaal en gang før det, han var overlykkelig over sitt juks da.)

Ellers er det interessant å se alle forfallene. Forfallene skyldtes ikke bare skader, men mange også som i Michels tilfelle, av hensyn til sin videre klubbkarriere. Ikke uforståelig, det er i klubbene den godt betalte jobben deres finnes. Da er spørsmålet, hvor lenge kan nasjonskampen holde interessen for VM oppe? VM i fotball er vel egentlig ikke så stort verken for spillere eller klubber, og heller ikke det fotballinteresserte publikum som er mer opptatt av sine egne (engelske) klubber. Men særlig de som ikke er fotballinteresserte, er opptatt av VM. I og med at en ikke på samme måte som med klubbfotballen kan kjøpe spillere, blir landslagsfotballen litt mer uforutsigelig. Og så lenge nasjoner er viktige som samlingspunkt, der økonomi og kriger utkjempes i og avgjøres, vil et VM i fotball være interessant. Men det har historia mot seg.

Under forrige VM måtte jeg sitte musestille på et hotell i Arezzo i Toscana og se semifinalen mellom Italia og Tyskland. Med tysk seier skulle jeg straks til Berlin for å se finalen på storskjerm på Brandenburger Tor. Slik gikk det jo ikke. Men kommer Tyskland til finalen 11. juli, skal jeg til Brandenburger Tor og nyte fotball-Norges salte sår.

Viktigst ved fotballmesterskap er politikk. Og en seier mot de imperialistiske maktene, nåværende som tidligere. Jo oftere underdogs, ikke-imperialistiske land, tidligere kolonier, vinner, særlig over sine tidligere koloniherrer, desto bedre. – Aller best: Seier til land fra «ondskapens akse»!

onsdag 2. juni 2010

Verdens militærutgifter, økt med 49 % siden 2000. Forgjeves, eller nyttig?


Det svenske fredsforskningsinstituttet sipri offentliggjør i dag en oversikt over verdens militærutgifter. Fra 2008 til 2009 økte de med 5,9 %. USAs økning på 47 milliarder dollar utgjør 54 % av økninga. Og av de landa det finnes tilgjengelig data for, økte 65 % av landa militærutgiftene. I Asia og Indonesia var oppgangen sterkest, de økte militærutgiftene sine med 8,9 %.

"Många länder ökade de offentliga utgifterna under 2009 som ett sätt att öka efterfrågan för att bekämpa recessionen. Trots att militära utgifter inte vanligtvis var en stor del av dessa ekonomiska stimulanspaket, så skars de inte ned heller ", förklarar Dr Sam Perlo- Freeman, chef för SIPRI:s projekt om militärutgifter. "Siffrorna visar också att militära utgifter utgör ett långsiktigt strategiskt val för större eller medelstora makter, som USA, Kina, Ryssland, Indien och Brasilien, som länderna håller fast vid även i svåra ekonomiska tider." (Sitat fra sipris sammendrag av årboka).

Jeg anbefaler dere å lese sammendraget av rapporten som blei offentliggjort i dag. Nevnt av NRK radio i natt, men ligger ikke inne verken på tekst-tv eller nett (etter nylig søking).

Spørsmålet er så, er alle disse utgiftene bortkasta? Kan vi se dette som et ledd i at verden blir stadig sikrere og at krigsfaren går ned? Altså at sikkerhet betyr stadig større militærutgifter, som er høyresidas årsaksforklaring. Eller som deres politiske meningsfeller i DDR sa det: «Frieden schaffen wir auch mit Waffen». Og litt sant er det i det: Uten våpen hadde ikke Hitler blitt slått.

Jo hyppigere bruk av våpen, krig og jo større militærutgifter, desto større er sjansen for å få Nobels fredspris. Men jeg tror folka bak Nobels fredspris ikke skjønner seg så mye på krig og fred.

Sipris påviste opprusting er ikke noe godt tegn. Det er mange internasjonale konflikter under oppseiling, og det er ujamn utvikling mellom stormaktene. Noen, som USA, er på veg ned. Alt dette kombinert med kapitalismens uløselige problemer. Slagord som «imperialisme betyr krig» er kanskje ikke helt bak mål?

Politiske institusjoner og politikere har glemt siste verdenskrig, og årsakene til den. FN er helt omgjort til en krigsvelsignende organisasjon, ved at det er lov til å angripe land med begrunnelsen mindre enn mistanke om en annen stats hensikter, som FN om Afghanistan. Akkurat som Hitler om Polen. Journalister gjør ikke karriere på å kritisere verdensutviklinga, som de heller ikke gjorde på 1930-tallet. Folk i den vestlige verden er politisk uinteresserte og ubekymra for krig, utenom mot muslimene, og i den grad de er bekymra og mot kriger, så er disse menneskene uorganiserte og for svake. I Norge sitter til og med den politiske organiserte krigsmotstanden i regjeringa og fører krig mot det afghanske folket. Statsminister Jagland lo av og håna alle de internasjonale folkelige protestene mot krigen mot Irak, for de hadde ikke politisk makt. Og blant det amerikanske folket dominerer vel nærmest en lengsel etter krig; med hellig vrede å hevne og straffe dem «som ikke vil som oss»?

Jeg tror statslederne som ruster opp har rett. Våpna trengs. Framtida er ikke lys.

tirsdag 1. juni 2010

Israel: Med «licence to kill», men når og hvordan skal det ende?

Her gjør en rekke mennesker et forsøk på å hjelpe et folk, det palestinske i Gaza, innestengt på et lite område. Nekta forsyninger til det mest livsnødvendige, og som dels blir fordrevet fra sine boliger. Som et ledd i det som er det endelige målet: Fullstendig fordriving av alle palestinere fra hele Palestina. Og så blir bare hjelperne og fredsaktivistene meia ned. Av okkupantmakta. I internasjonalt farvann.

Det er flott at både Stoltenberg og Støre er opprørte. Det kom faktisk også en enstemmig uttalelse fra FNs sikkerhetsråd. Det betyr at USA må ha akseptert kritikken. Men, det er som Jan Egeland, vår tidligere ledende FN-tilsatt, verken oppsiktsvekkende, og : «Man kommer aldri videre. Det vi trenger er internasjonalt lederskap som får erstattet den ulovlige israelske blokaden med en internasjonal grensekontroll som både ivaretar Israels sikkerhet og palestinernes behov».

Hele den mektige verden er altså opptatt av atomvåpen i Midt-Østen — Irans. Mens Israels atomvåpen, skaffet til veie med norsk hjelp, er et ikke-tema. Et tema er også Israels flerårige og mangeårige overgrep mot internasjonal rett, mot FN-vedtak — tilsynelatende. For Israel veit at staten trygt kan ignorere disse internasjonale vedtakene mot seg. Staten belønnes med at protestene ikke er reelt ment, og kan fortsette en stadig mer aggressiv politikk, og blei nylig belønna med medlemskap i OECD, og er, merkelig nok, tross sin geografiske beliggenhet, et formelt europeisk land. Det er ikke nødvendig for Israels regjeringer å le av protestene, de har lært at de internasjonale protestene ikke er alvorlig ment. Det eneste som mangler er nå at staten får Nobels fredspris for sin enestående fredsinnsats gjennom 60 år, ikke sant Bondevik?

Israels politikk blir altså bare verre og verre for hver dag som går. Men, som det er sagt av andre enn meg, og historia har vist, det finnes ikke noe tusenårig undertrykkerregime som ikke møter sin undergang.

Israel tror problemet er løst når alle palestinere er fordrevet fra sitt område, det sionistene kaller «sitt». Og satser på støtten fra de mektige sionistiske, og jødiske, organisasjonene i USA. Men USAs 51. stat er null verdt uten USAs verdensmakt.

Enten kan en ha en internasjonal planlagt «nedlegging» av Israel, eller en ukontrollert nedlegging som kan bli svært kostbar for atskillige menneskers liv. Det er ingen grunn til å tru på noen som helst rasjonell utvikling. Verdens ledere er 100 % uansvarlige, og aksepterer en ukontrollert eksplosjon i Midt-Østen.