«Det er typisk norsk å være dorsk» — ett av Europas lateste folk

Det er Johan Kaggestad, årets vinner av sykkelprisen, som i boka «I form på sykkel Sykling, trening og helse» på side 107 har beskrivi det norske folkets fysiske nivå med karakteristikken «Det er typisk norsk å være dorsk». Etter en omskriving av tidligere statsminister Brundtland utsagn i forbindelse Lillehammer-OL i 1994, «Det er typisk norsk å være god».

Aktiviteten blant nordmenn er slik: 20 % inaktive, 60 % delvis aktive og 20 % aktive, i følge en undersøkelse fra Helsedirektoratet 2009: Fysisk aktivitet blant voksne og eldre i Norge.

Myten om de spreke nordmenn står for fall, hevder Helsedirektoratet, og viser til en undersøkelse utført av Eurostat i flere europeiske land.

Den kopierte «foilen» fra Helsedirektoratet er kanskje ikke så lett å lese her. Men klikk på den, og den blir større og lettere å lese. Den fysiske aktiviteten i Norge er bedre enn i Belgia og Storbritannia, men det er også de eneste landa vi er bedre. Etter land som Sverige, Tyskland og Italia. Best er Latvia, Slovenia og Polen. Aktivitetene er delt inn i turgåing (rødt), annen idrett/friluftsliv (blått), reising til fots (grønt) og reising ved hjelp av sykkel (oransje). Der Norge særlig faller gjennom er bruk av beina/gåing, og andel sykling er heller ikke god. Vi er vel nr to av alle land når det gjelder idrett/friluftsliv. Men det er summen av all aktivitet som teller, og da kommer vi blant Europas minst aktive folk. Rasende innlegg av kulturredaktører som stolt forteller at de holder seg hjemme søndag formiddag mens de med vemmelse tenker på den ekle norske tradisjonen med å gå på tur med medbrakt matpakke, baserer seg altså ikke helt på fakta.

Danmark er ikke med i denne undersøkelsen. Og jeg godtar at denne undersøkelsen er gjennomført på en slik faglig måte at den viser det som er i samsvar med de faktiske forholda.

Hva er årsakene redusert fysisk aktivitet?

Ass helsedirektør svarer slik på sitt eget spørsmål: Samlet fysisk aktivitetsnivå er redusert, hverdagsaktiviteten har blitt borte, byer og tettsteder fortettes, miljøer som stimulerer til aktivitet forsvinner, utearealer i nærmiljøet stimulerer i liten grad til fysisk aktivitet og lek, mer stillesittende arbeidsliv pga teknologisk utvikling, mer tid brukt til PC og TV på fritiden og mindre aktiv transport. «Den teknologiske og samfunnsmessige utvikling har i betydelig grad redusert daglig fysisk aktivitet.» Slik Helsedirektoratet, en av sykkelkonferansens medarrangører, konkluderer. Hele foredraget til ass. direktør Bjørn Guldvog på sykkelkonferansen ligger her.

Jeg kan huske at en av mine lærere på folkeskolen kom tilbake fra et besøk i USA på 1950-tallet og med med beklagelse fortalte at I USA brukte folk bilen bare de skulle forflytte seg 500 meter. Og at han håpte det ikke blei sånn i Norge også, hvilket det har altså har blitt.

Dette kan sees i sammenheng med fedmediskusjonen. Men det er ikke slik at det er inntaket av for mye næring som gjør at vi blir feitere. Kaggestad viser til at vi spiser 250 kalorier mindre pr dag enn for 25 år sida. Det er manglen på aktivitet, ikke spising og drikking, som er årsaken til at gjennomsnittsnordmannen på 40 år har blitt 5,6 kg tyngre på 25 år.

Det er er den generelle aktiviteten som har gått ned. Og om idretts- og friluftsaktiviteten til nordmenn flest, er akseptabel, er det den totale aktiviteten vår som ikke er stor nok. Vi må altså alle, gå og sykle mer til hverdags. Og sky heiser og rulletrapper der det er mulig.

Den økte fedmen er et problem for hver enkelt, men det er også et like viktig samfunnsmessig fellesproblem. Flere folk blir unødvendig sjukere, flere må behandles av helsevesenet og legger beslag på helseressurser. Sjukehussengene må byttes ut til solidere og dyrere senger.

Kaggestad påstår i boka at egeninnsats er nødvendig. Men om det er riktig, er det også viktig hva som blir tilrettelagt fra samfunnets side til økt aktivitet. Og det er dessverre minst mulig gåing og sykling. Særlig den manglende tilrettelegginga for sykkel, er det ingen politikere som tør ta konsekvensen av. Ass. helsedirektør Gulvog hevder i det refererte foredraget at den samfunnsmessige besparinga ved økt sykling i Norge kan dreie seg om 4 milliarder, utenom sparte utgifter i helsesektoren. Dette fra beregninger gjort i kanadisk Colombia, en delstat på størrelse med Norges folketall. Kanskje ikke så mye sett i forhold til et statsbudsjett på 1 000 milliarder. Guldvog hevder at strukturell tilrettelegging er helt nødvendig. Jeg pleier å si det slik, at først når sammenhengende sykkelveganlegg er etablert, kan myndighetene gå ut med kampanjer som anbefaler folk til i større grad sykle til og fra arbeidet, sommer som vinter.

Økt aktivitetsnivå samfunnsmessig vil bestemt gjøre oss hver for oss til mer tilfredse mennesker. Kroppen vår er ikke skapt for å sitte stille. Kaggestad sier det slik: trening er 75 % motivasjon, 25 % svette. Større daglig aktivitet gir oss bedre søvn, bedre humør og bedre allmennhelse. Som vegdirektør Terje Moe Gustavsen sa til Dagens Næringsliv 18.02.2010 om «kraftig satsing på bygging av sykkeltraseer»: «Jeg tror jammen det kunne hjelpe på folks humør også.»

Samtidig som det er riktig å kreve strukturell tilrettelegging for større allmenn aktivitet, er det ikke å komme unna at det er riktig å oppfordre til økt fysisk aktivitet, hver dag. Å oppfordre de mange dorske nordmenn til større daglig aktivitet, er ikke en anklage, men et tilbud! For å avslutte med Kaggestad om økt daglig aktivitet: «Smart for deg, smart for samfunnet».

Gratulerer med dagen, Johan Galtung!

I dag fyller Johan Galtung 80 år, og jeg stiller meg i den lange rekka av gratulanter. Galtung har ikke opp gjennom livet mitt vært den store politiske inspiratoren for meg. Men han har mye godt for seg som jeg ser opp til, og som jeg etterhvert i større grad setter pris på. Særlig tiltaler det meg at han er utstøtt av det gode selskap av den norske hegemoniske eliten. Det er ikke plass til han i Norge. Særlig er Aftenpostens infame og utspekulerte omtale av han på hans 70-årsdag, ført i pennen av Per Egil Hegge, noe som har økt min sympati for han i det siste. Aftenpostens omtale er ikke bare brudd på den alminnelige høflighet som de påstår de er så opptatt av på Aftenpostens kjerneområde; Oslo Vest. Jeg ser Hegges artikkel som en skamplett for Aftenposten på linje med at avisas lot seg hylle av Joseph Goebbels til avisas 75-årsjubileum i 1935. (I avisa 20.04.1935). (Det taler imidlertid Aftenposten til fordel at avisledelsen hadde vett til å aldri å tilsette den smålige og retthaverske Hegge til sjefredaktør.)

Johan Galtung oppfatter jeg som særlig kunnskapsrik, og fortsatt dønn hederlig og ærlig for fred, rettferdighet og menneskeverd. Han har ikke som utgangspunkt å være diplomatisk overfor makthaverne for å snakke dem etter munnen. I Dagsrevyens intervju med han i går, satt han i RVs gamle t-skjorte: «Jeg vil se mappa mi». Han provoserer makteliten i Norge, som har som mål å ignorere ham. I boka «Norge sett utenfra» hevder Galtung at både Ibsen og Gandhi var for stor for Nobels priser. Galtung er åpenbart for stor for Norge, og er blitt utstøtt. Slik Gudmund Hernes skriver om i den første maktutredninga: Departementsfunksjonærer som ikke tilpasser seg Oslo 3-ånden, blir «støtt ut».

Ved valget av leder for Det norske Studentersamfund i 1975 stilte Galtung opp som kandidat for De grønne. I den forbindelse definerte han seg som «demokratisk rød». 12.05.1975 ble han av signaturen HE gjengitt slik i Aftenposten om hans meninger om Rød Front: «…kunne ane den mistrivsel som fra første stund kom til å spre seg i det samfunn hvor Rød Front eventuelt måtte komme til makten.»

Galtung om fred i Midt-Østen

Jeg mener Johan Galtung er den som har gjort meg oppmerksom på det grunnleggende forhold i Midt-Østen, Israel og Palestina. Jeg mener å huske at rundt 1965 hadde han et lite innlegg i Aftenposten der han pekte på det urimelige i at det var palestinerne som måtte betale prisen og ta belastningene, straffen for, nazistenes og europeernes jødeforfølgelser og utryddelser både under siste verdenskrig og hundreåra før. Enda det ikke var palestinerne som hadde drept 6 millioner jøder. I går klarte jeg ikke å finne igjen det innlegget ved søk i Aftenpostens arkiv, men jeg holder fortsatt på at det var han som skreiv det, og at han skreiv det i Aftenposten.

I min tolking og husk av hans innlegg om Palestina: Hvorfor ikke da heller straffe tyskerne med å tvinge dem til å avstå et landområde for jødene?

Av alle de interessante kapitlene i boka «Norge sett utenfra» på Kagge forlag, har han ett kapittel om Israel-Palestina-konflikten som jeg må innrømme at jeg er en del uenig i. Fordi han legger til grunn en fortsatt framtidig Israel-stat, men samtidig som han støtter en egen palestinsk stat. Galtung avviser uten videre begrunnelse Josteins Gaarders to Israel-kronikker i Aftenposten som ensidige. Det kan jeg ikke forstå er riktig. Gaarder var meget balansert. Så går Galtung gjennom både Israels og palestinernes ufravikelig krav som de begge ikke kan og vil forhandle om, og hevder disse posisjonene kan la seg forene. Og at en tostatsløsning dermed er mulig.

Kravet om belønning for nazistenes forfølgelser avviser Galtung, nå som i 1965, med begrunnelsen at da kunne like godt Tyskland avstått Baden-Wurten[-berg?] for verdens jøder. Eller som jeg mener kunne vært like naturlig: Et sted i Norge, fordi det norske ordinære, ikke-nazistiske politiet, var så ekstremt pliktoppfyllende ved å fange inn alle norske jøder og sende dem til nazistiske konsentrasjonsleire. Et sted der oppslutninga om Israels rett til fordriving av palestinerne er spesielt sterkt i Norge, et sted på Sør-Vest-landet.

Galtung avviser Israels krav begrunnet i 1. Mosebok om et land mellom Eufrat og Tigris som et hjem for alle verdens 13-14 millioner jøder. Men det er da det som er Israels åpenbare aktuelle politiske mål i dag, sjøl om den ikke er helt klart uttrykt? Galtung legger altså til grunn en israelsk politikk som overhodet ingen støtte har i Israel i dag. Et slikt utgangspunkt kan da ikke skape fred?

Galtung gir faktisk verdens tilreisende jøder til Palestina, de av dem som er sionister, en legal rett til å bo i Palestina. Det er djupt urettferdig og strider mot alle folkerettsregler og private juridiske rettigheter. Staten Israel trekker til seg de mest ekstreme og voldelige sionistene fra Russland og USA, noe som ikke gjør staten Israel det minste fredeligere.

I hans kronikk i Aftenposten 27.08.2006, «Tre byggesteiner for fred», forutsetter også Galtung en to-statsløsning.

Hans forslag ville kanskje gitt en fred i Palestina, men bare kortvarig. Jeg kan ikke forstå annet enn at freden forutsetter oppløsninga av staten Israel. Israel bygger hele sin eksistens, og oppslutning i den kristne verden, på 1. Mosebok. Det er ikke gjenstand for forhandling, og dermed er det eneste mulige en oppheveing og tilbakekalling av det ulykksalige FN-vedtaket om oppretting av staten Israel.

Galtung må etter min mening ta feil i spørsmålet om Israels eksistens. Merkelig nok siden har han vært engasjert i konflikten så lenge og åpenbart har så god innsikt. Butenschön har gjennom arbeidet med boka «Midt-Østen og Palestina» opparbeidet seg det synet at en tostatsløsning er umulig, og dermed også og feil? Og at det derfor bare kan bli en framtidig palestinsk stat, som må kunne tillate og akseptere både jøder, kristne og muslimer.

De nyinnvandra ekstreme sionistene må reise hjem til Russland, USA og Europa hvis de ikke kan tilpasse seg en slik multikulturell og normal flerreligiøs stat. Verdenssamfunnet får sikre en våpenhvile og et langvarig forsoningsarbeid så folk i Palestina kan leve sammen. Dette høres litt romantisk og urealistisk ut, men er dog den eneste muligheten for fred, ikke minst for det er den rettferdige vegen.

Om framtida

Jeg husker også fra Galtung fra et møte i Studentersamfundet («Det norske …») i Oslo i Kroa i Storgata. Det kan ha vært møtet om «Framtidssamfunn og framtidsforskning» 08.04.1967. Jeg hadde ikke en gang kommet ned i salen, men stod oppe i garderoben, da jeg gjennom høyttalerne hørte han siterte et lite populært Marx-sitat blant marxister (og også lite populært av den eldre Marx sjøl), fra Marx´ før-marxistiske fortid om hvordan det ville bli under kommunismen:

«…gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter middag kritisere så meget jeg lyster ― uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. »(Den tyske ideologi, VU 2, s.73--74).

Det var første gangen jeg hørte det Marx-sitatet. Galtung nevnte dette neppe som et innlegg for marxismen, men heller som et eksempel på en visjon. En visjon han syntes var litt interessant? Jeg må innrømme at jeg fortsatt synes den er interessant slik jeg tenker meg et allsidig liv…

Galtung, burde fått Nobels fredspris og sittet i komiteen

Galtungs livslange innsats for å forstå konflikters årsaker og mulige løsninger — som en internasjonal foregangsmann — burde gjort ham til en opplagt kandidat både til å få Nobels fredspris og til å være fast medlem av Nobelkomiteen. Men det at han er så utenkelig til både prisen og komitemedlemskapet, gjør ham bare enda mer kvalifisert til et slikt verv. Galtung er en torn i øyet på det provensielle og USA-underdanige norske makt-kompleks, derfor et ekstra rungende hurra for Galtung i dag!

Treholt, politivoldsakene mm: Pressen svikter ikke!

I Treholsaken har det igjen kommet fram påstander om at «pressen har sviktet sin rolle». Som i andre kriminalsaker. Da er det lett å glemme en av de groveste sakene i norsk pressehistorie: Boomerangsakene i Bergen, også kalt politivoldsakene i Bergen. Som i Treholtsaken var også Bergens Tidende en sentral politisk aktør i disse sakene, også da på feil side. Det kan derfor heller stilles et motspørsmål: Kanskje sviktet ikke pressen, men opptrådte helt normal som den maktlojale aktør det forutsettes at den skal være? Som støttespiller det siste århundret for alle kriger og for massedød. Har noen hørt om politiske journalister som er imot norsk Nato-medlemskap, norsk EU-medlemskap, mot reduserte pensjoner og mot et samferdselssystem basert på privatbilen, og som kan referere for og argumentere for slike standpunkter? Pressen reagerer samla med ryggmargsrefleks mot kritikk av de sentrale maktaktørene som institusjoner. Enkeltpersoner som ledere kan gjerne kritiseres og forlanges fjernet, men aldri institusjonens samfunnsbevarende makt.

8. september 1999 fikk jeg på trykk en artikkel i Aftenposten, under tittel «Pressen sviktet ikke!». Jeg synes den fortjener et gjenopptrykk, hvilket jeg hermed gjør:

Pressen sviktet ikke!

Ved presentasjonen av professor Anders Bratholms siste bok om de såkalte boomerangsakene i Bergen påsto Bratholm med tilslutning av flere journalister, bl. a. i en kommentar i Aftenposten, at pressen sviktet sin oppgave. Dette er en urimelig og helt feilaktig kritikk av mediene.

Medienes egne representanter bruker ofte betegnelsen «den fjerde statsmakt» om seg selv. Med det mener de fleste presserepresentanter at mediene er en slags vaktbikkje som hindrer maktmisbruk fra statsorganer og andre maktsentre i samfunnet. Men begrepet «fjerde statsmakt» inneholder ordet statsmakt. Ironisk nok viser bruken av dette ordet at pressens rolle er det motsatte av hva pressens selvrosere hevder: Som statsmakt er det pressens oppgave, som enhver annen statsmakts oppgave, å opprettholde makta til, og kanskje viktigere, legitimiteten til, ethvert regime og ethvert maktsentrum i samfunnet.

I politivoldsakene i Bergen var det en av den utøvende statsmakts viktigste organer, politiet, som fikk i hvert fall deler av sin legitimitet truet. Politiet er samtidig blant de viktigste kildene for mediene, særlig for lokalmediene. Som «fjerde statsmakt» var det den lokale pressens selvfølgelig plikt å forsvare en av sine medstatsmakter mot et så usselt angrep fra småkriminelle og «forskere under falskt flagg». Riktigheten av den lokale pressens handlinger bekreftes av holdningene til riksmediene, og av medienes egne organisasjoner.

Ser man litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som katalysator som har styrket makten til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har trivdes svært godt under pressesensur. Men hovedregelen har vært at de tre andre statsmaktene ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktens interesser at [de] frivillig «skjønner» hvilke interesser den skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleirer og hylde Goebbels på hans 50-årsdag i 30-årene, eller fortie NATO-motstanden og deres argumenter på 50-tallet. I Drammen satt to redaktører så seint som på 70-tallet i formannskapet, og la for hver sin avis lokk på opposisjonen. I Ålesund var ordføreren like godt redaktør i den største avisa. Pressemedarbeidere skifter med den største naturlighet mellom å være «kritisk» journalist, statssekretær og informasjonsdirektør (les tilslører) for store børsselskaper. Det politiske journalistkorpsets ukritiske holdning til tidligere statsminister Brundtland er et godt eksempel på pressens rolle, som den uforståelige manglende evnen til det samme korpset å se likheten mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene, framfor forskjellen. At folketrygden skal kunne oppfylle sine politiske mål for pensjonene, fremstår i mediene som en journalistisk umulighet, sannsynligvis fordi dette står i motstrid til de mektige kredittinstitusjonenes økonomiske interesser. Og hvor var pressens kritikk av Kjell Inge Røkke før Borger A. Lenth ga mediene «tillatelse» og «marsjordre» til kritikk?

Pressen har dessuten smart nok plassert seg i en særstilling i samfunnet. Enhver kritikk av dem utafra kan pr definisjon avfeies med at kritikerne går inn for et totalitært samfunn uten ytringsfrihet.

Kritikken av Bergens-pressen i boomerangsakene er ikke annet enn en sterkt ukrtisk ros av medienes rolle i samfunnet, noe som er høyst ufortjent. I det moderne samfunn utgjør «statens fjerde makt» dagens moderne presteskap, maktapparatenes ukritiske og mektige forsvarer, mektigere (og smartere og mer kunnskapsrikt) enn det gamle presteskapet.

Gullaug: Skage, en nyttig talsman for motstanderne

Følende innlegg av meg står på trykk i Drammens Tidende i dag:

For oss som er imot flyttinga av sykehuset til Gullaug, er det nyttig å ha en talsperson som Arvid Skage for Gullaug og nedlegging av Drammen sykehus. Først gjør han et stort nummer av at det ikke er plass for det prosjekterte nye sykehuset i Drammen. Når han så blir konfrontert med at det er det, så kommer han opp med et helt nytt argument; byggestøy! Ja, ja.

Deretter filosoferer han litt rundt det han kaller Buskerud-sykehuset og spørsmålet om i hvilken grad sykehuset i Asker og Bærum skal sogne til hans drømte Gullaug. Men det er bare det at fylkeskommunene ikke lenger har ansvaret for sykehusene. Buskerud er omfatta av sykehusområdet Vestre Viken, hvorav inngår Asker og Bærum. Og nå har innbyggerne i Bærum innsett hvilken fare et nytt kjempestort sykehus på Gullaug innebærer for eksistensen av Bærum sykehus. Dette ut fra erkjennelse at det nye Akershus sykehus i Lørenskog trengte så mange pasienter at lokalsykehusene i Oslo måtte legges ned for å betale investeringa. Gullaug, hvis det bygges, må bli så stort at de må få alle pasientene fra Asker og Bærum også. Derfor har aksjonen Venner av Bærum sykehus trått i virksomhet og arbeider for Bærum og mot Gullaug.

Jeg ser fram til nye argumenter for Gullaug av Skage. Basert som de er, ikke på fakta, men kun på hans ønsker, er det lett å tilbakevise dem. Skage er derfor en nyttig Gullaug-talsmann for oss som er tilhenger av fornying og utviding av Drammen sykehus, tilpasset et fleksibelt behov til et rimelig beløp og hensynet til miljø.

Ove Bengt Berg, Bevar og forny sykehuset i Drammen

Sogndal rykker opp — igjen. Et dystert ti-årsminne: «Uvirkelig?»

Ett av de mest dramatiske av mine fotballminner er fra en regntung og vindfull mørk høstkveld på Ullevaal, for ti år sida. Egil Drillo Olsen var ikke lenger trener for det ene klubblaget, men Tom Nordlie. Sogndalspilleren Tommy Øhren lagde et mål som ga meg varige og dårlige minner, faktisk den dag i dag. I går skåra Øhren igjen, og igjen sendte han Sogndal opp i eliteserien med den skåringa. Jeg gjengir derfor min baksideartikkel i Klassekampen 30.01.01:

- Uvirkelig, sa Drillo om den situasjonen da ballen i fjor høst føyk i mål via stanga, med fotballspillere som tilskuere, og dermed sendte manges stoltheter ned en divisjon. Været illustrerte på en måte hele elendigheten. Verre vær har knapt vært på disse kanter av landet; et flombelyst, voldsomt regn i stormkast. En landslagsarena blei til et gjørmehøl. For det tapende laget passer det best å beskrive deres situasjon og været med en liten omskriving av Jacob Sandes dikt fra seierherrenes trakter til «Då Gud heldt helvete på Ullevål».

Og helvete ble det for taperne etterpå, for trener, spillere, tilhengere og klubbmedlemmer. Aksjonærene blei fly forbanna. «Et guttelag», sa en ikke akkurat sosialhjelpsmottaker om Sogndal, ikke en gang blant de to beste i 1. divisjon. — Saftkokere, het det foraktelig fra mitt lags tilhengere. Mens kampen pågikk, tenkte jeg at jeg kan ikke gjøre noe, jeg er ikke på banen, dette får skjebnen avgjøre. Eller i hvert fall spillerne. Og det verste var at jeg tenkt: Klarer de ikke dette, har de bare seg sjøl å takke. Og skulle det gå som verst, kom det en snikende tanke inn: Var det egentlig så ille?

I alle leire finnes det tvilsomme personer. Jeg er en uforbederlig tilhenger av underdogs (bortsett fra i omtalte tilfelle, da). Sogndal kommer jo fra det som er sjølve Norge. Hit måtte kong Sverre dra i 1184 for å sikre makta over Norge, for her inne i Sognefjorden bodde en rik og mektig fruktadel. Først klarte han ikke å slå sogningene. Men etter at sogningenes forsvarer hadde tapt for Sverre og to tusen fant sin død i fjorden ved Fimreite, ble Sverre en så mektig konge at han kunne tale Roma midt imot.

Det er utkantene og motkreftene som har prega og utvikla Norge de siste 200 åra, om ikke enda lenger. Og den som ikke har stått i fergekø i Lavik, kjenner ikke Norge og kan ikke forstå vår historie og politikk. Noe av det beste jeg har gjort som gymnaslærer, var å ta med en klasse til Årdal. Dermed fikk elevene til sin store overraskelse se at det finnes en annen verden enn Hollywood. Og de blei fullstendig matte når de oppdaget at de som sjøl kom fra et av landets største gymnas, der 75 % av elevene stemte Høyre og Fremskrittspartiet, at i Årdal stemte 70 prosent på Arbeiderpartiet!

Og det aller verste: Farfaren min var odelsgutt på et lite gårdsbruk i Jølster, en liten kommune i Sunnfjord som har vært en bastion mot norsk EU-medlemskap. Fortsatt har jeg utallige slektninger langs det smale og reine fiskerike Jølstravatnet. Summen av alt dette gjør at jeg føler en tilknytning til Vestlandet som det grunnleggende urnorske, og som gjør meg sympatisk til hele det som feilaktig blir kalt «utkant-Norge». Jeg bokstavelig talt hilser folket når jeg møter dem på veg ned fra fjellet. Motstrøms til den innbilte senterholdninga som tror at bare i Oslo kan det produseres og tenkes, en idé som ikke minst har trivdes i det som historisk har vært innflytternes bydel i Oslo.

Men når historiske røtter og egne røtter forskjellige, da er det mine egne som har fortrinn. Det er den klubben jeg har vokst opp i og blitt forma av, som har min kjærlighet til siste slutt. Historiske røtter blir for abstrakte og litt uvirkelige. Jeg skjønner godt gamlekassereren som nesten gråt hver gang Hødd rykka opp, for han tenkte på de økte reiseutgiftene.

Saftkokera, med alle sine studenter og sin stolte historie, rykka opp, vi rykka ned. Trist for noen, til glede for andre. Men det er da høyst virkelig, Drillo?

Johan Kaggestad årets vinner av sykkelprisen — hvorfor?

På årets sykkelkonferanse på festmiddagen i kveld i Håkonshallen vil Johan Kaggestad bli tildelt sykkelprisen for 2010, noe som alt ble gjort kjent gjennom TV2s morgensending i dag tidlig. For sin innsats for å spre sykkelentusiasme gjennom sin kommentatorpraksis fra TV2 sine sendinger fra Tour de France. Kaggestad har også utgitt ei bok om å komme i form med sykkel — utgitt av Syklistenes Landsforening. Kaggestad har åpenbart bidratt til å oppmuntre til et positivt syn på «sykling», hva som nå menes med det. Det fortjener han takk for.

Jeg stiller meg likevel tvilende til riktigheten av at tildelinga til Kaggestad er den markeringa sykkelinteressene har behov for nå. Syklistene har et krav til samfunnet, kombinert med et tilbud. «Vi krever å få sykle til jobben, raskt og trygt. Slik blir framkommeligheten blant de øvrige trafikantene bedre, mange flere menneskers helse blir bedre og statens helseutgifter reduseres». Dette er et krav samfunnet gjennom sine politiske myndigheter og politiske partier avviser – nærmest samstemmig. Løftene har sittet løst de siste 30 åra, men den avgjørende gjennomføringa av de viktige tiltaka som sammenhengende sykkelnett i byene, har uteblitt. Derfor er det ikke nok en gang rosende omtale av sykkelbruk som burde belønnes. Ikke ett negativt ord sagt om Johan Kaggestad, snarere tvert imot, men noe i nærheten av en politisk aktivist, en som kan få politikere til å prioritere sykkel på bekostning av andre trafikkinteresser, er han ikke.

Mitt forslag til sykkelprisen var bloggeren Olav Torvund. Han har over lengre tid på en entusiastisk, kritisk, kunnskapsrik og konstruktiv måte arbeidet for tilrettelegging av sykkeltiltak i Oslo. Det ville blitt en pristildeling med den politiske retninga sykkelinteressene nå trenger. Når konkurrenten til Kaggestad som prismottaker var arrangøren av sykkelrittet Birken, viser dette at priskomiteen, som er styret i Syklistenes Landsforening, forstår lite av hva som gir de politiske resultatene som sykkelsaken i Norge nå trenger. Det nytter ikke å innynde seg hos mektige og populære aktører som TV2 og andre, og som medlemsbladet også gjør, overfor reisemål i Israel. SLF signaliserer svakhet og hjelpesløshet ved sitt «Vi vil være snill venn med de mektige».

Syklistene har gjennom organisasjonen Syklistenes Landsforening i årtier argumentert med fornuft og konstruktive forslag overfor de politiske myndighetene. Å stole på fornuft og argumenter er SLF som politisk aktør aleine om. Syklistene må ta i bruk sanksjonsmidler, og skaffe seg slike, som for eksempel trafikkaksjoner. Da kan fornuften og kunnskapene komme til bruk og gi resultater. Neppe før.

Sykkelkonferansen - ny runde med sykkel-hykling

Jeg har i dag en kronikk i Bergens Tidende.

I to dager skal den årlige sykkel-konferansen avholdes i Bergen. Den skal åpnes av ordføreren, og samferdselsministeren og vegdirektøren skal tale. Og mange velvillige ord om sykkel og løfter kommer til å bli uttrykt fra politiske ledere og myndighetspersoner. Og det er vel ønskedrømmen for enhver sykkelentusiast at så mange innflytelsesrike samferdselspolitikere kommer og snakker om hvor sunt og lurt det er med sykling, og hvor mange sykkelanlegg som nå straks skal gjennomføres? Og at de derfor må møtes med sympati og takk og ikke med mistro og motvilje?

Det er bare det at godordene har blitt gjentatt i tiår etter tiår uten å bli fulgt opp av politikerne og iverksetterne. Statens vegplan II fra 1977 sa at det innen 1985 skulle være sammenhengende sykkelnett i alle byer og tettsteder med flere enn 5 000 innbyggere. Pr dags dato, 33 år seinere, finnes det ikke en eneste by eller tettsted med sammenhengende sykkelvegnett. Samtidig ble det vedtatt om kvaliteten på sykkelvegene: «med minst like høy standard som bilvegene, god og hensiktsmessig linjeføring, et godt dekke som er belyst og at de vedlikeholdes tilfredsstillende sommer og vinter». Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner med sammenhengende sykkelnett gjennom byen i 1977, 1990, 1999 og 2006. Vedtaket i 2006 ble vedtatt gjennomført innen 2009. Av vedtakene innafor ring 3 i Oslo er ingen av de vedtatte planene igangsatt. Journalist i Aftenposten, Hilde Lundgaard, karakteriserte alt i 1999 om Oslos sykkelplaner slik: «Plan på plan på plan». Og enda skulle bystyret i Oslo måtte vedta enda en ny plan 7 år seinere — en plan som heller ikke er fullført. Norges Naturvernforbund sier i en kommentar til årets statsbudsjett at det bare er foreslått bevilget 39 prosent av det som ble lovet for perioden 2010-2013.

Positive uttalelser, løfter og planer om bygging av sykkelveganlegg er ikke annet enn et løftebrudd fra dem som har makt og myndighet til å bygge anleggene — ikke en gang, ikke for ett år eller noen få år — men brutte løfter gjennom mer enn tre tiår. Det finnes neppe et samfunnsområde der gapet mellom ord og handling er større enn for vedtak om sykkelplaner. Hvor lenge kan en da tro på de gjentatte løftene og de velmente ordene fra samferdselsministere, vegdirektører, ordførere og rådmenn, før en må innse at det rett og slett ikke er alvorlig ment? Eller fra andre områder: Når en alkoholiker gang på gang lover å slutte å drikke, eller en stadig utro ektemann etter hvert overtramp lover å slutte — når skal en si at nok er nok?

Men det bygges da bevislig sykkelveganlegg både i Oslo og i mange andre byer og tettsteder? Ja, anlegg bygges. Men det er bitvis og ikke sammenhengende anlegg. Anleggene følger ofte ikke vegdirektoratets standarder, og de blir ikke på noen måte vedlikeholdt med feiing og snømåking. Gang- og sykkelveger er lite tjenlig for syklister som vil sykle fort til og fra arbeid. På de kombinerte gang og sykkelvegene er det mange leikende barn, barnevogner og hunder i bånd.

Fraværet av sammenhengende og tjenlige og vedlikeholdte sykkelanlegg gjør det umulig å oppfordre flere til å sykle til og fra jobb. Andelen sykkelreiser av alle reiser står stille. En trenger ikke trekke fram de store klimaproblemene for å argumentere for økt sykling. Når flere sykler, øker framkommeligheten i trafikken, folks helse blir bedre og offentlige helseutgifter blir spart. Og det er kanskje også sånn som vegdirektør Terje Moe Gustavsen uttalte til Dagens Næringsliv tidligere i år: «Jeg har stor sans for kraftig satsing på sykkeltraseer.…Jeg tror jammen det kunne hjelpe på folks humør også». Men heller ikke han følger opp sine ord.

Stockholm er et eksempel på hva som kan skje når det legges til rette for sykling. Der har andelen sykkelturer av alle reiser blitt fordoblet i løpet av ti år. Slik vil det også kunne gå i Norge når infrastrukturen blir klar, eller riktigere: om den — noen gang — blir klar.

Å bygge sykkelveger betyr at det må gjøres noen politiske valg. Politikerne må tørre å fjerne parkeringsplasser langs fortau for lage sykkelfelt. Noen steder må kanskje fortau fjernes, og buss- eller trikkeruter må legges om. Og regelendringer må til. Men politikerne i Norge prioriterer aldri sykkel på bekostning av andre interesser. Bybanen i Bergen ble helt unødvendig samtidig gjort til et tilbakeskritt for syklistene.

Overfor Finansavisen 30.03 i år vedgikk statsminister Stoltenberg at det gikk altfor sakte med utbygging av sykkelvegnettet i Oslo, men ga vanskelige reguleringsforhold hovedskylda, og la til «og det er sånn vi vil at byplanmyndighetene skal fungere i et demokratisk samfunn som vårt.» Det er bare det at politikerne klarer å få til mange infrastrukturtiltak til betydelige kostnader som krever omfattende reguleringer som Lærdalstunnelen, Hardangerbrua, jernbanetunnellen Romeriksporten for flytoget mellom Oslo og Gardermoen, Holmenkollbakken, Operaen og Barcode i Oslo. Bruer til øyene rundt Bergen, til Stord og Bybanen i Bergen. Det som skiller alle disse kompliserte og dyre gjennomførte tiltakene fra de planlagte sykkelveganleggene, er politisk vilje. Hvis politikerne vil påstå at de er for sykkeltiltak, men ikke får det til, ville det jo være å innrømme at de er udugelige og hjelpesløse. Men det viser jo de nevnte store gjennomførte prosjektene at de ikke er. Sannheten er at politikerne ikke interessert i sykkeltiltak. Som en politiker sa det: Det er forbundet med risiko å ikke si noe som helst om sykkel, men det er helt ufarlig å ikke ta sine ord på alvor.

Å vise de ledende politikerne respekt som handlingsdyktige politikerne, og ta dem på alvor, er å si at de burde ikke ha kommet til sykkelkonferansen. De burde tatt konsekvensen av sine egne handlinger, og sagt «Som dere ser gjennom de siste tretti årene, og det siste statsbudsjettet og politikernes kommentarer til det, er vi imot sykkelveganlegg. Vi vil ikke assosieres med en slik sak som vi er imot». Men de kommer, og vil helt sikkert gjenta sine løfter. Spørsmålet er om de denne gang vil strekke seg til å si «Denne gangen mener vi det». Men jeg kan ikke forstå annet enn at også årets sykkelkonferanse vil bli en oppvisning av uforpliktende løfter. Toppen av hykleri vil det være om Fremskrittspartiets nestleder i Stortingets transportkomite, Bård Hoksrud, kommer til å si noe positivt om sykling og sykkelveiutbygging. I Oslo har Fremskrittspartiets to samferdselsbyråder siden 2004 vært en garantist for manglende sykkelvegutbygging de siste åra. Hoksrud har også uttrykt seg negativt om syklister i vegbanen, som han mener er til hinder for hans venner bilførerne.

De årelange praksisen til innflytelsesrike politikere gjør løftene på sykkelkonferansen til en oppvisning i hykleri. Det vil være viktigere enn all den nyttige kunnskapsdeling om sykkel som flertallet av konferansedeltakerne får ta del i, men i liten grad får politisk tillatelse til å bruke.

Nobelkomiteen, Jagland og naiv misjonsiver — må jeg forsatt være norsk?

Nå er det et stort tema for norske politikere og norske journalister om Støre har prøvd å påvirke Jagland til at Nobelkomiteen ikke skulle gi prisen til Liu i Kina. Jeg har vondt for å tro at Støre prøvde på det, men han kom kanskje med en naturlig opplysning rett etter et møte med kineserne, ved et tilfeldig treff, i et øyeblokks innfall av naturlig informasjon. Sett i ettertid kan det virke påvirkende, og Støre er nå sikkert lei seg for denne, sannsynlige, kontaktsøkende høflighet mellom to politiske brødre med hver sine oppgaver i et felles prosjekt for vestens verdensherredømme. Istedenfor å snakke om været.

Men selvfølgelig, det er kjempestor forskjell på norske offisielle myndigheter og Nobelkomiteen. Det er bare Stortinget, som ikke har noe med norske myndigheter å gjøre, som oppnevner medlemmer av Nobelkomiteen etter partisammensetninga etter siste valg. Merkelig nok kan det da tenkes at til og med tidligere både statsministre og utenriksministre, som ikke har og har hatt noe med offisiell norsk politikk å gjøre, kan komme til å bli medlem av Nobelkomiteen. Reint unntaksvis, selvfølgelig. For kinesiske politikere forstår seg ikke på norsk politikk og styresett. Det er i det hele tatt utidig, og frekt, at kineserne skal blande seg inn i norsk politikk med slike urimelige anklager som at Nobelkomiteen ikke er en fullstendig frittstående og uavhengig instans i det norske samfunnet. Det skjønner jo alle norske politikere og politiske journalister — og likevel forstår ikke lederne av verdens største stat dette! Det kan ikke skyldes annet enn at kineserne må komme fra et folk med en kortvarig og tilbakestående kultur. Og som i tillegg må holde seg med ekstremt kunnskapsløse diplomater.

Det er — for ikke lenger å være ironisk — ikke noe rørende over den grenseløse naivismen som ligger bak misjonsiveren fra den tidligere norske statsministeren og utenriksministeren, nå leder av Nobelkomiteen. Han kunne sagt at det er dette han mener: «Nå må Kina forstå at skal de være med i det internasjonale samfunnet, må de oppføre seg annerledes. Det lærer vi dem her og nå. Og vil de ikke, skal vi, med våre 5 millioner mennesker, lære dem det. For er det noe vi i Norge kan, så er det demokrati og folkestyre, noe som vi iherdig sprer til alle. Vi har demokrati og pluralisme, det er derfor alle som betyr noe i Norge er enige om alt, som at hele Stortinget står samla som én person for vår krig for å støtte USA i Afghanistan. USA, EU og Israel støtter oss i vår verdensfrelsende kamp. Så Kina kan like godt gi seg først som sist! Det er typisk norsk å gå foran å vise veg (bak de store som styrer oss).»

Derfor er det også riktig at Vanunu ikke får noen pris. Israel er jo både et demokrati og vestens ankerfeste i Midt-Østen. Israel har ikke noe å lære av oss. Dessuten kan vi ikke provosere Israel. Det ville ikke Israel like, og et konfliktfylt forhold til Israel kunne virkelig gjort det ubehagelig for Norge. Vi husker jo utdelinga til Ozzietzky og det ubehaget den skapte!

Snart blir det flertall av Frp-ere i Nobelkomiteen. Da kan også republikanske amerikanske presidenter og alle gorilladiktatorene i Sør-Amerika få prisen, og kanskje også Mossad for sin innsats for Israels ekspansjon.

Jeg må si at jeg føler et ubehag ved denne norske tenkemåten, og det å være norsk.

Jeg gir meg min tilslutning til Georg Johannesens parole fra 1954: «Norsk boikott av Norge», som var et opprop for en protest mot fredspristildelinga til Albert Schweitzer i 1954. Oppropet erklærer at tildelinga har «ingen relevans» for krig og fred eller Den kalde krigen. (Oppropet samla sju – 7 – underskrivere). Johannesen ga i 1975 ut boka «Den norske tenkemåten».

Tildelinga og samstemmigheten om den naive norske misjonsiveren som viser seg i sammenhenger som den siste Nobelpris-utdelinga, føler jeg så ille at jeg tror det vil være lurt for overvåkingspolitiet, PST, igjen å begynne å fatte interesse for meg og mine handlinger. Denne gang kanskje med grunn?

Den nye sykkelkoordinatoren i Oslo — spørsmåla som ikke blir stilt

Hele Norge preges av manglende satsing på å tilrettelegge for sykling, særlig i byer og kanskje verst i Oslo. Det er få andre samfunnsformål som tilrettelegging for sykling som får så mange godord, og som blir så lite handling til del. I Oslo er det verre enn verst. Det nye tiltaket som byrådet har initiert, en sykkelkoordinator, har fått en svært positiv mottakelse av mange. Med mitt kjennskap til løftebrudd i tre tiår for syklistene i Oslo, kan jeg ikke si annet enn jeg dessverre fortsatt er skeptisk. Jeg får si om den mulige sykkelsatsinga i Oslo som Finn Gustavsen skreiv i en leder i Orientering i 1965 om utsiktene for FNs innflytelse i verden: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»

Mediene har ikke stilt noen spørsmål verken om Øimoens forutsetninger for denne jobben, eller hvilke muligheter byrådet vil gi han til å oppfylle bystyrets vedtak og syklistenes forventninger. Ingen medieredaksjon tok min oppfordring på twitter. Som et bidrag til den forsømmelsen mediene i dette tilfellet har gjort seg skyldig i, gjør jeg her et forsøk på å hjelpe journalistene med et arbeid de for lengst burde ha skrivi om.

Erik Øimoen — hvem er han?
Via internett finner en amatør som meg få informasjoner. Han driver et eget firma som han kaller «Erik Øimoen Organisasjon og ledelse». Øimoen er født i 1957, og tjente 984 209 skattbare kroner i 2008, og Øimoen har en skattbar formue på 3,4 millioner kr. I 2008 var han har næringssjef i Moss, og snakka i følge flere avisinnslag på nettet varmt om Moss sine utviklingsmuligheter. Og Våler kommune blei innlemma i Moss sine næringssatsinger under Øimoen. Men så er han plutselig ikke lenger næringssjef i «framgangsrike Moss», uten at jeg fant ut hvorfor. Han blei sjef for bygginga av Holmenkollbakken, for å ordne opp i alle skandalene med fullføringa av den. Det ga for meg ingen Google-treff verken på Øimoen+Frp eller Øimoen+Høyre. Heller ikke ga det treff på Øimoen+sykkel. Hva vet han egentlig om sykkel, utenom «allmennkunnskapen» om at «bilframkommelighet er det viktigste av alt»?

Det må selvfølgelig ha vært noen samtaler mellom byrådsleder Røsland, samferdselsbyråd Jørn Kallmyr (Frp) og Øimoen. Hvilke egenskaper ved Øimoen er det som har gitt ham jobben utenom det som er videreformidla til offentligheten om hans evne til å rydde opp i Høyre/Frp-rotet om Holmenkollbakken? (Ny bakke skulle først skulle koste 58 millioner kroner, men endelig prislapp ble på 1 800 millioner kroner.)

Men for Norges maktelite, enten du regner økonomi, utdanning eller ledelse, så er filosofien at er du «flink», så er du flink i «alt». Og at, for fortsatt å bruke elitens tilslørende begrep, er du flink i «implementering» i forbindelse med rot og surr med bygging av ny Holmenkollbakke, er du selvfølgelig flink i «implementering» av vedtatte sykkelplaner.

Jeg håper ikke Erik Øimoen er som andre organisasjonskonsulenter, at han reiser rundt med sine gode råd sett utafra, hover inn sine honorar, og reiser så snart penga er på konto for nye oppdrag — ofte uten at oppdraget er fullført. — Hvorfor slutta han som næringssjef i Moss?

Øimoen — utvalgt av byrådet
Byrådet i Oslo er et felles byråd av Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre tror jeg er et parti som forstår riktigheten av tilrettelegging for sykling som et transportalternativ. Men er det et parti som ikke forstår det, så er det deres byrådsallierte, Fremskrittspartiet. Samferdsels- og miljø-byråd Jørn Kallmyr, Fremskrittspartiet, var i 2009 sint for at privatbilistene som han sjøl ikke blei prioritert i Oslo-trafikken. Derfor ga han ordre nedover i Oslos kommunes samferdselsbyråkrati at det nå skulle framkommeligheten for privatbilistene om morgen og etter arbeidstid, prioriteres. Han slapp nevne at sykkel skulle bli nedprioritert; sykkel var et ikke-tema. Da. Riktignok måtte han gå tilbake på sin bilprioriteringsordre i bystyret. Tilsynelatende. -Ydmykende tilbaketog, sa opposisjonen.

Tror jeg på byrådsleder Røslands velvilje for fullføring av sykkeltiltak, har jeg derimot vondt for å tro på viljen til hans «fagstatsråd». Problemet er at det ikke er nok å si at en er for sykkeltilrettelegging i Oslo sentrum. Å si det innebærer at en da også må gi sin tilslutning til å fjerne parkeringsplasser for biler som klart og tydelig er uttrykt som en uønsket politikk for Fremskrittspartiet og Høyre.

Hvordan skal Øimoen tolke byrådet i sitt arbeid for å satse på tilrettelegging av transportsyklistene? Byrådet har nå brutt ut av enigheten i Oslopakke 3 og forlangt lettere mulighet til å kjøre inn til Oslo. Altså å gjøre det enda vanskeligere for syklistene å opptre i Oslo-trafikken med et økt antall privatbiler inn til Oslo. Kampen for flere bilfelt inntil Oslo er egentlig kampen for at de velstående og rike menn fra Bærum skal få kjøre bil til og fra jobben i Oslo, og slippe å reise sammen med «bermen» på tog og t-bane.

Det er treig saksbehandling for sykkelveganlegg i Oslo. Men når byråd Kallmyr lar ferdigbehandla tiltak fra Samferdselsetaten, klar til iverksetting, bli liggende ubehandla på sitt bord, hvordan skal da Øimoen forholde seg til Kallmyrs sabotasje? Skal Øimoen si at «Dette må du ta stilling til og iverksette», når sykkelmotstander Kallmyr ikke vil? Altså at den underordna korrigerer den overordna?

Olav Torvund har satt opp et program for å iverksette sykkelveganlegg i Oslo. Dette burde Øimoen følge. Men det er jo politisk umulig for Øimoen? Kallmyr har i en twitterkommentar til meg svart at det overhodet ikke er noe mål å redusere parkeringsplasser. Er i det hele tatt Øimoens oppdrag mulig, gitt byrådets samferdselsprioriteringer?

Det kan hende at Øimoen er veldig «praktisk». At han går inn for at Vegdirektoratets normer for sykkelveganlegg ikke er noe å bry seg om. At sykkelfeltene for eksempel ikke trenger å bli breiere enn 20 cm, maks. At syklistene skal sykle på alle andre trafikanters premisser. Oslo kommune har allerede sett bort fra Vegdirektoratets vegnormaler i noen anlegg. Og Høyres tidligere samferdselsbyråd, Merete Agerbak-Jensen, sa i 1998 at i Oslo indre by måtte alternativet være «blandet trafikk». Det vil si at ingen biler kan kjøre fortere enn 30 km/t. Fordelen ved det er at en slipper å legge til rette for sykkeltiltak. Alt kan fortsette som før. Supersmart! Men hva er i så fall vitsen med Øimoens arbeidsinnsats?

«Elg-testen» er denne: Kan Øimoen få Oslo-byrådet til å fullføre minst to sammenhengende sykkelvegnett gjennom Oslo sentrum med fullverdig normerte anlegg? Alt taler mot at Øimoen skal lykkes. Han vil være prisgitt byrådets manglende politiske vilje til å prioritere sykkel på bekostning av andre trafikantinteresser. Men: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner».

Misbruket av fredsprisen — bare mer og mer meningsløst

Når en aktiv krigsleder, utenriksminister Jonas Gahr Støre, innimellom sine ordre til økt norsk krigsinnsats og drap i USAs tjeneste i Afghanistan, kan uttale at årets fredsprisvinner er «en verdig vinner», kan vel det ikke kalles annet enn surrealistisk? At en som Nobel oppretta en fredspris for å motarbeide, skal oppnevnes som autoritet på fred og fredspris?

La det være sagt med en gang: Jeg er sterkt uenig i at Liu Xiaobo skal fengsles for sine meninger og de handlingene han måtte ha foretatt. Jeg støtter arbeidet for å få han frigitt. Kina er selvfølgelig ikke et land med demokratiske rettigheter eller et land der de formelle menneskerettighetene respekteres, sjøl om regimet i stor grad gir befolkninga både mat og hus. Men jeg er ikke sikker på at hans arbeid er det viktigste opposisjonelle arbeidet som er nødvendig i Kina i dag. Særlig ikke når jeg også ser at Bernt Hagtvet opptrer i Dagsnytt 18 som en garantist for riktigheten av utdelinga.

Dessuten er det en rekke dissidenter og opposisjonelle, både i Kina og i andre land som gjør en fortjenestfull innsats. Hvorfor får ikke disse prisen? Alle, som vil, kanskje med unntak for politikere og journalister, skjønner hvorfor den fengslede dissidenten i Israel, Mordechai Vanunu, som faktisk har gjort et viktig fredsarbeid ved å avsløre Israels atomvåpen, ikke kan få fredsprisen. Utfordre tør nok Jagland & co, men ikke sine mektigste venner. Dem kryper de for.

Begrunnelsen til Jagland & co er slik: «Den Norske Nobelkomite har lenge ment at det er en nær sammenheng mellom menneskerettigheter og fred. Disse rettighetene er en forutsetning for den «folkenes forbrødring» Alfred Nobel omtaler i sitt testamente.» Mener Nobelkomiteen at Norge fyller vilkårene for menneskerettigheter? USA? Men hvorfor driver vi da krig i Afghanistan? Hvorfor driver da USA kriger og intervensjoner og voldelig motarbeiding av regimer de ikke liker over hele verden?

Komiteen begrunner videre: «Med Kinas nye status må det følge økt ansvar. Kina bryter flere internasjonale avtaler landet har undertegnet og bryter også egne bestemmelser om politiske rettigheter. Artikkel 35 i Kinas grunnlov slår fast at «Borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrihet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet.» I praksis har det vist seg at disse frihetene er klart begrenset for Kinas innbyggere.» Uten tvil en riktig faktisk beskrivelse, men hvorfor velge ut Kina? Hvorfor ikke velge en opposisjonell fra Sør-Korea, fra Saudi-Arabia, i noen av USAs bananrepublikker i Latin- og Sør-Amerika (som det heldigvis blir færre av), eller en brobygger blant de islamske innvandrerne til Europa og USA? Men da vil kanskje grunnlaget for «krigen mot terror» svekkes? — Nobelprisen fungerer i dag som de vestlige imperialiststatenes krigspris, og som skjerper heller enn mildner verdens konflikter.

I tillegg har Nobelkomiteen en prinsipielt feil oppfatning av sin oppgave i forhold til det Alfred Nobel sjøl skreiv i sitt testament. Fredrik Heffermehl har forgjeves forsøkt å komme fram med et alternativt syn på fredsprisens formål. Den er ikke en pris for fortjenestefulle enkeltpersoners innsats for demokratiske rettigheter eller menneskerettigheter. Men for å forhindre krig, til «fredsförfäktare». Kampen mot klasevåpen kunne muligens vært innafor formålet. Heffermehls første bok blei avvist på en hånlig måte av Nobelkomiteen, og den kompakte norske enighet mellom politikere og journalister. Heffermehl har derfor utgitt ei ny bok for det internasjonale markedet.

Alf Skjeseth skriver i dag Klassekampens lederartikkel om utdelinga, at «Nobelkomiteens fredspris til Liu Xiaobo har ei god grunngjeving». Det er en skuffende støtte til Nobelkomiteens feilaktige syn på sin oppgave i forhold til Nobels testamente. Skjeseth var også i sin tid en av de ivrigste forkjemperne for at den polske fagforeningslederen Lech Valesa skulle få fredsprisen. Ja, det var all grunn til å støtte Valesa. Men hvilken fred og redusert krig, nedrustning, bidro han til? I beste fall svært indirekte. Å gi han Nobels fredspris er ikke relevant og i strid med formålet til Nobel med fredsprisen. Men selvfølgelig ikke i motsetning til de vestlige stormaktenes interesser.

Nobels fredspris: Vestens krigspris

Alfred Nobel (se bilde fra wikipedia) bestemte at hans fredspris skulle brukes til å belønne dem som har gitt et bidrag til en fredeligere verden. Merkelig nok ga han denne oppgaven til Norge, til Stortinget. Stortinget delegerte oppgaven videre til en fempersoners komite.

Tidligere president i Norges Fredsråd, Fredrik S. Heffermehl, har påvist at fredsprisen er gitt i strid med forutsetningene i Nobels testamente. På norsk wikipedia står det følgende: Den 6. oktober 2008 lanserte Heffermehl boka Nobels vilje, der han analyserer Nobels testament (1895) og påviser hva Nobel må ha tilsiktet med ordene "nationenes forbrødring", "reduksjon eller avskaffelse av stående hærer" og "avholdelse av fredskongresser". En historisk og juridisk analyse viser at Nobelkomiteen er forpliktet til å respektere at det Nobel ville var å opprette en pris for aktivt fredsarbeid, for en ny internasjonal rettsorden hvor statene trygt kunne avskaffe sine militærvesen. Heffermehl mener det skjer et misbruk av Nobelprisen. Nobelkomiteen begår en elementær misforståelse av sin oppgave etter norsk lov når den har valgt å tolke begrepet "fredspris" i stedet for å se på ordene Nobel brukte og hans spesifikke formål med prisen. Det er da ikke lenger Nobels fredspris, men Nobelkomiteens pris som utdeles.

Videre hevder Heffermehl i wikipedias ord: Nobel ville utfordre militarisme og opprustning og at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette.

Prisen er dels gitt til humanitære organisasjoner som har bidratt til rettferdiggjøre brutale og meningsløse kriger (min formulering), og dels til brutale krigsforbrytere som har lagt ned våpnene, som Kissinger, Perres, Rabin og de Klerk.

Verden preges i dag av en skjerping av alle økonomiske konflikter og flere kriger og opprør. Særlig i vesten øker krigsinnsatsen, gjennom den såkalte «krigen mot terror» som har ført til invasjonene i Irak og Afghanistan og som har rasert disse statene sosialt, økonomisk og deres infrastruktur. Et viktig ledd i den vestlige verdens strategi er omgjøring og desavuering av FN-paktens bestemmelser mot krig slik at det blir lettere å omgjøre FN til et organ som gir tillatelser til krig. Et annet viktig tiltak som gjør mulighetene for flere borgerkriger og internasjonale angrepskriger større, er dels sløyfinga, dels uthulinga av verneplikten. Kombinert med den økonomiske krisas utvikling av stadig flere fattige, kan nå de fattige rekrutteres som kanonføde og gjøre det lettere for de rike som slipper å gå i krigen.

I dag burde det ha funnets en internasjonal lov, med maktapparat, som kunne forhindret og straffet personer som har gått til krig og sluttet opp om krig. Krigsforbryterdomstolen straffer i dag alle småforbrytere som går til lokale kriger og massakrer. Men alle vestens ledere, og Norges ledere, som står ansvarlige og medansvarlige for kriger som den i Irak, Afghanistan og Palestina, burde selvfølgelig også vært straffa og fengsla.

I 1937 fikk vi en fredspris som provoserte en framvoksende aggressiv stormakt, Nazi-Tyskland, i og med at fresforkjemperen og pasifisten Carl von Ossietzky fikk den. Hitler, Aftenposten og Hamsun raste mot utdelinga. Ossietzky døde i Hitlers fengsel. En slik provoserende utdeling overfor en vestlig stormakt er det utenkelig at Nobelkomiteen vil utdele i dag. Tildelinga må være akseptabel for mektige vestlige interesser. Han som avslørte at Israel brøt ikke-spredningsavalen og skaffet seg atomvåpen og slik økte krigsfaren i Midt-Østen, Mordechai Vanunu, vil selvfølgelig ikke få den. Det ville vært en naturlig oppfølger av tildelinga til Ozzietsky, men vil provosere for mye.

Jeg synes også Johan Galtung burde vært en verdig vinner. Har ikke han lagt grunnlag for å forske i konfliktårsaker? Men hans konkrete politiske synspunkter er ikke akseptable i vesten (jeg er heller ikke enig med han i alt han hevder). Kanskje er det også aktive politiske aktører som er de som er viktige til å få prisen.

Jeg kan heller ikke forstå at legene Gilbert/Fosse, som har gjort formidabel humanitær og fredsskapende virksomhet i Gaza, sammen med svært mange andre, kan få fredsprisen.

EU-tilhengerne i Norge er veldig ivrig på at den internasjonale stormakten EU, som truer ressurs- og matgrunnlaget til folk over hele verden, skal få fredsprisen. Angivelig for at krig mellom Tyskland, Frankrike og Storbritannia i 1956 ble forhindret. Men hvilken krig mellom disse statene var politisk, økonomisk og militært mulig da? Ingen! Men EU som prisvinner går inn i Nobelkomiteens vestlige oppdrag.

Vinneren skal være en som får stor oppslutning, i følge Jaglands uttalelser i dag tidlig. Korrigert seinere til at vedkommende vil være omstridt kl 08.30. Jagland er på mange måter en «løs kanon», med et voldsomt markeringsbehov etter at den sentrale og mektige høyrefløya til Jens Stoltenberg i hans eget parti fikk fjerna han som partileder. Jagland tror kanskje at han skal være en slags verdensrettleier som skal vise vegen til fred i verden?

Om noen aktør har gjort noe for å gjøre krig umulig, eller forbudt, burde den/de selvfølgelig fått den. Jeg kjenner ikke til mange sånne, som Det internasjonale fredsbyrå, som fikk prisen i 1910.

At en kvinnelig aktivist i Afghanistan skulle få prisen, ville passe veldig godt inn i den vestlige krigspropagandaen for å rettferdiggjøre USAs og Natos krig mot landet, og gjøre det politisk lettere for den norske regjeringa. Det ville også passe fint for USAs økonomiske konflikter med Kina om en kinesisk opposisjonell fikk den.

Jeg kan ikke forstå annet enn at også årets tildeling vil være en bekreftelse på at prisen brukes for å støtte den vestlige imperialismen. I beste fall bare et unntak.

Meningsløs diskusjon om antall uførepensjonister — skjuler kampen for lavtlønte deltidsstillinger

Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Robert Eriksson har gått til felts mot regjeringa for å jukse med arbeidsledighetstalla, og Høyres stortingsrepresentant og statsviter Torbjørn Røe Isaksen har hengt seg på. På Dagsnytt 18 i går sa Eriksson at det er de svakeste som er transportert ut av arbeidslivet, i det han ga inntrykk av at dette er regjeringas skyld. «– Det forteller meg at regjeringen Stoltenberg bevisst har tatt de svakeste fra arbeidslivet og transportert dem over på trygdeordninger, for nettopp å holde arbeidsledigheten lav, sier Robert Eriksson, sosialpolitisk talsmann i Fremskrittspartiet til NRK.»

Dette er for det første et merkelig motargument mot regjeringas skryt av at arbeidsledigheten i Norge er lav sammenliknet med andre land, særlig i Europa.

Frp og Høyre anklager i virkeligheten Ap for at det ikke er fullt statsstyre i Norge, og at det derfor er regjeringa som bestemmer om noen skal ha arbeid eller få pensjon. Men det er faktisk ikke sosialisme i Norge, det er overlatt til først og fremst private arbeidsgivere, og deretter selvstendige offentlige arbeidsgivere, å bestemme både hvor mange tilsatte som hver enkelt bedrift skal ha og hvem de skal ha. Det er utrolig at Eriksson og Isaksen kan snakke som om de ikke er fullstendig klar over dette.

Jeg har vært i arbeid noen år, både som underordna og dels i en lederstilling med ansvar både for løpende personalforvaltning og med å tilsette folk. Forholdet er at det ikke er plass til alle i det norske arbeidslivet. Det er faktisk arbeidsledighet i Norge. Mange som vil jobbe får ikke jobb. Hvordan kan det da bli plass til alle de andre? Det er ikke nok ordinære vanlige arbeidsplasser i Norge til alle som er i «yrkesaktiv alder», og langt færre kan jobbe med de krava som må stilles i det effektive norske arbeidslivet. Arbeidstakerne blir sakte pressa ut, ikke av regjeringa, men av de krava arbeidsgivere i dag må stille til sine arbeidstakere. Jeg har tidligere skrivi om at uførepensjonsordninga er et konkurransefortrinn for Norge. Det gjør at vi kan ha de mest effektive arbeidstakerne i jobb, samtidig som de utstøtte gjennom uførepensjon får kjøpekraft til å holde den økonomiske sirkulasjonen i samfunnet i gang.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Isaksen og Eriksson vil nivået på uførepensjonen til livs. Det vil også Ap-regjeringa. Men regjeringa ser nok ikke for seg i samme grad som Eriksson og Isaksen at vi skal få et arbeidsliv som i USA, med kortvarige deltidsjobber til 50-60 kroner timen. Det er også det eneste logiske resultatet av en mer reindyrka kapitalisme.

En forsker fra FAFO-miljøet, Kåre Hagen, sikkert også en forsker statsråd Hanne Bjurstrøm har hørt om, har tidligere deltatt i diskusjonen om uførepensjonen og slått til lyd for at staten bør stille motkrav til stønadsmottakerne, om at de gratis skal måke snø, drive med forefallende vaktmesterarbeid o.l. Og kanskje også selge pølser på bensinstasjonene?

Dessuten er det grunn til å holde seg til de faktiske talla. Det gjør ikke politikerne. Statsminister Jens Stoltenberg snakka for et par uker sida om 750 000 uførepensjonister. I går snakka de tre nevnte politikerne om 680 000 i yrkesaktiv alder utafor arbeidslivet. Hvem er disse? Ifølge Nav er det 299 568 som i følge siste telling har uførepensjon. 71 431 er samtidig registrert arbeidsledige. Økningen i antall uførepensjonister var i 2009 på 1,6 % av den totale arbeidsstikken, ca 3 300 av 2,0 milloner arbeidstakere.

Pr. august i år mottok 170 000 personer arbeidsavklaringspenger. Det er disse som politikerne regner som uførepensjonister. Men uførepensjonister er de jo ikke. Arbeidsavklaringspenger erstatter yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. I det siste året har dette antallet riktignok økt med 10 %.

Uførepensjonen er til for å brukes. Med så mange eldre og kvinner som vi har i det norske arbeidslivet, må vi regne med et frafall. Uførepensjonen er ikke en utgift, men en viktig inntekt for det norske næringslivet. Som en tidligere direktør i Rikstrygdeverket sa: Uførepensjonen er det viktigste distriktspolitiske virkemidlet i Norge. (B. I. Walmann).

Er det for mange arbeidsledige i Norge er det ikke for høy skatt som er problemet, men for lave lønninger der arbeidsgivere kan tenke seg å ansette noen. Spørsmålet er: Må de sette opp lønna for å få noen til å jobbe for seg, eller skal de vente på at Høyre og Frp skal kunne tilby dem underbetalt arbeidskraft?