Dagsrevyen og Agderuniversitetet om skolemat: Men mosjon er viktigere enn frokost og lønsj? Og farens lønn aller viktigst?

NRK Dags-revyen la i dag fram en under-søkelse fra Universi-tetet i Agder som viste at «sunne» matvaner er «viktigere enn en har trodd»: Det er dobbelt så stor mulighet for å få karakterene 4, 5 og 6 hvis en spiste lønsj, og tre ganger så stor sannsynlighet for å få disse gode karakterene hvis en spiste frokost. Dette var konklusjonen på grunnlag av en undersøkelse blant     2 500 elever i Agder-fylkene mellom 15 og 17 år. Javel. En dansk undersøkelse blant 20 000 danske skolelever viste et annet resultat, nemlig at mosjon til og fra skolen er viktigere. Og jeg holder fortsatt en knapp på at farens inntekt er det viktigste kriteriet for å få gode skolekarakterer. 

Dagsrevyens refererte undersøkelse kan ha rett i at frokost er viktig. Men undersøkelsen de viste til, fra    2 500 elever, virker ikke overbevisende i forhold til en annen og større undersøkelse om variabler som betyr noe for konsentrasjonen. Hvis en forutsetter sammenheng mellom konsentrasjon og gode karakterer, kan disse undersøkelsene sammenliknes. Ved Københavns universitet blei det i 2012 offentliggjort en omfattende undersøkelse om faktorer som betyr noe for konsentrasjon i skolearbeidet. Resultatet av denne undersøkelsen blei lagt fram på høstens sykkelkonferanse i Oslo.

Alle kjente undersøkelser fra hele verden blei gjennomgått før danskene la opp sin egen undersøkelse. Og så mange som nær 20 000 danske skoleelever fra første klasse til 19 år var med i undersøkelsen. Det var faktorer som påvirket konsentrasjonen som skulle måles. Den ble målt med en konsentrasjonstest som et slags puslespill som alle de nær 20 000 prøvde seg på.

Fra PP-presentasjonen på Sykkelkonferansen 2014

Denne under-søkelsen ga et annet resultat enn Dags-revyens refererte under-søkelse. For det første viste den at alder er det aller viktigste for kon-sentrasjon, og dernest kjønn. Av de faktorene som hadde minst betydning, hadde frokost-spising nest minst betydning, og spising i skoletida minst. Viktigst av de påvirkelige faktorene utenom alder og kjønn, var mosjon, og særlig mosjon til og fra skolen. Det å bli kjørt til skolen og reise kollektivt, er ikke gunstig for konsentrasjonen. Nettsida Videnskab.dk presenterer denne undersøkelsen slik: Børn, der bliver kørt til skole, koncentrerer sig dårligere. 

Vålerenga Ishockey arrangerer et Ishockey-akademi for gutter mellom 10 og 13 år. To ganger i uka møter de opp på Jordal kl 06.15 for å trene en time fra kl 06.30, ofte med en betydelig lang reiseveg, før de etter trening og reise hjem setter seg på skolebenken. Tilbakemeldinga fra lærerne til foreldra er at ishockeyspillerne er svært opplagte og konsentrerte etter disse morgentreningene. Dette ene eksemplet er i samsvar med den danske undersøkelsens resultater.

Formelt om den danske undersøkelsen, skriver Videnskab dk: «I år blev Masseeksperimentet udført af forskere fra Københavns Universitet og Aarhus Universitet i samarbejde med Forskningscenter OPUS og Dansk Naturvidenskabsformidling.»  Mer om undersøkelsen her: http://videnskab.dk/krop-sundhed/born-der-bliver-kort-til-skole-koncentrerer-sig-darligere.

Denne undersøkelsen synes jeg likevel må vurderes ut fra de faktorene som ble valgt. Jeg ser det som helt utenkelig at foreldres utdanning og inntekt ikke har avgjørende betydning for konsentrasjonen, som jo er et verktøy for læring. Skoleresultatene viser det. Foreldres inntekt og utdanning får også konsekvenser for elevenes (overførte) ambisjoner og for levemåte. Som en venn av meg sa for mange tiår sida: «Det er farens inntekt som bestemmer barnets karakterer på skolen». Denne spissformuleringa gjelder fortsatt som generell lærdom, sjøl om den ikke er deterministisk; høy inntekt fører ikke nødvendigvis til gode karakterer, og omvendt. 

Undersøkelsens leder, Niels Egelund, professor, ph.d., dr.pæd., Institut for Uddannelse og Pædagogik Aarhus Universitet, fortalte på sykkelkonferansen at han bodde i en av Danmarks rikeste kommuner. Der registrerte han at flere av dem som ble kjørt til skolen, ble kjørt av mødre i store SUVer — i ridetøy på veg til ridetimer. Da tenker jeg at disse elevene dermed blei utsatt for to motstridende variabler, uten mosjon, men med ambisiøse velstående foreldre. Og da teller det siste mest, statistisk sett?

Barnemishandling, barnevern — og politiker og barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu.

Det har i de siste åra blitt økt oppmerksomhet rundt barnemishandling, og det er bra med tanke på at slik oppførsel skal og må motarbeides. Det meldes om flere tilfeller av både mishandling og overgrep av barn som ikke barnevernet har reagert på. De av oss som har støttet påstanden «Barnevernet er et foreldrevern», tross manglende empirisk belegg for den, får stadig gjennom enkelttilfeller bekreftet denne udokumenterte påstanden. Nå sist med saka i Oslo kommune der det har kommet fram langvarig mishandling av en gutt som til slutt skal ha blitt sulta til han døde, i følge VG 08.11.14. Varslene ble det ikke reagert på.

Kritikken av barnevernets funksjon og eksistens har blitt mer omfattende de siste åra. Poenget i kritikken er at barnevernet ikke tar nok hensyn til foreldra. Det er ikke nytt at det er motstand mot at barn skal tas fra foreldre som mishandler barna eller ikke viser et visst minimum av omsorgsevne, fordi de biologiske foreldra tross alt påstås å være de beste for barna å vokse opp med. Mange som regner seg som venstreorienterte er kritisk til å ta barna bort fra sine biologiske foreldre, slik også mange miljøer knytta til Fremskrittspartiet er. Den siste gruppa reagerer på at det ikke lenger skal være tillatt med det de kaller «mild fysisk straff» som de mener ikke er skadelig, kanskje også med støtte fra kristenfundamentalister.

De mange lenkene og bloggene på nettet som angriper barnevernet, er skrevet av misfornøyde norske foreldre. Mest tyngde i kritikken mot barnevernet i det offentlige rommet har det imidlertid blitt når representanter for innvandrergrupper har kritisert norsk barnevern, dets ideologi og praksis, i det de har framholdt sin egen tradisjonelle barneoppdragelse som bedre, og noe de må ha rett til å videreføre og som deres familier og tidligere landsmenn fra Øst-Europa, Midt-Østen eller Afrika forventer av dem.

Det ideologiske fundamentet for den nye forsterka kritikken mot barnevernet er ideologien om det multikulturelle eller flerkulturelle samfunnet. Dette idealet har erstatta frihetsidealet sosialismen som et samfunn med like rettigheter for alle og hjelp til like muligheter for alle og innskrenking av særlig økonomisk maktmisbruk. Multikulturalismen har blitt de nye drømmenes samfunnssystem inspirert og leda av mer eller mindre anarkistiske universitetsansatte ideologer. Multikulturalisme er i følge NOU 2011:14 et samfunnssystem som «ikke er en felles nasjon med felles verdier, men der ulike kulturer … fungerer parallelt og er likestilt». Ei tid også forsøkt institusjonalisert i Nederland. Det er en ideologi som går rett inn i debatten om barnevernet rolle, særlig overfor innvandrernes medbrakte kulturelle tradisjoner. Ayaan Hirsi Ali sier det slik: «I den virkelige verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et vidunderlig mangfold av mat og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkede enklaver av undertrykkelse, kunnskapsløshet og misbruk.» I konflikten mellom barnas rettigheter og den tvangen foreldra føler fra hjemlandets klaner og tradisjoner, må det gjøres et politisk valg. Skal vi velge klanenes og religionenes tradisjoner framfor barnas rettigheter?

En som sier at han velger barnas side, «For barnas beste» er en av overskriftene på hans artikler (bildet), er Oslo kommunes barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu. Men det som han mener med denne påstanden er åpenbart at det er foreldra det ikke blir tatt nok hensyn til. Nwosu er også en person med stor politisk innflytelse. Han er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo, kontaktperson for Holmlia Ap og er vel fortsatt leder av lokalpartiet der, og er fast spaltist i Klassekampen der han kritiserer norsk barnevern for manglende respekt for foreldra.

Det er grunn til å tro at barnevernsarbeidere gjør så godt de kan for barna innafor de rammene de er gitt. Samtidig viser mange enkelttilfeller at barnevernet ikke fungerer godt nok. Når barnevernet likevel har grepet inn, har noen foreldre engasjert opprinnelseslandet og fått dets statsledere og ambassadører til å be om at den norske regjeringa griper inn overfor det lokale barnevernet og sørger for at opprinnelseslandets «orden»  blir innført. Det er derfor typisk at den russiske staten i dag kritiserer norsk barnevern. I forbindelsen med et NRK-program tidligere i år, uttalte Nwosu: «– Barnevernet har en tillitskrise i mange innvandrermiljøer. Dette er ikke noe som er knyttet til ett enkelt miljø. Det gjelder det russiske miljø, tamilske miljø, somaliske miljø, polske miljø, indiske miljø, nigerianske miljø og kurdiske miljø. Det blir litt vanskelig å si at alle disse miljøene tar feil og barnevernet har rett», sier Elvis Chi Nwosu. Han fortsetter: «– Jeg ser at barnevernet ikke har klart å omstille seg til de nye utfordringene skapt av global migrasjon».

«vanskelig å si at alle disse miljøene tar feil og barnevernet har rett», sier altså barnevernsarbeider og politiker og skribent Nwosu. Men hvorfor kan ikke disse miljøene ta feil, når de «bekjenner seg til» en barneoppdragelse som er i strid med norske tradisjoner og norske lover? Det Nwosu omtaler som «de nye utfordringene skapt av global migrasjon», kan vel ikke bety annet enn at det er kjernen i det norske barnevernet, der barnet og ikke foreldra vernes, som er det han angriper? Hvorfor er det tradisjonelt norsk barnevern som skal omstilles, og ikke de som har den holdninga som vi hadde tidligere i Norge, men som nå gjennom demokratisk utvikling i århundrer er avvist som uakseptabel? Hvorfor skal ikke norske lover gjelder i Norge?

Ingen er vel uenig i at barnevernet skal opptre med smidighet og fornuft i så vanskelige situasjoner vi snakker om her. Det er så opplagt at det ikke kan være nødvendig å gjøre det til et hovedargument i en situasjon der barnevernet generelt er for forsiktige og tilbakeholdne. Den siste tiåringens dødsfall skyldes vel nettopp at en ville være forsiktig overfor en enslig innvandrermor? Jeg kan ikke forstå at det er mulig å tolke Nwosu på annen måte enn at det er sjølve de gjeldende reglene for barnevern i Norge han angriper — noe han gjør ofte.

Den «rådende ideologi» kan ikke stå ansvarlig for konkrete enkelthendelser. Mishandling, og grov mishandling som fører til død, blir utført av konkrete personer i konkrete situasjoner og som de må stå personlig ansvarlig for. Både som person og som offentlige instanser som barnevern og skole. Men ideologien og den rådende samfunnsholdninga gir rammebetingelsene som den enkelte handler innafor. Et alvorlig ekstra problem er når mor, far og/eller storfamilien ser på barnets rettigheter som irrelevante. Vi veit også at ideologien hos journalistene og blant politikerne er sånn at de er raske med antydningen om «rasisme» når det kan være aktuelt å gripe inn overfor minoriteter og nylig innvandra nordmenn, noe som også er en del av barnevernets og den enkelte forelders rammebetingelse.

Barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu opptrer som en framstående politisk talsmann for at barnevernet generelt tar for lite hensyn til innvandrerfamilienes «kultur» og holdninger, altså for lite hensyn til foreldrenes behov. Og som bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet og fast spaltist i Klassekampen, hvilke signaler gir han ikke da til den enkelte mor og far og til andre barnevernsarbeidere? Hadde det ikke vært riktigere av han å markere grensene for kulturelt akseptabel barneoppdragelse framfor — helt feil — å kritisere det norske barnevernet for å være for effektivt? Blir ikke hans politiske funksjon overfor foreldre med andre tradisjoner for barneoppdragelse, at han støtter deres uakseptable handlinger?

Er virkelig Oslo kommune fornøyd med Nwosu som barnevernsarbeider og Oslo Arbeiderparti fornøyd med sin barnevernstalsmann?

Bernt Hagtvets anmeldelse av Olstads demokratibok: Et ukritisk eliteforsvar

Bernt Hagtvet har i siste nummer av Dag og Tid, nr 44 i år, anmeldt boka til Finn Olstad, «Det farlige demokratiet». Boka kom ut ved månedsskiftet januar/februar, og blei anmeldt i blant andre Klassekampen 4. februar i år. Først nå er tydeligvis Hagtvet sluppet fri fra alle de selvpålagte lenkene han har lagt seg i til støtte for høyresidas symbolsaker til at han har fått tid til å kunne anmelde Olstads bok.

På Olstads Facebook-tråd har det gått en diskusjon om Hagtvet har levert en god eller dårlig anmeldelse av Olstads bok. Det synes jeg er en uinteressant diskusjon. Mer interessant er de politiske innvendingene Hagtvet kommer med til Olstads påstander i boka si. Ikke minst fordi Hagtvet ikke bare ser på seg sjøl som en litt opphøyd demokratidommer som har fullmakt til å avgjøre hva som er demokratisk og moralsk akseptabel politikk. Høyrefolk ser på han som sitt beste sannhetsvitne og støttespiller, naturlig nok.

På baksida av Olstads bok står det: «I våre dager uthules det folkelige demokratiet fra to kanter, påpeker Olstad, nemlig ved avståelse av nasjonal suverenitet gjennom «globalisering» og ved overføring av beslutningsmakt fra det politiske til det juridiske feltet. Dette får forfatteren til å spørre: Er vi på veg mot en ny embetsmannsstat?».

Slike problemstillinger er ikke Hagtvet opptatt av i sin anmeldelse. Snarere tvert imot, og Hagtvet bekrefter Olstads påstand. Hagtvet ville heller at Olstad hadde skrivi «ein fanfare til …overklassa».

Eliten blir forsvart med det Hagtvet kaller «Smertefri institusjonsendring» fordi verken «embetsmenn eller forretningsfolk [gjorde] valdelege eller dramatiske freistnader på skipla viljen til fleirtalet». Dette må da være en svært tvilsom påstand? Var ikke trusselen om militær motstand hvis eliten ikke godtok parlamentarismen i 1884 viktig? Viktigere innvending er likevel: Hvor mye makt og rikdom tapte egentlig eliten på innføringa av vedtaka de bekjempa? Venstre og Høyre støtta ordninga med flertallsvalg i enmannskretser for å holde Arbeiderpartiet ute fra Stortinget inntil de innså at de kom til å miste alle mandatene om de ikke gikk inn for forholdstallsvalg. Jeg oppfatter dessuten Olstad slik at han er mest opptatt av dagens situasjon — det er hvertfall det som jeg synes er mest interessant — og om dagens situasjon mener han jo at «eliten» i dag, med utvikling av nye integrerte elitesjikt og disse elitemenneskenes stadig mer arrogante ledelse helt uavhengig av folkelig forankra politikk. Hagtvet nevner ikke elitens to dramatiske nederlag i to EU-avstemninger, og deres klare linje om bevisst å «skipla viljen til fleirtalet» med EU-underordninga gjennom EØS, elitens forsikring mot det de frykta kunne bli deres andre nederlag i folkeavstemninga (og som blei det).

Hagtvet må ha en svært grunn innsikt i konkrete politiske beslutningsprosesser, og muligens også i generell politisk beslutningsprosess, når han kan få seg til å påstå i spørsmålsform om Gro Harlem Brundtlands kraftige høyrevri at den var «resultatet av ein serie demokratiske vedtak i dei kompetente organa i Arbeiderpartiet?». Rett nok er Ap-lederne og medlemmer flest sterkt høyreorienterte og fjernt fra folk, men det var Brundtland som handla uavhengig av partiorganer og tvang partiorgan og medlemmer til å følge etter, eller å forsvinne. Akkurat slik de daværende politiske journalistene krøp av redsel for Brundtlands sinne. Partimedlemmer er reduserte til maktesløse revisorer som må ta stilling til allerede gjennomførte vedtak — i beste fall. For partier, og særlig Arbeiderpartiet, er redusert til karriereveger til innbringende og til dels mektige og behagelig stillinger i samfunnet. Et sted de kan kvalifisere seg som deltaker i elitens stollek. Konkret og generell politikk er for politikerne blitt uvesentlig.

Hagtvet mener at demokrati er mer enn «lite avstand mellom folk og styresmakter». Hagtvet skriver: ««Demokrati» inkluderer også verdiar som denne nærleiken må brynast mit: rettstryggleik, åndsfridom, organisasjonsfridom, politiske rettar, rettferd, frie val med breiast mogeleg deltaking». (Hagtvets utheving). Ja, det regnes som sentrale demokratiske rettigheter og muligheter. Spørsmålet er om det ikke har gått for langt. Når statsviteren Stein Rokkan formulerte den helt riktige beskrivelsen «Stemmer teller, ressurser avgjør» — hvor demokratisk er egentlig det? Hvor mye har folk hatt å si for all den utviklinga som har skjedd de siste 30-40 åra (for eksempel). Svært lite, vil jeg si. Medlemsaktiviteten i organisasjonene som utgjør dem som Rokkan kaller «ressurser (avgjør)» er ikke omfattende. Bare rundt 10-20 prosent av medlemmene møter opp på årsmøter. I hovedsak driver organisasjonslederne sin politikk uavhengig av medlemmene. Bare hvis de gjør noe som provoserer medlemmene kraftig, blir de kasta. Ledelsen går umerkelig fram på sin egen veg til elitens felles syn. Det hører til unntakene at organisasjonslederne blir nedstemt, slik lederne i Undervisningsforbundet nylig blei når de sa ja til å pålegge lærerne mer bundet arbeidstid. I organisasjonslivet i Norge gjelder fortsatt, og i økende grad i partier der medlemmene blir mindre og mindre viktig, det Robert Michels kalte «oligarkiets jernlov», ledelsens fåmannsvelde. Partiledelsene i dag utvikler politikken nærmest uavhengig av medlemmene. Lobbyister og «kommunikasjonsfolk» som ivrer for ikke-provoserende politikk er viktigere enn vanlige partimedlemmer. Som bare blir offer for overtalelse. Det er en elite som styrer i Norge, og den får for få korrigeringer, om noen. Denne eliten har en ukritisk presse til å støtte opp om deres makt.

Hagtvet er irritert på Jens Arup Seip og hans kritikk av den første maktutredninga og Arbeiderpartiet i sin særdeleshet (Seips essay om «ettpartistaten»), og det han mener er historikernes fascinasjon og tro på Seips analyser. Og er irritert fordi Hagtvet mener Seip stryker hans politiske motstandere på «venstresida» «medhårs». Hagtvet viser til to maktutredninger fra «moderne samfunnsvitskapleg tenking» for at Seip ikke aktuell. Jeg har problemer med å forstå at Hagtvet, ved å dra fram maktutredningene, særlig den siste som blei leda av hans kollega på Institutt for statsvitenskap i Oslo, Øyvind Østerud, kan tas til inntekt for Hagtvets syn på de norske elitene som medgjørlige og underdanige. Den siste maktutredninga peker jo nettopp på den internasjonale trenden med avpolitisering og nærmest forbud mot politiske vedtak ved at juridiske organer overtar den politiske makta, til og med for stor del underlagt internasjonale vedtak. Nettopp slik det står på «vaskeseddelen» på boka: «overføring av beslutningsmakt fra det politiske til det juridiske feltet». Og eliten i dag er jo veldig på offensiven politisk, juridisk og økonomisk. Den flytter fram posisjonene sine, og på en slik måte at det ikke skal være mulig å omgjøre vedtaka, slik som Høyres samferdselspolitiske talskvinne Linda Hofstad Helleland sier det. Og klarer ikke hun og Høyre det, vil handelsavtalen mellom USA og EU kriminalisere enhver offentlig overtaking av oppgaver.

Jeg forstår heller ikke Hagtvets kritikk av Olstad og «historikerne» for å bruke Seip som viktig kilde. En viktigere kilde for Olstad er jo statsviteren Terje Tvedts analyse av godhetsnettverket i utviklingshjelpbransjen og stolleken i denne næringa. En teori Tvedt utvikla i tilknytning til den siste maktutredninga. Tvedts bok «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen» fra 2003, er initiert av den siste maktutredninga. «Det usedvanlige tette forholdet mellom Utenriksdepartementet, frivillige organisasjoner og forskning» som leda fram til Tvedts teori om det han kaller «det nasjonale godhetsregimet» om elitesirkulasjon og samrøre mellom alle hjelpeorganisasjonene, staten og NRK. Tvedt: «Begrepet godhetsregimet defineres her som et dominant normlegitimerende og normproduserende regime hvor forestillinger og retorikk om godhet regulerer systeminterne relasjoner og gir systemet dets grunnleggende eksterne legitimitet.» Olstad utvider Tvedts teori og spør om ikke slike godhetsregimer er en mer generell tendens i norsk politikk. Jeg mener det trygt kan utvides til miljøpolitikkens område. Uansett går Olstad nærmere inn på det han mener er det norske godhetsregimet på innvandrings- og integreringspolitikkens område. Olstad: «For å omskrive Tvedt dreier det seg om å gjøre Norge til «verdensmester» i innvandring og integrering, med «entusiastisk oppslutning fra store deler av det norske organisasjonssamfunn, forskningsmiljø og presse».  Det dreier seg ikke bare om sektorpolitikk, men også det Tvedt kaller et «nasjonalt dannelsesprosjekt» ».

I en lengre artikkel i Klassekampen 17.08.11, «Fortsette i samme spor?», skreiv jeg: «Jeg har aldri fått meg forelagt «multikulturalismen» til offentlig diskusjon og valg.» Nei, denne kanadiske samfunnsideologien fra 1971 blei uten videre godtatt i Norge og gjort til «allemannseie» — i den norske eliten, den hegemoniske eliten som venstreorienterte kaller det, men i dette tilfellet særlig inkludert den ledende venstresida som en drivende kraft for å opprettholde alle gammeldagse tradisjoner og alle former for familiær undertrykking. Den er blitt pressa på alle som et uunngåelig naturfenomen under den triumferende merkelappen «Den er kommet for å bli — så hold kjeft din rasist!». Motstand mot dem som ikke er positive til alt som har med innvandring å gjøre, er blitt møtt med anklager om rasisme og annen form for moralisme, aldri med rasjonelle argumenter. Dette er et eksempel på den nye politiske eliten i Norge og deres politikk. Også et område hvor ytre venstre og det breie høyreorienterte sentrum kjemper sammen mot alt samfunnsmessig «slagg». Denne eliten baserer sin makt ikke på reell politisk støtte, bare på en formell. Slik mener jeg det er på samfunnsområde etter samfunnsområde. «Noen snakker sammen», inkludert de mest maktlojale, de politiske journalistene som er helt avhengig av og dermed underlagt disse samrørende elitene som styrer hvert sitt samfunnsområde.

Den formelle begrunnelsen for den norske innvandringspolitikken er stortingsvalgene hvert fjerde år. For, som det kan sies: «For hadde folk vært imot denne politikken, kunne de stemt slik at politikken blei endra. Noen, men ikke mange nok har gjort det». Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. I den grad disse valgene dreier seg om viktige politiske spørsmål, så er det ytterst få og kanskje ikke de viktigste for den politikken som de valgte politikerne etter valget kan utføre i fred og ro med ubegrensa politiske fullmakter de neste fire åra. Da kan elitene, alt etter hvilken rolle de har i øyeblikket, forhandle med sine venner i nettverkene i offentlige institusjoner, organisasjoner og media. Der det viktigste innledningsspørsmålet helt sikkert er: «Å, jobber du her nå?».

Blir det folkeavstemninger kan den viktigste og mest sentrale delen av eliten tape, som den har gjort to ganger, i 1972 og 1994 om norsk EU-medlemskap. Da har folkeavstemningas ene sak stått i sentrum, ikke et sammensurium av alle salgs mer eller mindre generelle og tilfeldige politiske spørsmål. Deler av eliten har «sviktet» og tatt folkets side. Dessuten har elitene både i Norge og i andre land fått til valgordninger som begunstiger dem sjøl og gjør det vanskelig for opposisjonelle synspunkter å bli representert. I tillegg kommer den rundelige statstøtten de store partiene bevilger seg sjøl.

Det burde vært minst fire folkeavstemninger hvert år i Norge. Om spørsmål som bruk av oljefondet til handlegater i London eller til infrastruktur i Norge. Og om innvandring og «multikulturalismen»s ideologi. I Sveits er det forfatningsbestemt folkeavstemninger når 50 000 vil oppheve nasjonalforsamlingens lovvedtak, eller 100 000 når det ønskes grunnlovstillegg. Konsekvensen av disse folkeavstemningene er en bremse på, dels en korrigering av, elitene.

Det er gode argumenter mot det som kan karakteriseres som et flertallsdiktatur, det at en folkevalgt forsamling med 50,1 % flertall kan vedta hva som helst av vedtak og pålegg til de 49,9 % andre. Jeg er helt enig i at det i et samfunn som kan kalle seg demokratisk, må det være grenser for hva et flertall kan påtvinge et mindretall. Å kun basere seg bare på et flertall i avstemninger, ville neppe ført til et mer humant samfunn så raskt som det har gjort, med rettssikkerhet, rett til å organisere seg og rett til å ytre seg. I lærebøker i politikk på videregående opplæring, het det tidligere at det var fire kanaler inn til gjennomslag for egen politikk: den numeriske (stemmer i valg), den korporative (gjennom organisasjoner), aksjonskanalen (enkeltaksjoner, mot master for eksempel) og mediekanalen. Valgkanalen blir nå mindre og mindre viktig på bekostning av de andre kanalene. I tillegg kommer lobbyorganisasjonene. Og det er ikke i de andre kanalene folk flest er. Dette utvikler et stort politisk skille mellom de styrte og de styrende, hvor flertallet bare er misfornøyd, men ellers lojal. Men kanskje ikke for all framtid? Når det pøses på med nye borgere som er avhengig av den begrensa og stadig mindre pengekassa som svært mange utafor eliten også er svært avhengig av?

I dagens norske samfunn, og sånn som det er overalt i Europa og de vestlige statene som USA, Canada, Australia, så er det er ulike eliter som i praksis styrer uavhengig av folkeviljen på de fleste områdene. Resultatet av valgene har lite å si for politikken som det styres etter. Den viktigste funksjonen disse — formelt sett demokratiske valgene — har, er å legitimere elitens makt, de som med Hagtvets ord «set krav til kunnskap i offentleg debatt».

Jeg kjenner Hagtvet fra hans presentasjon av foredragsholdere på sine frokostseminarer, der han med en stemme som brister i rørt ydmykhet presenterer norske representanter for eliten som de store heltene for unge studenter (og andre), og jeg er ikke forbauset over at han bruker Olstads bok om en mulig utvikling av et nytt aristokrati til å hylle den norske elitens påståtte demokratiske sinnelag. Hagtvets elitepresentasjoner er sjølve personifiseringa av Jakob Sandes dikt «Eg kryp»: «Eg kryp for dei store og heilage menn … So krøkjer eg rygg for den mektige mann, så djupt som ein skattetyngd bonde. — ».

Hagtvets anmeldelse bekrefter bare riktigheten av det jeg ser på som Olstads viktigste poeng: demokratiet uthules. Med mine ord: Eliten har styrka sin makt kvalitativt de siste tiåra, og gjør langt på veg hva de vil. Som å gå til krig via sms, ikke i nærheten av Grunnlovens vilkår. Lovene gjelder bare så lenge det passer eliten. Elitens økende makt pekte den amerikanske historikeren Christopher Lasch på i boka «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet» fra 1995 (Pax 1996). Dessverre en kilde Olstad ikke bruker, og som forlaget presenterer slik: «Motsetningen mellom elitene og folk flest vokser i de vestlige samfunn, påstår Lasch, som også viser at dette skillet minner om totalitære samfunn.» Det er nok ei utvikling som den totalitære anti-totalisten og elitens ydmyke og ukritiske beundrer, den høyreorienterte Bernt Hagtvet, trives utmerket med.