Hvorfor Klassekampen når vi har Vårt Land, Dagsavisen m fl?

Forsida 24.12.16

Klassekampen julaften var et lavmål av en avis som skal være en radikal maktkritisk avis for en helt annen politikk nasjonalt som internasjonalt, med vekt på å utvikle økonomisk rettferdighet for alle, for sjølstendige solidariske innstilte mennesker frie fra familiers, klaners og religiøse skikkers tvang. Men den er dessverre representativ den redaksjonelle linja.

«Et barn er født i Betlehem»

Forsida begynner med et åpenbart forsøk på å vinne forsidepremie for aviser, med teksten «Et barn er født i Bergen». Alle de velutdanna religiøst orienterte overklasseklassefolka, de som er Klassekampens nedslagsfelt og økonomiske fundament, skjønner selvfølgelig den planlagte forventninga. Også de som ikke leser Klassekampen. Bergen, i stedet for Betlehem, de kristnes by i Midtøsten, for det meste fordrivi av staten Israel. Forsida viser til en veldig lang artikkel av Klassekampens ukritiske entusiast for ubegrensa innvandring, journalist Åse Brandvold. Enkelttilfellet som Brandvold, for n-te gang, propaganderer for i avisa, er sikkert riktig. Men disse to vellykka syriske innvandrerne er bare et unntak. I 2014 var bare 26 prosent av de innvandra syriske flyktningene mellom 20 og 35 år i arbeid, lavest av alle innvandrergrupper (somalierne har ett prosent høyere sysselsetting i samme aldersgruppe). Og så er denne artikkelen, som alle Brandsvolds skriverier og ellers i avisa, kjemisk fritt for de grunnleggende spørsmåla på innvandringsfeltet: Hvorfor skal Norge ta imot utdanna innvandrerne som et fattig land har betalt noe for og trenger sjøl? Skal de reise tilbake og bygge opp landet der resten av deres landsmenn bor, slik nordmenn som rømte fra Norge under krigen gjorde?

Mer trist for innvandrerne

Av samme tåredryppende slaget skriver Klassekampens arrangementsansvarlige (hvorfor skal en statsfinansiert avis utstyre seg med en «arrangementsansvarlig»?) på side to om at innvandra analfabeter som har fått «nynorsk som sitt einaste skriftspråk». Et innlegg som inngår i en serie av tilsvarende ensretta faste politiske skribenter. Som den kristne-islamistiske propagandisten Olav Elgvin («forsker») og Warsan Ismail. Ismail har i tillegg en ny innvandringsartikkel på side 3. Hele julaftenavisa viser at Klassekampen er ei avis for dem som tror på og lar sitt liv styre av religioner med alle sine meningsløse naturstridige myter, først og fremst den kristne. Men sjølsagt med tilstrekkelig hensyn til «de krenkedes religion», islam. Så spørsmålet er, hvorfor Klassekampen, når vi har Vårt Land, Dagen, Ny Tid og Morgenbladet?

Ellers julaften

Det finnes lyspunkter, som Peter M. Johansens artikkel om konfliktene i Syria. (Men der han ikke tar opp konflikten med de militære trefningene mellom russiske og amerikanske styrker i Syria og interessekonfliktene mellom russiske og tyrkiske interesser i Syria.) På debattsidene er det foruten en tåredryppende kronikk om å sette dagens militære kamper mellom stormaktene i Syria inn i den kristne mytologien, samt en framheva kritikk av Robert Fisks Syria-analyse til støtte for de statene, som Norge, USA og EU, som har gjort blodbadet og ødeleggelsen av Syria mulig.

Den bevisste redaksjonelle linja

27. desember skriver redaktør Bjørgulv Braanen om at en avis som aldri gjør feil som en umulighet, og prøver å samle flest mulig rundt avisa. Enkeltfeil som alle gjør er uinteressante, det er den politiske linja til Klassekampens redaksjon som er det interessante. Jeg setter pris på de fleste av Braanens ledere, men jeg mener i motsetning til han, at de ikke representerer det daglige politiske budskapet Klassekampen prøver å spre til sine lesere. Julaftenavisa var et ekstremt tilfelle av Klassekampens bevisst valgte politiske linje, men den er dog representativ for avisas redaksjonelle linje. Valg av eksterne skribenter er også ensidige og åpenbart bevisst valgt. Redaktøren frykter tydeligvis skribenter som taler avisas politiske budskap imot, eller hans skyggeredaktør Marte Michelet eller tilsvarende skribenter. Noe den skrekkslagne avsettelsen av den mangeårige interessante side to-skribenten Trond Andresen var et uttrykk for. Debattredaksjonen leiter i nasjonale og internasjonale medier etter skribenter som opprettholder nasjonal og internasjonal imperialistisk mainstream som Klassekampen ser det som så viktig å slutte opp om. Som 28. desember, der den framtredende Rødt-representanten Ronny Kjelsberg, universitetslektor, setter mer eller mindre likhetstegn mellom forsvar av nasjonal sjølråderett, skepsis til innvandring og deres religion med nazisme. Med henvisning til kronikken på forsida. I sommer fikk jeg etter invitasjon på trykk en artikkel i Rødts tidsskrift «Rødt!» om de uegna innvandrerne. Slikt finner ikke Klassekampens redaksjon interessant å trykke, hvis de i det hele tatt tør vedkjenne seg eksistensen av partiet Rødts teoretiske tidsskrift. Hvorfor har ikke debattredaksjonen bedt meg om å få trykke den, som et viktig motinnlegg til Åse Brandvolds mange artikler? KKs debattredaksjon har også en helt annen og uvennligere holdning til sine artikkelinnsendere sammenlikna med aviser som Aftenposten, Dagsavisen og Dagens Næringsliv. Der Aftenposten svarer i løpet av en dag eller to, og tilbyr innsendere sjøl å forkorte sine innlegg om det kreves, endrer Klassekampens debattredaksjonen sjøl innsendernes innlegg uten noen form for respektfullt svar.

Ap som Norges politiske redning

Klassekampens hovedbudskap er at Arbeiderpartiet er Norges politiske redning. Trass i at Arbeiderpartiet har vært hoveddrivkrafta i de siste tiåras politiske høyredreining med nedskjæring av pensjoner, privatisering av statsbedrifter og imperialistiske militære angrep på andre stater åpenbart i strid med folkeretten og som krigsforbrytelser. I 2005 fikk jeg på trykk en lengre artikkel om det gale i å framheve Arbeiderpartiet som den politiske løsninga på vegen fram, etter å ha klaga til Braanen på daværende debattredaktør Håkon Kolmannskogs avvisning av å trykke den. I dag vil det vært utenkelig for Klassekampen å trykke en artikkel som kritiserer Arbeiderpartiet for at det ikke er et alternativ for en mer sosial og antikrigersk og antiimperialistisk politikk enn Høyre/Frp. 

Frp praktiserer 

det samme som alle andre, tross «retorikken»

I tillegg til hovedbudskapet i Klassekampen om Ap som den politiske redninga, utdypes dette med meningsløs mobbing av enkeltpersoner i Fremskrittspartiet. Denne mobbinga av enkeltindivider er det eneste i KK som har overlevd fra AKP, men som nytes med tilfredshet i Klassekampens velutdanna redaksjon og av dets doktor- og professorskribenter. Særlig mot Frps kvinnelige innvandringsminister Sylvi Listhaug. Hun fører bare politikken til regjeringa til Erna Solberg, og som har oppslutning av Arbeiderpartiet med dets nestleder Hadia Tajik.  Listhaug er også enig i politikken med å akseptere at Afrikas mer velstående innbyggere lokkes ut i Middelhavet med håp om å bli underholdt av de europeiske statene og å sende båter for å redde noen av dem fra drukningsdøden. Klassekampen tilslører slike grunnleggende politiske fakta. Klassekampens støttespillere, skribenter og lesere er ikke opptatt av reell politikk, de er opptatt av «retorikk».

Homogen — ingen allianse

I sin kommentar om Klassekampen som en «Mangslungen allianse» framhever Braanen 27. desember viktigheten av «fellesskapet som samler seg rundt avisa». Braanen mener at avisa skal ha sterke meninger og «at den også er en arena for meningsbrytning». Jeg forstår ikke på hvilke områder Klassekampen har så sterke meninger i den offentlige samtalen i dag at noen mektige overhodet provoseres. Heller ikke at den er en arena for meningsbryting, jf avsettinga av Trond Andresen. Men den følger standpunktene til dem som har penger, de statsfinansierte intellektuelle og de statsfinansierte ansatte i hjelpeorganisasjonene (som også Frp slutter opp om å bevilge penger til). Snarere enn å samle en allianse rundt Klassekampen av folk med ulike meninger, ensretter Braanen avisa for dem med de allment godtatte mytene og meningene, de som har penger. Klassekampens politiske funksjon er å spre det samme politiske budskapet som Jan Egeland, Sven Mollekleiv, Marie Simonsen, Anders Giæver, Hans Petter Sjøli, Hege Ullstein, Thor Gjermund Eriksen, Thomas Hylland Eriksen, Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken.

Ekskludert

For meg er det daglig en belastning å lese Klassekampen, sjøl om det er irrelevant for Klassekampen. Jeg åpner Klassekampen hver dag med frykt for hva de har lagd denne dagen. For min del skyldes belastninga at jeg har levd med å ha andre forventninger til den enn til en annen avis. Men Klassekampen er åpenbart verre og mer ukritisk moralistisk enn de andre avisene jeg leser, med unntak av Ny Tid og Morgenbladet som jeg vanligvis ikke leser, og dels NRK. Klassekampen er for mye moralisme og tåredrypping, uten fakta og realisme. Fristilt fra faktisk analyse og fundament som Klassekampen er, er det bare av gammal vane jeg fortsatt betaler for avisa utenom gjennom skatten. Jeg er ikke inkludert i den alliansen Braanen snakker om, jeg hører ikke med i hans journalisters homogene og bokstavelig talt religiøse fellesskap. Braanens «allianse» er bare retorikk.

Telenor: Rik på andre lands innbyggere

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 27. desember:

Telenor har vært den politiske toppsaka de siste dagene. Om en konflikt mellom konsernsjefen og styret/styreleder/statsråd. Og litt om mulig korrupsjon og uetisk handling i India, Myanmar og andre asiatiske land. Men ikke om det som er det vesentlige: Hvorfor skal et statseid norsk selskap tjene penger på asiaters behov for mobilkommunikasjon? Hvorfor er det ikke heller slik at andre lands innbyggere sjøl skal få beholde et eventuelt overskudd på eget behov?

Det samme gjelder Statoil. Selskapet blei forutseende nok oppretta for å beholde overskuddet for norsk olje for den norske befolkninga. Slik at USA og EU ikke stakk av med norsk olje. Nå driver Statoil i andre land og i praksis motarbeider nasjonale tiltak som Statoil blei oppretta for å ivareta.

I stedet for å håve inn penger for de private aksjonærene i Telenor/Statoil og øke både inntekter og utgifter på statsbudsjettet, burde Telenors og Statoils oppgave i utlandet være å hjelpe andre land til å ha nasjonale statlige selskaper og beholde overskuddet for egen befolkning. Nå driver Norge imperialisme, utnytting av andre lands innbyggere, gjennom Telenor og Statoil. Uavhengig av hvem som er statsråd, styreleder og konsernsjef.

Hva med egen ordbruk?

Førsteutkastet av denne artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag. Jeg trodde den var refusert. 

Skuespillere tok søndag initiativ til en demonstrasjon «Slå ring rundt Stortinget — for solidaritet og medmenneskelighet». Skuespillerne Janne Heltberg og Selome Emnetu presenterte i Kveldsnytt  søndag demonstrasjonens formål. I Kveldsnytt blei de framstilt som om de var imot det de kalte et polarisert, fryktbasert og tilspisset debattklima som de mente politikerne ledet an i og som så spredde nedover til vanlige mennesker. Når en ser på invitasjonen på Facebook at det er helt klart at hele aksjonen bare var en fordekt måte for å støtte kampen for økt innvandring til Norge. 

Heltberg kritiserte i Kveldsnytt den «fryktbaserte retorikken som sprer seg rundt i sosiale medier.» Emnetu la ikke skjul på at de demonstrerte mot ordbruken til dem som ønsket en strengere innvandringspolitikk. Disse måtte ikke glemme at «det dreide seg om mennesker.» Sannsynligvis var demonstrasjonen i realiteten retta mot regjeringens innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug; hatobjektet for dem som ivrer mest for innvandring og aksept av før-industrielle skikker.

Men de som ser seg som tilhengere av solidaritet-  og medmenneskelighet, har sjøl bygd seg opp et arsenal av karakteristikker av sine politiske motstandere som ikke gjør debattklimaet noe bedre. De mest velutdanna, og de som oftest slipper til i den offentlige samtalen i de redigerte mediene, bruker hyppig ord som «fremmedfrykt», «fremmedfiendtlig», «rasist» og «islamofob» om sine politiske motstandere. Ofte slått fast som et udiskutabelt kjennetegn ved sine motstandere. De mener nok at det er argumenter, men dette er jo bare nedsettende karakteristikker. Som styrker samholdet dem imellom for å ha den eneste akseptable meninga om disse spørsmåla.

Ord som «fremmedfrykt» og «islamofob» er nok mer avanserte skjellsord enn det en kan finne hos «netttroll». Men det er ingen prinsipiell forskjell på disse tilsynelatende høyverdige intellektuelle betegnelsene og netttrollene. Det uttrykker bare en klasseforskjell i ordbruk.

Jeg skjønner ikke at mitt syn på innvandringspolitikken må karakteriseres med betegnelsene «fremmedfiendtlig» og «fremmedfrykt». Mine argumenter mot stor innvandring av uutdanna personer som i tillegg er imot norske skikker, mener jeg er saklige, jf mitt innlegg om innvandring. Forskjellen på meg og innvandringsentusiastene, og initiativtakerne til denne demonstrasjonen, er jo at vi liker hver våre innvandrere. Jeg innrømmer at jeg liker de innvandrerne som kritiserer andre innvandrere som ikke vil tilpasse seg det norske samfunnets tradisjoner, og som kjemper mot undertrykkingsskikker noen av dem har måttet flykte fra. Jeg har ikke fått forståelsen av at norske innvandringsentusiaster er så begeistra for slike innvandrere. Innvandringsentusiastene er kanskje litt «fremmedfiendtlige»? 

Diagnostiseringa av politiske motstandere, som å kalle religionsmotstandere som «islamofobe», er en kjent utryddelsestaktikk i flere stater for eliminering av politiske motstandere.

Innvandringstilhengerne bør også ta for seg sin egen ordbruk og den innflytelsen den har på debattnivået.

Boligbygging for boligspekulanter

En litt kortere versjon av dette innlegget står på trykk i Dags-avisen i dag: 

Ap/SV/MDG-byrådet oppnevnte i 2016 et boligvekstutvalg som skulle få fart på boligbygginga i Oslo. Utvalget leverte sin innstilling 29. november. Byrådsleder Raymond Johansen har uttalt at han synes forslaga fra utvalget er «spennende».

Men både grunnen til at utvalget ble nedsatt, og de fleste av utvalgets forslag, bygger på forutsetninger som ikke finnes.

Boligmangelen i Oslo er skapt av økonomiske interesser. Folk bor ikke i tusentall på gata. Den økte befolkninga i Oslo skyldes ikke økt tilflytting til byen, for den har avtatt, men økt fødselsoverskudd. For det er nemlig stor forskjell boligbehov og boligetterspørsel, noe Handelsbankens sjefsøkonom Kari Due-Andersen har påpekt. Cicero Consulting opplyser i en markedsrapport fra september i år at 44 prosent av boligene under 60 kvm i første kvartal i år ble kjøpt som investeringsobjekt for å tjene penger på utleie. Boligbygginga i Oslo drives i virkeligheten av boligspekulantenes behov for utleieboliger.

Som Due-Andersen videre skriver: «Dersom det var et stort boligbehov som drev markedet i Oslo, skulle også leieprisene ha steget mer.» Siden 2005 har boligprisene doblet seg, og i Oslo enda mer. Men fra 2005 og til 2015 økte lønnsnivået med 50 prosent. Så det er som førsteamanuensis Dag Einar Thorsen skreiv i Dagens Næringsliv 21. november i år: «Økningen i kjøpekraften skulle dermed ikke tilsi en dobling i boligprisene.»

Når det gjelder prisen på boliger, stemmer det ikke at prisveksten i Oslo er større enn ellers i landet. Over tid er det ingen forskjell på prisveksten i Oslo og de andre større byene bortsett fra Stavanger. Så må en ikke glemme at mange i Oslo har god råd til å kjøpe dyre leiligheter, og at det i tillegg er en rekke økonomiske stimuli for å få noen til å investere nettopp i boliger. Staten lokker med store skattefradrag ved å ta opp lån, og banker lokker med billige lån til boliger. Tempoet i pyramidespillet øker. Attraktive steder som Holmenkollåsen og Aker brygge vil alltid ha høye boligpriser, det er en naturlig følge av at noen steder er det bedre å bo og at noen har bedre råd enn andre.

Statistisk sentralbyrå viser at det heller ikke er sammenheng mellom salgsprisen for en ny bolig og byggekostnadene. Det er tomteeierne som stikker av med størst fortjeneste, og det vil ingen av boligvekstutvalgets foreslåtte nye tiltak med mindre leiligheter, mindre uteareal og mindre lys til leilighetene endre på. Toromsleiligheter i Oslo ble for tre år sida redusert fra et minimumsareal på 40 kvm til 35 kvm, men uten at det er noen tegn på at prisen har gått ned på disse boligene. Boligutbyggere som OBOS, Skanska og Selmer bygger seg også opp stor fortjeneste på nye boliger.

Ikke bare er toromsleilighetene blitt mindre uten innvirkning på prisene, utvalget foreslår også flere toromsleiligheter. Men andelen én- og toromsleiligheter utgjør nå 37 prosent av boligmassen i Oslo. Andelen énpersonshusholdninger øker ikke i Oslo. Dessuten trenger en énpersonshusholdning en tre roms leilighet til å kunne ta imot familie og venner på overnattingsbesøk. Å bygge bare toroms leiligheter i tjue etasjers høye hus er en drøm som boligutbyggerne har, for det gir dem størst fortjeneste. Men det er ikke det boligmiljøet folk i alle andre livsfaser enn studenter ønsker å bo i.

Aftenposten la så seint som 17.11.16 fram tall som viste at 15 810 boliger som var regulert til bygging, ikke ble bygd. Jeg bor sjøl på Ensjø i Oslo som skulle bli en ny boligby, regulert i 2007, men hvor 1700 boliger fortsatt ikke er bygd. Det skyldes at byrådet verken har evne eller vilje til å gjennomføre reguleringsplanen som blir sabotert av særlig en stor tomteeier.

Å bygge med mindre uteareal, mindre sol og mindre leiligheter, er åpenbart å svekke boligstandarden og gi folk flest dårligere boligvilkår. Det skal altså bygges for dårligere helse, som blir en samfunnskostnad på andre offentlige budsjetter.

For mange er det overraskende at både OBOS og Arbeiderpartiet kan være interessert i en slik utvikling av boligmarkedet i Norge. Men OBOS drives i dag som en ensidig profittmaskin med innflytelsesløse medlemmer som ferniss, og Ap har blitt et markedsorientert parti.

Boligpolitikken er ikke bare viktig for oss som trenger et sted å bo. Det er også et økonomiområde som har avgjørende innflytelse på et land og flere verdensdelers økonomi. Den økonomiske krisa i 2009, skyldes feil boligpolitikk med utlån og bygging av for mange boliger. Den boligkrisa ramma også norsk økonomi hardt. Den store økonomiske nedgangen i Norge på 1980-tallet, skyldes også boligpolitikken og finansene som blei sprøyta inn i den.

30. november pekte Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen i en pressemelding på «Desto lengre gjeldsoppbyggingen varer og desto mer boligprisene stiger, desto større blir fallhøyden i norsk økonomi». Dag Einar Thorsen viser til den negative virkninga de statlige stimuliene har på hele den norske økonomien. Økte lånerammer og skattefordelene på investeringene gjør folk til gjeldsslaver, og at disse investeringene etter at boligene er satt opp, verken skaper arbeidsplasser eller skatteinntekter. «Når boligeiendom blir et attraktivt investeringsobjekt, og sparemidler i hovedsak kanaliseres dit, går økonomien glipp av kapital som kunne bidratt til vekst». En bolig som stiger 20 prosent på ett år skaper verken arbeidsplasser, investeringer eller velferd. Bare banker, meglere og utbyggere tjener på denne utviklinga.

Det politiske problemet med boligpolitikken er at vi har en ualminnelig skeiv maktfordeling med en rekke velstående interesseorganisasjoner som tjener store penger på økt boligomsetning og boligbygging med stadig dårligere bomiljø. Disse får gjennomslag for sine økonomiske særinteresser og har ingen organisert motkraft. Ikke noe parti av noen størrelse forstår seg på boligpolitikk, og mediene er heller ikke kritiske nok til å veie opp for denne skeive maktfordelinga.

Urimelig streng straff: Salve mot munnsår er ikke doping!

Fra ANTI-DOPING NORGE sin
nettside i dag.

Therese Johaug er dømt til utestengelse fra all idrett i 14 måneder. Hun har hatt et munnsår som ble stort og ikke ville gro. Så fikk hun en salve som skulle hjelpe bedre enn de andre salvene hun hadde brukt. Og så inneholdt den altså et stoff som står på dopinglista, og som i store mengder kan bidra til å gjøre at hun skal kunne gå raskere. Sjøl om det er lite mengde, så tas dette som bevis på at hun kan ha tatt store mengder av dette stoffet for å bli bedre. Eller hvertfall ikke kan utelukkes.

Formelt er det lite å utsette påtalenemndas vurdering (den kaller seg «nemnden»). Stoffet klostebol er påvist i en dopingprøve av Johaug. Det er forbudt og fører til utestenging fra idrettsdeltaking. Egentlig fire års utestenging, men hun har altså sluppet unna med fjorten måneder. Det som er spørsmålet er om dopingbestemmelsene er riktige og naturlige, og ikke bare er rein formalisme. Reglene er for firkanta, samtidig som de åpner for stor forskjellsbehandling land imellom. 

Hvorfor skulle Johaug dope seg? Hun har vært en av langrennssportens to beste damer i flere år, med gullmedaljer i OL og VM og med en mengde dopingtester bak seg både i og utafor sesongen. Var det grunn til å tro at hun var redd for at hun skulle bli nummer to etter at Marit Bjørgen kom tilbake denne sesongen?

Hvilket sosialt fall og nederlag ville det være for Johaug om hun ikke vant en eneste gullmedalje i VM denne sesongen? Var sannsynligheten for henne så stor at hun skulle føle det som en så stor personlig katastrofe at hun måtte sikre seg med å dope seg? Nei, hennes posisjon som respektert utøver og langrennsutøver, og som i tillegg ville tjene gode penger uansett plassering, ville være uendra. Det er overhodet ingen sannsynlighet for at en slik topp utøver skulle dope seg, hvis en ikke legger til grunn at det har hun gjort i årevis tross alle tidligere dopingprøver. Som jurister sier, det faller på sin egen urimelighet.

Med norske velferdsordninger og samfunnets generelle respekt for alle, også for idrettsutøvere som ikke hele tida vinner, tror jeg også sannsynligheten er mye mindre for den type juks enn i andre fattigere land der det virkelig er en langvarig økonomisk gevinst på å vinne framfor å bli nummer to.

Det er mer sannsynlig at hun er et sonoffer for norsk moralsk prektighet som skal vise at vi ikke behandler dopere slik som spanjoler og italienere behandler sine syklister (Contador); østeuropeerne inkludert. Og et press fra journalistene.  

Norge har jo også den merkelige praksisen at høydehus skal regnes som doping. Fordi ledere og utøvere heller vil reise verden rundt for å trene i høyden, når vi kunne gjort det i lokalmiljøet med høydehus. Se min artikkel i Aftenposten  fra 2003. 

Det er selvfølgelig riktig at doping skal slås ned på. Det er å ikke konkurrere på like vilkår. Juan Antonio Samaranch, IOCs kanskje mest suksessrike president, uttalte seg sterkt mot arbeidet mot doping, for han frykta at det ville ødelegge for muligheten til å sette stadig flere nye rekorder og dermed at mediene og penga skulle forsvinne fra idretten. Bruk av EPO og andre former for bloddoping er slik juks. Som amfetamin og muligens smertestillende. Astmamedisin er omdiskutert. Med slik medisin fjernes ulempene ved en fysisk mangel, sjukdom. Det heter at det ikke er prestasjonsfremmende, men sett ut fra en ikkebehandla sjukdomstilstand, astma, er det jo prestasjonsfremmende i og med at du kan yte mer med medisin enn du ville ha gjort uten medisin. Kanskje de som har fysiske «skavanker» bare skulle konkurrert med de skavankene, eller gått over til idrett sammen med funksjonshemma, som en annen toppidrettsutøver foreslo? (Cologna?)

Straff bør stå i forhold til forseelsen. Å gi Johaug 14 måneders utestenging for nødvendig behandling av munnsåret sitt er mer enn en urettferdighet over for henne, det er formalisme som bare bidrar til å sette hele dopingarbeidet i vanry. 

Brexit og Trump, en følge av økonomisk stagnasjon og politisk motstand mot den

Boka til de to Der Spiegel-journalistene
Martin og Schumann fra 1998, blir stadig
mer aktuell.

Litteraturhusets økonomidag blei arrangert 28. november. Martin Sandbu, postdoktor i økonomi og kommentator i Financial Times, og økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, innleda.

Emnet var stoda etter Brexit og Trumps valgseier. Sandbu pekte på flere sammenfallende negative økonomiske utviklingstrekk, og både han og Ulltveit-Moe var bekymra for den politiske utviklinga.

Sandbus hovedpoeng er at vi har det største fallet i utviklinga av BNP i de viktigste statens i verden siden 1930-tallet. Det var djup krise i 2009, og viktigst skuffende oppgang etter det. Vanligvis følger det en oppgang etter en krise, men nå har veksttakten ikke tatt igjen veksttakten fra før krisa i 2009. Oppgangen har ikke nådd opp til takten/veksten før krisa. Og de store statenes økonomi vokser saktere enn de gjorde før. Veksten ligger 10-20 pst lavere. Det blir mindre til velstandsutvikling, og den samme nominelle gjelda øker i praktisk betydning.

Sandbu pekte på tre trekk ved de store økonomiene i verden:

1.     Verdenshandelen har vokst saktere enn utviklinga i bruttonasjonalproduktene. Denne manglende veksten er noe nytt.
2.     Det har vært rekordlave renter i lang tid. Av all økonomisk historie vi kjenner til har rentene aldri vært så lave så lenge.
3.     Produktiviteten (bruttonasjonalproduktet delt på antall arbeidstimer pr år) synker: Entydig mønster: det går tregere og tregere å produsere det samme med samme innsats. Det er alvorlig, fordi det bare er med økende produktivitet at en kan få økonomisk vekst som fører til materielle velstand. I det lange løp er det kun med økende produktivitet at en kan få øk vekst og materiell velstand.

Hvorfor skjer det?

IMF, det internasjonale pengefondet har sett på årsaken til nedgangen i internasjonal handel: 75 prosent av nedgangen i handel skyldes ikke handelsbarrierer, men fallet i investeringer og behovet for handel av investeringsvarer

Rentene går ned fordi det ikke er vilje til investering. Forventer en at dette fortsetter, så blir det mindre investering. USA har nå kommet opp på 2006-nivå, mens Japan og eurosonen investerer mindre enn de gjorde for ti år sida.

Tilbud og etterspørsel

Tilbudssida preges av lite innovasjon, proteksjonisme, flere eldre, økende gjeld og ødelagte banksystemer. Etterspørselen preges av mangel på investeringer, for mye gjeld, feil skattepolitikk og økende ulikhet. Omfordelinga som skjer ved at det har blitt mer ulikhet, svekker etterspørselen. Sandu: Alle har vært for forsiktige med å drive opp etterspørselsfaktorer. Etterspørselsprobl forplanter seg over på tilbudssiden.

Både Brexit og Trump øker usikkerheten dramatisk, velgermassene som støtta brexit og trump innfører handelsbarrierer. May sier hun vil ta bedre vare på folk som stemte Brexit, mer offentlig forbruk. Trump sier nei til handelsavtalene og vil øke offentlige investeringer i infrastruktur.

«Vårt lille land – en risikovurdering»

skulle Karen Helene Ulltveit-Moeskulle snakke om. Hun sa at Norge var helt avhengig av handel, og helt avhengig av handel med EU og Storbritannia. Og at handel hadde gitt velstand til millioner over hele verden. Hun var derfor bekymra for følgene av både Brexit, Trump  og økende norsk EØS-motstand foruten den generelt høye norske EU-motstanden. Hunmente oppgaven var å opprettholde globaliseringens positive sider og gjøre noe for dem som hadde tapt på globaliseringa: Er det mulig å få globalisering til å gi noe bra til alle, eller går ikke det?

Som en liten åpen økonomi er Norge fullstendig avhengig av å selge det vi produserer  til andre land. Mens USA trenger ingen salg, de har et så stort hjemmemarked. En lukket verden, rasering av handelsavtaler, svakere EU, er også en dårlig nyhet for den fattige verden. For jo mer handel, jo mer verdiskapning: Handel løfter mange millioner ut av fattigdom. Derfor vil Brexit og Trump føre til at muligheten til å løfte millioner ut av fattigdom reduseres samtidig som at antallet økonomiske flyktninger vil øke.

Hvorfor er det så viktig for Norge hvor EU går? EU er den viktigste for oss. Norge trenger et EU i vekst. I EU er Storbritannia viktigst for oss. I forbindelse med Brexit, kommer Norge ikke til å bli forhandla med. Ulltveit-Moe er skuffa over nordmenns holdning til EU.

Økende politisk mistillit er en global pandemi

I USA har de mistet tilliten til at politikerne kan løse problemet, og misnøyen stiger også i Europa. Dette kombineres med realiteter: I Norge er det en uføreandel på ti prosent, og den øker for de unge, ikke for de eldre. Å ikke være i arbeid, å ta del i samfunnet, svekker samhørigheten og tilliten. Det som må til er en aktiv omfordeling via inntekts- og utgiftssiden på statsbudsjettet. Videre må en ha et regulert arbeidsmarked basert på

en lovgivning tilpasset fremtidens og ikke gårsdagens arbeidsliv. Fremfor alt må det være rammevilkår som fremmer omstilling fra én type aktivitet til annen aktivitet og ikke til passivitet. For nå blei en i stor grad omstilt til passivitet, mente hun.

I en tilleggskommentar sa Sandbu at det finnes noen som har grunn til å miste tilliten som har blitt skadelidende av globaliseringa. Noen har hatt grunn de siste 30-40 år. For tillit henger sammen med økonomiutvikling, hvordan ting går.

Sandbu viste til at de fleste vestlige land nådde toppen av industriarbeidsplassen på 70-tallet. Likevel produserer USA mer i dag enn på 70-tallet. Det til tross for at områder med hjørnesteinsbedrifter har falt sammen. produktene fr Kina førte til en ekstra støyt for USA og til stor arbeidsløshet. Han pekte også på at fram til år 2000 skjedde handel mellom mer like land, og det ble ikke så mange tapere av slik handel. Men Kina kom med en voldsom slagkraft og endra det globale arbeidsmarkedet med store tap for andre. Sandbu mente at politikerne skulle gått hardere til verks med omfordeling og markedsregulering.

Det blei pekt på at handel omfordeler velstand mellom land, og at de som får dårligere velstand må kompensere det på annen måte. Ulltveit-Moe viste til at innvandringa til Norge hadde vært vesentlig større enn i Storbritannia, og at når motstanden mot innvandring var så stor i GB, så måtte det skyldtes politikken de hadde overfor arbeidslivet.

Sandbu hevda at globalisering av finanstjenester har fungert skikkelig dårlig. Oppbyggingen av gjeld var et resultat av for stort finanssystem. Fri flyt av kapital er derfor betenkelig, mente han.

Min kommentar til innlederne

Særlig Sandbu presenterte en økonomisk alvorlig situasjon. Faktisk er det slik at Sandbu bekrefta det som Guenther Sandleben har hevda om finanskrisa: at den ikke er en finanskrise, men en krise i produksjonen. I boka «Finanskrise — myte og realitet.» Ordet stagnasjon blei ikke brukt av verken Sandbu eller Ulltveit-Moe. Og det finnes ingen politiske krefter som vil gjøre noe som kan bedre den økonomiske utviklinga. Snarere tvert imot: Det finnes ingen tradisjonelle politiske krefter som sier nei til den aktuelle utviklinga, de vil bare ha mer av den samme økonomiske politikken. Det vil ha mer skattelette til de rikeste, og mer inndragning av etterspørsel gjennom reduserte lønninger, reduserte pensjoner og økende gjeldsgrad. Og ikke minst fører de en politikk som øker den politiske usikkerheten.  

I praksis er det også politisk umulig å få til noe annet. Eventuelt bare av de høyrepopulistiske kreftene. Ulltveit-Moe skrøyt av EØS-avtalens fordler for Norge, og også av hvor viktig det var for Norge ved å allmenngjøre tariffavtaler. Men hun nevnte ikke hva som var hovedformålet og den lange tendensen med de fire «frihetene», og ESA-domstolens avgjørelser som innskrenker mer og mer av det som kalles den norske modellen og mulighetene til å bruke politiske virkemidler. Økonomiprofessoren er nok litt blind på sitt politiske øye.

Hva er det som virkelig kan få fart i investeringene og etterspørselen i en stadig økende sirkel? Det har historia vist. En verdenskrig ville fått i gang den økonomiske sirkulasjonen igjen. Den er jo dessverre heller ikke det minste usannsynlig. Den økonomiske nedgangen skjerper ikke bare de økonomiske, men også de politiske konfliktene statene mellom. Det er en samstemt veldig krigslyst særlig i Europa blant de tradisjonelle politiske kreftene. De som i Norge går fra Frp og hvertfall til SV, om ikke lenger til venstre. Det var et nærmest enstemmig politikerkorps som slutta opp om krigene som begynte med oppdelinga av Jugoslavia, og fortsatte med angrepene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Og til å skjerpe konflikten med Russland. Det er yngre generasjoner som er i ferd med å overta ledelsen av statene i Europa som nå har en svært naiv og historieløs oppfatning av makt og konflikter i verden, og som tror at om bare de «onde» tas, så blir det fred og fordragelighet med internasjonale lover som alle, også de mektigste statene, bøyer seg for.

Finnes det håp? Tja, jeg tviler. Men som Finn Gustavsen avslutta en leder i ukeavisa Orientering om FNs framtidige muligheter i 1965: «Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»