Høydehus: «Høyt slag i tynn luft»

Norges Skiforbund har i dag vedtatt at det vil gå inn for å tillate bruk av høydehus, for eliten. Forbudet som ble vedtatt i 2003 står nå for fall. Jon Michelet var en framstående pådriver for forbudet som Idrettsforbundets ting vedtok i 2003. 

Jeg har aldri forstått logikken i å forby høydehus og tillate at norske utøvere reiser til Alpene og høylandet i Afrika i stedet. Det er både økonomisk sløsing og en unødvendig belastning for miljøet. For den ulike fordelinga av muligheter til å bruke de ressursene som trenges for å vinne internasjonalt, spiller høydehus ingen rolle.

Jeg fikk følgende innlegg på trykk i Aftenposten 6. juni 2003, og viser også til min blogg om samme emne:  

Den internasjonale toppidretten tilbyr konkurranse på svært ulike vilkår. Det er bare de rike landene som har økonomi og teknologiske ressurser i form av blant annet idrettsmedisin til å bygge det omfattende støtteapparatet som skal til for å vinne internasjonale konkurranser.

Det er ikke tilfeldig at resultatlistene i OL og verdensmesterskap til en forveksling er lik OECDs liste over verdens rikeste land og deltagerlisten på G8-møtene. Ett eksempel på denne internasjonale urettferdigheten i idretten er bruken av teknologiproduktet høydehus. Men tilgang til høydehus betyr lite for den urettferdige internasjonale idrettskonkurransen. Mye viktigere er den idrettsmedisinske forskningen om hvordan gjøre best nytte av høydetrening, og dette er ikke mulig for alle å bruke ressurser på.

I utholdenhetsidretter er det gunstig å øke andelen av røde blodlegemer for å øke oksygenopptaket. Dette oppnås under høydeopphold og omfattes ikke av dopingreglene eller idrettstingets vedtak. For at norske utholdenhetsutøvere skal slippe å bruke tid og penger på å reise til høydeopphold, ble høydehusene utviklet. I forhold til et reelt høydeopphold er høydehus et miljøtiltak som reduserer forurensende reisevirksomhet. Tatt i beste mening, skulle en tro at Norges idrettsledere, representert av årets idrettsting, har fattet vedtak mot både doping og urettferdig internasjonal konkurranse.

Støttespillerne til vedtaket har ment å sette en «etisk grense». Men i så fall har tingrepresentantene bommet grovt.

Det er ikke høydehus som er årsak til den urettferdige internasjonale konkurransen som gjør at et land på bare 4,5 millioner mennesker kan gjøre det så bra i internasjonale sommeridretter blant verdens seks milliarder, og ei heller så bra blant de få landene som driver internasjonal vinteridrett. Det er hele det norske samfunnets teknologiske utvikling, sosiale nivå og ressursbruk til eliteidretten som gir Norge så unaturlig gode resultater. Og når idrettstinget verken reduserte satsinga på eliteidretten i Norge, eller foreslo å overføre penger til ikke-idrettslige tiltak som kan utjevne den økonomisk urettferdige verdensorden, så framstår vedtaket bare som en lite gjennomtenkt demonstrasjon. 

Venstres sykkelbløff

På fortauet til en kaffebar 25. oktober leste jeg Dagens Nærings-liv på lesebrett og reagerte på Rajas avslutning på en ellers god artikkel. Jeg skreiv ned et motinnlegg, og det kom på trykk to dager seinere. Her er mitt innlegg uredigert.

Det kan ikke bli nok av slike gode innlegg som Abid Q. Raja skriver i DN 25. 10. Om samfunnsnytten av å satse på sykkel. Men slike innlegg har blitt skrivi i tiår, uten at det hjelper det minste for syklisters forhold og tilrettelegging for sykling. 

Det finnes ikke noe folkelig press for sykkelveger, eller en interesseorganisasjon for sykling som det blir lyttet til. 

Sykkelinteressen er det ingen partier som vil prioritere foran et hvilket som helst annet samferdselstiltak. Heller ikke Venstre. Se bare til Oslo, med Venstre som samferdselsbyråd har det blitt dårligere for syklistene enn med en samferdeselsbyråd fra Frp. Venstre har også nylig hatt to samferdselsministre, og begge ignorerte sykkelinteressene. 

Raja vil få oss til å tro at et regjeringsskifte som gir oss Frps Bård Koksrud som samferdselsminister vil føre til at syklistene blir prioritert. Det er en bløff av virkelig store dimensjoner.

Fortsett Raja med innlegg for gode argumenter for å satse på sykling. Men spar oss for pinlige løgner om at Venstre prioriterer sykkel. Ingen partier gjør det. Det ligger langt fram i tid - veldig langt fram.

Aps handlemåte i Øygard-saka: Sterkt kritikkverdig

Da Øygard-saka kom opp, og inntil siste helg, oppførte Ap seg på en måte som om de knytta sin vurdering av realiteten i rettssaka til sin nære parti- og partyvenn, ordfører Rune Øygard i Vågå. Dette var det budskapet de signaliserte til omverdenen, uansett valg av konkrete ord. Forrige fredag blei skypesamtale(r) mellom ordføreren og jenta offentliggjort på en måte som sjokkerte «alle». Retten har ennå ikke vurdert om disse uttalelsene skal forståes slik Øygard hevder; noe ala en tone mellom dem som begge forstod ikke var ment som det var sagt. Men slik media gjenga skypesamtalene, blei mange rysta.

Men hvorfor skulle Ap, og til og med statsministeren, reagere så raskt og så brått på denne dialogen? Ap hadde jo straks saka kom opp, bedt ordføreren ta permisjon mens rettssaka pågikk. Noe han avviste. I stedet blei han sjukmeldt. Aps voldsomme reaksjon sist helg kan bare forståes på grunnlag av den manglende avstandtakinga av Øygards handlinger, og den manglende støtta til jenta. Denne Ap-holdninga blei nå helt umulig å fortsette med og stå fram med som sin politikk. Statsministeren og toppledelsen i partiet måtte nå distansere seg fra Øygard på en helt annen måte enn de hadde gjort tidligere. For da saka kom opp gjorde ikke Ap som Haugland i KrF og Grande i Venstre for tilsvarende saker i sine partier. Ap handla som Frp i slike saker.

Advokat Heidi Ysen sa at Ap burde kommet med oppfordringa til Øygard om å trekke seg enten før, eller etter rettssaka. Ikke midt under. Hun hadde helt rett i sin kritikk av Aps handlemåte i NRKs Debatten i går. 

Munchmuseet: Kan Ap tape Tøyen?

Følgende innlegg stod på trykk i Aften 16. september:

Aftenposten har meldt om forhandlinger mellom byrådet og Arbeiderpartiets bystyregruppe om plasseringa av det nye Munchmuseet. Én skissert løsning skal være at Ap stemmer for Lambda mot at Tøyen tildeles ekstra midler for oppgradering.

Men å oppgradere Tøyen samtidig som området fratas det som kan gi bydelen attraktivitet og prestisje, nemlig et nytt utvidet Munchmuseum, vil nødvendigvis gi Tøyen et tilbakeslag.

Et politisk nederlag for en av partene virker uunngåelig. Men jeg mener det må være åpenbart at hvis Arbeiderpartiet lar seg overtale, eller «kjøpe opp», og stemmer for å flytte Munchmuseet bort fra Tøyen, vil de stå fram som den store taperen. Mer enn om Høyre gir opp Lambda. For Ap vil en flytting av Munchmuseet bort fra Tøyen innebære et politisk strategisk tap. Da viser Ap på en tydelig måte at partiet ikke kan knyttes til forbedringer av levevilkåra og kulturtilbudet i Oslo øst, og at partiet forstår lite av den økonomisk og sosialt delte byen Oslo. Da blir klarere at det ikke er en tilfeldighet at partiet ledes av to gutter fra Oslo vest.

Sykkel: Om Venstre som skuffet; men det var venta og uunngåelig

Erling Dokk Holm skreiv i Dagens Nærings-liv 6. oktober om Venstre som skuffet som byråds-parti i kultur- og samferdselssakene. Når det gjelder sykkel er det ingen grunn til å være skuffet eller overraska. Det finnes ikke noe parti som vil prioritere sykkel foran et annet samferdselstiltak eller andre samfunnshensyn. Sykkel vil alltid tape i konflikt med andre interesser.

Erling Dokk Holms omtaler Venstre i Oslo byråd som «Den store skuffelsen». Statsviteren Holm skriver om sykkelveger at det «i motsetning til alle andre infrastrukturtiltak [er] et enkelt og effektivt virkemiddel. Det koster relativt lite, er raskt å gjennomføre…». 

En statsvitenskapelig teori går ut på at enkle tiltak med stor oppslutning lett lar seg gjennomføre. Oslos mange sykkelplaner er ikke gjennomført. 

I min masteroppgave i statsvitenskap om forsøkene på gjennomføre de fire siste sykkelvegplanene i Oslo, «Plan på plan på plan», kunne jeg vise til at sykkelvegene bare ble gjennomført der de ikke kom i konflikt med andre interesser, det vil først og fremst si behovet for parkeringsplasser for biler. Sykkelveger er opprettet på mindre viktige strekninger med få konflikter med andre interesser, men ikke for de gjennomgående anleggene i sentrum der de er viktigst.

For sykkeltiltak er det verken politisk eller folkelig oppslutning om. Det finnes ikke noe parti som vil prioritere sykkel foran et annet samferdselstiltak eller andre samfunnshensyn. Enten er kjørende eller parkert biltrafikk viktigere enn sykkel, eller så er kollektivtrafikk det. Slik er det for byrådspartiene, Ap, miljøorganisasjonene eller de venstreorienterte. Lettere for tilrettelegging for sykkel blir det ikke av at politiet er så negativ til sykkeltrafikk. At en samferdselsbyråd fra Venstre skulle være mer sykkelvennlig enn en fra Fremskrittspartiet, framstod derfor ikke som særlig sannsynlig. Slik har det heller ikke blitt.

Om DDR, etter nokre timar i 1983

Brit Bildøen skreiv i Klassekampen 5. oktober om DDR. Jeg hang meg opp i at hun hadde besøkt Øst-Berlin fra Vest-Berlin sommeren 1983, og «måtte veksle ein ganske stor sum pengar for eit dagsbesøk». Jeg var også i Tyskland og Berlin, og Øst-Berlin, «Berlin - Hauptstadt der DDR», sommeren 1983. Den store summen penger dreidde seg om 25 vest-mark. Jeg skreiv derfor denne kommentaren til hennes artikkel:

Brit Bildøen skriv om DDR og korleis livet var der og spør korleis dei kunne leve der. Ho skriv mellom anna på grunnlag av nokre timar i Aust-Berlin i 1983, der ho «måtte veksle ein ganske stor sum pengar for eit dagsbesøk». Eg var òg i Berlin sumaren 1983. Den store summen pengar som ein måtte veksla inn i 25 DDR-mark var 25 vest-tyske mark. Tilsvarande rundt 255 kr i dag målt etter konsumprisindeksen. Er det ein stor sum pengar?

Gatene i «Berlin — Hauptstadt der DDR», som DDR likte å kalle bydelen vi i vest kalte Aust-Berlin, var korkje folketomme eller fargelause frå Alexanderplatz til Brandenburger Tor i 1983, berre ikkje så mykje reklame som i vest.

Bildøen tek opp interessante sider om livet i DDR i sin fredagsartikkel frå dei kjeldane ho nyttar. Ho kunne tenkt på kvifor Stephan Heym, den tidlegare USA-agenten, jøden og sosialisten, heller ville bu i DDR enn i vest? Ein stat som nekta han å gi ut bøkene sine der? Og kvifor ville Bertolt Brecht bu i ein sånn stat? Og dei var ikkje åleine med slike val. Interessant er og beretninga til Per E. Fosser i boka «DDR – landet som bare ble borte».

DDR var tufta på sovjetiske bajonettar, og utan dei og med den Sovjet-kontrollerte aust-europeiske marknaden borte, kunne ikkje DDR overleve. I DDR budde det 17 millionar menneske. Det var omfattende overvaking og undertrykking, men det var dog ikkje like mange STASI-agentar som innbyggjarar? DDR var eit land utan demokratiske rettar og utan rettstryggleik, men i kor stor mon kjente mange at dei levde i eit vilkårslaust terrorregime? Folk som levde i DDR kjenner seg kan hende heller ikkje att i den hoverande sigersikre omtalen av livet i DDR, og haldninga dei nye landsmenna i vest møtte dei med. Så er det òg lett å gløyma: I vår «verd» med «fargerik» reklame og eit hektisk liv, er det ikkje lett å forstå korleis nokre kan tenkja annleis om eit slikt liv. Innbyggjarar i eit krigsherja land etter to verdskriger set pris på økonomisk tryggleik, ein heim og eit roleg liv. Til slike behov ikkje lenger var nok. Til slutt gjorde mange nok innbyggjarar motstand. Og stormaktene meinte det var på tide å la den andre verdskrigen ende.

Frelseren og drømmeren Don Quijote i Nobelkomiteen

Med sitt verv som leder av Den Norske Nobelkomite viser Thorbjørn Jagland at han virkelig ønsker å ordne opp i verden, å stake ut en kurs som han vil at alle skal følge for at verden skal bli en god plass for alle mennesker. Han, som Arbeiderpartiet verken ville ha som partileder eller statsminister, har med dette vervet fått et kall han kan virkeliggjøre: han forstår seg på verdens problemer og har løsningene. De andre medlemmene må dele dette synet; de har valgt han til leder av komiteen. Jaglands kall slutter det norske politiske journalistkorpset ukritisk opp om.

Jaglands kall viser seg i omtalen av tildelinga av fredsprisen til Liu Xiabo. Som han sa om tildelinga: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Store far, som står over FN og over Kina, han vet det! Ikke mindre latterlig, men like håpløst var ideen om å tildele prisen til en leder av verdens største militærmakt, til og med før han hadde kommet ordentlig i gang med å utøve vervet!

Om årets pris, offentliggjort om to dager, uttaler Jagland til tv2-nyhetene 30. september i år at det også i år «blir en viktig pris». I år var det «ikke veldig komplisert denne gangen». Jagland sa videre at «fredsprisen skal være dristig, og gjerne også omstridt». Men omstridt av hvem? Det er vanskelig å forstå at Jagland og de andre komitemedlemmene under veiledning av historieprofessor Geir Lundestad så veldig ofte vil komme til å provosere sine egne meningsfeller i vestmaktene, i Nato og EU, eller de som i andre land tjener deres interesser. Sjøl om det lite sannsynlige skulle skje at Mordechai Vanunu skulle få prisen, kan ikke det endre bildet av en pris som ikke kan kalles for annet enn vestens krigspris. 

Kanskje har lederne i Myanmar blitt lokka med fredsprisen om de slapp tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ut av husarrest og tillot frie valg og markedsøkonomi? Slik lederne i Israel blei lokka for å gå med på Oslo-avtalen? Den viktigste fredsinnsatsen det siste året har faktisk Russland og Kina gjort ved å legge ned veto mot nok en FN-krig i Nato-regi for å støtte et militært opprør.  Russland og Kina har dermed oppmuntra regimemotstandere å arbeide fredelig. Men en fredspris til Norges internasjonale motstandere? Det er jo bare utenkelig.

I Norge er den «opplyste allmenheten» ganske samstemte om hva som er trist og leit i verden, hva som er godt og hva som skaper fred og forhindrer krig. Når vi ikke deltar med våre militære styrker i utlandet som i Libya og Afghanistan. Og om noen som har gjort fortjenestefulle innsatser, så er det i strid med Alfreds Nobels klart uttrykte ønske i sitt testamentet med prisen at humanitære innsatser skulle kvalifisere til prisen, jf min blogg 12.10.11. 

Verden kommer til å gå videre med stadig flere kriger, fullstendig upåvirka av eksistensen og tildelingene fra Nobelkomiteen. Verken første eller andre verdenskrig forhindra Nobelkomiteen oppnevnt av det norske Stortinget. Ingen andre kriger heller. Nobelkomiteens meninger er ikke med i vurderinga om det skal startes en krig eller ikke. Konfliktene i verden utvikler seg fortsatt fullstendig uavhengig av hvem fem stortingsoppnevnte og nasjonalt bejubla norske politikere tildeler mange millioner kroner til. Og med sine latterlig naive uttalelser viser bare Thorbjørn Jagland at han framstår som en Don Quijote, «en ridder av den bedrøvelige skikkelse» — en drømmer med manglende virkelighetssans.