mandag 23. desember 2013

Senterpartiet: Hva dreier partikrisa seg om? Ny partileder straks?

Senterpartiet har gjort sitt dårligste valg. En intern rapport som kritiserer partiledelsen for sin opptreden i valgkampen og har ført til at kommentatorer har kasta seg over partiledelsen. VG, NRK med flere kjører fram lederspørsmålet som det avgjørende problemet, ikke usannsynlig med støtte til den de håper skal bli den neste partilederen, Ola Borten Moe.

Er det slik at det nødvendigvis er en sammenheng mellom dårlig partiledelse og valgresultat? Hva er argumentene for hvor stor betydning eventuell dårlig partiledelse har hatt for valgresultatet for Senterpartiet i år? Den interne partievalueringa som ligger til grunn for den siste diskusjonen hevder at Senterpartiet gikk ut med en helt riktig politikk som partiet hadde slutta samla opp om, men at det var «operasjonaliseringa» av den «riktige» politikken som mangla. Og at det var ledelsens skyld. Rapporten forklarer dette med at politikken ikke blei konkretisert og at lederne ikke snakka nok sammen og ikke kom med samla utspill. Partievalueringa påstår at det er en sammenheng mellom manglende «operasjonalisering» av politikken og valgoppslutning. Den dokumenterer ikke en slik sammenheng. Helelrvil jeg spørre: hvorfor greier ikke aktive partitillitsvalgte som sjøl har vært med på å utforme politikken å konkretisere den? For noen av dem har jo greidd det.

VGs kommentator Yngve Kvistad har pekt på noe som hans VG-kollega Frithjof Jacobsen burde ha merka seg: «Sp var dømt nord og ned før valget, og lå stadig under sperregrensen på meningsmålingene. Men kom altså inn med ti representanter, gikk tilbake 0,7 prosent. Null komma syv. Ikke 6,6 som Frp. De mistet ikke ni mandater, som Ap. Hvorfor klarer ikke Sp å glede seg over et helt OK resultat?».

Men det gjør altså Senterpartiet ikke. Noe de burde ha grunn til. Hvordan klarte Sp å gjøre en så god valgkamp at de gjorde meningsmålingene til skamme, burde heller vært spørsmålet en burde finne svar på.

De politiske journalistene lukter blod igjen, og vil ha Navarsete vekk. Navarsete må lenge ha ergra dem. Det har skjedd så lite som gjør livet trivelig for journalister i det siste og det er lenge siden de har pressa noen partileder til å gå. Merkelig nok biter Navarsete, den nylig avgåtte statsråden, på kroken og begynner å snakke om egne uheldige uttalelser tidlig om morran etter et julebord, og at hun ikke er «leder i Sp fordi jeg synes det er så kjempestas». Slike amatørmessige uttalelser bare trigger kommentatorenes blodtørst. Dagbladet lager meningsmåling om hennes popularitet. Statsfinansierte NRK er en aktiv politisk aktør for å peke ut hva som er problemet ved Senterpartiets oppslutning, nemlig partilederen. NRK kan slå i bordet med minst en av Senterpartiets utallige ordførere som stiller opp som mikrofonstativ for Dagsrevyens forutinntatte meninger om at Navarsete må gå (hvor mange har Dagsrevyen ringt for å få fram denne meninga?). Det spørs om Dagsrevyen blir så mye mer fornøyd med Moe, og det kan bli en ekstra nedtur for Dagsrevyen om Vedum, frontfiguren for innføringa av «ostetollen», skulle bli den nye lederen.

Sjøl om dårlig ledelse åpenbart kan ha betydning, er spørsmålet likevel om den faktisk er avgjørende for utviklinga av Senterpartiets oppslutning. Det grunnleggende for å vurdere Senterpartiets oppslutning over tid, må være hvordan særtrekk for deres politikk oppfattes av deres tradisjonelle velgergrunnlag og om politikken åpner opp for nye velgere. Men det er ikke tema for den offentlige debatten, bare personkonflikten mellom Navarsete og Moe, om den finnes.

Lederen i Senterpartiets Ungdom har reagert på at debatten personrettes, og bedt om konsentrasjon om den politikken Sp skal føre framover.

Senterpartiet er et særdeles lite ideologisk parti. Det er kanskje det partiet som er mest opptatt av å samarbeide med hvem som helst, bare Senterpartiet får ordføreren! Senterpartiet er ordførerpartiet, eller fylkesordførerpartiet. Det ligger selvfølgelig politisk makt i å ha ordføreren, men det kan vel neppe hevdes at kommuner som har en senterpartiordfører som fremste kommunerepresentant fører en særlig mer annerledes og mer landbruksvennlig politikk enn en hvilken som helst annen kommune?


Utvikling av oppslutninga fra 1921 til 2009:

Denne figuren er klippet fra Bernt Aardals nettside: http://www.aardal.info

Dette viser at trenden for Senterpartiet sett over tid er klart synkende. Utviklinga i oppslutning er helt tydelig ikke påvirka av hvilken ledelse partiet har, men at Senterpartiets politikk sakte, men klart sikkert, vil gå ned sjøl om den også har en perfekt og feilfri partiledelse. Siste topp var i valget i 1993. Det var et EU-valg. Under EU-kamper har Senterpartiet gått fram (og Fremskrittspartiet sterkt tilbake). Men det vil ikke nødvendigvis bli slik i neste EU-kamp (om det blir noen når vi har EØS).

Hva kan Senterpartiet gjøre for å bli et parti med 10 % oppslutning? Det svarer få på, men antydninga er klar: Ola B. Moe — han som krever av media at han skal kalles Borten Moe til etternavn, mens etternavnet hans er Moe — skal bli den nye tøffe lederen som skaper oppslutning om partiet igjen. Men hvordan skal han klare å øke partiets oppslutning?

Moe vil åpenbart samarbeide med Høyre/Frp/V/KrF framfor AP og SV. Som den avgåtte lederen i Senterpartiets Ungdom, Sandra Borch, som helt tydelig trivdes bedre i Civita-varmen. Men med tanke på at Senterpartiet er det politiske partiet for landbruksnæringa, er det ingenting som tyder på H/Frp vil føre en mer landbruksvennlig politikk enn Ap/SV. Snarere tvert imot. H/Frp er mer opptatt av bedre forhold for landbruket i alle andre land, enn for det norske landbruket.

Tidligere, midt i forrige århundre, hadde Senterpartiet minst to ulike sosiale velgergrunnlag. I Nordland og på Vestlandet var Senterpartiet småbøndenes og fiskerbøndenes parti, mens det på Jæren, i Trøndelag og på Østlandet var storbøndenes parti. Bøndene er fortsatt splitta i to bondeorganisasjoner (fagforeninger). Samtidig blir det færre bønder, for gårdsbrukene legges ned i samme tempo  uavhengig av om Sp sitter i regjering eller ikke. Når færre er knytta til jordbruksnæringa, og det er uenigheter innad i landbruket, svekker det Senterpartiet.

Sett som et reint distriktsparti blir Sp over tid utsatt for konkurranse fra blant særlig Frp og Høyre. Hvilken distriktspolitikk utenom kamp for odelsloven er Sp uenig med H/Frp om? Senterpartiet helt enig med H/Frp i å rasere skog og fjellområder for å bygge ut hyttefelt og med veger over alt i naturen og motorisert ferdsel i all utmark! Det er i grunnen svært merkelig og uforståelig at Senterpartiet har kunnet få kalle seg et «grønt» parti, sjøl om ser bort fra den ekstreme oljepolitikken til tidligere oljeminister Moe.

Hvilken politikk Senterpartiet skal kunne komme opp med for å oppnå en betydelig høyere oppslutning, er det spørsmålet som bør stilles. Og som det ikke er lett å svare på, for løsninga finnes neppe.

Det må i så fall være en fullstendig ny og annerledes politisk tilnærming som samtidig kunne holde på landbruksvelgerne. Jeg kjenner til en av dem som tilsynelatende kunne representert et sånt alternativ, Buskerud-representanten Per Olaf Lundteigen. Mot alle spådommer har han tre ganger blitt valgt fra Buskerud, på grunnlag av tilslutning til han personlig, til hans politikk. I år nesten dobla han oppslutninga i Kongsberg og Sp gikk mest fram av alle partier   fordi han gikk inn for å bevare sjukehuset der, noe verken Høyre eller Arbeiderpartiet ville. Men Lundteigen er ikke bare upopulær blant de politiske journalistene og i kretsen rundt Stoltenberg, han er heller ikke populær i Senterpartiet. Også der er det mer frykt og irritasjon i partiet over han. I motsetning til for Moe.

Med Lundteigen i ledelsen kunne Senterpartiet profilere seg som et motparti til «makta» i Norge. Han kritiserer på en klar og uredd måte de mange uforståelige manglene ved sentraliseringa og «effektiviseringa» som mange er opptatt av, og mangel på folkelig politisk kontroll. Som fortsatt aktiv gardbruker kunne han knytta en forbindelse mellom slike generelle samfunnsmessige «motstrømninger» og et nytt radikalt Senterparti som beholdt sine røtter i landbruket. Men Lundteigen har ikke noen støtte  i Senterpartiet ut over sitt eget fylke og sine mange fornøyde velgere. Dessuten, han sitter også fast i Senterpartiets fundament om å være for norske imperialistiske eventyr utenlands, aktiv Nato/USA-tilhenger, for utrydding av rovdyra og selvfølgelig for uhemma motorferdsel i all utmark. Når han i tillegg er aktiv i kristent menighetsarbeid i kirkestrider, for å gjøre verneverdig skog om til hytte- og hogstfelt (Trillemarka i Sigdal), hjelper det ikke at han er en aktiv forsvarer av dyrkbar mark. Sjøl om kanskje forsvar av dyrka mark er viktigere enn å bevare skog og friluft fri for eksos og motorbrøl, kanskje… Om Lundteigen hadde hatt støtte i sitt eget parti til å bli leder, ser jeg ikke for meg hvordan Lundteigen skal kunne skape grunnlag for politisk oppslutning med å kombinere så ulike politiske retninger. Radikal og opposisjonell politikk lar seg ikke kombinere med generell høyreorientert politikk med motoriserte nasjonalparker. Han vil bli avvist som et alternativ for dem som er «generelt» opposisjonelle. Som et politisk alternativ for et Senterpartiet med en ny kurs, er derfor heller ikke Lundteigen noen løsning.  

Lundteigen har likevel en stor framtid som folkevalgt fra Buskerud, en opposisjonell som tør og evner å ta opp kampen for folks nære kortsiktige krav der de andre etablerte partiene bare snakker om økonomisk sentralisering og «effektivitet».

Senterpartiets tradisjonelle velgergrunnlag er stadig synkende, og partiet kan ikke nå nye velgergrupper uten å støte de gamle fra seg. Dermed vil Senterpartiet bare fortsette sin veg med stadig mindre oppslutning. Uansett hvem som blir partileder. For politikken er viktigere enn hvem som er, eller blir, partileder.  



torsdag 19. desember 2013

Om tenketanker: Oppslutning i valg viktigst nå




Den 13.12 hadde Magnus E. Marsdal en lengre artikkel i Klasse-kampen der han forsvarte tenketankene. Jeg sendte et langt motsvar til Klassekampen, så et kortere. Det siste ble trykt med noen strykninger, særlig i det siste avsnittet. Her er den opprinnelige artikkelen som jeg sendte som svar til Marsdals artikkel 13.12:


I Klassekampen 13.12 skriver styreleder i Manifest Analyse, Magnus E. Marsdal, et forsvar for tankesmier med påstanden om at det ikke er noen motsetning mellom å mobilisere folk og arbeide i tankesmier.

Marsdals innlegg er et argument for sine egne økonomiske interesser og for sin egen arbeidsplass. Jeg er fortsatt uenig i hans argumenter for tankesmier. Marsdal skriver: «De rødgrønnes strategiske problem er ikke at markedsnorge har flertall mot samholdsnorge, for slik er det ikke, men at elitenorge dominerer så tungt over grasrotnorge». Det er ikke så lett å forstå at Marsdal mener dette beskriver den politiske situasjonen i Norge i dag. Men hvertfall må han mene at politisk arbeid for «omvendelse» av «grasrotnorge» er en oppgave som partiene ikke kan klare uten hans Manifests og andre tenketankers hjelp?

Det er interessant å registrere at partiene er nærmest ikke-eksisterende som sjølstendige aktører i Marsdals artikkel. Jeg vil minne om følgende faktum: Det er «markedsnorge» som etter det siste stortingsvalget har fått flertall til, med lovs kraft, og i siste omgang med voldelig makt, til å gjennomføre sin politikk.

I et samfunn som det norske er det mulig å påvirke politiske vedtak gjennom flere «kanaler», som ved at mennesker med felles interesser organiserer seg og prøver å påvirke dem som har den formelle makta; Stortinget og regjeringa. Slik påvirkning har ofte vært vellykka. Disse organisasjonene kan true og presse regjeringa til å støtte sine interesser ved å bruke maktmidler («sanksjoner») som streik eller true med å trekke kapitalen ut av landet (som i 1928).

Maktutredninga fra 2003 oppsummerer partienes betydning slik: «Partier og organisasjoner er ikke lenger kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nettverkspartier. Det er mulig å oppnå politisk makt uten valgseier.» Men fortsatt er det gjennom valgkanalen at den formelle og viktige daglige makta utpekes i Norge. Det er det folkevalgte Stortingets flertall som gir regjeringa rett til å bruke sin makt. Statsviteren Stein Rokkans tese «Stemmer teller, ressurser avgjør» fra 1960-tallet inneholder åpenbart en sannhet, kanskje ikke mindre enn før, men samtidig gir tesen inntrykk av at den formelle makta ikke utøves gjennom valgkanalen og at resultatet av valgkanalen er mindre viktig. Stor oppslutning i valg har fått økt politisk legitimitet med argumentet om at valgvinnerne representerer «folkets vilje» mot særinteresser.

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, skreiv i ei bok utgitt i 2003 at «Partiene er helt sentrale mellomledd mellom velgere og politiske vedtak.». Det er partiene som vedtar politiske mål etter intern strid, og der politikere rekrutteres, skoleres og sosialiseres.

Når tenketankene blir viktigere for de politiske aktivistene og «talentene» enn partiene, i tillegg til organisasjonskanalen, er det en svekking ikke bare av partiene, men også over muligheten til å vinne formell makt til å vedta lover, om og når Norge skal ut i krig i verden osv. Vellykte streiker og demonstrasjoner, eller seminarer på Litteraturhuset, har vist seg å være lite nyttige for å oppnå politisk makt gjennom representasjon i vår folkevalgte forsamling.

Det er selvfølgelig gunstig å få hjelp til å finne fram fakta til å underbygge kampen for egne interesser. Men det er da ikke mangel på «fakta» som gjør at «samholdsnorge» taper oppslutning i valg, og særlig til at SV og Rødt taper oppslutning i valg? Det er heller mangel på evne til å vedta en politikk som er egna til å skape oppslutning blant folk, mer enn å tilfredsstille de mange fløyene og retningene innad i særlig Rødt. Arbeiderpartier har i Europa i 150 år vært «verksteder» for å skape og formulere politikk som har gitt betydelig oppslutning i valg. «Markedspartiene» oppstod som en motkraft til de som startet partier: de venstreorientertes folkepartier. At partiene i dag er redusert til nettverkspartier, også SV og Rødt, kan en ikke fortsette med. For å oppnå politisk makt må heller partiene gjenreises som folkemobiliserende krefter, og for å utvikle politiske ledere med folkelig tillit. Da blir tenketanker uviktig.

Jeg er også uenig i Marsdals tilslutning til Kristin Clemets strategiske fundament for Civita: «Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt får også makt over løsningen». Det er å overføre kampen for «samholdsnorge» til en debattarena der «markedsnorge» gjennom sine lojale debattredaktører (med Klassekampen som ett av få unntak) kontrollerer hvilke innlegg som kan videreformidles og hva som kan godtas som aktuelle stridsspørsmål. Clemets og Marsdals påstand om den offentlige debattens innflytelse er tilsynelatende en statsvitenskapelig ny innsikt, men den er neppe riktig og kan uansett ikke være en strategi for å mobilisere det overveldende flertallet i grasrota som ikke bryr seg om de offentlige debattemnene som samfunnseliten bestemmer er de viktige.

Marsdal er ellers opptatt av det han kaller «de rødgrønnes strategi», og forsvarer Arbeiderpartiets politikk mot min kritikk. Hva er de «rødgrønnes strategi» i forhold til kamp mot EUs kriminalisering av fagforeningsinteresser og kamp mot norsk imperialistisk krigsdeltaking? Er de «rødgrønne» fortsatt enige om denne strategiske politikken, er ikke framtida særlig lys. Det er naivt å tro at Ap skal endre sin politikk radikalt til å bli imot EUs markedsdiktatur, og si nei til imperialistiske kriger som en følge av arbeidet til Agenda, Manifest m. fl.

Gitt dagens politiske system i Norge, er den store oppgaven for en mer økonomisk rettferdig og anti-imperialistisk politikk å konsentrere kreftene om å gjøre et kvalitativt sprang i valgoppslutning, til fordel for den tradisjonelle satsinga på «protest-kanalen». Å prioritere økonomisk kamp betyr å droppe kampen for de sakene som er så viktig for den velutdanna middel- og overklassen: blant andre kampen for økt innvandring og kampen mot kritikken av de autoritære og reaksjonære skikkene symbolisert med hijab og nikab. Det er både faktisk og taktisk feil. I stedet må en satse på å erobre velgere blant det bærende samfunnssjiktet: de lavest lønna og minst utdanna, de som i dag stemmer Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.




onsdag 18. desember 2013

Fredsprisen: Svar til Bjørn Hilt

Bjørn Hilt fra «Leger mot atomvåpen» svarte på et innlegg jeg skreiv i Klassekampen om tildelinga av årets fredspris. Jeg fikk ikke svaret mitt til Hilt på trykk, men her er det. Hilts innlegg kommer først med liten skrift i kursiv:


Hvem som dør er av betydning
Ove Bengt Berg har et debattinnlegg den 10. desember der han spør om dødsårsaken skal være avgjørende for hvem som får Nobels Fredspris. Nei, dødsårsaken er ikke så viktig, men hvem som blir drept er et spørsmål av stor betydning i forhold til Folkeretten.  Da Alfred Nobel for snart 120 år siden skrev sitt testamente hadde han relativt nylig funnet opp dynamitten og kunne selvfølgelig ikke forestille seg hvilke grusomme våpen menneskeheten senere skulle finne opp.  I forhold til det må arbeidet for nedrustning av alle typer av masseødeleggelsesvåpen og opplysninger om humanitære effekter av inhumane våpen være noe som ligger innenfor Nobels fredsvilje.  Det har derfor vært helt på sin plass når Den norske nobelkomiteen har gitt Fredsprisen til ulike organisasjoner som arbeider for avskaffelse av inhumane masseødeleggelsesvåpen så som landminer, kjemiske våpen og kjernefysiske våpen.  Disse våpnene har til felles at de er ikke-diskriminerende og folkerettsstridige ved at de dreper flere sivile enn militære. Å arbeide for forbud mot og avskaffelse av slike våpen er et moralsk og humanitært imperativ som er helt i tråd med Alfred Nobels ånd.
Bjørn Hilt
Norske leger mot atomvåpen

Det refuserte svaret mitt:
Bjørn Hilt fra «Norske leger mot atomvåpen» forsvarer årets fredspristildeling i Klassekampen 12.12.13. Hans poeng er at det er viktig hvem som blir drept i kriger. Det er ikke mitt poeng, og det var helt sikkert heller ikke i Alfreds Nobels tanker. Folkeretten er uvesentlig. Den er styrt av stormaktene, både i bokstav og ånd.
Isolert sett er det flott med ethvert våpen som blir forbudt. Det skulle dermed øke sannsynligheten for at stadig færre blir drept i kriger. Men da må en bekjempe og forby de våpnene som dreper flest, ikke bare teoretisk, men også praktisk. I Syria er det ikke giftgass som dreper flest sivile, men kanskje våpen som er produsert på Kongsberg. I vanlige kriger med vanlige våpen dør det flest sivile. Det er derfor de stående styrkene og de samlende våpnene som må ned. Slikt arbeid belønner ikke Vestens politiske talerør: Stortingets Nobelkomite .
Årets Nobelpris er nok mer en følge av skuffelsen over at det ikke ble en vestlig invasjon i Syria — foreløpig. Men med giftgassen borte, kan Vesten tryggere invadere Syria seinere. Og sikkert med å hevde at de har «folkeretten» bak seg.

mandag 9. desember 2013

Nobels fredspris: Dødsårsak viktig?

Dette blogginnlegget står på trykk i Klassekampen 10. desember:

Alfred Nobel var imot krig, og ville belønne dem som «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer …». Det er i dag fullstendig utenkelig for de norske politikerne å gi noen pris som kan ramme de store krigsmaskinene til de vestlige stormaktene. De har gjort Nobels fredspris til Vestens krigspris. I år belønner den en organisasjon som bekjemper bruk av kjemiske våpen. I 1997 fikk organisasjonen som bekjempet bruken av landminer fredsprisen, og i 2005 ble prisen gitt til organisert kamp mot atomvåpen. Men dette reiser spørsmålet om dødsårsak er det viktigste ved kriger, viktigere enn at kriger faktisk fører til omfattende død? Vil ikke de fleste av oss være mer opptatt av å overleve enn måten vi dør på?

Hvis vi kan se en plan om å belønne kampen for forbud av det ene krigsvåpenet etter det andre, kan det virke som en god veg framover mot en verden uten krig.

Ut fra tall for falne, er det litt merkelig at bruk av giftgass er framheva som noe så viktig å forby. Det har vært lite brukt i krigshistorien, også fordi våpenet lett kan slå tilbake til en sjøl på grunn av endra vindforhold. Men giftgass ble brukt i åtteårskrigen mellom Iran og Irak (1980-1988), og etter det internt i Irak. Biologiske våpen kan være uhyre effektive (forgifte drikkevann), men er aldri brukt. Heller ikke atomvåpen er brukt etter 1945. Trass i at alle stormakter eller de som vil være det, vil utvikle atomvåpen. Alle stater støtter sine allierte i å få atomvåpen, mens de bekjemper muligheten til de statene som til enhver tid er regna som motstandere.

I følge den amerikanske senatoren Lindsay Graham var inntil februar i år 4700 mennesker drept av det nye våpenet droner. Høyst sannsynlig langt flere enn dem som er drept av gass etter 1945. Men kan det bli aktuelt å gi fredsprisen til dem som bekjemper bruk av droner, et våpen i praksis bare vestmaktene har i dag? Svaret gir seg sjøl.

Hvilke våpen som er årsak til død i krig avhenger av den enkelte krigs særpreg. Nesten alle som ble drept i krigen mellom Libanon og Israel ble drept av bomber (israelske), mens i krigen (folkemordet) i Rwanda i 1994 var macheter (lange kniver) det viktigste drapsvåpenet. Gjennomsnittlig i alle kriger dør mellom 20 til 55 % av ildkraft. Sult er også en viktig årsak til dødsfall i løpet av kriger.

Faktisk er det svært få som dør av gass. Heller ikke i Syria er det gass som er årsaken til det store antallet døde, men eksplosive våpen som bomber, raketter og splinter som følge av slik ildkraft. Årets pris er uforståelig når en tenker på hva mennesker faktisk dør av i kriger, og av i Syria.

Færre kriger og fred på jord, kan det oppnås med stadig flere våpentyper forbudt? Det viktigste å gjøre noe med er årsakene til kriger. For krig er jo bare en fortsettelse av politikken med andre midler. Og den politikken Nobelkomiteen støtter, fører da ikke til en mindre konfliktfylt verden?

tirsdag 3. desember 2013

Hvorfor sykkelseminar og spørre syklistene?

Oslo kommune ved Bymiljøetaten skal i dag på Litteraturhuset kl 15 holde et seminar om «Slik skal Oslo bli en sykkelby». Det er selvfølgelig riktig å være høflig og tenke at det er hyggelig at noen vil gjøre noe for syklistene. Særlig når det er tidligere generalsekretær i Syklistenes Landsforening, Rune Gjøs, nå som direktør for «Sykkelprosjektet» i Oslo kommune, som inviterer. Men ærlig talt: Hva er vitsen med å spørre syklistene når politikerne likevel ikke vil? For det er grunn til å slå fast faktum: Utenom å vedta planer, finnes det ikke vilje for å tilrettelegge for sykling i Oslo. Uansett hvilket parti de er fra. Tidligere miljøbyråd, Venstres nestleder Ola Elvestuen, var nærmest hånlig negativ til sykkel, ikke noe bedre enn Fremskrittspartiets siste samferdselsbyråd, Jørn Kallmyr. Og Venstres nåværende byråd er ikke noe bedre. Uansett hvilket parti du er fra, Rødt eller Miljøpartiet de Grønne så er meldinga til syklistene: Glem det!

Så lenge det ikke finnes politikere som er villig til å prioritere sykkel på bekostninga av en eneste annen samferdselsinteresse, blir det heller ikke noen endring. Rune Gjøs må snakke med politikerne, ikke med syklistene. Politikere har ikke villet ville legge til rette for sykling siden 1977, og de vil det heller ikke i dag. Nå regulerte de nettopp Hambros plass slik at sykkelanlegg måtte vike for parkerte biler. Se Olav Torvunds siste blogg.

Dagens seminar er det n-te i rekka for prat. Med all historisk manglende vilje er det en provokasjon å komme med nye planer og å spørre syklistene. Si heller: Nå skal gjennomgående sykkelvei gå i Grensen, parkeringsplasser skal fjernes, fortau gjøres mindre osv osv. Da først kan vi begynne.

Sykkelfeltene er lagt der de ikke kommer i konflikt med andre trafikanter, som Hellerudveien og Ensjøveien, eller de er nærmest ubrukelig fordi biler hele tida krysser feltene for å parkere, og åpner bildørene rett i syklister (Grønlandsleiret). Dessuten er sykkelfeltene nesten alltid opptatt med parkerte biler. Det burde være forbudt å stoppe i sykkelfelt, og koste kr 2000 å gjøre det. Sykkelfeltene må få hel hvit linje, ikke stipla linje.

Dessverre lir syklinga i Oslo av at Oslo politikammer er så negative til sykling. Politiet er imot regelendringer som er til fordel for sykling, politiet er ute etter syklister som bryter regler som ikke er tilpasset syklister, og de er svært liberale til bilister som stopper og parkerer i sykkelfelt.

Det er ganske farlig å sykle i Oslo sentrum i dag. Med sammenlikning fra Drammen, er bilistene i Oslo svært aggressive overfor syklister. For enhver sykkeltur i Oslo sentrum må en ta høyde for å bli nedkjørt av en bilist og være utstyrt deretter. Det er også en viktig grunn til at det er en så smal sosial gruppe som sykler i Oslo; en veltrent 35-åring er den typiske. I tillegg selvfølgelig til manglende tilrettelegging. Samtidig må vi også innse at Oslo er en kupert by å sykle i. Bakkene innbyr ikke til sykling i vanlige klær. Det er vanskelig å unngå å bli svett. Men også de geografiske vanskelighetene kan overvinnes hvis tilrettelegginga blir deretter. Hvis den politiske viljen i Oslo bystyre plutselig skulle oppstå.


Og det gjør den ikke. Nå er det kampen for å få flere biler fra Asker og Bærum inn i Oslos gater gjennom ny E-18 som er topp prioritet for Oslos bystyrepolitikere.

Det som mangler er trafikkaksjoner. De må nå planlegges og organiseres.

søndag 1. desember 2013

EU og vond lukt: Dagens Næringsliv skriver om vond lukt, men kjenner ikke sin egen

Dette innlegget blei sendt som svar på en leder i Dagens Næringsliv 22. november, sendt samme dagen. Den tar opp påstanden som EU-tilhengerne hele tida kommer med, at de skal inn for å påvirke. Det er som Knut Arild Hareide sier til Klassekampen samme dagen: «Regjeringa er meir opptekne av å ha en god dialog med Brussel enn å forsvare norske interesser». Riktignok har også en EU-tilhenger som Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen sagt «Det regjeringen har gjort, er å vise at bare EU blir sinte på Norge, så føyer vi oss. Det er et dårlig utgangspunkt for å ivareta norske interesser». Men Hansens uttalelse er et unntak. 

I sin leder 22.11 skriver DN at «Den rødgrønne regjeringens ostestunt skapte vond lukt i samarbeidet med EU» og at det «er bra at den nye regjeringen sender andre signaler». Men disse «signalene» viser nok en gang hulheten i de norske EU-tilhengernes stadig gjentatte påstand om at de vil inn i EU for å påvirke. Når har det vist seg at det finnes en eneste norsk EU-tilhenger, særlig alle tilhengerne i toppbyråkratiet og rundt regjeringsnivå, som overhodet tør stå opp for norske interesser i motstrid til EUs? Norge er flinkest i EU til å gjennomføre alle EU-vedtak, som EØS-medlem, og tør overhodet ikke avvise EUs urimelige pengekrav for EØS-avtalen. Ostetollen er helt i samsvar med EØS-avtalen, slik mektige EU-land praktiserer. Avisas egen EU-agitator Kjetil Wiedswang er et godt eksempel på at EU-tilhengernes praksis ikke er å tale for norske interesser, men til enhver tid finne argumenter for at norske interesser skal underlegge seg EUs interesser. Det er det som skaper vond luft — i Norge.