fredag 17. juni 2011

De som går sjuke på arbeidet, koster arbeidsgiveren dyrt

Den tyske tabloidavisa Bild-Zeitung refererte 08.06.11 til en undersøkelse fra firmaet Unternehmensberatung Booz & Company. Den viser at ansatte som til tross for sjukdom går på jobben, koster tyske arbeidsgivere dobbelt så mye som de som blir hjemme. De som går sjuke på jobben yter mindre og blir tidligere kronisk sjuke. De som går sjuke på jobben koster de tyske arbeidsgiverne årlig 2 399 € pr ansatt, mot 1 199 € for dem som blir hjemme når de er sjuke. Det er merkelig at denne undersøkelsen ikke skulle ha gyldighet for norske forhold også. Sunn fornuft bekrefter funn i undersøkelsen.

Karensdager vil selvfølgelig føre til at mange går sjuke på jobben. Er karensdager aktuell politikk nå? Jeg ser av et Høyre-oppslag på nettet at Per-Kristian Foss i 2006 hevdet at karensdager er gammaldags fordi det ikke svarer til nytten. Helt riktig, faktisk. Men jeg husker, med tilfredshet, Thorbjørn Jaglands vrede over Stoltenbergs utspill i valgkampen i 2001 (?) der han anyda muligheten for karensdager. Jagland sa da helt korrekt at Ap ikke kunne gå ut i valgkampen med to motstridende politiske krav. Og nå er vel også Stoltenberg mot karensdager — inntil videre hvertfall…

torsdag 16. juni 2011

Reiseglimt fra Tyskland


Etter noen dager i Partenkirchen og Berlin har jeg registrert noen glimt av virkeligheten. Uten krav på representativitet, men dog.


Ganske radikale?

På Kramerspitze møtte jeg en eldre mann som hadde begynt å mosjonere på sine eldre dager, og gikk dit rundt 4 ganger i året. Og mente han hadde blitt i bedre form av det. En tur på 12-1300 høydemetre opp og ned på en 5-6 timers tur. Han viste meg noen ville store hjortedyr på avstand på nordsida av ryggen. Han var veldig imot OL i 2018, og hadde ikke noe tro på fordelen ved det. Han mente at folk ikke var begeistra for OL, trass i at 60 % hadde stemt for i en avstemning der 60 % deltok.

Etter at jeg tok meg en pause på St. Martin Grasberghütte på 1000 m for å nyte utsikten og en øl, slo jeg følge med en annen ned den siste halvtimen. En han andre og jeg fraråda å gå helt på toppen da han hadde langt igjen og var ganske sliten. Han kunne fortelle at han hadde flytta vestfra og bodde nå i Leipzig. Det viste seg at han var veldig imot bombinga av Libya, og i det hele tatt mange av de imperialistiske krigene.

Merkelig at jeg skulle treffe to så kritiske…

Stagnasjon?

Ellers så jeg at det var mange butikklokaler i sentrale Partenkirchen som stod tomme, særlig også i turistgata Ludwig-Straße. Det var få gjester på det lille private gjestehuset jeg bodde. Vertinna forklarte nedlagte butikker med store kjøpesentre utafor byen som disse tradisjonsrike småbutikkene ikke kunne konkurrere med. Når det gjaldt hennes gjester, sa hun at de tidligere tradisjonelle gjestene hennes nå enten var blitt for gamle til å reise dit eller hadde dødd… Og at ungdommen ikke lenger reiste til feriesteder som Garmisch-Partenkirchen, men fløy til Middelhavet, Tyrkia og Asia…

Av fjøsene i Partenkirchen, bak kirka, var det nå bare ett igjen i bruk. Et annet tegn. Det er kanskje mer økonomisk aktivitet borte i Garmisch. Der var de flere yngre blant de mange eldre også der. En tidligere pub var gjort om kaffebar…

Apple i München

Imponert blei jeg over Apple-butikken i München, like bak gågata like ved Rådhuset. Etter at to unggutter ikke klarte å fikse nettlesebrettet mitt på toget, som de trodde de kunne, gikk jeg til Apple-butikken. Sprengfullt av folk i flere etasjer, med prøvebord, opplæringsbord, reparasjonsdisker der en kunne bestille time, og en hel haug med ansatte hjelpere. Rundt to hundre mennesker må ha vært der inne, og særlig ledig plass til albuer var det ikke. Apple er nesten blitt litt for popp? Kanskje var det hyggeligere når vi Mac-brukere bare utgjorde noen få av databrukerne, var for
hatt og håna og nekta tilgang til de fleste nettsider som NRK og banker? For ikke å snakke om bruk på jobben. Utviklinga har gått forferdelig fort, og kanskje var det iFonen som endra det hele?

Stagnasjon og liv

Om det var dårlig i Partenkirchen, så var det heller ikke bedre i DDR-regimets gamle paradeboliggate, Karl-Marx-Allee (bygd som Stalinallee, men navnet blei endra ca 1958). Den var heller ikke i så god forfatning med tanke på økonomi og folkeliv. Den gamle statuskinoen FOKUS var omgjort til messe- og forsamlingslokale. Min gamle stamrestaurant, fra 1994 (etter!), i tsjekkisk stil, hadde knapt gjester. Og mange ulike greske, meksikanske og andre restauranter ved siden av konkurrerte om de samme fraværende gjestene.

Men i hele boligkomplekset bor det stort sett bare «seniorer», sa servitøren. De var ikke så ofte ute med sine stokker. Det er såvidt økonomien på restauranten går rundt. Dårligere besøk enn sist både siste sommer og vinteren før der. Kanskje har jeg besøkt Prager Hopfenstube for siste gang?

Strøket rundt Simon-Dach-Str , sør for Warschauer-Straße, viste seg imidlertid å ha et yrende liv. Mer enn en km lang gate med fortausrestauranter på begge sider, av alle typer kombinert med små kneiper og småbutikker. Full av turister, studenter og fastboende. I et eldre boligstrøk, delvis med oppussa fasader. Og i mange sidegater. Hvor kommer alle disse folka fra, hva gjør de der? Hva jobber de med?

Litt for seint oppdaga jeg et kombinert antikvariat i den delen av Karl-Marx-Allee som ligger øst for de to Frankfurter Tor-tårnene, og der gata skifter navn til Frankfurter-Allee, men til og begynne med i samme byggestil. Her er husene forfalne med råtne vindusrammer og der mange av flisene er falt av. Men det står at de er verneverdige, og blir kanskje pussa opp? I denne gata, i nummer 11, er det et kombinert antikvariat og liten kafe med gammel møblement. Ikke så fint og moderne som i Paludan i København, men dog. Neste gang prøver jeg et lengre opphold der. De solgte blant annet ei bok av Erich Fromm om Marx sitt menneskesyn, som jeg imidlertid ikke kjøpte.

Netttilgang

Nettilgang er et viktig spørsmål for utlendinger i Tyskland. Tyskland er et land som ikke er i front med mobilteknologi, og nettilgang. De stiller seg heller bak i køen, er min erfaring. Rundt 1993 var jeg på bilutstillinga i Frankfurt, og spurte en av Mercedes-forhandlerne hvorfor de siste Mercedes-modellene kom med sigarettenner og radio, men ikke fast standardopplegg for mobiltelefon. Det avviste han med at det bare var i Skandinavia at mobiltelefoner var særlig utbredt. Internasjonale kredittkort går ikke på billettautomatene til Deutsche Bahn og kollektivnettet i Berlin. Kortbruk er lite utbredt, få butikker har det, og som oftest går kun tyskutstedte kort i kortmaskinene.

De få utestedene som har wi-fi-tilgang, har den ofte svært komplisert. Det er ikke bare å få passordet til et slikt nettverk med stedets eget navn. En må også få oppgitt eget brukernavn og eget passord. Som regel funker ikke dette for telefoner, bare for brett eller bærbare. Dårlig tilrettelagt. En kafe, Kafe Rizz i Grimmstraße, der en kan se den kunstmalerbutikken Dag Solstad omtaler i en av bøkene sine, hadde oppslag på enkelte bord om at «På dette bordet var pc-bruk uønska.»

Sykling, ja. Bilene prioriteres i Berlin, også nå i øst som tidligere nesten ikke hadde biler. Der det er lagt til rette for sykkel, er prinsippet at det er lagt merka baner på fortau, svingende rundt trær. Der forgjengerne også går (særlig hvis de er fra Norge). Det mest positive som kan sies er at i kryss er det ofte merka opp egne felt for syklister i gatene, med egne trafikklys noen steder. I noen

strøk, som i Grimmstraße og Simon-Dach-Straße, sykles det på fortau uten sykkeltilrettelegging. I til dels stor fart, og ofte egentlig mellom bordene på fortausrestaurantene. Ikke særlig populært eller praktisk. Men en oppnår jo hovedhensikten, å hindre at syklistene sjenerer bilistene. Også i Berlin…

onsdag 15. juni 2011

Berlin: Hvorfor kjempestor Leninstatue i Deutsches Historisches Museum?

Etter at jeg kom ut fra utstillinga om nazipolitiets historie, ser jeg at det ved den ene trappa inne i den store inngangshallen, er det to store statuer. Ikke langt fra en sittende Bismarck står det en kjempehøy Leninstatue på rundt fire meter. Hvorfor i alle dager en Lenin-statue her i Berlin? For det første er jo nesten alle statuene av slike tidligere tiders helter fjerna eller enten gravd ned, smelta om eller lagt på «statue-kirkegårder». Og om så en statue av en av disse fordums heltene, hvorfor da en utlending og ikke tyskerne Marx eller Engels?

Det historiske museet forklarer i oppslaget ved siden av følgende: Leninstatuen stod i Leningrad, og blei satt opp der i 1925. I forbindelse med nazistenes beleiring av av Leningrad i 29 måneder fra 1941 til 1944, blei den frakta til Berlin som krigsbytte. Dels som en politisk triumf for Hitler, og dels for å smeltes om til krigsindustrien. Men det var nok å smelte om, så denne store og tunge statuen kom aldri langt nok fram i køen til å smeltes, så den blei aldri smelta. Og så tapte nazistene…

DDR ville bruke statuen for å profilere seg som en anti-fascistisk stat. Derfor blei den satt opp i byen Eisleben. Men så falt jo DDR og blei innlemma i Vest-Tyskland. Hva så med Lenin-statuen som som alle andre statuer plutselig blei uønska? Det endte til med slutt med at Museet i Berlin overtok statuen.

Men dette er jo strengt tatt en kulturgjenstand stjålet av nazistene i daværende Sovjetunionen som bør leveres tilbake? Men så finnes ikke Sovjetunionen lenger, byen heter ikke lenger Leningrad, og viktigst: Hvem i St. Petersburg vil i dag ha denne statuen? Den står nok trygt inne i hallen i Unter den Linden 2. Så lenge…

søndag 12. juni 2011

Reisebrev fra Berlin: Ikke bare Gestapo, men alle tyske politimenn brikker i forbrytelser

Deutsches Historisches Museum har mellom 1. april og 31. juli i år en utstilling de har kalt «Ordnung und Vernichtung, Die Polizei im NS-Staat» i sitt bygg i Unter den Linden 2 i Berlin.

Det er en dyster lærdom dette gir. For det var ikke bare Gestapo som utførte massedrapene og de enkeltvise grusomme drapene og overgrepene. Alle typer tysk politi var under ledelse av SS-sjef Heinrich Himmler. I mer enn ti år klarte polititjenestemenn i de andre politiorganisasjonenee å gi tyskere og andre inntrykk av at de var helt uskyldige i overgrep og ikke hadde noe med SS og Gestapo å gjøre. Flere sa løgnaktig at de ikke gjorde sånt, og fikk framtredende stillinger i det vest-tyske politiet etter krigen. Det er det som er ekstra dystert.

Men etter hvert kom det fram hva som hadde skjedd, og noen få av dem blei stilt for retten og dømt. Grunnen til at dette tok så lang tid for å komme fram, og at de konkrete forbrytelsene ble kjent, var at polititjenestemennene av yrkeslojalitet holdt munn. For oss som har hørt bomerangsakene i Bergen, er jo en slik holdning ikke akkurat overraskende.

Rett etter krigen tilsatte vestmaktene alle tidligere tyske politifolk på nytt, av bekvemmelighet og praktiske grunner, som utstillingsteksten sier. Så en kan si at den gamle naziholdninga kunne fortsette trygt etter krigen… I DDR ansatte en i følge utstillinga folk som ikke hadde vært politifolk før. Der var det viktigste kravet at de ga sin tilslutning til kommunismen…

Interessant er det også at politiet i Flensburg satte opp ei minnetavle i tre over falne tyske politifolk i 1957. Monumentet var laga av en reservist i SS, og inneholdt navnet på to gestapister som ble henrettet i Norge etter krigen, hhv i 1947 og 1948. Først i 1988 ble monumentet tatt ned.


En av dem som ble stilt for retten var Josef Blöshe. Han har nok mange sett på det fortvilende bildet av fra oppstanden i Warszawa-ghettoen. Mens et lite barn holder henda opp, står Blöshe til høyre i bildet med et våpen. Han var en særlig grusom politimann. Han søkte tilflukt i DDR etter krigen. Men vest-tyske myndigheter gjorde oppmerksom på han og at han var i byen Erfurt. Han ble stilt for retten i 1969, dømt og henrettet i juli 1969.

I museet hadde de en svært relevant bok av Norberg Frei til salgs. Boka heter «Hitlers elite etter 1945». Frei viser til at medisinere, selvstendig næringsdrivende, jurister, journalister og offiserer som støttet og arbeidet for Hitler og det tredje riket, fint kunne fortsette i Forbundsrepublikken etter krigen. Og som tidligere dokumentert gjennom utstillinga, noe så viktig som polititjenestemenn, særlig ledere, fikk fortsette. Mens altså det å være medlem av Kommunistpartiet i Vest-Tyskland medførte sparken i alle former for offentlige stillinger, som lokomotivfører.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det var i Vest-Tyskland terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion oppstod? Men interessant nok var den Vest-Berlinske politimannen som skjøt og drepte studenten og demonstranten Bruno Ohnesorg på kort hold, påstått å være STASI-agent.

Hva passer egentlig mer enn disse dystre opplysningene enn endelig å begynne å lese Günter Grass sin utskjelte bok «En lang historie» («Ein weites Feld») fra 1995?

fredag 10. juni 2011

Treholtsaka: Er kjernen for streng straff eller politiets imperialistiske verdensbilde?

Det er ingen tvil om at Treholt har handla kriminelt og politisk uakseptabelt , og at han både er skyldig i avskjed og straff. Men spion mot betaling? Det er der striden står. Jeg viser til mitt blogginnlegg 12. september 2010: «Treholtsaka — forfalsket bevis for spionanklagen?».

Jeg kan gjøre Jahn Otto Johansens ord i Dagsavisen til min egne: «Det bildet som jeg tror blir stående av Arne Treholt, på tross av venners mytedannelser, er en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace». I virkeligheten sviktet han sin familie, sitt land og sine venner, ikke minst Jens Evensen… » Når Johansen legger til at han mottok penger, hvertfall det beløpet som er påstått i dommen, er det jo der stridsspørsmålet står. Vil dagens dom fra Gjenopptakingskommisjonen avklare spørsmålet om hvorfor han måtte dømmes til 20 år, og for eksempel ikke til tre år som hans nest siste forsvarer Arne Haugestad antyda straffen hadde blitt om pengebeviset hadde falt?

Det kan godt være at Treholts venner har skapt en myte om ham. Jeg for min del føler overhodet ingen sympati for hans handlemåte, ikke da han blei avslørt og ikke i dag. Det er for meg helt utenkelig å forsvare hans handlinger, han var hevet over tvil en streber som valgte sin egen veg. I håp om ekstra suksess, men som i stedet ble til et stort tap. Han er jo sjøl inne på det, ved å hevde at han ikke er feilfri. Jeg må ellers bemerke at twitter er oversvømma av nye deltakere som i en tydeligvis planlagt organisert heksejakt (fra sjukesenga?), der twittrere deltar i en samstemt fordømming og håning av Treholt. Toppen i uvitenhet tar twitreren @Rolfmk, Kvinnherad, lærer i økonomi (oversatt til norsk av meg, for han presenterer seg på engelsk i Norge), som twitrer: «Treholt er så 70-talls…». Så kunnskapsløs går det med selvsikkerhet an å bli, men så er han jo lærer i økonomi også. Treholt er overhodet ikke «70-talls». Heller er Treholt et eksempel på Frp-ernes eget 1990-tall: Der det gjelder på individuelt vis å mæle sin egen kake.

Jeg må si jeg har stussa på de stadig gjentatte markeringsinnlegga i Klassekampen av avisas faste spaltist, Hallvard Bakke, om at det med nødvendighet går mot gjenopptakelse i denne saka. Det er på kanten av å være naivt. Det gjelder dog den mest prestisjefylte saka for den norske statsmakta mellom 1945 og i dag. Det tilsier i seg sjøl at da er gjenopptaking ualminnelig usannsynlig. Man kødder ikke med bildet av en ufeilbarlig statsmakt i grunnleggende spørsmål — rett og slett. Jeg har indirekte tatt til motmæle mot Bakke i flere blogginnlegg, se alle mine Treholtblogginnlegg.

Og så kan det jo hende at kommisjonen faktisk har rett slik de påstår. Tenk om kofferten var snudd på bildet? På en måte ser jeg det som om gjenopptakingskommisjonen kommer med nytt materiale som svekker Treholts sak om at han ikke mottok mange penger. Men jeg synes det er merkelig at dette ikke blei lagt fram før. Hvorfor er arkivene i POT/PST privatisert? Hva slags holdning uttrykker en slik praksis?

Men uten sympati for Arne Treholt lurer jeg ikke likevel på om han fikk en for streng dom. En kan spørre seg hvorfor ikke «makta» i Norge kan være så romslig at den kan tillate seg å prøve spionanklagene på nytt, for å få plassert graden av hans forbrytelser mer riktig og dermed også dommen av han, for å skape oppslutning om et felles syn på Treholtsaka? Men det er ikke gjenopptakingskommisjonens oppgave, det er heller ikke rettsvesenets.

Hvis det er riktig, som Jahn Otto Johansen hevder, og som jeg tror, at Treholt var «en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace»… », så kan jo det brukes som et sterkt bevis på at Overvåkingspolitiet, i dag Politiets sikkerhetstjeneste, er svært så effektive og flinke i arbeidet. Men hadde en mann med samme forbrytelser ikke gitt uttrykk for at han hørte til Aps venstrefløy, han var vel mot Natos støtte til det «demokratiske kuppet i Hellas», ville han da blitt oppdaga? Jeg tviler litt på det. Men på den andre sida tilhørte jo Treholt alt makteliten, hvertfall en fløy av den.

Treholt er ikke så viktig i dag. Det er viktigere at vi har en overvåkingstjeneste som handler politisk riktig. Hvem rekrutteres egentlig inn i denne tjenesten, og hvilke syn utvikler de i tjenesten? Overvåkerne vikles inn i et internasjonelt vestlig imperialistisk syn, og deler ikke bare informasjoner, men også etterhvert synspunkter. Som med vår viktige samarbeidspartner Mossad (Israel)? PSTs perspektiv er USAs imperialistiske verdensperspektiv, som er regjeringas og dermed også SVs. Det er det viktigste. Og da kan vi spørre om vi har en pålitelig sikkerhetstjeneste.

søndag 5. juni 2011

Reisebrev fra Wien: Uønska Stalin-plakett på grunn av Østerrikes statstraktat

I Wien henger ett av de få minnesmerkene etter Stalin i Europa (eneste?). På en vegg er det hengt opp en minneplakett i marmorliknende stein med et ansikt i bronse med teksten «I dette huset bodde J. W. Stalin i februar 1913. Her skreiv han det betydningsfulle verk «Marxismen og det nasjonale spørsmålet»*. (Noe det er vanskelig å si at Stalin sjøl tok konsekvensen av). Plaketten ble gjort klar til 21.12.1949 som en markering og heder til Stalin på hans 70 årsdag. Stalin har ikke mange tilhengere lenger, og det er i grunnen litt merkelig og uforståelig at det fortsatt kan finnes et slikt minnesmerke i det sentrale Europa. Det ble tilmalt med rødt under oppstanden i Ungarn i 1956. I 1958 forsøkte daværende Sovjet-leder Nikita Krusjtsjov å få myndighetene til å ta det ned, og det gjorde også Sovjetunionens siste leder M. Gorbatsjov i 1992. Et lokalparti prøvde også i 2008 å få det fjernet.

Men det henger der altså fortsatt. Det viser seg at Østerrike som en del av traktaten om opprettelsen av denne staten i 1955, har forpliktet seg til å vedlikeholde de sovjetiske minnesmerkene etter siste krig. Sovjetunionens utenriksminister Molotov var blant traktatens underskrivere. Så vidt jeg forstår regner myndighetene i Wien denne avtalen som fortsatt gjeldende. Jeg tror vel ikke det hadde ført til store diplomatiske eller politiske konflikter om det hadde blitt tatt ned som en følge av vår kunnskap om Stalins forbrytelser i dag. På den andre sida kan det jo pekes på at også historie vi ikke liker er historie, og at historisk retusjering ikke er vegen å gå. Stalin kan vel og forsvares med at han bidro sterkt til at ikke Europa forble nazistisk og underlagt Tyskland?

Plaketten henger i Schönbrunner Schloßstrasse 30, i bydel 12 Meidling, og det er et pensjonat der i dag. Det som også er interessant med denne bydelen, er at i januar 1913 oppholdt det seg tre viktige historiske personer samtidig der, og uten å vite om hverandre. Kaiser Frans Josef, som de to andre må ha visst fantes der, hadde sine daglige rideturer der. Hvis Stalin gikk tur i gatene, er det svært sannsynlig at han møtte ikke bare keiseren, men også en østerriker ved navn Adolf Hitler! De gikk (ble fraktet) daglig i samme område på rundt én kilometers omkrets. Så kan en jo legge til at både Trotsky og Sigmund Freund også oppholdt seg i Wien samtidig med dem.

Men neppe noen av dem så Rudolf Wittgenstein, filosofen og språkforskeren, som var i Skjolden i enden av Sognefjorden (av alle steder!) på den tida. Han var også fra Wien, og gikk for øvrig på realskolen i Linz med Hitler og de ble, muligens, avbildet sammen. Det er til og med påstått at kunnskapen om Wittgensteins velstand og det at han var jøde, var årsak til Hitlers jødehat. Noe som neppe kan ha være en god nok forklaring? Wittgenstein fikk ellers tegna et eget hus i Wien, i funksjonalistisk stil. Han var på grunn av arv meget rik.

Med så mange betydningsfulle personer samtidig er også det en grunn til å stille spørsmålet «Hva er det med Wien?».

* Min oversetting.