Giskes oppførsel er sakas kjerne

Jeg har kommet til at jeg i spørsmålet om anklagene om Giskes oppførsel overfor kvinner, fastholder en annen politisk mening enn andre framtredende personer jeg ellers er politisk enig med. Jeg legger vekt på at kjernen i saka er som Kjetil Rolness skriver 21.12 i år: Giskes konsekvente respektløse og påtrengende oppførsel overfor kvinner, særlig yngre der hans rolle er den overordna som partileder og/eller statsråd. Og ikke at noen misbruker Giskes oppførsel i en politisk kamp der de verken liker Giske eller det de oppfatter som Giskes politiske syn eller Arbeiderpartiet, og gjør til hovedsaka det de omtaler som «uvesentlige bagateller» fra Giskes side.

Å forsvare Giske med en påstand om at han representerer en venstrekraft i Ap, og at det han er anklaga for bare er tilfeldige harmløse situasjoner som enhver mann har og vil komme oppi, holder bare ikke. Begge påstandene er feil.

Bekjente som jeg har i fagbevegelsen, i organisasjonslivet og arbeidslivet der de har kunnet observere Giske, sier at de i lang tid har reagert på Giskes oppførsel. Kanskje kunne Giske fortsatt med slik oppførsel, for også journalister og partifeller må ha registrert Giskes oppførsel uten å ha brukt oppførselen hans mot han. Men etter #metoo-kampanjen og også den store oppmerksomheten om de mange helt uakseptable oppførslene i Norge, med  både kultur- og faglige opprop, kan  det bare ha vært snakk om tid før Giskes oppførsel sprakk slik den har gjort. For meg går det bare ikke an å si at vi må godta eller se gjennom fingrene med Giskes oppførsel fordi om det er VG og NRK som går i spissen for å overdrive og diskreditere Giske mest mulig og skaffe fram flere episoder de kan bruke mot han.

Hans Olav Brendberg peker på noe riktig når han i en merknad på Facebook hevder:

«Vi er i ferd med å koma dit USA har vore lenge - at indirekte politikk via skandalisering og drittpakkar erstattar open diskusjon om politiske vegval».

For meg er likevel «substansen» i denne saka Giskes oppførsel, ikke at det blitt et politisk spill om dette. For ikke enhver sak eller uheldig oppførsel kan bare avvises med den hovedtendensen som Brendberg peker på. Jeg kan bare ikke klare å se på Giskes handlinger som uheldige ubetydelige enkelttilfeller som enhver mann kan vikle seg inn i. Det får være grenser for sjekking, ikke minst med tanke på både ulik posisjon og ulik alder. Giske er ikke seg sin rolle bevisst på annen måte enn at han ser på den som en mulighet til å utnytte den til sin fordel.

Jeg støtter den kvinnebevegelsen som begynte i USA med #metoo og som er fulgt opp i Europa og også i Norge med både kulturopprop og opprop blant fagorganiserte. Menn som oppfører seg normalt burde sette pris på denne motstanden mot slik oppførsel overfor kvinner. 

Giskes mangeårige praksis er ulik handlinga for mange år sida til nåværende oljeminister Terje Søviknes og som satte hans politiske karriere kraftig tilbake, og det som tidligere statssekretær Bård Hoksrud organiserte i Riga. Begge Frp-erne blei sterkt kritisert i mediene. Det blei ikke lagt fram andre tilfeller for noen av dem.

Ja til normalt feilbarlige politikere!

Det er ikke tvil om tendensen er at mediene er ute etter å finne uvesentlige feil ved politikerne og fjerne politikk fra den politiske debatten, slik Brendberg hevder i sitatet ovafor. Som å bygge et uthus uten tillatelse; en uvesentlig forseelse som ikke burde fått politiske konsekvenser. Journalistene hauser opp enhver feil for å få litt liv og spenning i hverdagen sin. De medieansatte lar seg bruke, eller riktigere: støtter fullt opp om et udemokratisk spill mot hele den politiske beslutningskanalen til fordel for de internasjonale økonomiske konsernenes enevelde. Som å kritisere valg og folkeavstemninger, slik vi har sett eksempler på i Norge.

«Listhaugs retorikk» — årets nyord

Jens E. Kjeldsens lærebok
Retorikk i vår tid,
utgitt av Spartacus forlag,
2006.

Årets nyord burde heller blitt det norske «Listhaugs retorikk» (mer konservativt språk: «Retorikken til Listhaug»), ikke det utenlandske ordet «falske nyheter».  (Egentlig er begge et begrep, siden det er to ord.)

Hva betyr 
«Listhaugs retorikk»?

Egentlig ingenting, annet enn å markere avsky og signalisere et kodeord blant meningsfeller. Et kodeord som brukes av de i egne øyne moralsk høyverdige. De som tror at å ta noen av verdens promiller av økonomisk misfornøyde inn til Norge er en viktig løsning av verdens fattigdomsproblemer. 

«Listhaugs retorikk» 
er et «flagg», et signal, et ordsymbol som brukes til å bygge opp egne og ens meningsfellers standpunkter, å gi hverandre pågangsmot og oppmuntring. Begrepet  er ment som knusende slag mot meningsmotstandere — uten saklige argument. Det er nesten så du kan høre jubelen i forskermiljøene og redaksjonene bare «Listhaugs retorikk» nevnes. 

Argumentasjon finnes
Selvfølgelig finnes det også saklige argumenter fra Listhaugs kritikere, men det hører til unntakene. 
Samferdselsbyråd Lan Marie Nyguyen Berg skryter av Oslos suksess i Klassekampen i august i år av den integreringa hun mener Listhaug motvirker («Langer ut mot Listhaug»).  Som Venstres partileder Trine Schei Grande som kritiserte Listhaugs reise til Rinkeby under valgkampen. Grande ville heller reise til det hun mente var suksessstedet for integrering i Norge, Stovner i Oslo. Der rektoren — etter valget – gikk ut og sa at han ikke lenger kunne garantere for sikkerheten til lærere og elever. 

Listhaugs egne argumenter
Det som dem med de akseptable meningene omtaler som «Listhaugs retorikk», omtaler Listhaug sjøl slik  i et motsvar til Berg i Klassekampen:

• «Bare rundt 30 prosent av kvinner fra Afrika er i arbeid. Omtrent halvparten av alle ikke-vestlige innvandrere står helt utenfor arbeidslivet. Dette har store konsekvenser og viser at vi ikke kan ta imot flere enn vi evner å integrere. Vi må stille mer krav og sørge for kontroll med innvandringen i årene som kommer. At MDG kaller det hatefullt fremfor å diskutere saken viser hvor de har plassert seg: De vil ha åpne grenser og reversere innstramningene vi har gjort. Det vil påføre Norge enorme belastninger på både velferdsmodellen og svekke integreringen.»

Anklagen «Listhaugs retorikk» er intern sjøldyrking — det er ikke retorikk for å overbevise andre

Med den hånlige anklagen «Listhaugs retorikk», årets viktigste nyord, er det bare om å gjøre å bygge opp egne meningsfeller i deres egen boble. Det er som en rus. Men mislykka som forsøk på å overbevise andre, for det er ikke viktig. 

Retorikk er

et helt nøytralt ord som beskriver enhver person som argumenterer for sitt standpunkt på en så velformet og hensiktsmessig måte som mulig «for å kunne påvirke mottageren på den ønskede måten», dette sitatet og formuleringene er tatt fra retorikkprofessor Jens E. Kjeldsens bok «Retorikk i vår tid», Spartacus 2006. Store norske leksikon formulerer det sånn: «Retorikk er tradisjonelt definert som kunsten å tale for å overbevise».  Altså noe helt motsatt av det som i triumferende selvtilfredshet anklages for å være «Listhaugs retorikk». For argumentet «Listhaugs retorikk» er ikke forsøk på overbevisning av andre, det er bare markering av egen sjøltilfredshet og litt indignasjon.

Ingenting skiller «Listhaugs retorikk» prinsipielt fra «Jonas Gahr Støres retorikk», «Karin Andersens retorikk» eller «Trine Schei Grandes retorikk». Det er bare uenighet i sak som forsøkes skjules med å bruke et begrep som «Listhaugs retorikk» og gjøre det om til et skjellsord for å kriminalisere og umuliggjøre et annet standpunkt enn ens eget. 

Virker bruken av argumentet og anklagen «Listhaugs retorikk»?

Det virker selvfølgelig for innvandringsentusiastene. De blir oppglødd av det, og tror at de får medhold uten argumenter. Noen tier nok av frykt for å bli håna med anklagen «Listhaugs retorikk». 
Men det er bare til å være takknemlig for den uforsonlige og seierssikre bruken av nyordet «Listhaugs retorikk».
Ingen blir overbevist med slik parodi på retorikk. Argumentet «Listhaugs retorikk» er ikke retorikk i betydninga av «kunsten å tale for å overbevise». 

God jul, og hvilken julemat er best?

Fra Dag og Tid nr 51 2017.

Jeg ønsker alle mine venner og alle andre en god jul, og jeg håper alle får nyte den julematen de mener smaker best for dere. Likevel kan jeg ikke dy meg, i all humoristisk mening, å trekke fram en tradisjonell liten kommentar om julemat, kall det gjerne en kjepphest. 

Sjøl sier jeg at jeg er vant med, opplært av mine foreldre å spise mat, ikke fra dyr som har gått i fangenskap hele livet, men dyr som har tilbrakt mesteparten av livet i sitt ute i naturen der de hele tida har gjort som det har falt dem inn.

En skal være forsiktig i disse nye tider, for mange blir nok krenket og opprørt av å registrere skikken med å spise gris. Og krenke kan vi jo ikke, og noens rett er viktigere enn andres. Men i dag er problemstillinga en annen: 

I siste nummer av avisa Dag og Tid har signaturen JH, som uten tvil må være Jon Hustad, denne teksten i spalta Lite skift under overskriften Svineriet:

…

Ja, det har vore nemnt før, men det bør nemnast i år også. Det austlendingane har i seg til jol, er ikkje festmat. Jau då, svineister er fantastisk som smult, eg ser det, men smult i seg sjølv er korkje her eller der. Dessutan er ikkje svin arbeid. Mat utan arbeid er ikkje festmat. I mi heimbygd var det berre dei mest drikkfeldige bøndene som hadde svin. For svin makta til og med dei. Og – kjenner eg meg trygg på — det som galt heime, må vera universelt. 

I Noreg kan det i grunnen berre vera to jolemiddager som er akseptable: lam og torsk. Torsken må sjølvsagt vera heilt fersk, og helst må du ha han fiska sjølv. I naudstilfelle kan du kjøpa klippfisk om du ikkje kan fiska sjølv. Men då skal det vera høg kvalitet og dimed pris slik at du får dårleg samvit. Dessutan er torsk — i motsetnad til svin — godt. Svin er i grunnen berre eigna til bacon. Det er lov å kombinera torsk og bacon på julaftan. Svin som hovudrett vert forbode når Erna har hatt makta lenge nok. 

Men best er sjølvsagt pinnekjøt, og det skal vera røykt. Bak pinnekjøt ligg det innsats. Det er difor det kostar fem-seks gonger så mykje som ribbe. Kva er det beste på ribba, seier austlendingen? Svoren, som skal vera sprø. Det er noko trist over ein matkultur som ser på svidd smaklaus hud som nok ein skal gje borna til jul.

På hundebutikkar får ein kjøpt svidd turka svinehud frå Kina. Det er knytt saman til noko som liknar eit bein. Hundar nyttar gjerne eit par timar på å gnaga i seg noko slikt. Det skal vera bra for tennene. Kinesarane steiker det slik austlendingar steiker ribbe. 

Nå har de begynt med sauer på Berg, så til neste år skal jeg sørge for å få røkt pinnekjøtt derfra. Det vil smake utmerka, for sønnesønnen til den odelsgutten som sa fra seg odelen der. 

Giske er ikke «venstre», og ikke verd å forsvare

I Klassekampen er det i dag i tillegg til forsida to store artikler hvor budskapet er at kritikken mot Trond Giske er en del av en maktkamp innad i Ap. Og der poenget er at Trond Giske er en slags «venstre-politiker» innad i Ap fordi han, tidligere i det minste, har vært motstander av norsk underkastelse av EU. 

Men det finnes ikke noe «venstre» i Ap, og Giske er ikke imot EØS, utenlandskrigene eller pensjonsnedskjæringene. Utpeking av Giske som «venstre», eller å se på kritikken av han som en del av en høyrefløys kamp for å skaffe seg posisjoner, er feil.

Det er naturlig at Klassekampen, med sitt utgangspunkt om at Arbeiderpartiet er et venstreorientert parti og med en indre kamp mellom høyre og venstre, ser på kritikken mot Giske som en del av de aller mest høyreorienterte Ap-folkas kamp for enda flere posisjoner. 

I tilfellet Giske legges det nå fram mange opplysninger om upassende lederoppførsel som viser et mønster over år. Alle eller hoveddelen av dem kan ikke være uriktige anklager. 

Om «venstre-fløya» i Ap skulle ha fantes, hvorfor er det så om å gjøre å avvise all kritikk av Giske og mistenkeliggjøre den som en del av «en maktkamp»? Har ikke de «venstreorienterte» Ap-medlemmene andre Ap-medlemmer som kan representere dem enn Trond Giske?

#metoo-kampanjen har brakt for dagen en svært uheldig praksis som det er veldig bra og på tide at det blir tatt et oppgjør med. Sjølsagt kan ingen dømmes formelt eller moralsk bare på anklager. Det vil åpenbart være noen som misbruker situasjonen til feilaktig å komme med anklager som ikke stemmer. Men det er ingen grunn til å tro at alt som har kommet fram er feilaktige overdrivelser. 

Mange menn søker penger og politisk og organisatorisk makt for å få bedre tilgang på sex, og lykkes med alt dette. Men noen oppgaver lar seg ikke lenger kombinere med sånn oppførsel. En som ønsker å bli både partileder og kanskje også statsminister, er av de stillingene hvor dette ikke går lenger. Og bra er det. Slike tøylesløse seksualakrobater vil også være en sikkerhetsrisiko, ønskeofre for honningfeller lagt ut av andre statsmakter.

La Giske stå og falle med sine handlinger og det synet han har lagt til grunn for sine handlinger. Trond Giske er ingen person som det trenger å være en «venstreoppgave» å forsvare. Giske er som andre i Ap-ledelsen en trygg norsk høyreorientert politiker, for pensjonsnedskjæringer og utenlandskriger. 

Hindr Ap å dra LO med seg ned!

Sosialdemokratiske partier både i Norden og i Europa går kraftig tilbake i oppslutning, som en sikker langsiktig trend. Alle disse partiene vil aldri lenger bli partier med en oppslutning på over tjue prosent i framtida. Tilbakegangen går helt parallelt med sosialdemokratenes kraftige høyredreining både i økonomi og internasjonal krigslyst.

Sosialdemokratene i hele Europa slåss intenst for retten til EU-kommisjonen til å kriminalisere sosialdemokratenes økonomiske utjamningspolitikk fra etterkrigstida. Samtidig kontrollerer sosialdemokratene i land som Norge en fortsatt relativt sterk fagbevegelse; sterk særlig målt i antall medlemmer. Men den kontrollen Ap i Norge har gjør jo at Aps politikk også blir LOs politikk. Og at Aps politiske tilbakegang, til dels degenerering, dermed også blir LOs tilbakegang. Det må forhindres. Og det kan bare skje ved at Arbeiderpartiet fratas kontrollen over LO.

Den stadig mer tøylesløse kapitalismen, karakterisert som nyliberalismen, har som hovedkrav å knuse all fagorganisering med streikeretter så mye som det går an. Ett sentralt krav i denne prosessen er nedskjæring av pensjonene. I Norge blir det ikke noe greie på slike nedskjæringer før Ap legger sin tyngde i dem. Slik Ap gjorde under sin mest høyreorienterte leder noensinne, Jens Stoltenberg. Aps representanter i LO prøvde dels å gjøre motstand, dels vakle og dels kjempe helt ut for nyliberalismen. Det siste gjorde Aps sentralstyremedlem og leder for de kommuneansattes forbund, Mette Nord i Fagforbundet. Da hun forlangte at landsmøtet ikke skulle skulle stå på kravet om fortsatt 66 prosents bruttopensjoner, trakk landsmøtedelegatene det kravet som ville sikre medlemmene en god pensjon.

Ved siste valg stemte 38 prosent av LO-medlemmene på Ap, etter at LO hadde brukt rekordstore 25 millioner kroner av medlemskontingenten, for å få Aps høyreorienterte og EU-underdanige politikere inn i regjering. Holmenkollåsens store politiske sønn, Ap-leder Jonas Gahr Støre, var likevel på LO Stat sin kartellkonferanse på Gol 22.11.17 sterkt misfornøyd med at LO-medlemmene ikke slutta godt nok opp om partiet hans. Snakk om misfornøyd mottaker av storgaven på 25 millioner!

Hvorfor skal så og si alle lederposisjonene i LO besettes av mer eller mindre framtredende Ap-medlemmer? Når så få av medlemmene slutter opp om Ap?

Uten noen særlig faglig bakgrunn, bortsett fra Aps partibok, kom Gerd Liv Valla tidlig i sin LO-karriere rett inn som nestleder i statstjenestemennenes fagforbund, Norsk Tjenestemannslag. Det er typisk for hvordan lederverv besettes i LO. Alle sliterne for organisering og faglige rettigheter på grunnplanet, rundt omkring på arbeidsplassene, får i praksis aldri lederjobber oppover i forbundene og i LO. Hvis de ikke kan blafre med partiboka til Ap.

27. november blei det klart at Støres nære håndtlanger, den overivrige tilhenger av EU-kommisjonens politikk med de fire «friheter», Jonas Bals, nå skal begynne i  forhandlings- og HMS-avdelinga i LO. Han er Norges mest kjente malersvenn, men kommer fra ruteknuserne i Blitz og er utdanna historiker. Hovedårsaken til sosial dumping er nettopp den politikken malersvennen og historikeren bruker det meste av sitt engasjement på å forsvare, nemlig EU-kommisjonens økonomiske politikk som det norske arbeidslivet er underlagt gjennom EØS-avtalen. Det var ikke få innlegg Bals hadde i Klassekampen for å forsvare EU-kommisjonen og norsk EØS-medlemskap – og LO- og Ap-ledelsens politikk.

Det kan ikke herske tvil om at Bals er tilsatt fordi han skal forsvare LO-ledelsens kamp for norsk underordning av EU-kommisjonen, og fordi han har partiboka til Ap. Hvis LO-ledelsen hadde ment alvor med sin kamp mot sosial dumping, ville de helt klart valgt den enda dyktigere faglige tillitsvalgte Boye Ullmann til denne jobben. Men at Ullmann er dyktigere og har bedre resultater, er for LO-ledelsen underordna det viktigste: Ullmann er verken Ap-medlem eller ivrig tilhenger av EØS og EU-kommisjonens økonomiske politikk. Dette er et typisk eksempel på Arbeiderpartiets politiske kontroll over LO, brukt til å motarbeide medlemmenes interesser.

Det strider mot enhver statistisk sannsynlighet at Ap-medlemmene, som utgjør en så liten del av LOs medlemsmasse, skal være de eneste som er kvalifiserte til å ha lederverv i forbund og LO-sekretariatet.

Det er fagforeningsaktivister som har akseptert Aps stålkontroll over LO, sammen med vanlige medlemmer som ikke aktiviserer seg. Skal LO overleve som en faglig kraft, må Ap fratas kontrollen over LO. Ikke ved eksklusjoner av Ap-medlemmene slik Ap dreiv mot opposisjonen i LO på 1970-tallet og utover, men ved motstand mot deres faglige politikk. På 1970-tallet klarte medlemmene på LO-kongressen nesten å frata Ap kontrollen over LO. Formelt stod avstemninga om Aps kontroll over LO om det som kalles «det faglig-politiske samarbeidet» mellom Ap og LO. Med Aps aktive og så synlige underkastelse av EU-kommisjonenes grove høyreorienterte og fagforeningsfiendtlige politikk, er mulighetene større for å fravriste Aps kontroll med LO nå. Under valgkampen gikk Ap-leder Støre ut og ville ha regjeringssamarbeid med det mest høyreorienterte partiet i Norge i økonomiske spørsmål, og det klart mest fagforeningsfiendtlige, Venstre. 

I stedet for at partiboka til Ap blir det viktigste kriteriet for å bli valgt inn i ledelsen i forbund og LO-sekretariatet, må det heretter bli sett på som en diskvalifikasjon for et slikt verv. Slik at det i høyden blir valgt inn Ap-ledere i slike lederverv bare på tross av Ap-medlemskap, ikke lenger på grunn av. Fagforeningsvennlige  Ap-medlemmer i LO bør bruke sin tid til å radikalisere Ap, heller enn å bli brukt til å  tilpasse LO til Aps høyreorienterte politikk.

Uten at Ap mister kontrollen over LO, vil ikke LO overleve som arbeideres og andre arbeidstakeres  faglige forsvarsorganisasjon.