onsdag 30. desember 2009

Tog i Norge : Høstet som sådd

Jeg ser at dette innlegget er ofte lest, fortsatt den dag i dag. Derfor vil jeg bare presisere at det jeg da skreiv om signalanlegget på Skøyen, stemte da. Men at det i dag, kanskje enten sommeren 2010 eventuelt 2011, er satt i stand slik det burde vært satt i stand fra første dag det ble montert. Innlegget i opprinnelig form blir derfor stående som tidligere:

Samferdselsdepartementets statssekretær Lahnstein innrømmer villig at også politikerne har ansvaret for at toget ikke fungerer. I dag som følge av en brann i en tunnell, i går som følge av en teknisk feil med et tog fra Trondheim til Oslo som bare rakk til Otta. KrFs Hareide, leder i Stortingets transportkomite, mener at det ikke er holdbart.
Jeg lurer alvorlig på hvorfor maktpersoner som Lahnstein og Hareide sier dette. De har begge i årevis hatt mulighet til å gjøre noe med dette. Men har ikke gjort noe i nærheten av nok. Selvfølgelig fordi det ikke er politisk mulig å satse på tog i Norge. Det finnes ingen sterke organisasjoner, politikere, partier eller medier som er for toget. Alle er i stedet for flere og flere nye fire-felts motorveger. Der finnes den politiske, økonomiske og organisatoriske støtten. Lahnstein og Hareide bløffer og er falske når de sier at de vil gå inn for tog. Og de veit at de bløffer og at det ikke er mulig å satse på noe annet enn privatbilisme. Hvis ikke de gjør det, blir det kanskje opptøyer og revolusjon i Norge!
Hvorfor sier de da så mye positivt om toget? Lahnstein har til og med uttalt seg positivt om sykkelsatsing. Men hans uttalelser og ord for sykkel er motbydelig uærlige, fordi han ikke gjør noe med verken penger eller tiltak for sykkel.
Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg skryter av at han kjører bil til Stortinget fra Lier. Tog er for han utenkelig og det eneste som teller er tilrettelegging for mer bilkjøring! Snakk om miljøfrik! Lottospørsmålet: Er den tidligere partisekretæren i DnA den eneste i partiet som mener dette?
Når det gjelder toget mener jeg det verste ikke er disse aktuelle enkeltulykkene. Det beste symbolet på at tog ikke er et satsingsmiddel, og jeg vil si: Ikke fra noen politiker overhodet som har sete på Stortinget, det er at signalanlegget fra Skøyen stasjon til Oslo S ennå ikke fungerer. Siden det blei åpna sida tidlig på 2000-tallet, har det aldri fungert. Dette burde være ekstremt pinlig; politisk, økonomisk og teknisk. Både direktøren for Jernbaneverket og NSB burde forlengst vært skifta ut fordi dette signalanlegget ikke fungerer. En statsråd som tar tog og transport på alvor i Oslo, ville selvfølgelig innkalt til faste ukentlige møter, med minst ett møte i uka, — ikke for å diskutere utviklinga av signalanlegget — men for å diskutere etableringa av signalanlegget. Men av en eller annen grunn skal en samferdselsminister i Norge komme fra de minst befolka områdene i Norge, og de viser og er vel fornøyd med at de forstår lite av storbyenes problemer. Mens statsråden burde ta grep om signalanlegget, må det midlertidig etableres et manuelt signalanlegg med mennesker som varsler med flagg for hver hundrede meter at toget kan kjøre gjennom tunnelen. Det er nødvendig for togtrafikken i Oslo-området — og setter hjelpesløsheten og tilbakeliggenheten i norsk togstatus i sitt rette perspektiv.
Kollektivtrafikk er dessuten ikke noe politisk mål for noe parti av betydning; det er et reint sosialt hjelpetiltak for de fattige billøse.
Da kan vel like godt toget avvikles i Norge? Hvorfor skal folk med inntekter under 500 000 kunne forlange å reise hvis de ikke vil kjøre bil? For å si det som enhver stortingspolitiker egentlig mener?

søndag 27. desember 2009

DDR og Romania — førte Vestens politikk i dag

Kanskje burde jeg i dag ha skrivi om Palestina, men jeg venter, likevel blir det litt Israel-aktuelt:

Når det «det store vi» igjen skal vise sin samstemmige mening, er det to oppløste stater som dras fram som verstinger, DDR (Øst-Tyskland) og Ceausescus Romania (foruten de eksisterende Nord-Korea og Iran og Somalia, da).

Men det skjønner jeg ikke helt. DDR er for de fleste idrettsledere verden over idealstaten når det gjelder idrett. Ikke det med doping, kanskje. Men med så tidlig som mulig intensiv og spesialisert trening. Som i Norge, framført av vår tidligere toppidrettssjef, Bjørge Stensbøl. DDR var tross sine skarve 17 millioner verdens beste idrettsnasjon, også når en ser bort fra det som de dreiv med av doping. Faktisk en idealstat for idrettsledere den dag i dag. Og som Rune Slagstad sier det sin bok (Sporten) side 688: «…i en retorikk som kan sies av være en postmoderne, BI-fisert variant av det som en gang var en sportslig DDR-ideologi:…»

Videre bygde DDR en mur, i Berlin. Det er jo sånn Vesten også vil ha det, i Palestina (Jerusalem) i dag. De aksepterer også denne muren da de ikke gjør noe for å ta den ned. Så DDR gikk foran og viste veg! Hvorfor roses ikke DDR for disse to grunnleggende vestlige politiske idealene?

Romania, da? Jo, de har også to fortrinn som de markedsliberalistiske krigshisserne burde rose Romanias diktator Ceauşescu for.

Først noe som ikke regnes med: Ceauşescu ble tildelt den norske St. Olavs orden, sånn som for eksempel en av våre krigførende statsministre, Kjell Magne Bondevik (men for Ceauşescus del trakk kong Olav V den tilbake i 1989 (post mortem?)). Ceauşescu unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979, og Romania under han var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles 1984 og han støttet opp om Israel. Men andre fortrinn 1: Han gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelda for å tilfredsstille de internasjonale bankene. Samtidig ønska han å sikre sitt lands økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverra levekåra for innbyggerne i 1980-årene. Rasjonering av mange varer blei innført, husoppvarminga om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, restaurantene stengte tidlig og elektrisitet bare noen timer i døgnet til folks boliger. Men han betalte tilbake låna punktlig, ikke sant? Dette var vel markedsliberalistiske reformer god som noen?

Hovedsak 2: Ikke bare var Romania under Ceauşescu en lydig kreditor. Han gjennomførte noe alle kristne og særlig paven burde skamrose han for. Fullstendig forbud mot abort, og streng straff for det: Abort for kvinner under førti, om de hadde mindre enn fire barn, ble forbudt fra 1966, hevet til førtifem år i 1986. I 1984 ble minimum giftealder for kvinner satt ned til femten år. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle kvinner i fruktbar alder. Abort kunne bare innvilges i nærvær av en representant for partiet. Er det ikke dette paven, amerikanske abortmotstandere og sikkert mange kristne også i Norge drømmer om? Mens de kristnes begrunnelse for abortmotstand er å straffe kvinner, og bare dem, for usedelig oppførsel, så var nok ikke det Ceauşescu formål, men praksis er viktigere enn hensikt. Fram mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i en av de rumenske byenes fattige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn. — Er det noen sak jeg er glad for at Anne Enger (tidl Lahnstein) og englenes talskvinne og nr 2 i arverekkefølgen som Norges monark, Märtha Louise, tapte, så er det kampen mot selvbestemt abort. — Så lenge det varer…

To markante stater, utskjelte, men de førte jo til dels en politikk som er svært populær i dag blant verdens mektigste enkeltpersoner, organisasjoner og blant flertallet av verdens mektigste stater.

— Så jeg kan ikke forstå at forakten mot DDR og Ceauşescus Romania er ekte når viktige deler av disse statenes politikk er vestmaktenes ideal.

søndag 20. desember 2009

Jubel for nok et sykkelhinder og hindring av billøses reisemuligheter — og 60 % bilvekst!


På Dagsrevyen i går så jeg en overstrømmende lykkelig vegdirektør Terje Moe Gustavsen åpne den 5779 meter lange «Atlanterhavstunnelen» på Nordmøre mellom Averøy og Kristiansund. Av mange kalt en «milepæl» i norsk samferdselshistorie.

Bortsett fra en tunnell i Lofoten, betyr såkalt fergefri forbindelse at sykkelmulighetene forbys. Bildet viser at en ikke gadd legge til rette for sykkel.

I tillegg er det for finansieringa av denne tunnelen forutsatt hele 60 % trafikkvekst i biltrafikken mellom Averøy og Kristiansund! Kanskje lokalpolitikerne på Nordmøre var en av de sabotørene på København-konferansen som Erik Solheim omtalte?

Det omtales som en lettelse at en slipper å ta ferge som gikk sjelden og ikke om natta. Men det hadde selvfølgelig vært billigere, like greit og mye mer miljøvennlig om en hadde latt ikke bare en, men to ferger gå kontinuerlig – og med gratis servering- enn å bygge denne tunnelen.

Det er ikke bare på Nordmøre vegdirektøren fjerner sykkelmuligheter. I Oslo og andre byer er vegdirektørens, og rikspolitisjef Killengrens, underordna de viktigste aktørene som hindrer tilrettelegging for sykling, sammen med handlingslamma politikere. Sjøl når det er nok penger!

Og det er ikke bare sykkeltilbudet som blir fjerna. Det er alt lagt ut protestlister mot det dårlige busstilbudet gjennom tunnelen. Nok et eksempel på at tunneller betyr innskrenking av reisetilbudet for alle dem som ikke har eller ikke vil bruke bil.

Men nå blir det hvertfall enklere å få med seg flyttelasset fra Averøy og inn til Kristiansund og andre større byer? Og kanskje kan tunnellen bli en tumleplass for rastløs og fartshungrig ungdom?

lørdag 19. desember 2009

København-fiaskoen: Hvor uventa, og hvor ille for lokal handling?

Jeg ser at mange, nasjonalt fra statsminister, miljøvernminister og miljøorganisasjonene er svært skuffa over den manglende forpliktende avtalen etter konferansen i København. Kanskje bør jeg være enig i denne konklusjonen, og kanskje er jeg det.

Men:

Kan det egentlig være uventa? Kyoto-avtalen har jo tross alt vært en nullitet, totalt verdiløs om aldri så juridisk bindende. For klimagassutslippene har økt etter at denne avtalen blei inngått. Formålet var vel egentlig bare å sikre de rike landa muligheten til fortsatt å kunne slippe ut klimagasser og ellers bare fortsette som før.

Uventa kan det ikke være. Det er for det første ikke noe folkekrav å legge om til en mer miljøvennlig politikk, verken i Norge, i Europa, i USA eller ellers i verden. Demonstrantene i København representerer ikke noen sterk opinion. De politiske lederne styrer bl. a. på oljeindustriens og bilnæringas premisser. Står politikere og statslederne opp mot slike mektige næringer, sørger mediene for at de er ferdige som politikere. Det er ok at politikerne snakker pent om økt sykkelbruk, om tog og mer kollektivbruk, men bare så lenge de fortsetter med å legge til rette for økt bilbruk og ikke gjør sine ord om til handling.

Det finnes ikke ett saklig eller trafikkfaglig basert argument, eller erfaring fra noen steder i verden, for at det skal bli redusert klimagassutslipp og mindre biltrafikk ved å utvide tiltak som E-18 fra Asker til Oslo. Men det er et samstemmig ønske fra alle ansvarlige politikere, inkludert SV i Oslo og Akershus, om at økt bilkjøring til Oslo for landets rikeste menn er et avgjørende og udiskutabelt tiltak. Og det ville selvfølgelig også ha blitt gjennomført om statslederne i København hadde blitt enig om en forpliktende avtale om reduserte klimagassutslipp i Oslo.

Så hva er forskjellen? Ingen politikere i Norge; statsminister, miljøvernminister eller opposisjonspolitikere, har så mye som antyda muligheten for tiltak som vi veit hadde redusere den svært så miljøskadelige og økende bilbruken.

Så: Hva er tapt med manglende København-avtale?

Gullaug — i strid med Buskerudbyen

Dette innlegget stod trykt som kronikk i Drammens Tidende 17.12.2009.

Alle verdens nasjoner diskuterer nå i FNs regi hva en kan gjøre for å hindre skadevirkningene av et endret klima. Norge stiller med forslag om selvpålagte krav om reduserte klimautslipp. Gro Harlem Brundtland, som leder av FNs miljøkommisjon på 1980-tallet, formulerte da slagordet «Tenke globalt, handle lokalt».

Og hvordan er det vi har tenkt å handle lokalt her i nedre Buskerud? Jo, vi har blant annet tenkt å erstatte unødvendig bilkjøring med mer miljøvennlige reiseformer, og kanskje litt mindre reising i det hele. Kommunene, som Drammen, har engasjert seg i samarbeidsprosjekt med staten for å oppnå dette. Staten lokker med økonomiske bidrag, og kommunene sier ja. Hvertfall til det økonomiske bidraget.

Tiltaket «Buskerud-byen» er lansert. Dette for å se hele regionen under ett for slik å oppnå de lokale målene best mulig.

Forskningsinstitusjonen Transportøkonomisk institutt (TØI) er bedt om å komme med sine vurderinger for Buskerud-byen. TØI skriver om tiltak for å redusere bilbruk, at det har en mye erfaring om hva det er som øker og kan minske bilbruken. Og skriver: «Det er særlig viktig å konsentrere arealintensive arbeidsplasser, handel og service helt sentralt, slik at flest mulig kan nå disse uten bruk av bil. Nye boliger bør også lokaliseres i eller tett ved sentrum. Basert på dette, anbefaler vi at nye boliger, arbeidsplasser, handel og service i all hovedsak lokaliseres i de fire regionale kollektivknutepunktene Kongsberg sentrum, Mjøndalen, Hokksund og Drammen sentrum. Dette innebærer at de regionale kollektivknutepunktene i enda større grad enn i dag utvikles som sentrum i kommunene. Dette bidrar også til å knytte Buskerud-byen bedre sammen som region, siden større deler av aktivitetene i hver kommune blir tilgjengelig med tog fra andre kommuner. Det er spesielt viktig for den delen av arbeidslivet som har behov for å hente spesialisert arbeidskraft fra et større omland. » (Mine uthevinger). (TØI-rapport 1020-2009).

Dette sparker fullstendig beina under forslaget om å flytte sykehuset, en arbeidsplass for 3500 mennesker, og med alle sine pasienter og besøkende pårørende, ut av Drammen sentrum til Gullaug. Gullaug er åpenbart ikke svaret på det helt nødvendige problemet med forbedret helsetilbud i bedre lokaler for befolkningen i nedre Buskerud, og hele den nye helseregionen. Tomta ligger byggeklar på dagen på det nåværende sykehusområdet for akkurat det samme kvadratmeterne som er planlagt på Gullaug.

Naturvernforbundet i Buskerud har i et brev til Lier kommune i desember i fjor pekt på den mangelfulle konsekvensutredninga for plasseringa på Gullaug. Bruken av privatbil vil måtte øke, og med det også utslipp av CO2. Helt i strid med det vi arbeider for å oppnå i København nå.

Det er ingen uenighet om at arbeidsforholda for sykehuspersonalet ikke er tilfredsstillende nå, og at dagens lokaliteter ikke er i samsvar med både helsebehovet og akseptabelt helsetilbud. Men svaret på det er ikke Gullaug. Utforming av et helsetilbud er for viktig til at det kan misbrukes som et utviklingstiltak for en fylkesregion (Hurumlandet). Og aller viktigst: Det bryter med alle intensjoner om å legge om til en mer miljøvennlig praksis i samsvar med København-konferansens mål, med Buskerud-byen og om å «Tenke globalt, og handle lokalt». Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet skal ha ros for å stille spørsmål med den åpenbart miljøskadelige flyttinga til Gullaug.

Ove Bengt Berg, «Bevar og forny sykehuset i Drammen

lørdag 12. desember 2009

Hvorfor blei Jon Gelius så usaklig rasende på Helge Rønning?

Dagsrevysjef Jon Gelius er en av landets mektigste menn, en initiativtaker til og kontrollør av offentlig ordskifte. Hvorfor blei han så sanseløst rasende over Helge Rønnings kritikk av dekninga av Obama-besøket, der Gelius kom med en generell nedrakking av andre offentlig tilsatte? «En må vel være professorer for å si noe sånt», er det Gelius omtrent sa til Rønnings kritikk av dekninga generelt og NRKs dekning. Vi som kjenner til sogneprest Gelius forbauses ikke over om han hadde sagt det, men det er altså en av NRKs toppsjefer som begrunner sine meningene på et slikt populistisk nivå. Og Jon Gelius er verken Frp-er eller Rødt-medlem, vil jeg anta.


Argumentasjonsteknikken til Gelius bør bli behandla i Kringkastingsrådet. Kringkastingssjef Bjerkaas gjør ikke jobben sin om han unnlater å gi Gelius en korreks for denne argumentasjonsforma.


Det er vel ellers ikke mulig å forstå Gelius sin kommentar på annen måte enn at han veit at han ikke har noe fare med i forhold til Rønning? For hvis Rønning hadde kommet med en så dum og feilaktig kritikk som Gelius gir inntrykk av, hadde det vel vært tilstrekkelig å tilbakevise Rønning på et vanlig saklig nivå?


Ofte henvises det til personer eller kilder som antas å ha allmenn tillit som ekstra sakkyndige for å underbygge sitt eget syn. Professorer vil jeg faktisk hevde kan ha mye god og balansert kunnskap innafor sitt fagfelt. Uten at det er grunn til å gi dem blankofullmakt på «sann» vitenskap (hva nå det enn måtte være). Men som Jon Gelius å avvise enhver professor på generelt grunnlag, og som en yrkestittel på personer som ofte kommer med tull og fjas, på vegne av det mektigste massemedium i Norge — det er vel noe drøyt?


Nå er jo journalister hevet over kritikk. Det er ikke lett å kritisere deres åpenbare subjektive valg, uten å bli anklaget for å frata dem ytringsretten.


Jeg viser ellers til lederartikkelen i Klassekampen i dag om medias dekning av fredsprisutdelinga og Obama-besøket.


København: Sammen for å gjøre minst mulig! «Sjøl skal vi fortsette som før!»


FN-konferansen om klima i København er egentlig en merkelig konferanse. Den er innkalt fordi arrangøren har fastslått at klimagassutslippene truer hele jordklodens miljø, og at disse miljøendringene vil føre til store omfattende problemer for et atskillig antall milliarder mennesker, økonomisk og sosialt. Deltakerlanda flest på konferansen sier de aksepterer dette utgangspunktet.

Men alt arbeid på konferansen dreier seg om at alle deltakerne sjøl skal gjøre minst mulig for å hindre klimagassutslipp. Og i den grad en skal bli enige om reduksjon av klimagassutslipp, er det andre som skal redusere. «Sjøl skal vi fortsette som før!» Som i Norge, med fortsatt tilrettelegging for økt biltrafikk, økt reising og kollektive transportmidler som et sosialt tiltak, ikke for å løse transportproblemer (med et lite unntak for Oslo-regionen).

fredag 11. desember 2009

Ord i stedet for resultater, og ord som skjuler realiteter


«Hele Norge» er sjarmert av en amerikansk krigførende president: Medier og med kanskje 10 000 frammøtte som ville hylle han i går kveld. Langt flere enn demonstrantene for fred og rettferdighet. Obama hylles av Nobelkomiteen for at han skal påvirkes til å føre en amerikanske politikk i fredelig og rettferdig retning. Etter tildelinga har han økt krigsinnsatsen i Afghanistan. En krig USA fører fordi landet mener at Afghanistan angrep USA i september 2001.

I diskusjoner med LO-ledere, svært så forsiktige med økonomiske krav og til forsvar for sine forhandlingsresultater, har de alltid sagt at «Det er resultatene som teller». Egentlig et godt uttrykk. Men det er ikke resultatene Nobelkomiteen er opptatt av. Det er håp om resultater basert på ord, på antydninger. Men som Rudolf Nilsen sa: «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.» Eller som det ble vist til på en plakat i demonstrasjonstoget i går: «Orwell: Krig er fred». (Nytale, i «1984»).

Etter at han tiltrådte har Obama holdt en tale med mange gode ord og formuleringer i Kairo. Men han har akspetert at Israel kan fortsette og utvide okkupasjonen i Jerusalem og hele Israel, og fortsette fordrivelsen av palestinerne. Enda USA betaler alt for Israel og kunne ha stoppet folkerettsbruddene. Men da Israel for tida er det eneste stabile regimet i Midt-Østen som USA kan stole på, trenges Israel som USAs fotfeste der.

Den norske hyllesten til Obama må vel si noe viktig om Norge og norske forhold: For oss er det måten politikken framstilles på som teller, ikke hva som reelt utføres? Den reelle forskjellen på Bush og Obama er liten, men forskjellen i ord er enorm. For norske politikere er form alt, innhold betyr svært lite. Og ikke bare norsk, kanskje?

En nylesing av George Orwells «1984», og særlig avsnittene om nytale, blir viktig. Kanskje er begrepet «nytale» som omgjør ord som «fred» til «krig» til det forrige århundrets kanskje viktigste statsvitenskapelige funn?

onsdag 9. desember 2009

Helt bak mål?

For meg blir debatten om avgiften på biodiesel bare mer og mer uforståelig. Som sentralt miljøproblem for samferdsel, vel og merke. Jeg forstår det rastløse politiske journalistkorpsets behov for «action», og at avgiftsaka egner seg for å vise splittelse i regjeringa, i sin jakt på og arbeid for å skape nye politiske situasjoner korpset kan skrive enda mer om. Politikk-kommentatorene er helt samstemmige, fra Klassekampen via Hallvard Bakke og alle medier til pensjonist-redaktør Bore. Og alle som kaller seg miljøorganisasjoner også. WWF går så langt som til i en pressemelding å si at klimaforliket i Stortinget med avgiftsvedtaket nå er oppheva, og et nytt må inngås!

Da skjønner jeg at jeg er «helt bak mål». Men det er ikke så ille for en som har vokst opp med «håkk-hei». Å spille bak mål ikke er dumt, men ganske lurt og nødvendig.

Det er bedriftsøkonomisk redning av bedrifter som er utgangspunktet for den siste enorme «miljøinnsatsen» fra journalister og partier. Men hva mener de hvor sterkt om miljøvennlig samferdsel?

I 1977 foreslo Vegplan II at alle norske byer og tettsteder skulle få sammenhengende sykkelvegnett innen 1985. I 1990 presisert til 50 tettsteder. I 2009 finnes det ennå ingen sammenhengende sykkelnett i noen norske tettsteder eller byer!

På vegene konsentrerer de innflytelsesrike «miljøinnsatsen» sin med å fylle mest mulig påståtte miljøvennlige kjøretøyer til hinder for bussene i kollektivfeltene. De samme politikerne som raser mot dieselavgifta, raser mot dem som ikke vil legge til rette for enda mer biltrafikk til og inne i Oslo — for landets mest velstående menn.

Teknikk som miljøløsning? Etter 11 år fungerer ennå ikke signalanlegget for togene gjennom Oslotunnellen!

De politiske journalistene, WWF, Bellona og Zero tier når de avgjørende og viktige miljøspørsmåla i samferdselsektoren skal vedtas. Hvem tror det er tilfeldig?


fredag 4. desember 2009

Politikkendring — ikke teknisk løsning

Trykt innlegg i Klassekampen 3. desember 2009:

Olav Andreas Opdal i Miljøstiftelsen ZERO har en kronikk i Klassekampen 27.11.2009 der han inkluderer meg i en debatt om avgift på biodiesel som han hevder «har vært preget av feilaktige påstander.»

Opdal kommer med en rekke tekniske vurderinger i fire punkter som han mener forsvarer miljøvennligheten til produksjonen av biodrivstoff. Hans argumentasjon treffer i liten grad mine synspunkter på debatten. Jeg skreiv til og med «Gjerne ikke full avgift som foreslått.»

Men jeg reagerte, og reagerer, på den politisk breie fronten for avgiftsfritak. Den er åpenbart falsk, i det mange av de ivrigste motstanderne av avgiften er de viktigste tilhengerne av økt klimagassutslipp med sin voldsomme kamp for økt tilrettelegging av biltrafikk, blant annet med tilrettelegging for økt bilkjøring vestfra til Oslo for landets mest velstående menn. (Deler av Oslopakke 3.)

Opdal skriver: «Det finnes for øyeblikket ingen alternativ til biodrivstoff for å bremse veksten av fossilt brennstoff». Det er her han og jeg skiller lag. Mitt alternativ er rett og slett mindre bilkjøring, ikke minst på grunn av de mange følgeskadene av bilkjøring — miljømessig, økonomisk og sosialt. Også fordi de som kjører mest bil er de rikeste, og de som bor tett ved Oslo med de beste kollektivtilbudene.

Kanskje er det ikke er mulig å finansiere de mange frittstående (?) nye miljøorganisasjonene som ZERO med en slik politikk. Men mindre bilkjøring, og reising i det hele, er åpenbart både bærekraftig, miljøvennlig og mulig. Og dermed fornuftig og rasjonelt.

Kampen for fritaket av avgift for biodiesel ble kampen der en liten enkeltsak ga noen en sjanse til å sørge for at miljøperspektivet på samferdselspolitikken ble holdt helt borte. Tilhengerne av økt biltrafikk og økte klimautslipp fikk styrke seg politisk. Miljøorganisasjonene og stortingspolitikerne fra SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet må ta hovedansvaret for denne svekkinga av kampen for en mer miljøvennlig samferdselspolitikk.