lørdag 23. februar 2013

To bydelsutvalg i Oslo sentrum: Velkommen tiggere!


Politiet i Oslo har foreslått å endre politivedtektene til å gjøre det forbudt å overnatte ute i parker og i biler i sentrum. Politiets begrunnelse har vært å hindre den forsøplinga og ordensforstyrrelsen som tilstrømninga av tiggende romfolk fra Romania førte til i fjor sommer. Jeg synes politiets forslag til tiltak må være vanskelig å kontrollere. Likevel er jeg uenig i flertallet i bydelsutvalga i bydel Gamle Oslo og bydel Grünerløkka som har vedtatt lange og likelydende vedtak mot politiets forslag. Flertallet Rødt, SV og Venstre har stemt for et forslag fremmet av Arbeiderpartiet. Mot begge bydelsdirektørenes forslag om å støtte politiets forslag til nye politivedtekter.

Bydelsutvalgene viser til at å forby overnatting ute i Oslo ikke er et generelt tiltak, men et særvedtak rettet mot romfolket. Bydelsutvalgene mener at politiet alt har de virkemidlene de trenger for å hindre og straffe kriminalitet.

Romfolket har blitt og er fortsatt utsatt for forfølgelser. Ikke minst i Romania og Øst-Europa er romfolket fortsatt forhatt og undertrykt, og også ellers i Europa. Nazistene drepte mange av dem under krigen. Men skal disse forfølgelsene gi dem andre rettigheter i dag?

Noe konstruktivt tilskudd til norsk samfunnsliv er det omreisende og tiggende romfolket ikke. De er til generell sjenanse for vanlige samfunnsmedlemmer, og til dels er de aktive kriminelle. Skal romfolket få fortsette å leve som før uten utdanning, uten fast bopel og arbeid, kan jeg ikke forstå at de kan overleve uten kriminalitet. Det samfunnsmessige tiltaket mot fattigdom og kriminalitet er som før inkludering: utdanning, arbeid og fast bolig. Men dette står i motstrid til religionene der alt er bestemt en gang for alle, og også den nye religionen, multikulturalismen, der også alle tradisjoner i utgangspunktet skal fastfryses.

Norge har inngått en ny samarbeidsavtale med Romania. «Rundt 170 millioner kroner er satt av til prosjekter for å bidra til mindre diskriminering, bedre integrering og utjevning av forskjeller», skriver regjeringa på sin nettside om tiltak for romfolk. Videre er det enighet om at 10 prosent av EØS-pakka på 2,3 milliarder norske kroner til Romania sammen med en andel av et fond på 225 millioner kroner, skal gå til romfolket. I tillegg kommer bydelsutvalgenes krav om tilrettelegging for overnatting med boliger: Kom til Norge for å tigge, vil skal legge alt til rette for dere!

Bydelsutvalgets flertall er nok drevet av respektabel godvilje. Men det er en godhet som er av veldelighetstypen, ikke en som krever grunnleggende samfunnsmessig endring som gir varig endring og forbedring.

Bydelsutvalgene legger opp til konfrontasjoner mellom romfolket og nordmenn. Det tjener verken romfolket eller de veldedige partiene på. Den er også en anklage retta mot vanlige nordmenn som strever med å få endene til å møtes i arbeid og for sin bolig: «Nå har dere å se fattigdom og oppdage hvor umoralske og kyniske dere er!» 

Bydelsutvalgene bruker EØS-avtalen som begrunnelse for at det er en norsk oppgave å ta imot tiggere fra Romania. Da må vel også kampen mot sosial dumping sløyfes, for den er jo også en del av EØS-avtalen?

fredag 15. februar 2013

Kristne — alltid for markedsøkonomi


I sin leder 12. februar tar redaktør Braanen for seg Civitas ideologiske framstøt overfor særlig de «borgerlige» partienes ungdoms-organisasjoner. Braanen er enig med Dagfinn Høybråten at Kristelig Folkepartis ideologi  «ikke passer i den høyreliberalistiske retningen Civita profilerer seg i». Braanen avslutter med at Kristelig Folkeparti ideologisk plasserer seg «som en tredje vei mellom kapitalismen og sosialismen, basert på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret».

Dette er en sjelden ukritisk og beklagelig skamrosing av all kristenhet som politisk ideologi, retning og praksis. Kristelig Folkeparti i Norge har alltid hatt brodd mot politikken til arbeiderbevegelsens organisasjoner, de har vært mot likestilling og kvinnenes rettigheter, og særlig for straffing og fordømming av «syndige kvinner» som enslige mødre. 

Kristelig Folkeparti har aldri i sin historie støttet en regjering med en økonomisk politikk som en så forsiktig som Arbeiderpartiets. Alltid har KrF støttet Høyre i opposisjon eller deltatt i regjeringer der Høyre er med. Som Høybråten har gjort som statsråd to perioder. Finnes det overhodet noe kristent politisk parti med representasjon i noe europeisk parlament som ikke er en drivkraft for markedsøkonomisk samfunnssystem med sterk motstand mot enhver mild sosial omfordeling? Hvilken regjering og hvilke partier er det Kristelig Folkeparti støtter ved årets valg og vil styre staten sammen med? Kreftene i KrF for samarbeid til venstre finnes ikke.

At kristne i dag er for markedsøkonomi og de rikes interesser, følger jo av deres ideologi. Ideologien blei fastlagt for all framtid i den to tusen år gamle boka Bibelen. Som for Thatcher er samfunn for kristne et ikke-eksisterende fenomen. Det finnes bare enkeltindivider som står personlig ansvarlig overfor «gud». Det er ikke Civita som har gjort at Kristelig Folkeparti vil gå i regjering med Fremskrittspartiet, vil bombe overalt i verden og utrydde palestinerne fra Palestina.

Det er arbeiderklassens organisering for samfunnsmessige tiltak i motstrid mot de kristnes veldedighet for «verdige trengende» som har gitt oss sosial rettferd i arbeidslivet, gode boliger og et menneskeverd fri for de kristnes usiviliserte fordommer.

Det finnes kristne som synes det er trist at mennesker lider, hvis de mener lidelsen er akseptabel. Den norske lavkirkelige lekmannsrørsla har også bidratt positivt i norsk historie. Det kan likevel ikke rokke ved det faktum at kristne politisk alltid har kjempet imot samfunnsmessige tiltak for et rettferdig samfunn, sammen med kirken. Praksisen til alle kristne politiske partier, inkludert pavedømmet, viser at det kristne menneske- og samfunnssynet er reaksjonært og asosialt. En skal aldri gi opp å skaffe seg flere politiske allierte, og å splitte motstanderne, men det er i dag egentlig bare bortkasta tid å appellere til kristne partiers sosiale sinnelag.

mandag 4. februar 2013

Uten Stalins seier i Stalingrad, ville Bernt Hagtvet vokst opp i Hitlers europeiske nazirike


Bloggeren på en t-banestasjon i Paris.
Nok en gang skal Bernt Hagtvet opptre for sin livs-gjerning. Norske venstre-orienterte skal stemples som volds-romantikere og tilhengere av drap og diktatur. På torsdag 7. februar skal han sammen med Øystein Sørensen og Bjørn Westlie opptre med programmet «Venstrekstremisme - ideer og bevegelser» på Litteraturhuset i Oslo – hele dagen fra kl 9 om morran til kl 16. 

En kvinnelig sovjetisk oberst heiser Sovjet-flagget
på Riksdagsbygningen i Berlin 7. (?) mai 1945.
Brandenburger Tor i bakgrunnen.
Hagtvet har altså valgt seg dette temaet fem dager etter at byen Volgo-grad feira at det var 70 år sida Sovjet-unionen vant det slaget som ble begynnelsen på slutten for Nazi-Tysklands nederlag. Sovjetstyrkene under Stalins ledelse feide tyskerne helt tilbake til Berlin, der regimet blei fysisk gravlagt. Kunne det i stedet ha vært USA og Storbritannia som beseira Nazi-Tyskland på bakken i Europa og i Tyskland? Sannsynligvis ikke. Faktum er uansett at det var Sovjet som mosa nazilederne ned i sanda rundt Brandenburger Tor, slik at både Bernt Hagtvet og jeg kunne bli født i et Norge som ikke lenger blei okkupert av Hitlers naziregime. Hagtvet er altså svært misfornøyd med Stalins innsats. Hva ville han vært mer fornøyd med?

Den 2. februar i år, på årsdagen for seieren og tyskernes kapitulasjon i Stalingrad, tok byen for denne ene dagen tilbake navnet Stalingrad. Borås Tidende skriver

Volgograd blev åter Stalingrad
Volgograd i sydvästra Ryssland bytte på lördagen tillfälligt tillbaka till det gamla namnet Stalingrad
Det när landet högtidlighöll 70-årsdagen av det våldsamma slaget i staden. Gratisbussar med porträtt av Stalin trafikerade gatorna och vid den okände soldatens grav samlades tusentals ryssar till en minnesceremoni.
– Jag är här för att hedra mina kamrater som dog här, sade 89-årige Pjotr Chabarov.
President Putin väntades till staden senare under lördagen.
I dåvarande Stalingrad besegrade Röda armén tyskarna 1943 och ändrade därmed kursen för andra världskriget. Totalt dog två miljoner människor under det halvårslånga slaget.

Pål Nisja-Wilhelmsen skriver i Nettavisen mer inngående om de militære sidene ved slaget, mens New York Times omtaler begivenheten slik.

Den politisk mest interessante kommentaren har imidlertid Hans Ebbing i Klassekampen i dag, i sitt FOKUS på side 2. Artikkelen er gitt ingressen «Kommunismen i aust berga demokratiet i vest». Ebbing spør i denne artikkelen: Kva ville ha skjedd dersom Sovjet hadde mislukkast ved Stalingrad? Viss Hitler hadde hatt ryggen fri mot aust i 1944, kunne han i staden samla minst 70 %, ikkje berre ca 20 %, av stridskreftene sine i vest for å hindre at dei allierte kom seg i land. Kva slags etterkrigskart over Europa ville vi då fått? Måtte dei allierte til slutt ha brukt atombomba over Europa for å knekke Hitler? To veker etter Stalingrad let Hitler propagandaminister Josef Goebbels erklære «den totale krig». Eller hadde dei allierte måtta gjere ein avtale med Hitler? Ingen veit, men det er lov å spørje. 

Og Ebbing spør: Det var altså kommunismen i si nådelause, stalinistiske form som berga det liberale demokratiet i vest. Det er den moderne historia sitt paradoks - ein del av vår kollektive, historiske gløymsle. Just presis. Hagtvet vil nok si at han verken ville ha Hitler eller Stalin. Men det var ikke valget. Enten ble det Stalins seier og et fritt Norge, for Stalin ville ikke ha Norge, eller Hitlers seier og et fortsatt naziokkupert Norge. Det var kanskje ikke så feil likevel, det at det langs Karl Johan i 1945 hang bannere med at vi takka for Stalins innsats. Eller hva, Hagtvet?

Her er hele artikkelen til Hans Ebbing, slik den stod i Klassekampen i dag, gjengitt med hans tillatelse og i kursiv:

STALINGRAD OG VI
Når det er krig, blir demokratiet sett i parentes. Etter krigen må det gjenreisast på nytt grunnlag. I desse dagar er det 70 år sidan grunnlaget for det liberale etterkrigsdemokratiet, slik vi kjenner det, vart lagd.

I juni 1941 gjekk nazi-Tyskland til åtak på Sovjetunionen. Eit og eit halvt år seinare, 2. februar 1943, overgav den tyske 6. arme seg ved Stalingrad. Slaget om Stalingrad hadde over 1,7 millionar falne og såra, flest på sovjetisk side. Det vart vendepunktet for ein krig som kosta livet til 26,6 millionar sovjetborgarar, av desse 15,2 mill. sivile. I krigen gjekk det med vel 63 millionar i alt, av desse altså 41 prosent i Sovjet åleine. Dessutan 6 mill. jødar i Holocaust. USA mista 300 000, Storbritannia 512 000, dei vestallierte i alt vel 1,5 mill. (2,4 %). Kina, Tyskland, Japan, Polen og andre mista til saman 35 millionar.

Vestmaktene hadde lova Stalin å opne «den andre front» i vest i 1942 for å avlaste presset på Sovjet. Men denne fronten vart ikkje etablert før ved D-dagen, 6. juni 1944. I mellomtida var det mest berre Sovjet og geriljaen under kommunisten Tito i Jugoslavia som var i stand til å yte Tyskland effektiv motstand på bakken i Europa.

Då dei allierte endeleg gjekk i land ved Normandie i 1944, stod 70 prosent av Tysklands krigsmakt på austfronten for fåfengt å hindre sovjetisk framrykking, resten stod i vest, i sør (Italia) og i Norge. Det var på hengande håret at dei allierte greidde å gå i land i Normandie, viss vi skal tru den britiske forfattaren Antony Beevor i boka om D-dagen. Slaget om Normandie! Beevor avsluttar boka si med å spekulere over kva som kunne ha skjedd dersom det hadde gått gale i Normandie og dei allierte slått tilbake. Han konkluderer slik: «Hvis D-dagen hadde mislyktes, ville det gitt Den røde hær muligheten til å nå ikke bare Rhinen, men til og med atlanterhavskysten. Etterkrigskartet og Europas historie ville faktisk blitt svært annerledes.»

Beevor har også skrive ei bok om Stalingrad. Men i denne boka gløymer liberalaren Beevor å stille det tilsvarande spørsmålet: Kva ville ha skjedd dersom Sovjet hadde mislukkast ved Stalingrad? Viss Hitler hadde hatt ryggen fri mot aust i 1944, kunne han i staden samla minst 70 %, ikkje berre ca 20 %, av stridskreftene sine i vest for å hindre at dei allierte kom seg i land. Kva slags etterkrigskart over Europa ville vi fått? Måtte dei allierte til slutt ha brukt atombomba over Europa for å knekke Hitler? To veker etter Stalingrad let Hitler propagandaminister Josef Goebbels erklære «den totale krig». Eller hadde dei allierte måtta gjere ein avtale med Hitler? Ingen veit, men det er lov å spørje.

Det var altså kommunismen i si nådelause, stalinistiske form som berga det liberale demokratiet i vest. Det er den moderne historia sitt paradoks - ein del av vår kollektive, historiske gløymsle.

Då historikaren, marxisten og kommunisten Eric Hobsbawm ein gong vart spurd om han meinte det ville ha vore verd å ofra dei millionane som gjekk med under Stalin-tida i Sovjet om det hadde lukkast å bygge eit kommunistisk samfunn med eit slikt offer, svarde han ja! Det vekte stor forskrekking i liberale krinsar, noko nekrologen i det liberale flaggskipet New York Times over Hobsbawm, som døydde 1. oktober i fjor, 95 år gamal, ikkje gløymde å minne lesarane sine om.

Det spørsmålet som då naturleg reiser seg er om liberalarar flest meiner det var verd å ofre 26,6 millionar sovjetborgarar i kampen mot fascismen slik at det liberale, vestlege demokratiet, slik vi i dag kjenner det, vart berga, sidan dette demokratiet ikkje greidde det åleine?

lørdag 2. februar 2013

Alf Skjeseth i Klassekampen om Dagsrevyens politiske manipulering.


I Klassekampen i går omtaler Alf Skjeseth Dags-revyens politiske manipulering av romsaka. Han har som ingress «Dagsrevy-skandalen var ikkje eit hendeleg arbeidsuhell.» Bra. Men mer uforståelig blir det når han skriver: ««Saken» må altså ha vore å framstille romkvinna i eit best mogeleg lys, truleg ut frå eit ønske om å skilje seg ut ved å gå mot straumen.…» Skille seg ut, virkelig? Er ikke «strømmen», det vanlige blant journalister nettopp kun å framheve det som framstiller romfolk som ufeilbarlige forfulgte og undertrykte? 

Skjeseth skriver videre: «Det er eit tankekors at det var høgreorienterte skribentar som fekk snøballen til å rulle — …». Hva, virkelig? Jeg som trodde Skjeseth var litt orientert! Er det virkelig tenkelig at noen venstreorienterte ville reagere på en slik framstilling? Dette er jo 100 % en reportasje i det nye «venstres» ånd! 

Nå har ikke Klassekampen gjort noe galt i denne saka — før Skjeseths kommentar. Men Dagsrevy-reportasjen har høyst sannsynlig en vinkling slik som mange av Klassekampens journalister ville ha omtalt den. For Dagsrevy-reportasjen bekrefter synet om at det nok en gang er statens og kommunens organer som er de formelt kriminelle og vanlige folk som er moralsk forkastelige. Jeg kan dessverre ikke forestille meg at det for de fleste av Klassekampen-journalistene ville ha ringt noen som helst bjeller hvis de hadde sett Dagsrevy-innslaget. Snarere tvert imot. De ville vel heller fått sine meninger bekrefta? Ja, og om de hadde sjekka dommen, og finni ut at reportasjen var feil, hva hadde de gjort da? Det veit vi altså ikke, men …


Dette er jo en «høyre-» - «venstre-»-konflikt. Noen markante på høyresida har et kritisk syn både på innvandring og romfolkets tilstedeværelse (men ikke de økonomisk ledende), mens det absolutt dominerende venstresynet er å ha et svært ukritisk og positivt syn både på innvandring og romfolk. Da blir det selvfølgelig en høyresak og høyreseier når det kan påvises en så klar bevisst meningsmanipulasjon som i det aktuelle Dagsrevy-tilfellet. I tillegg til å påpeke feil kan høyresida innkassere en prinsipiell seier over venstres forhold til sannheten. 

Skjeseth trekker fram innvandringsentusiasten og tidligere KK-journalist Eivind Trædals påstand i sin PFU-klage om at Dagsrevyen er for mye opptatt av dramaturgi. Dette er vel fullstendig på sida av avsløringene om Dagsrevyens ideologiske og bevisste manipulering? 

Det er for mange viktig å ikke snakke så mye om denne saka. Men heller rette fokus på VGs uriktige omtale av Marte Kroghs oppfordringer om fysisk aktivitet, og Dagbladet som sammen med Anette Trettebergstuen var de eneste som hørte «Hore, hore, hore» på Eidsvolls plass. Heller ikke det er tilfeldig forsøk på endring av fokus.