Hitlers lik — hva skjedde med det?

I dag er det 71 år sida Hitler begikk selvmord i bunkersen ved Brandenburger Tor, under der hvor minnesmerket over jødeutryddelsen er i dag.

For Hitler var det veldig viktig at ikke noen fysiske levninger var igjen etter seg som hans overmenn kunne bruke til å hovere over. Derfor skulle han brennes helt opp etter selvmordet, og så graves langt ned, forlangte han.

Sånn gikk det ikke. Det var aktiv krig og oppløsning i Berlin i de dagene, og mange andre som tok sjølmord og mange som blei henretta for forræderi mot naziregimet. Verken brenninga av liket eller nedgravinga av han som starta annen verdenskrig og var ansvarlig for 52 millioner menneskers død, var som han hadde ønska. Og for Stalin var det uhyre viktig å sikre seg Hitlers lik. Stalin frykta at Hitler skulle få amnesti hos vestmaktene og at vestmaktene skulle fortsette Hitlers krig mot Sovjet. Derfor ville han ha Hitlers lik til Moskva for å forsikre seg om hans død.

I Sovjet var det oppretta flere overvåkings- og etterretningsorganisasjoner. Akkurat som Stalin pressa veldig på for å erobre Berlin før vestmaktene, pressa han også veldig på at de militære etterretningsorganisasjonene skulle få Hitlers lik brakt til Moskva. De konkurrerende organisasjonene holdt det de gjorde hemmelig for hverandre.

Hitlers lik ble funnet. Den ene organisasjonen tok kjeven, den andre hodeskallen. Begge deler ble sendt til Moskva og gjenoppdaget i sovjetiske arkiver i våre dager. Resten av Hitlers lik, et hodeløst skjelett, ble i følge Antony Beevor, gravlagt under en sovjetisk militærplass i det som ble Øst-Tyskland, DDR. Beevor skriver videre: «I 1970 besluttet Kreml omsider å kvitte seg med liket i all hemmelighet. Gravferdsseremoniene for lederen av Det tredje riket, var virkelig makabre. Hitler kjever, som ble passet på så trofast … under seiersfeiringen i Berlin var blitt oppbevart av SMERSJ, mens NKVD beholdt hodeskallen. Disse levningene ble nylig gjenoppdaget i de tidligere sovjetiske arkivene. Resten av liket, som var blitt skjult under en sovjetisk ekserserplass i Magdeburg, ble gravet opp om natten og brent. Asken ble skylt ned i byens kloakksystem.» Fra Beevors bok, «BERLIN – NEDERLAGET 1945», fra 2002.
Men Beevor oppgir ingen kilder i boka si for denne omtalen. Det er også påstått at DNA-tester av kjeven og hodeskallen viser at det ikke kan være Hitlers. Men finnes DNA for Hitler, og hvem sier det?

Hvorfor skal så mange bo øst i Oslo — så trangt?

Prisstigninga på og knappheten på boliger i Oslo har vært tema for særlig Dagens Næringsliv i lang tid. De som har sluppet til orde er eiendomsmeglere, økonomer, utbyggere og byggenæringa — foruten ivrige boligbyggende politikere. Derimot ikke vi som skal bo i disse nye boligene. Er vi ikke meningsberettiga?

For det første må en stille spørsmål om hvorfor så mange skal måtte bo i Oslo. Målt i areal er Norge et av Europas største land og med svært god plass til boliger og næringsvirksomhet bare en times transport fra Oslo sentrum. Alle som vil bo i Oslo presses inn til byens østkant, der de skal bo tett innpå støyende og forurensende næringsvirksomhet, i høyhus og i blokker knapt uten grøntområder. Hvor skal østkantens barn oppholde seg på fritida? Bare under offentlig finansiert detaljert styring? Det bygges ikke så uvennlig i den delen av Oslo der landets økonomiske og intellektuelle elite bor; på Oslos vestkant fra Ullevål hageby oppover mot Holmenkollen.

For det første må konsentrasjonen av nyetablering av næring og folkestrømmen mot Oslo stanses ved at hele Norge tas i bruk. Om nødvendig med økonomiske sanksjoner. Kanskje det også må gjøres noe med «trange» lokale kulturer så ungdommen ikke trenger å flytte til Oslo for å slippe lokale ufrie sosiale rammer. I en digital verden kan mye driftes langt fra Oslo sentrum. Dernest bør den aller viktigste av alle kommunesammenslåinger gjennomføres: den at Asker, Bærum, Oslo og Skedsmo slås sammen til kommunen Stor-Oslo. Slik kan de lite tett utbygde kommunene Asker og Bærum i større grad avlaste Oslos østkant med høyblokker og tette småblokker.

Sjøl med en fortsatt like stor tilstrømming til Oslo, er boligutviklinga med høyblokker uten grøntarealer uønsket. Det er overraskende at politikere fra partiet som har miljø i navnet, med en partileder som bor inne i skogen i Sørkedalen, ikke forstår seg på trivelige bomiljøer. Det gjorde boligutviklerne i Oslo på 1950- og 1960-tallet, da de bygde ut Etterstad, Valle, Ulven, Teisen, Oppsal, Lambertseter og på begge sider oppover Groruddalen. «Miljø»partiet motarbeider heller ikke den transportkrevende økende avstanden mellom boliger og næring ved å gå inn for stopp av næringsetablering i Oslo. Skuffende er det også at en Arbeiderpartipolitiker, med ei fortid i SV, byrådsleder Raymond Johansen, er så lite opptatt av bokvalitet for byens alminnelige innbyggere, de som «bærer» hovedstaden med sin arbeidsinnsats og skatt.

Boligentreprenørene er en viktig drivkraft for denne utviklinga. Journalister både i NRK og i de fleste medier lar Boligprodusentenes Forening stadig vekk uimotsagt få slippe til med å klage på for strenge kvalitetskrav til boligene og for sein kommunal saksbehandling. Boligprodusentene som interesseorganisasjon i Norge står kanskje i en særstilling politisk, der de uten offentlig oppmerksomhet klarer å overtale politikerne til å senke kvalitetskravene til boliger og boligprosjekt. Mens Danmark alt på 1930-tallet innførte krav til heis i alle bygg på tre etasjer, har Norge etter boligprodusententes politiske press sluppet unna heiskrav på seks etasjers bygg i tiår etter 1945. Deres boligpolitiske krav er kun drevet av deres økonomiske interesser, som å bygge bare toromsleiligheter til lavest mulig bokvalitet i ekstra høye blokker. Det er heldig for dem at politikerne ikke forstår drivkraften for deres krav og gjør deres krav til sine. Interessant er det å registrere at høye krav til bokvalitet ikke hindret boligbygging den tida det var knapphet på kapital og Statens Husbank var den viktigste långiver til boligbyggerne — men med viktige kvalitetskrav til boligene.

Boligprodusentene feilinformerer også om årsak til prisveksten på nye boliger. For det første dokumenterer de ikke hvor mye billigere en bolig kunne blitt om byggebransjen har fått fullt gjennomslag for sine politiske krav om lavere boligstandard. Kanskje hadde de tatt innsparinga sjøl? Uansett er prisforskjellen for boligkjøperne i et tjueårsperspektiv små med og uten de krav boligbransjen motarbeider. I tillegg har bransjen bevisst, for å tjene penger, tilsatt ufaglærte arbeidere som sterkt har redusert produktiviteten, effektiviteten, i byggebransjen. Byggebransjen har den største tilbakegangen i produktivitet i noen norsk bransje. Dessuten skriver Plan- og bygningsetaten i Oslo i Aftenposten 3. april i år at fra en tomt med bolig er regulert klart til bygging fra deres side, bruker byggenæringa sjøl fire år for å starte bygging. Byggebransjen syter uten grunn.

Til DN uttaler Oslos byrådsleder Raymond Johansen 16. mars 2016: «Vi må bare levere. Det krever en del politisk vilje, politisk press og politisk styring». Gode ord, men målt opp mot praksis, blir det bare floskler. I 2007 ble Ensjø i bydel Gamle Oslo regulert til boligområde, men halvparten av boligene, nær 1 000 boliger, er ikke fullført fordi tomteeierne nekter og får hjelp av byplankontoret til å ignorere reguleringsplanen. I stedet flykter politikerne fra sin manglende fullføring på Ensjø, og vil heller snakke om et nytt prosjekt, Hovinbyen. Men blir også det noe halvveis? I juli 1992 stengte SV-byråd Raymond Johansen Strømsveien med bom på Galgeberg. Men det er fortsatt ikke forbudt å kjøre gjennom bommen og bomiljøet på Vålerenga belastes helt unødvendig. Sånn viser Johansen at han mangler både politisk vilje og evne til politisk press og styring — når han møter motstand.