Ut- og innvandring: Hvem tjener på det?

Fra PEWs undersøkelse 22.03.18

Det svært mange hundre millioner afrikanere som vil utvandre til Europa, pluss mange fra Asia og. Hvem tjener på det? 

Hvem tjener på det? 

De utvandrerne som klarer å komme seg i arbeid, eller få offentlig støtte til å leve på europeisk nivå, som det nord-europeiske, vil tjene på det. Kanskje også gjenværende familiemedlemmer som vil få pengeoverføring fra Europa. 

I den grad de kommer i arbeid vil alle arbeidskjøperne tjene på det: De kan få folk til å jobbe i jobber som de ellers måtte lønna høyere. Og de kan hindre høyere lønn ved at det blir flere som konkurrerer om å få en jobb. Det er derfor fullt forståelig at alle ledende økonomiske bedrifter og deres organisasjoner går sterkt inn for økt innvandring. Økt innvandring er rein fortjeneste for kapitalistene, og tap for de med vanlige og lavere lønninger. 
Å lønne intellektuelle, særlig litteraturvitere og sosialantropologer, med oljelønninger for å argumentere for flere innvandrere, har vært vellykka politikk.

Hvorfor er økt innvandring en så viktig sak for Vestens velutdanna og kunnskapsrike «venstre»?

Over hele Europa og det som måtte være av venstreside i USA, så er de alle opptatt av innvandring som viktigste sak, bare utfordra av kampen mot rasismen. Kamp mot den kapitalistiske politikken og særlig imperialismen, når i viktighet ikke opp mot innvandringsentusiasmen. 

Det finnes ikke lenger en venstreside som går inn for samfunnsmessige strukturelle tiltak for bedring av folk. Det er heller ikke særlig populært blant journalister og andre som da kommer drassende med anklager om å være tilhenger av ufrihet, diktatur og massemord. Det budskapet de venstreorienterte budskap nå tør komme med, må nå passe inn med «humanisme» og «god moral». Almisser til trengende, ikke samfunnsmessige strukturendringer, er den nye «radikale» «venstrepolitikken». 

Det skyldes ikke minst at en ser på sosialdemokratisk politikk som et alternativ til den grenseløse og ukontrollerte moderne kapitalistiske finanspolitikken. Illusjonene om hvilken politikk det bombende og krigshissige norske sosialdemokratiet står for sammen med sin ivrige underkasting av EUs kriminalisering av all historisk sosialdemokratisk politikk, setter oss på sporet av å forstå det moderne venstres entusiasme for innvandring til Europa som løsning på verdens fattigdomsproblemer. Manglende forståelse for imperialismen, særlig den Norge er med i, er svært viktig. Norske venstreorienterte og deres partier er stort sett tilhengere av den vestlige imperialismens voldsomme militære angrep på Syria i humanismens ånd. SVs stortingsrepresentant Karin Andersen intervjues i lørdagens Klassekampen med den ironiske tittelen «Godhetstyrannen». Som et argument for at hun ikke er det, for hun er bare «god» mener Klassekampen. Hun framstilles som fattigfolks og innvandrernes talsperson. Mens det ties om at hun er tilhenger av krig, og var tilhenger av Natos bombing i Jugoslavia og i Libya. 

Med dette politiske utgangspunktet passer det perfekt å løse verdens fattigdomsproblemer med utvandring til Europa og Norge. Da kan vi vise moralsk verdig omsorg og hjelpe de utstøtte. Kristendommens bedre sider kan brukes som erstatning for strukturelle endringer. Kvinners tradisjonelle  klamme omsorgsbehov kan tilfredsstilles ved å hente stadig flere fra nordkysten av Afrika i båt over Middelhavet til Europa. 

Det er både uforståelig og interessant at restene av 1960-tallets beundrende holdning til Sovjets og Kinas samfunnsrevolusjoner har endt opp i et samarbeid med nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner som har kortsiktige samfunnsbevarende mål for sin politikk.

Skal alle som vil få komme? Hvis ikke, hvem skal velges ut?

Kampen i Norge står om enkeltpersoner som skal få innvandring som forfulgt, leda av faste advokater som kaller seg juseksperter, journalister og organisasjoner som lever av og for kampen for økt innvandring. 

Det er vanskelig å tro at så mange velutdanna og antatt rasjonelle mennesker virkelig mener at alle som vil vekk fra Afrika og Asia skal få komme til Europa og Norge. 

Men de engasjerer seg kun for dem som ønsker å komme, og kritiserer dem som er ikke ønsker det. De kommer aldri med en øvre grense eller lager det som et problem hvor kravene skal gå for dem som skal få innvandring og dem som skal få avslag, skal gå.
De snakker heller ikke om de utvandrende som en ressurs for sitt eget land og følgene av tap av arbeidskraft og politisk ressurs i eget land. Det er bare «kom til oss» — eller Nato-bombing. 

Avisa til Sosialistisk studentlag i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet hadde et sitat fra Franz Kafka som motto for avisa si: «Vekk herfra, det er mitt mål». Det blei fjerna av SUF-erne, av politiske grunner.  Men i dag støtter «venstresida» dette sitatet som en handlingsparole for afrikanerne og folk fra Midtøsten. 

Hvorfor ingen Lenin, ingen Gerhardsen og ingen vellykka sosial opprørs- og statsbevegelse i Afrika?

Afrika er et kontinent herja og ødelagt av imperialistisk røving. Imperialistmaktene har fortsatt godt fotfeste og hjelp av mange brohoder, betalte lakeier, for å sikre imperialistisk kontroll. Og mange sosiale ledere som Lumumba og Ghadaffi blir drept og bomba, mange med støtte av norske «humanister». 

Men i et kontinent med én milliard mennesker, hvorfor er det ikke nok folk som kan starte sosiale bevegelser for sosiale rettferdige samfunn? Er det umulig å frigjøre seg fra historia? Mange andre stater opp gjennom historia hatt vanskelige situasjoner som de fleste av dem har klart å løse. Hvor er det blitt av «afrikanernes frigjøring må være afrikanernes eget verk»? Som kan skyte ned norske bombefly neste gang SV og de andre innvandringsentusiastene skal praktisere sin moralske humanisme, det vil si vestlig imperialisme? 
Kina reiste seg og frigjorde seg fra verdensmaktene Storbritannia, USA og nabostaten Japan. Hvorfor kan ikke flere følge Kinas eksempel? 

Fortsatt økt innvandring ikke lenger politisk mulig

EU satser nå på å stenge grensene. Grensevernet skal økes fra dagens 1 000 soldater til 10 000 i løpet av få år, og budsjettet i perioden 2021-2027 skal seksdobles fra 3 milliarder € til 18 milliarder €.(DN 11. mai 2018).

Den tyske regjeringa står i disse dager i fare for å gå i oppløsning på grunn av intern strid om innvandringa. I tillegg er det økende politisk oppslutning om en strengere innvandringspolitikk, 71 prosent ønsker det i Bayern. Motstanden mot de andre innvandringsliberale regjeringene øker, og regjeringene i Østerrike og Italia har falt til fordel for mer innvandringskritiske. Den danske regjeringa, støtta av de danske sosialdemokratene, vil endre innvandringspolitikken. Både for hvor mange som får innvandre og at de må leve i Danmark i samsvar med dansk tradisjon, og ikke som om de fortsatt bodde i hjemlandet. I Sverige blir det heller neppe politisk mulig lenger å bidra til å løse verdens fattigdomsproblemer med stor innvandring til Sverige. 

I Norge var det i følge SSB i desember 2017  en liten økende oppslutning om samme innvandringspolitikk som i dag, færre som ville ha strengere politikk, men bare 16 prosent som ville at det skulle bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge. Det er færre enn velgerne til Rødt, SV, Venstre, MDG og KrF til sammen, så disse innvandringspartiene har ikke oppslutning fra egne velgere for sin politikk. 

Kampen for økt innvandring fører «venstre» sammen med de mektigste økonomiske konsernene, og bort fra vanlige folk.

Kan vi bli konkret om antall nye innvandrere?

Det blir ikke flertall for en ny million innvandrere som Jon Michelet ønska seg i en 1. mai-tale i 1987. Men likevel har det kommet nesten én million innvandrere til Norge etter 1987. Med etterkommerne utgjør innvandrerne nå minst 16 prosent av Norges befolkning, noe som er den største veksten av innvandrere i forhold til folketallet i Europa. Uten folkeavstemning. «Det blei bare sånn» av «utviklinga».

Det første spørsmålet nå er hvor mange nye innvandrere i året Norge skal ha. Rødt vil at asylforliket fra 2015 oppheves, og krever 20 000 nye kvoteflyktninger hvert år, og partileder Bjørnar Moxnes viser til at 30 000 nye innvandrere i 2015 ble «håndtert». Men Rødt vil vel ikke nøye seg med så få når så mange hundre millioner trenger vår omsorg? Det er ingen grunn til ikke å tro at Venstre, KrF, SV og MDG kan tenke seg det samme antallet som Rødt — minst. Støtta opp av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene.  

Da blir neste de neste spørsmåla som innvandringsentusiastene heller ikke svarer på: 
Kan vi stille krav til innvandrerne fordi vi har et fungerende samfunn i motsetning til de statene de kommer fra, og hva kan vi bidra med for at mennesker skal styre i eget land framfor å reise fra det?

Det vil jeg kommentere i siste del av denne serien. 

Ikke frykt: Det blir nok innvandrere til Europa: 400 millioner afrikanere vil utvandre

Det er mange som frykter at det ikke blir nok innvandrere til Norge og Europa som vi kan få hjulpet fra fattigdom, krig og undertrykking. Som Peder Martin Lysestøl i Klassekampen 22. februar i år, byrådsleder Raymond Johansen i sin 1. mai-tale i Oslo i år og Ingebrigt Steen Jensen som ønsker seg en ny og mer liberal innvandrings- og asylpolitikk for Arbeiderpartiet. Men nok innvandrere blir det. 

Fra PEWs undersøkelse 22.03.2018

Pew Research Center i Washington viser til at i sju land i Afrika, vil rundt halvparten av disse landas innbyggere, 235 millioner, reise ut av landet hvis de får muligheten de kommende fem åra. Hvis 20 prosent av den resterende del av Afrikas innbyggere vil reise ut, utgjør det 151 millioner i tillegg. Hvis 30 prosent ønsker det, vil det utgjøre 226 millioner i tillegg. Altså at så mange som opp til 450 millioner afrikanere, nær halvparten, ønsker å emigrere i løpet av de neste fem åra. Nesten like mange som det er innbyggere i EU. De fleste vil helst til USA, men det er i praksis bare til Europa de vil få mulighet til å reise; over Middelhavet. 

Virkelig, så mange?

Men kan det stemme at så mange vil forlate Afrika? Er ikke dette bare å spørre noen om de vil vinne millioner i Lotto, for hvem vil ikke svare ja på det? For i kronikken sin tidligere i år skreiv Peder Martin Lysestøl: «Få vil frivillig forlate hjemlandet og det man er glad i om en ikke blir tvunget til det. Slik var det før og slik er det fortsatt.»

Pew Research Centers meningsmåling fra våren 2017 bekreftes av meningsmålinger av Afrobarometer i Nigeria og Ghana, og som Gallup har for hele verden. Spørsmålet er om å ønske å emigrere i løpet av de neste fem åra hvis muligheten byr seg. 1 million afrikanere har siden 2010 reist til Europa. Seks prosent av Ghanas innbyggere, 1,7 millioner, har meldt seg på en søknad for å komme til USA, «innvandringslotteriet». Men det er bare 50 000 i hele verden som kan få innvandre til USA via dette «lotteriet». Andelen er høy for deltaking i dette «lotteriet» også blant andre sørafrikanske land som Kongo (10%, dvs 7,5 millioner), Liberia (8%, 0,3 mill) og Sierra Leone (8%, 0,5 mill). 

Utenom politisk ustabilitet med og uten kriger, kommer den betydelige forventa befolkningsveksten i Afrika de neste tiåra til å gjøre leveforholda enda vanskeligere i Afrika. Innen 2100 er det venta at det bor 3,2 milliarder flere mennesker i Afrika enn det gjør i dag, iflg en FN-rapport, dvs 4,2 milliarder bare i Afrika. «- Store familier gjør at det er mange munner å mette og kan medføre flere fattige. På statlig nivå må skolene og helsevesenet ekspandere for å ta seg av de stadig større kullene, slik at det blir lite eller ingen midler igjen til standardforbedring». Hevda demograf Helge Brunborg til Dagbladet 25. juni 2017. 

Ja, svært mange vil ut

Det er all grunn til å konkludere med at antallet som ønsker seg vekk fra Afrika er betydelig høyt, flere hundre millioner mennesker de nærmeste fem åra. 

I tillegg kommer alle de millionene fra det store Østen, fra Middelhavet og svært langt østover i Asia som også vil til Europa. Og 65 millioner flyktninger som i følge dagens politiske tolkning med «dynamisk» utvikling av asyllovene gir dem alle krav på asyl i de landa de ønsker å bosette seg i.

Jo mer mulighetene blir lagt til rette for å kunne bosette seg i Europa, USA og andre land, jo flere vil komme hit. Å få oppfylt ønsket til Europas statsledere, økonomiske ledere og venstreorienterte om nok innvandrere, vil ikke bli noe problem. 

Ønsker Europa og Norge fortsatt flere?

Der Spiegel nr 10/2016.

Det er viktigere å diskutere om det skal settes en grense for innvandring. Inntil nylig har de som vil ha så mange som mulig, som i Tyskland og Sverige, hatt kontrollen over statsmakta. Tysklands kansler Angela Merkel lovde «Wir schaffen das», «Vi klarer det». Rødts sentralstyremedlem og antirasistiske leder Mariette Lobo hevda i Gnist nr 3-2016 at det ikke er «en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge.» Hun polemiserte mot påstanden om det finnes et «metningspunkt», et øvre tak for antall for innvandrere som vi kan ta imot. Noe slikt tak finnes ikke, slo Rødts sentralstyremedlem Lobo fast. Jo flere som kommer, jo flere vil sysselsette hverandre.

Fortsettes i morgen med politisk holdning til innvandring, spørsmålet om tallfesting av antall innvandrere, multikultur og om humanisme og almisser. 

VM: Europa er best i fotball

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Fotball-VM starter i dag. For meg personlig er det viktigst at fylket England i staten Storbritannia ikke vinner. Jeg unner ikke norske fotballtilhengere gleden av å få bekrefta sin illusjon om at fylket England er verdens beste fotballnasjon.

Mer interessant er det å se på hvilke land det er som dominerer internasjonal fotball. Og det er land fra en verdensdel som rommer rundt 500 millioner mennesker; Europa. Ikke land fra de øvrige sju milliardene på jorda. 

Å komme til semifinalen i mesterskap etter mesterskap sier noe om generell kvalitet. Det kan være tilfeldig hvem som kommer videre fra gruppespillet, men å vinne en kvartfinale og komme til semifinalen viser en kvalitet når den gjentas i mesterskap etter mesterskap.

Ser en på hvilke lag det er som kom til semifinalene i de fem siste VM fra 1998 til 2014, så er 13 av de 20 semifinalistene fra Europa, fem er fra Sør-Amerika mens det er ett fra Asia (Sør-Korea) pluss Tyrkia. Tyskland kom til semifinalen i fire av de siste fem mesterskapene, Brasil og Nederland i tre, Frankrike i to og Italia, Spania, Portugal, Spania og Kroatia en gang hver. Argentina og Uruguay en gang hver i tillegg til disse. I VM i 1994 var tre av fire semifinalister fra Europa, så Europas styrke svekkes ikke ved å utvide til de seks siste VM.

Hvorfor dominerer Europa sånn i en idrett som drives over alt i verden, sannsynligvis verdens største idrett? Det kan ikke bare ha med levestandard og pengebruk på landslaget å gjøre. Også stater i Sør-Amerika, Afrika og Sentral-Asia bruker masse penger på sine landslag. Afrikanere og amerikanere fra USA er svært gode i fri-idrett. Det er nok neppe akseptabelt å bruke forklaringer som kultur på den europeiske fotballdominansen, men kanskje evne til organisering og disiplin? I tillegg kommer det at mesterskapet varer en hel måned, og det kan være ulik evne blant spillerne til å oppholde seg sammen så lenge. En årsak som er brukt til å forklare Tysklands styrke som verdens beste fotballnasjon.

Norske journalister rakker ned på norsk langrennsdominans som om de hadde lyttet ved føttene til globalistiske motstandere av stater og særlig alt norsk, mens det er stillere om Europas dominans i internasjonal fotball og årsakene til den. Det er det ingen grunn til. 

Norske damer er vesentlig bedre internasjonalt enn norske
menn i fotball, men betydelig færre damer enn menn spiller
fotball i verden. Foto: OBB