onsdag 27. april 2011

Sverre Myrli med nytale

Jeg har fått oppgitt av KK at dette motinnlegget til Aps stortingsrepresentant Sverre Myrli skal ha kommet på trykk i dag:

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Sverre Myrli vil i Klassekampen 20. april presisere avisas referat av hans uttalelser 15. april. Han nekter for at han «skal ha sagt at vi kuttet i budsjettene». I stedet mener han at han sa er «at vi endret pensjonssystemet tidlig slik at det skal være bærekraftig for fremtiden…». Men uavhengig av disputten med journalisten; Myrlis siste versjon er jo bare andre ord for nedskjæringer! Grunnlaget for det nye pensjonssystemet er jo nettopp at «vi» ikke har råd til det! Det har jo Myrli i årevis reist rundt i fagforeninger og fortalt oss. I kortversjonen av rapporten fra Pensjonskommisjonen (2004), der Myrli var medlem, står det at den tidligere pensjonsordninga «vil føre til en sterk økning i pensjonsutgifter utover i dette århundret», og: «Dette setter pensjonssystemet under press og gjør det nødvendig med en pensjonsreform.» Sjøl mange av endringas viktigste politiske støttespillere, som de politiske kommentatorene, har jo også sagt at alt annet enn å si at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer, er feil. Det gjelder både for hver enkelt pensjonist, og for de totale offentlige pensjonsutgiftene.

Det er merkelig, og interessant, at Myrli ikke lenger vil innrømme at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer. Kanskje da de offentlig tilsatte kan få beholde sine bruttopensjoner?


Donald Trump med enkle imperialistiske planer — et varsel om mer krig

Dagbladets Vegard Kristian Kvaale melder fra USA 24.04.11 at kjendisrikingen Donald Trump, god for 16,2 milliarder kroner (2,7 milliarder dollar) vurderer å stille som presidentkandidat for republikanerne. Han første utspill er at Barack Obama ikke har rett til å være USAs president, fordi det ikke stemmer at han er født på Hawaii. Men dokumentasjon på at Obama er født på Hawaii finnes. Men i følge tidligere USA-korrespondent for NRK, Bjørn Hansen, i dag på NRK P2 (Politisk kvarter?), teller ikke slik dokumentasjon for mange republikanske folkevalgte hvis det kan brukes til å sverte Obama.

Trumps hovedbudskap er ellers at det er enkelt å ordne opp i alle USAs problemer, et USA som er «på vei til helvete» etter hans mening.

Bensinprisene: - Okkuper og ta olja!
Han er oppgitt over at bensinprisene har nådd hele 6 kroner literen der! Det fordi OPEC ikke pumper opp nok olje ifølge Trump. Det løses ved at USAs president skal ringe OPEC og si: «Gutter, tida er ute. Dere skal ikke få fortsette sånn.»

Han har også planen klar for hvordan han mener USA bør håndtere Irak.

«- Vi gikk inn i Irak og har brukt 1,5 billioner dollar (9000 milliarder kroner). Vi kunne ha gjenoppbygget halve USA. 1,5 billioner, og så skal vi bare forlate landet? I gamle dager var det vinneren i en krig som beholdt restene. Du vinner krigen, og du tar det, sier Trump.» (Sitat fra Kvaale, Dagbladet).

Kvaale refererer spørsmål fra tv-stasjonen ABC om Trump vil at USA skal stjele Iraks oljefelt, svarer han: «- Unnskyld meg. Vi stjeler ikke noenting. Vi betaler tilbake til oss selv de 1,5 trillionene, vi har brukt.» Kvaale refererer hans uttalelser til CNN om Libya: «- I Libya ville jeg gjort én ting. Jeg ville enten gått inn og tatt oljen, eller jeg ville ikke gått inn i det hele tatt. Vi kan ikke være hele verdens politimann.» I følge Kvaale intervjuet CNN Trump: «- Du ville tatt oljen? - Absolutt. Jeg ville tatt oljen, men jeg ville gitt dem rikelig så de kunne levd lykkelig. I gamle dager hvis du vant en krig, var landet ditt». (Min utheving).

Trump vil ha insentiver som gjør at amerikanere ansettes i jobber i USA, framfor utlendinger. Hva skal det være, sier han ikke noe om slik det er gjengitt av Kvaale. Forby utlendingene jobb? Sette ned minstelønna enda mer?

Nå er det ikke sikkert at Trump tross sine milliarder vil kunne slå seg fram som presidentkandidat for republikanerne, langt mindre vinne over Obama. Den velstående Perot Ross nådde ikke opp da han forsøkte seg som selvstendig presidentkandidat i 1992 og 1996. I følge Bjørn Hansen vil Trump være en ønskemotstander for Obama. Ja, mon det?

Det er mer interessant å se på Trump sine uttalelser som et tegn i tida. Som hva «konteksten», det vil si den alminnelige offentlighet i denne sammenheng, godtar av argumenter. Det er stadig mer grove og aggressive uttalelser og trusler. Det er grunnlag for det i USA nå. USA er et land i sterk krise. Påstanden om at USA står foran sammenbruddet, svekkes ikke av uttalelser som en innflytelsesrik og framtredende borger som Trump kommer med. USA er et samfunn der de rikeste beholder alt produksjonsoverskuddet sjøl, og framstår som et like føydalt samfunn som de en går til krig mot. Trumps uttalelser er et varsel om tøffere tider for verdens folk. Dette bildet styrkes av FNs rolle som et krigersk organ, under USAs ledelse. Det likner ikke på situasjonen da en aggressiv ideologisk motivert fasciststat gikk til krig for «Lebensraum», det vil si ressurser. Det likner mer på tida før første verdenskrig da rivaliserende imperialistmakter gikk til krig mot hverandre for å krige seg til bytte. Slik Trump viser til at det var i gamle dager, at når du vinner en krig vinner du alle ressursene til taperne. (Er Trump foreslått til fredsprisen i år?).

Bric-landenes framvekst (Brasil, Russland, India og Kina) er en trussel mot USA og Europa. Kalt de nye supermaktene på møte ved Studentersamfunnet i Bergen (UiB) om disse landene. De representerer ikke et alternativ til kapitalismen, men det svekker heller ikke tendensene til rivalisering om verdens ressurser, snarere tvert imot.

Trump er symptomet på tida — og framtida. Det kan virke som en floskel å gjenta den gammelkommunistiske påstanden om at «Imperialisme betyr krig». Men det stemmer jo faktisk. Det blir stadig flere kriger der vestlige land kriger mot land i Asia og Afrika. Utviklinga av Norge til en aggressiv krigsmakt over hele verden, uten noen form for diskusjon, bekrefter dette.

Noe kan hindre at rivaliseringa blir til ny verdenskrig. Hvis arbeidsløse i den rike del av verden, som i Hellas, Storbritannia og USA, tar lærdom av opptøyene i Nord-Afrika og Midt-Østen og gjør opprør. I så fall et blindt opprør uten mål. Men mindre blodig blir det ikke. Særlig nå når «væpna revolusjon» er blitt akseptert av vestlige politikere og deres allierte i mediene — i andre land enn sitt eget.

tirsdag 26. april 2011

Høyre avslører i seg i skoledebatten: Angrip læreren!

Høyres utdanningsansvarlige rikspolitiker Elisabeth Aspaker går ut med et gammelt Høyre-frieri: La elevene gi karakterer på lærerne! For er det noe som er greit å skylde på når karakteren ikke er som ønsket, er det lærerne. Dette etter at Høyre i flere år har gitt inntrykk av at Høyre er utdanningens parti, og for å bruke et statsvitenskapelig uttrykk, er «sakseier» for skole og utdanning. Som sakseier har Høyre også profilert seg på å gi læreren autoriteten tilbake for å skape ro og orden i klassen. Dels i motstrid til uklare anarkistiske SV-tendenser. Som tidligere lærer i videregående skole veit jeg at Høyre-elevenes krav har vært et helt annet enn ro i klasserommet og framdrift i undervisninga. Nemlig alt som kan bygge opp under deres ideologiske symbolparole «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!».

Nå er det interessant nok ikke Aspaker sjøl som står fram og fronter hennes utspill, men Høyres nestleder Jan Tore Sanner. Han modererer Aspakers krav, men innrømmer samtidig at elevenes kritikk av lærerne har vært et gammelt Høyrekrav som han sjøl gikk i spissen for å kreve for over tjue år sida.

At det må være et samspill mellom lærer og elev, er åpenbart og ikke noen tvil om verken i lærerutdanninga, blant lærerorganisasjonene eller i skolesamfunnet for øvrig. Dette er det ikke noen uenighet om som trenger søkelys som et krav om påtrengende og umiddelbare offentlige reformer. Men læreren må være den ubestridte autoriteten, og trygt kunne velge den posisjonen uavhengig av hva mer eller mindre taleføre overklasseelever måtte mene. Det er ikke slik Høyre hevder at «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!». Ja, lærerne er tjenerne. Men kundene er ikke elevene, men det offentlige og deres læreplaner! Slik det har vært i årtusener. Det er politikerne med deres vedtak som er lærernes foresatte og som gir dem arbeidsoppdraget, ivaretatt av rektorene. Derfor er det slik: Lærerne er i skolen fordi de kan noe; de har kvalifisert seg til lærerjobben. Elevene er i skolen fordi de ikke kan noe. Verken om faget, om pedagogikk eller konsekvenser av å la de taleføre overta styringa, kan elevene noe. Hvorfor er de der ellers? For å ha et sted å være? Å si at elevene er de kunnskapsrike er overflatisk frieri på linje med å dele ut sukkertøy, vise video i timene eller love skattelette.

Det er et viktig forhold som professorsønnen Sanner behendig ser bort fra, eller hvertfall unnlater å si noe om. Som han gjorde da han støttet utbyggingen av Gullaug sykehus, noe som sterkt ville svekket hans eget lokalsykehus Bærum sykehus. Uttrykksevne og villighet til kritikk av lærerne er noe som ikke er likt fordelt blant elevene. Overklassebarna er selvfølgelig mer aktive enn de andre, og har hørt hjemmefra hvordan en lærer skal oppføre seg og hva hun har lov til å gi uttrykk for. Og disse barna, som far, er vant til å eie «sannheten». Høyres frieri til elevene er ikke annet enn et uttrykk for å privatisere den offentlige skolen og ta omkamp om læreplanene i klasserommet via sine egne barn.

Av erfaring veit jeg at er det noe Høyre og politikere fra både Arbeiderpartiet og også Rødt er enige om, så er det at lærerne er problemet og at de har skylda for deres dårlige skoleresultater og uheldige skolegang, og til dels til også livsskjebne (Ap og Rødt). Riktignok går noe av kritikken fra venstre mot lærerne at de har vært for ettergivende overfor de velstående og flinke elevene, og oversett elevene med minst ressurser. For det er fortsatt sånn at det statistisk sett er farens lønn som bestemmer hvilke karakterer elevene får. Men Høyres offensive elevfrieri har dessverre et bredt politisk nedslagsfelt.

Lærere er viktig, det veit jeg fra min egen skoletid. Men at alle elever skal ha like god kjemi med alle lærere og at alle lærere skal være enere, det er urealistisk å forvente. Å venne seg til å forholde seg til lærere som mennesker en ikke vil omgå privat, er å lære å bli voksen. Lærere vil totalt og for hver enkelt elev fordele seg som i alle andre forhold etter normalfordelinga. Det er en tilfeldighet som hører livet til. Så får elever, foreldre, lærerkolleger og ikke minst rektor i fellesskap sørge for at de lærerne som er udugelige, blir det eller begår overgrep, fjernes. Uten Høyre-byråkratiske grep som bare er uttrykk for simpelt popularitetsjag.

Det er litt merkelig at Høyre vil gå ut og sjøl svekke sitt inntrykk av å være et parti som prioriterer utdanning og ro i klasserommet. Sanner innrømte jo også i Politisk kvarter i NRK 2 i dag morges, at Høyres krav om at elevene skal tallfeste eller rapportere på en blankett hva de synes om lærerne sine, er et nytt byråkratikrav overfor skolen. Hans forsvar var imidlertid at Høyre-byråkrati er bedre enn enn SV-byråkrati. Men byråkrati er vel byråkrati uansett hvem som forvalter det, Sanner? Dessuten gir markedsorientert politikk mer offentlig byråkrati, jf for eksempel anbudsregelene og internfaktureringa i offentlige etater.

De politiske kommentatorene står i kø for å tildele Høyre både flertall i kommunestyrene og mange ordførere etter valget i september. Men meningsmålinger er ikke valg, og er mer betydningsløse enn treningskamper i fotball. Og Høyre må merkelig nok være nervøse foran valget. De tør ikke sitte i ro, men kommer både i Oslo, Drammen og på riksplan med utspill som neppe kan være gjennomtenkte. Utspill der de setter sin nåværende høye oppslutning på spill. Nervene deres setter oppslutninga deres i spill – heldigvis.

mandag 18. april 2011

Ordføreren: Bevisst usant om kloakken

I en kronikk i Drammens Tidende skriver jeg i dag om Drammen Høyres gjentatte forsøk på å ta æren for å rense kloakken, mens sannheten var at de kjempa imot:

I fjor kom Høyre-politikeren Lene C. Westgaard-Halle med en skamrosende artikkel der rensninga av Drammenselva for kloakk kun ble kreditert Høyre og særlig tidligere Høyre-ordfører Turid Wickstrand Iversen. Jeg svarte henne i en kronikk i Drammens Tidende 12. mars 2010, «Uforståelig kunnskapsløst om byens historie». Hun svarte med øredøvende taushet.

Utrolig nok klarer ordfører Tore Opdal Hansen den 5. april i år å følge opp Westgaard-Halles historieforfalskninger. Han skriver: «Miljøtilstanden i elv og fjord var svært dårlig, for å si det forsiktig. Det var noe skikkelig griseri. Det var daværende ordfører Turid Wickstrand Iversen som satte i gang arbeidet med kloakkramme-planen og som senere åpnet Solumstrand renseanlegg.»(Min utheving).

Ordføreren gir inntrykk av at «griseriet» var en uunngåelig naturkatastrofe som til slutt Høyre og ordfører Iversen endelig grep tak i, og kraftfullt fikk ordna opp i. Dette er jo helt feil. Griseriet var et resultat av mange meget bevisste og aktive valg av byens politikere. Et samla bystyre kjempa i mange år knallhardt mot å stanse kloakkutslippene til elv og fjord. Jeg spør ordfører Hansen:

  • Hvorfor la bystyrene på is den kloakkrammeplanen de sjøl hadde vedtatt i 1972, helt fram til og med våren 1987?
  • Hvorfor var Høyre med på anken over fylkesmannens pålegg om å rense kloakken i 1976?
  • Hvorfor stemte hele bystyret, inkludert Tore Opdal Hansen og ordfører Iversen, i 1987 igjen for å anke fylkesmannens pålegg om å rense kloakken?
  • Hvorfor dro ordfører Iversen inn til miljøvernministeren på vegne av et enstemmig bystyre våren 1987 med et intenst håp om å overtale statsråden til å slippe pålegget om å rense elva?

Ordfører Iversen sa sommeren 1987 i et intervju med Drammensavisa Fremtiden: «Byen ikke kan leve med fylkesmannens rense-krav»: Fremtidens journalist Stig Solheim oppsummerte helt korrekt: «Ordføreren hevder altså at byen ikke kan leve med kravene. Uten dem kan i alle fall ikke Drammenselva og fjorden leve». Hva slags kamp for ei rein elv er dette og som kan rettferdiggjøre Hansens påstand om partifelle Iversen «som satte i gang arbeidet»?

At den statlig pålagte, og delvis statlig finansierte rensinga av kloakken ble gjennomført av kommunens politikere med ordfører Iversen og administrasjonen på en god og effektiv måte når først nederlaget deres var et faktum, er bare en selvfølge. Mener Hansen at han og hans politikerkolleger bare skulle sitte og furte over nederlaget? Hvem andre skulle lede arbeidet med rensinga? Staten? Ordføreren kan da ikke mene at pressgrupper som Drammenselvas venner og Natur og Ungdom i Drammen skulle påtatt seg denne offentlige oppgaven?

Mange vil tro at Drammen Høyre og ordføreren har så mange gode tiltak å vise til at det ikke skulle være nødvendig å påta seg æren for noe der de har en pinlig forhistorie og overhodet ikke noe å skryte av. Det stemmer ikke. Høyre har satt i gang en aksjon der de gjentar og gjentar at «Høyre rensa kloakken fra elva». Og når det er gjentatt lenge nok og ofte nok så tror folk det? Høyre burde heller sagt: «Dessverre forstod vi ikke nytten av å rense kloakken, verken av hensyn til miljøet eller av hensyn til byen. Vi brukte all vår energi på å hindre rensing i 15 år. Det beklager vi. Vi burde skjønt det allerede da. Men når staten først tvang oss til det, så begynte vi etter hvert å forstå nytten. Og mener vi og andre partier gjorde en god jobb deretter. Vi håper vi har lært av dette.» Når Drammen Høyre nå igjen gir seg en fortid som de som forstod problemet og kjempet for rensing, er dette en usannhet som bare viser at partiet er feigt og ynkelig. I dette lyset blir Hansens, og Drammen Høyres, unnvikende kamp for å beholde sykehuset i Drammen klarere. Som tidligere Høyre-varaordfører Haakon Fossen skreiv i Drammens Tidende 14.01.11: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunkt for hans by — behold sykehuset i Drammen!». En manglende kampvilje og offentlig standpunkttaking som også Høyres ordfører i Asker, Lene Conradi, etterlyste fra Hansen. Men Drammens ordfører valgte Buskerud Høyres interesser framfor Drammens interesser.

Jeg må innrømme at jeg har sett på Hansens arbeid som ordfører med en viss sympati. Men jeg reagerer på hans historieforfalsking. Kombinert med hans underdanighet overfor Høyres gullaugforkjempere som Trond Helleland, forstår jeg hans svakhet. Rus er deilig, og gir ofte overmot — med skadelige virkninger. Rus av meningsmålinger er like farlig. Det kreves mer av en ordfører enn å spre usannheter — eller å gi etter for Høyre-sponsorenes krav om å bygge høyere enn vedtatte reguleringsplaner. Hvis Drammen fortjener en ordfører som har mer enn gele i ryggen, er ikke Tore Opdal Hansen valget.

Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner i 1987

onsdag 13. april 2011

Lundteigen, usivilisert? Men regjeringa tør ikke være ærlige. Hvorfor ikke?

Senterpartiets nyvalgte nestleder, og statsråd, Ola Borten Moe, har i dag gått ut og sagt om sin partikollega og konkurrent til nestlederstillinga, Per Olaf Lundteigen, at Lundteigen «opptrer usivilisert og uten folkeskikk» (nrk-tekst-tv s 417). Dette fordi Lundteigen i går sa om statsministeren at han praktiserte dobbeltmoral og for at regjeringa bygger ned lokalsjukehus, og først og fremst Kongsberg sjukehus, som Lundteigen som Buskerud-representant er opptatt av.

Her ser vi for det første det klassiske problemet med at når aktive og driftige personer holdes utafor det gode selskap, så blir de kanskje uregjerlige. Som en ærlig og åpen EU-motstander, og økonomisk radikal politiker, er Per Olaf Lundteigen som politiker den absolutt verste stortingsrepresentanten som Jens Stoltenberg kan tenke seg.

Lundteigen brukte eksempelet med at når Kongsberg sjukehus ikke får heldøgns kirurgi, går det uunngåelig mot nedleggelse av Kongsberg sjukehus som et sjukehus. Vestre Viken har også kansellert en utvidelse der som ville sikra Kongsberg som sjukehus. Nå går det utvilsomt i retning av at Kongsberg sjukehus blir nedgradert til en slags sjukestue, og rekonvalesenthjem for pasienter behandla på Drammen sykehus og rikssjukehusa i Oslo.

Spørsmålet er selvfølgelig om det er så ille. Fra Kongsberg til Drammen kan en ambulansebil kjøre på under 30 minutter, med helikopter raskere. Videre til Rikshospitalet i Oslo er det heller ikke langt. Østlandsområdet er tettere knytta sammen enn Vestlandet og Nord-Norge, og har stabilere værforhold. Men Kongsberg er også et senter for en svært lang dal, Numedal. Fra slike steder nær Hardangervidda er det langt til Kongsberg, enda lenger til Drammen og Oslo.

Tilhengerne av nedlegging av lokalsjukehusa har to poenger: Alt kan ikke være som før. Og avansert teknisk sjukebehandling er spesialisert og dyrt, og det kan vi ikke ha over hele landet.

Jeg er faktisk litt enig med tidligere statsmininister Odvar Nordli, bosatt på Tangen i Hedmark, som sa at han heller vil overleve på Gjøvik (Oppland) enn død på Hamar (Hedmark). Jeg vil heller behandles i Oslo om jeg må kjøres i ambulanse til dit eller flys dit, enn på mitt nærmeste sjukehus. Det går utmerket at alle brannskadde, fra Lindesnes til Nordkapp, sendes til Bergen for spesialbehandling.

Men det er ikke dette regjeringa sier. Verken i regjeringserklæringa eller i politiske uttalelser. Den sier bare at Kongsberg skal opprettholdes, uten å si hva det innebærer. Regjeringa må helt åpenbart mene en sjukestue, i beste fall en avansert, men den sier det ikke. Det at det er så viktig for regjeringa å unnlate å definere hva et lokalsjukehus er, sier alt om deres slue opplegg. Statsråden og statsministeren satser på å roe ned velgere, og sine egne partifeller i Kongsberg, med at det hele skal gå over i stillhet.

Dette er selvfølgelig både en feig og en slu taktikk. Og det bringer politikken og politikere i vanry. Faktum er at regjeringa er for en politikk som de føler de ikke kan gå ut og argumentere for, nemlig Kongsberg sjukehus som en sjukestue. Inkludert de fleste andre lokalsjukehus. De satser egentlig på å lure folk. Det er all grunn for Lundteigen til å si det han sier, når regjeringa ikke tør stå oppreist for den politikken den går inn for. Kanskje kunne regjeringa ha vunnet oppslutning for sin linje også i Kongsberg om de hadde forsøkt seg, eller om noen år.

Men det er Lundteigen som sier det som sant er om planene for Kongsberg sjukehus. Et overveldende flertall av folk i Kongsberg-regionen vil helt sikkert opprettholde Kongsberg med et heldøgns kirurgisk akuttilbud. Lundteigen tar sin oppgave som folkevalgt på alvor, og representerer den politiske ærligheten regjeringa og Stoltenberg ikke tør stå fram med.

mandag 11. april 2011

Behold ni fjellvettregler! Juster heller regel nr 3 for å omtale skredfaren!

Den Norske Turistforening er den eneste organisasjonen jeg har vært sammenhengende medlem av fra 1963, sannsynligvis faktisk fra 1962, og som jeg alt har betalt for resten av min levetid. Jeg støtter arbeidet deres og gleder meg over å bruke tilbudet til foreningen. Og er glad for at jeg har fått mulighet til å være turleder i dens regi noen ganger.
Nå har generalsekretæren konstatert at det med skredfaren er blitt viktig å ta hensyn til, rett og slett fordi det nå er flere som opptrer i fjellet i utforkjøringer der skred kan bli utløst. Det har hun åpenbart rett i. Derfor går DNT nå ut og foreslår en tiende fjellvettregel som omhandler skredfaren. Det er jeg helt uenig i. Faktisk er jeg denne gang helt enig med Røde Kors Hjelpekorps i denne saka.
Det har fungert veldig fint med de innarbeida ni fjellvettreglene, med et antall som er blitt et begrep. Det kan også, og bør, assosieres til det med kattas ni liv. Jan Bålsrud overlevde vel også for han hadde «ni liv», og derfor het boka og filmen om han Ni liv? Det er i denne sammenheng svært relevant! At fjellvettregelene skal ha like mange regler/anbefalinger/påbud som den kristne grunnloven, de ti bud, synes jeg er en dårlig ide. Ikke fordi jeg er ateist, men fordi vi i fjellsammenheng ikke trenger å plagiere en vestlig tros opplegg som for øvrig heller ikke er den eneste troen blant nordmenn lenger. Det finnes nok av muligheter til beholde antallet fjellvettregler, og samtidig få fram det med skredfaren.
Fjellvettregel nr 3 lyder nå: Vis respekt for været og værmeldingene. Jeg har alt overfor DNTs infosjef foreslått at denne gis tillegget Vurder skredfaren. Eller det kan stå: Undersøk skredfaren.
Dessuten, hvis en først er på endrings-«hakket», så er det to nye hjelpemidler som har kommet til. GPS tåler ofte dårlig vær, og har ingen andre problemer enn at batteriene kan gå tomme. Jeg foreslår at GPS ikke omtales direkte i regel-teksten. Derimot at mobiltelefonen, som byfolk i dag bruker til sms, snakke med og bruker gps-funksjonen til, faktisk ikke funker mange steder i fjellet. Fordi det ikke er dekning. Det er ikke noe alle tenker på alltid, særlig yngre, sånn at det bør nevnes. I kart- og kompass-punktet.
Da blir mitt forslag til reviderte fjellvettregler som sikrer også menneskene ni liv i fjellet, følgende, der mine endringsforslag er med kursiv:
Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.
Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.
Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for været og værmeldingene. Undersøk skredfaren.
Fjellvettregel nr. 4: Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer.
Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk.
Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass. Stol ikke på mobiltelefonen, det er ikke mobildekning over alt.
Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke aleine i fjellet.
Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

søndag 10. april 2011

Islendendinge sa nei for andre gang til et irrelevant krav! Eva Joly kommenterer.

Islendingene sa nei til den britiske og nederlandske regjeringenes ublue krav — for andre gang! Icesave var en privat islandsk bank som lovte høye renter. Men banken gikk konkurs. Mange briter og nederlendere hadde innskudd i banken. «I stedet for å la innskytere tape pengene sine eller vente på erstatning fra konkursboet, besluttet den britiske og nederlandske regjeringen (de landene der Icesave-produkter var markedsført) å refundere beløpene uansett utfallet av boet. Refusjonen inkluderer full tilbakebetaling av innskuddet og en uhørt høy rentefortjeneste ble inkludert som en bonus til de risikosøkende innskyterne. Britiske og nederlandske myndigheter gikk til den islandske regjeringen og hevdet, med henvisning til EU-regulering, at kompensasjonen var faktisk var islandske borgeres ansvar, og at Island måtte refundere britiske og den nederlandske innskytere i sin helhet». (Min utheving). Dette skriver de grønnes presidentkandidat i Frankrike, Eva Joly, i en kommentar i The Guardian 8. april, og som også er trykt i Dagens Næringsliv 9. april. Joly er kjent som en franske korrupsjonsjeger og har også hatt offentlige korrupsjonsoppdrag i Norge og på Island. Jeg kan ikke sitere Eva Jolys sin artikkel i helhet, men trekker fram to av hennes andre poenger:


Alvorlige statlige gjeldsproblemer har inntil nå vært begrenset til utviklingsland, og har vært ødeleggende for vellykket sosial og økonomisk utvikling. Tiltross for kampanjer gjennomført av ikke-statlige organisasjoner og noen internasjonale organisasjoner, har disse problemene i stpr grad blitt ignorert av resten av verden. Nå vil problemene som folk over noen av de fattigste landene i sør har slitt med i flere tiår «treffe hjemme» i nord.


Det er i denne sammenheng at Icesave-folkeavstemningen er både meningsfylt og viktig for Europa og resten av verden. Det er åpenbart at den demokratiske prosessen mangler. Det har ikke vært noen offentlig debatt for å avgjøre om skattebetalerne skal gjøre opp for finansielle institusjoner som et prinsipp, eller ikke. Jeg har mine tvil om at den europeiske skattyter mener dette er rettferdig. Det er ikke klart om dette er en ideologisk holdning eller en praktisk holdning. Og hvis det er rent praktisk, er det bærekraftig?


torsdag 7. april 2011

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?

Forsvar for nedskjæringer

Mitt motinnlegg til Fellesforbundets Norvald Mo om folketrygdas alderspensjon den 5. april i Klassekampen, fikk et motsvar allerede dagen etter. Jeg svarte straks og har i dag følgende innlegg på trykk. Først kommer Mos innlegg i går i kursiv, og så mitt innlegg.

Mos innlegg:

Forsikringselementet

Ove Bengt Berg meiner i Klassekampen 5. april at eg tar feil, når eg i eit tidlegare innlegg skriv at folketrygda opprinneleg hadde eit sterkare forsikringselement enn dagens ordning. Det er kanskje kva eg la i omgrepet «forsikringselement» som gjer at berg meiner eg tar feil. Når eg hevda at dagens ordning har mindre grad av forsikring i seg enn det ordninga opprinneleg hadde, knytta eg det til oppteningsreglane. Altså på den eine sida at høgre inntekter berre delvis gir opptening, og på den andre sida garantipensjon som sikrer alle ein minstepensjon uavhengig av innbetaling. Utjamning er ikkje akkurat det som pregar forsikringsprinsippet.

Men når Berg skriv om at dagens system har sterk grad av forsikringselement i seg tenkjer han nok på levealdersjustering. Altså at når forventa levealder stig, blir den årlege pensjonsutbetaling justert ned med mindre ein ikkje vel å arbeida lenger. Altså ein nær samanheng mellom opptening og utbetaling. Men det var jo ikkje slik i den førre ordninga, at ein ikkje såg på samanheng mellom dette. Ein gjorde det berre på andre måtar som til dømes underregulering av Grunnbeløpet eller tilstramming av oppteningsreglane. Ein av fordelane med dagens ordning er at reguleringa er bestemt på førehand.

Norvald Mo, rådgjevar i Fellesforbundet.

Mitt svar i dag:

Fellesforbundets rådgiver Norvald Mo gir seg ikke i sin kamp for å forsvare nedskjæringene i den nye folketrygdordninga. Hvorfor sier han ikke som Stoltenberg og hele den norske eliten at «vi» ikke lenger har råd til en så god alderspensjon lenger? I stedet for å komme med den ene bortforklaringa etter den andre?

Det er snedig når han lurer inn politisk vedtatte sosiale omfordelinger i den gamle alderspensjonen i folketrygda og kaller det forsikring. Og bruker ordet «delvis» slik mange kan tro det kan bety så lite som en firedel eller tredel. Han ønsker tydeligvis å forsvare dagens reduserte pensjon med å sette likhetstegn mellom den tidligere bedre pensjonen og de private forsikringsordningene. Men folketrygda blei innført i 1967 nettopp fordi de private forsikringsordningene var for dårlige og for usikre for flest.

Den nye folketrygdordninga opererer med forsikringsbegrep som pensjonsbeholdning og delingstall, foruten levealderjustering. At dagens ordning er dårligere enn den tidligere, betyr ikke at den tidligere ikke burde ha vært bedre. Som dagens offentlige (og private) bruttopensjonsordninger. Men disse er det nå regjeringas hovedoppgave på pensjonsfronten å få ødelagt. Som tilsatt i det Ap-lojale Fellesforbundet arbeider vel Mo mot de offentlige bruttopensjonene? Og da også med argumenter for at bruttopensjonene er for dårlige, og er «forsikring»?