tirsdag 24. november 2009

Biodieselavgift: Roe seg ned litt?


Følgende innlegg stod på trykk i Klassekampen i dag:

Det er fullt forståelig at media er svært opptatt av det politiske spillet rundt innføringa av avgiften på biogass og biodiesel. (En må jo arbeide for lønna). Men når så og si alle politiske partier, fra Frp til Rødt, og også røster innad i Arbeiderpartiet, «raser» mot avgiften, vel og merke av hensyn til miljøet, og får unison mediestøtte for sitt syn, skurrer det for meg. Jeg har arbeidd i flere tiår for miljøvennlig samferdsel, og har aldri sett snurten av en sånn samstemmig holdning for miljøtiltak i samferdselssektoren som i dette tilfellet. Og denne gang med Frp og Høyre, om ikke på rattet, så hvertfall ikke langt unna, i førersetet.

Det er et tegn på at dette ikke er en god miljøsak. Vel er CO2-utslipp ille, og alt som kan redusere utslipp er til fordel. Gjerne ikke full avgift som foreslått. Men kampen for fullt avgiftsfritak på biodiesel bygger på et snevert syn på skadevirkningene av omfattende bilbruk, et syn diktert av bilbransjen og akseptert i den offentlige debatten som enerådende. Nemlig at det kun er utslipp fra kjøretøyer, og helst de i kø, som er problemet. Ikke den enorme arealbruken til veger, til spredninga av områder for boliger og næringsvirksomhet, til problemene for kollektivtrafikken og den sosiale utestenginga av dem som ikke har bil. I dette perspektivet blir den elektriske bilen, som drives fram av tørrlagte elver og oppdemte vann og hindrer framkommeligheten for busser og syklister, merkelig nok et gode.

I tillegg er produksjon av biodrivstoff internasjonalt et sultfremmende tiltak. Jeg viser ellers til Annegrete Bruvolls innlegg i lørdagsavisa. Kampen om avgiftsfritak for produksjon av biodiesel dreier seg først og fremst om et tiltak for å bevare og/eller utvikle arbeidsplasser som ikke kan eksistere uten statlige subsidier. Og for å støtte opp om en helt forfeila og fullstendig miljøskadelig samferdselspolitikk. Spør de største kritikerne av avgiften om hva de mener om det bilfremmende tiltaket Oslopakke 3, og om bevilgninger og vedtak om sammenhengende sykkelvegnett, og deres miljøsyn er avslørt.

Det er all grunn til å roe seg. Kampen om avgiften på biodiesel dreier seg ikke om det den gir seg ut for; at fritak er et miljøtiltak.

fredag 20. november 2009

NAV: Privatisering eller brukermedvirkning?

På grunnlag av skatteoppgjøret for 2008 sender Nav nå ut et «etteroppgjørsbrev» til mange tusen AFP-pensjonister, der påstått for høy arbeidsinntekt kreves inndratt. Jeg reagerer verken på bestemmelsen om at en bare kan tjene inntil 15 000 kr i tillegg til AFP-pensjonen, eller at Nav passer på at denne grensa ikke overskrides.

Sjøl fikk jeg i posten et brev fra Nav der de forutsatte at jeg hadde hatt en bestemt inntekt før uttak av AFP-pensjon i 2008, og at jeg derfor seinere hadde tjent mer enn jeg hadde lov til, og at de derfor ville inndra ikke mindre enn 12 000 kroner fra meg. Hvis jeg ikke kan motbevise noe annet.

Og det er det jeg reagerer på. Jeg kan dokumentere at Nav bygger på feil faktum. Men hvorfor sender en offentlig instans som Nav ut så ubegrunna og feilaktige opplysninger med varsel om inndragning på så løst grunnlag? Som om vegvesenet eller politiet skulle sende ut brev om at «Du har nå kjørt x antall km i år, og vi regner derfor med at du har overskredet fartsgrensen y antall ganger til z kr. Vennligst betal inn kr 10 000 i gebyr, om du ikke kan dokumentere at du ikke har kjørt fortere enn fartsgrensene noen gang i år.»

Med sin praksis stiller NAV vanlige norske rettsprinsipper på hodet; nemlig at det er «den anklagede» som skal bevise sin uskyld. Og ikke som vanlig er, at det er anklageren som har bevisbyrden. Hvorfor har ikke NAV utført en forsvarlig saksbehandling på forhånd? NAV kaller sin manglende saksbehandling for «brukermedvirkning», og sier de ikke har mulighet til å drive forsvarlig saksbehandling. Ved å sende ut slike nærmest vådeskudd i blinde, privatiserer NAV offentlig saksbehandling, og overlater til den enkelte pensjonists ressurser og rettskunnskap å drive den saksbehandlinga NAV er pålagt.

søndag 15. november 2009

Statens ansvar for nordmenn i utlandet

Spørsmålet om journalist Pål Refsdals opphold og fangenskap i Afghanistan har mange innfallsvinkler. Jeg vil her ta for meg den om statens ansvar. Hvor går grensa for hva staten har ansvar for når det gjelder norske statsborgeres liv og helse i utlandet? Jeg mener det må være begrenset, og i utgangspunktet svært nær null. Hvertfall så lenge det dreier seg om privatpersoner som reiser på egen hånd, på ferie eller på oppdrag for andre private interesser eller for sine egne private økonomiske interesser som Kongo-eventyrerne.

Refsdal hadde blitt advart på forhånd, og har i dag innrømt at det (i ettertid) viste seg å være en feil det han gjorde. Det har gått med noen skattekroner for å hjelpe han. Jeg er faktisk enig med politimester Fyhn i Tromsø, som sier at det er rimelig at han blir gjort ansvarlig for statens kostnader med å hjelpe han. Fyhn behandler, så vidt jeg har forstått, ikke spørsmålet i forhold til å hjelpe nordmenn i utlandet, bare i forhold til at Refsdal bevisst overså et råd om å ikke opptre slik han gjorde.

Hvis staten skal ha et ansvar for folk, må de også få en rettighet over folk til å bestemme over hva de gjør. Det går bare ikke.

Staten legger til rette for at nordmenn i Norge skal hjelpes ved å leite etter dem og eventuelt frakte dem til sjukehus med helikopter. Men at dette ansvaret skal utvides til å gjelde i alle land i hele verden, og på tvers av statlige myndigheter der nordmenn trenger hjelp, er jeg mot. I forbindelse med tsunamien i 2004 skrev jeg et innlegg om dette i Aftenposten 5. januar 2005:

En flodbølge som følge av et jordskjelv har rammet en verdensdel. Kanskje har så mange som 200 000 dødd. Langt flere overlevende har fått sitt levebrød og sine hjem ødelagt - kanskje for et tiår fremover. Samtidig er noen tusen av de døde og skadede europeiske turister. Av rundt 8000 norske turister I området kan drøyt 100 ha mistet livet under flodbølgen. Fra turister, journalister og politikere reises det nå kritikk mot norske myndigheter fordi de ikke har reagert raskt nok og riktig nok på ulykkesstedene, og for at de ikke har fått nordmenn hjem og til norske sykehus. En tilsvarende kritikk reises også i Sverige. Tross all forståelse for forferdelige opplevelser jeg er blitt forskånet for å oppleve, må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå denne kritikken mot norske myndigheter. Mange nordmenn ser på Sørøst-Asia som et slags paradis med varme, sol og strender. Et sted der en kan flykte fra norsk vinter. Her er det også svært billig for nordmenn å feriere. Det er billig fordi lønningene lokalt er lave, og myndighetene har ikke de ressursene vi venter. Det betyr blant annet få krav til og liten kvalitet på bygningssikkerhet, på generell infrastruktur og til katastrofeberedskap. Det må være en grense for det offentliges ansvar der individuelle rettigheter og plikter overtar. Har altså den norske stat en plikt og en rettighet til på turisters krav å reise til andre land med innflydde hjelpemannskaper og hevde «vi tar oss av våre»? Hvorfor skal nordmenn som frivillig drar på ferie til andre land ha rett til å bli hentet hjem til Norge? Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? Bare fordi det var mange norske turister som forulykket samtidig, eller fordi de var i et lavkostland?

Kan en enslig nordmann i en fallulykke på en alpetopp i en velstående europeisk stat der en fjellblokk raser ut, kreve norsk statlig transporthjelp til et norsk sykehus? Eller må det være fire eller førti eller fire hundre nordmenn som blir rammet av ulykker samtidig? Hva slags menneskeverd er det vi opererer med hvis enkeltmenneskets død ikke er verdt offentlig hjelp og sorg, men bare når det er flere som dør samtidig? Hvert år har det dødd tre ganger så mange i biltrafikken som i «Scandinavian Star»-ulykken de siste 20 årene, uten at disse markeres offentlig. Thailandske sykehus og thailandsk helsepersonell rapporteres å fungere utmerket, og Dagens Næringsliv melder at myndighetene der foretrekker turister fremfor hardere skadede thailendere. Dette kan selvfølgelig være argumenter for å hente turistene hjem. Men hva om utenlandske og særlig utenlandske offentlige tjenestemenn i andre land er til hinder for og setter til side nasjonale myndigheter? Ville vi i Norge i en tilsvarende situasjon like å bli invadert av amerikanske, kinesiske eller indiske myndigheter som ville redde og hente hjem «sine egne» turister og innbyggere? Det er bestemt at en kommisjon skal vurdere myndighetenes innsats for nordmenn i denne katastrofen. Da bør en også drøfte spørsmålet om hvor grensene går for myndighetenes og det norske fellesskapets ansvar for turister som på eget initiativ reiser på private feriereiser.

Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? spør innsenderen.

lørdag 14. november 2009

Munch-museets direktør og kunsthandleren — grovt skjødesløse og medskyldige

Den som går fra en leilighet, eller en bil, ulåst og får innbrudd, får så vidt jeg veit, ingen forsikringserstatning. Eller hvertfall sterkt redusert erstatning. Det er helt rett.

Munch-museet forvalter verdifulle kunstverdier for Norge. Å levere ut et verdifullt et kunstprodukt av Munch til en kunsthandler som helt åpenbart ikke hadde forutsetningene for å ta vare på det, er grovt skjødesløst av Munch-museets ansvarlige direktør. Kunsthandleren er jo fullstendig inkompetent, så inkomptent at det er vanskelig å forstå at det ikke er gjort med hensikt.

Forsikringsselskapet som har godtatt all denne skjødesløshet, tyner vanlige forsikringstakere og gjør alt det kan for å hindre utbetaling av erstatninger generelt. At de ansvarlige for den sinnssyke forsikringsavtalen med det ubeskytta kunstverket hos den skjødesløse kunsthandleren, skal slippe unna med dette med jobben i behold og uten erstatningsansvar, vil være utrolig, men ikke overraskende.

Konklusjon: Den ansvarlige i Munch-museet for dette må selvfølgelig straks gå fra jobben. Kunsthandleren må straks betale minst 2 millioner tilbake til Munch-museet. Jeg forutsetter at både Munch-museets fungerende direktør og kunsthandleren blir siktet for uansvarlig og skjødesløs oppbevaring av nasjonale kunstneriske fellesverdier, og for mulig samarbeid med kriminelle kretser. Så grovt skjødesløst er deres handlinger.

søndag 8. november 2009

Elitenes fellesskap

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 7. november i år.

Bjarne Håkon Hanssens overgang til rådgivningsbransjen for å gjøre noe mer interessant, og ikke minst innbringende, har skapt mye støy. Klassekampens spaltist Paul Bjerke trekker fram NHOs visepresident, Lisbeth Berg-Hansen, sin inntreden i regjeringa. Karita Bekkemellem og Grete Faremos tilsynelatende rolleskifter hører også med i bildet. Samt statssekretær og mediedirektør Jan-Erik Larsen, og de tidligere politikerne Kjell Opseth og Grete Knudsen. Hva tidligere Microsoft-direktør Faremo får å si for statens fortsatte motstand mot bruk av Apple- og Linux-systemene i staten og samfunnet, har jeg ikke sett noen har problematisert. Med i bildet hører også administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen. Han sitter som kommunestyremedlem i Nedre Eiker kommune for Arbeiderpartiet, og gikk for få dager siden ut i Klassekampen og ville ha reduserte arbeiderlønninger.

Dette dreier seg selvfølgelig ikke om enkelttilfeller, men om et system. I sluttrapporten for maktutredninga fra 2003, (NOU 2003:19), står det på side 60 følgende: «[Det formes] ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partiet, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt … I næringslivet finner vi tette nettverk i form av overlappende styreverv, der nære bekjente gir generøse lederlønninger og opsjonsavtaler til hverandre. Den norske modellen …er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester». Spørsmålet er ikke bare om næringslivsmakt gir mulighet til regjeringsplass, men faktisk om politisk arbeid er redusert til en plattform for et mektigere og mer innbringende yrke.

I 1995 utga amerikaneren Christopher Lasch boka «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet». I dette bildet kommer også «tenketankene» inn: «Tenketankene har vært en måte å konvertere pengemakt til ideologisk makt», hevder Magnus Marsdal i Klassekampen 05.11.09. I 2006 skreiv Kåre Willoch i det konservative tidsskriftet Minerva «at deler av vår tids egen overklasse nå undergraver de samfunn de burde tjene». I en kommentar til Willoch peker Bjørgulv Braanen 19.12.06 i «Systemets banemenn» på at «det er først og fremst arbeiderbevegelsens organiserte kamp som har sørget for kapitalismens «sivilisatoriske» sider.»

Men det var sånn det var. Det er under regjeringssamarbeidet med Sosialistisk Venstreparti at arbeiderbevegelsens organisatoriske kamp i sterkere grad har blitt svekket, og næringslivskontrollen med regjeringa og statsapparatet har akselerert.


lørdag 7. november 2009

Forskjell på akseptert risiko: Svineinfluensa og bilkjøring

Jeg vil ikke kritisere helsemyndighetenes tiltak mot svineinfluensa. Verken at de har overdrevet eller tatt for lett på smitten. Men det må være hevet over tvil at risikoen for å dø av svineinfluensa er svært liten. Det mener vel helsemyndighetene også. Det er åpenbart at det er større sannsynlighet for å dø bak et bilratt eller bli påkjørt som fotgjenger enn å bli smitta og dø av svineinfluensa.

Ikke bare helsemyndigheter og media er enige i at risikoen er så stor at det er viktig å vaksinere seg, men også politikere og folk flest, og ikke minst de mest velstående. Også jeg.

Men tenk om myndigheter eller politikere skulle prøve å innføre samme lave risikonivå på trafikkområdet som vi ønsker å sikre oss imot ved å vaksinere oss mot svineinfluensaen. Ved å innføre lavere fartsgrenser, forby passasjerer på motorsykler eller innføre hjempåbud for bilpassasjerer i baksetet. Eller salte vegene enda mer. Da ville det blitt et ramaskrik og en politisk huskestue uten like!

Hvorfor er det slik at toleransen for høy risiko er så ekstremt mye høyere i trafikken, og særlig ved bilbruk, enn ved sjukdom? Er det noe psykisk ved følelsen av udødelighet og ikke-fare ved bilkjøring, i motsetning til en sjukdom?

Rasjonell og logisk er forskjellsbehandlinga av risikoen ved bilbruk og for svineinfluensa hvertfall ikke. Folk som arbeider med trafikksikkerhet uten å foreslå fler motorveger og økt hastighet, er for mange, og med Frpere i spissen, noe av det mest frastøtelige de kan tenke seg. Men merkelig nok ikke vaksinesetterne.

Hvordan er dette ideologiske klimaet skapt? Selvfølgelig av den store og mektige bilnæringa. Samt at bil selvfølgelig også ofte er svært praktisk, kombinert med den store frihets- og kontrollfølelsen vi får av å bruke tid på bilføring framfor lesing og skriving, i lang lang rekke med andre ensomme bilførere…

fredag 6. november 2009

Ny fotballsjef: Strategisk valg for ran av statsmilliarder


Norges Fotballforbund har i dag offentliggjort at de har tilsatt Paul Glomsaker som ny generalsekretær. På forbundets nettsider skrives det videre: «Glomsaker har de siste ni årene vært ekspedisjonssjef i Idrettsavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet. Av utdanning har han Luftkrigsskolen, Stabsskolen og Nato Defense College. I tillegg har han hovedfag i statsvitenskap og mellomfag fra Norges Idrettshøyskole, samt at han har tatt trenerutdanning i regi av Norges Fotballforbund.»

Er dette en god kandidat? Det er umulig for meg å bedømme. Med sin sikkerhetsgradering må han være en svært lojal høyreorientert person, lojal til alle imperialistiske krigseventyr. Framfor et krigsoppdrag i Irak, i Afghanistan eller utafor Afrikakysten har han valgt noe mindre krigersk. Men han har i de siste 9 åra vært ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet. Det er i Kulturdepartementets embetsverk de viktige og avgjørende argumentene for statsråd Huitfeldts holdning til Fotballforbundets søknad om 7 milliarder statskroner for et fellesarrangement med Sverige for fotball-EM blir avgjort. Hun vil ikke avgjøre dette sjøl, men forholde seg sitt embetsverk. Hevdet daværende konstituert generalsekretær Erik Loe på et møte i Aldermannsligaen i en av Tippeligaens klubber/allidrettslag så seint som onsdag 4. nov.

Det må være hevet over tvil at Glomsaker er en svært smart ny leder for NFF å velge, og at det er derfor han har fått jobben. Fotballforbundet har valgt Glomsaker først og fremst for hans mulighet til å påvirke sine heretter tidligere underordna i Kulturdepartementet, og fordi han kjenner til de interne beslutningsprosessene og mulighetene for å få regjeringa og dermed Stortinget til å bruke 7 milliarder på dette arrangementet i stedet for på sykkelveger, skoletiltak, eldretiltak og sosialhjelp. Bare for å nevne noen områder som skal betale for denne «festen» med redusert handlingsrom.

Jeg er ikke så veldig hissig på å få dette arrangementet til Norge (og Sverige). Litt dumt må jeg innrømme at synes jeg det er, men så veldig motstander er jeg heller ikke. Bortsett fra at det virker litt merkelig at fotballforbundet skal bygge ny landskamparena til 55 000 tilskuere på Furuset tett ved Vålerenga Fotball sitt prosjekterte stadion for 22 000 tilskuere ved Teisenkrysset. Begge stadionene krever betydelige offentlige investeringer i veger og (forhåpentlig?) kollektivtiltak. Men jeg er en veldig sterk motstander av at det skal tas hele 7 milliarder av begrensa statsmidler og dermed skattepenger for å få dette arrangementet til Norge (og Sverige). Spør heller Ole Gunnar Solskjær, Gamsten, John Carew, Drillo, Rekdal, Tom Nordlie og de utallig mange andre som vasser i fotballmillioner for høyst middelmådige arbeidsprestasjoner. (Tjener de over 400 000 kroner i året, er de overbetalt). Synes alle disse overbetalte idrettsutøvere- og ledere at dette er fornuftig bruk av millionene sine, er det helt ok. Men ikke ta skattepoenga våre!

Konstituert gen.sekr. Erik Loe (på onsdag) i NFF avviste at fotballmillionærenes og fotballklubbenes sløsing hadde noe som helst med Fotballforbundets budsjett og arbeid å gjøre. Det var to helt atskilte budsjetter, hevda han. Den forskjellen aksepterer ikke jeg, og her vil jeg tru at jeg ikke er helt aleine…Vi betaler alt ganske klekkelig for å se en fotballkamp, både live og ikke minst på tv.

Noe må da fotballmillionærene betale sjæl?

Bildet: Vålerenga Fotballs prosjekterte stadion ved Teisenkrysset, få km fra NFFs prosjekt på Furuset.

søndag 1. november 2009

Slutt med innsamlingsaksjonene (?)

I min blogg der jeg mente å hylle det politiske yrkesvalget til Knut Harald Ulland, slang jeg samtidig på en svært positiv kommentar om innsamlingsaksjonen på tv og Care. Det beklager jeg i dag. For det første visste jeg ikke noe om Care, og da burde jeg selvfølgelig ikke sagt noe positivt om den. Jeg ønsket bare å støtte handlinger som gikk ut over egne snevre særinteresser som lavere skatt, lavere bistand og høyere fartsgrenser og fortrinnsrett for gratis bilkjøring over alt når som helst. Jeg så innsamlingsaksjonen, og alle de som arbeidet for den som en motvekt mot sneversynt egoisme. I diskusjonen om innsamlingsaksjonen, som uforståelig nok kom opp etter aksjonen, har jeg både lest Terje Tvedt sin artikkel i Samtiden nr 4 for 2008, og hans lille essay om Care som han skreiv i ettertid av den siste aksjonen. Care en egentlig en tvilsom reaksjonær aksjon, som ikke kan betale nok for å få navnet Gerhardsen knyttet til seg.

Som Terje Tvedt skriver om det positive ved aksjonen om oppriktig velmenende folk «på vei for å banke på en dør, ikke for å be om støtte til seg selv, men til fattige i Afrika. Et fint uttrykk for norsk humanisme og solidaritet. De av oss som mener at dugnadsånden og det frivillige arbeidet er noe av det aller beste med Norge, må være interessert i å få frem virkeligheten bak CARE Norge og årets TV-aksjon og frigjøre ritualet fra de tabuer som har omgitt det.»

I Dagbladet skriver Terje Tvedt videre at «TVaksjonen 2009 avdekker på en svært tydelig måte at det som i en periode var en nasjonal dugnad det gikk an å være stolt av, for lengst er blitt et narsissistisk narrespill.» Videre: «DET KAN IKKE VÆRE TVIL om at land med tabu-belagte nasjonale ritualer, er umodne nasjoner. Norge har ett slikt rituale. I snart 40 år har TV-aksjonen vært landets eneste nasjonale dugnad. Også i 2009 var alle med. Kronprinsen var dens beskytter, NRK drev kampanjen og staten tok ansvar for å nedsette de 430 kommunale komiteer som i år skulle organisere innsamlingen til CARE. Regjeringen, bedrifter, fagforbund og skuespillere og forfattere støttet opp. Alle uttalte seg med forbausende autoritet om CARE og mikrofinans, i Niger, eller i det sørlige Rwanda. Den offentlige oppslutningen var total.» Mer av artikkelen her.

Jeg viser også til artikkelen «Den sorte gryte» av redaktør i Magasinet X, Maren Sæbø.

Konklusjonen må uansett være, at det er ikke de få gavene en dag i året som kan være avgjørende for nordmenns holdning til verdens urettferdighet, men daglig personlig og politisk handling. På ti år er det samla inn 2 milliarder kroner med tv-aksjonene, hvorav mye har gått til programlederne, til organisasjonenes byråkrati og mye til korrupsjon i fattige land. Ekstra interessant for journalistene må det være at det lar seg kombinere å være kjent leder av SKUP, som Håkon Haugsbø, og programleder for innsamlingsaksjonen, om enn kanskje ikke på samme tid. Neste år blir kanskje Bush- og Blair-puddelen, Kokkvoll, programleder?

Jeg har mye sans for humanitær hjelp til tross for at den ikke gjør noe med de grunnleggende strukturene som skaper skaper nød og elendighet. Jf Brechts dikt «HERBERGET». Men tiltak som tilslører er kanskje likevel verre?

På 1960-tallet skreiv en kjent person «Send heller våpen!» som alternativ til u-hjelpen til Afrikas undertrykte folk. (Jeg har foreløpig ikke fått det bekrefta, men jeg mener å huske at det var Sigbjørn Hølmebakk skreiv det). Uansett hvem som sa det; det er jeg grunnleggende enig i, sjøl om jeg ser at det knapt finnes progressive bevegelser som vil bruke disse våpnene på en befriende måte for folk flest. Og at våpentilgang neppe er problemet lenger…

Jeg tror tida er kommet til å begynne diskusjonen som kan komme til å fastslå at tv-aksjonen har utspilt sin positive rolle, at den har blitt et «blitt et narsissistisk narrespill» og at politisk og økonomisk solidaritetsarbeid må drives på annen mate. Det er selvfølgelig hyggelig at kronprinsen avbryter arbeidet med å kjøpe seg sin tredje gedigne hytte for skattebetalernes midler for å støtte aksjonen. Men alle støttespillerne for tv-aksjonene er jo vanligvis de fremste tilhengerne av imperialistiske kriger som den i Irak og Afghanistan, tilhenger av nye WTO-regler som begunstiger de rike landene mm. Og en innsamling til Palestina, til palestinske hjelpeorganisasjoner, hvor sannsynlig er det?