fredag 20. september 2013

Stoda etter valget: Bare partier viktige?


Debatten om å slå sammen Rødt og SV handler om å gi en sterkere stemme mot en offensiv politisk og økonomisk utvikling som mange av oss ikke liker. En sånn sammenslåing har som premiss at en eller flere representanter for et slikt syn uttalt fra Stortingets talerstol vil bety svært mye for denne motstanden. Jeg er enig i at det vil være fordelaktig. Men avgjørende kan det ikke være. Både SVs parlamentariske historie, og andre partier småpartiers rolle, viser at en slik representasjon ikke trenger å bety noe for å endre en politisk retning. Ikke minst Rødts egen erfaring med Folkvords fire år på 90-tallet, bekrefter det. Og hva fikk egentlig SVs 16 representanter til i perioden 1973-76? Jeg tviler også på at Miljøpartiet de grønnes innflytelse vil øke i særlig grad i løpet av kommende stortingsperiode.

Det avgjørende vil uansett være hvilke bevegelser en klarer å skape utafor Stortingssalen. Det Willoch opprørt skal ha kalt «gatens parlament» da det store Nei-til-EU-demonstrasjonstoget gikk i ring rundt Stortinget i 1972. Etter min mening er det enda større grunn til samling av kreftene utafor Stortinget, enn for å komme inn på Stortinget. Her er felles opptreden viktigere. Det finnes organisasjoner som Attac, «tenketanker» som Manifest, «For Velferdsstaten» og tradisjonelle organisasjoner som LO, de andre store faglige organisasjonene inkludert jordbruksorganisasjonene. I vel så stor grad som SV og Rødt dyrker alle disse sin egen eksistens med sine tradisjoner og nettverk. LO er for EØS, og Arbeiderpartiet har for sin høyreorienterte politikk fortsatt solid grep om ledelsen i LO og alle forbundene. Det finnes ingen samlende koordinerende kraft slik de erklærte høyrekreftene har i Kristin Clemet gjennom Civita og Julia Brodtkorp.

Erfaringene fra politiske valgforbund og partisammenslåinger er heller ikke entydige positive. Det kan også være sannsynlig at et sammenslått SV og Rødt vil virke frastøtende på store deler av velgergrunnlaget til både SV og Rødt. For om Rødt kan virke dogmatisk, så er det vel også tilfelle at noen særlig ryggrad finnes det vel ikke i SV-tradisjonen (bombeiveren)?

Hvorfor må en ha massevis av standpunkter og prinsipper for å stille til valg, når en kunne nøyd seg med få viktige krav og prinsipper som det er stor oppslutning om? Når dette ikke en gang er et alternativ for diskusjon, har jeg vondt for å tro at mange nok føler at situasjonen er alvorlig nok til at det er nødvendig å samle kreftene. Organisasjonslojaliteten til eget parti/organisasjon er betydelig, mens karakteristikken til Asbjørn Wahl i For Velferdsstaten om massive angrep på velferd og levestandard, ikke oppfattes som alvorlig nok.

I diskusjonen om den manglende representasjonen på Stortinget, kan det være viktig å minne om Stein Rokkans påstand «Stemmer teller, ressurser avgjør». Problemet er egentlig ikke manglende stortingsmandat, men at det ikke er noen felles forståelse av hva som skjer og at det er derfor viljen til samarbeid mellom dem som er mot den nåværende utviklinga mangler.

Merknad: SV i 1973 var Sosialistisk Valgforbund. Dagens SV, Sosialistisk Venstreparti, blei stifta i 1975 samtidig som valgforbundet blei oppløst.

fredag 13. september 2013

Oslo-avtalen tjue år: Oppløs staten Israel!

Det er i disse dager tjue år siden Oslo-avtalen mellom lederne i den israelske staten og representanter for det palestinske folket, blei undertegna. Det har ikke skjedd noe mer enn at Israel har utvida sitt territorium enda mer, helt i strid med FN-vedtak og folkeretten. Mens palestinerne er blitt svekka.

I Klassekampen i dag skriver forsker Cecilie Hellestveit i en kronikk at det er «såre enkelt» at tostatsløsninga er den eneste mulige. I motsetning til Hilde Henriksen Waage som så seint som i februar i år hevda at «Nå må verden snart innse at alt håp om en palestinsk og en israelsk stat side om side bare er et bedrag». Også Nils A. Butenschøn mener jeg sa i forbindelse i med presentasjonen av boka «Midt-Østen - Imperiefall, statsutvikling, kriger», at han ikke lenger så på to-statsløsninga som realistisk.


Det er ellers to gode artikler til i Klassekampen i dag: Sissel Henriksens «Avtalen som ikke ga noe», og Peter M. Johansens kommentar «Spikrene på kistelokket» om de siste forhandlingene mellom PLO og Israel; at det ikke blir noen palestinsk stat.


For egen del vil jeg si at jeg mener at hvis verdenssamfunnet vil ha én stat i Palestina, og ingen rasistisk israelsk stat ved siden av et israelstyrt område, så har ikke Israel, tross sine atomvåpen, muligheter til å motsette seg det kravet.

I forbindelse med det triste jubileet for den unyttige oslo-avtalen, gjengir jeg min kronikk i Klassekampen 27. september 2006 med sin originale tittel, ikke den avisa brukte («Oppløs staten Israel», og ikke bare «Oppløs Israel»):



Av all den undertrykking og vold som rammer millioner av mennesker daglig over hele verden, opprøres jeg mest av den omfattende sosiale, politiske, og militære undertrykkinga som staten Israel påfører det palestinske folket. Her lever palestinerne fordrevet fra sine egne hjem og gårder i flyktningleire med dårlige helseforhold der de daglig utsettes for overgrep fra Israel – og i realiteten med FNs, araberstatenes og hele verdenssamfunnets godkjenning. Dette har pågått hver eneste dag helt fra staten Israels proklamasjon i 1948, og faktisk også før det.

De mest markerte begrunnelsene for denne fordrivelsen og undertrykkinga av palestinerne, har dels vært at «her bodde «vi» for to tusen år siden», og dels at FN aksepterte sionistenes argument om at jødeforfølgelser var kommet for å bli og at verdens jøder derfor måtte få sin egen stat der de kunne leve i fred for overgrep. Men hvorfor skulle palestinerne fordrives for å gi jødene dette territoriet, og ikke tyskerne for nazistenes jødeutryddelser – eller nordmenn for at nesten alle norske jøder under krigen ble sendt til døden i Tyskland? Johan Galtung påpekte i et leserinnlegg i Aftenposten rundt 1965, at palestinerne, som ikke hadde deltatt i verdenskrigen og ikke vært ansvarlig for holocaust, måtte betale prisen for forfølgelsen og utryddelsen av jødene som nazistene med støtte fra mange andre europeiske land drev. I dag står palestinerne igjen som siste verdenskrigs eneste tapere. Og det uten en gang å ha deltatt i krigen!

Den suverene politiske og militære vinneren er Israel med hele FN, USA, Europa og også det offisielle Norge bak seg. Israel utvider stadig sitt landområde og forholda blir stadig verre for palestinerne. Sjelden er uttrykket «The  winner takes it all» mer dekkende. Likevel fastslår verdens stormakter at det er Israels sikkerhet som er truet. For en virkelighetsfordreiing!

Norge og nordmenn har internasjonalt vært en av staten Israels viktige politiske støttespillere. Den mislykkete Oslo-prosessen hadde ikke vært mulig å igangsette hvis ikke Norge var en så lojal støttespiller for Israel. Norge har akseptert at vi har gitt Israel tungtvann til å utvikle atombomben, og vårt politiske flertall har gitt Nobelprisen – i fred – til denne ekstremt krigerske statens mest aggressive og blodige terrorister.

Det norske Arbeiderparti har med sine ledere vært svært aktive i sin støtte til den kontinuerlige utvidelsen av Israel og alt den står for. Tidligere Ap-statsråd Trygve Lie manipulerte som FNs generalsekretær FN-vedtak til fordel for Israel. Støtten fortsetter under den USA-servile utenriksminister Jonas Gahr Støre. Kristen-Norge har alltid ukritisk støttet erobringa av Palestina, og har lukket øynene for overgrepene mot palestinerne.

Også norske palestinavenner må derfor kunne gi palestinerne viktig politisk støtte internasjonalt. Mer enn Palestinakomiteens gode og nødvendige helsearbeid. For dette arbeidet hindrer ikke Israels grunnleggende fornedrelse av palestinerne, dette forkorter ikke undertrykkelsen av palestinerne.

Ut fra sine muligheter er det neppe noe regime etter siste verdenskrig som har påført alle dem de har definert som fiender, større lidelser enn de israelske regjeringene. Israel overser de få vedtakene i FN som går dem imot. Vanlige folkerettsregler aksepterer Israel ikke, og reiser militært inn i andre land, som i Uganda (Entebbe-aksjonen) og i Norge (Lillehammer-drapet). Viktigere enn å kritisere Israel for krigsforbrytelsene Israels venner kan strekke seg til å kalle overdrivelser, er å se helheten og fundamentet for Israels politikk helt siden 1948, med utgangspunkt i den sionistiske ideologien.

Det er ikke logisk å si som Jostein Gaarder, at han ikke lenger anerkjenner et Israel med grensene etter 1967. Vi må innse at så lenge staten Israel eksisterer, så vil undertrykkelsen av palestinerne med nødvendighet skje. Fordrivelsen og undertrykkinga av palestinerne er jo sjølve poenget med opprettelsen av staten Israel. Israel vil alltid med sitt påstått gudegitte og rasistiske utgangspunkt være en intolerant stat som med nødvendighet må krige mot og fordrive annerledes troende og tenkende.

FNs hovedforsamling fattet i 1975 et helt korrekt vedtak, nemlig at «sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering». USA har brukt sine økonomiske muskler til å tvinge flertallet til i 1991 å trekke tilbake denne uttalelsen, akkurat som stater er tvunget til å anerkjenne og opprette diplomatiske forbindelser med Israel.

Sionismens grunnlegger, Theodor Herzl, spilte på lag med jødehaterne over hele verden for å oppnå sitt mål om opprettelsen av staten Israel, mot ønskene til flertallet av verdens jøder. Den norske nazistiske parolen for å jage jødene ut av Norge, «Palestina kaller», var helt i sionistenes ånd. Herzl var helt klar
på at ideen hans om opprettelsen av staten Israel bare kunne realisere som kolonimaktene ville bruke Israel som redskap i sin erobringspolitikk. Herzl skreiv sjøl at sionismen er en kolonialistisk ideologi. Israels formål er å samle det jødiske folket i en egen nasjonalstat der de utgjør en religiøs-etnisk kategori som representerer nasjonen. Enhver jøde over hele verden har rett til å bosette seg i
Israel og få statsborgerskap, noe de fordrevne palestinere ikke har. Nesten all jord i Israel disponeres av staten, og den gir kun jøder rett til jorda, noe som også er lovbestemt. Sosiale goder er knyttet til om du har utført militærtjeneste, noe bare jøder har plikt til. Sånn gis jøder eksklusive rettigheter i Israel og ikke-jøder diskrimineres på en måte som i praksis gjør Israel til en rasistisk stat. Israel har sjøl gjennom hele sin eksistens i praksis vist at tostatsløsninga, både en israelsk og palestinsk stat side om side, er en umulighet. 

Tilhengerne av denne ideen, som teller både USAs presisdent Bush og vår egen «rødgrønne» regjering, gir heller ikke et annet inntrykk enn at de forutsetter at en slik palestinsk stat ikke skal få full politisk og militær selvstendighet i forhold til Israel. Som for eksempel kravet om at den palestinske statens politikk skal godkjennes av Israel, USA og blant andre Norge. Som at det palestinske folkets valg av en regjering som ikke anerkjente  staten Israel, ikke ble anerkjent. Sannelig et sjeldent enestående krav til en «selvstyre»-myndighet!

Derfor finnes det ingen annen varig løsning enn at staten Israel må oppløses, og at de fordrevne palestinerne må få komme tilbake. Det betyr ikke at Israels nåværende
innbyggere og jødene skal «kastes på sjøen». De må få fulle statlige og nasjonale rettigheter og muligheter for innbyggere som er vanlig for enhver stat, en likeverdighet som den rasistiske israelske staten ikke gir palestinerne og andre ikke-jøder i dag. For å sammenlikne med en annen statsdanning som også kom som et resultat av utfallet av siste verdenskrig: Hva er det som tilsier at Israel skal ha større legitimitet enn Øst-Tyskland, og hva er det som tilsier at Israels grensemur har større legitimitet enn Berlinmuren? Disse to statlige verdenskrigsproduktene utviklet merkelig nok verdens to beste etterretnings- og spionorganisasjoner; Stasi og Mossad. Når etterkrigsproduktet Øst-Tyskland kunne oppløses og innlemmes i Vest- Tyskland etter 40 år, hvorfor kan ikke etterkrigsproduktet Israel
oppløses og innlemmes i Palestina etter 58 år?

Straks Israel kritiseres i Norge, kommer påstandene om at kritikken uttrykker antisemittisme. Men det er vanskelig i Norge å registrere antisemittismen annet enn som ord når den framføres av israelvenner. Enkeltindivider eller en håndfull gruppe kan skyte mot synagoger, men jeg kan ikke forstå at det finnes noen sosial og politisk grobunn for at det er mulig å drive jødefiendtlig propaganda og aksjoner i Norge som har den minstemulighet til å få politisk registrerbar oppslutning til sjøl mindre aksjoner – også sjøl om en tillegger den muslimske minoriteten i Norge antisemittiske motiver. Det finnes ingen jøder eller jødiske nettverk i maktposisjoner i noen samfunnsområder som det er mulig å mobilisere politisk og
sosialt mot. Jøder nyter med all grunn stor sympati og forståelse i Norge. Jødehat og jødeforfølgelser er selvfølgelig avskyelig og uakseptabelt. Men vi må tørre å stå opp mot den kneblinga av debatten om Israel som «antisemittisme »-argumentet er uttrykk for. Jødeutryddelsene under siste krig rettferdiggjør ikke nye overgrep, og palestinerne stod ikke bak nazistenes utryddelsesleire. Det er ikke antisemittisme å kreve staten Israel oppløst. 

I tillegg finnes det et helt annet selvstendig argument mot staten Israel. Landet er i dag blitt et enormt politisk mobiliseringsmerke for alle arabere og muslimer. Med rette symboliserer eksistensen av atommakten Israel Vestens overgrep mot disse folkene, og særlig den rike verdens forsvar av og massive ukritiske støtte til Israel. På tilsvarende måte som fornedrelsen av Tyskland i Versailles-freden fungerte som en viktig mobiliseringsfaktor for nazistene i deres propaganda. Vi burde lære såpass av historia at vi ikke på ny skaper etterkrigsløsninger som legger grunnlag for en ny verdenskrig. Med et FN i oppløsning som fredsskaper, et stadig mer aggressivt USA med Europa på slep, sterkere kamp om olja, kommende miljøkatastrofer, manglende økonomisk utvikling i Midtøsten, islamsk undertrykking og islamsk politisk mobilisering: Blant alle disse hver for seg krigsskapende faktorene; vi trenger ikke eksistensen av staten Israel som den viktigste mobiliseringsfaktoren for en ny storkrig og i verste fall en ny verdenskrig.

Palestinakomiteen må styrke sitt politiske arbeid og starte arbeidet nasjonalt som internasjonalt for oppløsning av staten Israel. At mange stater for tida er tvunget til å anerkjenne Israel, som også PLO og kanskje også Hamas blir det, vil bare være en kortvarig løsning. Med Israels særegne og rasistiske statsgrunnlag vil tostatsløsninga snart vise seg som urealistisk. Det er naturlig og nødvendig at palestinernes organiserte venn i en av verdens mest israelvennlige stater nå starter en mobilisering for oppløsning av undertrykkerstaten Israel.

torsdag 12. september 2013

Rødts nederlag og utilstrekkelighet mot massive velferdsangrep

Rødt fikk en ung og «fresjere» partiledelse med Bjørnar Moxnes i spissen, men gikk likevel tilbake med 6 000 stemmer i hele landet. Også i Oslo var det færre som stemte Rødt, der partilederen sjøl stod øverst. Kjetil Alstadheim hørte en debatt da Turid Thomassen var Rødts leder, og skreiv at han etter å ha hørt henne debattere mente å skjønne hvorfor Rødt ikke gikk framover. Men likevel gikk det ikke med Moxnes heller, han som av VG i 2007 blei kåra til det åttende største politiske talentet i Norge.

I Oslo økte valgdeltakelsen fra 77,9 % til 79,6 %, mens Rødt falt fra 12 917 stemmer i 2009 til 11 016 i år. En reduksjon i andel fra 4,0 % til 3,2 %. Med samme stemmetall i år som i 2009, ville Rødt vært inne.

Det gjentar seg som alltid etter 1997: Rødt er best på trening, ikke i kamp. Dvs best på meningsmålinger, noe som ikke følges opp når det kommer til valgurnene. Det kommer mest sannsynlig av at meningsmålingsinstituttene har for mange velstående og høyt utdanna i sine utvalg, som jo flertallet av Rødts velgere er. Men det kan jo selvfølgelig også skyldes at noen ombestemmer seg i siste lita for ikke å «kaste bort» stemmen sin. Velgerne kan ikke tro på at Rødt kommer inn, eller de er ikke enige nok med Rødt.

Det som står fast er at RV/Rødt ikke klarte å vokse på stortingsmandatet til Erling Folkvord mellom 1993 og 1997, og at en ny yngre fresj ledelse de siste to åra heller ikke greidde å kapre flere velgere. Da må en begynne å stille spørsmålet, som Klassekampens redaktør også gjorde på Facebook valgnatta: Hva nå, Rødt?

1. Hvilket redskap?
Både Rødt, og ikke minst vi som er enig i mye av den økonomiske politikken og antikrigspolitikken dets, må nå begynne å diskutere om Rødt er noe nyttig redskap for de politiske oppgavene vi står over for.

1.1
Rødt, som Rød Valgallianse, og også AKP, er et lite parti som gaper over alt, og har bastante meninger om og markedsfører seg med alle disse sakene. Som om partiet har 70 stortingsmandater. Rødt er et parti som vil spurte før det kan krype. Rødt må rett og slett konsentrere seg om svært få saker som er viktige. I dag er det de mange engasjerte i hvert sitt «departement» som får kjøre fram sakene sine.

1.2
Jeg kan ikke forstå at slagorda til Rødt utformes med tanke på større oppslutning i grupper. De lages også tydeligvis rett før valgkampen. For eksempel det med 100 % skatt for inntekter over 1,5 millioner. Mener virkelig Rødt-ledelsen at tusener i Oslo skulle strømme til Rødt for dette? Det er vel mer et flåsete slagord enn taktisk stemmesankende? Og det tilsynelatende gode slagordet om «Vestkanten har sju sjukehus, østkanten har null». Hvilket stort problem er det for Oslo-folk, når de fleste lett kan ta trikk eller t-bane til Ullevaal på få minutter – eller buss? Det er jo også noen i Oslo som har hørt at de på Vestlandet må reise i flere timer og ta ferge for å komme til sitt sjukehus. Og OL, hvorfor var det så viktig for Rødt å fronte også denne motstanden? Mente ledelsen at dette var saka som skulle sikre Moxnes stortingsmandatet?

1.3
Og så er det all kritikken fra alle Rødt-medlemmer mot dem som er mot ubegrensa innvandring, dem som påpeker at nesten alle asylsøknader bare er søknader om ordinær innvandring, at religion er undertrykkende — også islam. Og kritikken mot dem som kritiserer hijab og nikab. Det er ikke lett å finne Rødt-medlemmer som sier at føydale skikker er ønskelig og bra. De fleste Rødt-medlemmene og sympatisørene konsentrerer seg om å kritisere religionskritikerne. Med hovedargumentet «dette er ikke noe problem i Norge» og Rødt-medlemmene kritiserer motstanderne sine for å diskriminere andre grovt. I praksis framstår Rødt som om de støtter religionen og de kvinneundertrykkende symbolene og praksisen — men bare når den skjer i muslimske rammer. 
Sånn har RV/Rødt spontant og uten diskusjon argumentert de siste tretti åra. Det er en politikk som representerer et klart brudd med arbeiderbevegelsens og kvinnenes frigjøringskamp de siste mer enn hundreogfemti åra. Vi trenger ikke et parti som Rødt for få oppslutning om disse standpunktene i valg. Det finnes andre partier som kan få ha kampen for de muslimske skikkene for seg sjøl, som Venstre, De grønne, SV og Kristelig Folkeparti. Økt innvandring er jo også en kampsak for Venstre, Høyre og NHO — for å senke lønnsnivået. Det er jo derfor de liker EØS-avtalen så godt. Blindern-professorene og «humanistene» klarer kampen for økt innvandring og støtte til muslimene sjøl uten at de trenger hjelp fra et parti som burde sette de økonomiske kampene i sentrum for sin opposisjonspolitikk.

2. Hva er politisk, dvs økonomisk viktig?
Den politiske situasjonen nasjonalt og internasjonalt krever motstand mot den asosiale politikken som EU på autoritært vis innfører etter mal fra USA, og som i praksis kriminaliserer tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Prioritering av kamp for «multikulturalisme» og annen form for fastfrysing av kulturelle tradisjoner blir meningsløst i dette perspektivet. Ideen om å åpne norske grenser for alle verdens mennesker som det «er synd på» er irrasjonell moralisme, og vil verken løse de mange millioner fattige og sultendes problemer eller gi en talerstol på Stortinget for motstanden mot EUs nyliberale og autoritære politikk.

I siste nr av Vardøger, nr 34-13, skriver Asbjørn Wahl, leder av For Velferdsstaten, om europeisk fag- og arbeiderbevegelse i krise. Han skriver inngående om «De massive angrepene som kapitalkrefter, regjeringer og EU nå retter mot velferd og levestandard i Europa…» og drøfter hvordan motstand mot disse tiltaka kan reises. Det blir ikke lett. I USA er all opposisjon knust, og den rikeste 0,01 prosenten av befolkninga har forsynt seg av alt overskudd fra 1973 til 2005 — uten motstand. Det er ingen grunn til å tro at ikke de samme tendensene vil få gjennomslag i Norge. Det som Willoch starta, er fulgt opp av Brundtland, Stoltenberg og Bondevik, og tempoet vil øke nå under Solberg.

Wahls og mange andres tilsvarende observasjoner, viser hvilken alvorlig tid vi er på veg inn i. I enden av denne politikken ligger ikke bare omfattende fattigdom og kraftig politisk passivisering, men også en ny verdenskrig. Wahls alternativ er «omgruppering» av den politiske venstresida. Begrepet «omgruppering» er, for dem som er inne i tradisjonell sosialistisk og kommunistisk ideologisk terminologi, et begrep som trotskistisk inspirerte sosialister bruker som et mantra i tide og utide. Men Wahl har et viktig poeng når han peker på alvoret i situasjonen, og at det ikke finnes en troverdig samlende politisk kraft verken i Europa eller i Norge som kan stå imot denne utviklinga og skape inspirasjon og retning til motstanden.

2.1 Nytt og konkret, 
poengtert og lettfattelig 
Den krafta klarer ikke og vil ikke Rødt utgjøre. SV er skandalisert gjennom regjeringsarbeidet, og for Ap er noe annet enn økt nyliberalisme utenkelig. Partimønsteret med sine sprikende «helhetlige» partiprogrammer hindrer kamp mot de alvorlige angrepene vi står overfor. Medlemmenes lojalitet er knytta til partienes organiserte fellesskap mer enn til politikken. Partienes generelle politiske funksjon er på systematisk vis å tilpasse og gjøre all politikk ufarlig. Wahl siterer den skotske trotskisten Murray Smith som hevder at arbeiderbevegelsens strukturelle svakhet er politisk og ligger i et fravær av et troverdig og synlig alternativ til nyliberalismen. 

Derfor mener jeg at det trenges et nytt initiativ samla om et svært begrensa antall politiske krav konsentrert om økonomi og anti-krig. Gjerne som en «front» mer enn et parti, men likevel slik at disse krava skal søke parlamentarisk representasjon som et formelt parti.

Profilert med et fåtall saker, som

  • Si opp EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet; norske politikere og borgere skal styre i Norge.
  • Nei til norsk deltaking i utenlandske militærkriger, økonomisk støtte til regimer i fattige land som arbeider for sosial omfordeling og økonomisk likhet.
  • Salg av oljefondets aksjer, bruk inntil 10 % hvert år til investering og vedlikehold av infrastruktur og offentlige bygg i Norge, særlig skinnegående fellestransport
  • Gratis sjukehus styrt av staten, ingen skattekroner til privat helsevesen
  • Ikke en krone av skattemidler til private og religiøse skoler
  • La olja ligge for kommende generasjoner



Kanskje er ikke alle disse sakene de viktigste. Men det må være få, ikke over 5-6-7 saker, og de bør konsentrere seg om det som imøtegår den asosiale og autoritære politikken til EU. Andre saker får bare ligge for denne nødvendige konsentrerte motstanden som kan utvikle seg etterhvert. Endeløse teoretiske diskusjoner om en «sosialistisk maktovertakelse» om noen hundre år er bortkasta tid og uansett helt bortafor enhver sannsynlighet. Hvertfall på denne sida av en ny verdenskrig. Nå er det på tide å begynne å hindre ulmebrannen i å sette huset i full fyr. Høyre har lyktes med å gi opp den smålige Høyre-motstanden mot skattefradrag for fagforeningskontingent og kravet om karensdager. For å få folkelig fullmakt til å kjøre fram den politikken som virkelig monner for å gjøre de rike enda rikere. Den taktikken bør vi lære av.

Dette nye politiske alternativet bør oppstå side om side med dagens partier, så kan det få markert sin uavhengighet og motsetning til dem. Seinere er initiativet avhengig av overgang av de mange dyktige politikerne fra Rødt og SV, også fra Ap og Senterpartiet, og gjerne andre og, for å bli den slagkrafta som trenges. «Omgruppering», med andre ord.

Er det bare jeg som mener dette?

fredag 6. september 2013

Hvilket valg – hvilken fullmakt til hvilken politikk?


Vi skal på mandag stemme på partier for å få valgt inn personer på Stortinget som skal bestemme hvem som skal sette sammen en regjering. Denne regjeringa skal så daglig treffe politiske beslutninger som angår oss alle, muligens noen ganger nedstemt i Stortinget. Men en flertallsregjering slipper overprøving i Stortinget.

Og hvilke politiske fullmakter gir velgerne mandag og de mange forhåndsstemmene til den nye regjeringa? Jeg kan ikke forstå annet enn at regjeringa får denne fullmakten: Gjør som dere vil. Vi synes bare dette landet styres på en dårlig måte, sånn kan det ikke fortsette lenger. Eller som slagordet Høyre har sagt at deres politikk skal styres etter: «Nye ideer og bedre løsninger». Er dette et politisk slagord? Kan en forholde seg til et slikt politisk program?

Har det vært diskusjon om politiske veivalg? Arbeiderpartiet har kjørt på at de borgerlige vil gi de rikeste skattelette. Det er vel neppe et spørsmål om vegvalg. Det fenger ikke hos folk flest, for de vet jo at Ap egentlig ikke er så imot å hjelpe rikfolk.

Handlingsregelen er det tiltaket der Ap har prøvd å sette inn hovedstøtet. I dag går finansministeren ut i KK og skremmer med høyere renter om Ap mister makta.
  1. For det første er det sånn at spørsmål om ikke å bruke oljefondet til annet enn handlegater i London og usikre aksjer, ikke er noe folk har fått lov til å uttale seg om. Det er bare Frp og Rødt som er imot handlingsregelen. Det er jo helt meningsløst å spare seg til fant når en er så rik, ved å la offentlige bygg forfalle. Det er et etterslep på vedlikehold på offentlige bygg på sikkert nærmere 100 milliarder, når en også tar med litt av vedlikeholdsmanglene i samferdselssektoren.
  2. Dette er jo litt merkelig angrep på det «borgerlige» alternativet. Frp får garantert ikke gjennomslag i noe regjeringsalternativ for å oppheve den, det har jo også Høyre tydelig sagt.


Høyre har foreslått at sosialhjelpsmottakere nå må begynne å jobbe gratis om de skal få ytelsen. Det er jo en grov endring av samfunnets holdning til de fattigste, i retning av et betydelig kaldere og hardere samfunn. Det er Høyres i egne øyne milde og liberale politiker, Torbjørn Røe Isaksen, som har frontet denne nye politikken.

Venstre og Kristelig Folkeparti vil la flere fattige analfabeter innvandre til Norge. Kanskje alle som vil. Men det er da utenkelig at Fremskrittspartiet, og Høyre som var så streng under kommunalminister Erna Solberg, skal la disse to småpartiene få gjennomslag på dette området, mye mindre til sammen enn Frp? KrFs hovedsak er selvfølgelig å få flest mulig kvinner tilbake til kjøkkenbenken og som barnepassende husmødre, og vil ikke prioritere økt innvandring på bekostning av økonomiske stimuli for å holde kvinnene hjemme. Innvandringsentusiastene i Norge kan ikke stemme KrF eller Venstre. Heller ikke SV for de er underlagt Ap strengere innvandringspolitikk. Så det er kanskje også derfor ingen partier i valgkampen har vært så mye opptatt av det de mange velstående politiske aktivistene og journalistene som dominerer medie- og nettsamfunnet med til hverdags? Ikke en gang Rødt har prioritert kampen for hijab, nikab og alt annet religiøst som de er for. Rødt er mot kristendommen, men for islam.

Kanskje en kan si at det nå gjennom valgkampen er gitt fullmakt til å legge ned tre av fire kommuner i Norge? Likevel skal Bærum, Asker og Skedsmo fortsatt få kunne snylte på Oslos skattebetalere. Men kan en virkelig si at den svært tilfeldige og mangelfulle diskusjonen om kommunesammenslåing har lagt grunnlaget for en slik politisk prinsipiell endring?

Skolepolitikk, da? Ja, det har vært hevda at flere prøver er det som gir kunnskap. Og strengere krav til lærerne. Samtidig har forskere påpekt at det finnes ikke grunnlag for de strengere kravene til opptak på lærerskolene, da blir det utdanna for få lærere. Høyre tolker sin oppslutning til at nå kan de starte private skoler der barna til de rikeste foreldrene kan gå på. Men igjen, har dette vært en egentlig diskusjon, eller er det bare argumenter som er kasta fram uten noen inngående diskusjon?

Vi må kunne oppsummere resultatet av valgkampen med at sannsynligvis synes flertallet av velgerne at Norge er et så håpløst dårlig styrt land å leve i, og at det nå virkelig må røskes opp i det landet som kommer så godt ut i både trivselsmessige og økonomiske faktorer når vi ser verden under ett. Det er jo et tankekors. Mens verdens fattigste vil til Norge, vil altså nordmenn til USAs sosiale og økonomiske politikk.

Det er selvfølgelig flott at vi kan få mulighet til å velge de partiene som skal styre oss i de neste fire åra. Det er en demokratisk rett vi må kjempe for å beholde. Samtidig viser ikke minst årets valgkamp dette representative systemets store svakhet. Det er tilfeldig hva som blir sakene i valgkampen, og diskusjonen om de få tilfeldige sakene som er framme er svært overflatisk. Med større generell kunnskap og politisk engasjement, jo mer udemokratisk blir det representative demokratiet (det at vi velger representanter som vi gir blankofullmakt til å representere oss). Vi burde i større grad hatt egne folkeavstemninger om de viktigste politiske retningsspørsmåla som militære angrep, EØS-medlemskapet og Schengen (og selvfølgelig EU), private og offentlige skoler og sjukehus.

Alternativene til det representative demokratiet blir av dets tilhengere framstilt som det reine kaos. Selvfølgelig, for de valgte politikerne mister makt når det er folkeavstemninger. Men flere folkeavstemninger er mer demokratisk. I dag har vi et Storting med alle stortingsrepresentantene som er for EØS og betydelig mange av dem er for EU, og for å hjelpe USA i nesten alle kriger – stikk i strid med folkemeninga i disse spørsmåla. Det blir ikke kaos om folk får si sin konkrete mening i stedet for å kjøpe de politiske programmene som er som «pakker» med en sammensetning de færreste liker. Noe Sveits er et eksempel på. Om utviklinga ikke så går fort framover, og ikke over hodene på folk, er jo i så fall bare en konsekvens av et reelt folkestyre.