NRK: Hvorfor statlig finansiert høyrepropaganda?

NRKs kvinnefiendtlige og overgrepsstøttende opplegg i Debatten 6. desember, aktualiserer spørsmålet om riktigheten og behovet for en statsfinansiert mediekanal som samtidig er sterkt høyreorientert. Historisk har det vært riktig å ha en statlig eterkanal, ikke minst som et nasjonssamlende tiltak. Men det er utvilsomt et preg av totalitær tankegang at staten i et moderne samfunn skal holde seg med en egen mediekanal som formidler «de riktige tanker og meninger» til landets innbyggere. Særlig når NRK ikke formidler et annet syn enn de privat finansierte mediene.

NRKs politiske journalister og regissører la ukritisk til grunn at «Ingebrigtsen-saka» ikke dreide seg om et uakseptabelt overgrep, men kun et ledd i en kamp om plass på Aps stortingsvalgliste fra Troms. Konspirasjonsteorier, som ellers er et politisk skjellsord og noe vulgært mindreverdig for det politiske journalistkorpset, ble nå plutselig hovedsporet. Sikkert fordi Ingebrigtsen er en av de mest høyreorienterte Ap-politikerne og dermed en av korpsets nære venner. NRK Nordlands redaksjonssjef Eivind Undrum Jacobsen kommenterte en anklage fra talerstolen i Nordland fylkesting som om dette var en «ny drittpakke». Med klar referanse til Ingebrigstsen-saka, som om konspirasjon og ikke at overgrep er faktum og det vesentlige i den saka. Etter all debatten klarer NRK Troms´ Pål Hansen flere dager seinere i en nettkommentar å overse all debatten og igjen unnlate å se Ingebrigtsens overgrep. Hvordan klarer så mange i en så ressursrik institusjon som NRK å unngå å ta poenget? Dette dokumenterer vel de politiske fordommene i NRK? Og: Hva slags kvinnesyn har kvinner som jobber i NRK?

Men dette er da et mindre feilskjær som ikke gir grunnlag for å reise det store prinsipielle spørsmålet om NRKs eksistens? Jo, for det er i enkeltsakene vi ser det prinsipielle. Den danske samfunnsforskeren Bent Flyvbjerg framhever betydningen av enkeltsakstudier («casestudier») for å finne det som er typisk. NRKs Hegnar-/Stavrum-tilnærming i Ingebrigtsen-saka er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på i andre og viktigere saker. Når gir noen i NRK i politisk sammenheng uttrykk for at det finnes noen som helst grunn til å stille spørsmålstegn ved norsk EU-medlemskap, EØS-avtalen, fredsprisen til Obama og EU, norsk deltaking i krigene i Jugoslavia, Afghanistan og Libya, og om Stortingets ønske om å delta i borgerkrigen i Syria? For ikke å glemme sløsinga med oljefondet og pensjonsnedskjæringene? Standpunktet i disse grunnleggende politiske sakene er ille nok. Men også i mindre viktige saker: Hvorfor skal NRK støtte byrådet i Oslo — mot bystyreflertallet som ikke vil ha Lambda? NRKs kommentator Agnes Moxnes har vært en ivrig talsperson for Lambda som på NRKs, og dermed statens vegne, har talt for dette prosjektet som «det eneste mulige». Og i slutten av forrige uke fulgte NRKs Londonkorrespondent Gry Blekastad Almås opp med å melde om «det pinlige» ved at «signalbygget Lambda» manglet i en utstilling om Oslos bygg i London. Hvorfor skal vi måtte betale lisens for å måtte høre på slike statlige politiske meninger?

Poenget er ikke å hindre ytringer til støtte for Lambda. Men hvorfor skal staten kreve inn penger for å finansiere en kanal som bare forsterker de meningene som de andre mediene alt propaganderer? Med likheten med de andre kanalene blir behovet for en statsfinansiert mediekanal for høyrepropaganda bare meningsløs. Carl I. Hagen har kalt NRK for ARK, Arbeiderpartiets rikskringskasting. NRK har uten tvil vært et mikrofonstativ for Arbeiderpartiet til langt opp i moderne tid. I dag er NRK et ukritisk mikrofonstativ for den sentrum-høyre-politikken Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet styrer landet etter. Det var TV2 som påviste at norske pensjonerte politifolk tok tjeneste for en annen stat i Norge. En slik sak ville NRK ikke oppdaget eller turt å ta opp, rett og slett fordi ledelsen ville ha forstått at det ville være «upassende» overfor statsorganene.

Av de pengene staten skal bruke den innbetalte skatten til, er det å holde liv i en høyreorientert statlig propagandakanal, særdeles meningsløst. Samfunnskommunikasjonen vil ikke bli vesentlig annerledes uten et statsfinansiert NRK, eller uten NRK i det hele tatt. De andre mediene er like høyreorienterte, men er ofte mer tolerante med å slippe til motforestillinger enn NRK.

Nå skal det jo sies at også de andre mediene finansieres rundelig av staten med sitt momsfritak med til sammen mange hundre millioner kroner. Bare subsidiemotstanderen Hegnar tar gladelig imot rundt 25 millioner kroner i året i momsfritak. I tillegg støttes disse mediene av annonsører som velger annonseplass der fordi de har et politisk syn de vil støtte opp om. Pressestøtten til enkeltaviser er jo også litt merkelig. Hvorfor vi skal betale 60 millioner kroner i året for at Arne Strands Dagsavisen skal kjempe for Lambda, er ikke til å forstå.

Mediebransjen er i det hele tatt en bransje med betydelig overkapasitet som følge av all den generøse statsstøtten. Journalister flest er overflødige, trass i at journalistene som gruppe hevder at det er offentlige tilsatte og bønder som er overflødige. Journalister burde tatt konsekvensen av sitt eget syn, og greie seg uten offentlig støtte. Journalister er ikke en spesiell bevaringsverdig gruppe. Det finnes ikke noe grunnlovsfesta eller demokratisk vedtatt «samfunnsoppdrag» for journalister, som de sjøl påstår. Med deres politiske syn skulle det ikke være lett å finne andre propagandaoppgaver hos mektige næringsinteresser, noe også de fleste gjør etterhvert. Hvorfor skal staten betale mer til NRKs meningspåvirkere enn de millionene staten tilgodeser Gunnar Stavrum og Trygve Hegnar med? For høyrepropaganda kan da ikke være en statlig oppgave i en ikke-totalitær stat? Den manglende forståelsen av Ingebrigtsens overgrep viser at NRK har overflødiggjort seg sjøl, og bør ha kommet til veis ende. Kanskje ikke for Murdock, Stavrum eller Hegnar, men norske skattebetalere må få slippe å tvangsfinansiere NRKs statlige høyrepropaganda.

PST - Sjokkerende dårlig, en sikkerhetsfare

Utvalget som har vurdert ulike sider ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Traavikutvalget, la i går fram sin vurdering. Det utvalget skulle vurdere var «hvorvidt tjenestens prioriteringer, ressursutnyttelse, arbeidsprosesser, kompetansen og organisering er hensiktsmessig i forhold til trusselbildet og de arbeidsoppgaver tjenesten er tillagt».

Utvalget konkluderer med at verken PST eller Justisdepartementet har vært opptatt av «spørsmål av prinsipiell, strategisk og langsiktig karakter.» Bare om enkeltsaker. Når utvalget oppsummerer «PSTs ledergruppe bør i større grad konsentrere seg om spørsmål av overordnet, strategisk og langsiktig karakter», er jo ikke det annet enn å si at dette er ikke PST tilstrekkelig opptatt av. Det er «et til dels betydelig potensial for forbedringer. Mange av utfordringene kan føres tilbake til mangelfull ledelse, uhensiktsmessig organisering og lite effektive arbeidsprosesser. PST er fortsatt preget av en statisk, tradisjonsbundet organisasjonskultur …». PST er konsentrert om løpende saker. Dette er jo en knusende dom. Det finnes heller ikke noe organisasjonsledd som tar seg av slike oppgaver. Derfor er PST heller ikke organisert etter slike oppgaver. Etater som ikke har forståelse for sin strategiske oppgave gjør ikke det de skal. 

Utvalget konkluderer, litt overraskende, med at det «er optimistisk på tjenestens vegne. PSTs høyt kvalifiserte, motiverte og engasjerte medarbeidere er et stort aktivum. … endringsviljen er stor blant de ansatte, ikke minst på mellomledere- og saksbehandlernivå.» Javel, men hva leverer de? Og dette er vel også en sterk kritikk av lederne, som ikke klarer å finne ut hva som er deres oppgaver som ledere, siden det er mellomlederne og saksbehandlerne utvalget knytter sitt håp til?

Det er ikke bare PST som rammes av denne knusende dommen, men også den politiske ledelsen fra regjeringenes side for denne viktige samfunnsoppgaven. Spørsmålet er virkelig om politiets overvåkingsoppgaver har kommet ut over nivået til tidligere overvåkingssjef Asbjørn Bryhn som sa at å være motstander av norsk medlemskap i EU var en sikkerhetsrisiko, og som var viktig for politiet å følge med på. Hvorfor var ikke tjenestens medarbeidere, og justisministrene, i stand til å se de både latterlige, men ikke minst sikkerhetsrisikoen ved å konsentere seg om Arbeiderpartiets politiske motstandere på venstresida framfor de reelle sikkerhetstruslene? Det sies at PST lå med brukket rygg etter Lund-kommisjonens avsløringer av dets feilslåtte politiske overvåking. Men hvorfor er PST fortsatt handlingslamma?

Jeg er helt enig i de arbeidsoppgavene PST har blitt pålagt, gjengitt i utvalgets side 12: Om politisk motivert vold begrunna i  terrorisme eller nasjonal ekstremisme, vold mot myndighetspersoner, mot ulovlig teknologioverføring og trusselvurderinger. Men kanskje ikke til at PST skal etterforske og være livvakter. Jeg er enig i PSTs oppgaver til tross for at jeg er politisk grunnleggende uenig med absolutt alle stortingsrepresentantene. For jeg er mot å bruke forsvaret i imperialistiske ærend rundt omkring i verden, og mot underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover. Og skal vi ha en samfunnsomveltning er jeg for at den skal skje på demokratisk vis. Vi har hatt ulovlig organisert militær virksomhet i Norge, høyresida bevæpna «Stay behind»-grupper, til og med delvis i samsvar med myndigheter. Disse gruppene evnet selvfølgelig ikke overvåkingspolitiet å oppdage, rett og slett for de var blind på det høyre øyet. 

Jeg kan ikke forstå annet enn at PST fortsatt er blind på det høyre øyet. Miljøer som Breivik opererte i var ikke i PSTs søkelys. Og er det vel heller fortsatt ikke? Det følger av hele tradisjonen og kulturen i slike miljøer, som sitter i veggene helt fra 1930-tallet da fienden var sosialistene, ikke støttespillerne til dem som 9. april 1940 okkuperte Norge. Og ikke minst av rekrutteringa. Driver skipsrederne eller noen av Høyres og Fremskrittspartiets venner som er misfornøyd med formuesskatten og bygger opp militære grupper, kan jeg ikke forstå at PST vil kunne fange opp det.  

Det er å håpe at Traavikutvalgets innstilling kan hjelpe PST videre. Men trusselvurderinger er politiske vurderinger. Trusler sett fra høyre, enten det er fra partier som  Høyre og Arbeiderpartiet, er ikke det beste utgangspunktet for reelle trusselvurderinger.