25. september – et 40-års minne

Illu-strasjonen av Hans Normann Dahl er tatt fra boka «Det skjedde i Norge 1952-72.»

 Det er i dag 40 år sia det norske folket stemte nei til norsk medlemskap i EEC første gang. Jeg husker mye av det som om det skulle være i dag.

For det første husker jeg stemninga på jobben den dagen. Det enorme mediepresset, slagord på trikker, over alt. Presset fra alle øvrighetspersoner! Jeg husker jeg satt på kontoret i Drammensveien 60 og så ned på trikken og bussene med all ja-propagandaen, og følte meg ganske motløs mot den enorme overmakta. Nesten desperat.

Hjemme hos oss var det valgvaka. To kamerater med kvinner var til stede og vi hadde norske flagg i tomme flasker på bordet. Dagbladet og MMI, det vil i praksis si under ledelse av Ottar Hellevik, hadde laga en tabell over hver kommune, for hvordan det måtte gå om det skulle bli flertall for å stemme nei. De små utkantkommunene kom først, med klare nei-flertall. Så kom storbyene, med klare ja-flertall. Og totalt ja-flertall. Dette var i samsvar med Helleviks opplegg, og var ikke noe til hinder for et nei-flertall til slutt. Men NRK med høyremannen Lars-Jacob Krogh kunne innkassere seieren med sigar og det hele. Og eliten jubla. Avisene gikk i trykken, og Aftenposten og den erkekonservative avisa Morgenbladet trykte sine forsider: Det ble ja!

Men Norge er mer enn utkanter og storbyer. Det bor veldig mange i småbyer og i større tettsteder. Da resultatene fra disse kom inn, snudde det midlertidige ja til nei. Geipen hang på den lisensfinansierte Lars-Jakob Krogh og alle hans kolleger i mediene. Det blei nei!

Etter dette blei Hellevik min eneste pålitelige meningsmåler. Han har hatt en enestående god evne til å lage representative utvalg i sine undersøkelser. Det er som om han klarer å ta bedre hensyn til den tause og «lavere» del av befolkninga. I hans utvalg blir ikke bare «de som har telefon» kontaktet, for å minne om den meningsmålinga i USA foran et presidentvalg som så grovt bomma om oppslutninga (var det i 1948?). Fordi meningsmålerne bare kontakta den velstående delen som hadde telefon.

Resultatet av folkeavstemninga i 1972 var ikke mindre enn et politisk jordskjelv. Kanskje viktigere enn at det blei nei til medlemskap, var faktisk at hele den norske eliten fikk seg en på trynet; det var fantastisk deilig. Og attpåtil skulle det gjentas tjue år seinere! Og de politiske skillelinjene kommer klarere fram: Trillingpartiet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet burde jo for lengst slått seg sammen. 

1972 var ei anna tid. Jeg dro seinere på jobben dagen etter. Jeg utstyrte min gamle to-takter imolarøde SAAB med plakater på hver side der jeg hadde skrivi: «Monopolkapitalens største nederlag siden 1945!». Det har jeg dessverre ikke bilder av. Men det var en ekstra fornøyelse å komme kjørende vestfra og kjøre i felt ved siden av de flotte Mercedesene som begynte på jobb etter at køen var over. De så min plakat på den stakkarslige SAABen, og holdt triumferende fram forsidene fra Aftenposten og «Morrabla´» med at «det blei ja», rista på huet (de rister vel egentlig på «hodet»?) og pekte med fingeren mot hjernevinningene sine til meg for å signalisere «Hvor dum går det an å bli!». Ja, ikke sant?

Så stod SAABen med plakatene parkert midt foran Rikstrygdeverkets inngang hele dagen — ja, det gikk faktisk an i «gamle» dager.

Feiring, — ja. Men hvem vant egentlig de to avstemningene? Stein Rokkans ord «Stemmer teller, ressurser avgjør», gjelder vel også i denne saka?

Vestens nye intellektuelle venstre: Fra frihet til tvang

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 18. september på side 12 og 13. Da med overskriften «Fra frihetskamp til tvangsekteskap.» Nederst på sida framheva redaksjonen setninga «Innvandrernes medbrakte tradisjoner trumfer den økonomiske kampen.» Her er mitt innsendte manus gjengitt. 

1. Innledning

Det siste århundrets kamp for økonomisk likhet «nulles ut», påstod Bjørgulv Braanen i sin artikkel «Et historisk fall» 20.03.2012. Men historisk fall og tilbakeslag gjelder ikke bare for økonomien. Dansk SFs leder Villy Søvndal har tatt til motmæle mot at politikken skal underordnes religionen. Finn Olstad, som gjennom boka «Frihetens århundre» har beskrivi frihetslengsel, frihetskamp og frihetsdiskusjoner det siste århundret, påstår at det nå er innført en ny frihet, «kulturens frihet». Jeg ser det slik at politikkens underordning av kulturelle og religiøse tradisjoner stanser og skrur tilbake oppnådde individuelle rettigheter, og bryter med progressive tradisjoner.

2. Den multikulturelle ideologien

Det er tilslutninga til det ideologiske begrepet «multikulturalisme» som forklarer den nye politikken mot framkjempa friheter. I følge wikipedia oppstod begrepet multikulturalismen så seint som i 1971, i Canada. I NOU 2011:14 defineres det multikulturelle samfunnet som et samfunn der staten «ikke er en felles nasjon med felles verdier, men der ulike kulturer …fungerer parallelt og er likestilt». Sosiologen Susanne Bygnes omtaler i en kronikk i VG 7. mai i år Nederland der det i 1983 blei utpekt «åtte offisielle immigrant-minoritetsgrupper som skulle få sine behov og rettigheter fremmet gjennom statsfinansierte etniske parallellsamfunn. I praksis betød dette egne medietilbud, skoler og sosiale tilbud tilpasset hver enkelt etnisk gruppe.»

3. Eksempler på norsk multikulturalisme

3.1 Kvinners klesplagg, påtvunget av antifeministiske menn

Regjeringa Stoltenberg sa ei kort tid ja til hijab til tjenesteuniformen i politiet, men tillater det nå bare i forsvaret. Partiet Rødt går mot forbud mot å bruke hijab og nikab i enhver sammenheng. Østfold SV og Østfold AUF går mot forbud mot hijab i skolen. Rødt må også i følge sin nettside være for nikab for politikvinner og andre kvinner i offentlig jobb. Tror disse partiene og den breie intellektuelle venstresida at disse klesplaggene er oppfunnet som et ledd i en kvinnekamp — mot å bli styrt av autoritære menn og kvinneundertrykking? Neppe. Poenget er heller at de prioriterer kulturelle tradisjoner og autoritære maktforhold framfor kvinners rettigheter — uansett. På ryggmargsrefleks av sin nye ideologi. Ibsen provoserte religiøse og kulturelle tradisjoner med skuespillet «Et dukkehjem». For det blei Ibsen spytta på på Karl Johan i 1879. Hvem vil spytte på Ibsen i dag for de like aktuelle provokasjonene?

3.2 Mot motstand mot tvangsgifte

Samtidig som ei svensk kvinne blei æresdrept i Sverige i 2002, gikk ei norskmarokkansk og norskpakistansk jente sammen offentlig ut med sin protest mot at de skulle tvangsgiftes. Som et forsvar for sine menneskelige rettigheter som kvinner. Flott, slike kjempende kvinner må støttes, tenkte jeg. Men nei. Disse to kjempende jentene for åpenbare kvinnerettigheter, blei uforståelig nok svært upopulære på venstresida. De provoserte kulturelle tradisjoner! Jeg husker også hvordan medelever som ble sendt på «ferie» for å tvangsgiftes blei en ikke-sak for medlemmer av Rød Ungdom. Hvorfor blir autoritære fedre og mødre fra undertrykkende tradisjoner den kunnskapsrike venstresidas allierte?

3.3 Mot motstand mot omskjæring

På 1990-tallet forsvarte sosialantropologen Jorun Solheim i to innlegg i Klassekampen omskjæring for jenter i Afrika. Dette fordi hun syntes det var riktigere for kvinner i de afrikanske samfunn som praktiserer omskjæring, å bli akseptert der, enn at de fikk retten til sjøl å bestemme dette. Og viktigere enn retten til seksuell nytelse. Så seint som i 2010 skreiv Dagsavisens Hege Ulstein om omskjæring av jenter som et harmløst inngrep, og hevdet at kritikken mot omskjæring var basert på vestlige myter.

3.4 Mot arbeid mot foreldres rett til å mishandle barn

Barns rettigheter har stått sentralt i det siste århundrets frihetskamp. I sterk kamp mot foreldres tradisjonelle kulturelle og religiøse makt. Men uten å ha lyktes. Barnevernet fungerer dessverre som et foreldrevern, dokumentert også med Fritz L Breiviks og Kate Meviks nye bok «Barnefordeling i domstolen». Verre blir det for barna når den multikulturalistiske ideologien skal praktiseres. Bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet, Elvis Chi Nwosu, med egen spalte i Klassekampen, gikk 15. august i år, som barnevernsarbeider, til angrep på det han mente var barnevernets manglende respekt for innvandrerkulturens barneoppdragelse. Under overskrifta «Barnevernsterror»! Hensynet til barna er viktig for innvandringsentusiastene, men altså ikke når de først er bosatt.

3.5 Unntaket: Kampen for homofile

Jeg kjenner bare til ett krav der venstresida ikke underordner seg religiøse kulturer og tradisjoner. Det er kravet om aksepten for homoseksuelle. En seksuell legning som er ekstremt forhatt i mange kulturer, særlig de som preget av kristne og muslimske tradisjoner. Dødsstraff for homofili er ikke uvanlig. Kravet om respekt for og toleranse for homofile er et litt merkelig unntak fra den forståelsesfulle linja overfor religioner og kulturer. Unntaket må vel forklares med at homofile har så stor innflytelse i mange av samfunnets organisasjoner og partier, venstreorienterte ikke unntatt, at de kan forhindre multikulturalismens logiske homofobi?

4. Hvor representativ?

Men alle venstreorienterte, SV- og Rødt-medlemmer og de fleste journalister og universitetstilsatte støtter da ikke hijab, nikab, tvangsgifte og seksuell omskjæring? Sikkert ikke, men disse gjør lite av seg i det offentlig rom. De får heller ikke særlig plass eller respekt. Det kan ikke være tvil om at ryggmargsrefleksen for den opplyste og sterkt taleføre intellektuelle venstresida de siste ca 20 åra er å kritisere med forakt, ikke autoritære undertrykkende kulturelle og religiøse tradisjoner, men dem som kritiserer disse tradisjonene. Engasjementet settes inn mot kritikken av autoritære tradisjoner. Og kan noe vurderes som kritikk av muslimsk kultur, blir det straks brennemerka som rasisme og islamofobi. For religionskritikk er nå rasisme, i følge partiet Rødt sitt rasismeprogram. Der avvises ellers alt som en ikke liker som rasisme. Og staten gir penger til Antirasistisk Senter som kaster rasismeanklager mot alt og alle.

5. Innvandringskampen og den økonomiske kampen

For å fylle opp de parallellsamfunn venstreeliten ønsker seg, trenges innvandring. Innvandrernes medbrakte kulturelle og religiøse tradisjoner trumfer den økonomiske kampen.

5.1 Lønnskamp sammen med Civitas

Det er klassisk arbeidsgiverpolitikk å pøse på med arbeidstakere for å hindre lønnsøkning. Når kravet om fri innvandring har blitt venstresidas fundament, blir konsekvensen som arbeidsgiverne ønsker. Kampen sammen med Civitas lykkes: Klassekampens redaktør oppsummerer resultatet fra forskning i sin leder 10. august 2012: «…arbeidsinnvandring presser ned norske lønninger. Verst ut kommer norske arbeidstakere med lav utdannelse og innvandrere som allerede er her». Men det er jo ikke så nøye, for de som rammes av lønnsreduksjon arbeider jo verken på instituttene på Blindern eller i medieredaksjonene? Og lavtlønte arbeidere/arbeidsløse, de får bare stemme Frp?

5.2 Kampen for tigging

Typisk for det reaksjonære og anti-sosialistiske forfallet er SVs og Rødts kamp for tigging, en uforståelig høyt prioritert sak. Men uten et eget tiggerprogram og uten krav om et eget tiggerforbund i LO. Er forfallet kommet så langt at tigging nå for første gang i historia er blitt et realistisk politisk alternativ for kampen mot kapitalistisk undertrykking? Jeg ser på nettet at tiggetilhengerne er sprekkeferdige av stolthet over det de oppfatter som sitt superargument, «Fattigdom kan ikke forbys». Det er bra at Rødts leder Bjørnar Moxnes nå påstår «Jeg kjenner ingen som er for tigging, aller minst på venstresida» (Rødts medlemsblad), reint bortsett fra at det åpenbart er feil. Han går jo sjøl høyt på banen for tigging så ofte han kan.

6. Forklaringa

Olstad peker i boka Frihetens århundre på likheten mellom privatiseringa av statsinstitusjonene og etableringa av multikulturalismen som en statlig politikk. Mens aktivistiske byråkrater, politikere og forskere dreiv fram privatiseringa av statsgodene, blei «multikulturalismen forankret på venstresiden og ble i stor grad symbol og kjennetegn på politisk radikalisme». Slik e-verkene blei privatisert uten politisk diskusjon, fikk de venstreintellektuelle uten noen form for intern eller samfunnsmessig diskusjon innført multikulturalismen som det store og udiskutable samfunnsidealet der marxismen delvis blei fortrengt. En stat, og seinere én verden, med like rettigheter og plikter for alle under idealet sosialismen, blei med multikulturalismen forlatt. Multikulturalismen blei også medieelitens udiskutable samfunnsforutsetning.

7. Konklusjon

Med toleranse menes nå at det er intoleransen som skal tolereres. Som at likestillingskampen for kvinner nå er blitt en kamp for at kvinneundertrykkende tradisjoner skal bli likestilt med likestillingskampen. Som at kamp mot diskriminering også skal bety beskyttelse mot kritikk av diskriminering av enkeltindivider i subkulturer.

Satt på spissen har beundringa for den totalitære kommunismen under Stalin på venstresida blitt erstatta med toleranse og forståelse for Talibans autoritære og kvinneundertrykkende ideologi. Utviklinga til de tidligere AKPerne Trond Ali Lindstad og Lene Larsen kan stå som personlige eksempler på denne politiske endringa og utviklinga blant beklagelig mange.

Den nye venstrepolitikken med støtte til parallellsamfunn i Norge og støtte til dem som motarbeider frigjøring fra religioner, tradisjoner og kulturer, er reaksjonær. Den er en klassekamp på lag med med den velutdanna eliten. Ved sitt engasjerte forsvar for alle tradisjoner og for alle urbefolkningers stillstand, er venstresida i sin strategi blitt tilhenger av en politikk som i sin konsekvens er imot enhver utvikling. Derfor kan huleboerne symbolisere idealet til de nye venstreorienterte og den vestlige intellektuelle velstående overklassen — for andre enn dem sjøl.

Boligpriser før og etter 1981 - svartebørs uunngåelig?

Trond Andresen, Trondheim, ga meg 12. september dette tilsvaret i Klassekampen på mitt forrige blogginnlegg:

Ove Bengt Berg «har ikke innvendinger til hovedpoenget» i min kommentar «Usnuelige reformer» i Klassekampen 12. september. Takk så langt! Men han mener at markedspris på borettslagsleiligheter var praksis for de fleste lenge før Høyres regjering formaliserte det. Mitt korte svar er at det var nok en del penger under bordet i «frittstående»  borettslag. Men det store flertall av borettslagsleligheter i Norge i 1981 var tilknyttet boligbyggelag (også der hvor jeg var leder). Og når boligbyggelaget kontrollerte tildelinga, ble penger under bordet i all hovedsak forhindret.

Generelt gjelder at en så stor, dyr og fast beliggende "gjenstand" som en bolig er en av de få tingene man faktisk «kan»  kontrollere omsetninga av i en markedsøkonomi uten at det oppstår svartebørs - NB - «hvis det vilje til det». I en by som Oslo med akutt bolignød kunne staten ekspropriert de tusener av leiligheter som i dag er pengemaskiner for bolighaier og «investorer», betalt dem etter en edruelig takst med statsgaranterte obligasjoner oppretta for anledninga (som var omsettelige og ga en avtalefesta og rimelig inflasjonsjustert rente og derfor ikke kunne gi grunnlag for så mye sutring i Dagens Næringsliv, Finansavisen og tilliggende herligheter).
Man kunne så leid ut disse offentlig eide lelighetene til en rimelig pris, tildelt etter behov. Og det er fullt mulig å gjøre tildelingssystemet i all hovedsak vanntett mot korrupsjon - igjen: hvis viljen er til stede.
Trond Andresen
Trondheim

Jeg fulgte opp med dette svaret i Klassekampen 14. september, dagen etter:

Boligsamvirkets svakhet

Mitt svar om boligene som ble solgt over offentlig takst, til markedspris, gjaldt borettslagsleiligheter. Dette er et spørsmål som det muligens er vanskelig å dokumentere fullt ut, men jeg føler meg på trygg grunn når jeg fastholder påstanden om at en betydelig andel av borettslagsleilighetene fra 1960-tallet til 1981 ble solgt med penger «under bordet» i tillegg til den offisielle taksten. Fordi de aller fleste borettslagsstyrer aksepterte det, og fordi boligbyggelagene gjennom boligsamvirket ikke stilte politiske krav om å skjerpe kontrollen med at boligene ble solgt til takst. I grunnen er det litt overraskende at Trond Andresen ikke vil akseptere omfanget av dette som så mange av oss kjenner så godt til.

Boligpolitikken kan gjøres enda mer usosial. Å fjerne restriksjonene mot framleie i borettslagsloven er viktig for boligspekulanter. Det er tvilsomt om styrene i borettslagene, boligbyggelagene gjennom boligsamvirket og for eksempel Ap er i stand til å motstå også dette kravet.

At sosial boligpolitikk er mulig, teoretisk, og ønskelig, er noe helt annet enn om det er politisk mulig. I et privat marked med overskudd på penger hos noen og underskudd på en ettertrakta vare, kreves det trussel om kraftige sanksjoner og gjennomført høy personlig moral for å unngå svartebørshandel; prispåslag fra offisiell pris til markedspris.

Hvem forsvarte boligtakstene mot markedspris og penger under bordet? Ikke Ap og boligsamvirket.

Den 12. september hadde Trond Andresen en FOKUS-artikkel i Klassekampen om det han beskreiv som usnuelige reformer og planlagte reformer som Høyre og andre partier ville holde munn om. Men da han la ensidig la skylda på Høyre for de høye markedsprisene, fant jeg grunn til å kommentere det. Mitt svar står på trykk i dag:

Jeg har ikke innvendinger til Trond Andresens hovedpoeng i hans FOKUS-artikkel «Usnuelige reformer» 12. september. Men som jeg tidligere har imøtegått Peder Martin Lysestøl med, så er det altfor enkelt å skylde bare på Høyre når det gjelder markedspriser på boliger. En pris på borettslagsleiligheter i samsvar med «markedslovene» var praksis for de fleste lenge før Høyre i regjering formaliserte det.

Allerede i 1969 i Drammen ble jeg tilbudt å kjøpe en leilighet til 40 000, til tross for at den offisielle taksten var rundt halvparten. Arbeideren som ville selge denne leiligheten til en ung student til en ulovlig pris, kunne gjøre det i trygg forvissning om at det ikke fantes noen i styret som turte å gå mot selgerens forslag til kjøper. Styremedlemmene kjente godt til hvordan systemet fungerte. Det samme gjorde alle i boligsamvirket. I Oslo var dette praksis også lenge før 1969.

Bare unntaksvis kunne en helt inntil 1981 få kjøpt leiligheter til takst. Det var leiligheter der noen hadde blitt kasta ut, og ikke fikk selge leiligheten sin sjøl.

Den fast etablerte praksisen viser mye: Høyre formaliserte praksisen. Det var ikke bare folk som måtte tilpasse seg markedet og var avhengig av å selge videre seinere med «penger under bordet», men også en praksis som vanlige folk pressa på for å bruke, mens de før-brundtlandske sosialdemokratene i borettslagsstyrer og i boligsamvirket ikke gjorde noe som helst for å stanse den faktisk ulovlige virksomheten. Arbeidsfolk og gamle sosialdemokrater var ikke bare forfulgte ofre.