søndag 29. mai 2011

EUs postdirektiv: Stoltenberg og Støre bekrefter at Michels «Oligarkiets jernlov» fortsatt gjelder

Den tysk-italienske sosiologen Robert Michels lanserte i 1911 teorien om «Oligarkiets jernlov» i boka Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, på norsk Politiske partier. Også partier som var mot elitestyre ville utvikle et eget elitesjikt som etterhvert ville bli mer opptatt av sine egne personlige interesser enn av det opprinnelige politiske målet. Slik tolkes Michels på wikipedia. Mens Ole T. Berg i snl.no mener at Michels ikke var opptatt av ledernes personlige interesser, men av deres organisatoriske ressurser. Jernloven betyr grovt sagt at ledelsen har all makt over de vanlige medlemmene, og gjør hva den vil, ustraffa, også når den blir nedstemt. Dette gjelder i alle partier. Michels undersøkte det tyske sosialdemokratiske partiet fordi han mente at dette var det mest demokratiske av de europeiske sosialdemokratiske partiene. Var ledelsens makt uinnskrenket også i det tyske partiet, mente han at «loven» hans måtte gjelde i det partiet.

På Aps landsmøte vedtok et overveldende flertall mot ledelsen at Norge skulle legge ned veto mot EUs tredje postdirektiv. Etter at ledelsen hadde lagt fram et «kompromiss» som de søkte oppslutning for under landsmøtemiddagen. Likevel ble de og forslaget deres nedstemt. Og utallige kommentarer lagt fram om at EØS-avtalen var vraka. For EU-tilhengerne fikk den ønskete norske underdanigheten overfor EU en knekk, og førte til både forbannelse og forbitrelse. Og hos noen håp om at nå måtte det fullt medlemskap til, ellers ville EU knuse oss (fredsvennlig og nabovennlig som EU er, i følge EU-tilhengerne).

Som Dagens Næringsliv refererte aksepterte og venta EU på Norges veto mot postdirektivet. Men etter at vetoet var oversendt, tok utenriksminister Støre initiativ til et uformelt møte med EU, der han i praksis trakk tilbake vetoet og ba om forhandlinger for å slippe å legge ned veto. Det Støre i følge DN la fram, var nettopp det opplegget som Aps landsmøte med så overveldende flertall avviste.

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, er i denne saka opptatt av hva Ap-ledelsens ignorering av landsmøtets og regjeringspartnernes standpunkter kan føre til. Nemlig at dette «tærer på tilliten, både til politikerne og politikken.» Og vil ha veto «alene av hensyn til demokratiet og tilliten til politikerne.» Jeg tror Aps ledelse kan ta ignoreringa av landsmøtevedtaket med ro. Det er lenge til neste landsmøte, da er andre saker sikkert mer interessante, og det må enda kraftigere lut til mot ledelsen i denne saka. Så kraftig lut at det ikke blir mulig å samle støtte om den uten å skape full splittelse i Ap. Og til det er de økonomiske partifordelene i Ap for gode til at det blir aktuelt.

En partiledelses makt, og dermed også «Oligarkiets jernlov», er selvfølgelig begrensa av medlemmenes interesse av å gå imot ledelsen. Men de vanlige medlemmene sitter ikke på sentralbyråkratiets maktmidler og må i praksis opprette en egen konkurrerende partiledelse for å få gjennomslag. Og det er utenkelig, ikke bare i Arbeiderpartiet. Partiledelsene har makt rett og slett for at det er umulig å imøtegå dem, for finnes egentlig partiet da? Derfor kan ikke bare Ap-ledelsen, men også SV-ledelsen gjøre hva den vil. Det er «umulig» å vrake SVs nestleder (Solhjell) i en nominasjon, og «umulig» å få partiledelsen til å snu i Libya-spørsmålet når den har lagt all prestisje i å støtte kampen for fransk og britisk overtakelse av Libyas oljeressurser.

I følge Store Norske framholdt Michels i sine seinere skrifter at han mente elitestyre ikke bare var nødvendig, men også ønskelig. Tja, kanskje det. Er kanskje ledelsens nærmest uinnskrenka makt nødvendig for å få til noe? Er Rødts manglende styrke en følge av svak ledelse, av at medlemmene har for mye å si?

torsdag 26. mai 2011

Rødgrønn regjering? Fra bedrag til selvbedrag


Jeg har kommet til at jeg vil legge ut min lange artikkel i Klassekampen 25. juli 2005 i serien «Med andre ord». Først og fremst for å ha den alminnelig tilgjengelig på nett. I ettertid ser en alltid at er det noe som kunne vært skrevet annerledes. Men jeg kan ikke se at den inneholder avgjørende feil, særlig ikke at Ap fikk flertall i regjeringa etter valget i 2009.
Klassekampens debattredaktør ville ikke trykke artikkelen, men etter at jeg kontaktet redaktør Bjørgulv Braanen, fikk jeg den på trykk. Artikkelen utløste ingen debatt eller kommentarer i Klassekampen etterpå, etter det jeg kan huske. En fagforeningstilsatt innvendte overfor meg at «de så litt mer praktisk på dette». Artikkelen kan også sees i forhold til uttalelsen fra den avsatte statsråd Øystein Djupedal i 6. april i år i Dagsnytt 18 om at den rødgrønne regjeringa har «snudd og endra Norge totalt» og synspunktene til nylig SV-utmeldte Tore Linné Eriksen.
Klassekampen presenterte artikkelen med følgende utdrag: «SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida, skriver Ove Bengt Berg». Sjøl ville jeg heller ha framheva følgende: «Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken.»
Fra Klassekampen Med andre ord 25.07.2005:

Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag.
Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.
Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen for åtte år sia gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.
Umiddelbart etter å ha inntatt statsministerkontoret lanserte han programmet «Modernisering av offentlig sektor». Et til da ukjent politisk program snytt ut av markedsliberalismens språkbruk og med de samme premisser og politikk. Toppen av all den sosiale raseringa er det økonomiske ranet som nedskjæringene av folketrygda med 20 prosent som årets stortingsforlik om de framtidige pensjonene innebærer. Stoltenberg har ikke bare hatt regien over avslutninga av nedbygginga av folketrygda, han har også lagt premissene og dels leda et mangeårig løp som endte med pensjonsforliket i Stortinget. Nå gleder finansbransjen seg over milliardinntekter som de skal få fra arbeidsfolk gjennom tjenestepensjonsordninga som Stoltenberg dreiv gjennom.
Stoltenberg gjentar i ett sett at «Bondeviks høyreregjering gir skattelette til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg støtta og gikk i spissen for dagens aksjebeskatning som gir enorme skatteletter til rikfolk og som har gjort Norge til et lite skatteparadis. Dette utgjør mer enn det som Bondeviks regjering gir i skattelette til de samme gruppene, noe også Bondevik sjøl korrekt påpeker i debatter.
Videre har nå Ap-ledelsen styrka kontrollen over LO, Arbeiderpartiets egen «leikegrind». Denne kontrollen bruker partiet til å hente politisk og økonomisk støtte fra LO. LO-lederen og forbundsleder Jan Davidsen er nye medlemmer i Aps sentralstyre, i tillegg til den konservative og miljøfiendtlige forbundslederen Kjell Bjørndalen. Partilojaliteten deres går sjølsagt foran lojaliteten til de fagorganiserte. Politisk pålegges LO-ledelsen å støtte Ap i opposisjon, og hjelpe et Ap i regjering til å dempe og hindre de fagorganisertes motstand mot de sosiale nedskjæringene og den økte markedsliberalismen som en Ap-ledet regjering nødvendigvis kommer til å gjennomføre.
Noen påstår nå at Ap har tatt et oppgjør med den ekstreme markedsliberalistiske høyrepolitikken i åra under Brundtland og Stoltenberg. Men jeg har ikke sett noen form for sjølkritikk eller annen form for konkret egen påvisning av hva de har gjort feil. Og ingen personer i ledelsen er skifta ut for å vise en slik snuoperasjon. Drivkrafta bak det å prøve å gi inntrykk av at de er mot knefallet for markedsliberalismen, kan like godt sees på som et tiltak for å opprettholde rekruttering gjennom å fortsatt kunne lokke med å tilby medlemmene statsrådsposter, statssekretærstillinger, ledere av statsetater og LO-forbund. Foran valget har Ap rydda unna noen saker de ikke vil ta en politisk kamp om. Forslaget fra Fagforbundets og Norsk Tjenestemannslags forbundsledere om at de offentlige skatteinntektene kunne øke noe for å finansiere viktige fellesbehov, ble kontant avvist. Ikke en gang kontantstøtten, som er så politisk upopulær, vil han ta kamp med Bondevik-regjeringa om.
Det er åpenbart at den alternative regjeringa til en regjering med partiet Høyre i lederrollen, verken er «rød» eller «grønn». Ap prioriterer kortsiktige næringsinteresser framfor vern av natur, vil ha mer skuterkjøring i fjell og skog, og er kun for kollektivtrafikk og sykkelbruk så lenge det ikke blir vanskeligere eller dyrere å bruke bil. Senterpartiet er hakket verre. Med sitt symbolkrav om å utrydde ulven, viser det hvordan det vil framstå som «grønt». Miljøpolitisk stiller Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i en suveren verstinggruppe av norske partier med svært lik praktisk politikk, tett fulgt av Høyre.
Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken. (Utheva i dag). Den naturlige regjeringa sett ut fra de faktiske standpunktene de norske partiene tar og handler i samsvar med, er en flerpartiregjering mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er enige om alle strategiske og viktige utenrikspolitiske, næringspolitiske og miljøpolitiske spørsmål. En slik regjering ville klargjort de reelle politiske alternativene i Norge, og gjort det mulig å skape en kraftig og innsiktsfull opposisjon som kunne ha bremsa og snudd politikken i riktig retning.
Merkelig nok er «venstre»-politikere og mesteparten av journalistkorpset rasende forbanna på Kristelig Folkeparti, og særlig statsrådene Høybråten og Haugland for deres «moralisme». Det trass i at SV så seint som 1. mai i år prøvde å lokke KrF ut av Høyres favn, og de samme indignerte «moralisme»-kritikerne ikke har ett kritisk ord å si om ekstreme muslimer og sharia.
En «rødgrønn» regjering betyr også en gravlegging av SV som et opposisjonsparti. SV vil ikke få gjennom noe vesentlig av den opposisjonspolitikken det har stått for de siste 40 åra og samla støtte til. I toppen en returpantordning som er de tyske grønnes eneste resultat etter åtte års regjeringssamarbeid med de tyske sosialdemokratene. SV har alt tapt oppslutning ved å la Ap å framstå som et ledende opposisjonsparti mot markedsliberalismen. Altfor mange kjenner til Stoltenbergs politiske bedrifter og har lært at de ikke kan stole på det partiet han leder. Det er også lett for nåværende regjering å dokumentere at Stoltenberg i praktisk politikk har stått for noe helt annet enn det han nå prøver å gi inntrykk av.
I stedet burde SV droppet regjeringsalternativet med Ap, og ført en valgkamp for de økonomiske kjernesakene til SV de siste åra. SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida. Å trekke seg nå, slik SV gjør ved å overlate det politiske lederskapet og initiativet til Ap, er som å bryte et maratonløp 100 meter før mål. Derfor går nå velgerne over fra SV til Ap. EU står med sine fire markedsliberalistiske friheter for den politikken som nå er så upopulær og som Ap også prøver å innbille folk at de er imot. Men for Arbeiderpartiet er det å få Norge inn som fullt medlem i EU en viktigere sak enn å opprettholde den «rødgrønne»-regjeringa. EU-kamp i samarbeid med Høyre, nok en gang. Denne klare politiske meldinga fra Ap kan jeg ikke forstå at «venstresida» ikke tar konsekvensen av, i stedet for å la seg bedra nok en gang av Aps politikk med venstre i opposisjon og høyre i regjering.
Artikkel i serien Med andre ord fra Klassekampen 25. juli 2005.

mandag 23. mai 2011

Fotballstreiken: Den organiserte idretten under press — og på tilbakegang

Fotballstreiken har vakt diskusjon. Det har vært litt engasjert diskusjon om streiken fra eliteseriens fotballspillere har vært riktig å gjennomføre, og om kravet om egne sponsoravtaler for fotballsko har vært reist og om det i så fall har vært riktig. Men kravet om egne sponsoravtaler for de beste utøverne er ikke satt i sammenheng med øvrige idrettslige konflikter, som særforbundenes kamp mot idrettskretsene på idrettstinget nylig, og enkelte toppidrettsutøveres skatteflukt. Og dermed om hvor riktig og viktig det er for å opprette en solidarisk idrettsbevegelse som tar litt tilbake for å ha gjort eliteutøverne mulig, og omfordeler til andre mindre økonomisk sterke i idretten og i klubbene.

Det er få om noen som har protestert på kravet fra NISO om at profesjonelle utøvere skal ha rettslig beskyttelse mot usaklig oppsigelse. Men det er reist tvil om det var riktig å gå til streik, og om sjansene til å lykkes har vært vurdert godt nok, og om hvor sterk aksept og tilslutning streiken kan tenkes å få blant folk flest og i media.

Jeg kan huske en diskusjon i kantina på samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet på Blindern på 1960-tallet. Det var streik blant SAS-flygerne, noe som ikke var populært blant mange, fordi flygerne jo tjente langt mer enn arbeidere flest. For SUF var det imidlertid viktig å markere støtte til flygerne, for ellers ville penga bare gå i lomma på aksjonærene i SAS, hevdet SUF. Dette var medstudent Arne Strand, seinere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og også nå redaktør i Dagsavisen, rasende forbanna på. «Dette er ikke en streik det er mulig for arbeidsfolk å forstå, og helt feil å gå ut og støtte», mener jeg å huske at han sa. Og jeg må nok si i ettertid at Strand denne gangen hadde et godt poeng. Logisk sett var det utvilsomt riktig at om ikke SAS-flygerne fikk de penga, så gikk de i kassa til SAS. Men er alt som er riktig nødvendig å si med full tyngde alltid?

Jeg har merka meg at det er skrivi blant mine fjesbokvenner at argumentene mot fotballstreiken er til en forveksling lik de argumentene som kommer mot enhver streik. Det er de vel ikke, de holder seg helt konkret til fotballspillernes situasjon. Fravær av konkret vurdering av en situasjon, er ingen garanti for en riktig vurdering av situasjonen.

Diskusjonen har særlig stått om fotballspillerne har krevd retten til egne sponsoravtaler for egne støvler og keeperhansker. Streiketilhengerne på fjesboka har benekta at det har vært tilfelle. Jeg kan ikke forstå annet enn at det strider mot sannsynligheten. Jeg har lest om at det har vært argumentert av fotballspillerne om at kunstgressbaner gir mer skader enn vanlige gressbaner. Jeg kan ikke forstå at det har vært hyppig nevnt i mediene at et bestemt merke fotballsko har påført spillerne skader, eller hindra dem i å skåre mål. Og at trener og klubb ikke har vært interessert i å skaffe spillerne sko som ikke skader spillerne, det har formodningen mot seg, som juristene sier. De som avviser at egne sponsoravtaler har vært noe viktig, blir fullstendig tilbakevist av NISO sjøl, ved pressesjef Thomas Kristensen, som 22.05 sa til vg.no «- Punktet vi la fra oss var kravet om personlig reklameavtaler, forteller Kristensen.»

SAS-flygerne vil jeg anta kjempa for sin felles lønn. Det var ingen enkeltflygere som kunne tjene på ekstra tillegg fordi de var ekstra populære eller hadde en markedsverdi de kunne selge framfor andre flygere. Når en aktiv Rødt-politiker begynte fjesbokdebatten blant mine venner ved å spørre/påstå, «Er det virkelig sånn at de beste av de beste, og best betalte eliteseriespillerne forlanger individuelle utstyrsavtaler (med ekstra betaling); sko, susp, etc?? Eller har æ misforstått? I så fall er dette tariffkrav det lukter dårlig av.. sånn skulle vi gjort det i byggfaga også.. individuelle lønnsavtaler. Dette er jo Frps fagligpolitikk, fremført av et LO-forbund.» Pressesjefen i NISO bekrefter jo at han hadde rett.

Kravet om at fotballspillere skal få inngå egne sponsoravtaler på tvers av klubben sin, er verken enestående eller tilfeldig. I vinter var det Petter Northug som kjempa fram en egen sponsoravtale med Red Bull på tvers av Skiforbundets felles avtale med sponsorer. Slalåmkjører Lund hadde alt fått en slik avtale med Red Bull som Northug-familien ville ha, derfor var det lettere for dem å presse Norges Skiforbund og få gjennom sin vilje. Langrennsløperne og slalåmkjørerne, som jo er individuelle utøvere, har i stor grad retten til egne sponsoravtaler for utstyr. Men det er vanskelig å si at det er skia, Madshus eller Fischer, som i dag skiller en vinner fra de andre. Skivalget blir bestemt av hvor mye de enkelte får betalt.

Det er enkeltindividet opp mot fellesskapet, det er de beste i øyeblikket opp mot de som ikke er de beste i dag. Å suge ut alt det de kan, uten tanke for annet. Det er ikke overraskende, men naturlig markedsøkonomi. Og selvfølgelig sentralt i idretten, som har store inntekter som det er naturlig å kives om.

Jeg har også merka meg at kjente idrettsutøvere i Norge, som har tjent store penger på idretten sin, bor og skatter til skatteparadiset Monaco. Og har egne sponsoravtaler. Minst én av dem betalte ikke skatt forrige skatteår til sin norske bostedskommune. Men så vidt jeg forstår tar de alle med glede imot hjelp fra den norske Olympiatoppen.

Kampen i Idrettsforbundet mellom idrettskretsene og særforbunda, er en kamp i samme gata som kampen for private sponsoravtaler. Skal det finnes en organisasjon som legger til rette for idrett for barn og ungdom slik at eliteutøvere skal utvikles? Skal det drives ungdomsidrett, og de mindre gode utvikles, må det overføres penger fra de flinkeste til de mindre flinke. Om utstyrsavtalen blir brukt slik fotballklubbene påstår, er jo ikke sikkert. Men jeg kan ikke forstå at det blir mer penger til andre fotballspillere og idrettsutøvere hvis fotballspillerne får egne sponsoravtaler. Men jeg tror nok det er slik det går.

Jeg må personlig si at jeg tviler på nytten av eliten, jeg ser heller for meg mennesker som driver aktiv trening 5-10 timer i uka hele livet som et ideal — en sunn sjel i et sunt legeme. Trening er viktigere etter at du har fylt 20 enn før.

Det strider også mot markedsøkonomien at medlemsdemokratiet i idrettsbevegelsen skal bestemme retning og fordeling av økonomien internt i idretten. I fotball og ski er det de økonomiske interessene som styrer. I idretten er det jo også et selvoppnevnt gammelt aristokrati, CIO, Den internasjonale olympiske komite, som overstyrer det som måtte være av idrettsorganisasjonenes vedtak.

Idretten er ikke for alle, men bare for dem som kan bli eliteidrettsutøvere. Er det uaktuelt, er utøverne uinteressante for idrettsorganisasjonen i dag. Det er denne manglende interessen for ikke-eliten som har skapt markedet for alle treningsstudioene.

fredag 20. mai 2011

Overtid — hvorfor det?

I programmet Debatten på NRK fjernsyn diskuterte de overtid i går. Det er forslag om å utvide mulighetene til å jobbe mer overtid og om å gå over til turnusordninger. Markedsført under honnørord som «fleksibilitet» og «arbeidsfolk kan vurdere sjøl hvor mye de tåler av overtid». Det siste som et argument mot «LO-pampene». Men spørsmålet om behovet for overtid kom i liten grad i sentrum for debatten. Denne debatten er blitt offentlig fordi den er initiert av arbeidsgiversida, og da logrer mediene.

Jeg møtte spørsmålet om overtid første gang midt på 1960-tallet. På gassbedriften Norgas. Sjåførene ville kjøre nærmest hele døgnet, mens vi som jobba med å montere flaskene av og på gassrankene ikke ville det. Sjåførene blei kalt «aper» av de andre arbeidstakerne. På en skole for universitetsutdanna lærere var det en rekke lærere som ville jobbe både 110 %, 120 % og opptil 150 % av full stilling. Deres argument var, «ta ut all den lønna som kan tas ut raskest mulig». Mens jeg, i fagforeningsstyret, prøvde å få fagforeninga til å redusere og hindre den type jobbing av hensyn til å bevare definisjonen på hva som var 100 % stilling. Jo flere som jobber 120 % stilling, jo lettere er det for arbeidsgiver å si at den nye 100%-jobben er heretter det som tidligere var 120 %. Og slik gikk det omtrent; lærernes arbeidstid er økt.

I staten har den som arbeidsgiver etter sigende spart mange overtidstimer med innføringa av fleksitid. Fleksitida innebærer for eksempel at noen kan komme kl 06.30 på jobb for å sikre seg gratis parkeringsplass og lese avis til kl 8. Tid som seinere blir tatt ut i fritid.

Det som var fraværende i Debatten, var det usolidariske ved alle dem som driver på for å jobbe mest mulig overtid. Min erfaring er at det ikke er arbeidsgiverne som er de viktigste pådriverne av overtid, men arbeidstakerne sjøl. Mange kjøper seg for dyre biler, for dyre boliger eller har pådratt seg dyre skilsmisser. Eller har koner og barn de ikke orker å være så mye sammen med — for det er menn som er de ivrigste overtidsbrukerne. Kvinnene orker kanskje heller ikke å ha dem hjemme. Overtidsentusiastene er usolidariske overfor dem som ikke vil eller ikke kan jobbe ut over normalarbeidstida, og som krever en anstendig lønn å leve av — uten overtid.

Overtidsapene sliter seg kanskje ut, og skal ha oss til å betale uførepensjon for dem etterpå.

Mitt utgangspunkt er det at jeg selger arbeidskrafta mi dyrest mulig, og ellers vil jobbe minst mulig. Vi er ikke født til å arbeide, men er tvunget til å jobbe for å kunne overleve. Men jeg kan gjerne legge til: for å gi mitt bidrag til de samfunnsoppgavene som må utføres.

Arbeidsmiljøloven burde satt grensa ved to overtidstimer i måneden, ikke 400 i året som Arbeidstilsynet i praksis har innført som normalt der loven sier maks 200 timer uten dispensasjonssøknad.

Men hva da med alt sesongarbeid, når fisken kommer og potetene er modne? Dette er det alt unntaksbestemmelser for. De kan fortsette. Andre arbeidsgivere får tilsette flere arbeidstakere til å ta arbeidstoppene. I staten er det kanskje mye arbeid som ikke burde vært gjort, eller kunne vært gjort av andre enn de som skal monopolisere et bestemt arbeidsområde for å gjøre karriere. Flere arbeidsgivere burde lese Einar Førdes tese «Kirkegården er full av uunnværlige folk» om og om igjen. Så kunne de spart både overtidsbetaling og fått mer arbeid utført — særlig i staten. Alternativet burde være ingen overtidsbetaling. Så tenker jeg at overtidsinteressen reduseres tilstrekkelig, også de som monopoliserer arbeidsområder for å gjøre karriere. Disse belønnes seinere i karrieren med høye lønninger. Det får holde.

Kampen for økt overtid er i realiteten en kamp for lengre normalarbeidsdag og dårligere lønn. Og underordna: En kamp mellom dem som utfører personlig givende og høyt lønna arbeid, og dem som utfører nødvendig og lavt lønna rutinearbeid.

tirsdag 17. mai 2011

17. mai: Krigernasjonen Norges nasjonaldag

Erling Borgen kommenterer i Dagsavisen i går Norges nasjonaldag 17. mai under tittelen «Hurra for krigernasjonen Norge». Han skriver «Når vi vifter med flaggene mot kongefamilien og hever glassene for demokratiet i morgen, skjer det i et land som er i krig», og videre: «Det å delta i krig er blitt alminneliggjort og akseptert som normalt. Ikke en eneste parlamentariker protesterer og stemmer mot. Med hederlige unntak framstår også media som maktens haltende trommeslagere.» Borgen viser også til utenriksminister Jonas Gahr Støres løgn fra Ris kirke 1. mai i år om at Norge i motsetning til vikingtida nå «1000 år senere er vi et land verden ser hen mot for evnen til kompromiss, dialog og demokrati». Med bomber.

Det kan være mange forklaringer på den enorme krigslysten til Norge etter 1990. Initiert med en kristen statsminister, og etter at «freds»partiet SV kom i regjering. Disse forholda er neppe hovedforklaringer. Heller ikke at Norge, under ledelse av konge og regjering, i perioden 1940-45 lot den tyske okkupantmakten i fred i Norge, mens kjempende folk og soldater ellers i verden hadde hatt et sterkt behov for at tyskenes okkupasjonssoldater fikk motstand og kanskje forsterkninger fra andre krigsområder som kunne hjulpet dem. For en kan ikke kalle det krig det som skjedde i Norge mellom 1940-45, sjøl om det var trefninger med dødelig utfall, særlig i 1940. Det at Norge og nordmenn, for øvrig i likhet med USA og amerikanerne, ikke opplevde daglige militære kamper i sitt eget land med store sivile tap, er kanskje en av årsakene til vår store krigslyst nå — i andre land?

lørdag 7. mai 2011

Erna Solberg: La opp til strid med Bærum Høyre. Hvorfor?

Høyres landsmøte kan nyte stor framgang på meningsmålingene, og en ubestridt leder som gis mye av æren for framgangen. For Høyre som tidligere var kjent for å «spise» sine ledere, er det en ny situasjon.

Men leder Erna Solberg har vist at også hun kan trå feil. Feil som lett kan føre til tap av oppslutning. Et eksempel på det er at hun valgte å støtte Buskerud Høyre mot Asker og Bærum Høyre i en sak om sykehuslokalisering.

Bakgrunnen er denne: Det kom for 10-15 år sida opp forslag om å fornye og utvide Drammen sykehus ved å slå det sammen med det psykiatriske sykehuset i Lier. Men naboene til sykehuset i Drammen protesterte mot å ha psykiatriske pasienter gående rundt i nabolaget, og Drammen Høyre skrinla utvidelsen. I Drammen og i Buskerud samlet politikerne seg om å flytte sykehuset ut til en tidligere dynamittfabrikk i Lier ved Drammensfjorden.

Flytting av sykehuset til Gullaug ble alle Buskerud-partiers hovedsak i nær 10 år. Thorbjørn Jagland, tidligere LO-leder Leif Haraldseth og Martin Kolberg frontet Gullaug. Men Drammens Høyreordfører snudde og ga siden 2005 stilltiende uttrykk for det. Så kom sykehusreformen og fratok fylkeskommunen eierskapet til sykehuset, og Asker og Bærum ble knyttet sammen med Buskerud under helseforetaket Vestre Viken. Høyre i Bærum og Asker mente at nytt monstersykehus på Gullaug ville true eksistensen av både Bærum sykehus og det psykiatriske sykehuset Blakstad i Asker. Venner av Bærum sykehus mobiliserte mot Gullaug. Et folkemøte i Bærum i slutten av november i fjor førte til at Høyres stortingspolitikerne i Akershus stod opp og støttet Bærum sykehus og nærmest lovte at Gullaug ikke skulle bygges.

Dette likte ikke Buskerud Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland. Han var ivrig på å kritisere Ap for at Gullaug ikke ble bygd, og lovte at Gullaug skulle bygges med Høyre i regjering. Han løp straks til Solberg og ba om en forklaring. Solberg kunne i følge Drammens Tidende berolige Helleland med sin og Høyres fortsatte støtte til bygging av Gullaug. Høyres helsepolitiske talsmann på Stortinget, Bent Høie, viste til at Høyre hadde stemt for å bevilge penger til kjøp av tomt på Gullaug for å bygge der. Så stod Høyre mot Høyre, der Solberg vendte tommelen ned for partibastionene Asker og Bærum Høyre.

Regjeringa sa i desember i fjor nei til Gullaug. Begrunnelsen er ikke kjent, men det må ha dreid seg om både direkte og indirekte uønskede milliardkostnader. Og sikkert også for ikke å utfordre Høyre i Asker og Bærum — og Ap i Bærum.

Slik reddet regjeringa Erna Solberg fra å måtte bekjempe Asker og Bærum Høyre i en strid om lokalsykehus. Det er vanskelig å forstå at Solberg valgte å gå for Gullaug ut fra en gjennomtenkt prosess, men at også hun slurver som partileder. Hennes nestleder Jan Tore Sanner representerte heller ikke sine lokallag. Det er ikke sikkert Solberg og Høyre er like heldige i en annen sak.

torsdag 5. mai 2011

Nytt sjukehus i Drammen: Kan vi stole på Høyre — denne gangen?


Følgende innlegg står på trykk i Drammens Tidende i dag. Min overskrift ble endret, idet avisa tok bort « — denne gang». (Det var plass, for Byutvikling og sykehus kunne stått med små bokstaver):

Når det fornuftige og miljøvennlige forslaget om å utvide sykehuset i Drammen blei lagt fram for mer enn ti år siden, var det Drammen Høyre som bøyde av for kravet blant sykehusets naboer om at det var uønsket med psykiatriske pasienter rundt sine hus. Høyres kuvending gjorde det mulig å komme opp med det miljøskadelige monstersykehuset på Gullaug, og som alle partier og politikere i Buskerud hadde som som sin hovedsak i nesten ti år. Unntatt Per Olaf Lundteigen som hadde vett nok og mot nok til å gå imot Gullaug. Heldigvis var den rødgrønne regjeringa like fornuftig og modig som Lundteigen og satte foten ned for Gullaug. Faktisk overkjørte også regjeringa Stoltenberg de frenetiske Gullaug-forkjemperne og sentrale Ap-politikerne Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg.

Men igjen oppstår en naboaksjon mot en nødvendig utvidelse av sykehuset i Drammen, denne gang på kommunalt eide tomter. Hvordan stiller Drammen Høyre seg til denne aksjonen? Drammen Høyre går nå inn i valgkampen med en bevisst løgn om at det var Drammen Høyre som kjempet for og fikk gjennomslag for rensinga av kloakken til elv og fjord. Med en så ynkelig historie er det nødvendig å spørre: Vil Drammen Høyre vakle nok en gang overfor sykehusets naboer og hindre fornying og utvidelse av sykehuset i Drammen sentrum? Kan partiet gi et klart forpliktende valgløfte om å støtte utbygging i Drammen der sykehuset nå ligger som et løfte som ikke er gjenstand for forhandlinger etter valget?

For Drammen Høyre, og alle andre, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at alternativet til et sentralt fullverdig sykehus i Drammen ikke er et annet sted mellom Drammen og Hokksund, men at alle i Drammensregionen får sitt lokalsykehus i Oslo. Et passende jubileumstiltak for Drammen?


mandag 2. mai 2011

Osama bin Laden: Rettsprinsipper mot terror? Eller øye for øye, tann for tann?

Når alle roper «Korsfest, korsfest», «La han død!» eller «Flott, endelig drepte vi han!», er det grunn til tenke nøyere etter. Jeg forstår ikke at det er etter slike handlinger vi skal bygge et rettferdig samfunn nasjonalt eller i verden. Det som preger idealene om rettsstat og demokrati er nettopp «Med lov skal landet bygges», «Ingen skal dømmes uten etter lov og dom». Det gjelder for alle, også de som har begått de alvorligste forbrytelsene. Det er det som er rettsprinsippene med likhet for loven.

Jeg har alltid vært en sterk motstander av individuell terror, både som politisk strategi og fordi den har som mål å ramme sivile som uskyldige. Osama bin Ladens eller Al-Qaidas politikk og også politiske strategi har jeg derfor overhodet ingen sympati for og er en sterkt imot dem.

Det er nok ikke klima for å ta til motmæle i en slik seiersrus. Journalist Gerhard Helskog la lista for hva som kan ytres når han i dag tidlig på twitter la ut denne meldinga: «Mats Gilbert, Gert Nygårdshaug og Johan Galtung er lei all motgang. Først Berlinmuren, så det arabiske folkeopprøret og nå dette...» (Foruten det fine saklighetsnivået hans, ser Helskog bort fra at det arabiske opprøret mer er en trussel mot de statlige lederne Vesten støttet.) Det argumenteres også på twitter om «skaphumanister» om dem som ikke ukritisk applauderer henrettelsen. Men jeg kan, tross denne stemninga, ikke forstå at det vi betrakter som våre rettsprinsipper og som skal vise vår overlegenhet, at det kan forsvare den type statlige henrettelser av politiske ledere som bin Laden ble utsatt for av USAs raid inn i Pakistan, uansett hvor grove og kriminelle overgrep de har stått for. Det er selvfølgelig en fordel at bin Ladens personlige politiske kraft er satt ut av spill. Men hvorfor var ikke alternativet å sørge for å få han arrestert og stilt for en domstol og dømt? Er det ikke det som er vår holdning, og vårt samfunnsmessige og siviliserte fortrinn som vi vil flere skal ta etter? Er det ikke slik oppførsel vi forventer av en som har fått Nobels fredspris?

Asle Toje peker i et innlegg i dag i Dagsavisens nettside nyemeninger.no, «Hvorfor er det greit å drepe Osama men ikke Muhamar», på at vi har som strategi å henrette Gaddafi, som tross alt er en statsleder. Det er helt konkret omtalt i folkeretten i Haag-konvensjonens § 23B som ulovlig i følge Toje.

Om forsøkene på å drepe Gaddafi skriver Toje at «Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen». Jeg vil la argumentet gjelde også måten bin Laden ble drept på. Som argument mot dødsstraff husker jeg en kollega sa en gang: «Det er jo å synke ned på deres nivå å bruke dødsstraff».

Men like viktig som å arbeide for en sivilisert politikk, er det å skape fred og forsoning. Fjerner dette grunnlaget for terror og motstand mot Vesten? Lite trolig. Aftenposten siterer utenrikspolitisk kommentator Eirik Bergesen, som har ti år bak seg i UD: «- Bin Laden var allerede død. Ble drept på Tahir-plassen. Dødsfallet er spektakulært nå, men vil bli parentens i fortsettelsen av Den arabiske våren, skriver han på sin Twitter-side.»