lørdag 21. april 2012

Breivik: Hvor farlig og viktig for «elver av blod»?


Denne artikkelen står på trykk i Klasse-kampen 21. april:

Redaktør Bjørgulv Braanen trekker i sin leder 18. april, «Elver av blod», en klar konklusjon: «Breiviks politiske oppfatninger, er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme». Jeg mener det er å gjøre seg en litt for enkel konklusjon, og gjøre Breivik så betydningsfull som han sjøl hevder å være. Men åpenbart ikke er.

Det er veldig fristende å bruke elementer fra det en ser på som farlig og uønska, som fra nazismen, til å konkludere med at «nå ser vi helheten». Den politiske historia er full av slike feilbedømmelser, ikke minst fra AKP-tida i Norge. Ut fra de politiske standpunktene og politiske retningene som vi er kjent med, har Breivik uforenlige og motstridende enkeltstandpunkter. Han har de tradisjonelle fascistiske standpunktene som Braanen peker på, men ikke bare. Og det er dessuten et tilfredsstillende faktum at den ekstreme og nazistisk prega høyresida i Norge er ubetydelig, slik kjennere beskriver deres styrke og slik de viser at de kan mobilisere. Også i Europa, sjøl om tyske nazister har stått bak målretta drap på innvandrere. Å gjøre de fascistiske og nazistiske gruppene i Norge og Europa så betydningsfulle, er mer en måte for ytre venstre å begrunne sin berettigelse og «samfunnsfrelse» på. Det er litt overraskende at Braanen gir inntrykk av at han støtter opp om et slikt syn. Andre forstørrer fascistfaren for å skaffe seg nye kneblende «argumenter» som den vellykkete bruken av «rasist»-merkelappen.

Journalistene som følger saka sier det er åpenbart at Breiviks forskrudde syn åpenbart ikke kan karakterisere han som «gal». Men den folkelige versjonen av Breiviks keitete, pompøse, selvopptatte og usammenhengende politiske syn er jeg overbevist må være at han er «gal».

Det finnes andre forklaringer på Breiviks politiske syn. Kåre Lunden har her i avisa pekt på at Breivik er uttrykker de historiske holdningene til den typiske deklasserte vestkantungdommen fra Oslo. Der et moderat Arbeiderparti er det mest ekstreme de kan tenke seg og som de avskyr mest. Finn Olstad har i her i avisa omtalt et leserinnlegg fra midten av 1960-tallet om overklasseholdninger til Halvdan Koht som bekrefter Lundens tese. Det er en mye farligere konklusjon å trekke om Breiviks politiske syn at han representerer et historisk tradisjonelt standpunkt fra deklasserte gutter fra Oslo vests velstående sjikt (ambassadørsønn).

Braanen avslutter med at det ideologiske og rasistiske vrakgodset fra europeisk historie som han mener Breivik representerer er en «dødelig handlingsideologi for hat mellom nasjoner og folkegrupper, krig, raseutryddelse og diktatur». Ja. Men frikjenner han ikke da særlig de vestlige stormaktene, Norge inkludert, for dagens stadig hyppigere intervensjonskriger og militære konfrontasjoner og opprustning? Det er vel denne faren for verdenskrig som de «humane» stormaktene med «folkeretten» og FN på sin side som representerer den virkelige faren for «elver av blod» i verden i dag?

fredag 20. april 2012

Og hva med sykkel?

Følgende innlegg står på trykk i Dagens Næringsliv i dag (litt redigert av DN, sikkert til det bedre):



Leder-artikkelen 19. april tar opp plan-problemene for vei og bane i Norge. Å få til statlige vedtak om traseer for veg og bane, er utvilsomt rasjonelt. Om det er mulig i vårt spredt bygde land og med vår politiske historie, kan en jo lure på.

Lederen omtaler dessverre ikke det samferdselstiltaket som er dårligst tilgodesett av alle, nemlig bygging av sykkelveganlegg. Disse er viktigst å få til inne i byene. Men det finnes ingen by i Norge som ikke unnlater å la være å gjøre noe. Derfor er det avgjørende for sykkelbruken å frata kommunene denne retten til å hindre sykkelveganlegg. Staten må gis ansvaret for sykkelveganlegg i byene i Norge, sånn at hele det kommunale politiske og byråkratiske «saboteringsinstituttet» fratas sin myndighet — inkludert politiet. Staten v/Vegdirektoratet må gis rett til å tvinge gjennom gjennomgående sykkelveganlegg for høy sykkelfart i alle byer — om nødvendig på bekostning av hvilken som helst lokal motinteresse.

lørdag 14. april 2012

Sykkel: Spar oss for mer snakk!

Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen 18. april og på deres nettside nyemeninger.no. Det var bare setninga «Falskheten deres er imidlertid ikke bare frastøtelig, den begynner å bli kjedelig også.» som ikke kom på trykk. Det var litt dumt. 


Den nye miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell blir i Dagsrevyen presentert sammen med opposisjonspolitiker og lederen av transportkomiteen på Stortinget, Krf-leder Knut Arild Hareide. Om norsk miljøsatsing. Begge på sykkel, i tv-runder inne i Miljøverndepartementets gårdsplass. Men hvorfor på sykkel? Det legges da overhodet ikke til rette for sykkel som transportmiddel i Norge. Det er bare prat, prat og prat. Solhjell og Hareide burde heller vært filmet i hver sin Audi A6 kjørende på en motorveg. Det ville vært representativt.

Det finnes knapt noe samfunnsområde som får så tilsynelatende mye støtte som tilrettelegging for sykkelbruk. Enten det er statsminister Stoltenberg, samferdselsministre, vegdirektører eller opposisjonspolitikere. Det er faktisk bare politiet og Trygg Trafikk som åpent motarbeider syklistene i Norge. Men all støtten er null verdt. Det satses ikke på sykkelveganlegg i Norge, særlig ikke i og til og fra byene. Og årsaken er ikke først og fremst mangel på penger, men mangel på prioritering på bekostning av andre interesser. Det finnes knapt den interesse som hensynet til sykkelveger «trumfer». Sykkelinteressene settes alltid til side for hensynet til parkeringsplasser for biler, plenen til villaeiere, verneverdige hus, snøbrøyting for biler, fotgjengere og busser og tog. Det bygges bare anlegg der det ikke finnes noen som protesterer, og der anleggene derfor er minst viktige. Eller det bygges farlige anlegg eller som de ubrukelige langstrakte leikeplassene kalt «gang- og sykkelveger».

Resultatet kan forklares: Det finnes ingen politikere med makt som vil prioritere sykkel foran en eneste annen interesse, knapt nok maktesløse politikere heller. For syklistene er uorganiserte og utgjør ingen politisk kraft. De har ingen sanksjonsmidler og vil heller ikke skaffe seg dem. Da kan de heller ikke oppnå noe.

Dette vet alle politikere godt. Ikke minst statsviter og miljøvernminister Solhjell. Falskheten deres er imidlertid ikke bare frastøtelig, den begynner å bli kjedelig også. Snart blir det vår: Kan vi ikke få slippe mer sykkelsnakk? Før godordene er bevist gjennom eksistensen av trygge gjennomgående sykkelveger i alle de store byene i Norge?

tirsdag 10. april 2012

Tenk på et tall, skriv en psykiatrierklæring. Eller hvordan imøtekomme et politisk krav om «korrekt» erklæring?

Så kom den nye psykiatrierklæringa om Anders Behring Breivik. Uansett hva den måtte inneholde av faglige riktige konklusjoner, må det være tillatt å være litt «motstrøms» og si at konklusjonen blei som krevd.


Reint umiddelbart og strafferettslig skulle det være uvesentlig om Breivik blei erklært tilregnelig eller ei. Poenget er at han utført noen uhyrlige handlinger, og at han har oppført seg sånn at han aldri kommer til å slippe ut i samfunnet igjen på minst 20 år, enten han blir diagnostisert sånn eller sånn.


Men politisk, særlig fra «venstre», er det uhyre viktig å få Breiviks handlinger erklært utført av en frisk og tilregnelig person. Da kan en nemlig oppnå noe som er viktigere enn å få Breivik dømt, og det er å kriminalisere og kanskje forby enhver mening som en kan hevde skulle være noe i nærheten av det Breivik måtte mene. Men til det er å si: Sjøl nynazister i Norge, som det er så mange som kanskje ti i tallet her i landet, driver ikke med drap i et omfang som Breivik gjorde. Heller ikke noen i Sian (Stopp islamiseringa av Norge) eller andre utgrupper. Heller ikke litt ekstreme sympatisører av Frp, sterkt innvandringsfiendtlige Frp-talspersoner, eller statssekretærer som er så ekstreme at de sender folk med avslåtte asylsøknader ut av landet. Det er behovet for merkelapp-argumentasjon som gjør det så viktig å få Breivik friskmeldt. Så vellykka som «rasist»-merkelappen har vært mot enhvert innvandringskritisk eller religionskritisk argument, gjør at en også vil kunne bruke Breiviks avskyelige — og uforståelige — handlinger til å imøtegå andre synspunkter med å si: Dette betyr i sin konsekvens massedrap! — Men argumenter som ikke kan nyttes uten å bruke Breivik som konsekvens, kan ikke brukes.


Et annet og viktigere poeng, er rettens begrunnelse for å be om ny erklæring. Det har dommerne hevdet å være «hensynet til den alminnelige rettsoppfatninga». Men retten dømmer ikke etter slike oppfatninger, den dømmer etter bevis og vedtatte lover. Faktisk er det et av rettsstatens kjennetegn at folkedomstolens hevngjerrige og tilfeldige makt fratas innflytelse. Folkets rettsoppfatning finnes det heller ingen dokumentasjon på, bare journalistenes.


At psykiaterne med denne erklæringa svekker tilliten til egen profesjon, vil sikkert mange fryde seg over. Jeg vil beklage det, for fortsatt tror jeg psykiatere, med og uten piller, representerer en faglig ressurs som kan være til svært stor nytte for mange med psykiske lidelser.

mandag 9. april 2012

Er virkelig nazi-faren truende stor i dag i Norge, i Norden og i Europa?

Det er selvfølgelig flott og nødvendig at nazistiske ideer bekjempes og tilbakevises. Men jeg må nok en gang si at jeg stiller meg uforstående både til virkelighetsbeskrivelsen av nazistenes styrke og måten de bekjempes på. Jeg må bare gjenta at jeg har store problemer med å forstå at de fremste selvutnevnte nazistforkjemperne er ute i et politisk ærend. Jeg vil svært gjerne overbevises om at de ikke er ute etter å tilfredsstille sin egen innbilte prektighet, og kanskje aller mest, om at de ikke gjør dette for å få utløp for sin personlige voldslyst til å slåss. Men jeg må innrømme at jeg ser det som vanskelig.

I Klassekampen 31. mars hevder «ekstremist-ekspert» Øyvind Strømmen at det norske nazistiske «miljøet er marginalt». «Norwegian Defence League har aldri klart å samle meir enn ti personar på ein demonstrasjon, og eg ser ingen grunn til at dei skal klare det no. Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er rett nok noko større, men heller ikkje dei klarar å samle store mengder», sier Strømmen. Tor Bach i organisasjonen Vepsen sier etter min mening noe oppsiktsvekkende fornuftig og dempa til han å være: «Eg synes det som skjer i Århus i dag har blitt veldig opphaussa. Det har blitt drege i gong eit stort antirasistisk sirkus, som ein reaksjon på eit litt mindre høgreekstrent sirkus», sier Bach i følge Klassekampens journalist Hanna Haug Røset.

Og hva så med arrangørene, motstanderne i Århus? Det er European Defence League som markedsfører seg som antiislamister for å få større oppslutning. Åpenbart fordi de tror «anti-islam» er en bedre sak enn nazisme. «Ekstremhøgre vil mobilisere både nazistar og anti-islamsk[e] høgrepopulister», skriver Klassekampen.


Avisa spør Daniel Poohl, redaktør i den svenske stiftinga Expo som jobber for å kartlegge og informere om høgreekstreme og rasistiske tendenser i samfunnet. Heller ikke han har tro på noen rasistisk eller nazistisk mobilisering til Århus. Mer interessant er at Poohl mener det finnes to greiner i det europeiske ekstremhøyre: På den ene sida tradisjonelle fascister og nazister, og en høyrepopulistisk grein som er inspirert av kontra-jihad. Og at disse er uenig om Israel. Poohl mener at European Defence League er en anti-islamsk bevegelse som vil finne en plass midt mellom de to høyreretningene for å rekruttere fra dem begge.

I dag veit vi åssen det gikk. Arrangørene, European Defence League, klarte å mobilisere mellom 100 og 200 mennesker — fra hele Europa. Motdemonstrantene fikk etter politiets opplysninger 2 500 personer til å støtte sin sak, mens arrangøren «Århus for mangfold» påstår at de var 4 000 deltakere. Det er litt uklare opplysninger om arresterte, for det kom oppskriftsmessig til voldelige opptøyer, det varierer mellom 50 og 83 personer.

Klassekampen skriver i sin ingress at EDLs samling av den  «anti-islamske høgresida i Århus … kan bli starten eller slutten på ei ny europeisk rørsle.» Virkelig, er det så enkelt?

Åssen virker all denne voldsutøvelsen på de høyreekstreme miljøene, og på «folk flest»? De høyreekstreme og nazistiske, mellom 100 og 200, har fått styrket sin oppfatning at de har en svært viktig oppgave å utføre, for så mange er mot dem og interessert i dem. Altså at de vokser. De har lyktes fordi de synes i media.

I en kommentar til filmen om «En venninne fra Blitz» 2. april skriver Jorun Folkvord i Dagsavisens nettdebatt nyemeninger.no: «For få uker siden marsjerte uniformerte svenske nynazister gjennom Trondheims gater. Tilskuere som tok til motmæle ble angrepet. Nynazismen skremmer, fordi et av dens sentrale virkemidler er vold.» Men hvor stor er egentlig den nazistiske volden i Norge? Klarer ikke politiet oppgaven? Det er ikke begrunna nærmere at demonstranter må ta over der politiet påstås å svikte i å forsvare folk mot nazistene.

Folkvords innlegg blir kommentert av Bjørn Ditlef Nistad som skriver (skrivefeil gjengitt):«Et forholdsvis stort antall motdemonstranter, alt fra prester til pønkere, møter opp. En liten gruppe blitzere, autonome, eller hva de kaller seg, begynner å kaste steiner og tomflasker mot høyreekstremistene som må reddes i sikkerhet av politiet. I vanlige menneskers øyne fremstår det hele som bråk mellom rivalisernde ungdomsgjenger - eller høyreekstremistene fremtrer endog som ofre for gærninger som ikke tåler provoserende ytringer.» Nistad blir imøtegått av Øyvind Grande som skriver (skrivefeil gjengitt) at «Blitz er det politiske miljøet som har tatt trusselen fra ytre høyre mest alvorlig. De har jobbet seriøst og kontinuerlig gjennom alle år for å hindre nazistene i å vokse. "Resten av samfunnet", biskoppene og Giskene, har kommet på banen med ugjevne mellomrom, men Blitz har hvert der konstant.»
Har det blitt noen anti-nazistisk seier? Blir nazismen noen politisk trussel igjen, er det verken Blitz eller andre som må ta den jobben og som har mulighet til å lykkes. Ikke de selverklærte anti-rasistene og anti-nazistene. De gjør neppe noen skade, men jeg kan ikke se at det er sannsynliggjort at de er så viktige og nødvendige som de vil ha det til.

Det er vel heller slik at folk flest, de som ikke er så veldig opptatt av politikk og denne til dels voldelige ekstremistmannjevninga, har fått styrket sin oppfatning om at de venstreorienterte er noen slåsskjemper som bare er interessert i å skape destruktiv samfunnsuro og utrygghet. I den grad det stemmer, har disse støyende frelserne som skyter spurv med kanoner, bare seg sjøl å takke.

søndag 8. april 2012

Enda mer krig heies fram — Syria neste? Skal nå alle militære opprør støttes, med krav om at enhver regjering da gir seg?

Etter at den kalde krigens slutt ved Sovjetunionens sammenbrudd, egentlig den endelige slutten på 2. verdenskrig, har stråmannskrigene mellom de to supermaktene blitt erstattet med intervensjonskriger under påskudd av å redde sivilbefolkninger fra «slemme» regimer. I tillegg er det gitt åpning for at det er riktig å kunne gå til krig mot mistanke om at noen vil planlegge krig. Slik Hitler gjorde overfor Polen i 1939. FN støtter opp om denne utviklingen av kriger.


En må være «ansvarlig» politiker eller politisk journalist for å tro at disse krigene er et ledd i å være «politi» overfor «uskikkelige» regimer som undertrykker sitt eget folk. Det er bare de regimene vestmaktene til enhver tid misliker som kan stå i fare for å bli utsatt for invasjon fra dem. Innbyggere i slike regimer som er motstandere av regimet, skjønner også at det bare er å ty til våpen, så vil vestmaktene gripe inn og støtte dem mot regjeringsmakta. Slik som i Libya, og nå snart i Syria? FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan legger helt klart opp til en intervensjonskrig mot det syriske regimet. Men aldri overfor Israel, uansett hva sionistregimet måtte finne på å gjøre. For Israel er jo «en av våre».


Det er altså nå væpna opposisjon som nå støttes rundt om i verden, og som får legitimiteten fra «verdenssamfunnet», les vestmaktene, og ikke den statsmakta som slår ned opprør. Er alle vestlige regjeringer, som Norges, nå for væpna opprør og/eller totalt anarki? I praksis ja.


Dette uttrykker økende krigsfare, ideologisk understøttet av Nobels fredspris som oppmuntrer de største krigshisserne med sine priser. Det økende antallet intervensjonskriger i humanismens navn med FNs aktive støtte, vil mest sannsynlig ta sin ende i en omfattende verdensomfattende krig. Suksessen med disse «humanitære redningskrigene» er slik at det ikke finnes politiske krefter som kan stanse en slik utvikling mot en ny verdenskrig, også fordi den blir godt underbygget av økonomiske drivkrefter mellom stormaktene.


Slike «humane» intervensjonskriger har økende oppslutning i Norge. På den ene sida er det SVs sosialarbeider- og universitetssjikt som er blitt en blodig krigshisser, mens det ideologiske forsvaret for denne nye krigssituasjonen representeres først og fremst av den høyreorienterte politikeren og professoren i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Hun er nettopp utmeldt av Kristelig Folkeparti fordi noen ledere i partiet kan tenke seg et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Hun har vært statssekretær i Utenriksdepartementet i Bondevik-regjeringa, og er medlem av «Det pavelige råd for rettferdighet og fred» og «Det pavelige råd for familien». 23. mars skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv under overskriften «Beskytte vs. beskyte.». I ingressen stod det: «Sivile massakreres i Syria nå. Vi ser på og viser til manglende FN-mandat. Det er etisk forkastelig». Framheva av Dagens Næringsliv skreiv hun også: «At Norge og andre vestlige land gjør seg nærmest totalt avhengig av et mandat, er unnfallende og opportunistisk». Artikkelen har jeg ikke funnet på nett.

Denne kronikken fikk Helge Lurås, tidligere forsker i Nupi (Norsk utenrikspolitisk institutt), nå i eget firma, til å skrive følgende motinnlegg til henne 27. mars under overskriften «Krigshisser i fåreklær». Hva som egentlig er fåreklær ved Matlary, kan jo diskuteres. Jeg vil framheve disse orda fra Lurås sin artikkel: «… det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet. Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.»


Lurås sitt innlegg finner jeg heller ikke på nett. Jeg gjengir i sin helhet Lurås sitt innlegg her, i kursiv:

«Janne Haaland Matlary skal ha ros for at hun deler sin egen forvirring med DNs lesere (23. mars) for å få i gang en debatt om norsk utenrikspolitikk. Med henvisning til Syria tar hun på den ene siden til orde for at «koalisasjoner av stater» skal ignorere veto i Sikkerhetsrådet og bruke militærmakt når de selv mener at andre stater gjør overgrep mot sine befolkninger. På den annen side spør hun om «en regjering kan unngå å drepe sivile når den slår ned et opprør, som enhver regjering legitimt kan».


Som Matlary påpeker må enhver stat som kvalifiserer til benevnelsen, beskytte sitt monopol over voldsmakten.

  • Amerikanske styrker i Irak kunne ikke akseptere at opprørerne tok kontroll over Falluja i 2004. Byen ble beleiret, de sivile ble bedt om å forlate området og en tung militæroperasjon ble igangsatt.
  • I Lybia i 2011 ble sivile og Gaddafi-lojale soldater beleiret og beskutt i Bani Walid og Sirte av Nato og soldater fra overgangsrådet.
  • I Afghanistan har Nato bombet opprørerne i over ti år — tusenvis av sivile er drept. Krig er politikk med andre midler.
Emosjonelt er det vanskelig å betrakte lidelse. Men det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet.


Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.


Man kan kanskje forstå Matlary som en idealistisk realist. Hennes beklagelse om at «USA og Nato søker å unngå all intervensjon», er imidlertid feilaktig og selvmotsigende. Den intervensjonistiske linjen Matlary tar til orde for, er sterkt representert i samtlige vestlige land. Den har igangsatt og holdt liv i en rekke militære operasjoner i Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Libya etc. I løpet av de siste 20 år. Og nå altså Syria.

Intervensjonismen er en tverrpolitisk og sterkt levende bevegelse som «lykkes» når de altruistiske idealene i tilstrekkelig grad sammenfaller med geopolitiske og nasjonale interesser. At Matlary ønsker å ytterligere revitalisere intervensjonismen «særlig fordi Russland og Kina øker sin makt mens vår vestlige reduseres», kan bare bety en ting: Hun tar til orde for konfrontasjon og spenninger mellom stormaktene. »

Matlary har hittil ikke kommentert Lurås sitt motinnlegg. I stedet skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv om påskens religiøse gleder.