lørdag 28. mars 2009

Oslopakke 3 - en pakke for økt biltrafikk, men også med positive muligheter?


I dag skal en lokalavdeling i Norges Naturvernforbund, Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, på et lite seminar diskutere Oslopakke 3. Oslopakke 3 er en stor «samferdselspakke» der i alt 58 milliarder kroner skal brukes til nye motorveger, nye veger, nye jernbanelinjer, bussfiler, muligens noen sykkeltiltak og til drift av kollektivmidler. Minst 39 av milliardene kommer fra bompenger. Se også regjeringas siste vedtak om O3

I en kronikk i Aften i 12.11.2007 skrev jeg om O3, under overskrifta «Stans bilpakka». Jeg stilte spørsmålstegn med hva som blir konsekvensene av økt tilrettelgging for bilkjøring for arbeidsreiser inn til Oslo, hvor skal bilene parkere og hvilke konsekvenser det får for gående, syklende og kollektivreisende inn til Oslo. Jeg skreiv at bilkøene inn til Oslo i dag var et gunstig tiltak som gjør at færre bruker bil, og at motorvegene er åpen for rask bilkjøring i minst 20 av døgnets 24 timer.

Tross klimakrisen er lite sannsynlig å regne med tiltak for redusert biltrafikk, og spesielt redusert biltrafikk på arbeidsreiser. Transportøkonomisk institutt, TØI, hevder at klimamålene ikke oppnås for noen alternativer, og at finansieringsplanen ikke vil holde. 

Men kan en lure inn positive tiltak i pakka? Som en velostrada fra Asker og Lillestrøm inn til Oslo, og bedre kollektivtiltak? I så fall trengs da et samarbeid mellom flere organisasjoner som Natur og Ungdom, Syklistenes Landsforening, og kanskje også Fremtiden i våre hender og til og med enkelte LO-forbund?  

fredag 27. mars 2009

SV-ledelsen og oligarkiets jernlov


SV-ledelsens behandling av to saker viser at «oligarkiets jernlov» fortsatt virker. 

Den tyske sosiologen Robert Michels (1876-1936) formulerte i 1911 «loven» han kalte «oligarkiets jernlov». «Den som sier organisasjon, sier oligarki». Oligarki betyr fåmannsvelde eller elitestyre, dvs at ledelsen styrer dels uavhengig og dels på tvers av demokratisk innflytelse fra medlemmene sine.

En av SVs tidligere nestledere, Henriette Westrin, var med i det offentlige utvalget som arbeidet med Stoltenbergs iverksatte kongstanke om kraftig nedskjæring av folketrygdpensjonene. Partiledelsen støttet dette, men før siste stortingsvalg vedtok SVs landsstyre, etter at Per Østvold hadde vært den fremste talspersonen mot disse nedskjæringene, at SVs politikk var å gå imot nedskjæring av pensjonene. (Etter landsstyredebatten stod det i avisreferatene at Westrin gråtende forlot landsstyremøtet). — Men hvor ivrig var SV-ledelsen på å kjempe for dette standpunktet i valgkampen og i Soria Moria-forhandlingene? Ikke påtakelig, akkurat.

Sist helg vedtok landsmøtet i SV et fornuftig og godt vedtak om private skoler. Ledelsen stemte imot. OK nok. Men landsmøtets flertall mente noe annet enn ledelsen. Og hva har ledelsen gjort etterpå? Hvertfall ikke forsvart vedtaket. Det er forsøkt omdefinert, sagt at det er uklart, må vurderes på nytt og liknende. SVs landsmøtedelegater har altså brukt sin makt til å bestemme hva som skal være SVs politikk, men ledelsen føler seg ikke forpliktet av vedtaket! Noe klarere eksempel på at oligarkiets jernlov virker, skal en lete lenge etter.  Uten at jeg mener det finnes grunnlag for å si at SV er noe verre enn andre partier og organisasjoner. Og uten at dette bare er to eksempler som passer, men som ikke sier noe om at oligarkiets jernlov er uttrykk for ledelsespraksisen i SV. 

torsdag 26. mars 2009

SVs Afghanistan-vedtak — en støtte til fortsatt å være der?

Det inntrykket har dannet seg at SV på landsmøtet har «pusset profilen sin» og «funnet tilbake til» noe av sin gamle partiprofil om fred og sosialisme. Partiet avviste oppfordringen fra noen kjente partimedlemmer om å stille ultimatum i eventuelle kommende regjeringsforhandlinger, men fattet i stedet noen vedtak som ble oppfattet som noe så nær ultimatum som mulig.

Ett av disse vedtakene var vedtaket om de norske troppene i Afghanistan, et vedtak som har gitt inntrykk av at SV ville trekke troppene ut. Nå kommer det motstand mot at dette er å betrakte som et «Trekk troppene ut»-vedtak. I uttalelsen om regjeringserklæring heter det: « ‐ SV vil prioritere å avvikle det norske militære engasjementet i ISAF‐styrkene i Afghanistan, gjennom å si nei til nye bidrag til ISAF i stortingsperioden.» 
Klassekampens Peter M. Johansen kaller vedtaket for «kamuflasjepolitikk» i dag, og viser til at SV i hele denne perioden har støttet opp om alle vedtak om bevilging til krigen, og at landsmøtets vedtak ikke innebærer noe brudd med denne linja.

På Facebook skriver Boye Ullmann at han synes at SVs landsmøtevedtak er dobbeltkommunikasjon som
grenser til det usmakelige og kan tolkes som en støtte til fortsatt å være der, en uttalelse flere kommenterer. Rødt opprettholder sitt krav om å hente soldatene hjem, mens Støre konkluderer: Norges politikk ligger fast under ledelse av NATO.






onsdag 25. mars 2009

Ikke lenger en samferdselsbyråd som mener at «trikken står i vegen for bilene»


Saka med det nye billettsystemet i Oslo, der kostnadene hittil har vært 280 millioner kroner uten at noe fungerer, har fått Arbeiderpartiet, SV og Rødt i Oslo til å fremme et mistillitsforslag mot samferdselsbyråd Peter N. Myhre fra Frp. Myhre gikk før det ble stemt over forslaget. NRK antyder at Venstres Ola Elvestuen ville ha stemt for mistillitsforslaget mot Myhre. Myhre sjøl hevder at han hadde planlagt å gå av uansett for lenge sia, og at mistillitsforslaget derfor ikke var årsak til hans avgang.

Det er selvfølgelig trist at det har gått med så mye penger så lenge til et billettsystem som ennå ikke fungerer. Likevel synes jeg det er synd at Peter N. Myhre har gått av. Jeg synes det er takknemlig å ha hatt en samferdselsbyråd i Oslo som på 1990-tallet i sin kamp for å legge ned trikken, hevdet at «trikken står i vegen for bilene». Nå får vi jo en ny, som kanskje ikke har sagt noe så takknemlig dumt, men som likevel gjør like lite for en mer miljøvennlig samferdsel?

Bildet av P. N. Myhre fra NRKs nettside.

Veronica - fra skurk til offer og så til helt?


Veronica Orderud er sammen med sin ektemann dømt for medvirkning til drap på tre mennesker. Såvidt jeg husker, var det ikke store diskusjoner i mediene om deres skyld. Men spørsmålet reises nå om de ble utsatt for justismord reises nå. 

I går ble førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, Finn Sjue, intervjuet i et P2-program. (Jeg håper å legge ut lenke til dette intervjuet snarest). Interessant var at han kunne legge fram resultatene av det en russisk forsker hadde funnet ut hva som kjennetegnet folkeeventyr over hele verden. Og det var tendensen til at noen gikk fra rollen skurk, til å bli et offer og så en helt. Sjue, slik jeg oppfattet ham, stilte spørsmål om dette var noe som kunne skje med oppfatninga av Veronica Orderud. 

Dette som et tillegg til medienes tendens med å ville krone og detronisere folk.

Ja, går det slik? Ingen vet, men er det umulig?

søndag 22. mars 2009

Gode journalister - møkkagravere: SKUP-prisen 2008 utdelt



SKUP-prisen er delt ut for i år. SKUP står for «Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse» (dette er engelsk skrivemåte med norske ord, jf de store forbokstavene som er feil norsk).

NRK-journalistene Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn fikk prisen for 2008 med Brennpunkt-programmet «Mitt skip er lastet med». Programmet dreide seg om tankeksplosjonen i Gulen, og forbindelsen den hadde til internasjonal «miljø-mafia». Også andre journalister/medier blei hedra. Prisvinnerne vant også prisen i 2005 for programmet «Kvikksølvjentene/
kvikksølvbarna».

En som kommenterte min blogg «Hvorfor står journalister og redaktører over eierne?», et for øvrig godt lest blogginnlegg, stilte meg spørsmål om jeg i det hele tatt synes det er bruk for journalister. Jeg er verken mot medier eller journalister generelt, jeg reagerer først og fremst på medienes ensidige rolle med «å selge den eksisterende samfunnsordenen», slik Hans Magnus Enzensberger  formulerte det i 1974. At det finnes kritiske journalister som Bakke og Knudssøn er både flott og viktig. Som går inn i en flott «møkkagraver»-tradisjon. Se også boka av Sigurd Allern, «Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen», Oktober, 1988. (Utsolgt).

Uten at SKUP og annen fortjenestfull innsats truer regimet til Versto, Stanghelle (som vant prisen i 1991 om Mossad-saka), Strand eller Nakkim. 

SV - forsatt et regjeringsparti?


Sosialistisk Venstreparti, SV, har hatt landsmøte fra torsdag til i dag. I hvilken grad har dette vært et internt landsmøte, eller en måte først og fremst for å markedsføre SVs politikk? Uten å ha vært til stede, og bare fulgt med i media: Sikkert begge deler, men møtet har åpenbart vært et nøye planlagt medieframstøt for SV. 

Regjeringas omgjøring i saka om MUFerne, var en viktig politisk gave fra Stoltenberg til SV, og også en inngripen i SVs indre forhold, mot regjeringsskeptikerne. Altså ikke mot SVere som er generelt mot regjeringsdeltaking, men en regjeringsdeltaking som den nåværende; på kollisjonskurs som den er med de fleste av SVs kjernesaker. Med regjeringsendringa for MUFerne, en politisk lite risikabel omgjøring for regjeringa siden det er staten og regjeringenes ulike vedtak som er skyld i MUFernes situasjon, slapp SV også å få en demonstrasjon mot seg ved innledninga av landsmøtet.

SV har utvilsomt lagt lista høyt i nye eventuelle regjeringsforhandlinger. Å kunne si ja til en regjeringserklæring som går inn for oljeboring og beholde troppene i Afghanistan, virker svært vanskelig. Umulig er det å tenke seg at Stoltenberg vil lede en regjering som vil provosere USA ved å trekke norske soldater ut av Afghanistan. Litt merkelig at dette var krava SV kjørte fram. Forståelig internt, men «Ut av Afghanistan/Hent soldatene hjem» er jo en tapt sak i forhold til stortingsflertallet. Men kanskje ble det vedtatt for å lokke opposisjonen i SV til å jobbe internt og eksternt for partiets politikk i valgkampen?

NRKs politiske journalist Anders Magnus, er som politiske journalister flest bekymret for at SVs venstrefløy, som andre venstreorienterte i Norge, skal få noen framgang og gjennomslag for sine synspunkter. I Dagsrevyen lørdag 21. mars kl 19 (kanskje eneste sending fra i år som ikke er lagt ut som Pod-kast) trekker han fram professor i statsvitenskap, Frank Aarebrot, som villig kommenterer venstresida i SV. Og det er selvfølgelig nærmest latterlig håpløse og urealistiske krav SVs opposisjon står for, i følge Aarebrot. Hans nedlatende holdning, den har vel neppe noe å gjøre med hans tidligere verv som styremedlem i Bergen DnA — eller?

Frank M. Rossavik kommenterer i den siste utgaven av Morgenbladet SVs landsmøte under tittelen «Makt og avmakt i Bergen». Rossavik hevder at SV er delt i to fløyer, «en som vil lite og en som kan lite». «Hvis SV mener alvor med sine mål — når skal partiet prøve å realisere dem?». Og påstår at en tredel av landsmøtedelgatene «innerst inne håper på et saftig valgnederlag». Dette fordi høyrefløya i SV da vil bli svært svekka, og resultatet vil bli krav om mer «venstre». — Gunstig, spør noen meg.

Jeg savner opposisjon fra venstre i Norge. Den kommer for tida ikke fra SV. Landsmøtets vedtak «blinker til venstre», men svinger fortsatt til høyre. Har denne tilsynelatende forskrevinga, men egentlige høyrevri, vært SV-ledelsens formål med landsmøtets vedtak før stortingsvalget?



Ikke bare ett Birkebeinerrenn, men minst to!


13 494 mer eller mindre godt trente la lørdag i veg fra Rena med minst 3,5 kg tung ryggsekk og et håp om en lett, hyggelig rask tur over tre høyder på rundt 900 m hver mot Lillehammer, 54 km fra startstreken.

For mange, og fler enn vanlig, ble turen i overkant slitsom, sjøl om det ble sol, noe yr.no ikke meldte om. Det har noe å gjøre med at det Birkebeinerrennet for dem som starta kl 7, og eliten og de aller beste som kom avgårde rett etter kl 8, fikk helt andre forhold enn dem som starta betydelig seinere, en eller to timer seinere. Mens de først startende fikk langt mer samarbeidsvillig snø, det vil si kaldere snø, og aller viktigst: spor å gå i, blei forholda helt annerledes for det store flertallet. De fikk tidlig ganske våt snø, is i spora, og isklumper i spora med 1-1,5 meters avstand, slingrespor og likevel en blanding av kald og fuktig snø, hvertfall over de to første fjella. Og kanskje fikk de aller siste startende enda verre forhold? — Likevel all ære til dem som tross disse forholda likevel klarte å gå fort og overvinne forholdas hindringer. 

Men gjør disse ulike forholda noe? Egentlig ikke; dette er ikke blant verdens største problemer. De som etter seedingsreglene skulle være like gode, fikk samme starttid og like forhold. Men deltakerne konkurrerer ikke med dem som starter likt og har like forhold, men med dem som har samme alder. Konkurransen og resultatlistene er basert på årsklasser. Derfor er det vel neppe helt rettferdig at noen i samme klasse skal få gå et langrenn under forhold som er fullstendig annerledes for andre i samme klasse som en konkurrerer med? 

Disse konkurransereglene er et resultat av et «moderniseringstiltak» for få år sia der FIS-representant Vegard Ullvang spilte en viktig rolle i endring av startreglene. Og kanskje en følge av protester av at de «unge», de under 50 år og yngre, måtte starte sist, det vil si at de fikk de dårligste forholda. For ulike forhold i et renn som Birken er ikke til å unngå, særlig fordi rennet går så seint på året. Ulike forhold er kanskje heller reglen enn unntaket, om enn ikke så dramatisk som i år.

Bør merketida derfor baseres ikke på aldersklassene, men med utgangspunkt i de beste i hver pulje?


Bildet: Tatt av Birkebeinerrennet. En god skiløper som måtte smøre om flere ganger uten å lykkes med omsmøringene, og fikk sitt dårligste resultat i Birken.

torsdag 19. mars 2009

Fritzl-saka: Verdt en notis, ikke mer


Et uklart antall journalister, fra 200 og oppover kanskje til 2000, er i Østerrike for å dekke rettssaka mot en person som har sperret inne sin datter i en kjeller i 24 år, voldtatt henne og gjort henne gravid med rundt ti barn. VG og Dagbladet har skrevet minst 200 artikler hver om overgrepene.

Hvorfor er denne saka så viktig? Hvilke samfunnsmessige konsekvenser har saka som gjør det så viktig med så mange inngående beskrivelser? Åpenbart kommersielle. Og kanskje en viktig politisk lærdom som særlig VG og Dagbladet vil gi oss: Intet kan endres, særlig ikke samfunnet, menneskene er ondskapsfulle, og må kanskje styres av en gud eller de politiske lederne VG og Dagbladet til enhver tid kroner.

Redaktør i Aftenposten, Per Anders Madsen, forsvarer i dag pressens enorme interesse for denne saka med argumentet «Enkeltskjebner betyr noe» og at både østerrikere og vi andre har lært at vi må bry oss for at noe liknende ikke skal skje igjen, nær hver og en av oss. Innlegget hans er et angrep på stipendiat Paul Bjerke ved Høgskolen i Volda (tidl. redaktør i Klassekampen), som i NRK har hevdet at «Dette er en sak som strengt tatt ikke har noen som helst betydning. Den er absolutt fullstendig uvesentlig.»

Medieinteressen rundt denne saka holder dattera og hennes barn fortsatt «fengslet» i et psykiatrisk sykehus der de får støtte og hjelp. De vil gjerne ut som normale mennesker i samfunnet, tre av barna vil tilbake til skolen, men et koppel av pressekorps vokter på dem utafor sykehuset, for å ta det første bildet og få det første intervjuet. De får ikke være i fred på måneder for pressa. — Takk Gud for at vi har den «frie» pressen!

onsdag 18. mars 2009

SVs landsmøte: Hvor mange kameler må SV sluke?



I går hadde en rekke SVere, deriblant Hans Ebbing, Rune Skarstein, Arne Overrein og Tore Linné Eriksen, en kronikk i Klassekampen. Tittelen på kronikken var «Hvilke krav stiller SV?». Der pekte de på at det interessante nå er hvilke kameler SV ikke vil svelge i regjeringssamarbeidet. Og de viste til «Kan Sponheim stille ufravikelige krav til regjeringssamarbeid, så kan SV». 

Mange venstreorienterte vil lett si seg enig i det som står der, og si både endelig, og tide. Det politiske journalistkorpset vil nok nedsettende kalle dem for «museumsvoktere» (brukt nedsettende om dem som forsvarer SVs gamle antikrigslinje og sosialisme, brukt av Erik Solheim, tidligere SV-leder og fortsatt SV-medlem). Sjøl er jeg opptatt av at den viktigste konsekvensen av SVs regjeringsdeltakelse er fraværet av opposisjon i Norge.

Dagens Næringsliv har i dag en artikkel om at «Makt frister SV-topper». SV har i dag fem statsråder med en lønn på         1 029 000, ti statssekretærer som tjener 724 000 og fem politiske rådgivere med en lønn på 544 000. I denne artikkelen uttaler både professorene Hanne Marthe Narud og Bernt Aardal seg. Narud hevder at det er attraktivt for et parti å ha makt med gjennomføringsevne, at det å være i opposisjon gir lite makt og at «SV har sett hva det kan oppnå ved å sitte i en regjering». Aardal mener at et parti i regjeringsposisjon tiltrekker seg dyktige personer som ønsker å gjøre en god jobb samtidig som det gir makt og innflytelse.

Det avgjørende spørsmålet for meg er likevel, hva konkret får en gjennom av politikk ved å sitte i regjering. Det er vel unødvendig å minne om at Norge fortsatt er i Afghanistan, er en viktig støttespiller for Israel, kjøper USAs kampfly fra tegnebrettet, driver voldsom pensjonsnedskjæring og satser på fortsatt bilisme og rask oljeopphenting.

Flere postverk: Er det samfunnsøkonomisk, eller bare en overgang til et nytt monopol uten demokratisk styring?


En av Postens konkurrenter varslet i går at de vil kreve erstatning fra Posten fordi de mener Posten har stengt dem ute fra kjeder slik at de ikke som Posten  kan opprette «post i butikk».

Her har vi altså nok et privatiseringstiltak, der det legges opp til flere parallelle tjenester som konkurrerende mobilnett mm. Men bare midlertidig. 

Hvorfor kan vi ikke nøye oss med å ha ett politisk styrt postverk som vi kan stille politiske krav til? 

Postkonkurransen vil ikke bli på kvaliteten på tjenestene. De nye private firmaene (men Posten er også privatisert nå) er konkurransedyktige fordi de gir sine postbud lavere lønn og lavere pensjon. Så snart ett av firmaene har utkonkurrert de andre vil de få monopol, denne gang uten demokratisk kontroll. Konkurransens mål er monopol. Det vet også høyrefolk, de holder bare munn om det.

Det nye monopolet vil beholde sine lave lønninger og lave pensjoner for å øke utbyttet til eierne. Men nå kan de gjøre sine tjenester dårligere, særlig å la være å levere post i distrikter og andre avsidesliggende steder (som Nordseter). Dette kan de ikke kritiseres for, for de er jo private kommersielle selskaper! 

Egentlig er det merkelig at markedsfundamentalistene ikke krever private veger og jernbanelinjer, ikke bare en, men flere ved siden av den ene offentlige der de kan prøve å utkonkurrere den offentlige! I konkurransens ånd!

Men krise eller ei: Kravet om privatisering og innføring av nye dyre private monopoler over alt, er jo grunnloven i EU.

Samfunnsøkonomisk, demokratisk og praktisk er dette en feil politikk. Men det er en politisk ikke-sak, den passer ikke inn i de etablerte partienes politikk, og er heller ikke et tema for den kritiske pressa (er den så kritisk?).

mandag 16. mars 2009

Stoltenberg — beveger seg til venstre?


I visse sammenhenger, som nekrologer, er det alminnelig høftlighet å være forsiktig med negativ kritikk av personer. Men en aktiv politiker, til og med en statsminister, fortjener han den samme ukritiske omtalen bare fordi han fyller 50 år? NRK tv sender direkte fra feiringa hans.

Begrunnelsen for de mer positive og håpefulle kommentarene om vår statsminister, er at han skal ha snudd politisk fra å være en høyreorientert beundrer av alle nye markedstiltak med privatisering av offentlige tjenester til en som er villig til å styre markedet og kreve fortsatt skatt for de aller rikeste. Særlig «venstregrepet» med den «rød-grønne»-regjeringa framheves som et skritt til venstre for han.

Nå er det for det første slik at Arbeiderpartiet er helt avhengig av å ha regjeringsstillinger og andre offentlige lederstillinger å tilby for å opprettholde fortsatt rekruttering fra det eneste sosiale sjiktet som bærer partiet oppe i dag; et velutdanna høyreorientert sjikt fjernt fra vanlige folks problemer og tanker. Stoltenbergs reine høyrepolitikk ga 24 % oppslutning i valget i 2001, trass i at VG lovte Ap 400 000 nye velgere hvis de kasta Thorbjørn Jagland til fordel for Stoltenberg. Følgelig kan ikke Ap rekruttere fra det folkefjerne strebersjiktet hvis Stoltenbergs reine politikk fortsatte. 

Og hva har egentlig Stoltenberg måttet gi seg på av sine politiske krav med den rød-grønne regjeringa? Faktisk ingenting. Det var LO, og ikke SV som stansa forslaga på å redusere sjukelønnsordninga. Krigen i Afghanistan fortsetter som før, amerikanske fly kjøpes inn, og kanskje det aller viktigste: Fondering av pensjonene og kraftig nedskjæring i folketrygdens pensjoner, trass i at SV, hvertfall formelt, var imot disse nedskjæringene. Det satses fortsatt på biltrafikk som framtidas viktigste kommunikasjonsmiddel, på rask opphenting av olja og nesten ingen bruk av oljepenga til offentlig infrastruktur og vedlikehold. I praksis er det ingen forskjell på en rein Ap-regjering under Stoltenberg og den nåværende sammen med SV og Sp.

Og så kunne jo jubileumsomtalerne nevnt noe om statsministerens politiske evner. Skjønner han seg på politikk? skrev jeg tidligere. Hvilket grep har han hatt på de aktuelle sakene med blasfemi og hijab?

Har vi kommet så langt at vi nøyer oss med Stoltenberg? Jeg vil heller si: By oss ikke noe smått!

onsdag 11. mars 2009

Hvorfor står journalister og redaktører over eierne?


Norsk rikskringkasting, NRK, er det som kalles en allmennkringkaster. Viktigst er at den er betalt med lisenspenger. Vitsen med at staten skal eie en radio- og tv-stasjon er jo at den skal sørge for at alle får et visst minimum av tilbud. At NRK tar demokratiske hensyn, det vil si at den også tar hensyn til mindretallsinteresser, sjøl om det ikke er kommersielt interessant.

Men dette reagerer journalistene og redaktørene sterkt på, også NRK-sjefen. Redaktører og journalister mener de skal bestemme alt, og at ingen står over dem. Etter stortingsvalget i 2001 sa Elin Sørsdahl, da leder av politisk avdeling i TV2: «Ja, vi styrer valgkampen. Vi styrer hvem som får slippe til og hvilke temaer som skal tas opp. Og hva så? Hvem skal ellers bestemme? Politikerne eller medierådgiverne?». I 2004 sa daværende sjef for TV2, Kåre Valebrokk, at det var riktig å møte partiene for å høre deres mening om hvordan valgkampen skulle dekkes. Valebrokk sa det imidlertid slik: «…Vi skal høre på dem. Før vi overhører dem». 

Under striden i Klassekampen i 1997 mente et overveldende flertall av journalistene der at eieren ikke kunne bestemme hvem som skulle være redaktør, og fikk unison støtte blant alle mediearbeidere over hele landet. Altså krevde mediearbeiderne at det i praksis er forbudt å eie en avis.

Hva er det som gjør at redaktører og journalister er så opphøyet over alle andre at de etter sin egen mening kan få en så suveren posisjon? I motsetning til alle andre arbeidstakere i dette landet? Jeg må nesten spørre som han kineseren, hvor får journalistene sine tanker om sin opphøyethet fra? Detter deres opphøyethet ned fra himmelen?

At journalistene er kritiske, er kanskje de siste århundres største politiske bløff. Uten deres aktive ukritiske og fortiende innsats hadde ikke verdens elendighet det siste århundret vært mulig. For eksempel fra norsk samtid: Hvor var de kritiske journalistene når elektrisitetsforsyninga ble privatisert? Hvor var de når pensjonene ble fondert? Og hvilke politiske journalister har kritisert og stilt spørsmål med Stoltenbergs «handlingsregel»? 

I forbindelse med spørsmålet om politisk reklame på tv, skal journalistene altså ha seg frabedt at den statlig betalte radio- og tv-kanalen bringer informasjon om andre politiske partier enn de store partiene som får altfor stor oppmerksomhet allerede. I forsvar for «den kritiske og uavhengige pressen» skal de markere at de nekter å informere om andre partier enn de største! — «Det er så flott, atte!».

Her er det ikke annet enn å gi kulturminister Giske full støtte til hans pålegg til NRK. Det er rett og slett en demokratisk rettighet å få vite om flere enn de største partiene, de som journalistene falskt nok kaller de «politisk interessante».


Bortsløste oljepenger og usikre pensjonspenger


Med Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet som viktigste politiske drivkraft, har finansnæringa fått gjennomslag for å endre finansieringa av de offentlige pensjonene fra statens årlige skatteintekter, til å «sikres» gjennom fond. Dette kalles også «fondering» av folketrygden.

Tidligere er det opplyst at  statens fondsverdier har tapt      1 043 (ettusen og førtitre) milliarder kroner i løpet av ett år! Bortimot 1,5 års statsbudsjett er borte! Tenk på hva vi kunne ha brukt de penga til, vedlikehold av skoler, nye toglinjer osv osv, men som nå er borte!  I dag er det opplyst at oljefondet har tapt 633 milliarder kroner. Men hvor stor andel av vår samla formue har vi tapt? Jeg fant ikke ut av det i opplysninger fra Statistisk sentralbyrå, og har nå spurt Finansdepartementet, men departementet har foreløpig ikke svart. Lederen av oljefondet opplyste nettopp nå i Redaksjon EN at oljefondets totale sum var på over 2 200 milliarder kroner.

Offentlige trygder som folketrygden kan finansieres på to måter. Enten «Pay as you go» («Årets innbetalte skatter betaler årets pensjonsutgifter»). Eller av oppsparte fonds som må settes inn i sirkulasjon, i aksjer mm. Det var prinsippet om at «årets skatter skal finansiere årets pensjoner» som ble valgt når folketrygda ble vedtatt i 1966 (innført fra 1967). Uten særlig politisk motstand, merkelig nok, sett fra dagens ståsted. Norges ganske radikale og godt ansette professor i sosialøkonomi,
Ragnar Frisch, skreiv i 1965: «I virkeligheten er det ikke av «opplagte fonds» at nasjonen kan yte de gamle pensjon. Det er utelukkende av det løpende arbeid som den arbeidsføre befolkning utfører at pensjonsytelsene kan dekkes». «… det er nasjonens produksjon på ethvert tidspunkt som danner grunnlaget for pensjonsutbetalingene, uansett hvorledes finansieringen formelt er ordnet». Altså prinsippet om at årets skatter dekker årets pensjoner. Frisch viste til alt som kunne skje med økonomi og fond på hundre år. Derfor konkluderte han som han gjorde, og folketrygden ble basert på prinsippet «Pay as you go». Men etter iherdig og lang politisk jobbing ble det sosialøkonomen Jens Stoltenberg som kunne krone Frisch sitt nederlag med «fondering» av pensjonene. Noe som ikke betyr annet enn to ting:

1. Usikre pensjoner. Blir penga borte i et krakk, er også pensjonene borte. Som: ettusenfirehundreførtitre milliarder kroner borte vekk i 2008! Og av det oljefondet 663 milliarder kroner i tillegg, eller inkludert?
2. Overføring av betydelige samfunnsmidler til samfunnets rikeste elite.

Det er ganske artig å se uttalelser fra nåværende finansminister Kristin Halvorsen i 1991 og seinere. Da ville hun ikke spille bort penga på verdens aksjemarked. Men takket være regjeringssamarbeidet er hun nå en lydig disippel av Jens Stoltenbergs politikk med raskest mulig oljeopptak og pensjonene basert på aksjeutbytte. Flott, ikke sant, Audun Lysbakken og Heikki Holmås?

Dette reiser spørsmål om hvorfor Stoltenberg har så hastverk med å ta opp olja. Han kan da ikke tro at olja skal bli verdiløs på få år? Eller er han så ivrig på å ta opp olja for å sikre USAs bilister fortsatt billig bensin? Eller kanskje viktigst, for å bidra til å sikre Vesten olje i konflikt med den arabiske verden? 

Resultatet er likevel utvilsomt: Olja er tatt opp uten at vi har klart å gjøre oss nytte av de ressursene olje har gitt oss. I stedet for å bruke oljeressursene på jernbane (høyhastighetstog!), veger, infrastruktur,  — har sparefantasten Stoltenberg sørga for at penga er spilt bort på børs.

— Penga skulle vært brukt, ikke sløst bort på aksjemarkedet!

mandag 9. mars 2009

Fjerning av Valla - utvilsomt politisk motivert



Det er ingen grunn til å tvile på at ikke Gerd-Liv Valla var en vanskelig sjef og det som verre kan sies. Og Yssen, hun var kanskje heller ikke så flink som hun trodde?

Åpenbart er det at Valla ble et politisk problem for Stoltenberg. Merkelig nok, siden Valla var Ap-medlem, hadde vært statssekretær for Gro Harlem Brundtland, var en viktig brikke for etableringa av den rød-grønne regjeringa og hadde sikret flertall på LO-kongressen for Stoltenbergs store nedskjæringer i pensjonene. Men etter striden om sjukelønnsordninga med regjeringa, ble hun vel et usikkerhetsmoment for Stoltenberg?

VG forstod selvfølgelig hvilken mulighet dette ga til å kvitte seg med en tilsynelatende «venstreorientert» LO-leder. Med full tilslutning av den øvrige journalistflokken. Og de nådde sitt mål; detronisere LO-lederen og få henne fjernet til fordel for en 100 % lojal Stoltenberg-mann.

Det hevdes at LO ikke kan gå i spissen for mobbekampanjer og godt arbeidsmiljø hvis de ikke har det samme i LO-ledelsen. Men hvor er beviset for denne påstanden? Har ikke LO gjort en god innsats for mange hundre tusen medlemmer gjennom flere tiår, samtidig som de har hatt åpenbart autoritære ledere?

PS: VG og mange karakteriserer ofte Gerd-Liv Valla som den tidligere «stalinisten». Men Valla var sammen med blant andre Harald Berntsen medlem i Kommunistisk Universitetslag, en organisasjon som ble stiftet nettopp fordi de ikke ville være medlemmer i noen organisasjoner som ikke tok klart avstand fra Josef Stalins politiske handlinger. Altså et bomskudd, VG! ds

Bildet av Yssen er tatt av Lise Åserud/Scanpix, og kopiert fra aftenposten.no.


søndag 8. mars 2009

Dag Solstad - stor?


Inger Østenstad har tatt doktorgraden med en diskurs om Dag Solstads forfatterskap og hans evne til å posisjonere seg. Og hun har fått mange kritiske kommentarer som hun har forsvart seg offensivt mot. Men siden disputasen er avholdt, er vel graden godkjent?

Solstad har vært en av mine favorittforfattere, og han er den eneste forfatter jeg har lest alle romaner av, og mye annet fra hans hånd også. Fascinert er jeg også av hans muntlige form med stadig påbegynte, ikke fullførte setninger. En litteraturanmelder framheva for mange år sia Solstads evne til å få helt hverdagslige små hendinger til å framstå som verdensbegivenheter i våre liv. Jeg har mest sympati for hans evne til litterært å beskrive aktuelle samfunnshendinger på en måte som viser at han har både sosiologisk og politisk innsikt. Og historiske, som trilogien om krigen. (På et møte jeg var en gang, utbrøt Jon Michelet: Tenk å skrive så mye om krigen, og så har ingen dødd ennå!) Det var vel provoserende å kalle boka om gymnaslærer Pedersen for «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», men (dessverre) på mange måter riktig. Derimot synes jeg at diskusjonen mellom lektoren og fagforeningslederen i slutten av boka har kommet litt i bakgrunnen. Det er da vel fortsatt viktig å ikke ville være «en rik hvit mann» i denne verden?

Politisk/kulturelt er vel også skuespillet «Kamerat Stalin, eller familien Nordby» nyttig? (Denne vil han visst ikke være ved at han har skrevet?).  Jeg har mest sans for hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.» Ikke minst politisk. Hva er det mest personlige en skada ishockeyspiller som derfor fikk sparken både fra laget og jobben i klesbutikken som sponsa laget, viser en gjest som er en vel ansett borger? Jo, det var en video fra en katastrofefilm: Folk som detter brennende ned langs hotellveggen på utsida og veit at de skal dø! Sånn er livet, sa hockeyspilleren mens har kjørte repetisjon på repetisjon på episoden. Kanskje noe av Frp-koden ligger i denne beskrivelsen?

Det er 8. mars i dag. Solstads kvinneskikkelser, hvor aktive, seriøse og skapende er de? 

Skal jeg være ærlig, har jeg hatt problemer med de siste bøkene hans. De har ikke fenget meg like mye. Jeg misforstod «Professor Andersens natt» fullstendig, jeg trodde det dreide seg om at vi i det rike nord lever godt fordi andre er fattige, og at våre levemåter og våre politiske valg er årsak til manges død! Og at vi dels vet, dels håper ikke, at vi er skyld i andre menneskers død? Men ingen anmelder har vært i nærheten av den problemstillinga!

Ad Solstads eventuelle storhet: Andre har pekt på at Jon Fosse og Per Petterson har fått mange utenlandske priser nylig, Solstad langt færre og vel ingen i det siste? (Se Tom Egil Hverven i Klassekampen 07.03.2009, «Størst av alle?»). 

Ellers: Solstad har kommentert bøkene om Kristin Lavransdatter, og hevdet at Sigrid Undset ikke hadde kunnskap om middelalderkjærlighet.

Ellers 2: Solstad mener at «hytta» hans i Berlin ligger i Kreuzberg, en bydel med mange kulturer og mange innvandrere, med en viss «Grünerløkka»-status i Berlin. Se bilde av ringeklokkene der han holder til i Berlin. Men hytta deres ligger i bydelen Neukölln, selv om han ser over kanalen til Kreuzberg. Neukölln er fattigbydelen i Berlin (tidl vest), der de fleste fattige er etniske tyskere. I flg en tidligere utgave av Der Spiegel virkelig problembydelen i Berlin. Hvorfor gjøre seg finere enn riktig er? 

fredag 6. mars 2009

Kapitalistiske kriser

Tidligere AKP-leder Pål Steigan var i Drammensbiblioteket onsdag kveld og holdt et foredrag for rundt 50 tilhørere med tittel «Krise - hvilken krise?». Der var ikke jeg, men en av tilhørerne var ikke helt fornøyd. Steigan konsentrerte seg om storpolitiske og regionale konflikter.
Tilfeldighetene gjør at jeg har et hefte med tittelen «KRISER I KAPITALISMEN. Artikler om økonomiske kriser og marxistisk kriseteori». Utgitt av AKP (m-l) i 1983, og redigert av Carl-Erik Schultz, som nylig døde, og var professor i sosialøkonomi (men ikke ved Institutt for sosialøkonomi ved Universitet i Oslo, men derimot ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås sør for Oslo). 
Artiklene i heftet er skrevet av flere anonyme forfattere, dels i motstrid til hverandre. Fra artikkelen «Problemer en lett glemmer» siterer jeg følgende: 

«Tre ting en lett glemmer: …
  • De økonomiske krisene er en del av den kapitalistiske økonomiens utvikling. De er altså normale deler av kapitalismen. Det er ingen grunn til å hevde at krisene i seg sjøl ødelegger kapitalismen. Tvert imot er de «nødvendige» for videre kapitalistisk utvikling. De kan likevel bidra til at flere mister tiltroen til at kapitalismen løser ders problemer.
  • Ingen krisepolitikk kan føre til sosialisme. Selv om kapitalismen står i stampe, kan vi ikke lage geniale planer for en økonomisk politikk som fører til sosialisme. De forslagene en reiser har derfor helt begrenset rekkevidde. De er i seg sjøl reformkrav.
  • Ingen krisepolitikk kan oppheve de lovmessighetene som finnes i den kapitalistiske økonomien. Vi kan f. eks. ikke få kapitalistene til å unnlate å arbeide for å få størst mulig profitt. Vi kan heller ikke avskaffe de mekanismene vi drøftet tidligere som fører til at det blir økonomiske kriser påny og påny. Vi kan heller ikke definere bort at staten er kapitalistenes stat, og ikke noen «snill onkel» for oss alle.»
Sitert her fordi det kanskje ikke er så dumt sagt. Kriser er svært nyttige og egentlig nødvendige for kapitalismen; alt som ikke har livets rett kan ødelegges, som for eksempel all overkapasitet på bilproduksjon. Og blir det ikke kriser for å få til slik rasering, fornying og oppgang igjen, vil det være svært hensiktsmessig med kriger, jo mer ødeleggende jo bedre… Nå ser det ut til at vi (her oppe i det rike nord) slipper med krise, foreløpig…  

torsdag 5. mars 2009

«There is no such thing as society»

Margaret Thatcher er ikke aleine om sin uttalelse «There is no such thing as society» i 1987. I dag var det debatt i Redaksjon EN om forskjellen på kvinnelønn og menns lønn. Forskjellen har vært 15 % i 20 år. Og spørsmål om tilrettelegging fra samfunnets side var oppe. Men spørsmål om tilrettelegging ble fullstendig avvist fra den klare høyresida i panelet; Kr.F-leder Dagfinn Høybråten, Frps byråd Sylvi Listhaug og høyrekommentatoren Elin Ørjaseter. For disse tre var ikke bare «familien» svært viktig og nærmest «hellig» (de to damene var bare få måneder hjemme etter fødselen for å fortsette sine høyreoppgaver), deres grunnpåstand var ellers at folk valgte fritt uavhengig av rammebetingelser i samfunnet, forventninger fra familie, venner arbeidsliv osv. Eller som deres ideologiske ideal sa: «There is no such thing as society». — Krise i kapitalismen til tross, høyresida fortsetter sin offensiv. 

mandag 2. mars 2009

Uførepensjon - fordel for den som får det, og for samfunnet

Aftenposten skrev 1. mars om at halvparten av alle nordmenn kan ende opp med uførepensjon. Tonen i reportasjen er at dette er beklagelig både for den enkelte og samfunnet. Det kan jeg ikke forstå er et så stort problem. Men reportasjen er også ganske realistisk. Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, peker på det høyeffektive arbeidslivet vi har i Norge. De minst produktive og lavlønte jobbene har vi eksportert til andre deler av verden, og da blir det bare uførepensjon igjen på dem som bare kunne fått de jobbene vi ikke lenger har i Norge. Det er selvfølgelig trist for dem som ikke får jobb når de helst ville hatt det. Men samfunnet har god råd til dette. Ordninga med uførepensjon er nærmest et internasjonalt konkurransefortrinn for Norge. Arbeidsgiverne kan dels eksportere, dels si opp til uførepensjon de arbeidstakerne som de mener ikke er effektive nok. 
NAV i Hordaland holder seg med noe så fint som markedsdirektør. (Dette må da være en offentlig tittel i Jens Stoltenbergs ånd?) Men denne «markedsdirektøren» heter Kenneth Stien, og er ærlig nok til å innrømme at hovedtanken bak opprettelsen av NAV er å stoppe økninga av antall uførepensjonister gjennom å få flere i arbeid. Tiltaket var å gi tidsbestemt uførepensjon til de yngste og få dem i arbeid. Men egen forsking i NAV viser at summen av tidsbestemte og varige vedtak om nye uførepensjoner fortsatt øker mer for hvert år, samme økning som før. (Se figur 1 i NAVs artikkel «Kva påverkar om ein får tidsavgrensa eller varig uførepensjon?»). Og dette var i en periode med høykonjunktur! Nå blir det en voldsom økning i arbeidsledigheten på grunn av krisa i kapitalismen. Og vil Stoltenberg & co og resten av stortingspartiene kjempe like hardt for å redusere antallet uførepensjonister? Tør de å redusere kjøpekrafta så mye for så mange — nå? 
Uførepensjon er ikke «tapte penger» for samfunnet. Pensjonen blir brukt til å etterspørre varer og slik holde den økonomiske sirkulasjonen i gang. — En vinn-vinn-situasjon!