lørdag 29. mars 2014

Siste! : Internasjonal fordømmelse og sanksjoner mot provinsen Norge!


Siste!

Hele verden protesterer nå mot den folkerettsstridige oppløsninga av den traktatfesta unionen mellom Norge og Sverige. Det kom fram under en hyllest til Kong Oscar 2 i Stockholm der internasjonal presse karakteriserte vedtaket i den norske provinsforsamlinga Stortinget om oppløsing av unionen som et statskupp. Seinere, når den norske delstatsforsamlinga Stortinget i juli vedtok at det skulle holdes en folkeavstemning om norsk sjølstendighet, blei fordømmelsen ekstra sterk. Sjølve resultatet, med 99,95 % av  stemmene for oppløsning, blei hoderystende verden over karakterisert som åpenbart valgfusk. Slike resultater hører bare hjemme i diktaturer, blei det (med rette) hevda.
De internasjonale finansorganisasjonene samler seg nå om betydelig finansiell hjelp til Sverige for å forhindre den folkerettsstridige oppløsning av en lovlig vedtatt union, og den forfatningsstridige åpenbart forfalska folkeavstemninga.


Nå:

I en kommentar lenge i ettertid sier EUs utenriksminister Børge Brende seg glad for at det internasjonale samfunnet viste styrke den gang i 1905 og fordømte slike folkerettsstridige og provoserende krigsfremmede tiltak som det regionale opprøret i Sveriges union. Brende er særlig glad for all den økonomiske hjelpen som ble gitt til Sverige for å slå ned de norske provinsielle overgrepene. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg understreker viktigheten av samhold mot oppløsningstendenser, og viser til den vellykka kirurgiske bombinga av provinsforsamlinga Stortinget som førte til dets oppløsning. Til både Brendes og Stoltenbergs tilfredshet, finnes Stortinget nå bare som en robot som produserer enstemmige tastevedtak forhåndsprogrammert fra USA.

onsdag 26. mars 2014

Kvar vart Rudolf Nilsen fødd?

Innlegg i Dag og Tid nr 12 2014:

I Dag og Tid nr 11 skriv Martin Nag at Rudolf Nilsen vart «fødd i Tromsøgata 6 på Vålerenga». Noko må vera feil her. For Tromsøgata ligg ikkje på Vålerenga, men på Rodeløkka. Vart Rudolf Nilsen fødd i Tromsøgata, vart han ikkje fødd på Vålerenga. Det er ikkje registrert noko i Byarkivet om den første adressa til Rudolf Nilsen. Men i noko som heiter «Ministerialbok for fødte 1899 – 1915» står det under levende fødte i 1901 i nr. 62: 
"født 28/2, døpt 5/5, fullt navn Rudolf William, foreldre; Jernbanearb. Karl Oskar Nilsen og Hstr. Karoline f. Andersen, bopel Orknøgaden 6, 4.et.» Dette høver og med den boka som Martin Nag utga saman med Jon Michelet i 1974 på Forlaget Oktober AS: «Rulle forteller. Rudolf Nilsens prosa i utvalg». Bak i denne boka står det ein biografi over Rudolf Nilsen, og om 1901 står det: «Rudolf William Nilsen blir født den 28. februar i Orkenøgata 6 på Vålerenga. …1902: …flytter til Ingeborggata 9 på Vålerenga.…»

Kva som er rett om Nilsens fødestad, er ikkje eg den rette til å seia noko sikkert om. Men opplysningane frå Martin Nag og Jon Michelet i 1974 er i samsvar med det dei fleste legg til grunn, og ikkje det Martin Nag skreiv i nr 11 av Dag og Tid 2014.

fredag 21. mars 2014

Russland på offensiven?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Budskapet som journalistene aktivt formidler fra de vestlige statslederne til deres befolkning er at det er Russland som er på offensiven og opptrer som en aggressiv statsmakt. I Ukraina og på Krim. Men det er feil. Både EU og USA var svært aktive i opprøret i Ukraina. På udemokratisk og voldelige vis hjalp de ei gruppe Kiev-borgere å fjerne et lovlig valgt regime. Dermed oppnådde EU og USA et regime underdanig vestlige interesser. Denne offensiven svekka Russland. Russlands mottrekk, foreløpig, var å sikre seg fortsatt kontroll over Krim og sine marinebaser der. Som en garanti mot hva et Russland-fiendtlig regime i Ukraina kunne finne på.

Det er skuffende at det politiske journalistkorpset ikke gjør annet enn å male videre på det som de framstiller som et aggressivt Russland på offensiven under sin påstått autoritære (men folkevalgte) president, Putin. For det har ikke manglet på innsiktsfulle motforestillinger. Frank Aarebrot har pekt på det problematiske ved at hovedstadsbeboerne skal avgjøre hvem som skal styre et land, og pensjonert NRK-reporter Jahn Otto Johansen er bekymra for de viktige statlige posisjonene som jødehatere og voldelige rasister har fått med det nye regimet i Ukraina. Helge Lurås skriver på NRK ytring om vestlige «overmodige hyklere»: «Man kan godt fra vestlig side kjempe mot Russlands interesser i den pågående krisen, men at de setter seg på den moralsk høye hest, er en fornærmelse mot den alminnelige fornuft.» Asle Toje foreslår i Dagens Næringsliv 15.03 en «finlandisering» av Ukraina for å sikre Ukraina sjølstyre, uten at Russland svekkes.

VGs Hans Petter Sjølie har som utgangspunkt å motarbeide ensidighet med sin kommentar «Med refleksene i behold» 11.03. Men Sjølie gjør ikke annet enn å bekrefte sin egen og norske journalisters ukritiske ensidighet og forutinntatthet. Typisk er Atle Bjurstrøms ukritiske samtale med utenriksminister Børge Brende i NRK Søndagsrevyen 16.03.14. Sammen med den skeivt sammensatte Debatten 06.03.14 ser en hva NRK mener med å ta «samfunnsansvar»: å forsvare vestlige interesser.

Det er Russland som får sine interesser svekka ved de siste vestlige aksjonene i Ukraina og et fiendtlig innstilt regime i Kiev. Også om en mener at det er riktig at Russland svekkes og Ukraina blir en uselvstendig nasjon under USAs og EUs ledelse, burde en innse at offensiven mot og innringinga av Russland måtte føre til russiske mottiltak. Vestens statsledere setter seg sjøl i en posisjon som det er vanskelig å se at de kan komme seg usvekka ut av. Er det vestlige alternativet et nytt offensivt trekk mot Russland? Hva skal i så fall til for å stoppe et nytt russisk forsvarstrekk?

De vestlige statsledernes argumentasjon er basert på et moralsk hykleri som bare journalistene deres kan tro på. Forhåpentligvis tror ikke politikerne på sine egne ord, for erfarne politikere må vel ha lært litt om interessekonflikter? Hvis ikke øker sannsynligheten for at det moralske ordskvalderet trappes opp og vi kommer et nytt steg nærmere en ny verdensomfattende krig.

mandag 3. mars 2014

Er det gunstig for freden om Russland nå setter ned foten for Vesten?

Russland bryter folkeretten når det okkuperer Krim. Det har Vestens stormakter helt rett i. Men sjøl har USA, EU og alle de andre stormaktene det samme forholdet til folkeretten; den bryter de sjøl så snart de tjener på det. Som i Libya og Syria. Det er jo åpenbart at vestmaktene spilte en viktig rolle for å hjelpe de militære opprørerne i Kiev med å kaste et folkevalgt regime.

Vestmaktene har mange politiske framganger nå, samtidig som motstanden internt i egne land fra de mange økende antall fattige uteblir. USA er sannsynligvis i ferd om med å overta kontrollen over Venezuela, for eksempel, og vinne tilbake kontrollen over oljelandet. USAs politiske organ for organisering av politiske revolusjoner verden rundt, NED*, kan registrere stadig flere seire. Denne framgangen gjør dem full av pågangsmot til å flytte fram sine posisjoner, gjerne for å svekke de to viktigste landene som ikke danser etter deres ønsker: Russland og Kina.

I et slikt perspektiv blir det som måtte være det ukrainske folkets ønsker om utenrikspolitiske allianser underordna resten av verdens folks ønsker. Vestens offensiver på det politiske, økonomiske og militære området må stanses. Gjenoppstår det en internasjonal maktbalanse, vil det sikre freden for svært mange andre millioner i verden — for ei tid.

Ukraina som nasjon har som andre rett til å være en selvstendig og uavhengig nasjon. Problemet er bare det i at det i dag ikke er rapport om noen krefter i Ukraina som er sterke nok til å hevde ukrainsk uavhengighet overfor verken Vesten eller Russland. Men slike krefter vil utvikles også i dette landet. 

Marinebasen på Krim er avgjørende for Russlands framtid som stormakt. De stod nå i fare for å miste den. Ukraina ville med stor sannsynlighet ha gjort om avtalen som ga Russland rett til basene der til 2042. Enhver med Russlands interesser og muligheter ville vurdert det som om det er nå eller aldri å sikre Krim militært for seg. Så lenge Ukraina fortsatt er inne i en usikker situasjon og EU, Nato og Ukraina sjøl ikke har militære ressurser til å ta Krim fra Russland nå (i følge tidligere forsvarsjef Sverre Diesen i NRK Alltid nyheter mandag). Det hjelper lite at USAs utenriksminister i dag skal komme til Kiev for å ha seg hylle av de seirende opprørerne.

Det er stormaktene som er årsaken til de mest omfattende krigene i verden. Nå rivaliserer de om Ukraina uten at Ukraina er i stand til å spille en sjølstendig rolle. Spørsmålet er om Russlands mottrekk vil dempe Vestens aggressivitet for en stund, der Russlands nei til å la FN fjerne Assad-regimet militært var det første steget. Det er det grunn til å håpe på. Som offer for denne stormaktsrivaliseringa får de ukrainske ledere en vanskelig oppgave — som bytter for de mektige alltid får.


* US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).