Desavuering av politisk arbeid — kraftig høyrevri

Norsk presse er tydeligvis stolt av seg sjøl. De siste dagene har de brukt enorme ressurser på å finne ut hvem som skal bli nye statsråder, og hvem som skal bytte departement. Enda vi alle ville få vite resultatet i dag. Hva er vitsen med dette arbeidet? Det tyder hvertfall på at norsk politisk presse har altfor lite å ta seg til, og at de åpenbart er for mange. «Pressedød» kan derfor ikke være noe problem.

Med tanke på de navnene som alt er kjent i dag tirsdag morgen, må det være grunn til å fastslå at den nye regjeringa representerer en klar høyredreining med personer som Sigbjørn Johnsen og særlig Microsoft-sjefen Grete Faremo. Det er grunn til å merke seg at Stoltenberg ikke trekker inn en representant fra LO. Kanskje er han redd fra protester fra opposisjonen fra Stortinget og det politiske pressekorpset?

Kanskje aller viktigste er desavueringa av politisk arbeid. Arbeiderpartiet er Norges største parti, med den desidert største gruppa på Stortinget. Likevel var ingen av Arbeiderpartiets erfarne stortingskandidater gode nok verken til å bli parlamentarisk leder eller stortingspresident. Tre lederverv kom utafra fra Stortinget. Av andre navn som Stoltenberg tydeligvis ikke fant aktuelle, var Drammens tidligere ordfører Lise Christoffersen. Hun er utdanna statsviter, har lang erfaring som ordfører i en av landets største byer, har sittet minst en periode på Stortinget, og har vært ansvarlig for å lose Stoltenbergs pensjonsnedskjæringsprosjekt gjennom i Stortinget. Marit Nybakk har sittet lenge på Stortinget. Ikke en gang verdig til å bli stortingspresident. En ivrig forsvarer av krigen i Afghanistan. Men likevel tydeligvis uaktuell som statsråd. Og Stoltenberg får vel frysninger av å høre navnet Jan Bøhler, enda så lojal han er mot DnAs nåværende linje?

Arbeiderpartiet er altså tjukk av erfarne politikere lokalt og på Stortinget. Men hvem velger han? Næringslivseliten og byråkratiske karrierister. Dette er en tydelig desavuering av politisk arbeid. Sluttrapporten fra den siste makt- og demokratiutredningen beskriver det slik (NOU 2003:19, side 60): «Mens folketallet vil ha økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll, vil beslutningselitene ha effektivitet, omstilling og internasjonalisering. – Selv om samfunnslederne danner undergrupper av med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Lederne i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. …utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.» Heri inngår selvfølgelig det mektige høyreorienterte norske politiske pressekorpset. Som maktutredninga peker på, denne rekrutteringa sikrer en klar høyrekurs.

Hvordan kan SV godta dette persongalleriet? Lysbakkens radikale image vil smelte som dogg for sola.

Kan desavuerte politikere danne en egen radikal politisk opposjon mot elitesirkulasjonen, mot «effektivitet, omstilling og internasjonalisering» og for «økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll»? Vi kan hvertfall være sikker på at dette er en helt utenkelig problemstilling for det «kritiske» politiske pressekorpset.