torsdag 23. august 2012

Dommen mot Breivik: Får mediene et gjennombrudd på rettens område?


Tingretten kommer i morgen med sin dom i Breiviksaka. Det må være klart at Breivik ikke slipper ut på tiår. Det er knytta spenning til om Breivik blir regna for å være ikke tilregnelig eller tilregnelig og straffa. For meg er det viktigere å se dommen i lys av medienes makt i Norge.

De politiske journalistene styrer i stor grad den norske politiske offentligheten, og har avgjørende innflytelse for hva som blir iverksatt politikk i Norge. Journalistenes grunnlag for sin store politiske innflytelse, deres legitimitet, er ikke noe mer enn at det tilfeldigvis har falt ned fra himmelen. Eller dels fra statsstøtte i form av momsfritak og fra annonsører som velger å plassere sine annonser etter politisk sympati. Det er imidlertid ett samfunnsområde journalistene har hatt problemer med å få kontroll over. Og det er på rettens, jussens, område. Både juridiske dommere og legdommere har i stor grad avvist pressens krav om hvordan de skal dømme. Ikke til det de politiske journalistene har målbært som «folks rettsfølelse». 

Men tida for økt makt for mediene også på rettens område er kommet. Det er ikke annet enn press fra de politiske journalistene med støtte fra et lydhørt mindretall av de etterlattes bistandsadvokater, da retten kom til at den skulle oppnevne et konkurrerende psykiatripar til å vurdere den tiltaltes psykiske tilstand. Det ble fra rettens side markert som om det var rettens selvstendige ansvar å oppnevne de sakkyndige den ville. Men det må være hevet over tvil at den var under et voldsomt press fra medienes påståtte representasjon av «den alminnelige rettsfølelse».

Det er en svært uvanlig allianse som krever at Breivik regnes som tilregnelig til straff, og ikke at han ansees psykotisk og tvinges til behandling: Breivik sjøl, de høyreekstreme, hele den norske «venstresida», mediene og det taleføre mindretallet av bistandsadvokater på de etterlattes vegne. Inkludert et flertall av landets psykiatere som i strid med all yrkesetikk har fjerndiagnostisert Breivik og erklært han for frisk.

Jeg har ikke forutsetninger for å ha en klar mening om Breiviks tilregnelighet, og forstår på avstand at det kan virke merkelig om han ikke er tilregnelig. Men de første psykiaterne, erfarne rettspsykiatere, hevder det. Vi kan ikke godta det fagpersoner sier kritikkløst. De tar også feil. Likevel er det merkelig å avvise de første psykiaternes arbeid slik at deres vurdering kan underkjennes som nærmest en nullitet. Og aktoratet hevder altså ut fra sin rettskunnskap at bare en liten tvil om tilregnelighet er nok til å frikjenne for straff. 

Litt merkelig er det hvis aktoratet underkjennes på sitt eget spesialfelt; strafferett. Retten kan sikkert finne gode juridiske argumenter for at aktoratets strafferettsforståelse er feil. Men aktoratet frarådde retten å prøve seg på å danne ny rett gjennom sin dom.

Jeg synes det var  veldig betenkelig at retten lot seg presse av mediene til å oppnevne et nytt psykiaterpar som åpenbart må ha følt presset om å komme til en annen konklusjon enn det første paret. Vil retten på samme måte føle at den må komme «den alminnelige rettsfølelse», målbåret av journalistene, i møte? Jeg håper ikke det, men jeg kan ikke fri meg fra mistanken.

Trusselen fra Breivik om anke hvis han ikke blir erklært tilregnelig, vil retten ganske sikkert ikke legge formelt vekt på. Og jeg håper: heller ikke reelt. Det vil være for ille. Som det vil være at retten satser på at aktoratet ikke tør anke om Breivik erklæres tilregnelig.

Uansett utfallet av morgendagens dom, vil den helt sikkert bli et ledd i en utvikling der medienes makt utvides også til rettens område. 

onsdag 22. august 2012

Overflatisk om faste

Varamedlem i Oslo bystyre for Miljøpartiet de Grønne, Shoaib Sultan, er en av dem som Klassekampen har valgt ut til fast spaltist. Mandag 20. august skreiv han om Ramadan, faste. Han la vekt på det om en har lært noe, framfor det å sulte. Jeg tok sjansen på å ta til motmæle, og fikk noe overraska dette innlegget på trykk i Klassekampen i dag:  


Om noen vil faste, anser jeg det som en privatsak. Men når noen skriver en naiv hyllest til rituell faste som Ramadan, som Shoaib Sultan gjør 20. august i Klassekampens spalte Fokus, tillater jeg meg å reagere. Fullt vitende om hvilken anklage jeg da utsetter meg for.

For det første innebærer rituell faste, at en ikke faster som privatperson. Fasten er et pålegg til alle voksne muslimer. Det er minst det sosiologene kaller sosial tvang (ikke voldelig). Slik sosial tvang bevares bare over tid med å sette inn sanksjoner, en form for straff, mot de som ikke følger de påbudte tradisjonene. Innafor enhver slik subkultur er det noen med makt til å sanksjonere. Sultan: Hvilke sanksjoner blir de som ikke vil faste, utsatt for?

Sultan hevder at fasten gjør det mulig å reflektere over seg sjøl. Enig, det er nyttig. Men hvordan oppsummeres sjølrefleksjonen? Er de reelle og konkrete, eller bare en floskel til støtte for fasten? Og: Kan vi ikke forbedre oss uten faste?

Når det gjelder helse, er det jo sånn at mange har et arbeid eller studium å utføre 8 timer om dagen. Da vil lavt blodsukker føre til svekka oppmerksomhet og problemer med å utføre normalt arbeid. I følge Helsedirektoratet er Ramadan faktisk en helsefare for mange muslimer, og leger er bedt om å fraråde mange å faste. Helsemyndighetene i Norge og andre utvikla land går ikke inn for faste for alle etter opplegget til muslimene. For lar nytten for helsa seg dokumentere? Er ikke Ramadan mer en helsefare enn et helsetiltak?

Jeg merker meg at muslimske organisasjoner reagerer på at olympiske leker legges samtidig med fasten, og vil flytte dem utenom fasten for at fastende idrettsutøvere skal få konkurrere på like vilkår. Disse muslimske tilhengerne av faste og jeg er derfor enige om at faste ikke er så sunt. Men altså ikke Sultan?

tirsdag 21. august 2012

Ja, Stoltenberg må gå!


Statsviter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, Gjermund Haga, har i dag et innlegg i Dagens Næringsliv på framtredende plass med tittel «Plikt til mistillit». Haga hevder opposisjonen har plikt til å reise mistillitsforslag, og at de må legge politisk taktikkeri til side. Han mener at praksis i vårt politiske system er slik at de ansvarlige makthaverne må stilles til regnskap for en slik situasjon som nå.

Jeg synes det er grunn til å stille spørsmål om vi skal holde oss med den regelen de som har gjort en feil skal miste jobben. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila.

Likevel mener jeg det er riktig nå å kreve regjeringa Stoltenbergs avgang. Ikke minst ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen og Stoltenbergs økende høyrevri. Stoltenberg sjøl er tilhenger av at noen skal gå når de har gjort feil, jf Ramira Osmundsen og Audun Lysbakken. Så hvorfor skal denne praksisen han er tilhenger av, ikke gjelde han sjøl?

Går ikke Stoltenberg frivillig, bør opposisjonen fremme mistillit mot ham. Og ta sjansen på at de kan få flertall.

I 1963 blei regjeringa Gerhardsen kasta formelt fordi den fikk ansvar for gruveulykka på Svalbard i 1962, i Kings Bay-gruvene. 21 mennesker omkom der på grunn av dårlige sikkerhetstiltak. Statsminister Einar Gerhardsen hadde neppe detaljkunnskap om forholda i gruvene. Likevel stemte et flertall i Stortinget for mistillit. Ikke minst fordi Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen fant det taktisk gunstig å felle Gerhardsen. Og det politiske utbyttet av å kaste Gerhardsen var betydelig: Arbeiderpartiet snudde i løpet av to uker ute av regjeringskontorene og gikk inn for folketrygd — pensjon for alle, ikke bare de LO-organiserte — og ferien blei utvida til fire uker.

Breiviks konkrete terrorhandlinger kunne vært unngått, men ikke det at han da høyst sannsynlig ville utført andre terrorhandlinger med like stort dødelig utfall. Det kunne i så fall bare Politiets sikkerhetstjeneste gjort, hvis de hadde hatt et bedre politisk gangsyn enn sitt tradisjonelle snevre høyresyn. Det er alvorlig at vi har hatt et politi som til tross for sterk økning av økonomiske ressurser ikke har levert det de skal. Noe også Riksrevisjonen har pekt på. Dette har Stoltenberg og Faremo godtatt. De burde stilt spørsmålet om hvorfor resultatene ikke kommer tross økte bevilgninger. Men de unnlot.

Nå er vi i den situasjonen at politidirektøren måtte gå, men ikke hans politiske sjef. Kanskje den tidligere politidirektøren, som departementsråd i Fornyingsdepartementet som unnlot å stenge Grubbegata, må gå? Men ikke hennes sjef? Og hvorfor da ikke Stoltenberg når han visste at gata ikke blei stengt? Det blir jo helt meningsløst at de under de politiske ansvarlige skal fjernes, mens de som har hatt det politiske ansvaret blir sittende. Er det noen sak som er viktig nok til at noen regjering skal gå av, så er det jo denne.

Det er ikke ønskelig sett fra opposisjonens side at all deres interne uenighet synliggjøres. De vil vel også holde sin mest ekstreme høyrepolitikk skjult for velgerne. Nettopp derfor bør de prøve seg. Også fordi det rød-grønne alternativet verken er rødt eller grønt, og alliansen mellom dem kan nullstilles. Høyrefløya i Senterpartiet kan gjøre alvor av sine planer om å skifte side. SV kan få mulighet til igjen å bli et fredsparti i opposisjon til en urettferdig økonomisk politikk. Stoltenberg er nok hakket bedre enn Solberg og Jensen. Men hans avgang kan skape såpass nødvendig politisk uro at det kan utløse en venstrevind, og gjøre høyrealternativet mer frastøtelig for flere. LO kan bli en sterkere kraft. Og kanskje kan Ap komme radikalisert tilbake med en ny leder, som Trond Giske eller Raymond Johansen? (Neida, jeg veit at Ap er kjemisk rein for sentrale politikere til venstre for midten).

fredag 17. august 2012

22. juli: Ansvar, kultur og terror


Er det å ta ansvar å gå fra jobben, eller bli tvunget bort?
Det har vært en innarbeida praksis at den som sitter som leder for en organisasjon eller etat skal forlate stillingen når organisasjonen har gjort feil, eller en underordna har gjort en feil. Særlig gjelder dette for politiske ledere.

I følge Bjørn Vassnes i Klassekampen for i går har dette vært en praksis helt fra Platons tid, og Vassnes viser til Platons bror Glaukon som diskuterer med Sokrates. Glaukon mener at det er nødvendig å ha et slikt pressmiddel mot mennesker for at vi skal yte vårt beste. For vi er slappe og motvillige av natur, hvis vi ikke presses.

Men det er jo likevel ikke åpenbart at de som har gjort en feil skal fjernes. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila. Og til problemene i politiet og det sløve Fornyingsdepartementet; det er ikke opplagt at det finnes noen andre politikere som er bedre egna til å rydde opp enn de som sitter der i dag.

Kanskje er det på tide å ta et endelig oppgjør som gnålet om ansvar og om å gå av fra jobben eller vervet når feil gjøres. På den andre sida er det det som vi er vant med og betrakter som vanlig. Det blir også feil om det skal bli sittende igjen en følelse av at enkelte mellomledere som Øystein Mæland blir kasta, mens Stoltenberg, Faremo, Aaserud, Gjengedal og Killengreen som alle har kunnet gjøre noe med manglene som har kommet opp i lyset, blir sittende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må gjelde like regler for alle. Det er best om regjeringa avsetter Killengreen og Gjengedal, og så trer tilbake.

Forhindre terroren?
Den konkrete terroraksjonen til Breivik kunne ha blitt forhindra. Hadde det kommet opp stengsler for bilkjøring i Grubbegata, kunne han ikke kjørt varebilen sin helt inntil regjeringsbygget. Og hadde det vi oppfatter som naturlig politiarbeid blitt fulgt, ville han ha blitt hindra muligheten til å komme til Utøya og drepe de 69 menneskene der — da og på det tidspunktet. Men hadde Grubbegata vært stengt, kunne Breivik plassert bilen i Akersgata, utafor departementsbygget der og likevel ramma regjeringsbygget samtidig. Breivik kunne også ha drept AUFere på Utøya en annen dag, eller andre mennesker i andre demonstrasjoner hvorsomhelst. For Norge flyter over av våpen, mange kan lage bomber som Breivik og Politiets sikkerhetstjeneste er ikke opptatt av høyreekstreme. Der er det venstreorienterte som er i deres søkelys, og ekstreme muslimer. Kanskje viktigere enn sikkerhetstiltaka rundt regjeringskvartalet, er det at sikkerhetspolitiet ikke er i stand til å innse at terrorister er høyreorienterte. At 22. juli-kommisjonen frikjenner Sikkerhetspolitiet viser at kommisjonen har vært for lite opptatt av strategiske linjer og holdninger.

Politikulturen — uakseptabel siden før krigen
Før og under krigen var politiet en etat der oppslutningen om nazismen var stor, særlig på ledernivå. Det er uvisst hvilken betydning denne historiske tradisjonen har for politiet i dag. Også i forsvaret var det mange nazisympatisører før og under krigen, samtidig som forsvaret har utvikla seg bedre enn politiet. Politiet er ikke en etat som tiltrekkes av personer med venstresympatier. Det kan være en feil av venstreorienterte, men politiet gjør heller ikke noe for å rette på denne åpenbart uheldige skeive politiske rekrutteringa. 

Politiet plages av fravær for kritikk og overøses med allmenn sympati. Særlig har Fremskrittspartiet vært viktig for at politiets ledere, og den allestedsnærværende Arne Johannessen, har kunnet si «Vi kan ikke gjøre noe, for vi mangler penger». Seinest i går kveld gjentok politistasjonssjefen i Arendal årsaksforklaringa med manglende ressurser i NRKs Debatten.

Pinlig er jo også Mælands påstander på mandag om at 22. juli-kommisjonens kritikk samsvarte med politiets egen evaluering. 

Med en omskriving av Shakespeare, er det åpenbart at «Noe er råttent i politiet». Det trenges en gjennomgående kulturrevolusjon. For eksempel den sykkelhatende avdelinga Oslo Trafikkpoliti, som aldri ser en bil parkert i sykkelfeltene eller at det er noe problem. Den skulle vært oppløst og oppretta på nytt med en helt annen trafikkideologi, og mer miljøorientert enn bare bil, bil, bil.

Alt papirarbeidet skyldes jo også at forsikringsselskaper krever politiregistrering av innbrudd og tjuveri. Kanskje ikke det er en politioppgave? Hva politiet skal gjøre og ikke gjøre, hører med i vurderinga av arbeidet.

Riksrevisjonen peker på at hele ett av ti innbrudd er det politiet klarer å oppklare! En mangel politiet er uenig med Riksrevisjonen i, for de hevder at det er ikke så ille som bare ett av ti oppklarte innbrudd.

Politiets særskilte etterforskningsorgan som nå heter Spesialenheten for politisaker,  kommer nå i sitt rette lys. Her bør det ikke være noen politifolk!

Om denne nødvendige kulturrevolusjonen kommer, er tvilsomt. Jeg tror vi alt nå kan fastslå at det kommer bare mindre flikking med tilsynelatende forbedringer. Og hvertfall ikke så lenge vi må slite med den selvoppnevnte kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat Arne Johannessen. 

mandag 13. august 2012

Lovteksten er viktigste rettskilde


Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen i dag: 

Tidligere leder av justiskomiteen på Stortinget, Lisbeth Holand, omtaler i Klassekampen 18. juli forarbeidene til den nye formuleringa av straffelovens § 44 i 1996 som hun var med på å vedta. Hun hevder at det aktoratet la til grunn i straffesaka mot Breivik, er feil. Aktoratet la til grunn at dersom det er rimelig tvil om den tiltalte er tilregnelig, så skal tvilen komme ham til gode slik at han kan vurderes utilregnelig og straffefri. Den 7. august skriver også redaktør Braanen en leder om bevisbyrden, der han med utgangspunkt i blant annet stortingsdebatten i 1996 om lovbehandlinga slutter seg til Cato Schiøtz når denne hevder at aktoratet har vist unnlatelsessynder når de ikke har belyst hva som kom fram i stortingsdebatten.

Det er merkelig at denne kritikken mot aktoratet kommer nå. Aktoratet ga lenge før rettssaken uttrykk for hva tiltalen kunne bli. Merkelig er det også at tiltalen, sannsynligvis utarbeida i samråd med riksadvokaten, skal være så dårlig som de nevnte nå gir inntrykk av. Aktoratet baserte seg jo også på rettskilder. Ikke på stortingsrepresentanters innlegg, men tidligere rettsavgjørelser.

Jeg vil trekke inn et sentralt lovtolkingsmoment: Hvis dette var så klart og ønskelig for lovmakerne, stortingsrepresentantene, som Lisbeth Holand nå hevder, hvorfor ville de ikke sørge for at denne påståtte åpenbare mening og hensikt kom klart inn i lovteksten? Hvorfor unnlate å avklare enhver tvil?

Et eksempel: I folketrygdloven står det at de som har fått sin inntektsevne «varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte», kan få uførepensjon. Uten utdyping av hva som menes med disse vilkåra. I forarbeidene fra departementets innstilling stod det klart at personer med diagnoser som narkomani, alkoholisme m. m. ikke fylte vilkåret for uførepensjon. Dette var stortingsrepresentantene enig i, og slik praktiserte også Rikstrygdeverket loven. Men etter noen år tok Trygderetten denne praksisen opp til brei juridisk vurdering. Trygderetten mente at forarbeidene var uklare. For Trygderetten var likevel det avgjørende at lovgiverne valgte bare å skrive «sykdom, skade eller lyte» i lovteksten, uten forbehold: «Retten skal først bemerke at utgangspunktet for all lovtolkning er lovens egen ordlyd…».

Rettspraksis er nå endret, med samme lovtekst. Alkoholikere kan nå få uførepensjon. Og nylig avsa Høyesteretts ankeutvalg dom i en annen sak at lovtekstens oppramsing om hva som i 1902 mentes med offentlige utsagn, da internett ikke fantes, ikke kunne brukes utvidende til å straffe noen for blogging i dag. For internett er ikke nevnt i lovteksten.

Det er faktisk tvilsom jus å sette til side lovtekster for å gi forrang til tolking av forarbeider og innlegg fra stortingsrepresentanter under lovbehandlinga. Heldigvis.

lørdag 11. august 2012

Eksklusiv verdighet


Etter krav på lederplass i Dagens Næringsliv, mange debattinnlegg fra særlig Civitas om fordelene ved en svekka arbeidsmiljølov for å få til mer arbeid utafor normalarbeidstid, er det nå åpna for en ny aksjon i Dagens Næringsliv. Denne gang vil mange ledere og fagforeningsledere oppheve aldersgrensa. Heldigvis har statsråd Bjurstrøm avvist å endre aldersgrensa. Jeg kunne ikke dy meg og tok til motmæle, og fikk faktisk dette innlegget på trykk, uten redaksjonelle endringer:

En lege har fått Bærum kommune til å heve aldersgrensa for leger, og fagorganisasjonen Akademikerne vil fjerne den øvre aldersgrensa helt. Organisasjonspsykolog Finn Bjørnar Lund vil i DN 8. august også fjerne aldersgrensa. For å ivareta hensynet til arbeidstakernes «verdighet».

Argumentet om verdighet for å arbeide lengre er en eksklusiv diskusjon for velstående personer i givende og mektige posisjoner. Heldigvis kommer DNs egen kommentator Eva Grinde 8. august med en viktig motforestilling: Faren for å få arbeidsplasser der en stadig eldre garde utgjør en uoppsigelig propp som hindrer utskifting og fornyelse.

Jeg gikk av som 62-åring etter 38 års arbeid. Det hevdes at min helse for alderen er svært god. Ikke hadde jeg hatt fysisk slitsomt arbeid heller. Jeg er tilhenger av å gjøre min plikt for samfunnet med kjedelig arbeid om det er nødvendig, men ikke ett minutt ut over det jeg må. Få av mine år i arbeidslivet har vært av andre grunner enn at jeg ble tvunget til det for å få mat og bolig. Arbeidslivet er fullt av meningsløse rammer og tilfeldige utfall fra mer eller mindre psykopatiske, autoritære og ustabile ledere. Det er ille nok å vente til disse lederne blir 70 år, om de ikke også skal bli sittende til de dør i sjefsstolen.

Jeg er tilhenger av Christian Vennerøds parole «Arbeid mindre — lev mer». Når mennesker med akademisk utdanning er 70 år, har de allerede arbeidet i 45 år i pensjonsgivende arbeid. Andre har arbeidd lengre. Det er mer enn nok. Det er flott om slike 70-åringer har god livsevne og arbeidsevne igjen. Den tida kan de bruke til det den unge Karl Marx forespeilte: «…å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så meget jeg lyster…». Og til å bidra til samfunnsmessig viktig frivillig organisasjonsarbeid, berikende selvstudier og hjelp i nærmiljøet til familie, venner og naboer. Og til fysisk trening. Som eksempel.

De godt lønna sjefene med et oppslukende arbeid de ikke vil gi slipp på, bør minnes om at det i Norge fortsatt finnes både industriarbeidere og sykehjemsarbeidere og mange andre med hardt fysisk arbeid. For dem er 70 år en for høy aldersgrense. Og ikke minst er det mange kontorister som avskyr å være lekeklosser for organisasjonspsykologer. For slike bør det være 50 års aldersgrense — helst lavere.



Politiets store problem: All godviljen og fraværet av kritikk som fører til manglende evne til effektiv bruk av de økte bevilgningene


På mandag kommer 22. juli-kommisjonen med sin rapport. Den tar konkret for seg hvordan politiet løste utfordringene før og under terroraksjonen i fjor. Jeg vil imidlertid peke på noe generelt som ligger i bånn og som jeg mener kan forklare noen av de manglene ved politiarbeidet som i mange år har vært synlig. Helt uavhengig av de feil som måtte være gjort i tilknytning til terroraksjonen.

Den store politiske bakgrunnen er at Fremskrittspartiet har dominert og i praksis styrt den offentlige debatten om politiet de siste 20-30 åra, som med svært mange andre saksområder. Og der kravet har vært monomant: mer penger, mer penger og mer penger til politiet. Dette har vært grunnlaget for ethvert politisk ordskifte om politiet.

Jeg hører til dem som har tillit til politiet, for deres samfunnsoppgave generelt og jeg møter enhver polititjenestemann jeg forholder meg til med tillit. Tross den åpenbare amatørismen som kommer fram om noe av politikulturen; overvåkingspolitiets hjelpesløse overvåking av meg i tjue år. Jeg støtter fortsatt det kravet jeg slutta opp om i en ulovlig demonstrasjon 1. mai 1968 for å «frigjøre» en fengsla Vietnam-demonstrant utafor Botsfengslet i Åkebergveien. Da det ble håndgemeng mellom politifolk på hester og på bakken og noen av oss demonstranter, starta en av oss et talekor (jeg mener å huske hvem det var): «Høyere lønn til purken». (En av demonstrantene ropte også at sigarettene skulle stikkes inn i hestene).

Jeg hadde gjerne ønska at all form for kriminalitet blei hindra, og at atskillig flere tjuverier og innbrudd hos vanlige folk blei etterforska og straffa. Men det går uansett ei grense for hva vi skal bruke på kriminalitetsbekjemping for et helt «reint» samfunn, og den innsatsen vi bør sette inn på forebyggende arbeid. Om vi har funnet den grensa, er jeg ikke sikker på.

Jeg husker jeg meldte bilen min stjålet på Majorstua politistasjon i det nye bygget til Politihøgskolen i nærheten av Volvat. Året var 1997, hvertfall mellom 1996 og 1998. Da satt det en polititjenestemann og skreiv ned anmeldelsen, med en og en finger, ikke på en datamaskin, men på en helt flunkers ny skrivemaskin av god gammel sort! Det var i ei tid da alle andre offentlige institusjoner for lengst hadde innført datamaskiner. Men altså ikke politiet. Jeg ser det som et eksempel på at politiet lå etter i effektiv organisering i hele sin etat. I tillegg var det innforstått at dette arbeidet bare var en formalitet. Dette ene eksemplet ser jeg på som representativt. Riksrevisjonen la 31. januar i år fram en rapport der de viste til at oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet sank fra 2006 til 2010. Hele ni av ti boliginnbrudd blir aldri oppklart. Vinningskriminalitet utgjør hele 60 % av all meldt kriminalitet. Politiet prioriterer ikke dette arbeidet, påstod Riksrevisjonen. Nylig ble også politiet kritisert for seindrektige prosedyrer i forbindelse med utstedelse av pass. 

Min kunnskap om politiets organisering er ikke særlig inngående. Men det sier seg selv at den som bare krever og faktisk får mesteparten av det en ber om, den blir ikke særlig effektiv. Så hovedproblemet for politiet er ikke å løse alle dets organisatoriske problemer med å pøse på med ytterligere milliarder, men faktisk å gjennomføre en etatsintern organisatorisk kulturrevolusjon.

Det er allerede snakka om å gjøre noen personlig ansvarlig for de feil som måtte ha blitt gjort 22. juli 2011. Det er selvfølgelig viktigere å snakke om systemfeil. De er, uansett hvilke personlige feil og feilvurderinger polititjenestemenn måtte ha gjort 22. juli, mye viktigere for framtida.

Det er ett parti og en person som peker seg ut som spydspisser for at det ikke har blitt stilt samme krav til politietaten som til andre offentlige instanser. Det ene er Fremskrittspartiets ensidige gnål om mer penger uten krav. Med støtte av det øvrige politiske sjiktet og deres assosierte journalister som ikke har turt å ta til motmæle mot Fremskrittspartiets monomane pengekrav uten krav til gjenytelse. En kan jo spørre Frp og de andre partiene, hvorfor er det for eksempel bare er lærere og hjemmehjelpere det skal stilles krav til, og ikke politifolk? Den enkeltpersonen som mest har bidratt til politiets manglende effektivitet og utvikling, er uten tvil lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Han skulle egentlig arbeide for bedre lønn til politiets ansatte, men har krevd og fått en offentlig rolle som den reelle kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat. Siden han ble leder av Politiets Fellesforbund i 2000 har han hatt nesten daglige opptredener i Dagsrevyen og andre medier for å si sin mening om straff og anklager, og å si «stakkars politifolk». Jeg kan ikke forstå annet enn at Johannessens politiske linje har demoralisert politietatens evne til å utvikle sin effektivitet.

Det er liten grunn til å tro at politikere og medier vil gå særlig grundig til verks for å finne andre feil og systemfeil enn de som passer inn i den oppfatninga de allerede har av politietatens oppgaveløsning. At politiet kan ha blitt for lite effektive av aldri å bli stilt de samme kravene til som andre offentlige etater, hører helt klart ikke med i politikernes og medienes «verktøykasse». Det er ikke en dårligere forklaring av den grunn.

onsdag 8. august 2012

Fredsprisen til Russland og Kina!


Tre ganger nå har Russland og Kina lagt ned veto mot at FN skal gå militært inn på opprørernes side for å velte et godt etablert regime med regjering som ikke er til sjenanse for sine naboland. Disse vetoene har hindret vestmaktene i å bruke sine enorme militærressurser til en voldsom krig i Syria. At USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og EU har gitt politisk og militær støtte (Norge politisk og med økonomiske sanksjoner) til de voldelige opprørerne til tross for at de ikke fikk FNs støtte, endrer ikke på at krigen må bli mindre voldsom uten FNs godkjenning til massiv vestlig militær innsats. Russlands og Kinas vetoer oppfyller FN-paktenes hovedformål om å hindre krig og redusere krig.

I FN-paktens punkt 2 nr 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.» Dette er jo ikke på noen måte overholdt i Syria, eller i Libya for den del, av vestmaktene. Mens altså Russland og Kina med sitt veto har etterlevd FN-paktens bestemmelser, og sørget for at FN overholder dem og etterlever dermed folkeretten slik den fastslår at angrep på andre land ikke er tillatt.

FN-vedtaket om krigsinnsatsen til fordel for de ulike opprørerne i Libya, der Russland, Kina og Tyskland stemte avholdende, ble iverksatt under påskuddet om å redde sivilbefolkninga fra ytterligere lidelser. Men Natos inngripen på FNs vegne (som formelt ikke var vedtaket, men et misbruk av det), førte til at alle fredelige handlingsalternativer ble utelukket. Krigen varte lenger enn forutsatt, og ofrene for sivilbefolkninga ble større enn vestmaktene påstod på forhånd.

USA og Europa har i dag store økonomiske problemer. Samtidig vokser Kina sterkt, og får innflytelse særlig i Afrika på USAs og Europas bekostning. Russland styrker seg militært og politisk. Alle er avhengig av olja fra Midt-Østen, og dermed av lojale klientstater. Når alle land er innlemmet i de mektiges innflytelsessfære som i dag, kan utvidelse kun skje på bekostning av motparten. I tillegg har Vesten uansvarlige ledere som starter håpløse kriger de taper, som angrepet på Irak og Afghanistan. Regimeskifter i arabiske land er viktig for alle. Vestlige interesser var svært viktige for å få til regimeskifter i Tunisia og Egypt, og militær innsats var nødvendig i Libya. Også i Syria er politisk og militær støtte utenifra for å kaste regimet nødvendig. Når Russland og Kina tre ganger har lagt ned veto mot en slik militær støtte til de splittete Syria-oppførerne, kan det sees på som et varsko til alle som vil væpna revolusjon mot sitt regime: Det er ingen automatikk i militær FN-støtte til opprøret. Stol ikke på Vestmaktenes løfter om dette. Som om budskapet er: Gjør gjerne opprør mot deres eget regime, men gjør det med egen innsats og stol bare på at fredelig og politisk motstand er det som nytter.

Slik vurdert er Russlands og Kinas veto et prinsipielt bidrag til mer fred i en verden som helt sikkert kommer til å oppleve et økende antall kriger om stadig knappere ressurser. Selvfølgelig er ikke Russland og Kina noen uskyldigheter som ikke er opptatt av egne interesser; interesser som selvfølgelig også de vil bruke makt for å forfølge. Som Russland i Tsjetsjenia med Vestens stilltiende støtte. Det nye ved verdens situasjon nå er at diktatoriske regimer som før ikke var noe problem for stormaktene, nå kan brukes til ekspansjon under dekke av framgang for «demokrati og menneskerettigheter». Etterkrigstidas anti-krigsbevegelse er knust, og med det også tanken på en fredeligere og mer nedrusta verden. Merkelig nok begrunna med en mer «human» verden. Leda av «hellige rettferdighetskrigere» som Erik Solheim. Men demokrati og menneskerettigheter er ikke tjent med utenlandsk innblanding og støtte til borgerkriger med FN som deltaker.

Et FN som aktiv aktør i borgerkriger som stormaktene oppmuntrer til, er et opplegg for å overflødiggjøre FN og fjerne en internasjonal plattform for dialog. Vestmaktene vil helt åpenbart ikke ha FN lenger, og USAs president og vinner av Nobels fredspris, er stadig mer innstilt på «alenegang» utafor FN. For USA og vestmaktene står vetoretten i FNs sikkerhetsråd i vegen for det de definerer som «verdenssamfunnets» interesser.

USAs utenriksminister Clinton planlegger iflg NRK tekst-tv 7. august for å hindre at Syria utvikler seg til en slagmark for sekteriske kriger. Det kan ikke forståes på annen måte enn at USA planlegger å okkupere landet. USA har etterlatt Irak og Afghanistan  i kaos etter angrep. Syria må altså være viktigere for USA enn Irak og Afghanistan.

Russlands og Kinas veto må sees på som et prinsipielt veto mot å misbruke FN til å føre militær krig mot regimer en ikke liker, slik som Sikkerhetsrådets Libya-vedtak ble misbrukt. Et slikt prinsipielt standpunkt i en så viktig sak for fred fortjener en fredspris, særlig i ei tid med økende krigsfare støttet av de mange faktorene som bygger opp om en ny verdenskrig.

Men det er selvfølgelig ikke aktuelt å tildele Russland og Kina Nobels fredspris. For Nobels fredspris er ikke en fredspris, men en pris som de norske politikerne dels bruker for å gjøre seg godvenner med vestlige ledere og særlig amerikanske presidenter fra Det demokratiske partiet; men mest for å støtte vestlig ekspansjon overfor Vestens imperialistiske konkurrenter. 


mandag 6. august 2012

Norge er i krig — igjen!


Det har ikke vært tvil om at den norske regjeringa ikke liker regimet til Assad. I likhet med USA, Israel, Saudi-Arabia og Qatar. Som hele det «politiske Norge» inkludert de politiske journalistene. NRK-reporterne Sissel Wold og Jon Gelius er jo talerør for alt som kan støtte opprørerne (Wold) og de vestlige landenes internasjonale kamp mot Assad (Gelius).

Derimot har det vært stille om Norges aktive bidrag til arbeidet for å velte Assad. Saudi-Arabia sender våpen, USA sender kommunikasjonsutstyr og militære «eksperter». Og «Norge hjelper til med å legge grunnlaget for en ny regjering i Syria», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i et intervju med Dagens Næringsliv 4. august 2012. Støre fortsetter: « - Ja, det kan vi være med på, og det er vi med på, blant annet gjennom kontakter med ulike deler av opposisjonen, fordi den ikke er samlet.» (Mine uthevinger). «- Vi har kontakter med flere deler av den syriske opposisjonen løpende og jevnlig, og vi oppfordrer til dette og forsøker å gi støtte på best mulig måte». På en måte er dette en oppfølging av hva Støre sa 17.07 til Dagens Næringsliv. Støre mente da at det er på høy tid at Sikkerhetsrådet blir enig om at manglende etterlevelse fra regimet skal få konsekvenser og at det vedtas sanksjoner mot regimet dersom ikke Annan-planen følges opp.

Norge er altså aktiv i borgerkrigen i Syria, for å motarbeide det regimet vi har diplomatiske forbindelser med. Det er litt uklart hva Norge bidrar med. Men vi er aktiv på den ene partens side i den voldelige og svært omfattende militære borgerkrigen.  

Major Steinar Skaar ved Luftkrigsskolen i Trondheim, skriver i en kronikk i Adressa 10.07.10 om Norge er i krig eller ikke i Afghanistan: «Det vil derfor være korrekt å si at folkeretten definerer som «krig» en konflikttilstand som overstiger beskrivelsen i Geneve-konvensjonen…Det er ingen tvil om at dette er situasjonen i Afghanistan. Norge deltar derfor i en konflikt som faller inn under folkerettens bestemmelser for væpnet konflikt,  og er således part i en krig». Dette gjaldt Afghanistan. Borgerkrigen i Syria er ikke mindre voldelig. Og om Norge ikke bidrar med våpen, er vi aktiv med for å støtte opprørere som med egne våpen — eller kanskje mest andre makters våpen — for å få til et regimeskifte. Dette er i praksis det samme som å være aktiv deltaker i krigen i Syria. 

Norges aktive engasjement i Syria er åpenbart i strid med  FN-pakten. I FN-paktens artikkel 2 punkt 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.»(Min utheving). Sjøl om den norske regjeringa med SV ikke bruker direkte militær innsats eller våpen, etter det vi kjenner til, støtter Ap-SV-Sp-regjeringa opp om de som militært bekjemper en stats selvbestemmelse, en «stats territoriale integritet». Gjennom å slutte seg til EUs sanksjoner mot regimet, understreker regjeringa at den prøver å velte regjeringa i Syria og støtter de som militært prøver på det. Helt imot FN-paktens forutsetning om ikke-innblanding i andre lands styring.

Jeg har prøvd å se om andre aviser enn Dagens Næringsliv har omtalt Norges aktive støtte til opprørerne. Jeg har ikke klart å finne noe. Men er det omtalt, er det hvertfall ikke noe politisk tema i Norge. For meg varsler det om at det er nye politiske krigsskyer på himmelen, både nasjonalt og internasjonalt.