onsdag 29. februar 2012

8. mars og Pro Sentret: Hvem er sekterisk og splittende?

Det har oppstått strid mellom kvinner om en parole for 8. mars-arrangementet i Oslo. Det er den vedtatte parolen «Bekjemp prostitusjon — bedre hjelpetiltak — legg ned Pro Sentret!» som har satt kvinnesinn i brann.

Kvinnepolitikk er ikke et område jeg har inngående kjennskap til. Jeg har bare en enkel forståelse om likeverd mellom kjønn. At de skal kunne gå sammen overalt i skolegården, at begge kjønn skal være i samme skoleklasse og at all utdanning og alle jobber skal være åpne for kvinner. Sjøl har jeg aldri for eksempel skjønt at kvinner skal ta mannens navn når de gifter seg. Fattern var veldig for at jeg skulle gå i den eneste fellesklassen blant omtrent seks reine gutte- og seks reine jenteklasser. Jeg har lenge sett på dette som en av fatterns få progressive sider, inntil jeg har skjønt av den moderne venstresida at likestilling mellom kjønn må vike for ulike religioners tradisjonelle kvinneundertrykking i toleransens og menneskerettighetenes navn. Trass i at kvinnerettighetene i Norge er kjempa fram først og fremst i strid med kristne dogmer. Men islamske religiøse dogmer er selvsagt noe helt annet og tydeligvis mye bedre. Merkelig nok siden de er helt like eller kanskje til dels verre.

Alf Skjeseth skriver i en leder i Klassekampen 27. februar at den vedtatte parolen om prostitusjon og hjelpetiltak for prostituerte er uttrykk for sekterisme av de som står bak den.

Vi har en situasjon der begge de stridende partene både er enig i at sex-kjøp skal forbys, og at prostituerte skal hjelpes. Oslo kommunes Pro Sentret hjelper de prostituerte og arbeider samtidig for prostitusjon. Det er ulik vurdering av Pro Sentrets to oppgaver i dag som splitter kvinnene. Den ene gruppa ser sentrets politiske og strategiske arbeid for prostitusjon som viktigst, den andre legger bare vekt på hjelpetiltaka og ser tydeligvis senterets prostitusjonspropaganda som uvesentlig. Og så er den ene gruppa sekterisk og ikke den andre?

Pro Sentret «finansieres dels med statlige, dels med kommunale midler. Det er de statlige og kommunale planer på prostitusjons- og menneskehandelsfeltet som gir føringer for Pro Sentrets tilbud og satsningsområder.» (Oslo kommunes nettside). Problemet er at Pro Sentret i tillegg til å drive et hjelpetilbud, også arbeider politisk for prostitusjon og støtter motstanderne av sexkjøploven og knytter internasjonale forbindelser med pro-prostitusjonsorganisasjoner, samtidig som de hjelper prostituerte. Dette er jo i tillegg åpenbart stridende mot statens og vel også mot Oslo kommunes politikk, hvis ikke bystyret i Oslo har en politikk der en motarbeider sexkjøpsloven? Men går i så fall det, kan kommunestyrer vedta å arbeide mot lover?

Årsaken til at det finnes prostituerte er blant annet aktiv rekruttering gjennom menneskehandel og annen tvang, sosial nød og politisk propaganda for prostitusjon. Og selvfølgelig ikke minst villige kunder. At prostitusjon er uunngåelig, og også nødvendig, som mange hevder, er vanskelig å forstå. Uansett har prostitusjon så mange uheldige sider ved seg at folks, eventuelt menns, behov for å leve ut sin seksualdrift, bør løses på andre måter. Hvem vil oppdra døtrene sine til prostituerte? Eller skal prostitusjon fortsette å være en økonomisk løsning bare for de fattigste kvinnene?

Når Pro Senteret i tillegg til å propagandere for prostitusjon også gjør nødvendige og gode hjelpetiltak for jentene, har de jo gjort et politisk snedig grep. Pro Sentret oppfattes altså av Klassekampen og Oslo Rødt som de eneste som kan drive med støttetiltak for prostituerte. Men kan ikke Ottars argument om at hjelpetilbudet både kan opprettholdes og styrkes, uten at en støtter og styrker Pro Sentrets politiske rolle som propagandist for prostitusjon, også være riktig? Klassekampen 28. februar oppsummerer Ane Stø i Ottar slik: «Pro Sentret undergraver den jobben de er satt til å gjøre.»

Å ta konsekvensen av den vedtatte sexkjøpsloven må bety at Pro Sentret ikke lenger kan drive med politisk propaganda for prostitusjon. Staten og kommunen må gjøre et valg. Og det bør være slik at Pro Sentret kan fortsette med hjelpetiltakene, men som statlig og kommunalt finansiert institusjon strippes for muligheten til å drive politisk arbeid. Det er høyst ordinært for kommunale og statlige etater at de ikke kan drive en egen politikk på tvers av kommunens og statens politikk. Hvis ikke Pro Sentret fratas sine politiske fullmakter er jeg enig i at senteret legges ned.

Hva mener motstanderne av 8. mars-parolen om Pro Sentrets prostitusjonspropaganda? Vil de gå inn for å strippe sentrets tilsattes mulighet til, som tilsatte, i å drive sånt arbeid? (Sjøl om senterets mest markante leder er en nær politisk venn?). Hvis ikke, hvordan kan de da være for sexkjøploven?

Argumentet om at det ikke blir noe hjelpetiltak for prostituerte om ikke Pro Sentret får fortsette sin prostitusjonspropaganda, kan jeg ikke forstå er holdbart. 

søndag 26. februar 2012

Stormen mot Lysbakken – basert på elitistiske koder

I privatlivet og arbeidslivet er vi mange som gjør feil og opptrer irrasjonelt. Det er det som gjør oss til mennesker. Men feil kan ikke godtas, og når vi gjør feil, må vi gjøre opp for oss slik det er forventa og i mange situasjoner krevd. Uheldig oppførsel bør påtales, og den som har gjort en feil, bør overtales til å forstå sine feil og lære av dem for ikke å gjenta dem.

Men slik fungerer ikke medieredaksjonene. De er overbefolka av rastløse og spenningssøkende personer som hele tida skal ha «æksjen» og markere seg for å få til politiske endringer etter sitt eget politiske syn som står over alle, nærmest på vegne av «Gud». Og aller helst få noen avsatt eller fornedra. Hvis de kan finne en fjær å utvikle til fem høns.

Audun Lysbakken er sjef for et departement. Stortinget har bevilga Regjeringa og Lysbakkens departement penger de kan bruke, og er pålagt å bruke. En del av disse kronene er ikke øremerka. Det vil si at regjeringa og statsrådene kan bruke midlene slik de finner for godt, altså en subjektiv vurdering som ikke er noe annet enn en politisk vurdering. Ofte i strid med opposisjonens vurderinger. Det er sånn det bør være.

Organisasjoner som ikke kommer inn på Stortingets liste over dem som skal få statlig støtte, er avhengig av regjeringas støtte. Ellers får de ikke noe. Dette er ikke noe problem som verken de politiske journalistene eller Lysbakkens kritikere er opptatt av.

Jeg kan nevne fra en slik tapende organisasjon som ikke kom inn på statsbudsjettets bevilgning med navns nevnelse og derfor måtte søke departementet om støtte. Overlatt til departementets subjektive vurdering. Statssekretæren ringte og spurte meg: «Men hvor mye trenger dere, da?». «700 000», svarte jeg. Et tall som var reelt. Og det fikk vi! Hva var feil med det? Ville statsråden ha blitt krevd å gå om journalistene hadde fått vite om denne saksbehandlinga? Dette var jo midler Stortinget hadde bevilga, pålagt brukt, til dette departementet til fri bruk.

Lysbakken har prøvd å få noe positivt ut av disse frie midlene, og har dermed oppfylt Stortingets pålegg. Sjølforsvarskurs for jenter er et svært aktuelt behov som trenger å få offentlige midler. Jeg beklager fortsatt at mitt forslag om selvforsvarskurs for jenter i gymtimene på Drammen gymnas på 1980-tallet blankt blei avvist gymlæreren og rektor. At en av Lysbakkens eget partis organisasjoner har søkt for et godt formål, kan ikke forhindre at de får. Er formålet godt, er det helt ypperlig at de får penger.

Professor i statsvitenskap Hege Skjeie karakteriserer i Dagens Næringsliv 25.02 saka slik: «Dårlig bekjentgjorte penger er delt ut til for nære bekjente. Noen har hoppet bukk over embedsverkets innvendinger. Ingen har tenkt på habilitet, eller kanskje snarere tvert imot: …» Til dette er å si at det er vanskelig å forstå at ikke alle aktuelle organisasjoner har tenkt og undersøkt muligheten for å få offentlig støtte i Lysbakkens departement. Det er helt ok å overprøve embetsverket, særlig når en vet hva en gjør. Å være politiker er i høyeste grad en jobb der nettopp det subjektive er det som er grunnlaget for rollen.

Lysbakken burde gjort noen enklere andre grep for å få til denne bevilgninga, sa lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Anders Anundsen (Frp), til Klassekampen 25.02 . «Det er utrolig lett å unngå slike tabber», sa Amundsen. Er det så ille, da? Det er vanskelig å forstå. 

Jeg ser på kommentarer i aviser og på nettet at der er det lite med prinsipiell vurdering av Lysbakkens feil. De som er uenig i SVs politikk bruker dette som påskudd for å gjenta det som de også ville sagt om SV helt uavhengig av denne saka. Frykten for gamle antikrigs-SV er også sterkt til stede i det ensretta politiske kommentatorsjiktet. Personlig er jeg uenig med Lysbakken. Han en viktig og nyttig brikke for å bruke norske liv som innsats i Norges nye rolle som leiehær for USAs imperialistiske krigstokt verden over. Norges rolle som USAs leiehær ville kanskje bli svekka om Lysbakken måtte forlate det politiske livet. Likevel synes jeg ikke dette er saka han bør gå på.

Dette med «informasjonsplikt» og «tillit» som Lysbakken skal ha brutt overfor statsministeren og Stortinget, er bare bagateller. Et godt formål er tildelt midler i samsvar med Stortingets formål, og han har ikke gjort noe aktivt for å skjule hva han har gjort. Han har også innrømt feil. En måte å rette opp feilen er å lyse ut mulighetene for å få stønad til dette formålet. Hvorfor finner ikke journalistene og opposisjonspolitikerne noe viktigere å bruke 24 timer i døgnet på?

Realiteten i denne saka er ikke annet enn en intern elitistisk leik for de innvidde i politikk og mediene. Et eksempel på mange slike saker de siste tiåra der mediene stolt har finni en fjær der som de kan rope taktfast «Korsfest, korsfest» til, og som politikere velvillig og prinsippløst danser etter om det kan tjene deres dagsaktuelle behov. Og som dermed gir inntrykk av at politikere er og skal være 100 % kritikkfrie, særlig dem de er uenige med. Journalistenes kamp for sterile politikere er fjernt fra hvordan vanlige folk med vanlige liv behandler de samme feilene. Vanlige folk snakker til hverandre og om hverandre på en helt annen måte enn det det høytlønna elitesjiktet i politikk gjør. Denne saka bør bli enda en murstein i det byggverket som heter politikerforakt. 

torsdag 23. februar 2012

Linjeskift — for bilen?

Som en kommentar til Klassekampens økonomireportasje om bilavgiftene 20. februar, har jeg i dag følgende innlegg på trykk i avisa:

Også i Klassekampen får vi 20. februar lese om «problemet» med de eldre bilene. Ja, også at vi betaler så mye avgift til staten på bilene. Avgift som mange er sure på fordi den kan brukes til å gi pressestøtte til Klassekampen.

For det første er det å si at det lar seg i følge Transportøkonomisk institutt (TØI) ikke dokumentere at det er eldre biler og biler med tekniske feil som er årsak til trafikkulykkene slik Frps intervjuede finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen, antyder. Fart og kjørelengde er viktigst, ikke teknisk mangel som er nærmest fraværende som årsak. Å skifte ut bilen hyppigere, er ikke særlig miljøvennlig. Det er bruk og kast. Steigan viser i boka Sammenbruddet til en kilde som hevder at for å produsere hver bil kreves det 20 fat olje og 500 000 liter vann. Hvorfor da skifte ut bilparken hyppigere? Mange, også staten, vil tjene mye på hyppigere utskifting, men ikke bilbrukerne.

Bilavgiftene i Danmark er enda høyere. Også i Norge har svært mange bil tross avgiftene og utgiftene. Kostnaden ved kjøp og bruk av bil er noe de fleste familier og enkeltpersoner i Norge har god råd til. Både kjøpskostnader og bensinpris har blitt billigere i forhold til kjøpekraft. Bensinprisen er fortsatt så billig at en ønsket biltur ikke blir droppet på grunn av prisen.

Vi lever i dag i et bilsamfunn, der all viktig transport og all arealbruk og samfunnstjenestene er basert på og tilrettelagt for bilbruk. Og bilen brukes mest der kollektivtrafikken er best utbygd. Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen gått imot bilsamfunnet. Men nå er det her, og hvorfor ikke da utvikle det og støtte det bilbaserte samfunnet? Rødt i Trondheim er som mange andre i Rødt opptatt av at alle, også vanlige folk, skal få råd til og mulighet til å kjøre bil. Erna Solberg sa i siste stortingsvalgkamp at å leve uten bil er et uverdig liv.

Er det tid for et linjeskift på ytre venstre? Bort fra kampen for kollektivtrafikk til å støtte vanlige folks bilbehov, slik en alt har skrinlagt det historiske fattigdomssymbolet sykkel? Frp sier at trikken står i vegen for privatbilene, mens NHO sier at privatbilene står i vegen for næringstransporten. NHO vil satse på kollektivtrafikk mot byene, mens Stoltenberg vil ha flere biler vestfra inn til Oslo hver dag. Antyder Klassekampen nå et behov for et linjeskift i samferdselspolitikken på venstresida?


tirsdag 21. februar 2012

Sjukehus i Drammen og Buskerud: Bærum felte Gullaug


Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

I DT 16. februar skriver Gullaug-forkjemper Arvid Skage at det var påstander om forurensning og kvikkleire som felte Gullaug-alternativet. Men grunnen til at regjeringa skrinla Gullaug, var motstanden fra Bærum og Asker og den trussel de der mente Gullaug ville utgjøre for Bærum sykehus. Altså en politisk begrunnelse. Som også kanskje dekker over en økonomisk.
Det er beklagelig at Drammen kommunes alternativ fra 2005 er avvist, der hele Gullaug ble plassert inn på nåværende område med behold av svært mange boliger. Regjeringa strir med enorme politiske og økonomiske problemer i sykehussektoren i Oslo, og da kommer den tradisjonelle uenigheten i Buskerud beleilig for regjeringa. For buskerudfolk gjelder parolene «Alt eller ingenting» og «Hvertfall ikke hos naboen». Hva blir det da av sykehus i Buskerud?

tirsdag 14. februar 2012

Handling dreper ord: Ny E-18 eller kollektivtrafikk?

Ni miljøorganisasjoner krever i dag at Oslopakke 3 blir Miljøpakke 1. Dette kravet støtter jeg. Dette innlegget sendte jeg til Dagens Næringsliv i går:

Statsrådene Kleppa og Navarsete kritiserer i DN 13. februar Høyre og dets leder Solberg for å være «snodig» i samferdselspolitikken og i dens mulige manglende sammenheng med lokaliseringspolitikken. Statsrådene skriver om storbyene: «Her kan vi ikkje «vegbyggje» oss ut av kø- og miljøproblema.» Men statsrådenes godord om å legge til rette for mer kollektivtrafikk til byene, og Oslo spesielt, avsløres av deres støtte for nye bilfelt inn mot Oslo vestfra med ny E-18 i Oslopakke 3. 

Den økte vegkapasiteten legger til rette for at flere kan gå av buss og tog og ta bilen til Oslo. Til også den nye vegen er full av biler. Det er forståelig at de velstående mannlige vennene til Høyres nestleder Sanner føler det uverdig å stå i bilkø inn mot Oslo hver morgen og ut om ettermiddagen. For dem er kollektivreiser enda mer uverdig. 


Men til statsråd Kleppa, hvor mener hun at alle de ekstra bilene i Oslo sentrum som en følge av ny E-18 skal gjøre av seg? Er det tenkelig at de ekstra bilene ikke vil ta plass fra trikken, fra bussene, de gående og syklende i Oslo? Og hvis Kleppa og Navarsete tror på tiltaka de skryter av i Dagens Næringsliv, «Strengare parkeringsreguleringar, køavgift og tidsdifferensierte bompengesatser …», hva er da vitsen med milliardene til dobbel E-18 vestfra?

Statsminister Stoltenberg argumenterte sterkt for og lovet økt bilkapasitet vestfra inn mot Oslo i valgkampen i 2011; ny E-18. Helt uoppfordret. Men hva er da igjen av Kleppas og Navarsetes gode ord når de og regjeringssjefen vil fylle Oslo med flere biler?


lørdag 4. februar 2012

Uavklart om Buskerud-sjukehus, regjeringas Øvre Eiker-forslag er en avledning


Dette innlegget står på trykk i Dram-mens Tidende i dag:

Etter at regjeringa i 2010 skrinla Gullaug og fylkes-politikerne pekte på Drammen, har regjeringa nå kommet opp med et nytt alternativ. Bakgrunnen er åpenbart de betydelige økonomiske og politiske problemene for sjukehusene i Oslo, og de sterkt økende sjukehusutgiftene i hele landet. Det blir ikke lett for Drammen, bare 40 min med tog /bil fra Oslo, å få noe av disse knappe helsemilliardene.

Etter at et enstemmig fylkesting i Buskerud i flere år arbeidet for Gullaug, under trussel om eksklusjon for de som ikke stemte for Gullaug, skrinla regjeringa det i desember 2010. Formelt med begrunnelsen om kvikkleiren der, men reelt av de politiske konsekvensene en slik plassering utgjorde for eksistensen av sykehuset i Bærum. Og i stedet for å plassere alle bygningene planlagt på Gullaug inn rundt det nåværende området i Drammen, slik Drammen kommune utredet og la fram i 2005, ba Vestre Viken i 2011 utredet et mye større areal enn planlagt på Gullaug. Det skaper selvsagt motstand hos de som har vært så heldig å få kjøpt en billig bolig sentralt i byen og som de fortsatt vil ha som en liten landsby.

At regjeringa, og ikke Buskeruds egne politikere, peker på et alternativ lenger inne i Buskerud, og 25 km fra den største byen, er svært uvanlig. Regjeringene pleier jo ellers å holde seg unna initiativ i slike lokale plasseringsstrider. Her må åpenbart noen lokale stortingsrepresentanter med kanal til regjeringa ha snakka sammen, og de har antakeligvis konkludert med at et nytt sjukehus nær Kongsberg kan berges om sentralsjukehuset bygges i Hokksund. Jeg tror imidlertid mer at Hokksund-alternativet er en avledningsmanøver fra regjeringas side for gi optimisme og svekka motstand i Kongsberg — før sjukehuset der – og forslaget om Hokksund — får dødsstøtet.


Sannsynligvis finnes det ingen regjering som vil bygge et nytt sentralsjukehus i 10 til 20 milliarders klassen 4 til 6 mil fra Oslo sentrum. Det er vanskelig å forsvare i vårt langstrakte land. Men et avansert lokalsjukehus, uten psykiatri (som legges til Blakstad), kan forsvares. Miljøhensyn taler for at det må ligge der det bor flest folk i fylket: Drammen, fylkets bysentrum.