onsdag 14. september 2011

Valgresultatet – et uttrykk for velgernes klare politiske valg? Eller tar de «bølgen»?


Resultatet av kommunevalget, i omtrent alle kommuner og summert opp på riksplan, er at Høyre har hatt en framgang på minst 40 % i forhold til forrige kommunevalg, Ap har hatt en liten framgang, SV og Rødt har gått tilbake og Frp er nesten halvert. Det som meningsmålingene antyda, blei for mange partier forsterka i valget.

Den umiddelbare tanken er at svært mange velgere nå har sagt ja til privatisering av offentlige tjenester i stor stil, til tvangssammenslåing av kommuner, til hyppigere testing av elevene og kanskje til oppløsing av den offentlige skolen. Til lengre åpningstider for skjenking, til uhemma privatbilisme og struping av kollektivtrafikken. Nedbygging av strandsonen for privat eie og til økt motorisert ferdsel i utmark og la strender og skjærgård forurenses av vannskutere. Og til store skattelettelser, som det hevdes skal gi bedre offentlige ytelser. — Ja, for det er slik Høyres program er, og det er Høyre en betydelig del av de norske velgerne har gitt sin tilslutning til. Når så mange som hver tredje velger stemmer Høyre, så blir også Høyres standpunkter virkeliggjort på en annen måte enn et tilsvarende stemmetall for Fremskrittspartiet ville gjort, fordi de andre partiene ser på Frp som spedalsk. Høyre gis makt til å gjennomføre sin politikk av de andre partiene.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at velgerne i hver av disse Høyre-standpunktene er like enig med partiet de har stemt på. 82 % av befolkninga er imot mer snøskuterkjøring i utmark, for eksempel. Privatiseringa har dessuten også liten oppslutning hos folk. Likevel har altså hver tredje velger gitt sin stemme til Høyre, og flere hvis en regner med de andre privatiseringspartiene. Hvorfor?

Det er et interessant forhold ved partioppslutninga i Norge siden tidlig på 1990-tallet. Og det er at oppslutninga om partiene går i bølger, som om velgerne skulle ha tatt «bølgen». På 1990-tallet var det Senterpartiet som økte kraftig, så fikk Kristelig Folkeparti et oppsving og var vel oppe i 12 %, så var det SVs tur og nå er det Høyre. Partiene før Høyre gikk tilbake til «normalen» etter at bølgen ga dem et løft. Alt tyder også på at Høyre vil gjøre det. For det gjorde de etter sin forrige store framgang under Erling Norvik på 1980-tallet.

Slike bølger i partioppslutning følger ikke klart partienes sentrale standpunkter, og det tyder ikke på at det er oppslutninga om disse partienes politikk som har fått dem til å slutte opp om partiene i en slik felles bølge av et oppsving. Kanskje heller mer at «Nå prøver vi det partiet, så får vi se åssen det går». Som skjorter og bukser kan vi jo bare skifte parti hvis vi er misfornøyde med det?

Mest av alt er det i så fall uttrykk for at «det er ikke så nøye, vi får det like bra uansett». Og nordmenn flest har det veldig godt, tross enkelte partiers elendighetsbeskrivelser. Og, ikke minst, at det ikke er klare konflikter som hisser opp folk. Den lave valgdeltakelsen er et tegn på at konfliktnivået og den politiske uenigheten er lav. Alle som har erfaring fra organisasjoner, veit at oppmøtet på møter blir stort når det er noe folk er opptatt av eller misfornøyd med.

Men Høyre har fått velgernes mandat til å gjennomføre en politikk jeg tillater meg å tvile på at velgerne egentlig slutter opp om. Det er jo også et demokratisk problem ved det representative system. Valgkampens 2-3-4 mer eller mindre diskuterte saker avgjør for velgerne det partivalget som gir partiene fullmakt til å avgjøre kanskje tusen saker i hver kommunestyreperiode.

Jeg tror oppslutninga også om Høyre vil rase like fort som den steig. Kanskje mer av at velgerne blir lei og vil ha noe annet, enn direkte misnøye eller uenighet med Høyre politikk. — Hvilket parti blir det neste som får nyte godt av «bølgen»? Garantert ikke Rødt.

mandag 5. september 2011

Enda mer av det mislykte?

Elisabeth Reehorst hadde 1. september i år i Klassekampen en kommentar til min artikkel «Fortsette i samme spor?». Jeg svarte samme dag til redaksjonen, og mitt svar kom på trykk i Klassekampen i dag. Det gjengis her. Etter det innlegget følger hennes innlegg i mindre skrift.

Elisabeth Reehorst svarer på min artikkel «Fortsette i samme sporet?» med et ja, og enda mer. Alle de talla fra Brochmann-utvalget som hun viser til, kan ikke endre det som er mitt hovedpoeng: Etter at innvandringsentusiastene i årtier har styrt og kontrollert alle premissene for debatten, særlig med nedsettende moralistiske karakteristikker som «fremmedfrykt» og «rasist» som hersketeknikk, svekkes likevel oppslutninga sterkt om deres syn. På NRK tekst-tv 29.08.11 (side 108) står det at det i Groruddalen i fjor var drøyt 1000 flere nordmenn (med enten mor eller far født i Norge) som flytta ut, enn som flytta inn. Bare siden 1997 har over 17 000 nordmenn flytta ut fra bydelene Bjerke, Alna, Stovner og Grorud. Det er en ganske klar meningsytring. Og kan umulig være noe eksempel på vellykka integrering.

Brochmann-utvalget hevder at innvandrings-strømmen kan vi gjøre lite med, og at det derfor er integreringa som er løsninga. Men sier og: Ingen land i Europa har hatt en så sterk økning av innvandrere i forhold til folketallet, og ingen har hatt en så sterk økning de siste åra som Norge. Grensene kan ikke stenges, men vi kan med politiske grep redusere innvandringa — hvis vi vil. Familiegjenforening kan endres til bare å gjelde reell gjenforening, og ikke nyetablering av familier. Som er en problematisk form for innvandring. Og en kan sette grensa ved 24 år, som Klassekampens redaktør foreslo på lederplass. Selvfølgelig kan også asylstrømmen reduseres, slik regjeringa nå gjør og Erna Solberg gjorde som statsråd. En kan se på de argumentene menneskesmuglerne bruker for å selge flukt til Norge, og gjøre noe med det de framhever som positivt.

Det nødvendige spørsmålet om å hjelpe verdens mange millioner på flukt og i fattigdom, løses ikke ved å ta dem til Norge i et sånt omfang at det ikke har politisk oppslutning. Det har bidratt til at partier som vil innføre markedsliberalistisk politikk og føre stadig nye kriger, øker sin oppslutning. Poenget er ikke at «venstresida» ikke har tatt på alvor «de problemene innvandringen fra fjerne land medførte». Grovt sett er budskapet at innvandrere alltid har rett, og at norske tradisjoner og lover må vike. Og derfor har vi dårlig kjennskap til hva som fremmer integrering, naturlig nok. Som at kontantstøtte er feil, at holdninger er mindre viktig enn å komme i arbeid, og at det er viktigere å få innvandrerkvinnene i arbeid enn deres menn.

Nok en gang viser det seg at å overlate politisk styring til de velmenende og naive, er farlig. Norsk innvandrings- og integreringspolitikk er et godt eksempel på det.



Reehorsts innlegg i KK 01.09.11:
Fortsette i samme spor?

Ove Bengt Berg (17.08.) har rett i en ting: Det tok alt for lang tid før venstresiden begynte å ta på alvor de problemene innvandringen fra fjerne land medførte. Den gangen var bare FrP på banen, og deres form for argumentasjon hindret at vi på venstresiden som var kritiske til mange fenomener, gikk ut i offentligheten med dem.
Så lurer jeg på: Hvem vil Berg nå stenge grensene for? Vi kan sjølsagt melde oss ut av EØS, men det spørs om det er flertall for det i det norske folket. Vi kan stoppe fullstendig å ta imot flyktninger og returnere alle asylsøkere umiddelbart – men da bryter vi internasjonale avtaler og anerkjente menneskeretter. Jeg vil tro at Berg mener at vi skal la utlendinger få studere her – slik nordmenn får studere i utlandet.
Da har vi familiegjenforening igjen. Der kan det være mulig å vurdere noen nye innspill.
420 387 innvandrere ble bosatt i Norge fra 1990 til 2009. 130 000 er vestlige. De første fjernkulturelle kom for ca 50 år siden, etter aktiv rekruttering fra den norske staten. Etterkommerne til den største gruppen, pakistanerne, teller ca 14 000. Dette er et faktum, og de fleste er norske statsborgere.
Fra 2008 har polakker vært den største gruppen – ved inngangen til 2010 bodde det 49 000 polske innvandrere i Norge. I 2009 kom ca 16 800 arbeidsinnvandrere til Norge fra utenfor Norden; nesten samtlige fra EØS-land. I tillegg kommer de som ikke er registrert. Det er antydet at opp til 50 000 svensker kom til Norge for å jobbe i løpet av 2010.
Ca 6000 av de som kom i 2009 hadde fluktbakgrunn, ca 15 000 søkte utdanning + div, ca 13 000 familiegjenforening. Blant disse kom mer enn 10 000 fra Thailand og Russland i perioden 1990-2009.
Utenlandsfødtes andel av befolkningen i 2008 var 10,3%, mens f eks Sverige hadde 13,9, Nederland 10,9 og Canada 20,2%. Netto innvandring til Storbritannia i 2009 var ca 200 000, i følge Press Associaton Grafic; omtrent som året før. Der var det flere som emigrerte enn de som immigrerte.
Norge bare er en del av et større bilde: Bevegelsene mellom land og verdensdeler er en global affære. Asylpolitikken vår er svært streng – vi avviser minst halvparten av de som kommer, tar i svært liten grad hensyn til barnas beste og skaper mange tragedier. De representerer en svært liten del av innvandringen til Norge, men det er likevel de det fokuseres på. Mange av dem har ingen andre alternativer enn å gå ”under jorden” eller å vandre videre gjennom Europa på jakt etter noe å leve av. Noen av de som blir avvist ender opp som kriminelle – som de antakelig ikke hadde blitt om de hadde fått lov til å jobbe seg til en oppholdstillatelse i Norge.
Nei, vi bør ikke fortsette i samme spor. Vi bør stikke fingeren i jorden og innse at det å være mer humane mot asylsøkerne ved å tilby dem arbeid og sjanse til å vise at de duger, vil være bra både for dem og for Norge. Så intensiverer vi arbeidet for integrering – sjøl om det i all hovedsak fungerer bra i dag også. Opphausingen av visse problemer i Oslo innebærer ikke at det fungerer dårlig i Norge; nei, faktisk bedre enn i de fleste andre land.
(Alle tall er hentet fra NOU 2011:7)

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV
elisreeh@frisurf.no