Jeg gir ordet til Gunnar Garbo: «Om krig som bare skjer»

Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 28. juni. Gunnar Garbo presenterer sjøl bakgrunnen for artikkelen. Jeg synes den er så god og at det er en sånn mangel på den type stoff, at jeg slipper Garbo til på min blogg, fordi jeg umiddelbart er enig i det han skriver, og som er lagt ut på nettsida til Nei til nye Nato.

Tom Egil Hvervens artikkel «Sannhet og metode»: Et motinnlegg

Klassekampens redaktør anbefalte på Facebook Tom Egil Hvervens oppsummering av rettssaka mot Anders Behring Breivik: «Hva forstår et samfunn med felles logikk og fornuft? Sannhet og metode». Jeg har følgende kommentar til Hvervens artikkel:

La meg aller først gjøre det klart at jeg, i motsetning til de fleste som uttaler seg, ikke har en fast overbevisning om Breiviks tilregnelighet. Jeg ser mange gode argumenter for at han må ansees som tilregnelig, særlig etter alminnelig «folkelig» oppfatning, og det som jeg synes virker umiddelbart sannsynlig. Men jeg reagerer på de mange oppfatningene som baserer seg på at dette synet må også retten legge til grunn. Nærmest som en selvfølge, og av politiske grunner.

Jeg ser også Breiviks klare fascistiske syn, men ikke bare. Han uttrykker et hat mot Arbeiderpartiet som ikke er forståelig sett fra andre steder enn i sære rikmannsmiljøer og som om DnA fortsatt er medlem i Komintern. Å angripe Ap i dag for venstreekstremisme er litt merkelig. Slik skipsreder Dan Odfjell nylig gjorde. Merkelig er det også av Breivik å angripe ungdommene til et parti som fører en streng innvandringspolitikk, og som skolerer ungdommene sine til å bli lojale støttespillere for en aggressiv markedsøkonomisk og imperialistisk politikk (EU og Nato). Men AUF skal ha ros for å rekruttere mange innvandrere — dessverre når en tenker på hvilken politikk Arbeiderpartiet fører. 

Også når det gjelder Politiets sikkerhetstjeneste bekrefter tilfellet Breivik at høyreekstremisme, nok en gang, ikke har vært av deres interesse. Men til forsvar for PSTs høyrevridde verdensbilde skal også sies at enslige uorganiserte terrorister som Breivik er et nytt fenomen.

«Sannhet og metode» som overskrift for argumentasjon for eget standpunkt er pretensiøst. Litt spesielt synes jeg det er når den som klistrer en slik merkelapp til sitt syn har som fundament for sin livssyn at sannhet og metode er hevet over rasjonell argumentasjon, og er basert på kristne dogmer som er i strid med all naturvitenskapelig kunnskap. Men jeg skal se bort fra dette hans utgangspunkt, og prøve å ta Hvervens argumenter på alvor.

Hverven begrunner sin metodekritikk av psykiaterne Husby og Sørheim med «at de i motsetning til Agnar Aspaas og Steinar Tørrisen har vært samkjørte fra første stund». Det er vel å dra Husby og Sørheim sin enighet litt langt, og en påstand Hverven heller ikke fører tilstrekkelig bevis for? Aspaas og Tørrisen har jo forstått hvorfor de ble oppnevnt og hva som krevdes av dem. Og hvilken metode har de brukt for å veie opp det faktum at Breivik hadde lest den første rapporten, ikke likte den og ville stå fram som tilregnelig? Jeg fulgte utspørringa av dem på tv, og jeg syntes ikke deres svar på dette var overbevisende. Om alle psykiaternes metode kan kritiseres, både fra et psykiatrisk faglig ståsted, eller fra et politisk ståsted som Hvervens, må metodekritikken Hverven presterer sies å være svært tynn metodefaglig. Nærmest overflatisk. Ikke egnet til å overbevise andre enn dem med samme syn. Og Hverven glemmer at den rettsmedisinske kommisjonen har godkjent den første erklæringa, men ikke den andre — av metodiske grunner!

Hverven kritiserer videre Husby og Sørheim for at «det virker som om de har lagt til grunn en naiv, naturvitenskapelig oppfatning av hvordan mennesker gjør erfaringer i verden.» Bortsett fra at denne kritikken er lite forståelig: Når kristne kommer med sitt mantra «naiv, naturvitenskapelig oppfatning», veit vi at da er det kun udiskutabel overtro som gjelder. Da blir verken logikk eller fornuft relevante begrep lenger.

Hverven knytter seg videre til argumentene i forsvarer Lippestads prosedyre. Husby/Sørheim skal ikke ha tolket eventuell psykose i lys av hva som er «kulturelt upassende», ved at Breiviks politiske uttalelser, «fakta», ikke «er tolket i en kulturell kontekst». Hverven forsterker med at «de valgte ikke å se terrorhandlingene i den politiske konteksten terroristen selv plasserer handlingene i.». Men det gjorde da vitterlig Husby og Sørheim? Skal en psykiater la seg styre av det pasienten selv sier, uten å vurdere pasientens konkrete påstander, faktisk satt inn i sin kontekst? Tenk på hva alt Breivik kom med om sin rolle som kommandør ditt og datt, om alle de organisasjonene som stod klare til å følge opp hans aksjoner og hans uttalelser om hans rett til å drepe. Disse påstandene har da Husby og Sørheim på alle måter satt inn i en kulturell kontekst? For dette er da hinsides enhver fornuft? Langt fra samfunnets «felles logikk og fornuft»?

Husby og Sørheim bygde sin analyse på sin generelle erfaring om at når de som eksempel får inn pasienter som hevder de er Jesus eller Napoleon (til og med i uniform), så innkaller de verken eksperter på Jesu gjenoppståen eller historikere. Min livserfaring gjør at jeg kan slutte meg til en generell påstand om at det er mulig å fastslå at argumenter og påståtte forklaringer om egen situasjon mer er uttrykk for sjukdom enn politikk — også om vedkommende plasserer seg politisk og religionskritisk inn i et verdensbilde som for meg virker svært fornuftig og riktig. Det er ikke bare politiske argumenter som betyr noe. Dessuten viste Husby og Sørheim til at undersøkelser hadde vist at rundt hver tredje med diagnosen paranoid schizofreni hadde handlingsevne i behold.

Dette gjør etter min mening påstanden om at Breivik er en tilregnelig bevisst fascist ikke så overbevisende utvilsom og så åpenbar uangripelig som Hverven og hans mange meningsfeller i mediene, og enkelte jurister, vil ha det til. Husby og Sørheim kan selvfølgelig ha tatt feil av Breiviks psykiske tilstand, og kanskje har de faktisk det. Men deres konkrete konklusjon er dog basert på et skjønn og en livsfaring med liknende tilfeller — fundert på samfunnets felles logikk og fornuft — som gjør at jeg ikke er enig i at de så enkelt som Hverven og mange andre hevder, kan tilbakevises. De hadde dessuten den åpenbare fordel at de snakka med Breivik som de første, og der Breivik ikke hadde noen kunnskap om hva verden rundt han mente.

Rettssaka styres av jussens regler. Aktoratet anklages for å være «svakt», for å ha «abdisert». Men aktoratet førte en juridisk begrunnelse for sin prinsipale påstand. Det er også en del av vår felles logikk og fornuft. Og den er at med Husby og Sørheims erklæring, som tross alt ikke er en vurdering av hvem som helst, for de er sakkyndige, så finnes det en tvil som er så stor, minst 10-20 %, kanskje større, til at både aktoratet og retten etter tidligere rettspraksis må ta hensyn til den usikkerhet den første erklæringa skaper. Hvis ikke Husbys og Sørheims erklæring betraktes nærmest som en nullitet, så åpenbart feil og håpløs, at retten ikke trenger å ta hensyn til den. Det kan retten selvfølgelig gjøre, men det vil helt klart være en ny juridisk praksis. Og vil ikke være i samsvar med det forsvarer påstår om hva Johs Andenæs skal ha skrevet om hva retten kan gjøre i slike tilfeller og som Hverven slutter seg til.

Harald Stanghelle i Aftenposten påstår at de første sakkyndige har fått dommerkappe og liker ikke at deres tvil skal legges til grunn. Men sånn er nå en gang rettsreglene. Jeg forstår imidlertid mediearbeiderne; domsavsigelser er et område de ikke har så stor kontroll over som de ønsker.

Jeg forstår ellers ikke det politiske behovet for å bruke Breivik som argument i den anti-fascistiske kampen. Han vil da uansett ikke være til særlig nytte? Kan en bare si «Fascisme = Breivik = massemord», og så har en vunnet? For den virkelig farlige fascismen, den som er vanskelig å bekjempe, vil da sørge for å ta nødvendig avstand fra Breivik som ikke representativ for det de står for? 

Ny Nato-krig, nå mot Syria?

Aftenposten melder i dag at Tyrkias utenriksminister sier at det tyrkiske jagerflyet som ble skutt ned av Syria, befant seg i internasjonalt farvann. Og at det ikke var ikke ute for å angripe, hevder utenriksministeren. Han gjensgis slik av Aftenposten: «Flyet var på oppdrag for å teste tyrkisk radar- og forsvarssystem, sier forsvarsminister Ahmet Davutoglu til tyrkisk TV søndag. - Flyet deltok ikke i noen form for operasjon mot Syria, og det bar ikke våpen. Det forsøkte heller ikke å skjule sin identitet, identiteten kunne sees av alle, sier Davutoglu og avviser påstanden fra Syria om at syrisk militære ikke var i stand til å se hvilket land flyet tilhørte. Utenriksministeren medgir at flyet var innom syrisk luftrom om lag 15 minutter før det ble skutt ned.- Men det fikk ingen advarsler før det ble skutt ned, sier han.»

Det kan altså godt være helt i samsvar med virkeligheten at det tyrkiske jagerflyet verken var over syrisk territorium, at det ikke var bevæpna og at det bare skulle teste Tyrkias «radar- og forsvarssystem». Men, ærlig talt, hvor sannsynlig er det? Særlig når utenriksministeren innrømmer at det var over syrisk luftrom i 15 minutter? Hadde et russisk fly fått lov til å være 15 minutter i norsk luftrom i en situasjon med en anspent militær situasjon mellom Norge og Russland? 

For det første er dette litt andre argumenter enn det Tyrkias president Abdullah Gül sa i følge Aftenposten dagen før:   «Det er rutine for jagerflygere å av og til fly inn og ut over nasjonale grenser.»  Men under den kalde krigen holdt norske jagerfly seg godt vest for grensa til Sovjet.

For det andre, hvorfor skal et jagerfly fly på testoppdrag i en krigssone nær en stat som en anser seg for å være i praktisk krig med? Det må vel bokstavelig talt være som å leke med ilden? Ord som provokasjon kan vel være naturlig å bruke?

Norske politiske journalister og politikere avskyr «konspirasjonsteorier». Og det er sant, mange konspirasjonsteorier er av en slik art at det setter reelle konspirasjonsteorier i vanry.  Men her må jeg si at det virkelig lukter svidd. For Russland og Kina nekter, hittil hvertfall, å stemme for en FN-invasjon for å kaste regimet i Syria. Hvordan få til en invasjon ellers? Jo, Nato-landet Tyrkia kan brukes via Nato-regelen om at ett land som blir angrepet, skal ansees som et angrep på alle Nato-land. Bortsett fra at det her er et tyrkisk jagerfly som har flydd i det minste ganske nær grensa til Syria. Men når en trenger et påskudd, så holder dette godt som påskudd. For en har ikke bare en voldsom militær slagkraft. En velvillig mediebransje står bak og vil sørge for at det ikke stilles kritiske spørsmål.  

Tyrkia har innkalt til et møte i Nato for å be om rådslagning, ifølge NRK tekst tv.

Dette er en gunstig utvikling for flere. Tyrkia trenger å styrke sin goodwill overfor EU, og bekrefte at det er mer et vestlig land enn et muslimsk. Og trenger støtte for sin kamp mot kurderne. USA og de vestlige allierte vil gjerne gå til en ny krig. Hvorfor kan være uklart, men kanskje for å sikre et vestlig pro-israelsk regime i Syria? Det kan jo hende at Russland og Kina, eller hvertfall Russland, under hånden har sagt at de kan akseptere en invasjon. Hvorfor i så fall, har ikke jeg kunnskaper om å si grunnen til.

Og vil Norge i så fall igjen bruke sine F-16-fly? Det er vel fortsatt ikke en eneste stortingsrepresentant som vil være imot en ny krigsinnsats, denne gang i Syria?

Men dette er uansett en utvikling som peker i retning av en ny militær konfrontasjon mellom stormaktene. Den åpenbare tyrkiske provokasjonen, (eller er det på oppdrag fra Nato?), for å få med Nato på en invasjon kan vise seg å være vellykka. Men beveger ikke USA & co seg stadig nærmere en ny verdensomfattende krig med en slik invasjon?

Ny samferdselsminister — igjen fra bygde-Norge

Det har blitt ny samferdselsminister fordi Senterpartiet hadde behov for nye statsråder som kan redde det høyreorienterte regjeringsprosjektet, kalt rød-grønt. Det ligger derfor ikke noe samferdselspolitisk bak statsrådsskiftet.

Likevel er det grunn til å merke seg at det igjen kommer en samferdselsminister fra det som misvisende kalles «utkant-Norge». For Norge er et stort land og spredt bebygd, og distriktene har vært helt avgjørende for Norges utvikling historisk, økonomisk, politisk og kulturelt. Og kommunikasjonsforhold trenges også i Norge utafor de store byene. Mange veger er svært smale mange steder i distriktene i Norge.

Men nesten fire av fem nordmenn bor i trekanten Skien-Lillehammer-Halden. Og her er samferdselsutfordringene formidable. Både for at folk og gods skal få komme dit de vil, og ikke minst fordi miljøpolitikken blir avgjort gjennom grepene som blir tatt i samferdselspolitikken.

Senterpartiet er et parti som overhodet ikke kan anklages for å være et miljøparti, særlig ikke i samferdselssektoren. Og når det kommer nok en samferdselsminister fra Senterpartiet og distriktet, ser det dårlig ut for samferdselsløsningene i byene, og særlig for kollektivløsninger.

For en senterpartipartipolitiker fra distriktet, har sitt nettverk blant folk som kjører bil i distriktene, blir det vanskelig både å prioritere byene og ikke satse på bil til og fra byene. For en senterpartipolitiker fra bygdene ser samferdselspolitikken gjennom frontruta på en privatbil på en lite trafikkert veg — uten syklister. 

Syria og rivaliseringa i verden

Denne artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag:

Medlem av arbeidsutvalget i Rødt, Vegard Velle, finner i Klassekampen 7. juni det nødvendig å bekjentgjøre at Rødt mener «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet» (avisas overskrift). Sjøl om det er liten grunn til å tru at Rødts mening betyr noe som helst for hvordan syrerne handler.

Overraskende nok hevder Velle at «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon [i Syria]…». Dette er vel ganske langt fra sannheten, hvertfall når det gjelder de vestlige stormaktene. Ikke bare den nye franske presidenten har ivret for invasjon. FNs generalsekretær truer med det også. USA gikk langt i å støtte invasjon 11. juni, og Stoltenbergs uttalelser samme dag pekte i samme retning. Det er Russland og Kina som hittil har forhindret at Vesten under FNs stadig mer krigerske vestlige flagg har invadert Syria.

Det er åpenbart at Syria ikke er noe demokrati, og at det finnes mange gode grunner til å endre både styresett og politikk innad i landet. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen samla opposisjon som representerer et samlende flertall mot Assads regime. Flere minoriteter hevder overfor Klassekampen 12. juni at de får det verre når Assad faller. Færre blei drept under Assads diktatur før opprørerne starta oppstanden. En folkets fortropp burde vurdere ansvaret for å gripe til våpen på vegne av et ubevæpna og ubeskytta folk. Har opprørerne vurdert det like nøye som de har skjønt betydninga av å informere vestlige medier om krigshandlingene, særlig de som taler til sin fordel? Trudde de at norske F16-fly skulle hjelpe også dem? Det er vanskelig å tru at ikke noen av opprørerne bevisst har satsa på utenlandsk intervensjon. Sjøl om opprøret er initiert av syrere av lokale årsaker, er det ingen grunn til ikke å tru at det omreisende «revolusjonære» CIA eller dens allierte ikke prøver å lede opprøret til sin fordel i en stat med mange svake maktgrupper.

Velle konkluderer heldigvis med at «Et militært angrep mot Syria vil skape enda mer splid og bitterhet mellom folk…». Men sett fra det ubetydelige partiet Rødt i det lille Norge langt fra Syria, synes jeg det er viktigere i Norge å bruke borgerkrigen i Syria som eksempel på rivaliseringa og nyoppdelinga av verden mellom de mektigste statene. Og som en av mange eksempler på kimen til en ny verdenskrig. Framfor å prioritere å logre for det samstemte Stortinget og pressekorpset om at også Rødt synes det er ille med hver enkelt som blir drept i Syria. I en verden der tusener dør av politisk undertrykking hver dag. I tillegg de omfattende dødsfallene av strukturell vold i verden som følge av handelsavtaler o.l..

Ny E-18 — ikke et kollektivløft

Dagens Næringsliv kommenterte klimaforliket på lederplass lørdag 9. juni, og så fram til et kollektivløft i byene, men fryktet at det ikke ville bli bevilga nok penger for å bekrefte orda. Avisa var også imot det de kaller «ulønnsomme vegprosjekter i distriktene». Men jeg ville gjøre avisas lesere oppmerksom på det mest miljøskadelige og unødvendige av alle norske vegprosjekter, nemlig ny E-18 vestfra. Det ønsket ikke avisa at jeg fikk gjøre. Her er min refuserte artikkel:  

Lederen lørdag 9. juni omtaler klimaforliket og mener at den inneholder positive signaler og konkrete tiltak. Men lederen viser til at det er regjeringas forslag til Nasjonal transportplan som avgjør realitetene i klimaforliket, «om den faktisk klarer å velge mer penger til kollektivtrafikk og togsatsing …». Motsatsen for Dagens Næringsliv er «penger til ulønnsomme veiprosjekter i distriktene.»

Det mest skadelige vegprosjektet i Norge er imidlertid utvidelsen av E-18 vestfra inn til Oslo. Ny E-18 trenges for at landets mest velstående menn skal få slippe å reise kollektivt på jobb, i en situasjon der kollektivtrafikk er aller mest lønnsom; når mange reiser samtidig. I dag hindrer kø mange i å bruke bil vestfra til Oslo, og Oslos gater og øvrige trafikk skånes for mange privatbiler.

Tross klimaforliket er ny E-18 blant andre Høyres samferdselspolitiske kampsak fortsatt, og statsminister Stoltenberg fastholder sin støtte fra valgkampen i fjor?

Bygges ny E-18 blir det nettopp som det hevdes i lederen: «Klimapolitikken er ofte et lappverk av symbolpolitikk, virkemidler som slår hverandre ihjel og dyre tiltak med tvilsom effekt». Mange vegprosjekter i distriktene kan nok være ulønnsomme, men ny E-18 til Oslo vestfra er uten tvil det mest miljøskadelige og unødvendige av alle norske vegprosjekter.

Stor-sjukehus: Lengre reiseveg: Dårligere velferd og miljø

Over hele landet strides det om plassering av sjukehus. Politikernes byråkrater i de ustyrlige «foretakene» der politikerne sitter som byråkratenes gisler ønsker å legge ned lokalsjukehusa og bygge nye sentrale sjukehus. Mange politikere ser også for seg nye «byer» der de kan plassere sjukehus. I Oppland og Hedmark går Arbeiderpartiet inn for nytt storsjukehus på Biri. Men Lillehammer kommune og LO i Lillehammer (12. mars 2012) sier nei til nytt storsjukehus felles for Hedmark og Oppland. Dette innlegget sendte jeg til avisa GD, Gudbrandsdølen og Dagningen:

Bygging av nye store offentlige institusjoner er populært blant politikere, byråkrater, konsulentfirmaer og deres støttespillere i mediene. Så også med sjukehus landet rundt. I Drammen ønsket disse kreftene å bygge et nytt storsjukehus for Buskerud fylke langt øst for Drammen for å skaffe nytt liv i en stagnerende del av fylket og som en revansj for at denne fylkesdelen ikke fikk landets nye hovedflyplass på Hurum. Lokaliseringa der er ennå ikke avklart, og stadige nye forslag om lokalisering i Buskerud fylke kastes fram. Uenigheten er kanskje så stor at Buskerud taper kampen om sjukehusmilliardene med Innlandet, sånn som Buskerud også tapte kampen om hovedflyplassen.

I Buskerud har Transportøkonomisk institutt sett nærmere på hvordan nedre Buskerud kan løse sine transportproblemer på en miljøvennlig måte. TØIs konklusjon er klar, fortetting av bosetting og arbeidsplasser og tilrettelegging for kollektivtransport, gåing og sykling. Egentlig en åpenbar selvsagt konklusjon.

Fra min fritidsbolig på Nordseter, på veg fra Drammen tilbake til min barndomskommune Oslo, registrerer jeg at plassering av nytt sjukehus for Hedmark og Oppland av politikere, redaktører og byråkrater tenkes plassert og bygd helt løsrevet fra økonomi og miljø på Biri.

Nå er realiteten at miljøhensyn er et ikke-tema for politikere, alle er nå i praksis enig med Fremskrittspartiets miljøsyn og alle baserer sin politikk på det. For det må jo nærme seg en meningsløshet når en skal plassere et nytt storsjukehus for to fylker like langt fra Hamar som Drammen ligger fra Oslo, og like langt fra Lillehammer som Asker ligger fra Oslo. I ei bygd der det i dag ikke bor flere mennesker enn i et par blokker i Oslo.

I stor-Lillehammer (inkludert Ringebu) bor over en tredel av Opplands innbyggere. Alle pasienter, pårørende og ansatte fra dette området, og lengre nord i Oppland, får lengre reiseveg til sjukehuset om det plasseres på Biri, og tilsvarende fra Hedmark. Nytt sjukehus på Biri dreier seg om å flytte mange tusen arbeidsplasser ut av byene. Konsekvensen av samlokalisering til ett stort sjukehus blir en betydelig økt reisevirksomhet for folk i Hedmark og Oppland. Det betyr også ganske sikkert færre pårørende og venner som besøker pasienter på Biri-sjukehuset, og med det også at pasientene ikke blir fortere friskere.

Å plassere en institusjon som et sjukehus på et i denne sammenheng «øde» sted som Biri, er i praksis å bygge en ny by det er ikke er grunnlag for. Det krever videre nye investeringer til veger for noen få folk, og som må gå på bekostning av kommunikasjonsløsninger andre steder i landet, i praksis som alltid i Oslo-området. Det er interessert å merke seg at Oppland Arbeiderparti stemte ned forlaget fra Torstein Rudihagen om å kombinere utbygging av sjukehuset på Biri med den sterkt etterlengta jernbanestrekninga mellom Gjøvik og Lillehammer. Ikke bland miljø inn i dette, er det lokale Aps klare melding. Og det har de rett i, dette har ikke noe med miljøtiltak å gjøre.

Heller ikke har bygging av nytt stor-sjukehus med hensynet til pasienter og helse å gjøre, som politikerne, byråkratene og redaktørene hevder. Kort veg til sjukehus er et velferdsgode. Derfor er dagens plassering av sjukehusa den beste for befolkninga, miljøet og de av oss som av og til blir pasienter og pårørende. Både lokalsjukehus og nytt storsjukehus er uansvarlig, men i praksis bare en langsom nedlegging av lokalsjukehusa. Til krevende medisinsk behandling er det ikke mange nok innbyggere i Hedmark og Oppland til at det kan tilrettelegges for slik behandling lokalt. Det får gjøres på Rikshospitalet, eller i et annet landsdelssjukehus som har spesialisert seg, slik Haukeland i Bergen er landssenter for brannskader. I hele Norge bor det fortsatt ikke flere enn i en liten bydel i New York.

I stedet for å bruke milliarder på politiske minnesmerker, trengs midlene til å bygge t-baner i Oslo, der ungdommen, også fra Hedmark og Oppland, heller vil bo. For der har de mange velferdsgoder som frihet fra «bygdedyret», og særlig ett: Kort veg til sjukehus.