lørdag 30. januar 2010

Kristelig Folkeparti mot stupet — hva er problemet?

Statsviter og tidligere trygdedirektør Dagfinn Høybråten fikk kasta Valgerd Svarstad Haugland som leder i Kristelig Folkeparti. Hun drakk et glass rødvin og ville gjøre KrF til et breiere parti. Det blei ikke akseptert. For å få partiet på rett kjøl kom Dagfinn Høybråten, med eget bønnekapell hjemme på Nesodden, inn som en redningsmann (jeg kunne brukt en annen formulering) fra Rogaland. Men det har bare gått nedover med oppslutninga etter at Valgerd blei kasta.

Jeg må bare innrømme: Hva er egentlig problemet med KrFs tilbakegang? Det er ikke for lite kristendom og kristen påvirkning i Norge. Det er for mye. Kristendom representert av presteskapet og Kristelig Folkeparti står for respektløshet overfor folk flest og en sykelig opptatthet av seksualitet og moralske anklager mot andre for utsvevende seksualliv, mens dokumentasjonene bare øker for hva som har skjedd i deres egne kretser…. Av all menneskelig fornedring mot enkeltmennesker lengst ned på rangstigen, enten de er «reisende», ugifte mødre eller homofile eller andre former for «avvikere», der har de kristne alltid stått i fremste rekke for å fordømme og kaste salt i såret. Heldigvis har vi forbudt å steine folk, sette folk i gapestokk og andre utspekulerte straffemetoder.

Jeg kan ikke forstå hvilket bidrag Kristelig Folkeparti har kommet med i sin eksistens for sosial utjamning og rettferdige samfunnsforhold, der det blir lagt til rette for at folk skal kunne klare seg sjøl. Kristelig Folkeparti går inn i en europeisk og internasjonal kristen politisk tradisjon med en økonomisk politikk som verner om og støtter opp om økte inntekter til de rikeste menneskene og institusjonene, jf Høybråtens aggressive kamp mot den høyresosialdemokratiske rødgrønne regjeringa til Stoltenberg. Børsen jubler når KrF trer inn i regjeringa. Krigsindustrien er heller ikke misfornøyd. Statsminister Bondevik var en stolt krigsherre som sendte de norske jagerflyene ut på det imperialistiske røvertoktet i Afghanistan mot sine ideologiske venner muslimene. Nå driver Bondevik et «fredsinstitutt» som har til hovedhensikt å forsvare Israels folkerettsstridige og umenneskelige aggressive utryddingspolitikk over palestinerne.

Egentlig synes jeg mange jeg kjenner som såkalte «personlige kristne», eller bare kristne, er reflekterte og har en viss sans for etiske problemstillinger. Trass i at «Gud» bare kjenner enkeltindivider og ikke samfunnet, kan enkelte kristne likevel stå for grunnleggende progressive samfunnsendringer. Men bare forakten for de homofile og den kristne støtten til Israels grusomheter, til og med på bekostning av de lokale kristne, er dessverre nok til å ønske dem minst mulig innflytelse og minst mulig politisk makt.

Det er mer enn nok av negativ kristen innflytelse i Norge om KrF forsvinner ut av parlamentet. Lisensfinansierte NRK irriterer oss daglig med sine radioprekener. De kristne har fått økt innflytelse i Arbeiderpartiet. Men et selvstendig kristent parti mindre er selvfølgelig en fordel. De kristen-fundamentalistiske flokker seg heller om partiet som er for uhemma alkoholflyt og raskere bilkjøring, for Israel og for imperialistiske krigseventyr. Det sier i grunnen mer enn nok.

lørdag 23. januar 2010

Veldedighet er ikke svaret — USA har tilrettelagt for over 110 000 drepte

Hvor store de menneskelige lidelsene av et jordskjelv blir, er et resultat av hvor forberedt en har vært på jordskjelvet. Og dermed av hvordan bygningene er konstruert. Rett og slett et resultat av politiske valg. Dette er jo så åpenbart at det er selvsagt. Noe som hvertfall amerikanske myndigheter har tatt konsekvensen av i sin egen stat. Ved at bygningene i det jordskjelvtruede California er konstruert på en spesiell måte for å kunne tåle et jordskelv.

Haiti er et av verdens fattigste land, iflg wikipedia. Men USA har hatt avgjørende innflytelse og okkupert Haiti gjennom årtier på en slik måte at fattigdommen har blitt ekstrem under de mest despotiske ledere, som Papa Doc. Utvikling og bygging av samfunnsmessig infrastruktur har i praksis vært helt fraværende.

Følgelig er det USA som må ta hovedansvaret for de anslåtte 110 000 drepte haitianere. Hadde USA vært opptatt av å sikre befolkninga og ikke rane landet, hadde det selvfølgelig vært bygd en infrastruktur som kunne tåle jordskjelvet.

Når mange nå vil vise sin medfølelse og samle inn penger til det lidende folket, er det selvfølgelig en god tanke med påfølgende handling som er prisverdig. Men det er ikke veldedighet som skaper gode sosiale forhold for folk. De rikeste har alltid drevet veldedighet for å sikre sin egen makt. Behovet for hjelp er så stort at bistand fra enkeltpersoner som berømte amerikanske og norske artister, betyr lite i forhold til behovet, som bare internasjonale organisasjoner og stater kan bidra med. Det som hadde betydd noe for fattige haitianere og andre av verdens folk, var om vreden nå hadde reist seg mot de statene med USA i spissen som har ansvaret for at et jordskjelv kunne drepe og skade så mange mennesker.

tirsdag 19. januar 2010

Stå på – men ubetenksomme ledere?

Stoltenbergs kamp for nedskjæring av pensjonene fikk mange problemer ved tarifforhandlingene i fjor vår. For det første hadde han å gjøre med «gule» forbund og hovedsammenslutninger, altså de som står utafor LO. Det betyr at Stoltenberg ikke kunne ordne dette i sentralstyret i Ap og overstyre LO og dets medlemmer gjennom sine partilojale forbundsledere. For det andre var det selvfølgelig ikke noe særlig gunstig å utløse en politisk streik mot det rød-grønne regjeringsalternativet rett før valget. Og for det tredje: Det er ikke bare-bare å ta fra de offentlig tilsatte et pensjonsnivå som det har hatt fra før siste verdenskrig.

Stoltenberg pressa på så godt han kunne for å få bort bruttolønnsgarantien også i offentlig sektor, men fant å måtte gi seg såpass at han styrte unna streik. Fagforeningslederne triumferte, «pensjonsnivået skal bli som før!». Nå, når det er lenge til neste valg, viser det seg at avtalen ikke er så god som fagforeningslederne hevda etter forhandlingene slutt i fjor vår. Egentlig har de vel litt rett begge parter? Men det betyr, og uansett hvor rimelig Stoltenbergs tolkning av avtalen i fjor er, at fagforeningslederne ikke var flinke nok, og oppmerksomme nok. De utnytta ikke sin gode strategiske og taktiske posisjon i fjor vår til å sikre sine krav gjennomført. Nå truer de med rettssak. Men det er ikke noe særlig kraftig, og overlater kampen til andre. Det er streik som er fagforeningsledernes mektige og vel eneste egentlige virkemiddel. – Kan de bruke det nå? Neppe.

Dette er ikke noe forsvar for Stoltenbergs sluhet, men en kritikk av de som hadde et riktig standpunkt, men som ikke sørga for å sikre seg godt nok. Det skulle jo være elementært for erfarne forhandlingsledere. Men kanskje heller ingen av de «gule» yrkessammenslutningene ville gjøre noe som kunne hindre rødgrønt gjenvalg?

Det er ellers nødvendig å avlegge Magnus Takvam i NRK en visitt. Usedvanlig servil kommentar til den siste utviklinga i pensjoner hadde han i går. Han var ensidig opptatt av Stoltenbergs problemstilling: At pensjonsforliket skal ha opphevet den frie forhandlingsretten til å avtale så gode pensjonsvilkår som en blir enige om. Takvam ville heller ikke nevne at den politiske situasjonen er helt annerledes nå enn i fjor vår, og at Ap gjennom sin kontroll over LO nå har styrket seg betydelig.

lørdag 16. januar 2010

Gullaug: Misbruk av sykehusbehov


Følgende innlegg stod på trykk i Drammens Tidende 15. januar 2010:

Jeg er ikke kjent med at noen mener at dagens standard på sykehuslokalene, og størrelsen på arealet, på Sykehuset Buskerud - Vestre Viken, er tilfredsstillende. Innredninga, størrelsen og tilrettelegginga må forbedres. Men når svaret på dette behovet hevdes å være flytting til Gullaug, kan det hvertfall ikke være sykehusbehovet våre politikere er opptatt av. Det er jo ganske utrolig at Arbeiderpartiets førstekandidat Martin Kolberg kan være så uvitende at han i DT 14.12.2009 kan hevde at det ikke er plass på det nåværende sykehusområdet. Det er det, for Drammen kommune har lagt fram et forslag der alle planlagte bygninger på Gullaug er plassert på det nåværende området, og med den nåværende sykehusblokka som administrasjon og hotell. Ikke bare er det plass, det er også meget miljøvennlig å plassere sykehuset i sentrum der øvrig kollektivtrafikk kan kombineres praktisk og økonomisk med transporten til og fra sykehuset. Se hvordan det var mulig og er blitt en suksess i Trondheim med et enda større sykehus midt i sentrum der! Også i Lillehammer ligger Opplands største sykehus midt i sentrum.

Merkelig er det også at en så sentral politiker som Kolberg kan eliminere både Miljøverndepartementets eksistens og kompetanse i miljøspørsmål.

Det er positivt at fylkets ledende politikere tenker på økonomisk utvikling i Buskeruds sørøstre del. Men dette kan verken settes høyere enn miljøbehov, behovet for et sykehus som er enkelt tilgjengelig for pasienter, pårørende og ansatte — eller til økonomi. Sykehusbehovet er for viktig til at det kan misbrukes til å skaffe aktivitet til et sted ingen andre næringsinteresser vil ha noen aktivitet. Skal politikerne arbeide for utvikling på Hurumlandet eller i utkanten av Lier kommune, må de bruke et annet tiltak enn sykehuset for det behovet.

Det er egentlig ganske utrolig at fylkets ledende politikere er nesten samstemmige om flyttinga til Gullaug. Men det må bare være et tidsspørsmål før flere kommer til å måtte tre ut av denne fronten. Ikke minst fordi flyttinga til Gullaug er et isolert politikerprodukt som ikke har tilstrekkelig folkelig oppslutning. Og det er de politikerne som snur først som vil stå igjen med størst ære: De som ikke misbruker et sykehusbehov til et meningsløst forsøk på kunstig ånderett på en avsides region.

Urettferdig trygderegel

Innlegg på trykk i Dagsavisen tirsdag 12. janaur.

Jeg har arbeidd 22 år i trygdeetaten/Nav, og mange av dem med yrkesretta attføring. Men først nylig ble jeg i forbindelse med en konkret sak gjort oppmerksom på en bestemmelse som jeg synes er dypt urettferdig, rammer sosialt skjeivt og er helt unødvendig. Nemlig folketrygdlovens § 4-8 om betydninga av innlevering av meldekort i tide for å få dagpenger under arbeidsløshet. Om meldekortet ikke leveres i tide uteblir retten og utbetalinga for godt, om det ikke var «rimelig grunn» til utelatelsen. Og «rimelig grunn» tolkes etter praksis strengt, som Trygderetten har uttalt i en konkret sak. Det er riktig å kreve at den som påberoper seg å være arbeidsledig må levere inn en bekreftelse på at han/hun fortsatt er arbeidsledig. Men det åpenbart urimelige ligger i at retten er tapt en gang for alle om innleveringa ikke skjer i tide, som en «bordet fanger»-regel. Regelen er ikke nødvendig for å fastslå om vilkåra var til stede. Jeg kan heller ikke forstå at regelen er i samsvar med folketrygdlovens formål eller generelle prinsipper om rett til offentlige ytelser.

Dette er en regel som i tilsvarende saker ikke ville blitt innført overfor middelklassen eller landets rikeste, for eksempel i skattespørsmål. Bestemmelsen i folketrygdlovens § 4-8 fjerde ledd bør endres slik at retten ikke tapes for alltid om innleveringa skjer for seint. Behovet for reduserte trygdeutgifter forsvarer ikke en så urettferdig og unødvendig bestemmelse.

Presisering i ettertid: Det er for den perioden meldekortet ikke er levert i tide, at retten for alltid er tapt. Men ikke for kommende perioder, om meldekortet innleveres i rett tid for disse periodene.

mandag 11. januar 2010

Sanner – hvem kan velge mellom trygd og arbeid? Virkelighetsfjerne statsbyråkrater på Stortinget!

Jeg hørte i dag Høyres nestleder Jan Tore Sanner i Dagsnytt 18 som i debatten med SV om muligheten for å øke skattene til fellesskapet, sa at om det blei høyere skatt, så ville resultatet bli at det vil lønne seg så lite å jobbe at folk heller ville velge å gå over på trygd. «Velge å gå over på trygd?» Hallo? Hvilken verden lever Sanner i? Omgås han bare nullskattytere og snyltere som eiendomsmeklere og børsspekulanter? Det er åpenbart at Jan Tore Sanner aldri har sagt fra til Nav at han heller vil ha trygd enn å jobbe. Da ville han møtt en verden han bevisst påstår ikke finnes. Du vil ikke kunne si fra at du vil ha trygd, Sanner! Du må gjennom en lang, tungvind og for mange en nedverdigende prosess for å få en slik ytelse, Sanner. Kanskje ikke for å få sjukepenger, hvertfall ikke hvis du er en sterkt pressa politiker som tyr til sjukmelding der andre må gå på jobb, men hvis du vil ha attføringshjelp eller uførepensjon for en tidsbegrensa lang periode eller fram til alderspensjonen, ikke klarer å jobbe lenger, da er det meget vanskelig, Sanner. Hvis du ikke mener å frata folk retten til alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder, da?

Jeg må si jeg har problemer med å forstå at det går an å være så grunnleggende kunnskapsløs om et så sentralt politikkområde, folketrygdloven, et område han åpenbart som en av landets ledende politikere burde ha grunnleggende kjennskap til.

Sanner bekrefter dessverre inntrykket av stortingspolitikerne som en samling svært kunnskapsløse, fordomsfulle og anti-sosiale og reaksjonære politikere. På lørdag kom det fram i en undersøkelse i Dagbladet at hele seks av ti stortingspolitikere mente det var altfor lett å få sjukmelding. Bygger de det på noen fakta og undersøkelser av at det bare er å melde seg sjuk? Nei. Hvor har stortingspolitikerne meningene sine fra?

Det er all grunn til å se nærmere på rekrutteringa til Stortinget. Jeg har tidligere skrivi at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter skvalper over av ensidig markedsliberalistisk kåte politikere. Holdninga deres til sjukelønnsordninga på lørdag er en bekreftelse på dette. Hele 32 av Aps 64 representanter svarte ja på at det er for lett å bli sjukmeldt, altså halvparten av LOs valgstøtte bare har lite til overs for LOs standpunkt. Det er nok som Gerd-Liv Valla sa på Dagsrevyen i dag, at i bånn ligger Sandmanns-utvalgets innstilling om redusert sjukelønn.

Men øverst troner Jan Tore Sanner i en kunnskapsløs påstand om at det bare er å forsyne seg av trygd hvis du ikke vil jobbe. — At det går an! Rett og slett utrolig, og rett og slett opprørende.

søndag 10. januar 2010

«Valganalytiker» gjentar feil

Det er mange måter å tigge seg penger på. Den konservative Minerva-sympatisøren Svein Tore Marthisen prøver å slå seg fram som «valganalytiker» i konkurranse med blant andre Bernt Aardal og Frank Aarebrot — og i motstrid med dem. Marthinsen har sluppet til i blant andre Drammens Tidende med sine vurderinger. Etter siste stortingsvalg hadde han ei stor tid da han sammen med Kristin Clemet hevdet at det var et flertall av velgere bak de ikke-«sosialistiske» partiene i forhold til velgerne bak de tre rød-grønne partiene. Poenget med dette er at han da må se bort fra alle de velgerne som ikke stemte på noen av disse 7 nevnte partiene, blant dem Rødts 35 000 velgere. Og at de fire partiene han og Clemet mente fikk flertallet, klart og tydelig sa at de ikke ville utgjøre et regjeringsalternativ! Og for det tredje: Legger vi sammen alle de som stemte på alle partiene som stilte til valg, og hvertfall dem som fikk mer enn 1000 stemmer på landsplan, og legger til grunn hvilken regjering disse sa de ville stemme på om de ble representert på Stortinget, er det høyst sannsynlig at det stod flest velgere bak den rød-grønne regjeringa.

Nå veit vi jo at dette blei det formelle resultatet, så Marthinsen er bare ute etter å svekke regjeringass legitimitet. Det hadde vært fullt mulig for han å diskutere og foreslå andre valgordninger enn å knytte dette til at regjeringa ikke har velgernes oppslutning. Dette forsøket fra Mathinsen på svekkinga av regjeringa er jo heller ikke annet enn å gjøre seg populær blant høyreorienterte partier.

Men han velger en bløff for å presentere og argumentere for en mer rettferdig valgordning. Han gjentar den i sitt svar til meg i Klassekampen ved å fortsette å utelukke velgere som ikke stemte på kandidatene som ble valgt inn på Stortinget.

En bedre valgordning er det selvfølgelig behov for. Hvis en kan løse problemet med distriktsrepresentasjon ser jeg ingenting i vegen for at hele landet kan sees på som én valgkrets. Det vil si at alle som partier som får 0,59 % oppslutning på landsbasis får ett stortingsmandat (100 % divert på 169 repr). Sånn som valgordninga faktisk er i Israel.

Klassekampen valgte å avslutte en debatt, og jeg gjorde ikke noe forsøk på å omgjøre den beslutninga.

Her er mitt innlegg i Klassekampen 5. januar 2010:

Marthinsen: Ikke «valganalytiker»

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem. Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside), og blant annet med innlegg av stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås i Dagbladet 22.10.2009, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35 000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Se også mitt motinnlegg til hans bløff i en kronikk i Drammens Tidende.

Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.

Og her er Marthinsens svar i Klassekampen 8. januar 2010:

Valganalytikerens radikale svar

I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt studenten Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig
fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”. Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater. Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

torsdag 7. januar 2010

Gullaug — urealistisk og feil

Følgende innlegg står på trykk i dagens utgave av Drammens Tidende:


Kommunalsjefen i Lier, Bjørn Harry Støle, påstår i sin kronikk i DT 5. januar at «Innholdet er viktigere enn plassering for nytt sykehus i Vestre Viken». Men dette tar han ikke på alvor. Ansatt som er han er for å skaffe mest mulig økonomisk virksomhet til sin egen kommune, argumenterer han ensidig med lokalisering til sin kommune. Dermed underslår også han at hver eneste kvadratmeter som er foreslått bygd på Gullaug kan plasseres i Drammen sentrum, til og med med de samme bygningene!

Jeg personlig har verken noe imot økonomisk virksomhet i Lier og er heller ingen særlig stor drammenspatriot. Jeg er opptatt av hvordan et helsetilbud kan løses best mulig i forhold til de tjenestene helsetilbudet skal tilby befolkninga, og de menneskene som skal jobbe der og være pasienter og besøkende. Da er selvfølgelig avstanden fra der folk bor viktig. Men viktigst for meg er hensynet til miljøet, og en av de største miljøtruslene er alt for mye reising og for lang reising. Å legge sykehuset til Lier innebærer fortsatt arealspredning, og det er det som vi nå må slutte med. Og er det noen kommuner i Norge som ikke har forstått det miljøskadelige med arealspredning, og som arbeider mot fortetting, så er det jo Lier, kommunen Støle er sjef i. Jf kjøpesenterutbygginga på Tranby, ikke polutsalg i Lier«byen» m.m.

Av de omleggingene som må til for å gi vårt bidrag til redusert temperaturstigning på jordkloden, er fortsatt lokalisering i Drammen for sykehuset både det minst belastende og det mest virkningsfulle vi kan bidra med.

Det er dessuten ikke riktig som Støle skriver at det er viktig at det psykiatriske behandlingstilbudet må knyttes nært til det somatiske. Det er nå svært omstridt i helsesektoren, og det er ikke sikkert at Vestre Viken vil foreslå det. Men Drammen har plass til også dette behandlingstilbudet!

At mange kan være oppgitt over de fortsatte diskusjonene om plasseringa, er forståelig. Men det sier noe om det feilaktige med forsøket på å flytte sykehuset ut av et miljøvennlig sentrum. Å bygge nytt i Drammen kan skje både raskere og mye billigere enn ved å bruke sykehuset som en brekkstang for enda større arealspredning i Lier. Fornyelsen og utbedringa i Drammen kan begynne i morgen!

Ove Bengt Berg
Bevar og forny sykehuset i Drammen