Halvliteren som krymper: Økonomisk lureri

I økende grad lures vi på mengde når du bestiller en pils på et serveringssted. Et økonomisk lureri som det bør bli slutt på. Dette innlegget står på trykk i Dagbladet i dag (nett:):

En halvliter øl er en europeisk og norsk standard der du får servert øl fra fat på serveringssteder. Men i de siste åra har halvliteren krympa på norske serveringssteder. En halv liter er ikke lenger 0,5 liter, men 0,4 liter, hele 20 prosent mindre.  

I Oslo er det særlig vest i byen, der de antatt beste skolene er, at de tror at en halv liter er 0,4 liter, hele 20 prosent mindre. 0,4 som en halv liter er både matematisk og språklig vankunne.

På 1960-tallet tvang Oslo kommune gjennom at halvliterglasset skulle få en målestrek for 0,5 liter. Da ble det svindlet med at glassene ikke ble fylt opp, men ikke så mye som 20 prosent mindre som i dag. I fjor var fant jeg bare fire serveringssteder i Bergen der jeg kunne få servert en øl med 0,5 liter. I Oslo kan du øst i byen fortsatt få en 0,5 liter. «Den gode, gamle halvliteren forsvant i Stavanger for omtrent syv til åtte år siden», fortalte salgssjef i Ringnes Bryggeri, Christian Gundersen, til avisa BYAS 25. august i fjor.

Denne krympinga av halvliteren har ikke skjedd fordi gjestene unisont på norske serveringssteder har forlangt at vi bare skal ha 0,4 liter øl i glasset, og ikke 0,5. Drivkrafta til å bløffe med at en halvliter er det samme som 0,4 liter, skyldes selvfølgelig ønsket om profittmaksimering. Tilbyderne bruker sin markedsmakt til å skaffe seg ekstrafortjeneste ved å gi inntrykk av at prisen for 0,4 liter er prisen for en halv liter. 

Det er ikke sånn at du reiser deg og går fra stedet etter å ha blitt avspist med 80 prosent av den halvliterbestillinga du har fått akseptert, for å gå gatelangs for å finne et sted som selger en halvliter. 

Krympinga til 0,4 for en halvliter går vel tilbake til den tida da prisen for en halvliter nærma seg 50 kroner. Merkelig nok må serveringsstedene ha trodd at gjestene ikke ville kjøpe øl om prisen kom over 50 kroner halvliteren. 

Men øl på et serveringssted, er lite prega av det økonomene kaller priselastisitet, at prisen er viktig for om du vil kjøpe varen eller ikke. Utepilsen vil vi «bare ha». Vår kjøpekraft har økt siden 1965, sånn at 0,5 liter utepils har blitt rundt 15 prosent billigere på 52 år.

Forbrukerrådet at det er helt i orden å bli servert 0,4 liter etter at du har bestilt en halvliter, så Forbrukerrådet må nok vurdere sine ansattes matematikkunnskaper bedre.

Hvorfor er det så viktig at en halvliter skal inneholde 0,5 liter og ikke 0,4, hele 20 prosent mindre? Jeg reagerer for det første på bransjens lureri, på ekstrafortjenesten. 

Og: En bartender i et av Bergens kjente serveringssteder som i fjor solgte 0,5-halvlitere, der restauranten fem meter fra bardisken serverer fatøl med 0,4 liter, sa det slik: «En halvliter sitter bedre i handa». Helt enig. 

For det tredje: Alt skal ikke være som før. Men den tradisjonsrike halvliteren kan det. I flere hundre år til, om ikke annet inntil alkohol blir forbudt. 

Halvliteren kan gjenoppstå som et tilbud overalt på to måter: Enten kan politikerne stille krav om at vilkåret for skjenkeløyve er at de må tilby 0,5 liter fatøl i glasset for en halvliter — hvis kunden ber om det. Slike politikere finnes ikke lenger. 

Da gjenstår bare at det lages aksjoner der kundene ikke godtar halvlitere som ikke inneholder 0,5 liter. Og med klistrelapper på dører og vinduer på serveringsstedene mot luringa, for krav om 0,5 liter øl i glasset. 

Hvorfor skal ikke kunden lenger ha og få rett?

Eksklusiv verdighet

Etter krav på lederplass i Dagens Næringsliv, mange debattinnlegg fra særlig Civitas om fordelene ved en svekka arbeidsmiljølov for å få til mer arbeid utafor normalarbeidstid, er det nå åpna for en ny aksjon i Dagens Næringsliv. Denne gang vil mange ledere og fagforeningsledere oppheve aldersgrensa. Heldigvis har statsråd Bjurstrøm avvist å endre aldersgrensa. Jeg kunne ikke dy meg og tok til motmæle, og fikk faktisk dette innlegget på trykk, uten redaksjonelle endringer:

En lege har fått Bærum kommune til å heve aldersgrensa for leger, og fagorganisasjonen Akademikerne vil fjerne den øvre aldersgrensa helt. Organisasjonspsykolog Finn Bjørnar Lund vil i DN 8. august også fjerne aldersgrensa. For å ivareta hensynet til arbeidstakernes «verdighet».

Argumentet om verdighet for å arbeide lengre er en eksklusiv diskusjon for velstående personer i givende og mektige posisjoner. Heldigvis kommer DNs egen kommentator Eva Grinde 8. august med en viktig motforestilling: Faren for å få arbeidsplasser der en stadig eldre garde utgjør en uoppsigelig propp som hindrer utskifting og fornyelse.

Jeg gikk av som 62-åring etter 38 års arbeid. Det hevdes at min helse for alderen er svært god. Ikke hadde jeg hatt fysisk slitsomt arbeid heller. Jeg er tilhenger av å gjøre min plikt for samfunnet med kjedelig arbeid om det er nødvendig, men ikke ett minutt ut over det jeg må. Få av mine år i arbeidslivet har vært av andre grunner enn at jeg ble tvunget til det for å få mat og bolig. Arbeidslivet er fullt av meningsløse rammer og tilfeldige utfall fra mer eller mindre psykopatiske, autoritære og ustabile ledere. Det er ille nok å vente til disse lederne blir 70 år, om de ikke også skal bli sittende til de dør i sjefsstolen.

Jeg er tilhenger av Christian Vennerøds parole «Arbeid mindre — lev mer». Når mennesker med akademisk utdanning er 70 år, har de allerede arbeidet i 45 år i pensjonsgivende arbeid. Andre har arbeidd lengre. Det er mer enn nok. Det er flott om slike 70-åringer har god livsevne og arbeidsevne igjen. Den tida kan de bruke til det den unge Karl Marx forespeilte: «…å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så meget jeg lyster…». Og til å bidra til samfunnsmessig viktig frivillig organisasjonsarbeid, berikende selvstudier og hjelp i nærmiljøet til familie, venner og naboer. Og til fysisk trening. Som eksempel.

De godt lønna sjefene med et oppslukende arbeid de ikke vil gi slipp på, bør minnes om at det i Norge fortsatt finnes både industriarbeidere og sykehjemsarbeidere og mange andre med hardt fysisk arbeid. For dem er 70 år en for høy aldersgrense. Og ikke minst er det mange kontorister som avskyr å være lekeklosser for organisasjonspsykologer. For slike bør det være 50 års aldersgrense — helst lavere.

Fredsprisen til Russland og Kina!

Tre ganger nå har Russland og Kina lagt ned veto mot at FN skal gå militært inn på opprørernes side for å velte et godt etablert regime med regjering som ikke er til sjenanse for sine naboland. Disse vetoene har hindret vestmaktene i å bruke sine enorme militærressurser til en voldsom krig i Syria. At USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og EU har gitt politisk og militær støtte (Norge politisk og med økonomiske sanksjoner) til de voldelige opprørerne til tross for at de ikke fikk FNs støtte, endrer ikke på at krigen må bli mindre voldsom uten FNs godkjenning til massiv vestlig militær innsats. Russlands og Kinas vetoer oppfyller FN-paktenes hovedformål om å hindre krig og redusere krig.

I FN-paktens punkt 2 nr 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.» Dette er jo ikke på noen måte overholdt i Syria, eller i Libya for den del, av vestmaktene. Mens altså Russland og Kina med sitt veto har etterlevd FN-paktens bestemmelser, og sørget for at FN overholder dem og etterlever dermed folkeretten slik den fastslår at angrep på andre land ikke er tillatt.

FN-vedtaket om krigsinnsatsen til fordel for de ulike opprørerne i Libya, der Russland, Kina og Tyskland stemte avholdende, ble iverksatt under påskuddet om å redde sivilbefolkninga fra ytterligere lidelser. Men Natos inngripen på FNs vegne (som formelt ikke var vedtaket, men et misbruk av det), førte til at alle fredelige handlingsalternativer ble utelukket. Krigen varte lenger enn forutsatt, og ofrene for sivilbefolkninga ble større enn vestmaktene påstod på forhånd.

USA og Europa har i dag store økonomiske problemer. Samtidig vokser Kina sterkt, og får innflytelse særlig i Afrika på USAs og Europas bekostning. Russland styrker seg militært og politisk. Alle er avhengig av olja fra Midt-Østen, og dermed av lojale klientstater. Når alle land er innlemmet i de mektiges innflytelsessfære som i dag, kan utvidelse kun skje på bekostning av motparten. I tillegg har Vesten uansvarlige ledere som starter håpløse kriger de taper, som angrepet på Irak og Afghanistan. Regimeskifter i arabiske land er viktig for alle. Vestlige interesser var svært viktige for å få til regimeskifter i Tunisia og Egypt, og militær innsats var nødvendig i Libya. Også i Syria er politisk og militær støtte utenifra for å kaste regimet nødvendig. Når Russland og Kina tre ganger har lagt ned veto mot en slik militær støtte til de splittete Syria-oppførerne, kan det sees på som et varsko til alle som vil væpna revolusjon mot sitt regime: Det er ingen automatikk i militær FN-støtte til opprøret. Stol ikke på Vestmaktenes løfter om dette. Som om budskapet er: Gjør gjerne opprør mot deres eget regime, men gjør det med egen innsats og stol bare på at fredelig og politisk motstand er det som nytter.

Slik vurdert er Russlands og Kinas veto et prinsipielt bidrag til mer fred i en verden som helt sikkert kommer til å oppleve et økende antall kriger om stadig knappere ressurser. Selvfølgelig er ikke Russland og Kina noen uskyldigheter som ikke er opptatt av egne interesser; interesser som selvfølgelig også de vil bruke makt for å forfølge. Som Russland i Tsjetsjenia — med Vestens stilltiende støtte. Det nye ved verdens situasjon nå er at diktatoriske regimer som før ikke var noe problem for stormaktene, nå kan brukes til ekspansjon under dekke av framgang for «demokrati og menneskerettigheter». Etterkrigstidas anti-krigsbevegelse er knust, og med det også tanken på en fredeligere og mer nedrusta verden. Merkelig nok begrunna med en mer «human» verden. Leda av «hellige rettferdighetskrigere» som Erik Solheim. Men demokrati og menneskerettigheter er ikke tjent med utenlandsk innblanding og støtte til borgerkriger med FN som deltaker.

Et FN som aktiv aktør i borgerkriger som stormaktene oppmuntrer til, er et opplegg for å overflødiggjøre FN og fjerne en internasjonal plattform for dialog. Vestmaktene vil helt åpenbart ikke ha FN lenger, og USAs president og vinner av Nobels fredspris, er stadig mer innstilt på «alenegang» utafor FN. For USA og vestmaktene står vetoretten i FNs sikkerhetsråd i vegen for det de definerer som «verdenssamfunnets» interesser.

USAs utenriksminister Clinton planlegger iflg NRK tekst-tv 7. august for å hindre at Syria utvikler seg til en slagmark for sekteriske kriger. Det kan ikke forståes på annen måte enn at USA planlegger å okkupere landet. USA har etterlatt Irak og Afghanistan  i kaos etter angrep. Syria må altså være viktigere for USA enn Irak og Afghanistan.

Russlands og Kinas veto må sees på som et prinsipielt veto mot å misbruke FN til å føre militær krig mot regimer en ikke liker, slik som Sikkerhetsrådets Libya-vedtak ble misbrukt. Et slikt prinsipielt standpunkt i en så viktig sak for fred fortjener en fredspris, særlig i ei tid med økende krigsfare støttet av de mange faktorene som bygger opp om en ny verdenskrig.

Men det er selvfølgelig ikke aktuelt å tildele Russland og Kina Nobels fredspris. For Nobels fredspris er ikke en fredspris, men en pris som de norske politikerne dels bruker for å gjøre seg godvenner med vestlige ledere og særlig amerikanske presidenter fra Det demokratiske partiet; men mest for å støtte vestlig ekspansjon overfor Vestens imperialistiske konkurrenter. 

Ny samferdselsminister — igjen fra bygde-Norge

Det har blitt ny samferdselsminister fordi Senterpartiet hadde behov for nye statsråder som kan redde det høyreorienterte regjeringsprosjektet, kalt rød-grønt. Det ligger derfor ikke noe samferdselspolitisk bak statsrådsskiftet.

Likevel er det grunn til å merke seg at det igjen kommer en samferdselsminister fra det som misvisende kalles «utkant-Norge». For Norge er et stort land og spredt bebygd, og distriktene har vært helt avgjørende for Norges utvikling historisk, økonomisk, politisk og kulturelt. Og kommunikasjonsforhold trenges også i Norge utafor de store byene. Mange veger er svært smale mange steder i distriktene i Norge.

Men nesten fire av fem nordmenn bor i trekanten Skien-Lillehammer-Halden. Og her er samferdselsutfordringene formidable. Både for at folk og gods skal få komme dit de vil, og ikke minst fordi miljøpolitikken blir avgjort gjennom grepene som blir tatt i samferdselspolitikken.

Senterpartiet er et parti som overhodet ikke kan anklages for å være et miljøparti, særlig ikke i samferdselssektoren. Og når det kommer nok en samferdselsminister fra Senterpartiet og distriktet, ser det dårlig ut for samferdselsløsningene i byene, og særlig for kollektivløsninger.

For en senterpartipartipolitiker fra distriktet, har sitt nettverk blant folk som kjører bil i distriktene, blir det vanskelig både å prioritere byene og ikke satse på bil til og fra byene. For en senterpartipolitiker fra bygdene ser samferdselspolitikken gjennom frontruta på en privatbil på en lite trafikkert veg — uten syklister. 

Euro-krisa: Hvordan løser de problemet?

Å innføre euroen, var ikke særlig gjennomtenkt, snarere uansvarlig. Les Øyvind Østerud sin beskrivelse, Euroens forbannelse. Men som noen journalister har pekt på, det er slik EU-lederne, de politiske lederne der i samarbeid med sine byråkrater, har «utvikla» EU: Uten folkelig oppslutning har de pressa gjennom tiltak på tiltak og satsa på at det skulle gå bra. Og hittil har det gått bra. Slik også med innføringa av euroen. Inntil siste kapitalistiske krise.

Bankene i mange land, ikke minst i EU, har fått problemer, enda de tjener betydelig på utlån. Da tromma EU sammen til toppmøte på slutten av fjoråret, og alle land er nå enige om det tyske kravet, en ny finanspakt, der EU skulle kontrollere de offentlige budsjettene i alle euroland. Det ble tatt opp enorme lån for å gi i støtte til land med problemer. Som NRKs Steinar Mediaas har uttalt, 9 av 10 støttekroner går til bankene. Hellas er gitt slik «støtte», mot krav om betydelige offentlige nedskjæringer som vilkår.

Franskmenn i valg har gitt støtte til en ny president som har sagt at han vil endre de enstemmige EU-ledernes politikk for å løse krisa, uten at det er grunn til å tro at han tør følge opp løftene. Nå har velgerne i Hellas gjennom siste valg vist at det ikke er flertall for nedskjæringene. Og de greske politikerne er ikke i stand til bli enige om en ny regjering.

Da blander lederen av det internasjonale pengefondet seg inn og sier at dette må grekerne bare godta, ellers kan det bli svært vanskelig både for dem og andre. 

Dagens Næringsliv har i instruktive oversikter både 16. mai og 18. mai vist dominoeffektene av at Hellas trekker seg ut av euroen, eller blir kasta ut. De økonomiske konsekvensene blir betydelige, virkelig alvorlige, for svært mange land. Ikke bare for Spania, Portugal og Italia, men kanskje mest for Frankrike!

Det blir spennende å se hvordan de politiske lederne i EU forholder seg til denne utfordringa. Det synes allerede nå klart at de vil satse på omfattende politisk press i form av trusler overfor de greske velgerne fram mot valget 17. juni: «Stem som vi forlanger av dere!».

Med så store skadevirkninger for hele EU, skulle en heller tro at det vil være smartere å komme grekerne i møte med litt mildere tiltak for å sikre valg av greske politikere som er lojale til EUs hovedlinje. Men det er da ikke noe som tyder på at EU-lederne vil oppføre seg slik?

I mellomtida «stemmer» innbyggerne, særlig sør i Europa, med å ta ut sine euro fra bankene. Det øker problemene for landa sør, for euroen og for alle europeere.

Hva gjør lederne i EU? De gjør vel ingenting? De oppfører seg slik som en 18-årig gutt bak rattet i full fart mot en sving?

Jeg har lenge trodd at dette løser EU-lederne slik at de uforstyrra kan fortsette som før. Først nå begynner jeg å skjønne hvor dramatisk farlig dette er. Igjen er det tysk politikk som er hovedårsaken til andre europeeres problemer. Det er Tysklands økonomiske politikk som skaper problemer; tyskerne har tjent der andre har tapt. At det ikke finnes noen form for organisert politisk opposisjon med et politisk alternativ mot denne politikken i noe europeisk land, gjør situasjonen bare enda verre.

Det er lenge til jul, men grisen er født…

Linjeskift — for bilen?

Som en kommentar til Klassekampens økonomireportasje om bilavgiftene 20. februar, har jeg i dag følgende innlegg på trykk i avisa:

Også i Klassekampen får vi 20. februar lese om «problemet» med de eldre bilene. Ja, også at vi betaler så mye avgift til staten på bilene. Avgift som mange er sure på fordi den kan brukes til å gi pressestøtte til Klassekampen.

For det første er det å si at det lar seg i følge Transportøkonomisk institutt (TØI) ikke dokumentere at det er eldre biler og biler med tekniske feil som er årsak til trafikkulykkene slik Frps intervjuede finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen, antyder. Fart og kjørelengde er viktigst, ikke teknisk mangel som er nærmest fraværende som årsak. Å skifte ut bilen hyppigere, er ikke særlig miljøvennlig. Det er bruk og kast. Steigan viser i boka Sammenbruddet til en kilde som hevder at for å produsere hver bil kreves det 20 fat olje og 500 000 liter vann. Hvorfor da skifte ut bilparken hyppigere? Mange, også staten, vil tjene mye på hyppigere utskifting, men ikke bilbrukerne.

Bilavgiftene i Danmark er enda høyere. Også i Norge har svært mange bil tross avgiftene og utgiftene. Kostnaden ved kjøp og bruk av bil er noe de fleste familier og enkeltpersoner i Norge har god råd til. Både kjøpskostnader og bensinpris har blitt billigere i forhold til kjøpekraft. Bensinprisen er fortsatt så billig at en ønsket biltur ikke blir droppet på grunn av prisen.

Vi lever i dag i et bilsamfunn, der all viktig transport og all arealbruk og samfunnstjenestene er basert på og tilrettelagt for bilbruk. Og bilen brukes mest der kollektivtrafikken er best utbygd. Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen gått imot bilsamfunnet. Men nå er det her, og hvorfor ikke da utvikle det og støtte det bilbaserte samfunnet? Rødt i Trondheim er som mange andre i Rødt opptatt av at alle, også vanlige folk, skal få råd til og mulighet til å kjøre bil. Erna Solberg sa i siste stortingsvalgkamp at å leve uten bil er et uverdig liv.

Er det tid for et linjeskift på ytre venstre? Bort fra kampen for kollektivtrafikk til å støtte vanlige folks bilbehov, slik en alt har skrinlagt det historiske fattigdomssymbolet sykkel? Frp sier at trikken står i vegen for privatbilene, mens NHO sier at privatbilene står i vegen for næringstransporten. NHO vil satse på kollektivtrafikk mot byene, mens Stoltenberg vil ha flere biler vestfra inn til Oslo hver dag. Antyder Klassekampen nå et behov for et linjeskift i samferdselspolitikken på venstresida?

Høyre - begynt valgkamp for Arbeiderpartiet?

Høyre og Arbeider-partiet er de partiene som øker mest i oppslutning i Norge for tida. Og det er liten politisk forskjell på dem, enten vi snakker om økonomi eller utenrikspolitikk. Men de dyrker en ulik retorikk som mange tillitsvalgte, et uhorvelig antall velgere og særlig de politiske journalistene, derfor tror at det er stor politisk forskjell på dem. 


Nå har Høyre hatt noe som de kaller en landskonferanse i helga. Der ville partileder Erna Solberg framheve det positive ved Tysklands økonomiske politikk, og særlig Sveriges. De var eksempler på at Jens Stoltenberg og partiet og regjeringa han leder og kontrollerer, tar feil, mente Solberg. Som har valgt Stoltenberg og regjeringa som sine motstandere.


Det er noe interessant ved de eksemplene Solberg holder fram som Høyres argumenter for og formål med å overta regjeringsmakta i 2013 (som jo er en stund til…). 


Få industriland har hatt en større lønnsnedgang enn Tyskland. I tiåret fra 2000-2010 har de lavest lønte i Tyskland hatt en lønnsnedgang på 20 %, mens de rikeste for det samme tiåret har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %. Sier tenketanken DIW Berlin ifølge Dagens Næringsliv.  Og dette trass i at kravene til arbeidskrafta i Tyskland har økt, i motsetning de mange nye og ufaglærte jobbene i USA. 


Et annet forhold ved Tyskland er at de med euroen har påført andre EU-land betydelige handelsunderskudd, og for eksempel tvunget den irske staten til masseoppsigelser og nedskjæringer for å hindre at tyske banker går med underskudd. Jf Rune Skarsteins kronikk i Klassekampen 16.03.11, gjengitt av Manifest Analyse.


I Sverige er arbeidsledigheten på hele 6,7 % i november 2011 og hele 20,5 % for folk under 24 år, ifølge siste tabell fra Statistiska centralbyrån. Hvorfor drar unge svensker til Norge til å jobbe i Stoltenbergs Norge, fra Erna Solbergs svenske paradis?
  
Jeg må bare si at jeg rett og slett ikke forstår hvordan Høyre tenker når de skal innta regjeringskontorene etter å ha ført en valgkamp der lønnsnedslag og stor ungdomsarbeidsledighet holdes opp som idealer. Så er heller ikke jeg noen høyremann, så det sier jo ikke så mye når jeg ikke ikke forstår dette. 
- Men likkavæl?

Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi. 

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten  17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Finnes det noe raseri som brer om seg i Europa? Nei, og politisk ufarlig, om så

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 14. juli i år:

Klassekampen skriver på sin forside 1. juli (feildatert 1. juni) at «Raseriet brer seg i Europa». Det kan da ikke stemme? Særlig ikke hvis en er opptatt av at dette raseriet skal få politiske konsekvenser, det vil si at det vil utgjøre noen trussel for de som har makt til å styre folks liv. «Raseriet» Klassekampen omtaler er blinde, uorganiserte og voldelige miniaksjoner uten mål og mening. EUs, IMFs, USAs og de store internasjonale finans- og produksjonsselskapenes makt med den reelle verdensregjeringa OECD, trues ikke. Anarkistisk voldelig ungdom i Aten har ikke folks velferd på agendaen. Klassekampen videreformidler enkeltindividers oppfatning i fravær av politiske opprørsledere. Rødts alternativ til boligpolitikken i Norge, er i Oslo å prioritere å gå høyt på banen ved å støtte husokkupasjoner fra utgrupper framfor boligpolitiske tiltak for flertallet.

«Raseriet» som Klassekampen påstår finnes har ingen grobunn som kan få politiske konsekvenser med det første. Politisk er det dessverre slik at Europas og Nord-Europas folk i økende grad gjennom valg og meningsmålinger blir overbevist om riktigheten av en politikk som gir mer til de rikeste og større byrder for dem sjøl. Derfor slutter de opp om partier som vil føre en politikk som reduserer deres levestandard enda mer. Dagens Næringsliv skriver, også 1. juli, at Europas folk må endre sine vaner, og at de kan tåle det fordi de fortsatt vil ha det bedre enn mange andre i verden. Og det må også folk flest tro på. OECD og EU kan trygt klemme enda hardere til.

For det finnes ingen politisk organiserte motkrefter. Sosialdemokratiske partier legger premisser og gjennomfører den samme politikken til mikroskopisk forskjell fra tradisjonelle høyrepartier og EUs markedsøkonomiske diktat. Enhver opposisjon, som sosialdemokratisk politikk ala 1950-tallet, er politisk kriminalisert og selvkriminalisert. Selv Norges relativt sterke LO er ikke noe redskap mot nedskjæringene, kontrollert av Ap som de er.

Det finnes faktisk ingen politisk hørbar kraft som kan forklare de økonomiske problemene på en riktig og troverdig måte, og som kan komme opp med et alternativ for Vestens folk. Det er heller ikke en oppgave noen politisk organisasjon i Norge har stilt seg. SV bomber i Libya av prinsipielle grunner, og SVs og Rødts støttespillere har ellers sitt intense engasjement i å gi forrang til undertrykkende og reaksjonære kulturelle og religiøse tiltak i antirasismens navn. De som styrer verden og tjener på dagens politiske og økonomiske utvikling, kan sove trygt. Mer trygt enn på årtier. Brechts beskrivelse fra 1933 om at «Urettferdigheten går i dag trygt omkring», gjelder enda mer i dag. Det finnes ikke noe raseri og sinne i Europa og i Nord-Amerika, og hvertfall ikke noe som truer makta eller hjelper folk flest. Og der det er sinne, som i Gaza, er de maktesløse. For spøkelset fra 1848 er dødt og gravlagt. Brechts håpefulle påstand om at «de beseirede av i dag er de seirende av i morgen», er det ikke mulig å se sannheten i.

Foto OBB: Statue av Marcus Thrane på stedet han i Drammen 1848 startet Norges første arbeiderforening.

Norge og SV hjalp IMF til å fortsette med sin usosiale nedskjæringspolitikk

I sin lange artikkel i Klassekampen 7. juli, «Ein politisk blindgjengar», tar Rune Skarstein også opp et interessant forhold mellom IMF og den norske regjeringa. Der SVs tidligere finansminister er stolt over at Norge sikra at IMF kom på banen, påstår Skarstein at Norge redda IMF fra nedlegging slik at IMF kunne fortsette å gi sine pålegg om nedskjæringer i allerede kriseramma land.

Skarstein hevder: «Etter katastrofen i Argentina rundt tusenårsskiftet vart IMF praktisk talt utan oppdrag. Brasil, Argentina og Indonesia, som i 2004 representerte 82 prosent av fondet sine samla utlån, betalte tilbake all si gjeld i 2005/06. Dermed forsvann også renteinntektene som skulle dekke fondet sine driftsutgifter. Gullbehaldninga, som høyrer til medlemslanda, var meint å skulle støtte støtte utlåna. Men for å berge IMF vedtok styret at fondet kunne selje delar av gullbehaldninga for å finansiere lønningar og andre driftsutgifter. IMF var i praksis bankerott.

Som The Economist rapporterte 3. februar 2007, håpa dei tilsette i fondet at nye statar snart måtte hamne i gjeldskrise! Nye pengeinnsprøytingar sette i verk av KH [Kristin Halvorsen] og andre vestlege politikarar gjorde at IMF så å seie vart redda av gongongen.

Halvorsen skriv at IMF fekk «jobben» mot at dei skulle «endre kurs». Det har dei ikkje gjort.»

Skarstein belegger den siste påstanden med mange eksempler. Han viser til studien som den amerikanske økonomen Mark Weisbrot gjorde av IMFs avtaler i 41 land. I 31 av disse krevde IMF innført en politikk som førte til arbeidsløshet og økt fattigdom. Skarstein viser også til en studie av David Stuckler som har ført til at helsetjenester for «folk flest» har blitt klart svekka.

At Skarstein også viser til at politikken til SVs finansminister Kristin Halvorsen går helt på tvers av klare formuleringer i SVs program, er egnet til å overraske, — ja, hvem egentlig?

Reiseglimt fra Tyskland

Etter noen dager i Partenkirchen og Berlin har jeg registrert noen glimt av virkeligheten. Uten krav på representativitet, men dog.

Ganske radikale?

På Kramerspitze møtte jeg en eldre mann som hadde begynt å mosjonere på sine eldre dager, og gikk dit rundt 4 ganger i året. Og mente han hadde blitt i bedre form av det. En tur på 12-1300 høydemetre opp og ned på en 5-6 timers tur. Han viste meg noen ville store hjortedyr på avstand på nordsida av ryggen. Han var veldig imot OL i 2018, og hadde ikke noe tro på fordelen ved det. Han mente at folk ikke var begeistra for OL, trass i at 60 % hadde stemt for i en avstemning der 60 % deltok.

Etter at jeg tok meg en pause på St. Martin Grasberghütte på 1000 m for å nyte utsikten og en øl, slo jeg følge med en annen ned den siste halvtimen. En han andre og jeg fraråda å gå helt på toppen da han hadde langt igjen og var ganske sliten. Han kunne fortelle at han hadde flytta vestfra og bodde nå i Leipzig. Det viste seg at han var veldig imot bombinga av Libya, og i det hele tatt mange av de imperialistiske krigene.

Merkelig at jeg skulle treffe to så kritiske…

Stagnasjon?

Ellers så jeg at det var mange butikklokaler i sentrale Partenkirchen som stod tomme, særlig også i turistgata Ludwig-Straße. Det var få gjester på det lille private gjestehuset jeg bodde. Vertinna forklarte nedlagte butikker med store kjøpesentre utafor byen som disse tradisjonsrike småbutikkene ikke kunne konkurrere med. Når det gjaldt hennes gjester, sa hun at de tidligere tradisjonelle gjestene hennes nå enten var blitt for gamle til å reise dit eller hadde dødd… Og at ungdommen ikke lenger reiste til feriesteder som Garmisch-Partenkirchen, men fløy til Middelhavet, Tyrkia og Asia…

Av fjøsene i Partenkirchen, bak kirka, var det nå bare ett igjen i bruk. Et annet tegn. Det er kanskje mer økonomisk aktivitet borte i Garmisch. Der var de flere yngre blant de mange eldre også der. En tidligere pub var gjort om kaffebar…

Apple i München

Imponert blei jeg over Apple-butikken i München, like bak gågata like ved Rådhuset. Etter at to unggutter ikke klarte å fikse nettlesebrettet mitt på toget, som de trodde de kunne, gikk jeg til Apple-butikken. Sprengfullt av folk i flere etasjer, med prøvebord, opplæringsbord, reparasjonsdisker der en kunne bestille time, og en hel haug med ansatte hjelpere. Rundt to hundre mennesker må ha vært der inne, og særlig ledig plass til albuer var det ikke. Apple er nesten blitt litt for popp? Kanskje var det hyggeligere når vi Mac-brukere bare utgjorde noen få av databrukerne, var for

hatt og håna og nekta tilgang til de fleste nettsider som NRK og banker? For ikke å snakke om bruk på jobben. Utviklinga har gått forferdelig fort, og kanskje var det iFonen som endra det hele?

Stagnasjon og liv

Om det var dårlig i Partenkirchen, så var det heller ikke bedre i DDR-regimets gamle paradeboliggate, Karl-Marx-Allee (bygd som Stalinallee, men navnet blei endra ca 1958). Den var heller ikke i så god forfatning med tanke på økonomi og folkeliv. Den gamle statuskinoen FOKUS var omgjort til messe- og forsamlingslokale. Min gamle stamrestaurant, fra 1994 (etter!), i tsjekkisk stil, hadde knapt gjester. Og mange ulike greske, meksikanske og andre restauranter ved siden av konkurrerte om de samme fraværende gjestene.

Men i hele boligkomplekset bor det stort sett bare «seniorer», sa servitøren. De var ikke så ofte ute med sine stokker. Det er såvidt økonomien på restauranten går rundt. Dårligere besøk enn sist både siste sommer og vinteren før der. Kanskje har jeg besøkt Prager Hopfenstube for siste gang?

Strøket rundt Simon-Dach-Str , sør for Warschauer-Straße, viste seg imidlertid å ha et yrende liv. Mer enn en km lang gate med fortausrestauranter på begge sider, av alle typer kombinert med små kneiper og småbutikker. Full av turister, studenter og fastboende. I et eldre boligstrøk, delvis med oppussa fasader. Og i mange sidegater. Hvor kommer alle disse folka fra, hva gjør de der? Hva jobber de med?

Litt for seint oppdaga jeg et kombinert antikvariat i den delen av Karl-Marx-Allee som ligger øst for de to Frankfurter Tor-tårnene, og der gata skifter navn til Frankfurter-Allee, men til og begynne med i samme byggestil. Her er husene forfalne med råtne vindusrammer og der mange av flisene er falt av. Men det står at de er verneverdige, og blir kanskje pussa opp? I denne gata, i nummer 11, er det et kombinert antikvariat og liten kafe med gammel møblement. Ikke så fint og moderne som i Paludan i København, men dog. Neste gang prøver jeg et lengre opphold der. De solgte blant annet ei bok av Erich Fromm om Marx sitt menneskesyn, som jeg imidlertid ikke kjøpte.

Netttilgang

Nettilgang er et viktig spørsmål for utlendinger i Tyskland. Tyskland er et land som ikke er i front med mobilteknologi, og nettilgang. De stiller seg heller bak i køen, er min erfaring. Rundt 1993 var jeg på bilutstillinga i Frankfurt, og spurte en av Mercedes-forhandlerne hvorfor de siste Mercedes-modellene kom med sigarettenner og radio, men ikke fast standardopplegg for mobiltelefon. Det avviste han med at det bare var i Skandinavia at mobiltelefoner var særlig utbredt. Internasjonale kredittkort går ikke på billettautomatene til Deutsche Bahn og kollektivnettet i Berlin. Kortbruk er lite utbredt, få butikker har det, og som oftest går kun tyskutstedte kort i kortmaskinene.

De få utestedene som har wi-fi-tilgang, har den ofte svært komplisert. Det er ikke bare å få passordet til et slikt nettverk med stedets eget navn. En må også få oppgitt eget brukernavn og eget passord. Som regel funker ikke dette for telefoner, bare for brett eller bærbare. Dårlig tilrettelagt. En kafe, Kafe Rizz i Grimmstraße, der en kan se den kunstmalerbutikken Dag Solstad omtaler i en av bøkene sine, hadde oppslag på enkelte bord om at «På dette bordet var pc-bruk uønska.»

Sykling, ja. Bilene prioriteres i Berlin, også nå i øst som tidligere nesten ikke hadde biler. Der det er lagt til rette for sykkel, er prinsippet at det er lagt merka baner på fortau, svingende rundt trær. Der forgjengerne også går (særlig hvis de er fra Norge). Det mest positive som kan sies er at i kryss er det ofte merka opp egne felt for syklister i gatene, med egne trafikklys noen steder. I noen

strøk, som i Grimmstraße og Simon-Dach-Straße, sykles det på fortau uten sykkeltilrettelegging. I til dels stor fart, og ofte egentlig mellom bordene på fortausrestaurantene. Ikke særlig populært eller praktisk. Men en oppnår jo hovedhensikten, å hindre at syklistene sjenerer bilistene. Også i Berlin…

Rødgrønn regjering? Fra bedrag til selvbedrag

Jeg har kommet til at jeg vil legge ut min lange artikkel i Klassekampen 25. juli 2005 i serien «Med andre ord». Først og fremst for å ha den alminnelig tilgjengelig på nett. I ettertid ser en alltid at er det noe som kunne vært skrevet annerledes. Men jeg kan ikke se at den inneholder avgjørende feil, særlig ikke at Ap fikk flertall i regjeringa etter valget i 2009.

Klassekampens debattredaktør ville ikke trykke artikkelen, men etter at jeg kontaktet redaktør Bjørgulv Braanen, fikk jeg den på trykk. Artikkelen utløste ingen debatt eller kommentarer i Klassekampen etterpå, etter det jeg kan huske. En fagforeningstilsatt innvendte overfor meg at «de så litt mer praktisk på dette». Artikkelen kan også sees i forhold til uttalelsen fra den avsatte statsråd Øystein Djupedal i 6. april i år i Dagsnytt 18 om at den rødgrønne regjeringa har «snudd og endra Norge totalt» og synspunktene til nylig SV-utmeldte Tore Linné Eriksen.

Klassekampen presenterte artikkelen med følgende utdrag: «SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida, skriver Ove Bengt Berg». Sjøl ville jeg heller ha framheva følgende: «Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken.»

Fra Klassekampen Med andre ord 25.07.2005:

Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag.

Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.

Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen for åtte år sia gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.

Umiddelbart etter å ha inntatt statsministerkontoret lanserte han programmet «Modernisering av offentlig sektor». Et til da ukjent politisk program snytt ut av markedsliberalismens språkbruk og med de samme premisser og politikk. Toppen av all den sosiale raseringa er det økonomiske ranet som nedskjæringene av folketrygda med 20 prosent som årets stortingsforlik om de framtidige pensjonene innebærer. Stoltenberg har ikke bare hatt regien over avslutninga av nedbygginga av folketrygda, han har også lagt premissene og dels leda et mangeårig løp som endte med pensjonsforliket i Stortinget. Nå gleder finansbransjen seg over milliardinntekter som de skal få fra arbeidsfolk gjennom tjenestepensjonsordninga som Stoltenberg dreiv gjennom.

Stoltenberg gjentar i ett sett at «Bondeviks høyreregjering gir skattelette til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg støtta og gikk i spissen for dagens aksjebeskatning som gir enorme skatteletter til rikfolk og som har gjort Norge til et lite skatteparadis. Dette utgjør mer enn det som Bondeviks regjering gir i skattelette til de samme gruppene, noe også Bondevik sjøl korrekt påpeker i debatter.

Videre har nå Ap-ledelsen styrka kontrollen over LO, Arbeiderpartiets egen «leikegrind». Denne kontrollen bruker partiet til å hente politisk og økonomisk støtte fra LO. LO-lederen og forbundsleder Jan Davidsen er nye medlemmer i Aps sentralstyre, i tillegg til den konservative og miljøfiendtlige forbundslederen Kjell Bjørndalen. Partilojaliteten deres går sjølsagt foran lojaliteten til de fagorganiserte. Politisk pålegges LO-ledelsen å støtte Ap i opposisjon, og hjelpe et Ap i regjering til å dempe og hindre de fagorganisertes motstand mot de sosiale nedskjæringene og den økte markedsliberalismen som en Ap-ledet regjering nødvendigvis kommer til å gjennomføre.

Noen påstår nå at Ap har tatt et oppgjør med den ekstreme markedsliberalistiske høyrepolitikken i åra under Brundtland og Stoltenberg. Men jeg har ikke sett noen form for sjølkritikk eller annen form for konkret egen påvisning av hva de har gjort feil. Og ingen personer i ledelsen er skifta ut for å vise en slik snuoperasjon. Drivkrafta bak det å prøve å gi inntrykk av at de er mot knefallet for markedsliberalismen, kan like godt sees på som et tiltak for å opprettholde rekruttering gjennom å fortsatt kunne lokke med å tilby medlemmene statsrådsposter, statssekretærstillinger, ledere av statsetater og LO-forbund. Foran valget har Ap rydda unna noen saker de ikke vil ta en politisk kamp om. Forslaget fra Fagforbundets og Norsk Tjenestemannslags forbundsledere om at de offentlige skatteinntektene kunne øke noe for å finansiere viktige fellesbehov, ble kontant avvist. Ikke en gang kontantstøtten, som er så politisk upopulær, vil han ta kamp med Bondevik-regjeringa om.

Det er åpenbart at den alternative regjeringa til en regjering med partiet Høyre i lederrollen, verken er «rød» eller «grønn». Ap prioriterer kortsiktige næringsinteresser framfor vern av natur, vil ha mer skuterkjøring i fjell og skog, og er kun for kollektivtrafikk og sykkelbruk så lenge det ikke blir vanskeligere eller dyrere å bruke bil. Senterpartiet er hakket verre. Med sitt symbolkrav om å utrydde ulven, viser det hvordan det vil framstå som «grønt». Miljøpolitisk stiller Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i en suveren verstinggruppe av norske partier med svært lik praktisk politikk, tett fulgt av Høyre.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken. (Utheva i dag). Den naturlige regjeringa sett ut fra de faktiske standpunktene de norske partiene tar og handler i samsvar med, er en flerpartiregjering mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er enige om alle strategiske og viktige utenrikspolitiske, næringspolitiske og miljøpolitiske spørsmål. En slik regjering ville klargjort de reelle politiske alternativene i Norge, og gjort det mulig å skape en kraftig og innsiktsfull opposisjon som kunne ha bremsa og snudd politikken i riktig retning.

Merkelig nok er «venstre»-politikere og mesteparten av journalistkorpset rasende forbanna på Kristelig Folkeparti, og særlig statsrådene Høybråten og Haugland for deres «moralisme». Det trass i at SV så seint som 1. mai i år prøvde å lokke KrF ut av Høyres favn, og de samme indignerte «moralisme»-kritikerne ikke har ett kritisk ord å si om ekstreme muslimer og sharia.

En «rødgrønn» regjering betyr også en gravlegging av SV som et opposisjonsparti. SV vil ikke få gjennom noe vesentlig av den opposisjonspolitikken det har stått for de siste 40 åra og samla støtte til. I toppen en returpantordning som er de tyske grønnes eneste resultat etter åtte års regjeringssamarbeid med de tyske sosialdemokratene. SV har alt tapt oppslutning ved å la Ap å framstå som et ledende opposisjonsparti mot markedsliberalismen. Altfor mange kjenner til Stoltenbergs politiske bedrifter og har lært at de ikke kan stole på det partiet han leder. Det er også lett for nåværende regjering å dokumentere at Stoltenberg i praktisk politikk har stått for noe helt annet enn det han nå prøver å gi inntrykk av.

I stedet burde SV droppet regjeringsalternativet med Ap, og ført en valgkamp for de økonomiske kjernesakene til SV de siste åra. SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida. Å trekke seg nå, slik SV gjør ved å overlate det politiske lederskapet og initiativet til Ap, er som å bryte et maratonløp 100 meter før mål. Derfor går nå velgerne over fra SV til Ap. EU står med sine fire markedsliberalistiske friheter for den politikken som nå er så upopulær og som Ap også prøver å innbille folk at de er imot. Men for Arbeiderpartiet er det å få Norge inn som fullt medlem i EU en viktigere sak enn å opprettholde den «rødgrønne»-regjeringa. EU-kamp i samarbeid med Høyre, nok en gang. Denne klare politiske meldinga fra Ap kan jeg ikke forstå at «venstresida» ikke tar konsekvensen av, i stedet for å la seg bedra nok en gang av Aps politikk med venstre i opposisjon og høyre i regjering.

Artikkel i serien Med andre ord fra Klassekampen 25. juli 2005.

Islendendinge sa nei for andre gang til et irrelevant krav! Eva Joly kommenterer.

Islendingene sa nei til den britiske og nederlandske regjeringenes ublue krav — for andre gang! Icesave var en privat islandsk bank som lovte høye renter. Men banken gikk konkurs. Mange briter og nederlendere hadde innskudd i banken. «I stedet for å la innskytere tape pengene sine eller vente på erstatning fra konkursboet, besluttet den britiske og nederlandske regjeringen (de landene der Icesave-produkter var markedsført) å refundere beløpene uansett utfallet av boet. Refusjonen inkluderer full tilbakebetaling av innskuddet og en uhørt høy rentefortjeneste ble inkludert som en bonus til de risikosøkende innskyterne. Britiske og nederlandske myndigheter gikk til den islandske regjeringen og hevdet, med henvisning til EU-regulering, at kompensasjonen var faktisk var islandske borgeres ansvar, og at Island måtte refundere britiske og den nederlandske innskytere i sin helhet». (Min utheving). Dette skriver de grønnes presidentkandidat i Frankrike, Eva Joly, i en kommentar i The Guardian 8. april, og som også er trykt i Dagens Næringsliv 9. april. Joly er kjent som en franske korrupsjonsjeger og har også hatt offentlige korrupsjonsoppdrag i Norge og på Island. Jeg kan ikke sitere Eva Jolys sin artikkel i helhet, men trekker fram to av hennes andre poenger:

Alvorlige statlige gjeldsproblemer har inntil nå vært begrenset til utviklingsland, og har vært ødeleggende for vellykket sosial og økonomisk utvikling. Tiltross for kampanjer gjennomført av ikke-statlige organisasjoner og noen internasjonale organisasjoner, har disse problemene i stpr grad blitt ignorert av resten av verden. Nå vil problemene som folk over noen av de fattigste landene i sør har slitt med i flere tiår «treffe hjemme» i nord.

Det er i denne sammenheng at Icesave-folkeavstemningen er både meningsfylt og viktig for Europa og resten av verden. Det er åpenbart at den demokratiske prosessen mangler. Det har ikke vært noen offentlig debatt for å avgjøre om skattebetalerne skal gjøre opp for finansielle institusjoner som et prinsipp, eller ikke. Jeg har mine tvil om at den europeiske skattyter mener dette er rettferdig. Det er ikke klart om dette er en ideologisk holdning eller en praktisk holdning. Og hvis det er rent praktisk, er det bærekraftig?

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?