SV + Rødt: En uønska styrke

En litt forkorta utgave av dette innlegget står på trykk i Klassekampen 01.07.15:
 Når noen nå ivrer for å slå sammen SV og Rødt, savner jeg en begrunnelse for hvilken viktig samfunns-interesse, økonomisk og/eller politisk, som dette nye partiet skal uttrykke. Det er ikke så åpenbart som mange gir uttrykk for. Jeg forstår ikke hvordan Rødts syn på økonomiske krav og nære knytning til faglige krav fra de mest tradisjonelle industriyrkene skal kombineres med SVs sosiale utgangspunkt fra universitetene. Og enda mindre hvis Rødt skal holde fast på sin klare motstand mot EU og USAs internasjonale kriger, der SVs ledende sjikt ser veldig positivt på EU og USA. Særlig viktig er SVs positive og nærmest underdanige syn på Arbeiderpartiets politikk. Det må blir en smertefull samlingsprosess, som kanskje ender opp med å være mer splittende enn om prosessen ikke hadde blitt innleda.

Det hevdes at Enhetslisten i Danmark er en politisk suksess, og at derfor SV + Rødt skal få tilsvarende oppslutning til sammen. Men det går ikke an å overføre erfaringer fra et annet land med en helt annen politisk kultur til den norske. Dessuten synes jeg ikke Enhetslisten er noen politisk suksess. Partiet fikk bare 7,8 % oppslutning ved siste valg, og deltok ikke som noen premissgiver i valgkampen.

I hele den vestlige verden overføres makt til en økonomisk og intellektuell elite som styrer helt uavhengig av demokratisk kontroll av velgere i valg. Stikkord er internasjonal rettsliggjøring, internasjonale «menneskerettigheter» (som bare er omstridte politiske krav) og tilrettelegging for omfattende innvandring til Europa fra fattigere deler av verden. Dette er en politikk som store samfunnsgrupper ikke har vært med på å vedta, og som de føler truende for sin sosiale posisjon. Religiøse politiske retninger, med fundament i skikker vedtatt for to tusen år sida, opplever en økende politisk støtte fra samfunnselitene til sine reaksjonære framstøt. Europas økonomiske og intellektuelle elite, inkludert den tradisjonelle venstreorienterte eliten, står samla om denne politikken. Det er bare høyreorienterte partier i Europa som uttrykker bekymringa fra vanlige folk mot denne politikken, folk med lavest lønn og uten universitetsutdanning. Med mulig unntak for Dansk Folkeparti, som norsk Frp forakter, bruker de partiene i Europa som uttrykker folks bekymringer for økt innvandring, sosiale endringer og en rasert velferd, sin politiske innflytelse til å gi mer rikdom til de rikeste, og mer fattigdom til de fattigste. Og mer krig.

Et sammenslått SV og Rødt vil bli en politisk kraft for økt innvandring og konsesjoner til religiøse reaksjonære krav, uten mulighet til å få gjennomslag for de økte bevilgningene som vil trenges for å dekke de nødvendige utgiftene til infrastruktur og velferd som en slik innvandring krever. Men det er mangel på forsvar for og organisering av vanlige folks bekymringer i Europa og i Norge, kombinert med en tradisjonell økonomisk fordelingspolitikk, som mangler. Et sammenslått SV + Rødt vil ikke bli et svar på denne utfordringa. Med sin hånlige og selvnytende forakt for det som ledelsen i disse partiene sammen med medieeliten og den intellektuelle eliten samler under skjellsordet «fremmedfiendtlig», vil de bare bidra til økt oppslutning om partier som fører til større økonomiske forskjeller og mer krig.

Framtiden i våre hender sluker Syklistenes Landsforening? FIVH-generalsekretær som syklistleder: Prinsipielt feil

 I 2013 ble generalsekretær i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, valgt til ny styreleder i Syklistenes Landsforening. Jeg kjenner ikke begrunnelsen for dette valget, og jeg legger til grunn at Hermstads personlige egenskaper med personlig disiplin, miljøkunnskaper og organisasjonsevne — fullt ut, og vel så det — tilfredsstiller de krava som det forutsettes at en leder i SLF må inneha. Men jeg mener at det er fullstendig feil at en ansatt generalsekretær i en annen miljøorganisasjon med til dels overlappende oppgaver blir valgt til styreleder i Syklistenes Landsforening.

Dette mener jeg må være et grunn-leggende prinsipp. For hvordan skal generalsekretæren i Framtiden i våre hender klare å kombinere vervet som styreleder i Syklistenes Landsforening og skille klart mellom sine to hatter? Og viktigere: Klarer alle andre å skille mellom når det er FIVH-generalsekretæren som uttaler seg, og lederen i SLF? Som en større og mer kjent organisasjon vil i praksis denne personkabalen, der en markant mangeårig leder for en organisasjon plutselig blir den demokratisk valgte frontfiguren for en annen mindre organisasjon, framstå som en noe nær sluking av den mindre og svakere Syklistenes Landsforening.

Vi må forutsette at Arild Hermstad har så stor politisk og organisatorisk innsikt at det er utenkelig at FIVHs generalsekretær ikke på forhånd må ha sett de mange uheldige prinsipielle og konkrete sidene ved denne kombinasjonen av organisasjonene for arbeid og verv. Særlig fordi han i praksis er FIVHs ansikt utad. Hermstad er jo nødt til å prioritere sin arbeidsgiver Framtiden i våre hender som han har et tilsettingsforhold til, framfor det frivillige fritidsarbeidet i SLF. Og at han derfor med vitende og vilje må bruke sitt verv til å underordne SLFs synspunkter FIVH sine.

Det finnes også konkrete politiske grunner til at denne personlige kombinasjonen av de to organisasjonene er uønsket. 

Det finnes minst ett slikt område med konflikt mellom SLF og FIVH, og det er på spørsmålet om tilrettelegging for økt bilbruk. Alle miljø-organisasjonene i Norge, både medlems-organisasjoner som Norges Naturvernforbund og Framtiden i våre hender, og de kommersielle som Bellona, Zero med flere, arbeider entusiastisk for elbilens fremme gjennom å støtte elbilinsentivene. For SLF er det viktigst at elbilen er som enhver annen bil: den tar plass i gatearealet, den oppfører seg som en hvilken som helst annen bil som kjører inn på sykkelfeltene, stopper/parkerer i sykkelfeltene, svinger til høyre uten å se syklister og passerer med for kort avstand ved forbipassering. Den årlige statlige milliardstøtten til elbilene har ført til flere biler, for 92 prosent av elbileierne har en vanlig bil i tillegg, dvs flere hindre for syklistene. Og elbilister er kanskje verre enn andre bilister fordi miljøbevegelsen har gitt dem et slags «helligkort» i trafikken som gir dem troen på at de har en særstilling i trafikken. Viktigst: SLF har faktisk et politisk program der det heter at det er et politisk mål å arbeide for «tiltak som gjør det mindre attraktivt å kjøre bil. SLF arbeider for og støtter all tilrettelegging for økt sykkelbruk og går imot tilrettelegging for økt biltrafikk». Som den personifiserte FIVH-talsmann er Arild Hermstad ekstremt entusiastisk for de bilene som kan kalle seg elbiler. I praksis saboterer og motarbeider han som SLF-leder SLFs eget politiske program.

I tillegg må det sies at i et verdensperspektiv kan flere elbiler på norske veger ikke bidra til noe som helst til redusert drivhuseffekt og mindre total forurensing. Også elbilene skal produseres med samme vann- og energiforbruk som andre biler, og 68 prosent av alt energiforbruk i verden er produsert av fossile energikilder. Elbilen har ikke bidratt til redusert forurensing i Oslo, som svevestøv, men bare til at det er blitt flere rikinger som har fått andre skattytere til å betale gratis energibruk for dem til å fylle Oslo med biler som hindrer framkommeligheten for fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Og i det hele tatt hindre trivselen til alle som bor og oppholder seg i byene. Elbilene krever også milliarder til firefelts motorveger, som i stedet kunne gått til sykkelveger.

Mellom 1991 og 1993 var jeg tilsatt som daglig leder i en paraplyorganisasjon som het Aksjon Nærmiljø og Trafikk. Det var en organisasjon der Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom, Norges Naturvernforbund, Norges Velforbund, Norsk forening mot Støy og Syklistenes Landsforening gikk sammen om. (Landsforeningen for trafikkskadde trakk seg ut, da de mente ANT var for negative til bilismen, fordi de mente det viktigste for alle (overlevde) trafikkskadde var å komme seg raskest mulig bak rattet igjen). Det var lærerikt om samferdselspolitikk å ha en slik jobb, men det viktigste jeg lærte av det arbeidet var likevel forståelsen for den interne knivinga mellom organisasjonene. For det aller viktigste for disse organisasjonene var å markere seg sjøl mest mulig, for på den måten å få størst mulig statsstøtte i konkurranse med de andre. Dette understreker det uheldige at frontfiguren for en stor organisasjon blir leder i en betydelig mindre organisasjon.

Ikke nok med at generalsekretæren i Framtiden i våre hender er blitt styreleder, så er også generalsekretæren i Nasjonalforeningen for folkehelsen henta inn som styremedlem; Lisbet Rugtvedt, en sentral SV-politiker og tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet i sju år fra 2005 til 2012. Umiddelbart tror mange det vil være en styrke for sykkelinteressene i å få en politiker inn i styret i en interesseorganisasjon. Men det er ikke sånn politikere fungerer. Slike avtroppende (?) politikere har en grunnleggende sentral oppgave med å bidra til å underordne interesseorganisasjonene til hva som den politiske eliten anser som akseptabel. Rugtvedts funksjon i styret vil derfor være å dempe viljen i SLF til å være offensiv i å kreve aktive sykkeltiltak. Til slike krav i SLFs styre vil politikere som henne erfaringsmessig si: «Jeg kjenner det politiske miljøet, og de vil ikke like sånne krav, sånne krav gjør oss bare upopulære. Vi må underordne oss «det som er mulig»», er jeg ganske sikker på vil være hennes hovedbudskap i SLF. Altså mer av det mislykte. Jeg vil anta at hun også har veldig lyst til å si: «Ta på dere slips, og provoser ikke politikerne!». For på 1990-tallet tok også den tyske sykkelorganisasjonen på seg slips og dress etter råd fra «påvirkningseksperter», men uten å oppnå noe som helst mer. Som SV-politiker ånder og lever hun for elbilinsentivene, kanskje det eneste, utenom bombinga av Libya, som SV fikk til etter åtte år i regjering.

I tillegg kommer at hun også er ansatt som generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hun er dermed foruten å være en SV-politiker, også en representant i SLF-styret for en organisasjonen hun er ansatt i. Og som ikke nødvendigvis alltid vil ha sammenfallende interesser med SLF, og der Rugtvet er nødt til å prioritere sin arbeidsgiver, som Hermstad. Mens altså behovet er at SLFs ledere entydig representerer sykkelinteressene, og ingen andre interesser.

Jeg kjenner ikke Arild Hermstad personlig. Men jeg reagerer på hans aktive holdning overfor meg fordi jeg i noen sammenhenger har underskrevet innlegg om sykkel med «tidligere leder i SLF». Det er jo faktisk sant, men han misliker det og har bedt meg slutte med det. For det er lenge siden, som han helt korrekt påpeker, og legger til: det er «irrelevant». For min egen del er jeg enig i at det er god grunn til å tenke over om det tjener min argumentasjon å underskrive som tidligere leder (det kan for eksempel virke som et forsøk på omkamp). Men uansett er det jo smålig av dagens SLF-leder å ta seg tid til å reagere mot meg. Det virker som om han føler sin SLF-posisjon trua, og det kan jo ikke sees på en annen måte enn som et svakhetstegn for utøvelse av sin lederfunksjonen. Kritikken av meg er spesiell sett på bakgrunn av at han som styreleder i SLF lar SLFs egen infomedarbeider framstå på SLFs vegne som en forkjemper for elbilene og den årlige fem-milliarder kroners støtten til dem, i strid med SLFs program. Som jeg påpekte i en epost til Hermstad med kopi til landsstyret: han stiller altså strengere krav til et vanlig medlem enn til en SLF-ansatt i spørsmålet om å profilere SLFs politikk.

SLF er etter min erfaring ingen sterk organisasjon. Den er holdt oppe av en imponerende kunnskap om sykkeltilrettelegging og sykkelens plass i trafikken, der tidligere generalsekretær Trond Berget er den mest representative. Politisk synes jeg SLF har vært for svak overfor beslutningstakerne; politikerne. Et eksempel på det er å gi sykkelprisen til kjendiser i stedet for forkjempere for sykkeltilrettelegging og økt sykkelbruk. Det er mer interesse i SLF for teknisk utstyr og å finne reisemål å bruke sykkelen til. Sykkeltilrettelegginga i Norge er kvalt av politikernes gode fortsetter. I en sånn situasjon gjør det vondt verre å ha en mangeårig frontfigur for en annen organisasjon også som leder for SLF i tillegg til en generalsekretær for Folkehelsa som tidligere har vært statssekretær.

Med generalsekretærene for FIVH og Folkehelsa i SLF-styret, ser vi her en begynnende tendens til utvikling av et eget fast roterende miljøelite som bytter stoler slik de gjør mellom de organisasjonene som kaller seg humanitære hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp med flere. Det er en type eliterotering som sykkelinteressene ikke vil ha fordel av.

Om ikke Hermstad har vett nok til å trekke seg fra dette vervet, ber jeg om at de som er aktive i SLF for økt tilrettelegging av sykkelbruk i Norge, går sammen om å finne alternative kandidater til først og fremst Arild Hermstad fra FIVH og også SVs tidligere statssekretær Rugtvedt, nå generalsekretær i Nasjonalforeningen. Jeg er sikker på at slike finnes i SLFs medlemsmasse.

Om noen tror at dette er et innlegg til støtte for at jeg sjøl vil bli leder i SLF, så tar de fullstendig feil. Jeg er verken interessert, har tid eller tror at jeg vil være til fordel for SLF. Mitt bidrag er å sørge for at Hermstad og Rugtvedt ikke blir gjenvalgt, for at SLF blir leda av personer som bare er opptatt av å fremme sykkelinteressene, og ikke at sykkelinteressene skal underordnes andres organisasjoners interesser. Det er den viktigste oppgaven for SLFs framtidige selvstendige eksistens: å bli fristilt fra Framtiden i våre hender og Nasjonalforeningen for folkehelsen — og SV. Det finnes helt sikkert minst ett medlem som kan fylle et lederverv i SLF uten bindingene til de to nevnte styremedlemmene. Derfor håper jeg både at Hermstad og Rugtvedt trekker seg, og jeg håper uansett at valgkomiteen og andre setter i gang et arbeid for å erstatte dem med andre kandidater.

FAFO-rapporten om tigging: Ja, hva så?

Venstresida og medie- og universitetseliten feirer det som en seier for seg at FAFO mener å ha dokumentert at det ikke er kriminelle bakmenn bak de rumenske tiggerne i Norge. Riktignok nøler politiet med å akseptere FAFOs påstander — men hva så? 

Hvem har sagt at det er poenget med kriminelle bakmenn som gjør at en ikke er for tigging og mener at nordmenn ikke har det økonomiske og moralske ansvaret for å ta vare på rumenske tiggere i Norge? FAFOs påstander er irrelevante i forhold til det som sosialister har hevda i to århundre, at tigging ikke er løsninga på fattigdom. 

I den grad FAFO-rapporten dokumenterer nordmenns økonomiske og moralske ansvar for grupper av rumenere, er den bare å avvise.

I samme slengen: I Klassekampens artikkel 17. juni om «trygdeturismen», der omfanget avvises som økonomisk uvesentlig, går det dog fram at halvparten av alderspensjonen som utbetales i utlandet — 1,7 milliarder kroner årlig — går til personer som ikke er norske statsborgere. Er det riktig at nordmenn skal spandere alderspensjon på andre lands borgere?

Fra SV med Rødt til «Det professorale humanparti»

I Klassekampen i dag vil SVs partiveteran Knut Kjeldstadli, historieprofessor og innvandrings-entusiast, slå sammen SV og Rødt. Jeg foreslår følgende navn og paroler for det nye partiet:

Det professorale humanparti

Stifta av SV og Rødt, hvori snart opptatt Venstre og KrF

Hovedparole:

All elendighet i verden er nordmenns skyld og nordmenns ansvar, særlig hvis du ikke støtter OSS

Støtteparoler:

• Mot all krig, all privatisering og sosiale nedskjæringer, bortsett fra det Ap støtter
• Ja til ubegrensa innvandring, og innvandrerne velger sjøl sine egne myndigheter og lover
• Nordmenn flest er kyniske egoister, rasister og fremmedfiendtlige — nedkjemp dem!

G7, «De sju mektigste industriland i verden» NRK?

«De sju mektigste industriland i verden møtes til toppmøte i den tyske kommunen Garmisch-Partenkirchen», skreiv NRK tekst-tv på side 107 den 8. juni.  «Sju mektigste». Altså at land som Frankrike, Italia og Canada sammen med USA, Storbritannia og Japan er verdens sju mektigste industriland? Dette må jo åpenbart være feil.

Har NRKs utenriks- og tekst-tv-redaksjon hørt om staten Kina? I følge Vårt land i 2009 har Kina en økonomi som er halvannen gang større enn Frankrike. Og så er i tillegg til økonomiske forhold Frankrike, den kanskje mest komiske «gloire-staten» i verden; kompenserer Frankrike med en betydelig større makt i verden enn Kina? Tror virkelig NRKs journalister på dette?

En kan kanskje forstå formuleringa «de sju mektigste industriland i verden», som det er de politisk mektigste blant de største industrilanda. Men når Frankrike og Italia rangeres foran Kina både i industriell, økonomisk og politisk betydning, kan ikke NRK ha rett.

Det er neppe en skrivefeil fra NRKs side å kalle disse for verdens mektigste. Det er nok en virkelighetsflukt som ligger bak NRKs formulering «de sju mektigste industriland i verden». G7 begynte i 1975. Mellom 1998 og 2013 het det G8 fordi Russland blei tatt opp, inntil Russland blei kasta ut igjen pga Ukraina. Så mellom 1998 og 2013 var altså Russland en del av verdens mektigste industrinasjoner, etter Ukraina og Krim var de altså ikke mektige lenger, mener tydeligvis NRK. I 2009 skulle for øvrig G20 erstatte det som da var G8, men sånn blei det ikke.   

Det NRK unnlater å si, er at G7 er et samarbeidsorgan for vestlige land som har hatt og fortsatt har ambisjoner om herredømme over regioner og blant dem med ønsker om verdensherredømme. Men det som er disse landas problem er at de er politisk og økonomisk på defensiven i verden. Ikke minst viser det seg ved at Kina, Russland og Brics landene har inngått en avtale om en konkurrerende verdensbank, som til og med Storbritannia blei med i. USAs innringingsforsøk og stansing av Kinas ekspensjoner, helt i tråd med Brzezinskis anbefalinger, skjuler USAs reduserte makt. 

Det hjelper ikke USA at NRK kaller disse G-7-landa for verdens mektigste industrinasjoner.