Mannlig kjønnslemlesting av umyndige må forbys

Fra 01.01.16 er det i Norge en tvang for norske helse-foretak til å utføre kjønns-lemlesting på nyfødte guttebarn, kjent som «omskjæring». Det som i virkeligheten er avskjæring av forhuden. Pr 26.02.16 er ni nyfødte omskåret, men 88 står i kø på grunn av manglende kapasitet på norske sjukehus, se avbildet tekstmelding fra NRK 25.02.16.




Mannlig avskjæring av forhuden har til tider vært begrunna med å gjøre onani for menn umulig. Det lar seg dokumentere tilbake til 1800-tallet i USA. I Oslo-skolen på slutten av 1950-tallet lærte vi at onani var skadelig og ødeleggende for vår generelle helsetilstand.




Omskjæring av umyndige menneskers kjønnsorganer kan ikke forsvares på noen som helst måte. Påstander om religiøse grunner må avvises på samme måte som vi har avvist alle andre religiøse påbud som har hindret menneskenes frihetsutvikling og samfunnsutvikling de siste tusener av år. 

Men enkelte på «venstre»sida, kanskje et flertall, særlig av dem som oppfatter seg som frigjorte kvinner, og som ikke kan få fullrost alt muslimsk nok, har på Facebook kommet opp med et nytt forsvar for denne skamferinga av umyndige mennesker: Samleie med menn uten forhud, omskjærte, gir kvinnene større seksuell nyting! Men bare det motsatte lar seg sannsynliggjøre.

1. Hvorfor omskjæring?

a. Omskjæring er eldre enn noen nåværende religion. Wikipedia og SNL oppir så langt tilbake som mellom fra 5 000 til 4 300 år sia. Jeg har ikke funnet påstander om årsak til denne praksis på nettet så langt tilbake.

b. I dag er ca en tredel av verdens menn omskjært. I USA i 1975 var omtrent 80 prosent av menn omskjært, noe som i dag har falt til 50 prosent. Antall omskjærte i Canada og Australia er sunket til 25-30 prosent. ‪

c. «Når det gjelder myten om at omskjæring gjør mannen mer renslig, viser ikke forskningen noen klar forskjell. Det virker som om andre ting enn forhud eller ikke forhud betyr mest for hygienen. Hvis mannen er normalt renslig skal det altså ikke ha noe å si for intimhygienen om han er omskåret eller ikke.» Hevder Peder Kjøs, psykolog og samlivsekspert. ‪

2. Økt seksuell nytelse for alle med omskjæring?

På Facebook har jeg sett hevdet fra «venstre»orienterte urfeminister at samleier med omskårete menn er til kvinnens fordel. Det kan hun og hennes likesinna neppe bevise. 

En studie av Morten Frisch, Morten Lindholm og Morten Grønbæk er publisert i Int. Journal of Epidemiology 14. juni i fjor.  «Male circumcision and sexual function in men and women: a survey-based, cross-sectional study in Denmark» er en undersøkelse der både omskårete og ikke-omskårete menn deltar, samt partnere til menn av begge kategorier. Det er første gang både menn og kvinner er deltakere i en slik studie.

De oppsummerer:  «To grupper av kvinner – de som har en omskåret partner og de som har en ikke-omskåret – har fylt ut anonyme spørreskjemaer om sine seksuelle erfaringer. Spørsmålene tar opp hvordan de har sex, nøyaktig hva begge gjør, og hvor fornøyde de er. På spørsmål om hvor fornøyde de er med sex viser det seg at kvinner med en ikke-omskåret mann er mest fornøyd. Når de misfornøyde blir spurt nærmere sier de at de synes samleiet varer for lenge og er for voldsomt. Menn med omskåret penis støter dypere og hardere, noe kvinnene ikke er så fornøyd med, fordi det tar lang tid og blir for mye friksjon. Det virker altså som om myten om at en omskåret mann holder lenger er sann – men at flertallet av kvinnene ikke synes dette er en fordel.» Menn liker etter disse undersøkelsene lange og dype samleier, som omskjærte etter det opplyste skal få, noe som kvinner flest ikke ser som ønskelig. 

Studien slår fast at det er ingen eller liten forskjell når det gjelder betydningen av et godt seksualliv, omfanget av seksuell aktivitet eller omfanget av seksuell lyst for de to gruppene. Men: Forskjellen dukker opp i spørsmålet om problemer med orgasme og smerter under samleie: «Så mye som tre ganger så mange menn som er omskåret rapporterer om gjentatte problemer med orgasme og fire ganger så mange kvinner som lever med en mann som er omskåret rapporterer om hyppige smerter under samleie (dyspareunia).» Kronikk av Jørgen Lorenzen.

Spørsmålet om konsekvensene for seksuallivet mener jeg uansett er uvesentlig for om mannlig kjønnslemlesting for umyndige skal tillates eller ikke. Barneombudet hevder at mennesker bør være minst 16 år før omskjæring, men det eneste riktige må være at vedkommende er myndig og sjøl kan ta ansvar for et slikt irreversibelt inngrep. Og sjølsagt må de betale full pris for en slik operasjon, dvs ikke ett øre i offentlig støtte.


Det er jo ellers merkelig at religiøse er for å endre det de ellers kaller «Guds/Allahs skaperverk». 


I en lederartikkel i Klassekampen for ei god stund sida (et par år?) mente redaktør Bjørgulv Braanen å legge debatten for og imot slik kjønnslemlesting «død» ved å hevde at det ikke fantes noen andre land i verden som hadde forbud mot omskjæring. Derfor kunne ikke Norge være det eneste landet i verden med et slikt forbud. Det er jo et argument for at ingen land kan innføre noe nytt; et argument for null utvikling. 


Mannlig som kvinnelig kjønnslemlesting av umyndige må opphøre, forbys og dem som utfører det og krever det utført, må straffes. 

Assad er Syrias legale leder

På vegne av og i samråd med medlemmer i Venstrepopulistene har jeg skrevet dette innlegget:

I dag er Syria gjort til en militær slagmark. I et land på 24 millioner hevder mange kilder at 220 000 syrere er drept siden 2011 og 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Dette er en følge av internt militært opprør støttet av mange stater som Norge, USA og Vestens mektigste stater. Altså en innblanding i Syrias indre forhold.

Som det eneste partiet i Norge støtter Venstrepopulistene Assads regime som Syrias lovlige regjering som har rett til å be om hjelp fra andre stater for å gjenopprette ro og orden for innbyggerne sine. Slik det var før opprøret og andre staters innblanding i Syria.

Det er fullt ut forståelig at mange syrere har vært og er misfornøyd med styret til Assad og har ønsket seg andre ledere og en annen politikk. Men det er jo åpenbart at det militære opprøret har ført til at forholdene er langt verre nå, de er rett og slett forferdelige. Det partiet Rødt hevder er representativt for alle norske partier: «Opprøret mot Assad var legitimt». Men å starte et opprør som aldri kan lykkes, og bare fører til elendighet og død, er ikke bare uansvarlig og umoralsk, det er en forbrytelse. Sjøl de i Norge som tidligere var kjent for å støtte «væpna revolusjon», var ikke for spontane militære opprør som ikke kunne lykkes og bare ville føre til at store og ubevæpna folkemengder kom til å dø. Slik det har skjedd i Syria. Det er merkelig at Norges ledende politikere, som med avsky erklærer at de er imot væpna revolusjon, likevel ivrer så sterkt for væpna revolusjon i Syria (og i Libya). Sjøl når de ser fasiten i massedød og samfunnsødeleggelse.

I juni 2014 ble det avholdt presidentvalg i Syria. Det ble oppgitt at 73 prosent av nesten 16 millioner stemmeberettigede avga stemme, og at Assad fikk 88 prosent oppslutning. Valget ble fordømt som en farse av de vestlige maktene som politisk, økonomisk og militært blander seg inn i Syria. Det har sikkert vært åpenbare mangler ved gjennomføringa, sikkert også mye valgfusk, men det er neppe til å komme unna at Assad åpenbart må ha en omtrent like stor støtte i sin befolkning som lederne for de statene som nå deltar på opprørernes side i Syria har i sin egen befolkning.

Folkeretten er ingen bindende og entydig rett for verdens stater og folk. Men ett sentralt punkt i denne påståtte internasjonale loven, reelt retningslinjer, er at ethvert land har rett til å forsvare sitt territorium mot angrep fra andre land. «Viktige grunnprinsipper i folkeretten er suverenitetsdogmet og prinsippene om ikke-innblanding og alle staters likhet», står det på regjeringas egen nettside.    Militær og politisk ikke-innblanding i andre stater, gir åpenbart færrest krigshandlinger — til fordel mennesker flest.

Enhver stat har derfor rett til å be om hjelp fra andre stater, slik Syria har bedt Russland om hjelp. Med Russlands hjelp har de væpna opprørerne kommet på defensiven og freden dermed nærmere i Syria. Norge, USA, Frankrike, Tyrkia og Storbritannia blander seg inn i Syria uten invitasjon, for å oppnå egne aggressive hensikter i et annet land, og de opptrer derfor folkerettsstridig. Det er foreløpig underordna at Russland selvfølgelig også drives av sine egeninteresser og for å styrke sine stormaktsinteresser i Midt-Østen og for å hindre at vestmaktene når sitt mål om økt kontroll i regionen på dets bekostning. Inntil videre er Russland den eneste staten som opptrer i samsvar med folkeretten overfor Syrias valgte regime og som bidrar til raskere å oppnå fred i Syria. Russland hindrer også Tyrkia, vestmaktenes fremste våpen for å overta kontrollen over Syria.

Regjeringa Stoltenberg støtta ei opprørsgruppe med 60 millioner kroner, og utenriksminister Jonas Gahr Støre sa dette til Dagens Næringsliv 04.08.12: «- Vi har kontakter med flere deler av den syriske opposisjonen løpende og jevnlig, og vi oppfordrer til dette og forsøker å gi støtte på best mulig måte». Erna Solbergs utenriksminister Børge Brende lar ingen anledning gå fra seg til å gjenta sitt mantra «Assad må bort, Assad må bort». Dette er klare brudd på folkerettens bestemmelser om ikke-innblanding i andre land. Påstander om at FN ikke anser Assad som Syrias legitime leder, har ikke dekning i FNs sikkerhetsråd og er bare en vestlig påstand for å begrunne sin innblanding i krigen.

Innblandinga i Syria er ei politisk linje for krig og mer død, akkurat slik erfaringa fra Libya og Syria viser. Partiene fra Frp og hele partiskalaen til Rødt støtter den folkerettsstridige politiske og militære innblandinga i Syria som har gitt et så tragisk utfall. Slike innblandinger fører til flere kriger og økt militær trussel også for nordmenn. Politikere som støtter slike krigerske handlinger fortjener verken politisk makt eller innflytelse.

Ove Bengt Berg,

interimstyret Venstrepopulistene

«Demonen» Listhaug: Motsatte ord – lik praksis

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug er demonisert som et splittende uhyre. Demonutdriverne prøver derimot å framstå som samlende og forsonende. Da er det grunn til å minne om at Listhaug ikke er regjeringa i Norge, hun er statsråd i regjeringa til statsminister Erna Solberg. Listhaug kan bare føre regjeringas politikk, ikke Listhaugs politikk. Det er Venstre og Kristelig Folkeparti som har sørga for at Solberg er en statsminister som kan velge sine statsråder. Hvis Listhaugs ord er så forferdelige, hvorfor lar Venstre og Kristelig Folkeparti regjeringa Solberg bli sittende?

Viktigere enn ord, er likevel praksis. Praksisen er at regjeringa med Solberg og Listhaug lot Norges Schengen-grense mot Russland stå på vid vegg, slik at 5 500 kunne flykte fra Russland i håp om å bli norsk statsborger.  Bortsett fra et par hundre, vil ikke Russland ta dem tilbake. Tross Listhaugs ord, er Listhaugs handlinger på vegne av regjeringa akkurat slik innvandringsentusiastene Grande, Hareide, Lysbakken, Hansson og Moxnes ønsker.  Aftenposten meldte 9. februar at bare tre av regjeringas/Listhaugs forslag til 40 innstrammingstiltak lå an til ikke å få flertall i Stortinget. Hvorfor skape inntrykk av ulik politikk når de alle praktiserer det samme?