torsdag 30. august 2018

Tyskland: Ingen stor organisert høyrebevegelse


Fra Der Spiegel online 28.08.18
Etter et drap i Tyskland som to asylsøkere er anklaga for, har det både vært demonstrasjoner og gatekamper i den tyske byen Chemnitz i den østlige delen Sachsen. Byen hadde navnet Karl-Marx-Stadt i DDR-tida. 

Beskrivelsene og kommentarene til hva som har skjedd, følger fastlagte mønstre i samsvar med de politiske mål politikerne og de politiske journalistene/kommentatorene alltid har.

Hvis pogromer: avskyelig, må stanses og straffes
Rapporter i Neues Deutschland, tidligere partiavisa for regjeringa i DDR, hevder at det har vært kamper der høyredemonstranter har løpt etter innvandrere for å banke dem opp, og gjort det samme med motdemonstranter. 
Om så, er det bare å si: det er avskyelig og fullstendig uakseptabelt. De må idømmes strenge straffer. 
Og hvis noen av dem skulle tro at de styrker sin sak med mindre innvandring og en annen behandling av de nyinnvandra, bruker de helt feil taktikk med en sånn voldelig framgang. Dette er en framgangsmåte tilhengerne av en mer restriktiv innvandringspolitikk og en annen behandling av innvandrernes krav, bare taper på. 

Stor organisert høyreekstrem og rasistisk bevegelse i Tyskland, nærmest nazistisk?
Det viktige er om det i Tyskland finnes en sterk organisert ekstrem og voldelig høyreorientert massebevegelse. Det hevdes også om andre land i øst-Europa og i Frankrike. Det passer også inn i den ideologien mange venstreorienterte har nå, at vi står foran en gjentakelse av tida i begynnelsen av 1930-tallet i Tyskland da Hitler og nazismen innførte sitt diktatur. Og at å hindre noe tilsvarende som Hitlers maktovertakelse, og kampen mot rasismen, er hovedkampene vanlige folk og venstreorienterte står overfor nå, om nødvendig med både nekting av ytringer og demonstrasjoner der vold inngår som en helt nødvendig del. På vegne av myndigheter og politi som de mener svikter i kampen mot de påståtte mange og godt organiserte nazistene.

God kunnskap om høyre- og venstreekstreme
I Tyskland overvåker staten veldig nøye politiske politiske partier, organisasjoner og enkeltpersoner. Det er Bundesamt für Verfassungsschutz som gjør dette. 
Verfassungsschutz rapporterer i sin siste rapport følgende tall for 2016/2017:


For 2016 mener Verfassungsschutz at potensialet for høyreekstremisme er 23 100, hvorav 12 100 må regnes som voldsorienterte. Høyreekstremes registrerte voldsovergrep av Verfassungsschutz lå mellom 2009 og 2014 på rundt 900 i året, og økte til 1 408 i 2015 og 1 600 i 2016. Av de 1 600 voldstilfellene ble 1 190 av dem karakterisert som fremmedfiendtlige angrep på asylanter. Antall straffbare høyreekstreme handlinger var i 2015 894 og i 2016 907.   

Verfassungsschutz regner med at det venstreekstreme potensialet i Tyskland er på 28 500, mens 8 500 må regnes som voldsorienterte. I 2012 registrerte Verfassungsschutz at det var 876 voldstilfeller som steig til 1 648 i 2017. I 2015 var det 1 608 tilfeller med en sterk nedgang i 2015 til 1 201. Verfassungsschutz mener at det voldsorienterte venstrepotensialet har økt fra   7 100 til 9 000 i 2017. Antall straffbare handlinger inkludert voldstilfeller doblet seg for venstreekstremister fra 3 229 i 2012 til 6 398 i 2017. 

Sammenlikner en disse på begge kanter av skalaen, er de omtrent like ille, med en liten overvekt for de venstreekstreme. Men mye av voldshandlingene til de høyreekstreme går på angrep på asylanter og asylmottak. Det må sies å være verre enn de til venstre som vil hindre demokratiske handlinger fra høyrefolk og andre de ikke liker.

I hele Tyskland med sine rundt 83 millioner innbyggere, mener altså det tyske Verfassungsschutz, vårt PST/overvåkingspolitiet, at det er 8 500 voldsinspirerte høyreekstremister og 6 500 venstreorienterte voldsbrukere. Det er jo svært få, men de dominerer mediebildet fullstendig disse til sammen 15 000.

Viktigst: 
den store organiserte voldelige høyreekstremismen finnes ikke
Det er ulike påstander hvor mange som var med i demonstrasjonen på mandag, fra 5 000 til 7 000. Men det er jo helt utenkelig at mesteparten av de 8 500 høyreorienterte voldspersonene i hele Tyskland skulle kunne klare å komme seg så raskt til Chemnitz at de kunne dominere demonstrasjonen. 
Når det da ikke er organiserte nazister som utgjør tyngden av deltakerne, står det tilbake at det er uorganiserte folk som viser sin misnøye. De kan selvfølgelig være mer høyreorienterte enn gjennomsnittet av tyskerne, for eksempel i økonomiske spørsmål. 
Men det som for noen er drømmescenariet, at her har vi en voksende organisert og snart uniformert nazisme som må nedkjempes både voldelig og juridisk, stemmer ikke med virkeligheten. Den situasjonen blir i drømmene til den nye intellektuelle venstresida og i mediene.

En høyreekstremistisk massebevegelse: 
en helt meningsløs overdrivelse
Wolfgang Kubicki, nestleder i det lille partiet Fridemokratene (sterkt høyreorientert i økonomiske spørsmål som det norske Venstre) og medlem av presidentskapet i den tyske forbundsdagen, hevder i følge avisa Die Welt  at det er en helt meningsløs overdrivelse. Det overveldende flertallet av innbyggerne i Sachsen kan ikke på noen måte sees på som nazister, de har ingenting med det å gjøre, hevder han. 

Hvorfor må motdemonstrantene bruke vold?
Hvorfor skal motdemonstrantene bruke vold for å få fram sin mening? De venstreorienterte innkaller forsterkninger fra Berlin. De autonome, som utgjør den største delen av de venstreorienterte voldssympatiserende, får følgende karakteristikk av Verfassungsschutz: de «søker direkte konfrontasjon med politiet eller deres politiske motstandere». 
Hvorfor skal de overta politiets myndighet? Tror de påstått venstreorienterte og voldsentusiastene virkelig at om nazismen skulle gjenoppstå som en politisk kraft, at ingen andre enn dem ville reagere? 
De venstreorienterte voldsromantikerne er ute i et egoistisk ærend der det å slåss for å se på seg sjøl som nødvendige frelsere, er drivkrafta. 

«Wir schaffen das», eller ny økonomisk politikk
Forbundskansler Angela Merkel kritiseres sterkere av mange for sitt utspill i 2015, «Vi klarer det». Men det har ikke gått så bra? 
Nevnte Wolfgang Kubicki fra FDP uttalte i forbindelse med Chemnitz-demonstrasjonene at Merkel har et ansvar for disse demonstrasjonen, da hennes Wir schaffen das er roten for uroen. Og mener at siden Tysklands gjenforening i 1990, har det ikke lyktes i tilstrekkelig grad å integrere befolkninga i øst og gi dem anerkjennende respekt, sa Kubicki. Han fortsatte: «Hvordan vil ikke mange føle det når det de har strevd for i årevis likevel ikke har oppnådd og ikke får det økonomiske nivået de sjøl så fram til, straks blir gitt til flyktningene?» (Overs. politikus).

Kubicki  blir sjølsagt voldsomt kritisert for den uttalelsen. Det er omdiskutert hvor dårlig det står til økonomisk i tidligere DDR. Men at det kunne vært ført en økonomisk politikk som gir flere arbeidsplasser til tyskerne, ville åpenbart gjort spørsmålet om motstanden mot innvandrerne og deres kår mindre konfliktfylt og viktig


fredag 24. august 2018

Snevert om ytringsfridom


Dag og Tid 17.-23.08.18
I Dag og Tid for uka 17.-23. august har professor Jan Inge Sørbø et forsøk på forsvar av ytringsfrihet som ikke treffer særlig godt. Han skriver seg inn sammen med medienes klagesang over de håpløse «sosiale mediene» og «kommentarfeltene». Jeg skreiv dette motinnlegget som redaktøren har sagt kommer på trykk i dagens nummer, nr 34:

Professor Jan Inge Sørbø er i nr 33 oppteken av ytringsfridom. Han meiner den er truga av totalitære ideologiar og av «høgrepopulisme» og «hat». Saman med kritikken av innvandringa og politisk islam hevder han at det «godt kan føra til at ytringsrommet blir snevra inn». Det er ikkje ein truverdig påstand, då tilhengjarane av innvandring og for framstøytar av ekstreme muslimske skikkar har trygg og god tilgang til og representasjon i alle dei dominerande media. I tillegg til at dei har eigne statsorgan som stør dei. Sørbø ser trugsmål mot ytringsfridomen i Polen og Ungarn, men nemner ikkje norske og vestlege mediar i deira politiske kampanjar for Nato, EU, globalisering, mot Russland og Putin og for vestlege krigar. I USA organiserer media seg i sameinte aksjonar for meiningsmonopolet sitt.  

Sørbø er oppteken av dei små fiskane, òg omtalte som «troll» og «hatarane». Ikkje av dei som alt har makt over media til å stogga meiningsmotstandarane si ytring. På fleire og fleire universitet i USA krev mange studentar og nokre faglærarar einsretting av politiske meiningar mellom tilsette. Dei kallar ideologien sin «Ingen talarstol» (No platforming) — i ytringsfridomens namn. Det er òg sett fram slike krav på norske universitet. Antirasistisk Senter krev stansa ytringane til meiningsmotstandarar ikkje berre under Arendalsveka.

Dag og Tid sin eigen nett avlidne skribent, Walid al-Kubaisi, tok i 2016 initiativ til eit opprop for ytringsfridom. Sørbø bør lesa det. Det var eit motopprop mot dei som ville kriminalisera religionskritikk og som i praksis sette likskap mellom kritikk av islam og «hatretorikk». Kravet om kriminalisering var ein lekk i eit krav frå SN sitt råd for menneskerettar, der fleire totalitære regimer er med. Regjeringa Stoltenberg fylgde i 2008/2009 opp med eit framlegg til lov som i praksis ville kriminalisera kritikk av islam, men godt var det at Stortinget sa nei til ein slik lov. 

7. august i år initierte Facebook-direktør Mark Zuckerberg eit møte om korleis han saman med Google, Apple, Spotify og You Tube skulle sletta kontoane til dei som dei meiner står for mellom anna «konspirasjonsteoriar» og «kommunistisk propaganda». Tidvis er norske Facebook-kontoar som stør Syria mot Noregs og andre vestlege makter sin krig mot landet, stogga. Det er all grunn til å tru at det berre er eit spørsmål om tid før «uønskte» politiske diskusjonsgrupper på Facebook vert fjerna permanent. Ikkje berre på Facebook, men på heile internettet irekna bloggar. Skjer det, har hovudstraumsmedia teke att meiningskontrollen sin. 

Kvifor ser ein som skriv som professor vekk frå dei mektige sine åtak på det politiske verktyet ytringsfridom?




fredag 17. august 2018

Hindret medienes jaging av Sandberg omtale av viktigere saker? Nei.


Viktig Facebook-gruppa
Den omfattende mediestormen rundt Per Sandbergs ferietur har møtt stor irritasjon og motstand blant nesten alle mine politiske meningsfeller på Facebook. 


De fleste underbygger kritikken mot omfanget av omtalen og journalistgranskinga av Sandberg med at Sandbergs feil er ubetydelige («alle kan gjøre feil») og ikke verdt oppmerksomheten. Og at det hadde vært viktigere for mediene å omtale Israels bording av Kårstein i internasjonalt farvann, Saudi-Arabias bombing i Jemen, nye geopolitiske endringer rundt Midtøsten og Norges, EUs og USAs nederlag
Fra 28.07.2014

i Syria. Og de dødelige norske sanksjonene mot Syria, kampanjen mot Trump og særlig demoniseringa av Putin og Russland.
Ja, disse sakene burde fått mye større og grundigere oppmerksomhet. Om det er vi helt enige. 






Mediestoffet: 
Ikke noe kritisk og viktig uansett
Men omtalen av Sandberg ikke har gått på bekostning av andre viktigere og mer grunnleggende politiske spørsmål. Rett nok omtalte TV2 Nyhetene bombinga av skolebussen i Jemen, men mediene kommer ikke til å skrive og engasjere seg i stor kraft om noe som kan stille spørsmål ved den grunnleggende politikken i Norge. Medienes samfunnsoppdrag er å slutte opp om den rådende økonomiske og utenrikspolitiske politikken. Mediene opptrer som om de skulle være et politisk parti, og mer samla enn noe annet parti. Alternativet til å omtale forholda rundt Sandberg, var ingen av de sakene vi opposisjonelle synes er viktige.

Jaging 
av enkeltpersoner i flokk, uten systemkritikk
Kamp mot enkeltpersoner i samla flokk fra journalistene, blodtørstige som Erna Solberg kalte dem før hun trakk uttalelsen, er en beklagelig, men typisk medieskikk. Det er alltid enkeltpersoner som uvesentlig for grunnleggende politisk politikk som rammes. Å jage Stoltenberg for grunnlovsstridig igangsetting av angrepskrig mot Libya, er det samme som å skrive sin avskjedssøknad. Men det slipper journalistene, enige som de alltid er med Stoltenberg.
Må de små jagede enkeltpersonene gå, fortsetter politikken som før. Kampen mot enkeltpersoner, mer jo mindre innflytelse de har, kommer til erstatning for å tilsløre mediepartiets politiske kamp mot Trump, for Nato, EU og EØS, mot Russland og Putin.
      Men gitt de politiske begrensningene det er for journalistenes spillerom, må jeg innrømme at det ikke er fullstendig uinteressant og at det ikke er verdt omtale at en av de fremste Frp-politikerne opparbeider seg en sånn sympati for et regime partiet ellers er sterkt imot. Og at han drar til dette regimet med en kjæreste som etter flere avslag har fått politisk asyl på grunn av forhold nettopp i dette landet. Samtidig sier  han offentlig, som statsråd, at han ikke stoler på statsministerens kontor. 

Iran: 
I sentrum for ideologiske motstandere
Fordi Sandberg besøkte Iran, blei saka politisk interessant. Iran er av USA utpekt som en versting, som en del av det Ronald Reagan kalte ondkapens akse. Av noen som et islamsk diktatur, mens mange norske kommunister brukte Iran som et eksempel på den islamiske frigjørende krafta for verdensrevolusjonen. Som USA-tilhenger er Frp ukritisk til Saudi-Arabia, mens Iran for dem er en versting. Mange iranenere har flykta fra regimet og er sterkt kritiske til dem, og ikke få norsk-iranere er medlemmer av Frp. 
Vestens og vestlige politikeres motstand og krigstrusler mot Iran er uforståelig når kritikken av Saudi-Arabaia er så liten. Men bare tilsynelatende. Saudi-Arabia er kjøpt av Vesten og særlig USA. Heldigvis er ikke EU med på Trumps nye boykott av Iran. Det er viktig å forsvare Irans sjølstyre mot vestlige angrep.
Iran er en sjølstendig stat med et regime som er opptatt av å ivareta nasjonale interesser. Slike stater er en trussel mot enhver imperialistmakt. Regimets president er også folkevalgt. Iran trues nå av USA.

Khomeini, 
hvor viktig for norsk islam-entusiasme?
Det er et faktum at Khomeinis statskupp i 1979 blei mottatt med stor entusiasme i AKP (m-l). Det forklarer en del av dem sin svært så sympatiske holdning til både muslimsk religion og politisk islam da og i dag. Men det er jo dessverre langt flere enn AKPere som har denne sympatien, og som ser på muslimer først og fremst som ofre for mangehundreårig vestlig imperialisme. 
For den sympatien og det offersynet er utbredt og økende i alle mer eller mindre venstreorienterte miljøer, og særlig i intellektuelle kretser. Slik er det også i Norden, i hele Vest-Europa og i USA i de samme sjiktene.  Er det da noe poeng i å framheve den sterke entusiasmen for Khomeinis kupp for nær 40 år sida og politisk islam blant tidligere norske AKPere?
Valdisheim forlag, 2011
Her mener Sandemose at han
viser hvordan islams «teologi
kunne oppnå den ære å bli
skamrost av Vest-Europas
intellektuelle venstrefløy.»
Ja. For de utgjør fortsatt et viktig ideologisk kjernepunkt med å begrunne islamsk politikk og opprør på en mer — tilsynelatende — revolusjonær og antiimperialistisk måte. 
I dag kan vi lettere se realiteten i de svermeriske drømmeriene om en «islamsk, antiimerialistisk storm» for «opprør og frihet».
Derfor er det viktig ikke å glemme det som er sagt om det som åpenbart er en veiledende politikk den dag i dag. Sånn får de jo også en mulighet til å gjøre sjølkritikk.



tirsdag 14. august 2018

Walid al-Kubaisi til minne: En viktig, og riktig, stemme


Walids blogg - anbefales!
I dag er det gravferd for Walid al-Kubaisi. Han fortjener noen minneord.

Foruten det personlige tapet for de nære vennene og familien ved hans bortgang, er det for andre et politisk tap å miste hans stemme. Walid var en viktig og alternativ stemme for innvandrerne til Norge, et land han kom til i 1986. Han var fast spaltist i ukeavisa Dag og Tid, og skreiv små tankefulle epistler, nærmest det nordmenn kan kalle lignelser der budskapet var imot fordommer og fordømmelser. Han fortalte meg at han hadde fått tilbud av Klassekampens redaktør om skrive der, uten at han gjorde det.

Jeg fikk gleden av å møte Walid på kontoret hans i redaksjonen i Dag og Tid for å snakke om venstreorientert politikk kombinert med kontrollert innvandring og hvordan forholde seg til muslimenes politiske krav. Han var for en venstreorientert politikk som var kritisk til islam. Jeg fikk også være med på et opprop for ytringsfrihet. Det var et motopprop han tok initiativ til mot et som han mente var «uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge». 

Redaktøren av Dag og Tid, Svein Gjerdåker har et intervju med Walid i avisa si 2. februar i år. Der sier Gjerdåker at han ikke blir klok på ordet integrering. Walid svarer:
- Eg er samd. Ordet assimilering er betre. Fyrste generasjon innvandrarar må tilpassa seg Noreg etter beste evne, men andre generasjon bør assimilerast, ikkje integrerast.
- Eg meiner det er sjølvsagt at ein som er fødd her, same kvar foreldra er frå, fullt og heilt må gå inn i det norske samfunnet. Er eg integrert eller assimilert? Assimilert. Er eg undertrykt? Nei, snarare frigjord. Hadia Tajik ser eg òg på som assimilert. Eller Shabana Rehman. Sjølvsagt har dei begge med seg den pakistanske bakgrunnen, men dei er begge fullt og heilt norske. Men assimilasjon er ikkje det same som å slutta å eta kebab. Assimilasjon for meg er ein mental tilstand der ein lever etter norske verdiar og tenkjer som nordmenn.
– Så då må ein kunna gå med hijab, som du er så imot, òg som assimilert?
– Privat må folk kunna gå som dei vil. Men hijab høyrer ikkje heime i skulen eller på jobb. Hijaben er for meg eit symbol på politisk islam og ei tru på sharia, kalifatet og eit teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlege verdiar å gjera. Går ein med hijab, fortel ein omverda at ein vil at Koranen skal vera med og styra samfunnet. [utheva av Politikus]

Videre sier han i intervjuet at det ikke er rart nordmenn er skeptiske til islam. 
«Nordmenn fryktar religionen islam og at islam skal påverka Noreg. Og eg skjønar dei. Eg er redd islam sjølv. Kven blir ikkje det når ein ser korleis politisk islam øydelegg land etter land i Midtausten, og korleis mange muslimar i Europa bur i gettoar og held fast på tradisjonelle overtydingar om korleis samfunnet bør styrast.» 

Samtidig minte han om at halvparten av muslimene i Norge er «sekulære muslimer» og «ikkje vil at islam skal styra samfunn og politikk.» Han pekte også på splittelsen blant muslimene, delt etter land og ulike trosretninger og at «Alt dette gjer at muslimane i Europa ikkje utgjer like store utfordringar som nordmenn og europearane trur.»

I november 2008 anklaga Lars Gule Walid for islamofobi. I Aftenposten 25. februar 2016 hevda Walid at Hege Storhaug er et ekte barn av Bjørnson og Wergeland, og støtta i hovedsak henne som en viktig og nyansert stemme. Sammen med Sylo Taraku skreiv han i 2015: 

Hundretusener av nye migranter og flyktninger fra den muslimske verden strømmer til Europa nå. Men her er det mennesket som har krav på beskyttelse, ikke religioner og religiøse symboler
Religionskritikk og satire kan oppleves som ubehagelig, men er noe alle må lære å leve med. For det er først og fremst ytringsfriheten som gjør Europa til Europa og ikke Midtøsten. Det er viktig å kommunisere tydelig at i Europa er det mennesket som er hellig. Her kan muslimer praktisere sin tro og føle seg friere og tryggere enn i de fleste muslimske land. [utheva av Politikus]

Fleire som Walid
Det er riktig som som Gunnar Skirbekk skriver i et minneord i nr 32 av Dag og Tid: Vi kunne trenge fleire som Walid.
Vi andre får ta til oss og videreføre hans bidrag så godt vi kan og på den måten hedre og minne han. Han ga minoriteten blant de til venstre trygghet til å kunne hevde at det er både akseptabelt og riktig å motarbeide muslimske politiske framstøt. 

lørdag 11. august 2018

Hvorfor forsvarer venstreorienterte Per Sandberg?

Redaktør Braanens forsvar av
Per Sandberg

Det er interessant å se på hvem som støtter Per Sandberg mot så og si alle de ulike anklagene mot ham, og de som ikke gjør det. Både ytre høyre og «venstre» er konsekvente. Bortsett fra at det er uvanlig at ytre høyre kritiserer Frps fremste demagog, og at «venstre» reagerer både på oppmerksomheten rundt og omfanget av kritikken mot Sandberg, og forsvarer han som ellers er Frps fremste hatobjekt, på linje med Sylvi Listhaug. 

Forsida på Klassekampen 10.08.18
Høyresida, av Klassekampen presentert som HRS, Document.no og Resett.no, blir tatt fram som de største kritikerne av Sandbergs deltaking av privat/offisiell feiringa av Irak nasjonaldag, manglende varsling av reising til Iran og bruk av regjeringas mobiltelefon i Iran. Mens redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen og mange av mine politiske meningsfeller i andre viktige spørsmål som Norges krig mot Libya, Syria og ensrettinga i media, i ulik grad forsvarer Sandberg. Med unntak for Arild Rønsen i Klassekampen 10. august, og svært og positivt overraskende Rødts stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.

Forklaringa: 
Irans viktige ideologiske betydning
Spørsmålet om Iran er det ideologiske utgangspunktet for standpunktene til den dominerende venstresida om innvandring og forholdet til islam. Viktigere jo lengre til venstre du kommer. For mens lyset og entusiasmen for Maos Kina og kommunismen var i ferd med å slukne etter hans død i 1976, kom Ayatollah Khomeini i 1979 tilbake fra sitt eksil i Paris og fikk folkelig oppslutning om å kaste det USA-lojale regimet til sjahen og kunne gjennomføre sin islamske revolusjonen. Med det fant AKP sitt nye store ideal mot USA-imperialismen. Forholdet til religioner blei endra, to kjente AKPere meldte overgang til islam (Trond (Ali fra 1986) Lindstad og Lene Larsen). Internt og dels gjennom Klassekampen  gikk det ut klare meldinger om det feilaktige i å støtte iranske kommunistiske revolusjonære mot det som ble sett på som det nye mektige bolverket mot USA-imperialismen.

Som Kaj Skagen påpeker i boka Norge vårt Norge, omgjorde AKP Marx´ ord om religionen som folkets opium til at det bare var religionen kristendommen som var undertrykkingsredskap, mens islam blei et middel til folkelig frigjøring. Redaktøren av AKPs teoretiske tidsskrift, Røde Fane, Rune Ottosen, den seinere medieprofessoren, skreiv i nr 1/1980:

«Heller ikke land i de fleste land i den 3. verden så hvilket sprengstoff som egentlig lå i den islamske bevegelsen. … Heller ikke mange i AKP(m-l) i Norge så rekkevidden av det som skjedde. Egentlig var den iranske revolusjonen en utmeket bekreftelse på tre verdener-teprien som partiet bygger sin utenrikspolitiske analyse på. Det var folkene i den 3. verden som viste seg å utgjøre en voldsom kraft mot begge supermaktene.»
Ottosen var ikke aleine:
Trond Lindstad skreiv i Klassekampen 20.11.1985: 
«Fargen på revolusjonen har vært Islam», «hvilket ikke bør hindre oss i å se dens nasjonale og antiimperialistiske karakter». 
I artikkelen Religion og revolusjon skreiv Erik Fosse i Klassekampen 02.12.1985 at når vi ikke godtok «den kulturelle og religiøse» siden av revolusjonen i Iran, så skyldtes det 
«den europeiske arrogansen når det gjelder andre folks kultur». 
Tidligere redaktør Finn Sjue skreiv i Klassekampen 30.11.1985 at revolusjonen i Iran kunne være et varsel om en «islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden» som «først og fremst [vil] representere opprør og frihet». 

(Alt dette sitert fra Kaj Skagens bok Norge vårt Norge, side 330.)

Oppslutninga om islam som frigjøringsideologi, har med utgangspunkt i AKPs dominans i kultur- og universitetskretser spredd seg til alle mer eller mindre venstreorienterte og journalister og universitetsfolk. Fra en pålitelig kilde har jeg fått påstått at det var Tron Øgrim som var drivkrafta bak det politiske skiftet om hyllinga av revolusjonen i Iran og særlig det med islam som verdens nye store opprørs- og frihetskraft som AKP og alle revolusjonære kommunister måtte tilpasse seg. 
Det tok tid å etablere skiftet i partiet og dets omland, men islam som frigjøringsideologi er i dag spredd som en ideologi som ikke bare dominerer det statlige norske diskrimineringsutvalget, men også norsk domspraksis.

Den islamske beundringa i dominerende kretser forklarer forakten til venstre i Norge for han som omtales som «provokatøren» Salman Rushdie og den store skepsisen og mistroen som nettopp avdøde Walid al-Kubaisi ble møtt med fra de samme. Den siste var også imot islam, som muslim, tilhenger av assimilering og motstander av hijab og nikab, islamske symboler som det er en av det dominerende venstres fanesaker å forsvare.

Innvandrerne fra Iran 
Innvandrerne flest er det politiske venstres helter i Norge, med ett unntak: de fleste nordmenn med iransk bakgrunn. For norsk-iranere flest er sterkt imot islam og det iranske regimet. Flere av dem er aktive i Fremskrittspartiet og engasjert mot islam og negativ til innvandring, særlig muslimsk. Innvandrerne fra Iran, som innvandrere som vil tilpasse seg norske kulturer og tradisjoner, er ikke populære til venstre. Ikke fordi de ikke representerer Sjues (bevisste?) illusjon om islam som teori for «opprør og frihet», men mer fordi de ødelegger vårt klamme humanistisk-religiøse ønske om å se på innvandrerne som ofre der vi kan få brukt vårt store udekka behov for upolitisk omsorg for dem vi vil se på som svake.  

Sjølsagt: Forsvar Irans rett til sjølstyre!
Israel vil krig mot Iran for å ødelegge en politisk og militær kraft mot dem, og har hvertfall USAs politiske støtte. EU og Norge har valgt en fredeligere veg overfor et regime de også sterkt misliker. Men det blir feil å bruke krigstrusselen mot Iran som grunnlag for å forsvare Per Sandbergs aleinegang, eller at Israels folkerettsstridige bording av skip i internasjonalt farvann får mindre medieoppmerksomhet. 

Positivt overraskende av Moxnes
Det er derfor ganske sensasjonelt, og et brudd med de aller fleste av Rødts medlemmer og velgere, at Bjørnar Moxnes, åpenbart etter å ha sett hva hans meningsfeller ellers mener om Sandbergs ferietur mm, likevel går ut og kritiserer Sandberg. Med argumentet om at Sandberg knesetter egne regler for seg sjøl. 
Det kan være at Moxnes prioriterer en politisk taktikk for å felle nok en statsråd fra Frp, nr to av partiets demagoger og at Moxnes sånn bidrar til å svekke regjeringsprosjektet til Erna Solberg.
Det er uansett oppløftende at Moxnes på denne måten bryter med illusjonen om den frigjørende iranske islamske revolusjonen som også Per Sandberg nå lefler med. 
Måtte det utvikle seg til et oppgjør mot alt ved det venstreorienterte islamske falske blendverket. Men det kan vise seg å bli vanskelig, jeg vil si nær umulig, dessverre.

fredag 10. august 2018

Turistforeningen ut mot vindkraft — eller ikke?



Fra DNTs medlemsbladFjell og vidde nr 4 -18
På Den Norske Turist-forening, (DNT), sitt årsmøte i juni i år, vedtok DNTs 57 medlemsforeninger en resolusjon der DNT ber Olje- og energi-departementet om å stanse arbeidet med en nasjonal ramme for vindkraft på land. Den nyvalgte lederen Per Hanasand fra Rogaland uttalte til nr 4 av Fjell og vidde, DNTs medlemsblad, i år:
Norsk natur er sterkt truet fra flere hold. Vindkraft blir en av de tøffeste kampene vi må ta. … Skal du bruke naturen til noe annet enn å nyte den, må du ha en god grunn.
Videre hevder fagsjefen for naturforvaltning i DNT, Oddvin Lund, i den samme artikkelen at
«DNT mener at kunnskapsgrunnlaget for vindkraftutbygging er for tynt, og at involveringen av befolkningen ikke er god nok. … Dersom vindkraftbransjens ønsker om utbygging blir realisert, betyr det at et samlet planareal tilsvarende Vestfold fylke (2000 km2), og veianlegg i inngrepsfri natur tilsvarende to ganger Norge på langs (3000 km). 
Helen Ødven, daglig leder i Bergen og Hordaland Turlag «er stolt og glad for at resolusjonen de initierte, fikk landsmøtets tilslutning», og sier i medlemsbladet: 
«DNT støtter fornybare energiløsninger, men vindkraftutbygging på land må skje innenfor akseptable og sterkt avgrensede rammer. Nødvendig kunnskap og samlede virkninger må være tilstrekkeligutredet.»


Norge trenger ikke vindkraft, 
ikke Europa Norges heller
Fra steigan.no
Vindkraft er det store nye miljøkravet for mindre global oppvarming. Nytten er sterkt omstridt, tross det statlige bidraget til bygging av anleggene. Odd Handegård skriver i et debattinnlegg på steigan.no:
 «Energiforbruket i EU er årlig på om lag 20 000 TWh, norsk eksport av olje og gass ca. 2000 TWh, norsk produksjon av vannkraft inntil 145 TWh, norsk vindkraft ca. 3 TWh, og solkraft omtrent ingenting. Vindkraftmålet er ca. 14 TWh – en brøkdel av EUs behov.» Det norske samfunnet trenger ikke vindkraft, og for Europa er norsk vindkraft en ubetydelighet. 
Slike konkrete vurderinger av vindkraft er imidlertid ikke noe tema som DNT har gått ut med. Det svekker DNTs muligheter for å oppnå det de ønsker.

DNT: For uberørt natur i 150 år
DNT feirer 150 års jubileum i år. Foreninga blei stifta av eieren av Sarabråten ved Nøklevann i Østmarka i Oslo, Thomas Heftye. 
Foreninga har vært en tilrettelegger for et enkelt friluftsliv, for nasjonalparker og bevaring av natur. Den viktigste, vil jeg påstå. Jeg husker særlig den viktige kampen for å hindre oppdemming av Gjende på begynnelsen av 1960-tallet. Og andre vassdrag og nasjonalparker. 
Nå øker igjen kampen for rasering av naturen, men nå skjer naturødeleggelsene mye smartere. Nå skjer de med miljøbevaring og et bedre klima som begrunnelse. Hadde Gjende blitt foreslått oppdemma i dag, ville helt sikkert Bellona, Zero, Miljøpartiet De Grønne og muligens også Venstre vært entusiastisk for, i tillegg til de kroniske kraftentusiastene i Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Sikkert også begrunna med det som enkelte kan få seg til å si, at det likevel bare er «områder som ligger brakk og ubrukt store deler av året.»

Et merkelig DNT-intervju: Mot resolusjonen?
Tonen i uttalelsene i artikkelen i Fjell og vidde var både oppmuntrende og klare. Men DNT har om årsmøteresolusjonen lenka til et merkelig intervju kalt «Spørsmål og svar om DNTs vindkraftstandpunkt og resolusjon vedtatt på landsmøtet i 2018.» 
Verken intervjuer etter intervjuobjekt er navngitt. Tonen i dette dokumentet kan vanskelig forståes på annen måte enn å be om unnskyldning for resolusjonen. 
Det kommer fram at DNT har vært med i det forberedende arbeidet sammen med departementet, at DNT ikke er imot vindkraft, bare at «hensynet til natur og friluftsliv må tillegges større vekt når myndighetene vurderer hvor mange vindkraftanlegg som skal bygges og hvor de skal plasseres» og «det er mange vindkraftprosjekter vi ikke går imot».  
Intervjuet tyder på at det må ha vært store uenigheter om resolusjonen, og at det er viktig å vise omgivelsene og mektige politiske aktører og annonsører at resolusjonen ikke er så mye å bry seg med. Her oser det  av moderne teknologiske miljøungdommer sentralt plassert i informasjonsavdelinger på veg til og fra Zero, Bellona, Elbilforeninger og statssekretærstillinger. Som den tidligere infomedarbeideren for Syklistenes Landsforening (SLF) som gjorde det til en viktig sak for SLF å kjempe for elbiler. Elbiler som er et like stort problem for syklister som alle andre biler og biltrafikk. 

Håp til DNTs kamp mot miljøødeleggelser?
Med det merkelige intervjuet som kommentar til resolusjonen, er det kanskje ikke så mye å være optimistisk for om DNTs forhold til de stygge og lite estetiske vindmøllene. Men først og fremst er de lite energieffektive, målt i forhold til kostnadene. Og med lav produksjon. 
Jeg velger likevel å tro på den nyvalgte DNT-lederen, Per Hanasands ord om at «Norsk natur er truet fra flere hold. Vi må ta de tøffe kampene for å verne om friluftslivets arena». 
Jeg vil gjøre Finn Gustavsens avslutning i en lederartikkel om FNs framtidsutsikter i ukeavisa Orientering våren 1965  til mine egne: 
«Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner





onsdag 8. august 2018

Ingen regjering tror på «det grønne skiftet». Derfor: Heller tilpasse oss endringene.


Ingen regjering i hele verden er villig til, og heller ikke i stand til, å gjennomføre tiltak som vil stanse den globale oppvarminga de sier tror på. Det eneste som derfor nytter, er å tilpasse oss endringene når de kommer, slik menneskeheten og alle biologiske vesen og livsformer har gjort tidligere. Det er også  enklere og billigere. 

Er dagens vær et bevis? Bare når det passer…
Sist vinter spurte mange om den kalde og «gode gamle» vinteren på Østlandet med mye snø og massevis av kuldegrader, kunne tas som tegn på at spådommene til FNs klimapanel var uriktige. Da var svaret fra klimapanelets tilhengere at en ikke kunne vurdere klimautviklinga bare på grunnlag av én vinter, vår, sommer eller høst. Men at en måtte se på utviklinga over tid. Men nå sier plutselig alle tilhengerne av påstandene til FNs klimapanel at klimaendringene denne varme sommeren vi har hatt i Norge på Østlandet i år, er beviset på klimaendringene. 
Når været passer med spådommene viser det riktig tendens, når det ikke passer, er det bare uvesentlige unntak. Jeg må innrømme at jeg har problemer med den argumentasjonen.

Veldig varmt i Oslo før også, 
rekorden er fortsatt fra 1901!
I tillegg så har det ikke blitt varmerekord i Oslo. Den høyeste temperaturen målt i Oslo er fortsatt målt i 1901. Den blei ikke slått  i sommer. Sommeren 1947 var også veldig varm på Østlandet, og i 1955. Mai 1964 i Oslo (tror ikke det var 1965), var svært varm. 
Siden 1896 har det vært fire sesonger helt uten skiføre i januar på Bjørnholt i Nordmarka: i 1925, 1989, 1992 og 2005. I 1934 var det bare seks dager med skiføre. Mellom 1988 og 1993 var det svært dårlige vintre. Hvorfor akkurat de åra? 
Det er nok åpenbart rett at det siden 1970-tallet har blitt mindre snø i Nordmarka som en tydelig 30-årstrend,og varmere. «At det kommer opp i 33 grader i juli skjer rundt hvert 20 år her på Blindern», sa statsmeteorolog Hygen.  Var CO2-utslippene i 1901 så store at det førte til den foreløpig ikke slåtte varmerekorden i Oslo? Og drivhuset, bare hvert 20. år?

Lærebok i vg 1992
Ingen statsleder 
tror på klimaendringene
Vi trenger ikke ta stilling til om endringa av været er menneskeskapt eller ikke. For det finnes ingen regjering i noe land som tror så mye på dette at de vil iverksette tiltak i samsvar med påstanden sin. 
Og endring av atferd kan kun gjøres gjennom styrende politiske vedtak, ikke ved å overlate det til frivillig individuell handling. 
Påstanden «Det grønne skiftet» er en kjempestor bløff. I beste fall brukes det som argument for noen til å tjene masse penger på tiltak som utkonkurrerer eksisterende måter å tjene penger på. 

Norge: Mer av det skadelige
I Norge legger vi til rette for økning i antall flyreiser og særlig for tilrettelegging for betydelig økt bruk av privatbil. Privatbilismen krever enorme arealer som må endres med enorme mengder energi for å legge til rette for frakte én person i over ett tonn metall. Et kjøretøy som det nå er miljøvennlig aksept for å bruke enorme mengder energi til å skifte ut raskere og raskere. Egentlig for å opprettholde produksjonen og bilprodusentenes fortjeneste, ivrig applaudert av miljøorganisasjonene og -partiene.
Ingenting av produksjon av fossil energi reduseres i Norge, og ingen reduksjon av energibruk skjer i merkbar grad.
Det var knapt diskusjon i Stortinget om å presse på Oslos innbyggere enda flere biler med én person fra velstående fra Bærum og Asker. 
Det bygges ny veg med x antall bruer fra Stavanger langs kysten til Trondheim, og ny firefelts motorveg fra Kristiansand til Stavanger. 

… og ellers i verden
I hele verden i dag er to tredeler av all energi produsert av fossile ressurser. Vannkraft, som ødelegger naturen med oppdemming av vann og uttørring av elver, utgjør ikke mer enn 12 prosent av verdens energiforbruk. Det er ikke i nærheten av realisme å redusere energibruken merkbart eller erstatte fossil energiproduksjon med resirkulerbare energi de nærmeste tiåra.
Heller ikke tror politikerne i Europa eller i Nord- og Sør-Amerika som i Asia på klimapanelet når det skal satses milliarder i hundretallsklassen på nye militærvåpen. Først skal de teknologisk utgåtte våpnene brukes opp på mindre imperialistiske angrepskriger, før en enorm økonomisk stimulerende produksjon skal brukes på nye militærvåpen. Derfor må det skapes fiender som ikke er reelle, som at Russland planlegger og er innstilt på å angripe og okkupere Norge ganske snart. Jens Stoltenberg var en ivrig tilhenger av internasjonale miljøavtaler, og disse avtalene er det nå for han som Natos generalsekretær veldig lett å kombinere med kraftig militær opprustning. (For lagerproduksjon?)

Norge: Ubetydelig i global sammenheng
Jeg ser ingen utvikling av noen som helst praktisk betydning av at noen tenkbar norsk regjering tror på påstandene til FNs klimapanel så mye at de vil gjøre noe som helst som monner mot det klimagassdrevne drivhuset. I Norge bor det dessutenbare 5-6 millioner mennesker i en verden på 7 milliarder. 
Jeg har tro på at vi kan gjøre mindre forbedringer, som den rensinga av indre Oslofjord som har skjedd de siste 50 åra, og internasjonalt å redusere bruken av skadelige gasser som freon. Enkle tiltak som ikke utfordrer noen mektige økonomisk interesser. 

Signalet fra styrende politikere er: 
Vi gjør ingenting! 
Vi må bare ta signalene fra dem som snakker høyest om klimaskadene, nemlig å gjøre som dem: ingentingIngenting!

Mest realistisk: 
Å tilpasse oss endringene

Kan kjøpes her
 Dansken Bjørn Lomborg hevder at det er feil å bruke enorme ressurser på tiltak mot klimaendringer som ikke vil hjelpe, i forhold til å tilpasse oss de klima-endringene som skjer — slik menneskeheten har gjort i hele sin eksistens. Lomborg mener at vi får mer igjen for penga ved å bruke dem på å bekjempe fattigdom, sykdom og feilernæring. Heller det enn å la være å handle i samsvar med påstander som statslederne i praksis viser at de ikke tror på. 


Vi bygger veg for deg, 
kjør derfor mer bil!
Jeg ser ingen grunn til å ikke å oppfylle politikernes ønsker om å bruke de vegene de investerer milliarder i, i stedet for å sitte på ubehagelige busser uten komfort. En bil som også er et mobilt garderobeskap og ei smørebu. Miljøvennlig? Nei. 

Elbilistene betales for å drive Ruter mot konkurs
Kollektivtrafikken i Oslo er konkurs uten en bilbruk på minst samme og helst høyere nivå enn i dag. Med bompenger gjør bilbrukerne med bensin- og dieselbil det mulig for andre å reise kollektivt i Oslo. Merkelig nok betaler staten elbileierne for å drive Ruter mot konkurs.