onsdag 27. september 2017

Frykt og fremmedfiendtlighet: Nazistene styrker seg — igjen i Tyskland


«Hele Berlin hater AfD- hater hater hater…» Framtidas
opprørske ungdom manifesterer den nye velutdanna
venstresida de siste tjue åra». Fra en video fra faz.de.
De tyske ung-dommene ropte «Hele Berlin hater AfD – hele Berlin hater AfD.» «Hater-hater— hater A-f-D», ville det vel hørt ut i Oslo. Men det stemmer jo ikke helt. I bydelen Marzahn fikk partiet Alternativ für Deutschland, AfD, 20,6 prosent, og i hele Berlin fikk AfD, 12,0 prosent. De velgerne som utgjør de 12 prosentene er altså ikke en del av «hele Berlin». Men hvor vil «venstre»-demonstrantene gjøre av de 12 prosentene, 
de 224 957 berlinske velgerne? Hvem lærer av historiske erfaringer?

Protest mot de regjerende – 
og den herskende politikken
Av 61,5 millioner stemmeberettigete tyskere, deltok rundt 76 prosent, rundt 47 millioner.
Fra Der Spiegel: Valgresultatet
Valget blei et nederlag for de etablerte partiene. Merkels kristelig-demokrater gikk tilbake med 21 prosent (8,6 prosentpoeng). SPD, regjeringspartner med CDU/CSU i åtte år, henta fram en ledende EU-politiker for å øke oppslutninga. I stedet falt sosialdemokratenes oppslutning med 20 prosent (5,2 prosentpoeng). De grønne og Die Linke holdt stillinga. Det sterkt høyreorienterte partiet FDP mer enn dobla tilslutninga fra 4,8 prosent til 9,7 prosent. Dette partiet er opptatt av økonomi og økonomiske forhold, og vil ha et enda mer overordna EU. FDP er en drøm for de mest ekstreme kapitalistforkjemperne. Som Venstre i Norge. Mens altså partiet som «hele Berlin hater», i følge «venstre», gikk fram hele 168 prosent i Tyskland. Både i Berlin, og særlig i den østlige delen Sachsen.

Eliten i Tyskland enig med «venstre»: 
storkonsernene 
ser også valget som et nederlag  
Venstresida i Tyskland står ikke aleine. De får støtte av de store tyske konsernene. Konserndirektøren for Siemens, Joe Kaeser, sier at «valget er et nederlag for eliten i Tyskland». Konserndirektøren i Volkswagen, Matthias Müller, hevder at valgresultatet er «sjokkerende» og vil «endre landet vårt og sette vår demokratiske stabilitet på prøve». 

Hvor kom AfD-stemmene fra?
Fra Frankfurter Allgemeine Zeitung, FAZ,
utarbeidet av Infratest dimap.
AfD er et parti som bare er fire år gammelt. De stilte til sitt andre forbundsdagsvalg nå, og fikk flere stemmer enn venta. I motsetning til andre utstøtte partier i Europa, klarte de å mobilisere hjemmesittere fra forrige valg. 1,2 million velgere som satt hjemme i 2013, pluss at de fikk    830 000 fra småpartier. Venstrepartiet Die Linke, med hovedoppslutning i øst, og vel med viktigste bidrag, rehabiliering av alle ledende i DDR, ga fra seg 400 000 velgere til AfD. FDP og De grønne bidro med 40 000 hver, mens SPD avga 470 000 stemmer til AfD og Merkels partier nær en million velgere; 980 000.
Interessant å merke seg er at mens AfD i følge Der Spiegel fikk 1,04 millioner stemmer fra CDU/CSU, så hadde 1,3 millioner velgere som forrige gang stemte på CDU/CSU, dødd.

Hvorfor stemte hvem AfD?


Fra Aftenposten 27.09.17, side 10.
Aftenpostens kilder er ZDF/Forschungsgruppe
Wahlen, ARD/Infratest dimap og ZDF/
Forschungsgruppe Wahlen
Aftenposten har i dag denne oversikten over stemmegivinga til AfD og hva de tyske velgerne mente var de viktigste sakene. 44 prosent mente at spørsmålet innvandring og flyktninger var det viktigste.
Merk at det ikke er eldre som har stemt AfD. Aldersgruppa 35-44 er størst, men aldersgruppa fra 25 til 60 år har alle større oppslutning enn partiet har totalt sett. 
Og det er arbeidernes parti, og med betydelig oppslutning blant offentlig tilsatte, 10 prosent.
Men neppe så mange doktorer i litteraturvitenskap…

Hvem stemmer på hvilke partier? 
De fattigste og lavest lønna stemmer på AfD

Fra Der Spiegel: Velgerne med lavest inntekt
stemmer på Linke og AfD
I følge Der Spiegel får Merkels partier velgere i områder der arbeidsledigheten er liten. Die Linke har høyest oppslutning der arbeidsløsheten er størst; det har også AfD. 

Høyest inntekt har velgerne til CDU/CSU, FDP og de grønne, og de er i samtaler om å danne regjering. 

Fra Der Spiegel: AfDs velgermasse
har endra seg, velgerne er nå lavtlønna
 
AfD og Die Linke får flest velgere blant de lavest lønte. AfD har økt stemmeandelen blant de dårligst lønte, mens de bedre lønna har forsvunnet som velgere fra forrige valg. Interessant nok har AFD og Linke størst oppslutning der innvandrerandelen er lavest. Linke, Grønne og FDP har oppslutning også der innvandrerandelen i valgkretsen er både 20 og 30 prosent, om enn svakt.

Venstremelodien:
Nei til innvandring er foraktelig og umoralsk
Andre synspunkter enn de dominerende blant politikere, journalister og universitetsfolk om innvandringas omfang og religioners politiske rettigheter har vært tilbakevist med forakt av de mektigste med melodien, standardteksten:

«Vi er rike land, det er vår skyld at «de» har vært fattige i århundrer, det er vår plikt til å ta imot alle som kommer. Med sin kultur er de en positiv samfunnsressurs for oss, som vi ikke kan klare oss uten. All uenighet om dette er splittende, det er rein rasisme/nazisme og kun foraktelig fremmedfrykt! Det må du bare skjønne!».

Kombinert med intern hån og latter for tåpelige argumenter fra alle dem som ikke kan være annet enn både rasister og nazister. Å være uenig med «oss» er ikke mulig på saklig og rasjonelt vis.
Alt på 1990-tallet erfarte jeg av «progressive» tyskere at å være imot EU og medlemskap der, bare var noe nazister kunne mene.

Avisa Klassekampen forutsigbar: 
AfD «brøler» med «hat og frykt», er «nazister»
Den intellektuelle overklassens avis i Norge, Klassekampen, hadde reportasjer fra valgkampen som var helt forutsigbar fra de ledende venstreorienterte. På forsida  hevder KK at AfD «brøler ut» sitt budskap i «det gamle Øst-Tyskland». Overskriften er i reportasjen inne i bladet «Fyrer opp sinnet i øst». «etter flyktningkrisa har partiet utviklet seg langt i høyreekstremistisk retning og spiller sterkt på hat og frykt for innvandrere og flyktninger, ikke minst muslimer». Klassekampen bruker en valgreportasje til å sette likhetstegn mellom ekspensjonistisk nazistisk politikk under Hitler og AfD, se Klassekampen for 23. september, forsida og s 26-28.
(Strengt tatt hadde det vel ikke vært nødvendig å bruke penger på å sende to journalister til Tyskland, de kunne vel bare spurt noen i Anti-Fasistisk Aksjon, Blitz, Antirasistisk Senter eller den humanitære eliten i Norge med sitt godhetstyranni, og så trykt reportasjen uten hakk i plata?)


Uakseptabel og umoralsk frykt — de er nazister!
I Aftenposten 26. september refererer Frank Rossavik fra en meningsmåling gjengitt i Frankfurter Allgemeine, faz.de.  Halvparten av de tyske velgerne, 49 prosent, sier at AfD «bedre enn andre partier forstår at mange ikke lenger føler seg trygge». 70 prosent av Tysklands velgere «frykter et mer splittet land, 62 prosent økende kriminalitet, 46 prosent at islam får for sterk innflytelse, 38 prosent at for mange fremmede ankommer.» 
Til de 49 prosenten av de tyske innbyggerne, har venstresida bare forakt til overs for: «deres frykt er ugrunna, vi veit at dere tar feil, vulgære og kunnskapsløse som dere er». 
Heller ingen «progressive» i Norge har annet enn forakt til overs for slike meninger. De lavest lønte og dårligst utdanna er ikke bare fremmedfiendtlige, de er rasistiske og nærmest nazistiske. Den påstanden og det politiske utgangspunktet er hele den europeiske venstresidas budskap til sine på den store innvandringsbølgen og de muslimske politiske framstøtene i religionsfrihetens navn. Menneskerettighetene blir i dag brukt til å forsvare imperialistiske kriger og religionenes kamp mot og overgrep overfor de «vantro», de ikke-troende.
En avis som står nær regjeringa i vårt NATO-allierte Tyrkia, skriver rett ut om nazi-sjokk for «nazi-gjenganger» og «Hitler i parlamentet». Også regjeringskritiske aviser i Tyrkia er enig i denne karakteristikken.  


«Venstre» vender ryggen til de fattigste 
 — som nytt prinsipp
Kampen for økt innvandring, og kamp for religionenes «menneskerettigheter», er «venstre»s hovedsak i hele Europa og USA. Det er ikke mot imperialistiske kriger og ekstrem høyreorientert økonomisk politikk. De to siste områdene er ikke interessant for ei venstreside som er leda av unviersitetsutdanna doktorer, statslønna professorer og statssubsidierte journalister som er på veg mot enda mektigere og høyere lønte stillinger. 
Die Linke kan kanskje sies å være et håp for «venstre». De har oppslutning både blant lavtlønte og blant innvandrere. Men de tapte 400 000 velgere til AfD, og parlamentarisk leder Sahra Wagenknecht har forsøkt å dempe både Linkes og venstresidas innvandringsentusiasme. I følge Klassekampen i dag sa hun til Süddeutsche Zeitung at Die Linke «har gjort det for lett for seg selv» (?) i flyktningepolitikken, og at partiet dermed har «fremmedgjort mennesker som vi ellers kunne ha vunnet støtte hos». Merk at hun omtaler AfD-velgere som mennesker!

Kamp mot rasismen, viktigste politiske kamp i vår tid 
Nedskjæringer av sosiale ytelser som pensjoner, imperialistiske militære angrep på fattige land og oljeproduserende land som ikke vil danse etter USAs og EUs krav, det er ikke viktig for det nye vestlige «venstre»s politikk. En slik økonomisk politikk er for «venstre» «kein Problem»  (ikke noe problem). 
For verdens viktigste problem er i følge denne venstreeliten rasismen i verden. All politisk kamp må sees i forhold til den motsetningen. Mener «venstre». Som samtidig utvider rasismen, fascistbegrepet og nazismebegrepet, til omtrent alt de ikke liker. Sammen med det mektige og «respektable» høyre, de nasjonale og internasjonale kapitalistkreftene som sitter med den økonomiske og militære makta i Vestens stater og organisasjoner som EU og WEF, Verdens økonomiske forum, den vestlige økonomiens «sentralkomite».
Kampen for økt innvandring prioriteres på bekostning av antiimperialisme og antikapitalistisk kamp.

Med ei sånn venstreside, arm i arm med den vestlige politiske og økonomiske eliten, er framtida ikke lys!


fredag 22. september 2017

Asyl- og innvandringsforliket: Viser skinnuenigheten mellom Frp og Ap/V/KrF



Innvandring: Ap, H, KrF, Venstre og Frp 
er enige, ikke uenige!
Mye av valgkampen dreidde seg om den uforsonlige politiske kampen mellom «uhyret» Sylvi Listhaug og de moralske respektable personene i Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Journalistene fulgte som vanlig villig opp uenigheten på vanlig ukritisk vis. 
Det er bare det at alle disse kamphanene er veldig enig om det Ap, KrF og Venstre gir inntrykk av å være uenige med Frp om. Det går på rask retur formulert med den tradisjonelle Frp-formuleringa «åpenbart grunnløse asylsøknader», at norske ytelser i utlandet skal reduseres, at barn skal sendes ut når de blir 18 år og erkjennelsen av at «Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet.» Jf særlig kritikken av Listhaug for å ville se på disse konvensjonene som menneskerettighets-konvensjonen. 
Det eneste som kan forsvare den innbilte uenigheten, er å erklære at de opphever stortingsforliket fra 3. desember 2015. Og slutter seg til SVs, MDGs og Rødts svært så liberale innvandringspolitikk. 

Jeg gjengir her i sin helhet stortingsforliket fra 3. desember 2015, og avslører dermed Aps, Venstres og KrFs hykleri og feilinformering om sin innvandringspolitikk [min utheving av første setning i hvert punkt]:


1. Prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover. Videre bes regjeringen kontinuerlig sørge for at aktuelle myndigheter har tilstrekkelig med ressurser for å kunne drive et effektivt returarbeid. Regjeringen bes videre om å foreslå at utgifter knyttet til utsendelse av straffedømte utlendinger skilles ut i egen post, som gjøres til en overslagsbevilgning. Herunder bes regjeringen om følgende:
  • ·   Vurdere endring i forskrift til utlendingsloven for å redusere anketiden fra tre uker, for søkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov.
  • ·   Intensivere samarbeid med IOM for å sikre økonomiske incentiver til rask retur av grunnløse asylsøkere.
  • ·   Utvide 48-timersregelen til å omfatte flere land, der det foreligger et faglig grunnlag for dette, og styrke dialogen med de sentrale returlandene.
  • ·   Fortsette arbeidet med å differensiere ulike grupper asylsøkere i saksbehandlingen for å sikre raskere returer av personer som ikke har behov for beskyttelse.
  • ·   Vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger.
  • ·   Sikre en effektiv ID-avklaring og samarbeide med nærstående land om dette.
  • ·   Opprette en hurtigfil for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som f.eks. besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren returneres til opprinnelseslandet ved avslag.


2. Sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden, og gi dette arbeidet høyeste prioritet, samt sikre tilfredsstillende fasiliteter ved Storskog og i Kirkenes.
Videre bes regjeringen sikre tilstrekkelige ressurser til å iverksette retur av personer som ikke har rett til opphold i Norge. Både UDI og PU må få tilført tilstrekkelig ressurser til å gi arbeidet med retur ved den norsk-russiske grensen høy prioritet.

3. Avlaste og styrke UDI.
Hente inn jurister og annet nøkkelpersonell fra andre offentlige etater. Sørge for at alle relevante offentlige etater bidrar inn i arbeidet.
Sikre effektiv saksbehandling fra UDI og oppfordre til nye samarbeidsformer mellom UDI og PU og andre relevante etater, for å sikre en mest mulig effektiv og hensiktsmessig saksbehandling.
Vurdere om UDI bør innføre ordning med registrering etter modell av den PU benytter. Eksempelvis kan en se for seg en registreringsapplikasjon hvor søker selv legger inn grunnleggende informasjon om seg selv.

4. Suspendere utlendingsforskriften § 8-2 inntil videre (15-månedersregelen).
Under opphold i asylmottak må det tas særlig hensyn til barnas behov, samt legge til rette for språkopplæring, egenaktivisering, og mulighet for å gjøre arbeidsoppgaver i tilknytning til asylmottaket.

5. Sørge for at utlendingsmyndighetene uten ugrunnet opphold kan starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen
dersom grunnlaget for midlertidig beskyttelse kan ha falt bort som følge av politiske, sosiale eller humanitære forbedringer i hjemlandet, for de som fikk opphold på slikt grunnlag.

6. Sørge for at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktiv i forhold til sammenlignbare europeiske land.
Disse vurderingene må skje fortløpende. Det bør iverksettes nødvendige tiltak for å hindre misbruk av ordningene. Videre bes regjeringen vurdere ordninger for i størst mulig grad å erstatte kontantytelser med en ordning der asylsøkerne får betalingskort (elektronisk som bankkort) som kan innløses i butikker for kjøp av mat og klær. Det er viktig at det lages ordninger som forhindrer at asylsøkerne blir presset til å betale gjeld til menneskesmuglere istedenfor å kjøpe mat.

7. Arbeide med ordninger som forsterker koblingen mellom ytelser og krav og fremme nødvendige lovendringer som bidrar til dette.
Konkrete arbeidsoppgaver i mottak må i enda større grad enn i dag må kunne utføres av asylsøkerne selv. Det vurderes innført plikt til å delta i norskopplæring, samt insentiver for den enkelte asylsøker til å aktivisere seg i mottakssituasjonen. Fremfor tildeling av arbeidsoppgaver bør en legge om måten mottakene organiseres på, ved at de i større grad drives av beboere og at frivillige aktører bidrar mer.

8. Ta initiativ til et sterkere internasjonalt politisamarbeid, for å jobbe mot menneskesmugling og for å sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse.
De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere.

9. Opprette en ordning med direktefly til de viktigste avsenderlandene for å sikre rask retur av asylsøkere uten reelt beskyttelsesbehov.

10. Legge spesiell vekt på enslige, mindreårige asylsøkere i asylmottak.
Videre bes regjeringen sørge for et bredt spekter av botilbud med sterk barnefaglig kompetanse, herunder vurdere ulike ordninger for bofellesskap, eksempelvis fosterhjemsordninger, SOS Barnebyer samt benytte folkehøyskoler der det er ledig kapasitet.

11. Foreslå økt bistand til mottaksapparatene i Sør-Europa.
Deler av EØS-midlene øremerkes til saksbehandlingskapasitet i middelhavsland som er medlem av EØS sine asylsinstitusjoner, slik at flere av de som kommer får behandlet sine asylsøknader der. Dette vil være gjenstand for forhandlinger mellom det enkelte land og Norge.

12. Overvåke nøye utvikling i fluktrutene over Middelhavet, med henblikk på å allokere norsk innsats der det er størst behov. Økt norsk tilstedeværelse skal vurderes.

13. Fremme et lovforslag om nye midlertidige beskyttelsesformer, der oppholdstid ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse.
Beskyttelsesbehov skal ligge til grunn for innvilgelse av permanent opphold. Proposisjonen skal også omhandle bruk av integreringskriterier for innvilgelse av permanent opphold (dette i kombinasjon med krav til oppholdstid ut over fem år for enkelte beskyttelseskategorier). Saken skal legges frem slik at tiltakene kan iverksettes i løpet av første halvår 2016.

14. Fremme et lovforslag om å stramme inn retten til familieinnvandring for asylsøkere og flyktninger.

15. Arbeide for opprettelse av omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere i opprinnelsesland for å forebygge at enslige mindreårige sendes ut på farefulle reiser og for å legge til rette for trygg retur. Slike sentre må drives forsvarlig og i tråd med grunnleggende menneskerettigheter.

16. Igangsette et arbeid i løpet av våren 2016 med sikte på innføring av botidskrav for mottak av kontantstøtte og ytelser som ikke støtter opp om arbeid og aktivitet.

17. Gjennomgå særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden og sørge for at det stilles aktivitets- og opptjeningskrav til disse der det er naturlig, med sikte på dette fremmes for Stortinget så raskt som mulig.

18. Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, bes regjeringen ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.



søndag 17. september 2017

Jan Inge Sørbø: Professoral eventyrlitteratur: At Ap vil forlate markedspolitikken



Fra nettsida til Dag og Tid, der Jan Inge
Sørbø skriver om sin drøm om at Jonas
Gahr Støre skal endre Aps politikk slik
Sørbø drømmer om.
Jan Inge Sørbø er litteraturviter, professor i norsk i Volda og fast skribent i ukeavisa Dag og Tid. I siste nummer har Sørbø en merkelig politisk analyse om Arbeiderpartiet under Støres ledelse, og det han hevder er den enkle vegen videre at for Ap igjen skal få økt oppslutning.

Støre, professorenes mann
Sørbø innleder ved å skryte av de personlige kvalitetene til Støre. Støre hevdes å være «ein heiderleg forretningsmann som berre kan lastast for småfeil». For Sørbø er det en fordel at Støre er presis og oppdatert i debatter, og ikke «tabloid». Bare synd da at professorene fortsatt utgjør et mindretall av velgerne i Norge, og litteraturprofessorene er enda færre.

Ja, markedskopier er feil politikk
Sørbø avviser at det er noe ved Støre som er årsak til Aps nederlag,  eller sakene Ap tok opp i valgkampen. «Ap tapte ikkje valet fordi dei satsa på feil mann eller feil saker i valkampen. Dei tapte fordi dei, via marknadsmodellane i offentleg sektor, er blir rein blåkopi — ja nettopp det — av Høgres politikk.» Litt merkelig å si at det ikke var feil saker, når Ap tydelig i valgkampen sa at kampen mot «reversering» av høyreregjeringas vedtak ikke var aktuell politikk. Sørbø påstår også: «Skal sosialdemokratiet ha ein sjanse, må dei ta oppgjeret med marknadsmodellane i statsstyringa, for berre då kan fordelingspolitikken bli truverdig.» Hvorfor en bare skal kvitte seg med markedsmodellen i offentlig forvaltning, og ikke ellers, og heller ikke nevne noen andre saksfelter der Ap ikke framstår med troverdighet, sier ikke Sørbø noe om. 

Finnes ikke grunnlag i Ap for et grasrotopprør
Det er bare det at en slik politisk endring i Ap ikke er aktuell politikk i Ap, ikke på noen måte. Det finnes overhodet ikke en opposisjon i Ap som vil en annen grunnleggende utenriks- eller økonomisk politikk. Sørbø sier ikke noe om at det finnes støtte i Ap for en slik endring. Det sosiale sjiktet som styrer politikken i Ap er overhodet ikke inne på slike tanker som Sørbø foreslår. Det finnes ikke krefter i Ap som har den minste mulighet til å frata dagens ledersjikt makt. 

Sosialdemokrater tilbake, kraftig, over alt
Har ukritisk underlagt seg EU-kommisjonen
Sosialdemokratene går sterkt tilbake i hele Europa, på grunn av den samme politikken Ap fører i Norge. I Tyskland sitter de i regjering sammen med det tyske Høyre, med rundt 20 prosent oppslutning. I Frankrike og Nederland er de i praksis utradert. Siden 2005 har de danske sosialdemokratene ligget på rundt 25 prosent i oppslutning, mens de svenske sosialdemokratene i 2014 fikk 31 prosent i valg. Alle sosialdemokratiske partier er for medlemsskap i EU, uten forbehold. Full underkastelse av EU. Det betyr at forslaget til Sørbø neppe vil bli tillatt. Det kan ikke gjentas ofte nok: EUs formål og lover kriminaliserer tradisjonell sosialdemokratisk politikk slik den var før og i tiåra etter siste verdenskrig. Som det står i overskriften til Dag Seierstads ORIENTERING  lørdagens Klassekampen: «Europeiske sosialdemokrater har gjort EU-traktater til de herskende tankene».
Se også mitt innlegg om Aps varige tilbakegang.  


Sørbøs naive drømmer
Det er utrolig naivt når Sørbø skriver at han håper Støre vil stille seg i spissen for en grunnleggende kursendring med kommentaren «at han vil vera stor nok til å kritisera kursen han var med på å forma ut for 30 år sidan». Slike virkelighetsfjerne drømmer er typisk for litteraturvitenskapsprofessorer som Jan Inge Sørbø. Urealistiske drømmer er viktige nok, de bidrar til å opprettholde håpet om at Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet skal gjenoppstå som et reelt politisk alternativ til en tvers igjennom ukontrollert kapitalistisk politikk. 

torsdag 14. september 2017

Aps tilbakegang — varig


Aps nettside stiller fortsatt det
spørsmålet velger svarte nei til
Valgets viktigste resultat er Arbeiderpartiets tilbakegang, og at de ikke klarte å vinne tilbake regjeringsmakta. Tilbakegangen er ikke tilfeldig, den er et varsel om Aps framtid.


Katastrofe: 
Ap gikk tilbake med 24 prosent 
fra desember, mista hver fjerde velger
På gjennomsnittet av meningsmålinger i desember 2016 hadde Ap en oppslutning på 36,1 prosent, opp 5,3 prosentpoeng fra valget i 2013. Med et fall på 8,7 prosentpoeng mellom jul og valget betyr det at Ap går tilbake med hele 24 prosent. Det er jo nærmest en katastrofe for et parti. Ap er uten tvil valgkampens største taper, og har det vært noe parti i moderne tid som har hatt en mer knusende dårlig valgkamp?

Valget: Hvem gikk fram og tilbake
Sammenlikna med forrige stortingsvalg har det vært framgang for partiene som var imot regjeringa. Fra forrige stortingsvalg, som var et dårlig valg for Arbeiderpartiet, med tilbakegang, tapte Ap enda 3,4 prosentpoeng mer. Mens Rødt, SV, MDG hadde en framgang på til sammen 3,6 prosentpoeng. I tillegg gikk Senterpartiet fram 4,8 prosentpoeng fra forrige valg. I alt fikk partiene mot regjeringa en framgang på 5,0 prosentpoeng, noe som ga en samla framgang for dem på åtte mandater. Så kreftene mot de fire «regjeringspartiene», styrka seg. Men ikke nok. Hadde KrF fått 4 931 færre stemmer, eller Venstre 8 315 færre stemmer, ville det ikke vært flertall for de fire bak regjeringa. De fire gikk tilbake 5,1 prosentpoeng fra forrige stortingsvalg.

Tåkefyrsten er tilbake
Årsakene til denne kraftige tilbakegangen diskuteres. Tåkefyrsten er åpenbart tilbake. Frieriene til Venstre og KrF har ikke vært vellykka, og den knallharde og helt unødvendige avstandtakinga til Rødt og MDG har ikke vært smartere. Aps velfødde valgkonsulenter har ikke brukt partimedlemmene til å fortelle om stemningen rundt omkring i landet. 
Høyre/Frp-regjeringa har jo ført den politikken Ap ville ført i regjering: fortsette privatisering også av jernbanen, sentralisere mest mulig av lokale statstjenester og slå sammen kommuner. Og fjerne de beste offentlige pensjonene. 
Støre og hele stortingsgruppa hans har overkjørt Ap i Oslo, og kalt det et grønt skifte at E-18 vestfra skulle utvides med flere felt så flere rikfolk kan kjøre bil fra Asker og Bærum for å fylle Oslos gater med enda flere biler. Som Støre sa: «Reversering» finnes ikke i mitt vokabular». 


Fjernt fra Gerhardsens politiske finfølelse
Ap står for en høyreorientert anasjonal politikk, i all hovedsak den samme som Høyre/Frp der de jubler for å bli underlagt EU-kommisjonens økonomiske politikk. En politikk som kriminaliserer mye av den politikken Ap hevder de står for. Men under den sprenglærde Støre har de også mistet den politiske evnen som kalles «Fingerspitzgefül», fingerspissfølelse. Å kunne forstå strømninger og å gjøre nødvendige tilpasninger om ikke annet for å gi inntrykk av at partiet tar hensyn til folk. Slik Einar Gerhardsen var en mester i. Gerhardsen blei i EU-kampen av andre Ap-ledere kritisert for at «Hans JA høres ut som et NEI».
Stemmene er knapt talt opp før Støre går ut og sier at Ap skal stemme sammen med Høyre og Frp for å sikre oljeboring i Lofoten. Hvilken politisk taktiker har ikke Ap fått med Støre som leder?

Valgresultatet, et varsel om framtida for Arbeiderpartiet 
Når et så tradisjonsrikt gjennomorganisert parti kan opptre sånn at hver fjerde velger forsvinner i løpet av få måneder, er det ikke tilfeldig.
Ser en til utlandet, er det klart at sosialdemokratiets politiske æra er over. Etter kommunismens politiske fall, er det ikke behov for en politisk retning som skal hindre arbeidere å slutte opp om en revolusjon for å fjerne kapitalismen. Den type fellesskap som industrien utvikla, reduseres også sterkt. I Tyskland har sosialdemokratene i årtier sittet i regjering med høyrepartiet, bare i Storbritannia har vist en annen positiv retning for sosialdemokratene. Det sosiale grunnlaget for sosialdemokratene er fjernt fra vanlige folk, de lukker døra til sine lytteposter i partiorganisasjonene, og satser på de samme konsulentene som alle andre partier også bruker.
I Politisk kvarter i dag hevda Martin Kolberg at Arbeiderpartiet stod i en særstilling i Europa i forhold til andre, særlig ved det at de samarbeidet med fagbevegelsen. Det er tvilsomt, for i virkeligheten er det jo sentralstyret i Ap som reelt styrer LO. I tillegg er jo nesten alle forbund og LO-ledelsen styrt av Ap-folk. LO vil svekkes i takt med at dets «føringsoffiser» svekker seg. 

Aldri større enn 25 prosent lenger
Ap og dets kommende karrieristiske medlemmer kan like godt først som sist innstille seg på at i de kommende tiåra vil få en oppslutning på mellom 20 og 25 prosent, og bli det beste Ap kan håpe på. Og jo lenger med Støre i førersetet, jo raskere vil Ap bli redusert.