Doktor Harald Stanghelle om Europas mulige uhelbredelig diagnose

Harald Stanghelle skriver i sin lørdags-kommentar i Aftenposten 20. september om en uhelbredelig diagnose i Europa. Det er ikke umiddelbart lett å forstå hvem han mener det er som skal ha denne uhelbredelige diagnosen. Men åpenbart må det dreie seg om motstanden blant europeiske folk mot økt innvandring og kravene om å tilpasse samfunnet innvandrernes behov. Den økende oppslutninga om det han kaller protestpartier er det viktigste ved diagnosen hans. For utgangspunktet for Stanghelles kronikk er det etter hans mening det bedrøvelige valget i Sverige der Sverigedemokratene gikk fram med 130 %. Stanghelle ser situasjonen som så alvorlig at Aftenposten/han sjøl titulerer meningene hans/sine med at det går et spøkelse gjennom Europa. Metaforen, «Det går et spøkelse gjennom Europa», er den første setninga i Marx og Engels sitt kommunistiske manifestet fra 1848.

Sammenlikninga er på sin plass. Både det kommunistiske manifestet var, og meningene til et betydelig antall europeere i dag er, en trussel mot den europeiske eliten.

Stanghelles utgangspunkt er: Nå må vi begynne å diskutere, vi kan ikke tie uenigheten i hjel lenger. Han skriver: «For jo mer de etablerte partiene insisterer på å gjøre outsideren til en utstøtt pariakaste, jo sterkere etableres denne posisjon som det eneste alternativet til en politikk mange er sinte på». Stanghelle advarer «de etablerte politikerne»: de «må forstå rekkevidden av» dette «- før det er for sent». De har unnlatt å ta opp det han kaller religionens plass i samfunnet, kulturkollisjoner og økende arbeidsløshet.

Diagnosen som doktor Stanghelle stiller er: «grunntonen er lett gjenkjennelig»: «Innvandringsmotstand. Utenforskap. Mistillit. Offerrolle.» «Det er innenfor disse fire begrepene forklaringen på det nye, europeiske raseriet er å finne.». Det er tydelig at Stanghelle mener at dette er både feilaktige og uakseptable meninger og holdninger. De må derfor motarbeides. Særlig fordi den totalitære hang som skal stå så sterkt i Europa, igjen truer, i følge doktoren. Og da tenker Stanghelle verken på EU-konstruksjonens manglende demokratiske forankring, eller på den norske underordninga av EU på tross av elitens to nederlag i folkeavstemninger. Samtidig som Stanghelle diagnostiserer dem han er uenig med, glemmer muligens doktoren hvilke politiske retninger det er som er kjent for å påføre sine politiske motstandere uhelbredelige diagnoser og behandle dem deretter.

Jeg forstår Stanghelle sånn at han ser at taktikken for politikken han ivrer for ikke har vært vellykka. Men han gir ikke uttrykk for at noe er feil med den politikken som taper oppslutning: «Vi må forstå at trykket mot Europa bare vil øke.…Ingenting er mer naturlig,…». Stanghelle må forståes slik at han mener at politikken han går inn for, ikke har tatt mange nok på alvor.

Og den nåværende politikken har kunnet bli gjennomført uten reell folkelig forankring fordi vi har et styresett der det hvert fjerde/tredje/femte år bare blir aktuelt å vurdere svært få spørsmål i valgkampen. Resten av alle politiske spørsmål er de folkevalgte representantene gitt fullmakt til å bestemme sånn som det passer bare dem, i samspill med journalister og interesseorganisasjoner. Ressurser, ikke stemmer, avgjør politikken. Men avstanden mellom de styrende og de styrte øker med et slikt elitistisk styresett. Aristokratisk, som Finn Olstad antyder om slik styring i boka DET FARLIGE DEMOKRATIET. Det er bare i Sveits at folkemeningen er sikra i forfatninga slik at vanlige folk kan bremse på elitens selverklærte «eneste mulige riktige politikk».

I praksis blir den politiske debatten om slike spørsmål utsatt for en drepende knipetangsmanøver. De kreftene som trenger oppheving av nasjonalgrenser og flytting av arbeidskraft for å skru ned lønningene så de tjener enda mer, fører en parallell kamp med den universitetsdominerte venstresida som kjemper for innvandring med påstand om å redde verdens folk fra fattigdom og innføre sitt drømte tolerante parallellsamfunn for å motarbeide alt ved det norske samfunnet og Vesten som de avskyr. Mens noen kjemper for retten til intoleransen, er toleransen for intoleransen felles for dem. Tilbake står sterkt høyreorienterte partier og bevegelser som de kraftigste som er imot politikken fra denne arrogante og aristokratiske samfunnseliten med ytterste venstre på sin side.

Doktor Stanghelle ser «det nye, europeiske raseriet», og han kan ha rett i at framtida ikke er lys. Men det er ikke fordi den samla politiske og økonomiske eliten tar feil i taktikken, men rett og slett fordi de — Rødt, SV, V, Ap, Høyre, mediene og tenkeeliten — står for en feil politikk. Det er politikken som er problemet, ikke taktikken.

Sportsjournalistene om hva som er «historisk»: Det er en historieløgn

Etter å ha blitt godtatt av Aftenposten til trykking 31. juli, kom innlegget endelig på trykk. 

Det går ikke mange dagene mellom hver gang en sportsjournalist uttaler at en bestemt idrettsprestasjon er «historisk». «Historisk» er blitt et sentralt ord i sports-journalistikken. Det virker som at sports-journalistene vil si fra om at en bestemt prestasjon er ekstra god eller kommer til å huskes ekstra godt. Men ethvert resultat og enhver prestasjon er like historisk, helt uavhengig av hvor god prestasjonen var. Den som kommer på siste plass står for en like historisk prestasjon som den beste. 

Går vi over til faget historie, vil vi se at hva som sees på som viktig i fortida skifter med tidene og politisk vinkling. Ett hundre år gamle hverdagsbilder, åpenbart ikke «historisk» etter sportsjournalistenes mening, vil de fleste i dag se på som mer interessante enn et like gammelt kongeportrett. 

Sportsjournalistene behersker ikke det som skulle vært deres verktøy, språket, siden de ikke klarer å finne riktige ord for det de vil uttrykke. Deres nærmest daglige proklamasjon om at en bestemt prestasjon er mer «historisk» enn alle andre, er rett og slett en historieløgn.

Valget i Sverige: Tid for selvkritikk?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Partilederne i Sverige, alle utenom en, oppsummerer valget i Sverige som en seier for dem. For det er hele 87 % av det svenske folket som stemte på partier som ikke er «fremmedfiendtlig». Og derfor skal også innvandringen til Sverige øke. Det er bare det at de 87 % utgjorde 95 % for fire år sida. Det forhatte partiet er blitt utsatt for angrep, både verbalt og fysisk fra alle andre partier, moralsk indignerte enkeltpersoner og en samstemt ukritisk presse. I tillegg forsøkt politisk isolert i disse fire åra. Likevel har Sverigedemokratene økt sin oppslutning fra 5,7 % til 13 % i gårsdagens valg.

En må være blant den svenske Riksdagens øvrige representanter, og deres støttespillere mediene, for å være fornøyd med resultatet av fire års politisk innsats. Det er nok urettferdig å kritisere dem for mislykket politisk arbeid, for det de har drevet med er jo ikke annet enn en intern kappestrid i moralsk høyverdighet. I beste fall, når de ikke har gjort andre selvoppbyggelige moralske holdninger som å fysisk hindre andre i å ytre en politikk de ikke liker.

I Sverige er arbeidsledigheten på nær ti prosent, og svært mange innvandrere er arbeidsløse. Likevel ønsker «87 %-partiet», den svenske politiske adelen, enda flere innvandrere, som høyst sannsynlig heller ikke kommer i arbeid. Det er interessant at partier som sosialdemokratene og Venstrepartiet, som skal representere arbeidernes interesser, legger så stor vekt på å vende dem ryggen og tvinge på dem en politikk som de ikke klarer å få oppslutning om. De forsøker knapt. Resultatet av denne ivrige «venstre»-politikken blir mer økonomisk høyrepolitikk.

En kommunestyrerepresentant fra det svenske høyrepartiet oppsummerte for over ett og halvt år sida, at «95 %-partiet», nå «87-%-partiet», driver en virkelighetsforfalskning og fører en politikk uten folkelig forankring.

Det er ikke bare i Sverige at «venstrepartiene» vil ha mer innvandring av mennesker som har få forutsetninger for å få arbeid, bare sosialstønad. Også her i landet er de venstreorienterte partiene mest ivrig på økt innvandring, mens de lavest lønte er mest imot. Det fremmes heller ikke i Norge begrunna forslag med økonomiske rammer om antallet innvandrere/asylanter vi skal ta imot. Også her er det stor tilfredshet blant de mest innvandringsvennlige partiene om at den politiske taktikken deres er riktig, uten at motstanden mot innvandringspolitikken minker. Og alle som ikke er helt enige kjenner ubehaget ved å ytre seg i dette spørsmålet.

Resultatet i det svenske valget burde også få norske politikere til å tenke på nytt både om sin politikk og taktikk.

Et rasistisk politi

Nå ser vi at politiet igjen aksjonerer mot en stor gruppe mennesker med samme hudfarge, som kommer fra samme verdensdel med sine egne flotte tradisjonsrike skikker, og der lederne ofte har det samme navnet, Hussain (kan noen aviser, men ikke alle, melde om). Politiet, i et antall av 210, har fått med seg andre statlige myndigheter i en voldsom aksjon med ransakinger og beslag hjemme hos driftige butikkdrivere og også i deres suksessrike butikker. Mens gründeren sjøl allerede har vært fengslet i flere uker med brev-, medie- og besøksforbud. Alt dette er det grunn til å reagere kraftig mot. Vi kan ikke ha et politi som er så selektivt og bare går etter utsatte grupper på denne måten.

Som Dagsrevyen og flere andre har påvist, utsettes alle med ikke-hvit bakgrunn for overgrep og trakassering fra myndigheter og domstoler — som i tilfellet med romkvinnen. Tidligere har vi hatt overgrepet mot en annen yrkesgruppe, drosjesjåfører i Oslo som ble mistenkt for omfattende og organiserte skatteunndragelser. Hvor er politiet når Frp-ere og andre hvite nordmenn smugler sprit, tobakk og kjører i 120 på motorvegene? Nei, dem bryr politiet seg ikke om, mens altså en gruppe driftige og hardtarbeidende mennesker som bidrar til mangfold i næringslivet og korter ned de mange lange køene av søndagshandlende til Sveinung Rotevatns store glede.

Tenker ikke politiet og myndighetene på hvordan slike aksjoner vil virke inn på innvandringa til Norge? Alle partilederne i Norge er enige om én sak, og det er at uten innvandring så stopper all utvikling av Norge opp, og vi blir alle fattige. Slik aksjoner som denne vil jo virke skremmende på alle de innvandrerne vi trenger i Norge, og noe som gjør at de kanskje ikke kommer likevel? Jeg regner med at partilederne reagerer og gjennom Stortinget får gitt politiet andre og mindre rasistiske arbeidsoppdrag.

Det kan jo være at disse driftige kjøpmennene som på uselvisk vis har bygd opp en så vellykka butikkjede, har gjort noen småfeil i alt det byråkratiske virvaret som kreves for å drive forretning i Norge. Men da må vi tro at det i så fall helt sikkert er småfeil det dreier seg, som politiet ikke ville reagert på om det var nordmenn i Utvik som hadde gjort det samme. Grunnleggende å huske på er all den forakten og hverdagsrasismen disse har blitt møtt med fra første dag. De sjøl og deres barn har ikke blitt tatt imot med respekt, men avkrevd umoralske og særegne norske skikker, regler og lover i strid med vårt nye samfunnsideal multikulturalismen. Det er denne norske hverdagsrasistiske holdninga som har tvunget dem til å vurdere disse mulige lovbruddene, men i så fall helt sikkert ubetydelige lovbrudd som ikke står i forhold til en innsats på 210 politifolk. Det er egentlig vår skyld fordi vi ikke har møtt dem med åpenhet og respekt, og stiller urimelige krav til dem på skolen. De er tvunget. Hvordan skal de ellers kunne overleve i et samfunn som møter dem så hatefullt på alle måter hele tida? Er det rart at utstøtte ungdommer organiseres til å plukke opp dyre mobiler fra slappe og rike norske ungdommer?

Myndighetenes siste aksjon gjør at jeg føler en skam på det norske samfunnets vegne, og er virkelig ille berørt. Også av det at det igjen viser seg at dem politiet og myndighetene så usmakelig angriper, virkelig er mennesker som tar forsvaret av familien på alvor. Mens vi kaster babyer ut i barnehager fra de er noen få måneder gamle, og ikke vil ha noe med verken foreldre, onkler og tanter og søsken å gjøre og skiller oss annethvert år. Mot disse misforståtte og umoralske forsøk på frigjøring, viser jo nettopp de driftige butikkgründerne hvordan det kan vises omsorg og beskyttelse for hele storfamilien, og vennene deres også, og ingen støtes ut. Effektiv oppdragelse gir de også, men for det sender myndighetene barnevernet mot dem! Det de gjør er virkelig å ta vare på det gode i vår tradisjonsrike kristne kultur, men som vi har forlatt med vår ensidige fokus på materiell individuell egoistisk lykke. Gründernes omsorg for sine viser i praksis at vi kanskje ikke trenger de passiviserende og kostnadskrevende offentlige trygdene.

Glem Breivik. Han var bare en. Men det står titusener, sikkert enda flere, klar til å gjøre det samme som han. Det har vi skjønt etter hans terror, og det er det som er problemet. En hvit massemorder lurer bak hvert hjørne i dette landet. Det gjør myndighetenes siste avskyelige aksjon mot Lime-gründerne så farlig. Gir ikke myndighetene alle de titusener av de norske breikvikingene marsjordre?

Nå er jeg er virkelig glad for at vi har de ansvarlige partilederne vi har: De og alle de innvandringsvennlige organisasjonene og deres dyktige representanter, landets ledende taleføre: det er nå vi trenger dere! Stans den pågående aksjonen til det rasistiske politiet og myndighetene mot disse driftige gründerne!

Formuesskatt og moms - rike betaler lavest andel skatt

Innlegg i Klassekampen i dag, med en annen overskrift enn den jeg foreslo:

Innlegget fra Johan Moan 5. september gir grunn til å reflektere over denne avisas navn og formål. Moan skriver om «de nøysomme» som har så mye formue at de må skatte hele 1 prosent av en nettoformue på over 1 million kroner. Der nettoformuen bare er en liten del av den reelle formuesverdien (salgsverdien).

Moan og andre av landets rikeste klager på denne ene prosenten i skatt. De med lavere inntekt og med ikke skattbar formue, må bruke betydelig mer av sin inntekt til forbruk. De Moan omtaler «som sorgløst [har] brukt pengene så fort de har tjent dem, … hatt høyt forbruk…», og som dermed skaper etterspørsel og arbeidsplasser, har også fått sitt forbruk beskatta to ganger, nå med hele 25 % i «moms», merverdiavgift — mot 1 % formuesskatt. 

Jo fattigere du er, jo større blir andelen skatt av inntekten din. Jo rikere du er, og jo mer du kan spare, jo lavere blir andelen skatt av inntekt. Det er konsekvensen av den høye satsen på indirekte skatt, «moms». I tillegg kommer den fordelen de rikeste får ved å kunne trekke fra renter på lån med 28 %. Det er den viktigste ordninga for overføringa av penger til de rikeste, fra dem som har mindre og minst.

Det er ikke synd på de som har så stor formue at de må betale formuesskatt. Deres andel skatt av inntekt er lavere enn for folk flest.