Såvidt, om i det hele tatt, bedre enn Danmark — i ishockey!

I forlengelsen i VM-kampen mellom Danmark og Norge skåra Tommy Jakobsen det avgjørende målet som redda plassen i A-pulja til neste år for Norge. Som en av dem som nærmest er vokst opp på de iskalde tribunene på Ammfiin (Jordal Amfi) og har gått på ishockeyskole under brødrene Gundersen i rundvantet på Ammfiin, spør jeg meg ofte hvorfor Norge ikke er mer enn såvidt bedre enn danskene. Vi som er et vinterland og vintersportsland, og noe tilsvarende kan en jo ikke si om Danmark?

Dansk Ishockey Union har i alt 4 098 spillere i alle aldre og kjønn, stifta i 1949. Mens Norges Ishockeyforbund er fra 1934 og iflg SSB i 2003 hadde 11 759 medlemmer fordelt på 96 lag. 6 385 norske spillere har i år løst lisens, noe som betyr at de er ektra aktive (og ikke er fornøyd med det gratis helsestellet vi har i Norge og folketrygdens ytelser eller latt seg lure av forsikringsselskapene). Min egen klubb har håkkæjskole for barn fra helt ned til 4-5 års alderen.

Og likevel. Tross denne tallmessige overlegenheten, at vi har spilt håkkæj lengre enn dem, er vinteridrettsland og dermed skulle ha (det diffuse begrepet) kulturfordel, er landslaget vårt altså ikke noe spesielt bedre enn det danske. 

Det er ikke det at det gjør noe, det viktigste er jo at noen trives med noe sunt og sosialt, men altså: 

Hvorfor er vi ikke mye bedre enn danskene i ishockey?

«Tradisjonell finansteori»?

Leder av finansredaksjonen i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, hadde 28.04.09 en slags forklaring på finanskrisa, «Det farligste tallet i finans». I ingressen er artikkelen utstyrt med setninga «Samtidig kollapset også tradisjonell finansteori».

Hva som er finansteori i streng forstand er vanskelig å si. Finansteori er ingen fast størrelse, det er noe som er gjenstand for politiske vedtak og skifter med politiske stemningsbølger. Finansteori er i praksis finanspolitikk. I 2003 uttalte nobelprisvinner i økonomi 1995, professor Robert Lucas, Chicago, at en krise som den i 1930 nå var utenkelig, fordi vi nå hadde instrumentene til å unngå den! (Det «sentrale problemet for å unngå depresjon er blitt løst, for alle praktiske formål».)

Erikstad nevner ikke noe om den politiske prosessen som førte til oppheving av alle risikohindringer i finansverden. Dette har ikke noe med «teori» å gjøre, men med politisk etablert kunnskap blant annet på grunnlag av krisa i 1930. Som at bankene skal ha en viss egenkapital, og at sparebanker og livsforsikringsselskaper er pålagt å ikke ta så stor risiko som andre kan. Lover og bestemmelser, ikke teori, som hindret de rikeste å tjene enda mer, og derfor ble utsatt for en politisk kampanje som gjorde «alt» lovlig. En kampanje som begynte med Reagan og Thatcher, og fortsatte under Clinton og etter hvert også overført til Europa og Norge. Som kommunalminister ga Erna Solberg Terra-kommunene lov til å ta opp de usikre låna, på tvers av kommuneloven. Risikoen for de rikeste er jo likevel liten; det er alltid fattigfolk som betaler gildet.

At det ikke fantes tegn i tida og advarsler, er også en tvilsom påstand fra Erikstad, i USA som i Europa og i Norge. Men advarslene blei oversett, kanskje latterliggjort. Ingjald Ørbeck Sørheim sa at Røkkes lån for å overta kontantbeholdninga i Aker var ulovlig, og ble støtt ut av det gode selskap og av styret i DnB. Mens DnB-sjef Svein Aaser sa ja, og nå er blitt regjeringa Stoltenbergs sjef for nasjonalgalleriet og for Ski-VM i Oslo 2011. Skal Aasers finanshelter inn i galleriet? Vil han midt under 5-mila endre rennreglementet for at en nordmann skal vinne? Det er vel god «finansteori»?

Objektene det ble gitt lån til, var skrudd i været etter «tenk på et tall»-metoden, slik verdien på boliger i Norge takseres. Og de inntektsløse blei pressa på lån alle måtte skjønne de ikke kunne betale, bortsett kanskje fra finansteoretikerne. Et slikt pyramidespill må ta slutt en gang. Det tror nok alle, men vi alle preges også av «jeg har ikke råd til vente med å ta min del av fortjenesten». Men som alltid, de som kommer sist inn, taper mest.

Finanskrisa er ikke er resultat av at «tradisjonell finansteori» kollapset, men et resultat av politisk press fra de rikeste som står igjen som de økonomiske vinnerne av finanskrisa. Forløpig står de også igjen som de politiske vinnere, i USA som i Norge. Helt suverene, uten en eneste ripe i lakken foreløpig — uforståelig nok. 

Og så har jeg ikke nevnt han tyskeren som skreiv litt om dette økonomiske systemet ….

USA: All inntektsøkning etter 1973 til den rikeste 0,01 prosenten!

Hvordan er det mulig? At all verdien av det samfunnsmessige overskuddet, verdiskapninga, i USA

fra 1973 til 2005, gikk til bare 0,01 prosent av den rikeste delen av den amerikanske befolkninga! Det har aldri skjedd før i USAs historie, og er helt særegent for USA sjøl om vi ser spor av det i Europa også. Det er nesten så det ikke er til å tro.

Paul Krugman er professor i økonomi ved Princeton-universitetet i USA, og har fast spalte i New York Times to ganger i uka. I 2008 vant han «Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», også kalt Nobelprisen i økonomi. Det er i boka «The Conscience of a Liberal» fra 2007 at han i kapitlet

«The Great Divergence» ut fra disse fakta diskuterer hva årsakene til denne ekstremt skeive fordelinga kan være. I fjor ga han ut på nytt i ajourført form ei bok han opprinnelig ga ut i 1999, «The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008».

Reallønna for en gjennomsnittlig amerikaner gikk ned fra 1973 til 2005. For menn mellom 35 og 45 år, ofte med en hjemmeværende kone på 1970-tallet, så gikk reallønna ned med 12 prosent. Og for første gang mente amerikanerne i 2006 at de måtte arbeide hardere nå for å oppnå en tilfredsstillende levestandard enn for 20 eller 30 år sia. Bare den rikeste prosenten fikk bedre inntekt siden 1970-tallet i forhold til inntektsøkninga den første generasjonen etter 2. verdenskrig fikk. Og altså enda mer presist, den rikeste tidelen av denne rikeste prosenten fikk sin inntekt femdobla, mens den rikeste hundredelen av de rikeste fikk sin inntekt sjudobla! Altså i et demokrati med stemmerett til alle; dette ble akseptert i 40 år, og fikk faktisk 46 % tilslutning ved siste presidentvalg! I 1970 tjente en administrerende direktør 30 ganger mer enn en arbeider, men i dag tjener de adminstrerende direktørene i USA 367 ganger mer enn en arbeider/vanlig tilsatt i snitt! Som en i en film, og den blei det faktisk laga, av Oliver Stone, i 1987, «Wall Street».

Ofte blir forklaringa «grådighet» kasta fram som forklaring både på disse inntektsforskjellene og på den aktuelle krisa. Det er en rein moralsk forklaring som ser bort fra politisk og økonomisk interessekamp, samfunnsmessige strukturer og vel også kjernen ved kapitalismen (Karl Marx: Kapitalen).

Krugman peker på mange av de reelle forholda, forhold som han mener er viktige: 1) Økende krav til dyktighet, 2)«hovedavtalens fall» og 3) den politiske endringa av normer og syn på ulikhet.

Topplederne måtte få mer lønn for å sikre at de ble i bedriftene. For det var ledernes individuelle dyktighet og oppfinnsomhet som avgjorde om bedriften overlevde, hevda organisasjonsideologene. Og dermed var spiralen i gang. Eller som noen mener, men ofte ikke tør si i Norge: Uten Eivind Reiten går Hydro i oppløsning.

I 1949 ble det inngått en avtale mellom fagforeninga og General Motors: Bilarbeiderne fikk lønnsøkning i samsvar med produktivitetsøkninga, og helse- og pensjonsgoder, mot bytte i fredsplikt. Som hovedavtalen i Norge, for første gang fra 1935. En bilarbeider tjente i 1969 det dobbelte av hva en tilsatt i Wal-Mart i dag tjener.

Krugman hevder at hvis teknologiutvikling er forklaringa på lønnsforskjellene, så burde utviklinga ha vært den samme i Europa, men det er den jo ikke. Først og fremst fordi fagforeningene her fortsatt er sterke. Noe av det første president Reagan, tidligere fagforeningsleder for skuespillerne, gjorde, var å avskjedige 10 000 streikende flygeledere. Etterhvert ble fagforeningsknusing en viktig oppgave i arbeidslivet. Tillitsvalgte ble alltid sagt opp, også de som forsøkte å få noen organisert. Særlig Wal-Mart har vært aktiv med å si opp de som har villet fagorganisere seg. Fra 1960 til 1999 gikk organisasjonsprosenten i USA ned fra 30,4 til 13,5. (Og uten at Olav Gran-Olsson fikk stille sitt spørsmål, «Er dette nok, da?»)

Toppskatten er i USA redusert fra 70 prosent til 35 prosent siden 1970. De rikeste har hatt den sterkeste støtten fra presidenter og kongressen i alle viktige økonomiske spørsmål.

Krugman sier at disse lønnsforskjellene har ført oss tilbake til de store lønnsforskjellene fra depresjonen på 1930-tallet. Etterspørselen i samfunnet er redusert.

Glem ikke at i Norge har krisa ikke ført til noe som helst politisk tap for de ivrigste støttespillere for den pyramidespill-økonomien som har gitt oss den nåværende krisa, en krise vi ennå ikke kjenner omfanget av. De står like freidig oppreist med den samme økonomiske politikken enten de er politikere, konsulenter eller kaller seg vitenskapsfolk i økonomi. De vil ha mer av den økonomiske politikken som har vært ført i USA.

Jeg er så pessimistisk at når jeg ser på de politiske aktørene som har noe å si i Norge, så forstår jeg ikke hvilke krefter som kan si nei til en amerikansk utvikling også her i landet.

Hamsun-syndromet

Ingar Sletten Kolloen var på Blindern i dag og snakka om Hamsun. Det å forholde seg både til Hamsuns diktning og hans utvilsomme landsforræderi, kalte Kolloen for Hamsun-syndromet. Noe som «hjemsøkte» oss stadig vekk, og fortsatt med intensitet nær 60 år etter han døde (i 1952, på Oslo-OLs femte dag). 

Kolloen pekte på de i særklasse 3 fremste nordmenn noen gang som en liten nasjon som vår (med rundt 1 million innbyggere) hadde gjort til «varige» verdensberømte, like aktuelle den dag i dag: Henrik Ibsen, Edvard Munch og Knut Hamsun. (Nei, han nevnte ikke Ole Gunnar Solskjær!). Hamsun studeres og undervises den dag i dag over hele verden; han er moderne i dag, ingen har kommet videre, hevdet Kolloen. Hamsun beskrev tre fortsatt gyldige samfunnsfenomener: rotopprykk, fremmedgjøring og kjønnsspillet. Og med en helt spesiell språklig stil. Mens Munch ville male vårt indre sjelsliv og gjorde det.

Hamsun var uten tvil nazist, iflg Kolloen. Men har var kanskje enda mer en prinsipiell tilhenger av Tyskland, nasjonen med framtida for seg. Hamsun var en sterk tilhenger av Tyskland allerede før 1. verdenskrig. Han hatet England, og hadde hele to timers opphold i Hull som utgangspunkt for den vurderinga! England var en «tapernasjon», en nasjon på veg ned og vekk. Hamsun var en sosialdarwinist, der han støttet den sterkeste rett og beundret dens seier. Kolloen stilte spørsmål om Hamsun ville vært en like sterk Tysklandstilhenger om Tyskland hadde fått en sosialistisk/kommunistisk regime, kanskje det, oppfattet jeg Kolloen som. Men Hamsun var sterkt imot Stalins Sovjet. 

Mens norske statsråder reiser verden rundt og prediker fred og forsoning og lokker med Nobelprisen i fred til dem som legger ned stridsøksa, klarer vi altså ikke å forsone oss med vår egen Knut Hamsun, pekte Kolloen på. Dette er en del av det han kalte Hamsun-syndromet.

Kolloen holdt også foredrag om Hamsun i Kina, men de to siste foredragene ble han nektet å holde pga at de ble oppfattet som en trussel mot det kinesiske regimet, det statsbærende partiet som fortsatt kaller seg kommunistpartiet.

Biografien hans om Hamsun, Svermeren (2003) og Erobreren (2004), er et resultat av et omfattende prosjektarbeid med svært mange kunnskapsrike fagfolk involvert. Kolloen var nærmest en redaksjonsleder, tolket jeg det som. Tobindsverket blir i dag utgitt i 10 andre land. 

Mine to bind kan ikke lenger stå ulest i bokhylla mi…

Den rasistiske atommakta Israel — Vesten distanserer seg fra palestinerne

Representantene for mange europeiske land reiste seg og gikk når Irans president på  FNs rasismekonferanse sa noen helt presise og korrekte ord om statens Israels prinsipielle fundament, politikk og langsiktige mål. FNs generalsekretær beklaget etter presidentens tale at slike ord hadde kommet fra en FN-talerstol. Enda Irans leder ikke sa så mye annet enn det FNs hovedforsamling vedtok i 1975, nemlig at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering (seinere oppheva under press fra USA).

Hvordan må ikke dette opptrinnet virke på palestinerne? De ser hva Israel har fått gjøre overfor dem i 60 år, og trakasseringa og drepinga av dem blir bare verre og verre for hvert år. Men disse helt presise karakteristikkene reagerer altså verdens «ansvarlige» ledere på, mens Israel får fortsette sine mishandlinger uten at USA med flere stenger penge- og våpentilførselen. Virkningen kan bare være denne på palestinerne: At fra Vesten og stormaktene er det intet å hente, bare Iran kan hjelpe oss.

Det er selvfølgelig sterkt beklagelig at det foreløpig bare er en så ekstrem mann som Irans president som sier så nødvendig riktige ord på en FN-konferanse. Eller blir sitert på det fordi han av Vesten og Vestens journalister er utpekt som en av verdens «uhyrer». Og det er jo ille at han benekter utryddelsen av 6 millioner jøder under siste verdenskrig. Men at han har feil i spørsmålet om jødeutryddelsene, sjøl om det er alvorlig, kan jo ikke bety det samme som han at han tar feil i alt annet han sier.

Vår utenriksminister Støre må få et pluss fordi han i motsetning til andre ikke reiste seg og gikk. Det gjør ham mer tilgjengelig for dialog med palestinerne. Men ellers viste han jo i talen sin at han har et like forkvaklet syn på Israels ondskap og eksistens som verdens øvrige lederskap. 

Så kan en jo fundere på hvorfor det er så alvorlig at Nord-Korea og Iran (sannsynligvis) prøver å skaffe seg atomvåpen, når Israel får skaffe seg atomvåpen. Israels atomvåpen til og med med Norges hjelp. Det er kan hende av den samme årsak som for noen gjør Berlin-muren til skammens mur, mens muren i Jerusalem i de samme kritikeres munn ikke kritiseres?

Strømløst i Oslo-tunnelen igjen og togstans — til ære for Ap-landsmøtet?

Mandag morgen er det igjen strømløst i togtunnelen mellom Skøyen og Oslo S. Tusener av passasjerer blir hindret — igjen.

Men det er samtidig landsmøte i Det norske Arbeiderparti i Oslo. Er strømstansen til «ære» for landsmøtet og regjeringspartiet, som en slags påminning for manglende satsing på kollektivtrafikk i Oslo-området, på toget og ikke minst manglende vedlikehold? I så fall veldig bevisste og fornuftige tilfeldigheter.  

Endelig sier NHO det!

Da jeg midt på 1990-tallet jobba på heltid for å få til miljøvennlig samferdselspolitikk, spurte jeg meg  ofte hvorfor næringslivets organisasjoner nekta å stille spørsmål ved den økende privatbilbruken som hindret framkommeligheten av varer og gods. 

Organisasjonene da mente løsninga var å bygge ut enda breiere veger, så kunne varetransporten få plass igjen. Tanken var at enhver ønsket biltur som til enhver tid ble ønsket gjennomført, det skulle det offentlige bruke ressurser på å tilfredsstille. At alle alltid til enhver tid skal kunne kjøre raskt med bil, hvor de vil og når de vil, er blant de få tilbud som det ble krevd at samfunnet skulle oppfylle. Ved siden av barnehageplass og skoleplass, men i motsetning til sykebehandling, høyere utdanning, sosiale tjenester og sosiale trygder mm. Å si nei til dette bilønsket ble sett på som inngripen i det enkelte menneskets frihet, nærmest i strid med menneskerettighetene. (Alle i Norge har selvfølgelig bil, ikke sant?)  

Men nå har altså selveste NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon, tatt til vettet. NHO ber om et kollektivløft inn til byene for arbeidsreiser. NHO vil doble kapasiteten for kollektivtilbudet, og vil i tillegg ha veiprising! NHO ber også om et samferdselsforlik, der NHO særlig mener at planlegging og finansiering må sikres bedre enn det gjøres i dag med sine årlige budsjetter. (Kanskje vil NHO ha 5-årsplaner også?).

Natur og Ungdom jubler over forslaget, og kaller det et tydelig signal til politikerne. Og Dagens Næringsliv skriver i sin leder 18.04.09 at det er «prisverdig» at NHO tenker nytt. 

Dette er et hardt slag i ansiktet på alle dem som i tiår har hevda at det bare er å bygge seg ut av bilkøene, eller: Jo flere og breiere veger, jo mindre kø. En må hete Høyre og Fremskrittspartiet for mest hardnakka å hevde dette som alle har sett ikke funker. Men alle de andre partiene praktiserer den samme politikken. For mens den vedtatte politiske målsettinga hvertfall fra 1992, om ikke før, har vært å redusere bilbruken særlig i og rundt byene, så har den økt jamnt og trutt hvert eneste år. Helt i samsvar med all forskning og all forskningsbasert spådom, som politikerne har ignorert. 

Bortsett fra en forskningsrapport fra SINTEF, som mener at satsinga på flere felt for privatbiler inn til Oslo reduserer både køene og trafikken. SINTEF forutsetter imidlertid en epokegjørende ny, og fullstendig feilaktig forutsetning: Nemlig at en ledig plass på vegen ikke blir fylt opp av en bil som før stod i garasjen pga kø. — Hørte jeg noen si noe «bestilt og betalt forskning»?

Hva får NHOs innspill å si for Oslopakke 3? Oslopakke 3 er en bilpakke der rundt 30 milliarder kroner skal brukes på å legge til rette for økt biltrafikk inn til Oslo, særlig fra de mer «ubemidlede» innbyggerne vest for Oslo. Økt biltrafikk inn til Oslo fører til økte trafikkproblemer i Oslo og økt forslumming langs innfartsårene. Merkelig nok er dette noe som blir ønsket velkommen av Oslos politikere. — O3 er en bilpakke, slik jeg kalte det i en kronikk i Aften 2007. 

Tør noen politikere i Oslo og Akershus bruke NHOs nyorientering, med støtte fra Dagens Næringsliv, til å å skrinlegge mulighetene for at flere kan kjøre raskere og lettere inn til Oslo, de månedene det i beste fall kan vare inntil køene igjen er like lange? Og Jan Tore Sanner igjen ber om nye milliarder for at hans direktørvenner skal få køfri kjøring inn til Oslo; direktørvenner som han i debatten påstår er småbarnsforeldre?

Gullaug mot slutten?

Det meningsløse og miljøskadelige prosjektet for å flytte sykehuset ut av Drammen sentrum ut til Gullaug, må da nå henge i en svært så tynn tråd? Statsråd Hanssen i Helsedepartementet krevde før påske at selgeren av tomta, Orica, måtte legge fram alle opplysningene de hadde om forurensingene på den tidligere dynamitttomta. I et brev offentliggjort i dag via Drammens Tidende, avviser Orica det. 

Svært gledelig skriver Orica/Dyno Nobel at Helse Sør-Øst: «Strengt tatt har HSØ så langt bare løselig luftet en kjøpsinteresse overfor Dyno Nobel AS. Ingen vesentlige elementer i en eventuell kjøpsavtale er ennå blitt klarlagt gjennom diskusjonene som har vært ført mellom partene.» Brevet er her. Dyno peker på at det ikke en gang er klarlagt hvor stor del av tomta Helse Sør-Øst er interessert i.

Dette skriver NRK Buskerud.

Kan da virkelig statsråd Hanssen si at «ja, dette, Helse Sør-Øst, er så bra at jeg pålegger dere å kjøpe tomta og sette i gang bygging straks»?

Dette er selvfølgelig et hardt slag i ansiktet på samtlige nåværende stortingsrepresentanter fra Buskerud, alle førstekandidatene i år og et enstemmig fylkesting. Men bystyret i Drammen måtte i 1987 bite i seg et enstemmig vedtak tidligere det året om å la kloakken gå urensa ut i elva fra titusener av byens innbyggere til minst i våre dager, et vedtak som var initiert og uttenkt av Erik Dahlheim. Det blir ikke verre for de enstemmige stortings- og fylkestingspolitikerne å avvise et nytt håpløst forslag som den samme Dahlheim også står bak. Drammen tjente stort på å avvise Dahlheims kloakkplan, og Drammen og hele Buskeruds befolkning kommer til å leve enda bedre på å avvise også Dahlheims sykehusplan.

Er ikke bildet av det nye sykehuset i Drammen flott?

Pensjonsforhandlingene starter og en sentral pensjonsaktør blir pensjonist

I går begynte forhandlingene om lønnsoppgjøret for offentlig sektor. Kravet om reduserte pensjoner, kanskje Jens Stoltenbergs viktigste politiske kampsak, blir sentral i forhandlingene. De offentlige pensjonene har vært gode, hvertfall i tider med liten prisstigning. Pensjonen har vært vurdert som en del av den totale ytelsen offentlig tilsatte har fått, og kompensert for lavere offentlig lønn i sammenliknbare yrker. Men fordelen ved nivået 66 % av lønn blir redusert når det er høy prisstigning, for beregningsgrunnlaget blir stående fast hele resten av levetida.

Lykke til med forhandlingene, full støtte til «Forsvar offentlig pensjon»!

Som et sammentreff hadde NRK fjernsynet sin ivrige lønns- og pensjonsnedskjærer, Olav Gran-Olsson, sin siste arbeidsdag dagen da pensjonsforhandlingene starta. På 1970- og 1980-tallet blei han ofte kritisert fra venstre for sitt standardspørsmål om foreslåtte nedskjæringer av lønn og budsjetter: «Men er dette nok, da?». Men selvfølgelig hyllet av høyresida for sin systematiske politiske støtte til deres standpunkter. Tidligere i dette årtusen begynte han igjen som Dagsrevyens aktive støttespiller for Stoltenbergs store livsprosjekt, privatisering og nedskjæring av pensjonene. Jeg skreiv et avisinnlegg med kritikk av hans systematisk skeivt vinkla reportasjer om det han mente var de altfor store og altfor dyre pensjonene. Jeg skreiv at Gran-Olsson «på en ensidig måte kun framheve(r) argumenter og forhold som kan svekke dagens folketrygdordning. Han viktigste kilders argumenter, … stiller han ikke spørsmål ved.» Og jeg pekte på at det alvorligste ved hans innslag er at han får mulighet til å ekskludere fra debatten at dagens folketrygdnivå både er mulig og ønskelig, og til og med kan bli høyere. Må ikke Dagsrevyen også ivareta andre hensyn enn Gran-Olssons, spurte jeg. Det måtte være forskjell på forsikingsselskapenes dyre reklamekampanjer for det samme budskapet, og Dagsrevyen budskap. — Tilsynelatende ble han brukt mindre etter hvert. 

En av hans etterfølgere som Bonn-korrespondent og også før det økonomireporter, den litt eldre Jens Solli, fikk hele etablissementet på nakken da han kritiserte den offentlige omfattende subsidieringa av den norske rederinæringa, midler som Solli mente burde ha vært brukt på nyttigere formål. Gran-Olsson derimot har vært en gjennomført ukritisk propaganda-journalist. Jeg har tidligere løselig anslått hans reelle markedsverdi til minst 17 milliarder kroner årlig på grunn av sine ensidige økonomiske reportasjer for landets rikeste, og dermed den klart mest underbetalte mann i Norge. Men nå er det forhåpentligvis endelig slutt for Gran-Olssons partsinnlegg under sin falske fane; nøytralitet. Det eneste som er å beklage er at han ikke har gått av for lenge sia… 

Røkke-salget, må ikke regjeringa godta det?

Leder av finansavdelinga i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, skriver i dagens utgave under tittelen «Frekkhetens nådegave» at Røkkes salg er «den frekkeste transaksjonen i Norge i nyere tid». Røkke har solgt et firma han kontrollerer til et annet han kontrollerer for 2 milliarder kroner i håndpenger, og bort imot 3 milliarder i framtidige driftsutgifter. Smart selvfølgelig, sånn mange av oss drømmer om å skaffe oss penger i trengte situasjoner. Imponerende at kjøperen av dette verdiløse firmaet, hr Simen Lieungh, står fram og forsvarer sitt «kjempekjøp». Men i følge tidligere direktør i Folketrygdfondet, Tore Lindholt, er det sånne interne salg og kjøp Røkke alltid har drevet med i Aker siden 1996 for å skaffe seg penger når han har hatt behov for det. 

Denne saka dreier seg ikke bare om økonomisk lureri. (Foruten Røkkes omdømme og alle de politikerne som har latt seg bruke av Røkke). Det dreier seg først og fremst om hvordan regjeringa skal komme ut av den politiske knipa de har kommet i. Men er det i det hele tatt mulig? Nå blir det ny generalforsamling i kjøperselskapet. Men finnes det annen akseptabel politisk løsning for regjeringa enn at salget blir ugyldiggjort? I så må Røkke bokføre et tap på 5 milliarder, for andre kjøpere finnes selvfølgelig ikke. Røkke kan da true med å selge hele Aker utenlands. Men kan i det hele tatt regjeringa klare å oppheve salget? Må ikke regjeringa her måtte godta ikke reelle og bare tilsynelatende innrømmelser fra Røkke, mens realiteten blir at salget opprettholdes? Altså at regjeringa må nøye seg med å lite på at de klarer å overbevise opinionen og journalistene om at de har «satt foten ned» og «vinni over Røkke»? 

Dagsrevyen tok påskefjellet fra Røde Kors!

Tro det eller ei, men påskeaften skjedde det en pressehistorisk begivenhet i Norge. Etter at Dagsrevyen fra Røde Kors Hjelpekorps sitt pressesenter på Golsfjellet langfredag dramatisk kunne melde om hele 107 småskader i påskefjellet, kom Dagsrevyen påskeaften med en fantastisk fjellreportasje — helt fri for Røde Kors Hjelpekorps og deres snøskutere.

Dagsrevyen fulgte nemlig en fellestur fra Den Norske Turistforening på Hardangervidda. En fellestur i glede og trygghet, i sol som i meldt uvær. Og uten at Røde Kors Hjelpekorps og deres snøskutere ble vist eller nevnt! En helt riktig faktisk fjellbeskrivelse. I fjellet kan vandrerne bare stole på sitt eget fjellvett; noe annet realistisk hjelpeapparat finnes ikke hvis alle fritt skal kunne bevege seg i fjellheimen uten tillatelse.

Dagsrevyen og Den Norske Turistforening gratuleres med innslaget.  Kanskje er Dagsrevyen med dette Røde Kors-frie påskeinnslaget fra fjellet kandidat til SKUP-prisen for 2009? Eller kommer det allerede i dag en ny reportasje der det nok en gang slås fast at påske, det er fjell og Røde Kors Hjelpekorps?

Glade og trygge påsketurister i fjellet 2005 på veg til Olavsbu med Kyrkja i bakgrunnen. Foto: OBB.

Konserndirektør Stoltenberg — nok en gang

Statsminister Stoltenberg er igjen «ute og kjører». Etter å ha rost Røkke, har nå Røkkes økonomiske disposisjoner påført Stoltenbergs regjering politiske problemer. (Jeg ser da bort fra hans hyllest til den nye krigerske Nato-sjefen, Rasmussen).

Røkkes smarte salg og regjeringas reaksjon på den stiller nok en gang spørsmål ved Stoltenbergs evner som politiker. I en kommentar 20. februar i år tok jeg for meg Stoltenberg. Han mangler politiske værhår, skreiv jeg da. Og i ettertid er jeg så fornøyd med mine tidligere ord at jeg vil gjenta dem i dag på påskeaften: 

«Totalt blottet for politiske vyer, er Stoltenberg også. Det følger med de som ikke skjønner seg på politikk. Mens andre kan si at «Politikk er å ville noe» (Olof Palme), har ikke Stoltenberg noen vyer ut over oljeboring i Lofoten. Som leder av verdens rikeste stat noensinne, har han knapt råd til noe som helst. Med han som statsminister i 1906 ville han helt sikkert vært en aktiv politiker mot bygging av Bergensbanen under argumentet «Altfor dyrt, altfor langt fram».
Jens Stoltenberg er uten tvil den mest feilplasserte mann i Norge. Hans evner går åpenbart til å være en utmerka konsernsjef i Statoil, DnBNor eller Statkraft. (Uthevinga er gjort i dag). Politikk er egentlig fremmed for han. Han skjønner ikke at politikk er noe annet enn nedskjæringer og sparing. 

Men han er det ukritiske politiske journalistkorpsets store helt. Akkurat slik de underkastet seg Gro H. Brundtland.
Har ikke Stoltenberg noen medarbeidere som kan overbevise ham om behovet å lære litt om politikk? Men det er bedre at han gir seg med forsøkene på å drive politikk.»

Stoltenberg har jo også så mange venner blant konserndirektørene, som Bjerke, Røkke m.fl. , et stort innflytelsesrikt nettverk. — Kanskje 50 år likevel ikke er alderen for da alle viktige valg i livet er gjort?

9. april og Natos nye krigshissende Rambo

I dag er det 9. april, den dagen i 1940 da Hitlers regime angrep Norge, mens Storbritannia avbrøt sitt angrep dagen før. Den norske regjeringa hadde ingen god hånd om sin mobiliseringsmotstand, men de handlet riktig ut fra et nasjonalt sinnelag for å forsvare sitt land, og ga ikke opp de første dagene. De militære lederne derimot beundret sine tyske kolleger i naziregimet, og ville derfor heller slåss mot det kommunistiske Sovjet. Flere av de militære lederne kapitulerte overfor sine beundrete nazioffiserer og overga Kristiansand, Bergen og Narvik til Hitlers menn. Utvalgte politikere fikk oppgaver som historikere til i etterkrigstida å gi regjeringa Nygaardsvold skylda for den uteblitte motstanden som de militære lederne burde ha ytt mot Hitlers angripere.

9. april er mitt utgangspunkt til å stille spørsmålstegn ved vår statsministers Jens Stoltenbergs hyllest til den danske statsminister Anders Fogh Rasmussens utnevning til ny generalsekretær i Nato. Trekk fra at en nordisk statsminister må være diplomatisk over for en annen nordisk statsminister. Men Anders Fogh Rasmussen er jo som en Frp-er å regne, nå som det danske Venstre er blitt et vennskapsparti med Fremskrittspartiet i Norge. Hvorfor hyller Stoltenberg en Frp-er som Nato-sjef?

Verre enn at Rasmussen er en Frp-er. Han oppfører seg jo også som en. En reinspikka krigshisser. Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, har i en kommentar 26.03.2009, hevdet at Rasmussen er en bløffmaker som er lite troverdig, og en rein Bush-puddel — uten hermeteikn! Rasmussen var en av Bush mest lojale spyttslikkere ikke bare i Europa, men i hele verden. Hvorfor velger Obama ham som ny generalsekretær, og hvorfor hyller Stoltenberg er så ekstrem krigshisser og løgner som ny Nato-leder? Det kan kanskje Lysbakken og Holmås svare på?

En russer i landsflyktighet skrev en gang at imperialismen er kapitalismens høyeste stadium, og at imperialisme betyr krig. De omfattende ødeleggelsene som første og andre verdenskrig førte til, var nødvendig for å få i gang igjen den kapitalistiske økonomien. Nå er det igjen økonomisk krise. Det kastes inn milliarder på milliarder av dollar av papirpenger for å løse krisa, men papirpengenes verdi tar vel slutt før krisa er over? Nå er ødeleggelsene som kreves for å få igang økonomien igjen svært omfattende og destruktive — over hele verden! (Intet nevnt om de menneskeliv som må ofres i disse ødeleggelsene). Det er kanskje svaret på hvorfor den slue krigshissende Bush-spyttslikkeren Rasmussen har fått jobb som leder av «freds»-organisasjonen Nato?

Obama har brutt med Bushs politikk og Bushs menn, bortsett fra forsvarsministeren. At Obama, lederen av verdens eneste supermakt, en makt som har alt å tape, har beholdt Frp-eren Rasmussen, er derfor ikke tilfeldig?

9. april er dagen å tenke på hvorfor en krigshisser og svart/hvitt-tenker er blitt valgt til leder i Nato. 

Et varsel om en kommende ny verdenskrig for å løse krisa i kapitalismen?

Ta tilbake påskefjellet!

Påsken får mye omtale i media. Rundt 10 % av befolkninga drar til fjells, en tradisjon som begynte tidlig på 1900-tallet. Den Norske Turistforening åpnet hyttene sine i Jotunheimen: Glitterheim fra 1906, og Gjendebu og Glitterheim i 1911, mens alle DNTs hytter var åpne fra påsken 1914. (Fra R. Slagstad: (Sporten).)

Men det er ikke de atskillig tusener som går på fjellet i påsken og nyter turene med stor glede som får medienes oppmerksomhet. Fjellets og turgåernes organisasjon har tapt mediekampen mot Røde Korps Hjelpekorps´sine motoriserte horder. Fra Røde Kors pressesenter rapporterer journalistene om solbrenthet, skrubbsår og forstuinger. 

Som redaktør av DNTs turledergruppes blad oppfordret jeg Turistforeningen i nr 1 1993  til å ta tilbake påskefjellet. Gjerne med å opprette et konkurrerende pressesenter på Glitterheim der journalistene heller kunne «få melde om tusener glade påsketurister fulle av naturopplevelser.»

Det er sjølsagt viktig og riktig å hjelpe folk i nød. Men innsatsen til Røde Kors i påskefjellet står ikke i samsvar med sosiale problemer i byene, og trafikkskader langs vegene. Er det en økonomisk drivkraft bak Røde Korps Hjelpekorps sitt arbeid?

Sikkerheten i fjellet er noe DNT har lagt stor vekt på å lære opp folk til. En kan uansett ikke stole på snøskutere, men på å tilpasse seg fjellet med klær, valg av turer osv i samsvar med fjellvettreglene.

Gol-rapportene gir et feilaktig bilde av påskefjellets gleder og faktiske utfordringer. For å gjenta meg sjøl fra 1993: «DNT må vinne tilbake sin posisjon som fjellheimens organisasjon — også i påsken.» Jeg venter vel fortsatt?

God tur i påskefjellet — vis fjellvett!

Bildet er tatt av meg foran Synshorn på Valdresflya 1964.

Problemet med religionene er at de reiser politiske krav

Åse Brandvold skrev 01.04.09 en Fokus-artikkel i Klassekampen under overskriften «Frykten for religion». Jeg skriver her et motinnlegg til den artikkelen:

Hva folk måtte tro om livet, opprinnelsen og meninga med det, bør kunne være andre likegyldig. Men det blir et problem når den som skal avgjøre fagplanen i biologi for skoleverket tror på Bibelens skapelsesberetning og avviser Darwin. Og det er nettopp det som er problemet med religionen, det viktigste ved den er jo nettopp politiske krav — utformet for det meste for to tusen år sia — som kreves iverksatt for alle også i dagens samfunn. Mange av religionens krav er i min levetid nedkjempa, hvertfall foreløpig. Kvinner har kunnet få heldagsarbeid, vi har fått kjempa gjennom ikke bare barnehager, men også heldags barnehager. Fordømmelsen av ugifte mødre og motstanden mot prevensjon er andre religiøse politiske krav som er nedkjempa.

I muslimske kretser over hele verden utvikles det nå en ideologi der det kreves «respekt» for religionen, og det føres kamp mot det som kalles «sekularisme». Den norske legestudenten Mohammad Usman Rana er av Aftenposten prisbelønt for en kronikk for å argumentere for denne politikken. Kronikken hadde overskriften «Den sekulære ekstremismen». Særlig eldre norske kristne føler fortsatt avsky for «fritenking». Åse Brandvolds artikkel om religionen passer inn i denne religiøse verdensomspennende ideologiske motoffensiven.

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen er sin leder 31.03.2009 opptatt av om religionskritikken driver også moderate religiøse over i fundamentalistenes rekker. Den overgangen er selvfølgelig ikke ønskelig. Men å la være å støtte krav for menneskenes frihet er ikke løsninga. Det er seirene i kampen mot religionenes destruktive politiske krav som har gjort livet mer levelig for menneskene.

Det er den økonomiske kampen om utvikling av økonomien og fordelinga som styrer de politiske kampene, men subjektive forhold som de religiøse svermeriene kan noen ganger bli viktigere. I dag begrunnes imperialistiske angrepskriger med «kamp mot islam» og som et kristent korstog mot islam. Men alliansene kan like godt endres, slik at de ekstreme kristne i USA slår seg sammen med de mest ekstreme jødene og muslimene i verden mot «sekularistene» for å gjeninnføre sine gamle religiøst begrunna politiske krav. Det er på ingen måte usannsynlig, for de er jo alle økonomisk sterkt rike grupper og som stort sett er politisk enige.

Det er all grunn til å frykte og motarbeide religionen. Ikke deres tro, men deres politiske krav. Det er faktisk nødvendig.

Saklig nei til krav uten å fordømme, er det mulig?

Innvandring, innvandrernes kultur og spørsmål som integrering og assimilering har vært diskutert i mange tiår. Nå sier noen at det er fare på ferde, og at særlig muslimene i både Norge og Europa står i fare for å komme i samme posisjon som jødene både i Norge og Europa før siste verdenskrig. Det er en påstand som det er grunn til å ta på alvor. Men er det mulig å si nei til politiske krav fra minoriteter, mindretall eller religiøse grupper? Det vil si krav som skal gjelde for alle i samfunnet, eller unntak som skal gjelde for noen, for seg — uten å være fordømmende og begynne forfølgelse av dem som har fått sine politiske krav avvist? Det kan virke vanskelig. 

Må vi som har kjempet og nesten vunnet etter tiårs kamp mot religiøs undertrykking og inhumanisme, av toleranse for innvandrerne og andre og nye religioner, nå legge ned vårt arbeid?

Et godt bidrag i denne debatten synes jeg seniorrådgiver i NOAS, Sylo Taraku, har kommet med. Som kronikk i Klassekampen 30.03.2009, og også som innlegg på sida Vox Publica (Magasin om demokrati og ytringsfrihet), Liberale muslimer må gripe ordet. Taraku hevder at begge sider i debatten driver generaliseringer og med konfliktorientert retorikk. Frp viser til snikislamisering, muslimske konspirasjoner og innvandrernes integreringsmotvillighet, mens andre trekker inn nazistenes holdning på 1930-tallet og venstresida peker på storsamfunnets rasisme.

Taraku mener at begge gruppene tjener på en slik framstilling av egne og motstandernes standpunkter. I stedet oppfordrer han «de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen.»

Og han hevder at det ikke er noen utbredt norsk rasisme, og at de «fleste norske muslimer er positivt innstilt til integrering og liberale verdier». Taraku viser til oppfrodringen fra sosialantropolog Anne Ellingsen: «den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier.

Taraku viser til behovet for å dyrke tradisjoner og holde på sosiale grenser kan føre til opprettholding av kulturelle blokker og sementere skiller, mens den liberale utfordring blir å se bredden i innvandrernes synspunkter og la dem framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet.

Alle bør «holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse», avslutter Taraku.

Dette er da ikke rasisme, fordømming og intoleranse?