fredag 25. februar 2011

Skilisens: Med Skiforbundet mot velferdsstaten


Å gå turrenn på ski er igjen blitt svært populært. For å delta i et turrenn må en betale startkontingent til arrangøren. Men i tillegg er deltakerne tvunget til å betale en skilisens, enten engangslisens eller sesonglisens hvis en skal gå mer enn to renn. Mange har sett lisensen som idrettsutøvernes tvungne bidrag til finansiering av skiforbundets mange aktiviteter, og særlig eliteutøverne. Men i hvilken grad «mosjonister», særlig eldre, skal bidra til å betale elite, administrasjon og unge utøvere, er en diskusjon som ikke har noe med lisensen å gjøre. Skiforbundets generalsekretær, Truls Jahnsen, har overfor meg sagt at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og derfor enstemmig vedtatt på siste skiting. Det er bare det at i Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skadet i et renn blir derfor hentet helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus. Blir deltakeren sjukmeldt etterpå, får hun, hvis hun er arbeidstaker, full lønn i inntil 12 måneder. Varig uførepensjon kan også være en mulighet. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakernes skade, har vi et lovverk som gjør det mulig å få dømt arrangøren til å betale erstatning. Jeg ser derfor ingen grunn til å trygde (forsikre) meg ut over den dekninga jeg har krav på fra de offentlige skattefinansierte velferdsordningene. Men jeg er altså tvunget til denne dobbeltforsikringa for å kunne delta i turrenn. At jeg får en årlig ekstrautgift på 240 kroner i året, er imidlertid lite å klage over. Det er den politiske sida ved dette som er viktig.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som var årsak til den siste finanskrisa, og en bransje som nasjonalt og internasjonalt kjemper en aggressiv kamp mot offentlige trygdeordninger og offentlig gratis helsevesen. Med god hjelp av for mange særdeles ukritiske økonomiske journalister. Forsikringsselskapenes og de private sykehusenes kamp i USA mot Obamas helsereform er en del av denne kampen. Det internasjonale skiforbundet FIS lar seg bruke av forsikringsbransjen i denne kampen, og tvinger Norges Skiforbund til å opptre som om offentlige trygde- og helseordninger ikke dekker behovet for tusener av norske deltakere i skikonkurranser. Dermed står Norges Skiforbund midt i den politiske kampen i Norge som en aktiv aktør på ytre høyres politiske premisser. Ikke bare håver Skiforbundets forsikringsselskap inn millioner i lisenser; det har i praksis ikke utgifter da det offentlige gjennom skatteinntektene dekker de skadene premien (lisensen) er ment å dekke.

Skiforbundet har — forhåpentligvis ubevisst, men likevel klart — valgt side i den politiske kampen om velferdsstaten. Da er det kanskje heller ikke riktig av stat og kommune å støtte noen del av forbundet med offentlige bidrag, og tippemidler?

Dette innlegget blei sendt til Dagsavisen og så til Klassekampen, men ingen av dem ville trykke det.

mandag 21. februar 2011

Nasjonsbygging: Ski som skaperen av norsk identitet og nasjonalt lim — det kan da ikke stemme?

Det er fastslått, særlig gjennom boka «Den evige sne» av Tor Bomann-Larsen, Cappelen 1993, at det er ski som har samla Norge til en nasjon. Men det kan da ikke stemme? Andre nasjoner er jo også samla, både med og uten ski. Hva er særegent for Norge i forhold til andre land? Sverige hadde også mye skisport (som Finland). Var det Gustav Eriksson Vasa fordi han brukte ski på flukt fra Mora til Sälen i 1521, og som blei henta i Sälen og nærmest i trumf ført tilbake til Mora — på ski — og Stockholm i 1523 som samla Sverige under seg? Hva har bygd nasjonsfølelsen i Danmark, og hva i Tyskland, Storbritannia eller i Nederland? Belgia, ikke akkurat kjent som en vellykka statsdannelse, har bidratt med kulturell kapital til arkitekten som vant konkurransen om den siste Holmenkollbakken: «den danskboende, belgisk-franske prisbelønte arkitekten Julien De Smedt (32) og diplomingeniør Florian Kosche, Oslo.»

Bomann-Larsens tanker er gjort til de eneste gjeldende, hvertfall i norsk medial offentlighet. På omslaget til boka står det: «Skiene er det nasjonale vidundervåpen som gjenreiste den tapte illusjon om vikingstormakten Norge. … Han påviser hvordan nettopp skiene ble bærebjelker i vårt nasjonale byggverk». Som i NRKs program om Holmenkollbakken sendt søndag 20. februar 2011 der Bomann-Larsen uttalte: «I det øyeblikk vi slipper Kollen, slipper vi ideen om oss selv». Og det bare på grunnlag av det Bomann-Larsen skriver i etterordet i boka fra 1993: «Som leseren vil forstå, er denne boken først og sist uttrykk for en personlig historieoppfatning. Alle analyser og konklusjoner står utelukkende for forfatterens regning.» Denne faglærte tegneren legger altså premissene for all historie og samfunnskunnskap om Norges utvikling som nasjon, og dermed generelt også for andre land? Hvordan klarer han å tilsidesette alle andre samfunnsviteres forklaringer på nasjonsutvikling — uimotsagt? Det er grunn til å spørre: Hvilke andre forklaringer tilbakeviser han på hvilket grunnlag?

Et interessant poeng er at Bomann-Larsen, tross sine manglende formelle historiefaglige kunnskaper, blant den store mengden av norske faghistorikere, er valgt ut av kongefamilien for å skrive kongefamiliens historie. Nå er det slik at mye kan tilegnes uten formelle universitetseksamener, og vel så bra, men litt rart er det likevel at ingen norsk historiker blei finni verdig å skrive kongefamiliens historie. Jeg har en mistanke om at kong Olavs nære venn, tidligere stortingspresident Jo Benkow, har spilt en rolle. Benkow var blant dem som lanserte og fikk aksept for å bruke «historiker» som et skjellsord i ledende politiske kretser i Norge for rundt tjue år sia.

I boka «Den evige sne» er det ingen diskusjon om andre forklaringsmodeller på at Norge blei utvikla til én nasjon, og om vi er det. Andre forklaringer er ikke nevnt. Det er bare denne ene rette. Og han har i det offentlige rom fått oppslutning, også med en rekke av de seinere bøkene om dette emnet. I Ronald Huntfords bok «To planker og en lidenskap, Skiløpingens historie», Aschehoug 2006, trekkes også ski fram som nasjonsbyggende. Huntford viser til den norske professoren i retorikk, Gerhard Schøning, som i sitt historieverk fra 1771, Norges Riiges Historie, «…trolig første skritt i verden i retning av å bruke sport i byggingen av nasjonal identitet.» (side 64). Men heller ikke Huntford, etter det jeg kan se, drøfter skienes og skiidrettens avgjørende betydning som nasjonsbygging opp mot andre forklaringer og faktorer.

Gry Anita Hemsing skriver på Ariadne, kunnskapsbase for kulturfagene ved Universitetet i Oslo om nasjonal identitet. Hun nevner ikke ski direkte:

«I 1905 ble Norge en selvstendig stat etter å ha vært i union med Danmark fra 1380 til 1814, og med Sverige fra 1814 til 1905. For å legitimere kravet om Norges selvstendighet var det viktige å vise at nordmenn var kvalitativt forskjellige fra dansker og svensker; at vi hadde en egen nasjonal identitet. Dette politisk begrunnede arbeidet med å etablere den norske egenarten var først og fremst et prosjekt som engasjerte hovedstadens kulturelle og borgerlige elite. De var influert av attenhundretallets nasjonalromantiske ideologi som så nasjonen som en organisme med en felles ”folkesjel” som satte sitt særpreg på alle kulturytringer. I følge teorien var denne folkesjelen å finne i allmuens åndsliv. De norske byene var preget av mange hundre år med dansk styring og kultur, samt av samhandlingen med europeiske handelsfolk. For å finne tilbake til den nasjonale ånd og arv, mente derfor byeliten at distrikts- Norge var plassen å lete. Oppfatningen var at bøndene hadde levd på det samme viset i de isolerte bygdene sine gjennom hundreder av år - helt tilbake til Norges tid som historisk nasjon: til det norrøne Norgesveldet. Slik ble allmuen synonymt med bonden. Og det var bondens kulturuttrykk som dermed fikk æren av å representere den norske folkesjela

Men ikke alt fant borgerskapet passende til å opphøye til å «representere den gryuende nasjon». Hun skriver videre: «Norge er et langstrakt land med grisgrendt bebodde avsidesliggende bygder. Det lå ingen automatikk i at borgerskapets svermeri for bondekulturen skulle medføre at gudbrandsdøler, flekkefjordinger og lofotværinger tilegnet seg en felles nasjonal identitet. Man trengte en plan! Planenes første steg var å finne høvelige nasjonale symboler som folket kunne samles rundt og identifisere seg med. Det individuelle og lokale ble tonet ned til fordel for det som var felles og nasjonalt. Dette førte for eksempel til at lokale varianter av folkedanser og bunader ble forsøkt erstattet med nasjonalt skapte varianter som leikaringen og Hardangerdrakten. Planens andre steg var folkeopplysning…» (Min utheving: samler flekkefjordinger og lofotværinger seg om ski som samlende, naturlig og frivillig?) Hemsing skriver om behovet for så skille oss ut fra våre naboland - hva skiller Norge fra Sverige og Finland i forhold til ski? Hemsing nevner 17. mai og påsketuren til fjells, som bare et mindretall på 10 % av oss drar på, som «deler av et felles fortellerrepertoar som nordmenn forstår og kan forholde seg til. Meningene om hvem vi er som nordmenn er slik del av en felles kulturell kompetanse hvor bunaden og Freia melkesjokolade er meningsbærende som nasjonale ikon

Nasjon er også sentralt i statsvitenskapen, egentlig vitenskapen om politikk. Som en del av den siste maktutredninga er spørsmålet om nasjon behandla, i rapport 55 fra 2003 som en del av Makt- og demokratiutredningas rapportserie. Det som kommer fram her at det som skiller norsk nasjonalitet fra svensk og dansk, er «Sverige skil seg ut med mindre bruk av dei offisielle nasjonale symbola enn Norge og Danmark. Når det gjeld bruk av offisielle nasjonale symbol, skil Norge seg ut på to av dei områda vi har undersøkt. Det gjeld stor folkeleg oppslutning om den offisielle nasjonaldagen og omfattande bruk av nasjonaldrakter. Nasjonaldagsritualet og nasjonaldrakter har liten eller ingen oppslutning i Sverige og Danmark.» Det viktigste er likevel at den norske nasjonalismen uttrykker en politisk funksjon: «Som vi har vore inne på skil Norge seg frå Sverige og Danmark med ei større oppslutning om offentleg bruk av nasjonale symbol. Den viktigaste bruksarenaen for dei nasjonale symbola i Norge er 17. mai: ein offentleg og, i vid forstand, politisk arena.» (Min utheving).

Dette er altså det stikk motsatte av det Bomann-Larsen hevder: nasjonalismen i Norge er politisk og dermed splittende, ikke samlende som Bomann-Larsen hevder om det upolitiske «ski». Og hvor kommer den tidligere storidretten skøyter, og Norges største idrett, fotball (mer enn dobbelt så mange medlemmer som i ski), inn i bildet? Rapporten fra maktutredninga er en forklaring som virker mer sannsynlig. Ikke noe virker mer splittende politisk i Norge som når spørsmålet om nasjonens sjølråderett kommer opp i forbindelse med norsk EU-medlemskap. En strid som også følger tradisjonelle politiske skillelinjer: makta mot de avmektige, de rike mot de fattige.

Rune Slagstad hører også med i dette bildet. Han har utgitt to bøker som penser rundt dette temaet, De nasjonale strateger i 1998 og (Sporten) i 2008. Med gjentatt overflatisk gjennomsyn av disse to bøkene forstår jeg ikke at disse to verkene gir noen som helst form for støtte til Bomann-Larsens tese om skiene som det «nasjonale vidundervåpen». Egentlig snarere tvert imot.

Det som er fullstendig fraværende i Bomann-Larsens og Ronald Huntfords fortellinger, er andre samlende tendenser for nasjonsbygging. Heller ikke splittende faktorer, og deres påstander er ikke satt inn i generell teori og empiri om nasjonsbygging som på wikipedia og Store Norske Leksikon. Konkrete strider i norsk historie, som økonomiske interesser som behovet for å eie sin egen flåte (flaggstriden), kampen om innføringa av parlamentarisme og bygdevæpninga for parlamentarismen som sikra dens gjennomføring, kampen for et selvstendig storting og i det hele tatt kampen mot unionen med Sverige, religionens plass (les kristendommen, haugianismen) og den framvoksende organiserende arbeiderklassen.

Men det avgjørende for den norske nasjonsbygginga skal altså være ski og kongefamiliens skinteresse. Det er rett og slett litt vanskelig å tro på. Og i alle fall på bakgrunn av manglende drøfting av betydningen og vekten av andre faktorer. Har ingen andre historikere eller statsvitere drøfta det som framstår som Bomann-Larsens uimotsagte påstand?

onsdag 16. februar 2011

Treholt: «Nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken» — hva betyr egentlig det?


Fra NRKs nettside i dag, leder i Gjenopptakingskommisjonen Helen Sæter blir intervjua:

«– Vi mener at vi har fått frem nye opplysninger som er relevante for vår avgjørelse av saken, sier Sæter til NRK.

– Som har stor betydning betydning for om saken kan gjenopptas eller ikke?

– Vi mener det ja, svarer Sæter.»

Reint umiddelbart kan en tru at det er nye opplysninger som fører til gjenopptaking. Men det kan jo like godt være nye relevante opplysninger som tilbakeviser det som kommer fram om bildene i boka «Forfalskningen». Eller et varsel til omverden og «det bestående Norge» om at det går i retning av delvis gjenopptaking. Men jeg kan ikke tro på noen form for gjenopptaking før jeg ser det.

Interessant er det også at politispanerne fra den gang i følge dagens nettside på NRK blir sitert på at de planlegger rettssak mot forfatterne av boka. Dette er også gjengitt på vg.no. Det tyder ikke på at de har fått motbør i Gjenopptakingskommisjonen.

Både Treholts forsvarer og Politiets sikkerhetstjeneste har nå fått kommisjonens foreløpige funn til uttalelse. Om kort tid kommer helt sikkert den foreløpige rapporten til å bli offentliggjort i husorganet til Politiets sikkerhetstjeneste, VG, Verdens Gang.

Treholt kan uansett selvfølgelig ikke frikjennes fullstendig, verken juridisk eller moralsk. Se også mitt blogginnlegg om dette. Men det står om det er bevist at han har mottatt penger fra Sovjetunionen, og dermed kan dømmes som spion. Eller bare har vært forvirra og fullstendig på politisk villspor i en form for personlig stormannsgalskap.

Det er helt uforståelig at de bildene PST i dag mener er det bevismaterialet som blei lagt fram i retten, de bildene som er gjengitt i boka FORFALSKNINGEN, kan være tatt på ei seng i Treholts soverom. Men åpenbart på et kontor, noe også et prøvebilde på den utleverte negativfilmen viste. Skal PST frikjennes, må det jo legges fram andre bilder, eller gis en ualminnelig god forklaring på at de arkiverte bildene likevel ikke var de som blei lagt fram i retten. Samme om tape-biten på stresskofferten. Det må være ualminnelige gode forklaringer som kan tilbakevise de ekstremt grundige fototekniske analysene som konkluderte med at tapebiten ikke fantes på kofferten da Treholt blei arrestert.

Jeg tror ikke Treholtsaka blir tatt opp igjen, delvis som er det som er aktuelt. Jeg tror det rett og slett ikke er politisk mulig.

SISTE, Aftenposten kl 23.19 i dag:

«De to nye rapportene, som er bestilt av kommisjonen, konkluderer også med at det ikke er noen synlig tapebit på Treholts koffert på «fornebubildet».

Dette er tatt av PST rett før Treholt ble arrestert.

Men mens britiske LGC er helt sikre («strong support») på at fraværet av tapebiten på fornebubildet ikke skyldes at Treholt holder kofferten «feil vei» på bildet – altså at tapebiten ikke kan finnes på den andre siden av håndtaket på kofferten som er usynlig på bildet - så åpner de to andre rapportene for at kofferten kan være nettopp det.

Men rapportene konkluderer ikke sikkert – noen vei.»

Dette peker i retning av ikke gjenopptaking. For i slike saker gjelder ikke det at påtalemyndigheten må bevise noens skyld. Men det motsatte prinsipp, at det er den dømte som må bevise sin uskyld. Her står også PSTs og hele den offentlige kongelige verdighet på spill; da blir det ikke lett.

mandag 14. februar 2011

Tunisia, Egypt og arabiske diktaturer — det er Vestens støttespillere som faller! «Vesten risikerer tilsvarende uro»


Det er helt uforståelig å registrere den sympatien som blir folkene i Tunisia og Egypt til del fra hele det politiske dominerende Norge, og spesielt fra lederen for verdens mest krigerske stat, president Obama i USA. Folket og omveltningene hylles, mens diktatorene omtales i frastøtelige ordelag. Men diktatorene har diktert i tiår, Mubarak i mer enn tre tiår. Mubarak har til og med gjennomført valg der han har fått mer enn 99 % oppslutning. Hvor var USAs presidenter, Norges utenriksministre eller Høyres Eriksen og den kronisk sjokkerte og sinte Jensen da? Ikke et vondt ord fra disse om diktatorene, eller det tunisiske eller det egyptiske folkets lidelser da. Eller de øvrige folkenes lidelser. Det er noe som er viktigere for disse diktatorenes støttespillere enn demokrati, rettferdighet og sosial fordeling. Og det er vestlig makt og rett til politisk og økonomisk å kontrollere disse folkenes ressurser for å berike vestlig stort sett ikke skattebetalende firmaer. Og ikke minst, men kanskje det viktigste, å sikre Israels fortsatte rett til folkerettsstridig undertrykking og fordriving av palestinerne.

Det er ikke tilfeldig at Tunisas president Ben Ali og Egypts president Mubarak ikke er kasta slik USA og vestmaktenes ellers pleier å styrte regimer de ikke liker, som i Sør-Amerika og i Afghanistan og Irak. De har sett på disse diktatorene som sine støttespillere. Vestens politiske ledere i USA, Nato og EU, er selvfølgelig bekymra for den overraskende utviklinga. En av vestens store helter i Midt-Østen, er palestinernes såkalte president Mahmoud Abbas. For det første gikk han i spissen for å endre grunnloven etter press fra USA og Israel i 2003, og så tapte han valget blant palestinerne. Se særlig Jan-Erik Smildens artikkel i Dagbladet 18.06.2007. Det var Hamas som vant parlamentsvalget blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Abbas ville likevel styre tross nederlaget. Og da måtte en rekne med at vestlige stormakter og politikere i demokratiets navn ville protestere, og forlange at flertallet, de som vant valget, skulle få danne regjering? Men, nei. Tvert imot. Vesten likte ikke Hamas´ politikk, derfor gjelder ikke demokratiske regler for Hamas. Sannheten om Vestens demokratiske proklamasjoner er vel ganske talende? Da heller framstille en lovlig endra grunnlov i Venezuela som et overgrep, mens et USA-støtta statskupp i det samme landet forbigås i taushet.

Situasjonen er mest usikker for Vesten og Israel etter de arabiske revolusjonene. Om omveltningene i Tunisia og Egypt ikke fører til noen endringer i politikk og økonomi — for den nåværende makta sitter på et helt arsenal av politiske og økonomiske maktmidler, ikke minst politisk erfaring — er opprøret en påminning om at Israel ikke kommer til å kunne eksistere «evig», ganske klar. Men dette fører ikke til at USA; EU og andre legger bånd på seg i sin fortsatte ukritiske støtte til et stadig mer aggressivt ekspanderende Israel. Det gamle kinesiske ordtaket om «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter», gjelder fortsatt. Slik vil det særlig bli når politikken styres av ekstreme bevegelser i USA og fra bibellesende pensjonister i Sarons dal.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv har professor i samfunnsøkonomi og og offentlig politikk ved Harvard, og tidligere sjeføkonomi i IMF, Kenneth Rogoff, på trykk en artikkel han skreiv under toppmøtet i Davos 04.02, om at også i Vesten er dagens situasjon sårbar. «Ustabilitet kan oppstå hvor som helst». DN skriver i ingressen at «Vesten risikerer tilsvarende uro». Rogoff trekker også inn Karl Marx sine observasjoner og konklusjoner.

Mens NRK Dagsrevyen i går rapporterte om en suksessrik norsk motedame fra Holmenkollåsen som ikke lenger kan snakke norsk, viste TV2 utkastelsene fra boligene som rammer vanlige folk over hele USA. Og hvordan utkasta boligløse folk etterpå også mister de få eiendelene de tok vare på etter å ha mista boligen.

Nå har lederne i Vesten sikra seg svært godt med politisk å kriminalisere enhver politikk som kan erstatte dagens urettferdige samfunn, i følge Marx et logisk umulig økonomisk system. Rogoff skriver i dagens DN at «Det er bare litt over 40 år siden opptøyer og demonstrasjoner rystet den utviklede verden, og resulterte i omfattende sosiale og politiske reformer». Hovmotet stiger til ukritiske høyder i Vesten som i Norge, der Minerva er på offensiven. Som Bertolt Brecht så talende skriver om dem i diktet Ros av dialektikken (oversatt av Georg Johannesen):

Urettferdigheten går idag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

For de beseirede av i dag

er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

Det er all grunn til å peke på at «Det er mye uro under himmelen, og framtida er lys!» Jeg ser fram til uro også i Europa og USA!

søndag 13. februar 2011

Venstres nye sjukehusstandpunkt – en ny utsettelse

Drammen Venstre og Buskerud Venstre har vært en ivrig forkjemper for å flytte Drammen sykehus til Gullaug. Det har sikkert vært en del av betalinga for at Venstre skulle få en betalt fylkesvaraordfører på heltid (Runolv Stegane), at Venstre skulle være med på å kjempe gjennom det miljøfiendtlige tiltaket om å flytte sjukehuset fra Drammen til Gullaug. Noe Venstre ydmykt gjorde pliktoppfyllende, både på fylkesplan og i Drammen kommune. Som leder av aksjonen for å bevare sjukehuset i Drammen, prøvde jeg forgjeves å få kontakt med Venstres leder Asgeir Osnes. Han gadd aldri nedverdige meg et svar, tross mange forsøk.

Nå tapte Venstre kampen for Gullaug. Ekstra ille for Buskerud Venstre og Drammen Venstre var at de bare spilte rollen som en passiv etterplaprer i en pålagt rolle av andre. Mens de aktive pådriverne etter at de tapte har hatt vett nok til å si at nå må de samles om det nåværende sjukehuset i Drammen — for å hindre utsettelser og at Buskerud ikke skal tape i mer forhold til andre sjukehus — går Venstre ut med et nytt stedsalternativ i Drammen.

Isolert sett ville kanskje ikke plassering på Sundland vært så dumt. Men det finnes aldri noe forslag som kan sees uavhengig av tid og politisk situasjon. Venstres forslag er et motforslag til vedtaket i Helse Sør-Øst om at Vestre Viken skal utrede nytt sykehus i Drammen. Drammen sykehus ligger der det har ligget i «uminnelige tider», og det er dokumentert at området har de utvidelsesmulighetene som trengs for et nytt sjukehus. Forbindelsen til sjukepleiererutdanninga på Papirbredden er svært gunstig. Et helt nytt forslag som plassering på Sundland, en tilfeldig idé av et parti som ikke forstår seg så mye på miljø og trafikk, det kan da ikke føre til noe annet enn nok en utsettelse? Fordi en ny utsettelse vil bli konsekvensen, er jeg imot Sundland-alternativet, og at det skal brukes tid og penger på å utrede det.

Drammen Venstre var i 1987 sterkt imot pålegget fra fylkesmannen om at Drammens kloakkutslipp i elva skulle renses, og stod sammen med et enstemmig bystyre om å anke fylkesmannens rensepålegg inn for Miljøverndepartementet. Heldigvis tapte Venstre denne kampen og miljøhensynet seira; kloakken måtte renses. Venstre tapte også kampen for Gullaug; igjen seira miljøhensyn. I Gullaug-spørsmålet stod Venstre og Naturvernforbundet mot hverandre, og det var ikke Naturvernforbundet som tok feil! Venstre har overhodet ikke gjort noe som helst for Drammen som sykkelby eller mot å kvele byen av biltrafikk. Venstres forsøk på å profilere seg som et miljøparti avsløres av sin egen lokale praksis. Sundland er et utsettelsesforslag som vil føre til store problemer for moderniseringa av sjukehustilbudet i Buskerud-regionen, og er bare et forslag fra et parti med en falsk miljøprofil på markere seg. Det er mislykka, og Venstre er avslørt — nok en gang.

mandag 7. februar 2011

Viktigst ved Ola Borten Moe: Mange utspill som markerer en klar høyrepolitikk

Senterpartiet skal velge ny nestleder. Ola Borten Moe har oppslutning fra et overveldende flertall blant fylkeslederne i Senterpartiet. Hvorfor er uklart, ut over at han alt er blitt «kronprinsen» og «et hett navn». Det politiske kommentarkorpset er hvertfall svært klar på at den foreslåtte kandidaten fra Buskerud, Per Olaf Lundteigen , er uakseptabel fordi han er en «utspillspolitiker». Det er politisk hykleri fra det politiske kommentatorkorpset. Moe er ikke noe mindre utspillpolitiker enn Lundteigen, faktisk snarere tvert imot. Men det er politikken i utspilla til Moe som korpset liker så godt, og tilsvarende motstand mot Lundteigens synspunkter.

Sjøl Dagsrevyen tok 04.02 trakk fram Moes utspill han kom med i en kronikk med sterk kritikk av SV. Ikke bare kritiserte Moe regjeringspartner SV i en kronikk, han gjorde det i en kronikk presentert under Senterpartiets landsmøte i Ålesund. Navarsete karakteriserte overfor Dagsrevyen under dette landsmøtet kronikken som «totalt overflødig» og som et «ynskje som å skape meir merksemd om seg sjølv enn politikken». Hvilket Navarsete selvfølgelig har rett i. Eller kanskje egentlig å nærme seg en Høyre/Frp-regjering? Moes mange utspill om innvandring og «norskhet», er altså heller ikke utspill?

Moe er en muligens en framtidsretta og såkalt konstruktiv politiker. Han blei fradømt retten til å kjøre bil fordi han blei tatt i å kjøre 129 km/t i en 80-sone, men sørga likevel for å få dispensasjon til å kunne kjøre på vegen fortsatt — med traktor. Riktignok gjorde Sør-Trøndelag politikammer en feil ved lovstridig å gi Moe denne retten, men en politiker som vil framstille seg som så «norsk» og retthaversk, burde kanskje også vurdere rimeligheten av fortsatt å kunne opptre motorisert når han hadde mista retten? Kjente han ikke noen som kunne kjøre han? Han kunne vel sykla de 16 km til rådhuset når han skulle på kommunestyremøte?

Jeg kjenner Per Olaf Lundteigen etter å ha arbeidet sammen med han i sjukehussaka i Drammen og det administrative sjukehusområdet Vestre Viken (Bærum og Buskerud), og derfor støtta jeg hans kandidatur offentlig ved siste stortingsvalg (men stemte jeg på han?). Jeg har bare godt å si om han. Liketil og real å samarbeide med. Han opptrådte først i offentlighetens søkelys da han som leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag på en overbevisende måte diskuterte jordbrukspolitikk på tv med Carl I. Hagen. Seinere fikk han stor omtale da han i Dagbladet blei kjent for sitatet om å «stå tidlig opp om morran og forandre Norge», og kanskje også antyda at vi skulle begynne å produsere vaskemaskiner og mopeder igjen i Norge. Det er altså lenge sida. Men det er sjølsagt provoserende for et pressekorps som forakter alt som kommer utafra Oslo, og alt som minner om noe av den tradisjonelle norske grunnleggende konflikten mellom sentrum og periferi.

Lundteigen har flere ganger mot alle valgprognoser sikra seg et Senterparti-mandat fra Buskerud. Han har vært generalsekretær i partiet 1997-99, og statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet i Bondevik-regjeringa. Han har sittet i finanskomiteen og etter eget offentlig utsagt vært med på alle budsjettkonferansene til den rødgrønne regjeringa.

Som finanspolitiker jobber Lundteigen nært sammen med den ganske radikale økonomiske tenkegruppa Res Publica. Og framstår dermed som en ganske radikal politiker. Han er for radikal for ledende politiske verv i den rødgrønne regjeringa. Jeg vil hevde at han i økonomisk politikk står til venstre for Arbeiderpartiet.

Det er ikke Lundteigens utspill, som er færre enn Moes, som gjør han uspiselig for Stoltenberg og pressekorpset, men hans politiske standpunkter. Kanskje uttrykker oppslutninga om Moe internt i partiet en desperasjon, en frykt for å tape posisjoner, og at det nå er viktig å arbeide seg inn mot høyre for å redde taburettene og mulighetene til hestehandler.

Moe har en bestefar fra Senterpartiet som har vært statsminister og stått opp mot den politiske eliten i Norge. Det er nok på grunn av bestefaren at Ola Borten Moe er med i Senterpartiet. Men er ikke Fremskrittspartiet et mer naturlig partivalg for han, med tanke på den politikken han velger å markedsføre seg med?

fredag 4. februar 2011

Prost Magelssen i Drammen: De papirløse er vår nye underklasse

Prosten i Drammen, Øystein Magelssen, har i dag en kronikk i Drammens Tidende om de papirløse som en ny underklasse, som et svar på en kronikk Martin Kolberg hadde til prostens første kronikk om det samme emnet. Jeg synes prostens svar var såpass fornuftig at jeg slipper han til i sin helhet også på min blogg:

Stortingsrepresentant Martin Kolberg påstår at jeg i min iver «slår inn åpne dører» i saken om de papirløse, aktualisert av Maria Amelies utsendelse («Prost og ansvar», DT 28.01.). Lite ville gledet meg mer! Hans framstilling gjør det imidlertid nødvendig å understreke følgende:


EN NY UNDERKLASSE

Kolberg har rett i at vi skal gi vern til de asylsøkere som trenger det, og at de som ikke trenger det må forlate riket frivillig. Samtidig vil Kolberg vite bedre enn de fleste, at politikk er praktisk og pragmatisk. Realiteten er at mange ikke forlater riket etter endelig avslag. Noen har rett og slett ikke mulighet, f.eks. asylsøkere fra Gaza, Etiopia og ofte Iran, da disse landene nekter å ta imot dem. Andre frykter retur mer enn et liv som rettighetsløs papirløs. De kommer fra land med krig eller krigslignende tilstander, som Afghanistan, Somalia, Eritrea, Kaukasus etc. Poenget er at mengden papirløse øker, og den har steget i takt med innstramningene i den norske asylpolitikken.


HUMANITÆRE HENSYN

Den nye utlendingslov som Kolberg henviser til, åpner for at det kan tas humanitære hensyn. Dette gjøres imidlertid ikke i saker med papirløse. Så lenge man har oppholdt seg ulovlig i Norge, tas det ikke humanitære hensyn til f.eks. botid. Faktisk botid, også den ulovlige, må telle med i den humanitære vurderingen. Slik praksis er i dag, vektlegger utlendingsforvaltningen innvandringspolitiske hensyn framfor humanitære hensyn i saker med de papirløse. Det er ingen selvfølge at det skal være slik i forhold til loven, og derfor er dette et politisk ansvar både for departement og forvaltning.


PRINSIPPER OG PRAKSIS

Kolbergs prinsipper duger ikke i praksis. Hadde vi levd i en ideell verden, så hadde asylsøkere med avslag returnert frivillig, eller så hadde politiet tvangsreturnert dem umiddelbart. Det skjer ikke. Politiet evner ikke å uttransportere alle med avslag. Vi har et system der barnefamilier sitter i asyl- mottak for 9. år på rad uten å ha fått ferdigbehandlet søknaden sin, eller fordi det har vært umulig å få returnert dem. De har levd i mottak helt åpent, og fått barn som har rukket å bli 7 år. Det sier seg selv at dette er uforsvarlig. Her burde forvaltningen kunne gitt dem opphold på humanitært grunnlag uavhengig av asylsøknaden, fordi faktisk botid tilsier en så sterk tilknytning til riket at retur er uforsvarlig. Dette er da også noe UDI selv foreslo i 2003: «På et eller annet tidspunkt kan det spørres om myndighetene får et ansvar for å skjære igjennom og få satt strek. Uansett opprinnelig årsak, vil tidsmomentet i seg selv reise spørsmål om myndighetenes forhold til menneskerettighetene.»


LIKHET FOR LOVEN

Alle ulovlige bør ikke automatisk få opphold, men humanitære hen- syn må òg gjelde for papirløse. Først da blir det likhet for loven. Det må finnes en øvre grense for hvor lenge et barn kan leve ulovlig og uten rettigheter i Norge før til- knytningen har blitt så sterk at retur er uforsvarlig. Det er en konsekvens av FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg på. Barn kan ikke lastes for at foreldrene ikke returnerte etter avslag, evt. ikke hadde mulighet til å returnere. Norge burde dessuten ratifisere FNs konvensjon for migrantarbeidere og deres familier, en konvensjon som gir bl.a. papir- løse flere rettigheter. Det er en ansvarsfraskrivelse om man nekter å ta realitetene inn over seg og fortsette å si: — Retur, retur, retur!

Politikk handler om å finne gode, praktiske og pragmatiske løsninger. Det er politikernes ansvar å sørge for adekvate reguleringsordninger i denne situasjonen også i Norge, slik tilfelle er i de fleste vesteuropeiske land, og slik president Obama nylig har uttalt seg positivt om i USA.

I 2008 ble det utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa, av den interstatlige forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) på bestilling fra EUs justisdirektorat. Den hovedansvarlige for rapporten, Albert Kraler, deltok i en åpen høring om papirløse i Stortinget før jul. Han var tydelig på at den norske regjeringens påstand simpelthen ikke stemmer. De har ikke kunnet registrere noe mønster med økt tilstrømning i andre europeiske land i etterkant av slike regulariseringsordninger. Med hvilke forskningsmessige belegg kan det være Kolberg finner grunn til å bebude det motsatte?


ANLEDNINGEN

For oss nordmenn er denne saken i bunn og grunn et spørsmål om moralsk anstendighet. I globalt perspektiv er vår velstand for de fleste mennesker, surrealistisk stor. Dette gir oss et etisk ansvar og en anledning de færreste land er forunt.

De papirløse er blant de mest sårbare i vårt samfunn. Som kirke har vi et kall til å kjempe mot urettferdighet, og derfor også mot de papirløses uholdbare situasjon. Heldigvis erkjenner mange andre og langt mindre ressurssterke land denne situasjonen, og viser evne til å håndtere den med større klokskap enn oss.


Øystein Magelssen, prost i Drammen

onsdag 2. februar 2011

Tunisia og Egypt: Det er rettferdig å gjøre opprør! Også i Europa og USA!

Det blei opprør og regimeskifte i Tunisia. Jeg mener at en kommentator påstod at Tunisia var et særtilfelle, og at uroen ikke ville spre seg til andre arabiske land. For Tunisia var et atypisk land, med god økonomi, god styring og en velutdanna ungdommelig befolkning, men som var uten arbeid. Det er disse velutdanna arbeidsløse som gjorde opprør. Men forholda i de andre landa ligger ikke til rette for det, fordi forholda ikke var så gode som i Tunisia, mente kommentatoren. Men så har opprøret likevel spredd seg til Egypt. Vil det spre seg videre, til Jordan og Jemen? Intet vil glede meg mer, særlig også om arbeidsledige og undertrykte europeere og amerikanere tar lærdom fra Nord-Afrika. Jeg kan ikke annet enn å si meg prinsipielt enig med gamle Mao, når han (som mange andre) sa at det er rettferdig å gjøre opprør.

De vestlige makthaverne er nervøse. Det er de arabiske regimene som er støttespillere for vestlig imperialisme som nå står for fall. Hilde Henriksen Waage hevdet i Klassekampen 1. februar at Tel Aviv har all grunn til å skjelve. Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttrykte bekymring samme dag i et innslag sendt på NRK TV. Særlig Egypt, kjøpt og betalt av USA, har vært en sentral støttespiller for Israel. Ethvert brått og ukontrollert regimeskifte vil selvfølgelig skape usikkerhet hos naboer. Og hos andre mektige stater langt unna om skiftet skjer i et strategisk land, eller i en strategisk region.

Men opprør og revolusjon, hva så? Hva kommer i stedet? Hva og hvem utløste opprøret? Spontane opprør trenger ikke nødvendigvis føre til et bedre regime for folk flest. Spontane opprør kan også føre til nedslakting av store folkegrupper, nettopp fordi de ikke er organisert og bevæpna mot kontraopprørsk vold internt eller fra stater som USA. Jeg kan ikke forstå at opprøret mot den amerikanske terroristen i Iran, sjahen, førte til et bedre regime når Ayatollah Khomeini overtok. Så vidt jeg kan se er det ingen eksperter på forholda i Tunisia og Egypt, eller i andre av araberlanda, som sier at det finnes noen sterk organisert opposisjon med sterk folkelig oppslutning. NRK-journalist Laila Ø. Bakken har laga en oversikt over opposisjonsgrupper i Egypt. Med stor tilfredshet registrerer jeg at den vestlige verdens helt for Egypt, Mohamed ElBaradei, blir rapport å ha null oppslutning. Folkemassene gidder ikke en gang å stanse for å høre han tale på torget i Kairo slik de vestlige journalistene gjør. Han fikk den vestlige krigsprisen, også kalt Nobels fredspris, for som leder av Det internasjonale atomenergiinstituttet IAEA å tillate vestvennlige regimer som Israel, India og Pakistan å utvikle atomvåpen, og bekjempe atomvåpen til ikke-vestlige regimer som Iran, Irak og Nord-Korea.

Rødts internasjonale leder, Arnljot Ask, hevder, på vegne av Rødt må jeg anta, at «Opprøret som nå brer seg i den arabiske verden er historisk og må støttes av alle progressive og framskrittsvennlige krefter. Det retter seg mot urettferdighet og undertrykking både på det økonomiske, sosiale og politiske planet». Ask fortsetter: «Faller Mubarak er ingen andre herskere der trygge. Ingen kan si for sikkert hvem som tar styringa etterpå. USA og Vesten og prestestyret i Iran vil manøvrere for at det skal bli deres folk. Når vestlige stemmer nå advarer mot at opprøret kan ende i barbari og kaos og skremmer med at det kanskje vil ende på samme måte som opprøret i Iran i 1979, er det for å stagge og kontrollere opprøret, sier Ask

Jeg har ikke noe annet ønske enn at alle skal få et godt liv, og at alle mennesker og nasjoner skal bli fri for at andre stater, firmaer og enkeltpersoner beriker seg på deres vegne og som takk undertrykker dem. Men tross advarslene fra Arnljot Ask i Rødt: Opprøra i Tunisia og Egypt er dog et spontant og uorganisert opprør, og dermed et dristig opprør med et uvisst utfall. Det kan selvfølgelig føre til en varig forbedring og at verdenshistoria tar et steg i riktig retning, slik Ask antyder. Jeg er tilhenger av opprør og revolusjoner som kan føre til nye regimer og nye maktforhold som styrer til folks beste. Men spontane opprør som er dømt til mislykkes, er jeg faktisk ikke tilhenger av. Faller de vestlige marionetteregimene i arabiske land — i Jordan har kongen nettopp avsatt statsministeren — kan situasjonen bli så truende for Israel og den vestlige oljeforsyninga at det ikke kan utelukkes at USA, EU og Nato «ser seg tvunget» til å sende tropper for å okkupere de opprørske og «ustabile» landa. Også Stoltenberg og Kristin Halvorsens SV kan måtte slutte seg til å sende soldater for å sikre interessene til den vestlige imperialismen, for eksempel eksistensen til sitt brohode staten Israel og å sikre lavere bensinpriser. I så fall er mitt spørsmål til Ask og Rødt, vil et opprør som har ført til en direkte vestlige okkupasjon da ha vært vellykka? På kort sikt?

Maos påstand om at det er rettferdig å gjøre opprør, og at det er marxismens kjerne, bringer meg inn på Marx´ kjente påstand om at kapitalismen vil ende i opprør og revolusjon når «folk ikke har annet enn sine lenker å miste». Men de hadde vel mer enn sine lenker å miste i Øst-Europa når de sovjetiske vasallregimene i Øst-Europa falt? Og også i Tunisia og Egypt? Det er jo heller ikke så sikkert at det blir mer opprør og motstand jo fattigere folk er, kanskje snarere tvert imot? Lærdommen for makthavere, internasjonalt som nasjonalt, er at jo sterkere undertrykkinga og kontrollen er, jo lenger beholder de makta. («Politisk makt vokser ut av løpet på et gevær», som Mao hevdet).

Arbeidsledigheten i USA er på 9,4 % (desember 2010) , i antall mennesker rundt 15 millioner. Siden 1978 har all produksjonsøkning gått til den rikeste 0,01 prosent av befolkninga i følge Paul Krugman. I Irland er arbeidsledigheten på 13 prosent og 45 000 irere forventes å reise til utlandet for å få arbeid. I Tyskland er arbeidsledigheten ca 7 % og i Storbritannia er 2,5 mill arbeidsledige. I deler av London er ungdomsarbeidsledigheten enda større. I Storbritannia har prisstigninga vært på 3,7 prosent. Ikke nok med det, de ledende finanskreftene krever nå at Bank of England må sette opp renta. For å bedre forholda for de arbeidsledige? I Frankrike er rundt 9 % arbeidsledige. Se også oversikt over arbeidsledighet i tabell fra SSB. I følge de tidligere henviste tv2-nyhetene er det i alle G20-statene nå 81 millioner unge under 25 år som er arbeidsledige. Tidligere statsminister Gordon Brown har bedt USAs president Barack Obama, av alle, om hjelp til å løse dette G20-problemet. Lederne i den vestlige imperialismen, inkludert et sosialdemokrati i politisk forfall, har bare én felles løsning på denne økonomiske krisa: Større overføringer til de rikeste, tøffere forhold for de arbeidsledige og vanlige folk.

Hva om en hel generasjon europeisk og amerikansk ungdom arbeidsledige tar lærdom av sine jamnaldrende i Tunsia og Egypt med flere land og gjør opprør? Flott, og med en omskriving av Che Guevaras parole; skap ikke bare ett, men flere Egypt! Men et opprør i Europa og USA i dag med sikte på et økonomisk regimeskifte vil høyst sannsynlig bare føre til blodbad, uorganiserte som vi er etter at all form for reell opposisjon er kriminalisert formelt og politisk og umuliggjort.

Da er det ikke annet å gjøre enn å ønske Politiets sikkerhetstjeneste PST (overvåkingspolitiet) og det politiske politiet i Minerva og Civita en god dag. Også Bernt Hagtvet koser seg nok nå med situasjonen i Midt-Østen og arbeidsledigheten i G20-landa? Måtte dere alle få mange dårlige opplevelser med hendingene i Midt-Østen og ringvirkningene av dem! Og kanskje er det «velstandsfellen» som redder NHO og dets allierte mot opprør?