tirsdag 23. november 2010

Gullaug: En trussel mot alle sykehus i Vestre Viken

Følgende innlegg står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Avtroppende ordfører Ulla Nævestad i Lier slår i DT 20.11 et slag for sin kommunes drøm om en statlig betalt hjørnesteinsbedrift i ti-milliarder kroner-klassen i kommunen. Men hun avslører ikke annet enn sin egen kunnskapsløshet. Hun burde ha hørt om tiltaket «Buskerudbyen», der Samferdselsdepartementet betaler blant annet hennes egen kommune for å gjennomføre tiltak som reduserer biltrafikken. Og som anbefalingene er entydige på: Store arbeidsplasser skal plasseres mest mulig i sentrum, da reduseres reisebehovet. Nævestad vil ikke finne en eneste trafikkforsker i hele verden som vil konkludere med at plassering av store arbeidsplasser som sykehus mm lengst vekk fra et sentrum skaper minst trafikk. Naturvernforbundet i Buskerud har også regnet ut økningen i trafikken ved å flytte Drammen sykehus til Gullaug. Lavt anslått til 5 millioner personkilometer i året, med tilsvarende økning i CO2-utslipp.

Transportmulighetene til og fra Drammen sykehus kan og bør nok forbedres. Men det rokker ikke at alle vil få kortest reiseveg og færrest trafikkbelastninger om valget blir Drammen. Til Gullaug finnes det ikke tilfredsstillende veger til sykehus. Bare veger vil koste minst 5 milliarder i tilegg til sykehuset, og da er moderne kollektive transportmidler ikke regnet med.

Det er riktig at Drammen har plass til alt på Gullaug. Det er et selvstendig argument mot Gullaug. Men forskjellen er at Drammen kan bygges ut bitvis i samsvar med det behovet som til enhver tid måtte være i hele sykehusregionen Vestre Viken. Mens Gullaug må bygges ut fullt ut med en gang for å få tilstrekkelig igjen for investeringa. Og et utbygd Gullaug vil være en konstant trussel mot et allsidig sykehustilbud i Bærum, på Ringerike og i Kongsberg.

Nå har stortingsrepresentant Trond Helleland bekreftet at Høyres leder Erna Solberg sier at Høyre sentralt støtter nytt sykehus på Gullaug. Jeg tror imidlertid mer på det Høyres ordfører i Bærum, Odd Reinsfelt, sier: Nemlig at det skal bli svært vanskelig å få et samla storting til å støtte nok et nytt dyrt sykehus i det sentrale Oslo- og Østlandsområdet — mot alle de sykehusbehov som finnes ellers i Norge. Det mener også Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Aasen fra Akershus.

Tidligere direktør i Vestre Viken, Erik Omland, har uttalt at nytt sykehus på Gullaug neppe kunne stå klart på ti år. Det vil si i 2020 – tidligst. Dersom en er opptatt av arbeidsforholdene til de ansatte og av pasientene, er den eneste løsninga å fornye og bygge nytt i Drammen sentrum. Arbeidet der kan starte i morgen! Det vil skape ro i sykehusdebatten i hele Vestre Viken og raskere forbedringer for alle i en økonomisk og miljømessig forsvarlig ramme.

Nytt sykehus på Gullaug er et monster, og har nå bare ett argument til støtte for seg: Et prestisjeprosjekt for en politisk elite som vil melke staten for milliarder til egen region.


fredag 19. november 2010

Ishockey: Ufarlig idrett, men teknikk og lagspill på veg ut for mer slåssing?

Tidligere hoffmedarbeider og nå statsviter Carl-Erik Grimstad har tatt utgangspunkt i en bestemt persons handlinger, gjort han til et representativt eksempel på alle ishockeyspillere og krevd hele ishockeysporten lagt ned. Pinlig kunnskapsløst. Egentlig litt merkelig å tenke på hva som får spalteplass i Klassekampen og sendetid i Dagsnytt 18.

Sjøl har jeg vokst opp med ishockey, «håkkhei». Så snart snøen kom spelte vi på den med pøkk og kølle på asfalten inne i kvartalene i Karl Staaffs vei på Ulven der også Totto Eikeland kom fra. Faktisk spelte vi snøhåkkei ute på den tidligere drosjeholdeplassen langs Strømsveien på det som en gang var Ulvenkrysset. Om ettermiddagene og kveldene spelte vi på isen på dammene ved Hovin og Valle, og jeg gikk på hockey-skole i rundvanta på Ammfiin under ledelse av Gundersen-brødra. I gymtimene på gymnaset blei det hockey på isbanen ved siden av skolegården på Teisen. Hele tida kombinert med å være tilskuere på kamper, som VM i 1958 da vi fikk fri fra skolen for se kamper, det vi si vi gikk klassevis fra Hovin skole til Jordal Amfi. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på den bratteste tribuna på Ammfiin, frysi meg iskald på føttene og ikke fått tilbake følelsen i tærne før vi kom til Sotahjørnet. Det gir meg en følelse av dejavu å stå øverst på gangfeltet bak den høyeste tribuna og se ned på isflata på Jordal, som noe av det som kanskje har vært mest konstant i livet mitt. Noe jeg opplevde som barn, og som kan oppleves den dag i dag, i helt like omgivelser.

Det villeste jeg noen gang har gjort, er faktisk å skrive en artikkel i Vålerenggutten, klubbavisa til VIF, der jeg gikk mot ishåkkei på prinsipielt grunnlag: Med sine teknologiske krav til baner med fryseanlegg og omfattende beskyttelsesutstyr, var det en unaturlig idrett i forhold til de mer enkle idrettene som langrenn (da) og orientering som jeg ville slå et slag for. Artikkelen mener jeg å huske blei forbigått i stillhet, og jeg blei ikke ekskludert. Heldigvis.

Arild Rønsen pekte i Dagsnytt 18 i dag helt sikkert korrekt på at skadefrekvensen i håkkei ikke er større enn i andre idretter, verken totalt eller pr spilte minutt pr deltaker. At statsviter Grimstad kan ha stått i metodeeksamen virker uforståelig. Han gjør seg hvertfall ikke nytte av det han måtte ha lært. Heming Olaussen fra Sinsen, Nei-til-EU-lederen, irriterer seg i dagens Klassekampen over det han mener er Grimstads kunnskapsløse påstand om at håkkei er en overklasseidrett under overskrifta «Dum, dummere…» Olaussen nevner alle bydelene i øst som har drivi med håkkei. Ikke påtrengende mye vestpå… (men VIF har faktisk hatt bændi på programmet, som mange andre østkantklubber. Sagene var jo et storlag). Litt merkelig at sinsengutten Olaussen glemmer det tidligere storlaget i håkkei, Rosenhoff, nettopp fra Sinsen.

Jeg må si at jeg har likt ishockey nesten mer enn fotball. Men jeg forstår også at det jeg har likt ved håkkei, er på veg ut. Dragninger, raske pasninger, samspill. Stikkord: Klikk-klakk-rekka til Makarov. Hadde Grimstad hatt mer greie på det han uttalte seg om, fri adgang til alle medier som han er begunstiga med, kunne han trekki fram at det faktisk nå internt i norske ishockeykretser diskuteres om det skal åpne opp for og tillate mer slåssing, akkurat som i NHL. Nettopp for å trekke flere folk til tribunene. Stavanger har lagt om banen til kanadiske mål (mindre bane, annerledes vant), og mer slåssing etterstrebes i Europa også, hevdes det. Håkkei som lagspill, samspill og tekniske finesser som Schjerwen-finta (etter Per Schjerwen Olsen, Skeid og Vålerenga), er på veg ut.

Det er ikke sikkert ledelsen i Ishockeyforbundet har noe valg. Det er retningslinjene for spillets utvikling fra det internasjonale og europeiske forbundet som bestemmer.

Min erfaring, uten å ha spilt en eneste registrert kamp, er at vi måtte være gode på skøytene, kunne rygge og ikke minst være kjapp til å gå («svinge») til høyre (legge over med venstrebeinet). Kjapp med kølle og pøkk til å finte, løfte opp kølla til motstanderen (helt forbudt i vestkantidretten bændi), og til å gå rundt motstanderen med pøkken uangripelig for forsvareren, var helt nødvendig. At disse tekniske ferdighetene er på veg ut til fordel for mer bryte- og bokseprega idrett, ser jeg som et nederlag for den idretten jeg har likt. Jeg forstår det slik at lederen i Ishockeyforbundet, Ole-Jacob Libæk, sjøl en råtass på isen den dag i dag — «etter det ryktene sier» — er sterkt imot denne utviklinga, «etter det ryktene sier». Men hvis det er sånn at avansert samspill og dribling blir for avansert for potensielle håkkei-tilskuere, taper Libæk for de som vil ha slåssing for å få publikum. For, som noen sier, i Canada og USA går familier og vanlige folk på håkkeikamper. Og blir det ikke slåssing, føler de seg snytt, hevder noen nordmenn. Mitt ønske for håkkin er at kroppskontakt nærmest blir forbudt, faktisk enda mindre enn i fotball og som i basketball. Det ville gitt de rom for de tekniske lagspillkvalifikasjonene jeg setter pris på.

Men dit jeg vil, vil ikke verden. Det er ikke dit jeg vil, at penga ligger…

torsdag 18. november 2010

Folkemøte i Bærum: Sterk stemning mot Gullaug


Ordførerne fra Asker og Bærum, og stortingsrepresentanter fra Akershus, enten de var fra Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre, ga ingen støtte til nytt storsjukehus på Gullaug. Snarere tvert imot, stemninga blant ordførerne og stortingspolitikerne, ikke minst blant tilhørerne i salen, var bastant mot Gullaug. Her skal Martin Kolberg, Ap, og Trond Helleland fra Høyre, kjørt seg. Jeg må si det ble en stor kveld for synet til aksjonen «Bevar og forny sykehuset i Drammen» på folkemøtet i Bærum kulturhus i Sandvika (tegna av Snøhetta).

Som representant for «Bevar og forny sykehuset i Drammen» var jeg invitert til å delta i et panel sammen med høyreordførerne i Asker og Bærum, stortingsrepresentant Marianne Aasen, Ap, leder av Venner av Bærum sykehus John Kjekshus og viseadministrerende direktør i Vestre Viken, Ole Tjomsland. Ordfører i Drammen, Tore Opdal Hansen, hadde sagt ja, men meldte forfall. Et forfall jeg antyda kunne være påtvunget han fra Buskerud Høyre og Buskerud Høyre sin stortingsrepresentant Trond Helleland fra Ål i Hallingdal, en aktiv forkjemper for et nytt monstersjukehus på Gullaug.

Marianne Aasen (tidligere Aasen Agdestein), hadde ingen spesiell sans for Gullaug, og påstod at bevilgninger til nytt sjukehus der ikke hadde vært oppe i Arbeiderpartiets gruppe i Stortinget. Hun gjorde videre oppmerksom på at hun stilte seg tvilende til om det var mulig for Stortinget å bevilge så mange milliarder som var nødvendig for Gullaug, et sted så nær Oslo, når sjukehusbehov for enda større beløp var nødvendig i hele vårt langstrakte land.

Askers ordfører, Lene Conradi, var ganske sjokkert over beslutningsmåten når statsråden plutselig trylla fram 250 millioner kroner til kjøp av tomta på Gullaug i forbindelse med valget i fjor. Ikke minst fordi dette skjedde gjennom en beslutningsprosess som hun trodde hvertfall ikke hørte hjemme i en sak som dette: ved at Martin Kolberg bare ringte til statsråd Bjarne Håkon Hanssen og sa de skulle ha disse offentlige millionene.

Heller ikke ordfører Reinfelt i Bærum trodde det var så enkelt å Stortingets oppslutning til å bruke så mange milliarder til nytt sjukehus i Lier.

Jeg viste til at det ikke bare var Arbeiderpartiet som ivret for Gullaug, men at Gullaug-tilhengerne satt sentralt også i Høyres stortingsgruppe, med representantene Helleland og Werp, og ikke minst ansatt som rådgiver i Høyres stortingsgruppe, Lene C. Westgaard-Halle, både Drammens-, Buskerud-, Larvik-, og Vestfold-politiker. Leder i Buskerud Unge Høyre er også aktiv for Gullaug. Etter paneldebatten sa stortingsrepresentant fra Høyre og Eidsvoll, Sonja Irene Sjøli, at Høyre ikke hadde behandla Gullaug og at hun ikke trodde det i det hele tatt var mulig å vedtak om Gullaug i Høyres stortingsgruppe, og at hun nok skulle holde Helleland og Werp i øra. Jordmor Sjøli ville ikke være noen fødselshjelper i Høyre for Gullaug!

Viseadministrerende direktør Ole Tjomsland innleda paneldebatten og forsikra om at tilbudet i Bærum skulle være omtrent som nå, og at det ikke var grunnlag for all den bekymringa som kom fram før møtet. Jeg viste til at det verken var Vestre Viken eller Helse Sør-Øst som kunne avgjøre dette, men at de handla etter politisk ordre. Ett av de pålagte ordrene var å forhandle om kjøp av tomta på Gullaug. Jeg viste også til at Helse Sør-Øst viste til at Ahus hadde kosta 8 milliarder når de begrunna behovet for å flytte pasienter til Ahus fra alle lokalsykehusa i Oslo, og derfor måtte legge ned lokalsjukehusa. Jeg avviste å kunne stole på disse politiske løftene med et lite sitat: «intet er mer som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet». Og politiske løfter er enda mindre verdt. Det var et argument forsamlinga forstod svært godt.

Det var også motstand mot å legge ned Blakstad og Dikemark og bygge nytt felles psykiatribygg på Gullaug og kun psykiatri, ved slik å gi Buskerud Arbeiderparti og Buskerud Høyre en politisk nødløsning slik at noe prestisje kan reddes for dem. Jeg tok opp ryktet om den løsninga for å gjøre det alternativet vanskeligere i de «lukkede rom». Det fikk jeg støtte særlig fra Askers ordfører på. Hun var mot sentralisering av all psykiatrivirksomhet på Gullaug.

Det var ikke tvil om at det store spøkelset som ga den store usikkerheten blant folk og lokalpolitikere, var trusselen om å bygge nytt sjukehus på Gullaug. Nybygg og mindre utvidelse i Drammen sentrum var ingen mot. Ved en slik løsning ville det oppstå en balanse i det som kan tilbys av sjukehustjenester i Bærum, på Kongsberg, på Ringerike og i Drammen.

Marianne Aasen formidla videre fra sin partifelle, statsråd Strøm-Erichsen, at hun ikke kunne forstå den store bekymringa i Bærum om det framtidige sjukehustilbudet. — Statsråden kan sjøl raskt skape ro ved å gå ut og si at Gullaug er skrinlagt!

Askers ordfører kunne heller ikke forstå at ikke Drammens ordfører på vegne av Drammen Høyre ville gå ut og markedsføre sitt syn mot Gullaug og for fornying og utvidelse i Drammen – på tvers av vedtak i Buskerud Høyre.

En svært dårlig kveld for Gullaug. Akershuspolitikerne samler seg til motstand mot trusselen Gullaug! Flott!

mandag 15. november 2010

Kloakkalliansen gjenoppstår

Følgende innlegg står på trykk som kronikk i Drammens Tidende i dag. Det tar utgangspunkt i den kampen Drammens ledende politikere, og et enstemmig bystyre så seint som i april 1987, kjempa for, nemlig å beholde retten til å slippe urensa kloakk fra 40 000 drammensere ut i Drammenselva og i Drammensfjorden. De ivrigste forkjemperne for å bruke elva som dumpingplass, og som blamerte seg sånn i 1987, de tidligere ordførerne Erik Dahlheim (Ap) og Turid Wickstrand Iversen (H), har nå slått seg sammen for å flytte sykehuset i Drammen ut av byen. Mens mange i Drammen feirer i dag Strømsgodsets NM-gull i fotball for menn og forbereder et 200 års byjubileum til neste år, så arbeider byens mest innflytelsesrike politikere for å flytte sykehuset ut av byen. Finnes det andre nordmenn enn drammensere som kan feire seg sjøl på en så destruktiv måte? (Jeg er glad for at jeg ikke er drammenser!)

Her er kronikken:

Drammen utvikler seg i dag på en stolt måte rundt ei elv rensa for kloakkutslipp fra byens innbyggere. Sett med dagens øyne virker det opplagt at det var en selvfølgelig samstemmighet om at kloakken skulle renses. Men det var det ikke. Etter fylkesmannens første rensepålegg i klarte daværende ordfører Erik Dahlheim å overtale sin partifelle daværende miljøvernminister Brundtland til fortsatt å slippe urensa kloakk ut vi elv og fjord. Ved neste rensepålegg fra fylkesmannen ti år seinere, i 1987, fulgte daværende Høyreordfører Turid Wickstrand Iversen opp Dahlheims politiske linje ved å få bystyret i april 1987 til enstemmig igjen å anke rensepålegget inn for miljøvernministeren. Iversen ledet sommeren 1987 en delegasjon fra bystyret med Drammen Ap for å presse miljøvernministeren til fortsatt kloakkutslipp, og hun uttalte seg i optimistiske ordelag til avisene etterpå. Men denne gangen sa daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck nei, og påla i stedet kommunen å rense kloakken. Et betydelig politisk nederlag for Dahlheim, Iversen og et enstemmig bystyre (inkludert dagens ordfører). Men et nederlag som ble til stor glede for Drammens innbyggere og hele byen den dag i dag.

Det er derfor med stor forbauselse at jeg ser de gamle allierte som aktivt kjempet mot kloakkrensing og så pinlig blamerte seg politisk, skamløst gjenoppstår og arbeider mot Drammens interesser nok en gang. Denne gang for å gjøre sykehuset vanskeligere tilgjengelig for Drammens og Eikers innbyggere, og fortsatt mot miljøverninteresser.

Arbeiderpartiets tidligere statsråd Sylvia Brustad klarte å sette foten betydelig ned for monstersykehuset på Gullaug etter at også Helse Sør-Øst gikk imot. Dessverre klarte Martin Kolberg å kuppe den nå velbeslåtte og tidligere statsråd Hanssen til å pålegge Helse Sør-Øst å prioritere å legge ned Drammen sykehus og flytte det ut til Gullaug, ved å pålegge tomtekjøp. Interessant er det da å merke seg at helseminister Strøm-Erichsen i Stortinget 19. oktober i år i en interpellasjon fra en stortingsrepresentant fra Akershus sa at Gullaug var aktuell fordi Helse Sør-Øst hadde bestemt det («Helse Sør-Øst har opplyst…»). Men overfor meg hevder Helse Sør-Øst at de vurderer Gullaug fordi de er pålagt det av helsestatsråden. Derfor kan Helse Sør-Øst heller ikke tillate at jeg legger fram vår aksjons syn overfor dem. Jeg tar det som et positivt tegn at ingen av de to bestemmende aktørene, helsestatsråden og Helse Sør-Øst, vil vedkjenne seg Gullaug, men skylder på hverandre.

Sykehusutbygging er ikke lenger en fylkessak. Bærum og Asker ser helt korrekt Gullaug som en alvorlig trussel mot deres lokalsykehus, og organiserer seg mot bygging der. Gullaug vil selvfølgelig også true tilbudet på Ringerike og på Kongsberg. Dette er sløsing med milliarder. Og ikke minst: Gullaug vil være en miljømessig katastrofe med sin økte trafikk.

Dersom tilhengerne av Gullaug hadde vært opptatt av pasienter, ansatte og pårørende i en miljømessig økonomisk forsvarlig ramme, har de nå fått mange håndsrekninger til å trekke seg: Drammen har nå plass til hele Gullaug på det nåværende området. Tomta på Gullaug har mange miljømessige mangler som forurensing og kvikkleire. Fylkesmannen har utallige innvendinger til de mange planene for Gullaug-tomta. Tiltaket Buskerudbyen som kommunene har sluttet seg til og får millioner av kroner i tilskudd fra, forutsetter fortetting av store arbeidsplasser som sykehus rundt trafikknutepunkt, som i Trondheim sentrum.

— Den gamle kloakkalliansen som gjenoppstår for Gullaug uttrykker bare en prestisjekamp fra en isolert politisk elite.


onsdag 10. november 2010

Eiendomsskatt: Gratulere Frp og Høyre?


NRK melder i dag om at åtte av ti kommuner heller skjærer ned i eldreomsorgen og skoletilbudet enn å øke kommunens inntektsgrunnlag ved for eksempel å øke eiendomsskatten. En skatt som for de fleste av oss var svært liten, og som vi levde godt med da vi hadde en lavere levestandard og vår personlige rikdom var mindre. Men i dag er det blitt en stor politisk kostnad å foreslå eiendomsskatt, men liten politisk kostnad ved å gjøre skoletilbud og eldreomsorg dårligere. Det er som Ap-ordføreren i Trøgstad gir uttrykk for: Vi tør ikke reise debatten, det er for upopulært. Rett og slett ikke politisk mulig. Sier han.

Da kan en reise spørsmål om det er grunn til å gratulere Frp og Høyre med en politisk seier, ved at bare det å diskutere og foreslå eiendomsskatt er gjort utenkelig i det politiske debattklimaet? Sannsynligvis er debatten slik, og at Arbeiderpartiets Trøgstad-ordfører derfor har rett. Eiendomsskatten for boliger er bare innført i 166 kommuner, i 38 % av kommunene i Norge.

I følge Statistisk sentralbyrå sin eiendomsskattestatistikk for kommuner i 2009, hadde eiendomsskatt på boliger økt fra 166 kommuner i 2009 med 8 fra året før til i alt 174 kommuner. SSB skriver at det er ulik skattelegginspraksis i kommunene: «Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder hva de velger å skattlegge. 133 av kommunene skrev ut eiendomsskatt bare på verker og bruk, mens 54 kommuner valgte å utskrive eiendomsskatt på både verker og bruk og i områder utbygd på byvis. 112 kommuner valgte å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, 33 flere enn i 2008. Fra 2007 til 2009 er antall kommuner som velger å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, mer enn fordoblet. Det betyr at større områder av Norge omfattes av eiendomsskatt, og dermed at flere eiere av boliger og fritidseiendommer som ligger utenfor områder utbygd på byvis, må betale eiendomsskatt.»

Men når det gjelder all form for eiendomsskatt, som for næringsbygg, er det 299 av kommunene som har det, altså ca 70 % av kommunene. Totalt sett ble det i 2009 krevd inn 6,5 milliarder kroner i de kommunene som hadde en eller annen form for eiendomsskatt. Det var en økning på 6,1 % fra året før, alt i følge den samme henvisninga til SSB.

Fredrikstad kommune er en kommune med ordfører fra Fremskrittspartiet. Det er ikke til hinder for at skole og særlig eldreomsorg, som skal være Frps satsingsområde, har problemer med å opprettholde et forsvarlig nivå. En som kaller seg Brumle, skriver i nettdebatten i Fredrikstad Blad om Frp, Høyre og eiendomsskatt: «Med de budsjettforslag som foreligger er det åpenbart at både FrP og Høyre har følgende valg: Enten må de finne alternative inntektskilder eller så må de komme opp med forslag til innsparinger i tilsvarende størrelsesorden som ikke reduserer de primære tjenestene til befolkningen. Man kunne jo unngå forpliktelser til golfbane, man kunne avlyse skutefesten, droppe noe kunstgress og ballbinger og slutte med å klatte ut støtte til alle som skal ha det morro. Vi har vel egentlig ikke dårlig råd. En kommune som har råd til å støtte Månefestivalen med 1/4 mill. bør ha råd til hva som helst

Debattklimaet og Frps og Høyres seire kan ikke sees uavhengig av de som skulle kunne utgjøre et alternativ, men som ikke er det. Arbeiderpartiet er blitt et gjennomført markedsliberalistisk parti, fremmed for en sosialt rettferdig politikk som har som sin viktigste funksjon som en karriereveg, særlig jo nærmere Youngstorget en er. SV snakka før om «privat rikdom og offentlig fattigdom». Regjeringssamarbeidet med Ap har satt en stopper for slike SV-ord og en SV-politikk som gjør noe med den offentlige fattigdommen. Ap og SV har lidd et foreløpig nederlag i spørsmålet om eiendomsskatt. Har de skrinlagt kampen, og lar heller skolebudsjettet og eldreomsorgen bli skåret ned i åtte av ti kommuner?

Kanskje kan enkelte medier i sin vante redsel for kjedsomhet, og mangel på salgbare nyheter, begynne å stille spørsmål om det moralsk riktige i nedskjæring av eldreomsorgen framfor tilrettelegging for et stadig mer sløsende, overflødig og miljøskadelig forbruk. Men kan vi håpe på det?


torsdag 4. november 2010

De som skapte finanskrisa står nå fram som politiske og økonomiske vinnere — hvordan er det mulig? Og hvorfor blir det ingen kraftig motstand?

Tea Party-bevegelsen i USA har skapt en massemobilisering mot president Obamas politikk. I Europa er det heva over politisk diskusjon at det er vanlige folk som skal betale for krisa med arbeidsledighet, reduserte pensjoner og andre reduksjoner i offentlige tilbud. Statsstøtta banker og finansmeklere håver inn penger igjen. Bankene dikterer staten til rask tilbakebetaling av lån med høye renter, lån som statene brukte til først og fremst å sikre bankene mot konkurs. Dagens Næringsliv refererer med skadefryd i dagens lederartikkel: «Når motspillerne er obligasjonsinvestorer som truer med statsfallitt hvis landene ikke får orden i bøkene, hjelper det lite med resolusjoner.»

Tea Party-bevegelsen er bl a framstilt som «en grasrotbevegelse som vil ta tilbake makten fra korrupte politikere i Washington» i Andreas Nordang Uhres ord. Uhre, som er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Stockholms Universitet, har i en kronikk 2. november i Klassekampen sett nærmere på dette. Han konkluderer med at Tea Party-bevegelsen er det amerikanske næringslivets beste valgkampvåpen. Og at det ikke er noen grasrotbevegelse, men bare en kunstgressbevegelse. Han viser til at brødrene Charles og David Koch er majoritetseiere i Koch Industries, USAs nest største industrikonglomerat. De har de siste åra investert store summer i politisk virksomhet, ved siden av store beløp til å betale bøter og rettslige forlik etter oljeutslipp og annen miljøkriminalitet. Uhre viser til at Tea Party-bevegelsens ti politiske krav er et speilbilde av amerikansk næringslivs tradisjonelle smørbrødliste. Hvordan kan arbeidsledige mobiliseres for dette programmet?

Det ligger mye penger og god organisering bak dette næringspolitiske synet, der lobbygrupper og tankesmier er godt organisert. De bruker begreper som frihet og religion og amerikansk tradisjon som lokkemiddel for tøylesløs og ukontrollert kapitalisme. Uhre skriver: «Tea Party-sympatisørene blir aktivister for «frihet», uvitende om at friheten de søker er friheten for store selskaper til å tråkke dem ned i gjørma». Jeg kan ikke forstå annet enn at Uhre har helt rett i sin karakteristikk.

I sin kommentar på minerva.as påstår Jan Arild Snoen i går at det blei et «betinget nederlag for Tea Party». Han viser til at flere av deres kandidater ikke nådde opp, blant annet en som Sarah Palin sterkt støttet. I dag skriver Snoen på den samme nettsida: «Tea Party-bevegelsen var denne gangen til fordel for republikanerne, men de var ikke avgjørende. Mange uavhengige velgere skiftet parti og ga republikanerne den store seieren, sannsynligvis mer eller mindre uavhengig av bevegelsen.»

Det kritiske synet på Tea Party-bevegelsen kommer ikke fram gjennom reportasjene til NRK-reporterne fra USA. Uhre viser i sin kronikk til hvor ulikt syn Tea Party-medlemmene har både på de to store partiene og på politiske saker, sjøl om 80 % av dem alle er sterkt imot Obama, som de mener gjør en dårlig jobb. Men ett forhold er vurderinga av hvem som styrer Tea Party-bevegelsen politisk og betaler og organiserer for dem. Noe annet er spørsmålet om hvilken makt de kommer til å få, og i hvilken grad den kommer til å klare å kunne fungere i et nytt politisk miljø i Kongressen, og overfor de to som de har erklært som motstandere: både republikanerne og demokratene. Seinest i dag morges ble det referert i NRK i programposten «Politisk kvarter» på NRK P2 som om Tea Party-representantene kom til å bli en reell og varig trussel. Så den norske opinionen sitter altså igjen med et bilde av Tea Party-bevegelsen som en reell grasrotbevegelse som kommer til å få permanent og stabil innflytelse i utformingen av amerikansk politikk. Altså like ukritisk som som de hegemoniske medieideologene var til president Obama, «vår norske» fredsprisvinner, for to år sida.

Men om Tea Party-bevegelsen er aldri så mye initiert og organisert av næringslivsinteresser, må det jo likevel finnes et politisk grunnlag for å kunne organisere en slik bevegelse. Og det finnes. Det er økonomisk krise i USA. Arbeidsledigheten i USA er på rundt 9,6 %, og mange har måttet gå fra hus og hjem. Statsgjelda øker, og handelsunderskuddet i forhold til Kina øker. Men det er altså ingen kritikk av dem og det som er årsak til krisa; finansmeklerne og det kapitalistiske systemet. Det som Paul Krugman, en av vinnerne av Nobels minnepris i økonomi, dokumenterer om utviklinga av den økonomiske fordelinga i USA, og som jeg skriver om i min blogg 24.04.09 «USA: All inntektsøkning etter 1973 til den rikeste 0,01 prosenten!»: «At all verdien av det samfunnsmessige overskuddet, verdiskapninga, i USA fra 1973 til 2005, gikk til bare 0,01 prosent av den rikeste delen av den amerikanske befolkninga! Det har aldri skjedd før i USAs historie, og er særegent for USA …» Dette er altså ikke noe som opprører folk flest i USA. Krugman prøver i boka «The Conscience of a Liberal» i kapitlet «The Great Divergence» å diskutere hva årsakene til denne ekstremt skeive fordelinga kan være. I 2008 ga han i ajourført form ut ei bok han opprinnelig ga ut i 1999, «The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008». Krugman påviser at alt overskuddet av produksjonsutviklinga har gått til en liten gruppe finansinvestorer. Vanlige folk har ikke fått ett cent i reallønnsøkning! I 1970 tjente en administrerende direktør 30 ganger mer i gjennomsnitt enn en arbeider, mens i dag er forholdet at direktørene tjener 367 ganger mer!

Krugman skreiv også to kommentarer til valget i går. Gudmund Hernes viste på twitter i går til den ene av dem, «Hvem bryr seg om prosessen?» (Who cares about the Process?). Som jeg velger å oversette med LO-slagordet «Det er resultatene som teller». Og Obama har vel ikke levert som han lovet? I den andre påstår Krugman at ingen bryr seg om underskuddet («No people really dont care about the deficit»).

Er ikke valgresultatet i USA et tegn på en dramatisk utvikling? Jeg frykter den mest aktive, høyrøsta, konservative og kristne flokken i Amerika. De er ekstremt krigslengtende og hatefulle, preget av gammeltestamentlig holdning der menneskerettigheter ikke finnes. Det er ikke bare fattige innbyggere i USA som er trua, men også folk over hele verden om disse galningene får henda på utløsere av atombomber og hele det enorme våpenarsenalet som USA har. USA kontrollerer allerede Europa i og med at ingen europeisk stat har noe selvstendig forsvar som ikke alt er kontrollert av USA. (Ikke en gang den politiske overvåkinga styrer statene internt i sitt eget land). Stater angripes og okkuperes stort sett av sine (tidligere) allierte, og i særlig grad gjelder det at USA faller sine tidligere venner i ryggen. Galtung mener å spå USAs snarlige fall. Godt hvis det stemmer, men jeg frykter og ser det ikke som usannsynlig at denne gruppa av amerikanere, og de er sannsynligvis ikke en gang i nærheten av flertallet av dem — gruppa av hatefulle ekstreme religiøse amerikanerne — skal klare å sette verden i brann.

Samtidig er det ikke bare en aktør på banen. De som representerer motsatsen er ikke mange nok, og de er ikke sterke nok. Og kanskje viktigere — de, og si gjerne vi — er rett og slett ikke dyktige nok. I USA har tradisjonelt arbeiderbevegelsen og sosialistiske retninger stått svakt. Fra 1960 til 1999 gikk organisasjonsprosenten i USA ned fra 30,4 til 13,5 %. Men heller ikke i Europa finnes det lenger noen kraftig opposisjonsbevegelse som tilhengere av en markedsliberalistisk politikk trenger å ta hensyn til. Det er all grunn for lederskribenten i Dagens Næringsliv i dag til å hovere over mulighetene for en kraftig opposisjon. Den sosialdemokratiske bevegelsen, som så lenge Sovjetunionen eksisterte, fungerte som et mellomledd mellom en kommunistisk/radikal sosialistisk politikk og en rå markedsliberalisme, er i dag forvandla til en ukritisk markedsliberalistisk bevegelse som i liten grad, politisk som personlig, skiller seg ut fra sine påståtte konkurrenter.

Mer enn noen gang før trengs det en kraftig opposisjon til denne urettferdige politikken. Og den finnes ikke i noen fast organisering gjennom noe parti i Europa, og neppe i hele verden heller. I Norge evner ikke opposisjonen å samle seg mot den dominerende økonomiske politikken, for et alternativ. Rødt, SV og hele «venstresida» rundt avisa Klassekampen sprer oppmerksomheten om altfor mange saker, og arbeider som om det viktigste i verden er få flest mulig innvandrere til Norge, at det flerkulturelle samfunnet er en berikelse og legge vekt på å poengtere det politisk framstegsvennlige i all religion, særlig den kristne og den muslimske. Det er bare en ting å si om denne politikken til de organiserte motkreftene: Av en sånn politikk blir det ikke treffsikker og mobiliserende bevegelse mot økende økonomiske og sosiale forskjeller — mot en så rik og effektiv motstander!




mandag 1. november 2010

Sjukehus i Drammen eller Gullaug: Haster for hvem hvor fort?






Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag, etter å ha ligget i redaksjonen en stund. Det er gjengitt akkurat slik jeg ville, bortsett fra setninga «Den som har en dårlig sak som ikke alle forstår konsekvensene av, har alt å tjene på at avgjørelsen blir tatt før det går opp for alle hva som er vedtatt.» 
Her kommer innlegget:

Sykehus: Haster for hvem hvor fort?

Jeg har vanskelig for å forstå lederen 22.10, «Det haster med et nytt sykehus», annerledes enn som et nødrop overfor Buskerud fylkesting og flertallet av fylkets stortingsrepresentanter. Der avisa, uten å skrive det, legger opp til at Gullaug-tilhengerne skal be statsråden bryte inn og sette tilside den organisasjonsprosessen som er forutsatt for vår nåværende sykehusorganisering. For en behandlingsfrist til mars 2012 som Vestre Viken har satt, er en rimelig frist.


For monstersykehuset Gullaug haster det med å komme i gang med bygginga og tildelinga av midler i størrelsesorden 10 milliarder. For jo mer søkelys det blir satt på dette prosjektet, jo mer vil dette trollet sprekke som det luftslottet det er. Gullaug er i strid med området det nåværende sykehusområdet Vestre Viken omfatter; Gullaug kan ikke lenger sees på som en Buskerud-sak. Martin Kolbergs ord teller ikke mer enn synspunktene til stortingsrepresentantene fra Asker og Bærum. Gullaug legger beslag på et usannsynlig stort samfunnsmessig beløp som det samme området fornuftigere kan bruke til andre formål. Flytting til Gullaug er i strid med en rasjonell bruk av helseressursene i regionen Vestre Viken. Og ikke minst er det sterkt i strid med kravet om å redusere miljøbelastningen gjennom mindre reising og det statlige miljøtiltaket med kommunal belønning; Buskerudbyen. I tillegg egner den forurensa grunnen på Gullaug seg lite til sykehusområde. Fordelene ved å opprettholde dagens lokalisering er store, ikke bare for Drammens innbyggere, men for alle i Buskerud og vestre del av Akershus.

Uavhengig av politiske løfter er bygging av Gullaug en trussel mot akutt- og fødetilbudet i Kongsberg, på Ringerike og i Bærum. Det viser erfaringa fra Østfold og Oslo oss, når store investeringer som den mulige på Gullaug skal betales. At vi for spesielle og vanskelige lidelser må reise til Radiumhospitalet og Rikshospitalet for behandling, er ingen ulempe. Det er alltid en fordel å bli behandlet av spesialister. Det er uproblematisk at spesialisttjenesten for brannskader ligger i Bergen, for et av Europas mest langstrakte land.

Det er å beklage at Drammens Tidende ikke ser dette, og i stedet heller klart sier at Gullaug er et luftslott som bør skrinlegges — straks! Avisa bør tørre å tale en mektig del av buskerudpolitikerne imot. Slik at arbeidsforholdene for de ansatte raskere kan forbedres — i Drammen.

Avisa har rett i at det haster — for noen. Den som har en dårlig sak som ikke alle forstår konsekvensene av, har alt å tjene på at avgjørelsen blir tatt før det går opp for alle hva som er vedtatt. Tida jobber mot monstersykehuset Gullaug, fordi det er et ufornuftig forslag som ikke er basert på et nødvendig helhetssyn.