Stortingsrepresentantene praktiserer: Vi skal ha — ikke dere!

Stortingsrepresentantene har vedtatt omtrent de strengeste straffene i Norge for uriktig og bevisst motta trygdeytelser og sosialytelser. De som har forbrutt seg mot disse bestemmelsene får ubetinget fengsel for det som kan kalles småbeløp. Det er ikke nok å tilbakebetale det en har fått for mye, i fengsel bærer det likevel. Andre kriminelle handlinger i denne størrelsesorden, som innbrudd og hærverk, gis det ikke en gang midler til å etterforske.

Avgåtte stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har ordninger som skal sikre dem inntekt etter at de har gått av. Det synes jeg ikke i seg sjøl er urimelig. Poenget er bare at disse ordningene er det svært sjelden behov for, de fleste avgåtte stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer får svært godt betalte jobber etterpå, ofte som lobbyister for mektige og velstående organisasjoner.
Et mantra blant de konservative sosialpolitikerne fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er «treffsikkerhet». Men det gjelder tydeligvis ikke dem sjøl. Jeg har hørt lite til den alltid så sinte refseren, Høyres nestleder Jan Tore Sanner, i denne saka, ei heller hans partileder. Og «småkårsfolkets talsmann», Carl I. Hagen, er en sterk tilhenger av romslige ordninger for stortingsrepresentantene.

Hvis representantene har behov for en særordning, hvorfor skal de da kunne tjene betydelig i tillegg? AFP-pensjonister kan tjene 15 000 i året ut over pensjonen. Hvorfor skal pensjonerte stortingsrepresentanter tjene mer enn dette i året i tillegg sin stortingspensjon? (Etter fylte 70 år kan alle tjene så mye de vil i tillegg til folketrygdens alderspensjon).
Anders Folkestad, leder i Unio, viser til at mens alle stortingspartier kappes om å skjære ned på folketrygdens pensjonsytelser, så bevilger de seg sjøl romslige pensjoner.
Politisk kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skriver i Dagsavisen 09.01.2009 at dette er Stortingets største skandale etter krigen. Kanskje, men da ser han bort fra en del politiske vedtak som jeg synes hører med i denne gruppa, som endringa av grunnloven for å tilpasse den en konkret sak, nemlig innmelding i EU.
I dag kom det opp en ny sak, nemlig den daglige diettgodtgjørelsen de som bor mer enn 40 km fra Oslo sentrum har. Dette har vært en velkjent sak som jeg tidligere har prøvd å ta opp offentlig, uten å få innlegg på trykk om. I tillegg til gratis reise, får stortingsrepresentantene rundt 200 kroner dagen i matgodtgjørelse for å spise sterkt subsidiert mat på en av landets rimeligste bedriftskantiner. Tidligere var denne godtgjørelse lik størrelsen på 24-timers kostdøgn i statens reiseregulativ, nå  530 kroner. Jeg husker jeg en gang spurte daværende stortingsrepresentant Erik Dahlheim hvorfor han og hans medrepresentanter — av alle — skulle ha disse fordelene framfor alle andre pendlere og arbeidstakere som reiste mer enn 40 km inn til Oslo daglig. Han ga ikke noe svar på det, fornuftig nok.

Dette bekrefter bare at stortingsrepresentantene mener at det gjelder noen bestemmelser for dem, helt andre for vanlige innbyggere. Det aller verste, det finnes vel ingen opposisjon mot stortingsrepresentantenes holdning? Riktignok har SV stemt mot lønnsøkningen til stortingsrepresentantene, men jeg har ikke fått med meg at de har reagert mot disse frynsegodene.

Det som mangler er at hver av de parlamentariske lederne blir stilt til veggs av det politiske journalistkorpset for sitt ansvar for alle disse sakene: vedtaket om ytelsene, ytelsenes størrelse og vedtaket om den manglende kontrollen (eller (evt det indirekte) vedtaket om at det er ok med manglende kontroll). Det eneste sikre i denne saka, er at hvertfall det ikke kommer til å skje. Ei heller at det blir fengselsstraff for dem som uriktig har mottatt for mye.