torsdag 8. januar 2009

Våpenhvile eller seier? Kampen om opinionen.

I dag har mange tusen mennesker demonstrert for «våpenhvile og fred» over hele landet. Bra, tenker umiddelbart mange, kanskje også jeg. Men fremst i toget i Oslo går Israelvennene statssekretær Raymond Johansen og Frp-formann Siv Jensen som av sikkerhetsgrunner ikke gikk, men som støtter togets grunnlag fullt og helt. 
Det folkerettsstridige israelske overgrepet er årsaken til at så mange nå protesterer mot grusomhetene. Det er i seg selv bra. Det som så mange nå mobiliseres til å protestere mot er grusomhetene, mens den skyldige, som er årsaken til grusomhetene, slipper fri for kritikk. Når noen dreper en annen, nøyer vi ikke oss med å protestere mot drapet, vi setter den antatt ansvarlige på tiltalebenken. Det som kunne vært en massemobilisering mot et regime som alltid har drevet med folkefordrivelser, arealutvidelser og ulovlige okkupasjoner i all sin eksistens, blir nå en slags «alle parter er like ille». Israel går etter parolene i togene fri for den kritikken de burde fått. Palestinerne får ingen støtte. Våpenhvilen gir palestinerne en kortvarig pause, det er vel og bra, og livsviktig for mange. Men om en måned eller to, maks, kommer Israel til å fortsette på samme måte som de har holdt på i 60 år. Dette kan ikke være å støtte palestinerne. De trenger at Israel, om nødvendig med militære midler, tvinges til å trekke seg ut av okkuperte områder. Som Nils A. Butenschøn sa i NRKs Dagsnytt 18 i dag, så bombet vestmaktene Serbia for å tvinge dem til å gjøre som vestmaktene ville. Men vestmaktene vil faktisk — i praksis, ord teller ikke — at Israel skal få fortsette som før.

«Våpenhvile-demonstrasjonene» har gjort det mulig for Israel å slå tilbake kritikken mot seg, å utjamne den helt riktige indignasjonen de har fått mot seg. Jeg vil gjerne oppleve at jeg tar feil i dette spørsmålet, men gjør jeg det?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.