Høy fart over lengre distanser

Det kan sies mye om sport. Men nå vil jeg (fortsatt) nøye meg med en bagatell. Før flere av mine venner om få timer søndag kl 08.00 starter fra sletta på Berga by i Sälen sammen med 15 000 andre i 10-15 kuldegrader for å gå ganske raskt de ni milene på ski til Mora. De melder om smøringa si; Rode blå super med litt multigrade i. Måtte de slippe varmegrader og «omvallning»!

Men i VM på ski i dag eller i går var det snakk om langrennsegenskaper. En skiegenskap som er på veg ut, er egenskapen til å gå fort aleine over lengre distanser. Det synes jeg er synd. Og hvorfor er det blitt slik? Jo, fordi sponsorene mener at «folk flest» ikke kan forstå annet enn den som kommer først i mål er vinneren. Og sponsorene er de som bestemmer i alle idretter. Derfor går 30 stykker samla i fem mil, ganske rolig,  til det er maks 1-2 km igjen, eller enda seinere. Kanskje bare 100 m før mål begynner noen å spurte. Er det så krevende å vinne da, og er det så moro å følge med på  slike konkurranser? Hvorfor ikke like godt droppe avstander over 2 km i langrenn, og nøye oss med de som kan spurte? Så tror kanskje sponsorene at de får 4-500 millioner tv-seere for å se på reklamen for de tvilsomme produktene deres?

— Det er den nåværende beste spurtkanonen i verden, nordmannen Petter Northug jr, som for tida vinner alle spurter. Men jeg synes best om dem som går fortest aleine lengst mulig. Og helst i klassisk stil. Men dette er egenskaper som hører historia til?