Saklig nei til krav uten å fordømme, er det mulig?

Innvandring, innvandrernes kultur og spørsmål som integrering og assimilering har vært diskutert i mange tiår. Nå sier noen at det er fare på ferde, og at særlig muslimene i både Norge og Europa står i fare for å komme i samme posisjon som jødene både i Norge og Europa før siste verdenskrig. Det er en påstand som det er grunn til å ta på alvor. Men er det mulig å si nei til politiske krav fra minoriteter, mindretall eller religiøse grupper? Det vil si krav som skal gjelde for alle i samfunnet, eller unntak som skal gjelde for noen, for seg — uten å være fordømmende og begynne forfølgelse av dem som har fått sine politiske krav avvist? Det kan virke vanskelig. 

Må vi som har kjempet og nesten vunnet etter tiårs kamp mot religiøs undertrykking og inhumanisme, av toleranse for innvandrerne og andre og nye religioner, nå legge ned vårt arbeid?

Et godt bidrag i denne debatten synes jeg seniorrådgiver i NOAS, Sylo Taraku, har kommet med. Som kronikk i Klassekampen 30.03.2009, og også som innlegg på sida Vox Publica (Magasin om demokrati og ytringsfrihet), Liberale muslimer må gripe ordet. Taraku hevder at begge sider i debatten driver generaliseringer og med konfliktorientert retorikk. Frp viser til snikislamisering, muslimske konspirasjoner og innvandrernes integreringsmotvillighet, mens andre trekker inn nazistenes holdning på 1930-tallet og venstresida peker på storsamfunnets rasisme.

Taraku mener at begge gruppene tjener på en slik framstilling av egne og motstandernes standpunkter. I stedet oppfordrer han «de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen.»

Og han hevder at det ikke er noen utbredt norsk rasisme, og at de «fleste norske muslimer er positivt innstilt til integrering og liberale verdier». Taraku viser til oppfrodringen fra sosialantropolog Anne Ellingsen: «den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier.

Taraku viser til behovet for å dyrke tradisjoner og holde på sosiale grenser kan føre til opprettholding av kulturelle blokker og sementere skiller, mens den liberale utfordring blir å se bredden i innvandrernes synspunkter og la dem framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet.

Alle bør «holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse», avslutter Taraku.

Dette er da ikke rasisme, fordømming og intoleranse?