Illusjonene om den nye presidenten

Fra 20. januar får verdens eneste supermakt, USA, ny president. Jeg reagerer på den ukritiske omtalen av den kommende presidenten. Det er lett å få inntrykk av at det innsettes nærmest en sosialist som skal endre verden til det beste for alle folk. Men det er den øverste lederen for verdens mest aggressive og krigerske statsmakt som skal innsettes. En stat som ikke respekterer internasjonal lov og orden. En stat med innbyggere som lever godt av å rane til seg andre nasjoners verdier og andre folks arbeid. Og en stat som etter fire eller åtte år med Obama fortsatt vil holde et betydelig antall titalls millioner amerikaneres liv i fattigdom, for det meste fargete mennesker. Dels som følge av den makta de mest velstående har, en makt som verken er på valg eller er mulig å få diskutert offentlig i USA. Og dels på grunn av befolkningas egne grunnfestete ideologiske og religiøse illusjoner om et liv for alle i overflodens overdådige Hollywood.
Obama, med det heretter hemmeligholdte mellomnavnet Hussain, innsettes derfor ikke som en revolusjonær. Politisk endring var ikke tema for valgkampen. Faktisk var det så mange som 46 % av de velgerne som deltok i valget i USA, som ville ha McCain til president og Sarah Palin til visepresident!
Men er det ikke flott at en farget president innsettes for første gang som en president? Ja, jo, kanskje. En symbolverdi vil det jo kunne ha, men hvor viktig er symboler i forhold til realiteter og politiske vedtak? Kvinner har som fargete ikke de samme reelle mulighetene som menn og hvite. Tilsvarende: Hvor viktig var det å få kvinnelige statsledere og kvinnelige politiske ledere? Margareth Thatcher og Gro H. Brundtland var to sterke statsministre, begge gjennomførte kraftige markedsliberalistiske reformer. Det finnes ikke andre ord enn høyreorienterte for dem — sterkt USA-underdanige begge to. Som de kvinnelige partilederne Siv Jensen og Pia Kjærsgaard, gjerne Erna Solberg i samme slengen, høyreorienterte som de er. Da kan en spørre, er det så viktige med kvinnelige politiske ledere?
I gamle dager sa Arbeiderpartiets LO-topper som forsvar mot deres ettergivende politikk: «Det er resultatene som teller». Som for vurderinga av kvinnenes inntog i det politiske lederskap, gjelder det samme også for den kommende fargete presidentens politiske vedtak.
Det er selvfølgelig ikke utenkelig at Obama kan fatte vedtak som går i positiv lei, og helt sikkert vil fatte vedtak som er annerledes enn de Bush har gjennomført. Men alle de vedtak som mange, også jeg, vil se på som positive fra hans side, hvor viktige og retningsendrende vil de egentlig være?

Kan vi ikke like godt konstatere at det bare er USAs president som innsettes, og at det aller viktigste helt sikkert fortsatt vil være å arbeide for å begrense USAs makt?